flyskam-flyskrekk-flyglede
Kule Turer

Flyskrekk, Flyskam eller Fly forbanna?

Det siste var et kraftuttrykk faren min brukte når det var skikkelig fare på ferde. Når strikken var tøyd langt nok. Han var jo født omtrent på den tiden brødrene Wright hadde fått dreisen på flymaskinene , dengang det å frese opp i luften ble regnet som noe av det mest utfordrende en jordisk skapning kunne foreta seg. En mannlig jordisk skapning, vel å merke.

Verdens første kvinnelige flyver ble betegnet som de vanskapte menneskene man kunne se på sirkus på 1800-tallet: En kuriositet.

Siden har flyindustrien tatt seg opp så til de grader at det noen ganger er billigere enn å ta toget.

Hybris straffer seg

Og som den godeste Ikaros fikk erfare , da han fløy for nære solen; hybris, eller overmot, som det heter på norsk, straffer seg. Det skal være eksklusivt å fly, det er fortsatt helt sensasjonelt at en gigantisk stålfugl dundrer så fort over rullebanen at den til slutt letter . Letter og letter til den befinner seg over skyene. Og der blir den til den synker, og synker og synker så det sprenger i ørene.

Jeg elsker å fly, men jeg innser at det miljømessig ideelle hadde vært om vi alle seilte over Atlanteren i glidefly. Så jeg smører meg med tålmodighet og håp om at det snart finnes et godt alternativ til både bensin- og elfly.

Sunt med skam?

I mellomtiden må jeg bære over med en generasjon med bokstavelig talt bedrevitende ungdommer, som mener jeg bør fylles av Flyskam . Det kan til og med være sunt, ifølge en tyveåring som mener noe i Aftenposten.

At noen som helst form for skam er sunt, kan man bare påstå når man er vokst opp med kronisk beundrende foreldre. Foreldre som aldri ba deg om å skamme deg, hvis du hadde gjort eller sagt noe galt.

Jeg er gammel nok til å ha overvekt av skam i håndbagasjen . Og jeg har ikke behov for å sjekke inn ekstra kolli, så mye som det koster.

Jeg elsker å fly!

Flyskrekk er heller ikke noe alternativ. Selv om den sikkert bidrar til å holde flyskammen i sjakk;( ingen jeg kjenner med flyskrekk, flyr mer enn høyst nødvendig), så er prisen for høy.

Dessuten: Jeg elsker å fly! Finne setet mitt, kvitte meg med den blytunge håndbagasjen, finne frem boken, ullsokkene, roen. Mens denne uvirkelige maskinen tar meg opp over skyene og inn i natten, langt langt av sted.

Men så skulle det altså bli en liten smutt tur fra København som satte en solid strek av flyskrekk i meg også.

En wing tip vortice

Jeg hadde rigget meg til på min foretrukne vindusplass, hilst pent på det hyggelige paret ved siden av meg, før jeg lente meg bakover og mimret over min spennende sjamanreise med Prinsessen og hennes nye kjæreste.

Jeg ante med andre ord fred og ingen fare da flyet plutselig krenget  over på siden og falt rett ned, som i en sjakt, før den vanlige, bankende turbulensen inntraff.

Fallet var langt nok til at jeg rakk å tenke; Nå styrter vi. Dette kan være mine siste sekunder på jorden! Eller i himmelen, da.

Solen skinner alltid på min jobb, forsikrer pilot Catharina Nilsson. Foto: Bodil Fuhr

.Men det var ingen egentlig fare, kunne den søte blondinen ved siden av meg fortelle. Det var bare en wing tip vortice, forårsaket av et tomrom fra et fly foran oss.

Flyskam = statusfall

-Hva? Er du flyvertinne, siden du vet dette helt av deg selv?

-Nei, jeg er pilot, forklarte den søte blondinen, på den smilende flyvertinnemåten sin.

Jeg fikk et umotivert latteranfall. Mest for å være i live, men ganske mye over min egen, kjønnsstereotypiske hjerne. Selv om den har solid basis i statistikken.

Vi har fløyet en lang vei siden Baronesse Raymonda de Laroche lettet fra bakken i 1909. Likevel utgjør kvinner fortsatt bare fem prosent av pilotene på verdensbasis.

Kanskje det tar seg opp, nå som flyskammen brer om seg?

Et statusfall i en yrkessektor kommer alltid kvinnene til gode.

Legg inn en kommentar