En kommunal katastrofe av et kunsthotell

Et bygg som er så stygt utenpå må nødvendigvis briljere på innsiden, tenkte jeg. En østeuropeisk grensestasjonen av en fasade må da være tilstrekkelig estetisk kontrast når vårt ekspresjonistiske geni skal  sjøsettes i nye omgivelser?

Men allerede i den dødgrå lobbyen aner jeg at alt håp om et løfterikt og effektivt interiør er fåfengt. Bortsett fra kunsten, naturligvis, er det nye Munchmuseet en sammenhengende skuffelse av kommunegrå flater og forvirrende planløsninger.

Alt er Liv

Først etter tre rulletrapper; lange, blekgrå korridorer og en sort pil på sort vegg, får jeg belønning : Et magisk møte med Munch som mystiker og poet. I den midlertidige utstillingen Alt er Liv ligger den store boken Kunnskapens tre oppslått i et glassmonter midt i rommet. Løse sider med zenkloke observasjoner er rammet inn og hengt opp som kunstverk innimellom tegninger, malerier og kobberstikk. Litt a la Carl Gustav Jungs Den Røde boken.

Betagende, ja. Men jeg tar meg i å savne Det Moderne Øyet-utstillingen i Pompidousenteret i Paris, så organisk kuratert at også mitt øye ble skjerpet til en sjelden visuell innsikt. Her blir jeg gående å virre mellom skilleveggene Jeg må til og med friske opp fransken for å veilede noen parisere som lurer på dette med Kunnskapens Tre? Hvor kom det inn i bildet? Og hvor var de store, fargesterke maleriene de forbandt med Munch?

Munch Monumental

De er fordelt på tre andre etasjer oppover. Viselig og nyskapende inndelt i Munch Uendelig, Munch Monumental  og Munch Skygger.

I Munch Uendelig  etasjen møter vi alle klassikerene; Vampyr, Pikene på Broen, Madonna og ikke minst Skriket. Sistnevnte har fått et eget rom, men dette multikopierte maleriet har liksom mistet kraften for meg, uansett om det utstyres med en hel vegg av en passepartout.

Jeg er skuffet.

Men så, halvveis i trappeløpet bryter selveste solen gjennom den grå fasaden og følger oss inn i et gigantisk rom der Munchs maleriske Soler stråler om kapp.  Av alle utkastene til den endelig Solen i Aulaen, blir jeg mest fascinert av Menneskeberget – en slags blanding av Dantes Himmel og Helvete, der mennesker strever forgjeves mot Lyset.

Det er storartet, ja, så Monumentalt at man ikke søler til veggene med små tekstplakater. Info er spredt i bokeksemplarer på sittebenkene. Der sitter jeg godt og lenge.

Tracy Emin

Jeg vet ikke om de senker temperaturen, men jeg må ta på meg jakken i møtet med Tracy Emins ubotelig ensomme skikkelser i toppetasjene. Den antydende masochismen i de store, rufsete maleriene hennes speiler det mest smertelige i Munchs kunstnerskap. Videoen i det første rommet gjengir et skrik så gjennomtrengende at det legger et kuldegys over hele utstillingen; fra de skissesvarte maleriene til de forfinede små skulpturene og til slutt den berømte Sengen, som har gulnet siden jeg så den på Moma i 2006. Selv Munchs i enhver forstand nakne kvinner får et nytt emosjonelt vokabular i dette maleriske samspillet. For å si det med Tracy Emins neonskrift: I whisper to my Past: do I have another choice?

Så ble det en storartet opplevelse, nedslående arkitektur til tross. Men jeg kan ikke annet enn savne det gamle Munchmuseet, der man ble ledet på seremonielt vis inn i kammer etter kammer av nye koblinger mellom samtidskunstnere og Munchs banebrytende arbeid. Det var fortettende og fornyende hver eneste gang.

Den beste nyheten med dette museet er det økte utstillingsarealet. Og Stenersen samlingen, som omsider har fått permanent plass i toppetasjen. . En forbilledlig kunsthistorieskole i den nordiske modernismen, i tillegg til de opplagte estetiske kvalitetene.

Men Munchs fantastiske kunstnerskap hadde fortjent et hjem med høyere himmel.

Innlegget er tidligere publisert som Fjern-syn i nettpublikasjonen obm.no