Falsk pels, brede skuldre og ekte varme

De skryter den opp i skyene, miljøaktivistene. Og ja, jeg ruinerte meg på en av de første designerutgavene på markedet. Men hvor miljøvennlig er egentlig en fuskepels? Når den ikke holder varmen?

Ikke nok, i alle fall, spør du meg. Det er mye av grunnen til at min Yves St Laurent fuskepels fra 80-tallet (innkjøpet førte til flere havregrøtmiddager på rad enn jeg kan huske) henger mer på kleshengeren enn  på meg når det begynner å bli blåkaldt ute.

I tillegg har den usedvanlig brede skuldre , det skal sies (selv om det ikke føltes sånn på 80-tallet) men det er jo i ferd med å komme tilbake big time. Nå skal vi alle se ut som Kaitleen Jenner i strikkejakke. (Sjekk Vetements  og deres Streetwear-kolleksjon. Der ryker hettegensere med påskriften «May the bridges I burn light the way» rett ut til tross for priser rundt 6000 kroner. Er du hip , så er du hip. Og jeg må innrømme at jeg er svak for påskriften . Bare ikke de enorme skuldrene.)

Men altså, fuskepelsen.

Man kan fort få inntrykk av at det er 2000-tallets Dyrerettighets aktivister som har sørget for fremveksten av fuskepelsen. Men allerede rundt 1910 ble de første fuskepelsene utviklet, ikke for å redde truede dyrearter, men sørge for at mindre bemidlede kvinner kunne unne seg noe som lignet det de smellvakre og styrtrike damene iførte seg som statussymbol.

Dette var selvfølgelig et desperat forsøk som var dømt til å mislykkes, ettersom de første fuskepelsene laget av Alpacaull, var bleke og pjuskete avskygninger av the real thing.

Som Vogue proklamerte i sin Pelshistorie fra 1929 – «Gå uten smykker, lommepenger og hverdagsklær, men prøv ALDRI å spare inn på Pelsen!».

Nå har pipen fått en annen lyd – luksusmagasiner som Harpers Bazaar reklamerer for fuskepels fra H&M og Zara og påstår attpå til at man blir varm av det!

Men det var først på 1950-tallet , med utviklingen av syntetiske fibre at fuskepelsen begynte å ligne noe, nærmere bestemt det dyret det forsøkte å imitere. Men fuskepelsen var fortsatt bare en billig kopi –  noe de mindre bemidlede måtte ta til takke med, stakkars.

Så kom de første pelsprotestene på 1970-tallet , med stjerner som Doris Day og Mary Tyler Moore i spissen. Og som så mange andre bølger på 70-tallet, kom de tilbake med full styrke på 90-tallet. Da stilte et kobbel med supermodeller nakne for superfotografen Herb Ritts, for liksom å understreke at det var å foretrekke, fremfor å gå med pels.

Og de hadde et vesentlig poeng, bortsett fra den opplagte. For enten du går naken eller ikledd fuskepels, kan det aldri ble så varmt og godt som ekte dyrepels.

Og løsningen?

Så lenge vi fortsatt spiser lammekjøtt, er det nok av politisk korrekt lammeskinnspels og forsyne seg fra. Min fotside 90-talls-frakk fra Fendi – en av de første som ble tynnet og trimmet slik at den ikke veier et tonn – gjør fortsatt nytten mot iskalde kuldegrader.

Da mangler jeg bare en oversize bikerjakke fra Acne, så kan vinteren komme.