forgetful-blondes-on-tour-thailand
Oss i mellom

En hjernedød blondine ser tilbake

De som kjenner meg vil nok si at jeg er nokså selvstendig.  Særlig på tur kan jeg ordne og fixe i en viss fart. Men sett meg i en gruppe, og jeg svimer ganske snart rundt som klisjeen av en dum blondine.

På tidligere nevnte gruppetur til Thailand skulle det ganske snart vise seg at jeg ikke var alene. Opptil flere av de utpregede individualistene ble rammet av samme fenomen. Mens vertskapet; født og oppvokst som buddhister, viste seg å ta enhver forsinkelse som en blomst i veikanten, og ethvert problem som en grønnsak man kutter i biter og fordøyer, bit for bit. Misunnelseverdig!

thailand_16_0916_0076
Ambassadør Jukr Boon-long må ty til paraplyen for å samle gruppen foran Wat Phra kaew tempelet i The Grand Palace – som nå er stengt frem til 20.oktober grunnet Kong Bhumibols begravelse.

Første morgen etter ankomst skal vi møtes i resepsjonen kl 9.30. Da har hun som virker mest organisert, forsovet seg så inderlig at hun må sendes etter i en annen bil, til tross for en halvtimes venting. Jadda. Og hun er ikke blond en gang.

Andre morgen skal vi en svipptur med bil til Hua Hin. No need for big suitcase! Men etter endelig å ha kommet av sted, tar bilen en u-turn midt på motorveien-uaææææhh – tilbake til hotellet – for to stykker har lagt igjen passet i den store kofferten. Hvem trenger vel pass når man er på teppelagt gruppetur?

fullsizerender
Glad gjeng ved nok et bugnende matbord og daglig Tarapi.no ved Lene Wikander (blondinen til høyre foran).

Tredje morgen er alle på plass i tide, kanskje fordi de fleste drakk i hvert fall et glass for mye kvelden i forveien og fikk nok trøbbel ut av det. Et sted går grensen, selv for surrete blondiner.

Den fjerde morgenen, før flyavgang til Chiang Mai, går det galt igjen. Vi er minus en blondine og blir som gruppe kollektivt urolige. Men vertskapet tar igjen situasjonen med knusende ro. Detachment, denne buddhistiske evne til å fjerne seg fra følelsesmessig turbulens, er nøkkelordet, kan Ambassadøren betro oss. Arrangørene har nå , kloke av skade lagt inn en solid tidsbuffer på rundt to timer! Vi har altså god tid på flyplassen.

fullsizerender
Mye kaffe, pluss mørkhårete innslag – her representert ved Frøydis Hågvar og Margaretha Finseth, demper blondinefaktoren – et hårstrå eller to.

Like fullt, når vi ankommer til flyplassen, er alle nokså stresset. Ikke minst min nye venninne, som må få pakket en svær kartong i plast og attpåtil har flyskrekk. 

Jeg føler meg plutselig litt ansvarlig, uten å tenke på at man alltid må sette oksygenmasken på seg selv før man hjelper andre . Særlig når oksygentilførselen tydeligvis er begrenset i utgangspunktet

Men innsjekkingen går tilsynelatende greit den og vi rekker flyet med god margin.

Problemet viser seg ikke før den femte og siste morgenen, da vi skal pakke en siste gang før flyet til Chiang Mai – Bangkok – Oslo.

thailand_16_0916_0699-2
Gruppens eneste mannlige deltaker, Sjur Østlien Lien, søker ro hos den mediterende kunstneren Kamin Lertchaiprasert – i voksutgave – på MAIIAM Contemporary Art Museum i Chiang Mai.

Hvor i Huahin var MACen min!!!!! Jeg leter desperat gjennom alt en 2-3 ganger før jeg skjønner at jeg må ha lagt den igjen på det forrige hotellet. Jeg sjekket jo mail før jeg la meg og må ha glemt den oppi laknene i den store sengen. Gudene skal vite at jeg var trøtt nok til å gjøre noe så tåpelig.

Vår elskelige vert Ohm, tok min fadese på like strak arm som alle andres. Dette skulle fixes. Don’t worry:)

Ehhh, nei vel. Problemet var bare at den ikke ble funnet på hotellet, ikke etter andre eller tredje oppringing heller, ikke engang etter at alle security kameraer inn og ut av mitt rom siste 30 timer var gjennomsett. Eieren av hotellet var tross alt en personlig venn av Ambassadøren, så her var det full service.

thailand_16_0916_0492
Førstesekretær/detektiv Ohm Cusripituck konsentrerer seg om jakten på min forsvundne Mac – til tross for utsikten til et av Thailands vakreste tempelområder – Wat Doi Suthep.

Hmmm. Pinlig. Veldig pinlig. Jeg hadde jo sverget på at macen måtte være på det rommet, hvor skulle den ellers være?

Kanskje hadde noen brutt seg inn på det siste hotellet vi bodde på? Mens jeg var ute og spiste? foreslo Ohm. Ikke så veldig sannsynlig. Men Ohm sjekket det også. Ringer man i Thailand fra den Kongelige Thailandske Ambassaden i Oslo får man sving på ting. Fort. Overvåkingskameraer ble gjennomgått. Igjen.

Men nei.

Så, når Ohm antageligvis må ha innsett at min hjerne har vært såpass lenge på gruppetur at den ikke fungerer maksimalt, spør han:

Hva med flyplassen ? Husket du å legge Macen tilbake i håndbagasjen etter security check der?

thailand_16_0916_0605
Om 100 år er allting glemt. Heldigvis. Kamin Lertchaiprasert fokuserer på liv, død og ikke minst; Tilstedeværelse, i sin retrospektive utstilling . Der har jeg mye å lære. Særlig når jeg er på gruppetur.

Ehh, nei, det kunne jeg altså ikke være helt sikker på.

Men det som er helt sikkert, er at et sikrere sted å legge igjen computeren på, enn bagasjekontrollen på Bangkok International Airport, finnes knapt. Når Ohm, the man, via sitt effektive nettverk, endelig sporet opp Macen min, var den så trygt innelåst at de umulig kunne få den ut og brakt til riktig terminal før min avreise.

Og neste gang jeg drar på gruppetur? Later jeg som jeg reiser alene.

Legg inn en kommentar