En sommerfugl med #killerinstinct

De fete klørne er groteske nok. Og slett ikke noe du forbinder med en vakker sommerfugl. Men denne brunspraglete utgaven ved foten av en tempelsøyle i Chiang Mai, har også fuglestore vinger – dekorert med slangehoder i hver ytterkant.

Beskyttelse er viktig. Særlig når man er skjør og vokter det viktigste tempelet i Thailands neststørste by.

Wat Doi Suthep, dette hellige stedet på toppen av et fjell, har fått en hvit elefant til å knele å dø, sies det. Da den bar en av Buddhas levninger på ryggen og var satt fri for å finne det rette, hellige stedet for relikviet.

Det kan ikke ha vært enkelt. OMG-faktoren er høy i Chiang Mai. Denne såkalte Rosen i Nord, dette vakre fjelllandskapet med de smaragdgrønne rismarkene, rommer 1600 templer – alle overdådig dekorert og plassert på kraftfulle steder.

I fire dager løp den hvite elefanten hvileløst omkring, sånn engang på 1300-tallet. Med sine nesten hundre år og uendelige visdom skulle den kjenne på kroppen hvor Buddhas relikvier best kunne utfolde sin magiske kraft. Det mente i alle fall munken som hadde sluppet den fri for å utføre oppdraget.

Og ganske riktig, ifølge dem som tolker hellige tegn; etter å ha klatret opp på platået av det majestetiske fjellet, utstøtte det gigantiske urdyret noen voldsomme trompetstøt før han gikk tre runder rundt en liten jordflekk, la seg ned, og døde.

Akkurat der rager nå det hellige gulltårnet – en såkalt stupa – så mektig at vi må senke blikket når solens stråler møter herligheten. Så strålende at de troende som besøker tempelet, kjøper  en lotusblomst, går de tre elefant-rundene rundt stupaen  – baklengs – mens de ber de høyere makter om velsignelser.

Selv velger jeg den raskeste veien til karmabanken og krabber på knærne inn i nabotempelet. Det  må man gjøre nemlig, krabbe altså, for å vise respekt og ydmykhet.

Munken i det innerste hjørnet av rommet resiterer sutraer på løpende bånd, mens han kaster hellig vann over dem som kneler foran ham.

De litt lenger bak også, viser det seg – plutselig får jeg en solid vannsprut over nakken. Men helt velsignet er jeg ikke før hans kollega ved den lave utgangsdøren har knyttet et bløtt hyssingbånd rundt armen min og mumlet sine sutraer.

Ferdig beskyttet går jeg ut i den gullglitrende solen, forbi de gigantiske dragehodene som gir den beskyttende sommerfuglen solid assistanse, og ned i tempelhagen, der et romantisk par og kroer seg i skyggen.

Følelsen er lett paradisisk, og når jeg omsider, etter å ha passert enda flere templer , når opp til utsiktsplatået,der sommerfuglen med slangehoder klorer seg fast, øker paradisfølelsen på.

Denne groteskt vakre detaljen mot en uendelig utsikt over fjellandskapet, gir en følelse av å være midt i smørøyet, eller prikken i sirkelen, for å bruke et mer taoistisk symbol.

Og så kommer jeg til å tenke på  Sommerfugleffekten; at noen solide blaff fra en sommerfuglvinge kan forårsake en orkan på den andre siden av kloden. Akkurat nå tror jeg det er sant. Særlig om vingene er utstyrt med slangehoder.