Endelig noen som snakker om Musen i Rommet! #metoo

Vi lever i «En tid for full angst og fri sex» påpekte Anki Gerhardsen i Aftenposten denne uken. En tid «der ingen andre enn puritanere sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske».

Et praktfullt innlegg for dem av oss som frykter at puritanismen er på fremmarsj, samtidig som vi for lengst har overdoset på offentliggjøringen av seksualiteten. Som om det dreide seg om et hvilket som helst treningsregime. Bra for blodomløpet, liksom.

Sanseligheten har dårlige kår

Sanseligheten, derimot; fenomenet som gjør at følelser  knyttes til spesielle opplevelser av lukt, smak , syn, hørsel og berøring, er kraftig underkommunisert. Alle vet jo at det er mulig å ha sex uten at følelser er involvert; det har prostituerte demonstrert siden tidenes morgen.

Men det passer ikke for alle. Og ettersom frykten for graviditet ikke lenger holder kåte og fulle mennesker fra å hive seg inn på nærmeste soverom, er det på tide å snakke om ettervirkningene. Ikke bare av alkoholen, men også den langt fra helhjertede sexen.

Man må ikke nødvendigvis elske hverandre før man går til sengs, men det hjelper å være «ved sine fulle fem», som det heter. Altså ha alle de fem sansene koblet på.

Fem om dagen

Det er jo disse fem som gjør det vidunderlig å være menneske. Som gjør at vi holder ut oppoverbakkene, motgangen, de uendelige repetisjonene.

Hva ville livet vært uten salige måltider, vakker kunst og natur, himmelsk musikk eller , toppen av kransekaken for mange; deilig sex.

Eller elskov, som det het i gamle dager, dengang kjærlighet og ekteskap ble knesatt som en forutsetning for å ha sex. Simpelthen fordi følelsen av lyst og tiltrekning burde ha sunket ned til hjerteregionen om kvinnen skulle kunne knytte til seg mannen som beskytter og forsørger ved graviditet.

Frontalsex = bonding

Det begynte tidlig. Ifølge den verdenskjente antropologen Helen Fisher, var det en klimaendring(!) som førte til at mat ble mindre tilgjengelig en gang i steinalderen. Dermed måtte den muskelsterke hannapen ut å jakte. Mens hunnapen satt tilbake med avkommet i armene og ville sultet, om ikke hannapen hadde  brydd seg såpass at han kom tilbake med mat til den ammende moren.

Og hvordan fikk hun hannapen til å bry seg? For å gjøre en omfattende teori kort, ifølge antropologen Helen Fisher i The Sex Contract : Hunnapen gjorde seg seksuelt tilgjengelig året rundt og insisterte på frontalsex. Sex der man faktisk har øyenkontakt under akten, i motsetning til alle andre dyrearter.

Og øynene er som kjent både sjelens og følelsenes speil. I alle fall for aper, som ikke har lært å forstille seg slik vi mennesker gjør.

Nødvendig reaksjon på overtid

Vi er til gjengjeld blitt ekstremt gode på det. Helt siden 1970 tallet, da P-pillen ble alminnelig kjent og seksualiteten sleit seg som et vilt dyr fra et overmodent fangenskap.

Det var vel en god ting. Men som så mange nødvendige reaksjoner, har de en tendens til å strekke seg tilsvarende langt ut på den andre siden.

Så nå sitter vi her, «med sex som en avansert del av forbrukerjournalistikken» som Anki Gerhardsen skriver.

På tide å ta sexen tilbake nå.

«Si det høyt. At det er vanskelig å være menneske. Og at lettvint sex ofte er komplisert.» ref Gerhardsen.

Amen til det.