Et rustent slag for Andeby

Jeg skylder Donald Duck mye. Hele min tidlige almendannelse er basert på ivrig lesing av den lille familien i den lille byen på prærien et sted. Dengang AMERIKA var noe veldig stort. Og menneskene som bodde der var sin egen lykkes smed. På en måte.

For det forsto man tidlig, allerede som 5-åring, at noen mennesker i Andeby var skapt for suksess, og andre var dømt til nederlag. Den kjepphøye Donald, for eksempel. Underdogen som i historie etter historie, så ut som han skulle klare det.

donald-duck-2961299724296msp

Endelig! Skulle han vise både den heldige Fetter Anton og den grusomt gjerrige Onkel Skrue at også han kunne gjennomføre, få til noe stort, hevde seg på en arena han i prinsippet hadde null peiling på.

Men det gikk like dårlig hver gang. Og selv om jeg hadde håpet så inderlig at han skulle klare det, bare denne ene gangen, var nederlaget på en måte greit, det kjentes helt nødvendig, helt riktig, og en god grunn til å lese neste nummer, der håpet , det ukuelige håpet kunne leve videre.

Det er dette barnslige håpet, om at alt skal bli som før – mot alle odds – som har bidratt til gjenoppstandelsen av en ny og mektig Donald. En fryktinngydende mutasjon av Fetter Anton, Onkel Skrue og B-gjengen, med bare overmotet til felles med Donald Duck.

images

Donald Trump vil gjøre Amerika stort igjen. En trangsynt og selvsentrert etterkrigs-versjon av Amerika, som passer best inn i en tegneserie, fordi den tilhører fortiden, dengang det store, lovende kontinentet var uovervinnelig og de eneste problemborgerne de hvite makthaverne forholdt seg til var frigjorte slaver som ennå ikke hadde begynt å kjempe for sine borgerrettigheter. (Indianerne var for lengst alkoholisert, kristnet og innelåst i reservater).

Denne Donalden er født i 1946 – da kvinnene, som holdt fabrikkhjulene og det meste annet gående mens mennene deres var ute i krigen – ble tvangsinnlagt i et fordummende, rosa tyggegummi-univers – får å få tilbake sin «femininitet». Som ungdom ble han sendt på en militær skole for å lære seg folkeskikk, (ha-ha), men disiplinen, som fikk medelever til å gråte og ville hjem, passet ham utmerket, fordi han er en fighter med en vilje til å vinne som overgår alt annet.

maxresdefault

Nå har  han inntatt sin versjon av Andeby med noe det er fristende å kalle et militær kupp i demokratisk utgave. De eneste grupperingene  han takket og  roste i sin seierstale var Militæret, Krigsveteranene, Politiet og Secret Service. Merkelig nok nevnte han ikke FBI.

Ja, jeg vet det er en liten verden. Og den blir mindre og mindre, så sammenknyttet vi alle er blitt, både faktisk og virtuelt. Men at den skulle krympe ned til dette nivået, at Amerika, Land of the Free, Home of the Brave, og hele verden med dem, nå skal begrenses av en mann med så begrenset horisont!

Det er ikke til å tro. Så da setter jeg, som amerikanere flest, min lit til høyere makter (so help me, God!) og satser på, som i tegneserien, at Donald taper til slutt, mens Andeby fortsetter som før.

4 comments

  1. Utrolig bra skrevet Bodil!

    1. Tusen takk! spent på å høre direkterapport fra Las Vegas stemningen når dere kommer hjem!

  2. Trump har fremstilt seg selv som tåpelig og ubestemt, dette gir det ham et godt slingringsmonn i fremtidige beslutninger. Han har forfektet både ja og tja og nei i samme setning, eller motsagt seg selv senere. Denslags er et glimrende utgangspt for senere å mene det som er opportunt. Det gjenstår en variabel hvor han kan overraske; handling. Mannen er jo en løs kanon på dekk, men han er neppe dum. Tenk om Trump i tiden fremover ordner opp i mangt samtidig som han moderer seg med tulleprat og mangel på logikk? Dessuten overtar Trump i en periode med postitiv endring hvor Obamas tiltak sakte vil gjøre utslag. Trump kan raskt kunne vise til bedre resultater og selvsagt ta all cred for det!

    1. Ja snakk om opportunisme på øverste hylle! Nå får han kanskje Rudi som utenriksminister også, det kan om mulig bli enda mer interessant. Guantanamo -basen blir neppe nedlagt med det første!

Legg inn en kommentar