…men ekte følelser er det vakreste i verden

Det er sjelden jeg gråter til frokost. Men i dag ble jeg så rørt at jeg gråt av et rent hjerte, som det heter.

Det takker jeg min tidligere kollega i Aftenposten, Frøydis Braathen for. Hennes historie om datteren med Downs syndrom, vil jo røre ethvert morshjerte, men for meg ble det også en historie om de rene og ærlige følelsene folk med, hva kan jeg si; alternativ intellektuell kapasitet, ofte er bærere av.

En spaghetti av følelser

Barn med Downs Syndrom er sikkert like forskjellige som alle andre, og jeg vet vel omtrent like lite som Frøydis Braathen før datterens fødsel; men dette opplever jeg som en fellesnevner for dem;

De har ikke opparbeidet de filtrene vi andre utvikler for å beskytte oss selv og våre edleste følelser. De filtrene som gjør at «voksne» følelser ofte kan være en spaghetti av selvmedlidenhet, passiv aggressivitet og ren smerte.

De er ikke så selvbevisste og fulle av frykt for hva andre syns om de synger halvsurt av full hals. Let it go, som Astrid synger. Hun har skjønt det.

Bestevenninnen til Snåsamannen

«Let it go» og «Stay with it » er to av de viktigste verktøyene vi vanlig, dødelige har, om vi vil ordne litt opp i vårt eget følelseskaos. Det gjelder bare å vite forskjellen.

Hvis man slipper en ubehagelig følelse altfor fort, står man i fare for å hope opp fortrengninger. Men hvis man klamrer seg fast til den, risikerer man å bli slave av sine egne, negative mønstre.

Astrid har skjønt det. Hun lever på. Med et like våkent øye for andres følelser som egne. Akkurat som Snåsamannens lille, kjærlige venninne, i Margreth Olins fine dokumentarfilm. Jeg husker den lille piken med Downs Syndrom som den eneste som hadde omsorg for hvordan han, den evige hjelper, faktisk hadde det.

Det doble kromosomet

Kanskje dette følelsesmessige overskuddet skyldes det ekstra settet  av kromosom nr 21 som barn med Downs syndrom har? Enda det er det minste av kroppens 46 kromosomer (Det inneholder bare 225 av kroppens tilsammen 40.000 gener) er det jo ekstremt påtagelig hvilken forskjell det utgjør. Og kromosomdoblingen inntreffer hos så mange som en av 700 gravide.

Så vanlig er det, at om alle disse fostrene fikk sett dagens lys, ville de utgjort en egen stamme. Med garantert klokere høvdinger enn vi såkalt oppegående har klart å fremprovosere de siste årene.