Et posttraumatisk påskebudskap

Røkelsen flyter viljeløst i det vakre gullkammeret. Men alle ikonenes medfølende utstråling, ikke engang den skjønne tonesangen kan bøte på smerten, redselen og håpløsheten som nå råder i den ortodokse kirkeverdenen.

Sjelden har det tragiske påskebudskapet vært mer aktuelt i sin timing. Jesu lidelse, død og oppstandelse treffer 44 millioner ukrainere og mange millioner russere rett i hjertet.

Vi andre europeere er nokså berørt vi også, enten vi bare lider med de stakkers ukrainerne; med god grunn frykter skyhøye priser på gass, olje og matvarer. Eller enda verre; et atomangrep.

Tur-retur døden

Det er mørke nyheter på svart bakgrunn. Et slags langtekkelig påskebudskap der det ikke hjelper stort at Jesus gikk i døden for våre synder, slik den offisielle bibelhistorien vil ha det til. Alle ukrainske menn mellom 16 og 60 risikerer det samme. For ikke å snakke om de russiske guttesoldatene, etter sigende ruset på vodka og amfetamin, som sendes ut som kanonføde.

Det er da jeg finner trøst i det alternative påskebudskapet. Der Maria Magdalena er gift med Jesus og trenet som tempelprestinne  i Egypt. Der i gården hadde de ypperste prestene kunnskap om litt av hvert før vår tidsregning. Blant annet hvordan man kunne besøke dødsriket og vende tilbake med fornyet bevissthet om hva dette menneskelivet egentlig handlet om.

Det forklarer de såkalte kongekamrene i pyramidene, der ingen ble begravet. Men salvet og forberedt på å forlate kroppen under trygge omstendigheter.

Stentunge toner

Eventyrlig, javisst. Men ikke mer fantastisk enn det vi har etablert som sannheter i vår kristne kulturkrets. Det forklarer i alle fall hvordan Jesu grav kunne være tom når disiplene kom for å se etter ham. Og hvordan noen ved hjelp av tonesang kunne flytte den tunge stenen foran graven.

Den ukjente norske forfatteren Wencke Johanne Braathen har skrevet en bok på engelsk om denne alternative bibelhistorien, basert på apokryfe kilder kirken har ekskludert fra sitt rendyrkede budskap gjennom århundreder.

Men selv den folkekjære forfatteren Andre  Bjercke har skrevet et, riktignok tøysete, dikt om Egypterne, som forklaring på hvordan de kunne flytte de tunge stenene langveisfra.

Frykten råder

Fantastisk og på grensen til virkelighetsflukt, absolutt. Men vi har nettopp lagt påsken bak oss, både her og i den ortodokse tidsregningen, så det burde være lov å løfte blikket mot den helligste av alle treenigheter;

Troen, Håpet og Kjærligheten.

Kjærligheten er kanskje størst, ref apostelen Paulus’ gjennomslitte sitat, men den har dårlige kår for tiden.

Det er Frykten som råder. Frykten for den elskedes liv, for ditt hjem på jorden, i landet du betrakter som ditt.

Denne følelsen, som noen påstår er det motsatte av kjærlighet, sitter løst over hele Vesten nå, ikke minst i Norge. Covid er jo bare å betrakte som et angstdrevet forspill til en eventuell atomkrig.  Men takket være medienes kroniske katastrofehamring, er vi beredt på dette også.

Bønner & Brokkoli

Nå er det bare Bønner og Brokkoli som gjelder, som en venninne av meg sa, da en nær venn fikk påvist en kul i brystet. Hennes trøstende ord har satt seg fast, på grunn av bokstavrimet, naturligvis, men mest fordi kombinasjonen av innstendig håp og jordnær handling er så snedig.

Brokkoli er kjent som en av de beste antioksidanter i spiselig form. Håpet , altså bønner i praksis, er symbolisert med Ankeret, det som hindrer båten i å drive fritt når det stormer som verst.

Joden er allerede utsolgt fra apotekene. Nå gjelder det bare å holde seg fast.

Saken er tidligerepublisert i obm.no