Oss i mellom

Noe å tenke på i skalldyrsesongen

Ingenting passer bedre med hvitvin enn reker, krabbe og hummer. Særlig hummer da. Et luksusdyr som slår an både på skalldyrfatet og som metafor.

Vi har noe av dette dyret i oss – selv før vi spiser det. (Foto: Daniel Norris)

Psykologiprofessoren Jordan B. Peterson, bruker den til og med som adferdsterapeut(!) i boken 12 rules for life. For hva gjør hummeren når den føler seg truet?

Den heiser seg opp på halen og retter seg opp som best den kan. Slik ser den stor og mektig ut, får fart på det selvtillittskapende serotonin-nivået og unngår de verste farer.

De må ut av sitt gode skinn

Og dem er det mange av for et bakkedyr i en konkurranseorientert flokk der man ofte er flere om det beste gjemmestedet. Slikt er helt nødvendig for et skalldyr som med jevne mellomrom går ut av sitt gode skinn og forblir hudløs til skallet gror ut igjen.

Det er mye som kan gå galt, ifølge forsker Gro van der Meeren fra Havforskningsinstituttet.

Livet på bunnen er ingen lek.

Kroppsdeler kan bli hengende fast eller revet over når dyret presser seg sammen og trekker seg ut gjennom de smaleste passasjer i det gamle skallet.

Krabben rygger ut av skallet, mens hummer, reke og kreps må bende seg dobbelt og trekke hale, hode, bein og antenner ut gjennom ryggåpningen.

Livet er en stadig prøvelse

Vel ute i vannet lurer rovdyr, og om krabben eller hummeren ikke har fått i seg nok energi, klarer de ikke å gjennomføre det kraftkrevende skallskiftet, forteller Gro van der Meeren.

Livet er en prøvelse for et stakkars skalldyr i vekst, med andre ord. Ikke minst for hunnhummeren er det hudløse livet krevende.

Det er mange om benet i skalldyrverdenen. (Foto:Sidney Pearce)

Hudløsheten er nemlig, og jeg hadde nær sagt naturligvis, en forutsetning for at parringen skal finne sted. Den panserkledte hannen beholder skallet inntil videre, slik at han kan beskytte sin hunn mot alle de nevnte farer inntil hun kommer til sans og samling. En livsnødvendig gest, med andre ord.

Hummeren og oss

Og selv om hummeren gjør seg usedvanlig godt på skalldyrsbordet, og den 350 millioner år gamle skapningen visstnok har mye til felles med oss mennesker på det nevrologiske plan, så ville jeg heller vært en krabbe når det kom til stykket. Eller parringen, om du vil.

«Når et nytt skallskifte er på trappene, sender hunnene ut et luktstoff som forteller at de er klare for parring og skallskifte. Hannkrabbene er ikke sene med å plukke opp signalene, og går kompromissløst inn i rollen som livvakt.

Hannkrabben vet å steppe opp. (Foto: Adam Wyman)

Hannkrabbene bærer faktisk hunnene rundt på magen, forteller Gro van der Meeren. Hunnhummerne er ikke fullt så godt vant. De må selv lete opp de mest etterspurte hannene, og satse på at de får slippe inn i deres trygge ungkarsrede».

Slike skjellsettende betingelser høres hjerteløse ut. Men kanskje det rett og slett funker veldig bra for de, i følge Jordan, konkurranseorienterte hunnhummerne ?

Damelaget klarer seg i alle fall lengst. Han bikker såvidt 40, mens hun kan bli over 70 år gammel.

Så kan man spørre seg om det er en fordel, ettersom hummere fortsetter å vokse til de dør.

2 kommentarer

  • Lappeteppet

    At det ligger så mye bak en god rett…. men å bære partneren rundt på magen? Og hun er mest sannsynlig mye større (og eldre) enn han….. likestilling er ikke under vann? Hehe!

    • Bodil Fuhr

      Nå er hun uten skall for anledningen, det hjelper jo noe på vekten:) og likestilling fungerer kanskje ikke så bra i dyreriket, der biologien fortsatt er sjefen:)

Legg inn en kommentar