Dubai? Er ikke det Disneyland for voksne?

Et sted der rike gangstere drar for å vaske penger hvite, eller bruker de svarte til å starte en business uten skattetrøbbel? En by med stormannsgalskap et sted mellom Versailles, Singapore og Las Vegas ?

Hva i all verden har jeg der å gjøre? Jeg interesserer meg jo hverken for Singapore eller Disneyland, og penger har jeg ikke for mye av, det er helt sikkert.

Likevel. Da min trofaste leser, Nils-Christian Ihlen-Hansen stadig postet bilder fra sine couture klasser i Dubai, så jeg for meg arabiske prinsesser i sorte telt drapere ettersittende kreasjoner på hvite lerretsbyster mens skyskraperne liksom tårnet seg opp utenfor klasserommet. Den visuelle essensen av innestengt femininitet i et mannsdominert samfunn, tenkte jeg. Perfekt bloggmateriale.

Men så skulle altså ikke Nils-Christian til Dubai denne våren, likevel.

Det skulle derimot en venninne fra London, galleristen Kristin Hjellegjerde.  Hennes galleri ble nylig nevnt i et velrenommert tidsskrift som et av verdens 500 beste, og da blir man blant annet invitert til å vise sine kunstnere på Art Dubai – en kunstmesse med vekt på asiatisk og afrikansk kunst og et mildt sagt kjøpesterkt publikum.

Kunst og kommers

Art Dubai ?  VIP-parties, morsomme mennesker, interessant kunst? Jatakk. Med litt Dubai Sightseeing på toppen, kan det bli akkurat passe.

Alllerede på Emirates- flyet får jeg en  følelse av en annen verden. Flytaket er gjort om til en stjernehimmel som blinker forlokkende mens halvt tilslørte byjenter skrider langs midtgangen med diverse snacks.

Akkurat passe science fiction

På skjermen ser jeg Arrival, en sci-fi-film om romvesener som har landet i Atlanta og forsøker å kommunisere via en slags kalligrafisk blekksprut. Det skal jeg finne avtrykk av på Art Dubai. Reaching out with a message –  er det ikke det all kunst handler om?

Men først skal jeg altså Ankomme.  Gigaflyets bløte bump på landingsstripen kjennes som et behagelig forspill til Lexus drosjen, som venter etter at jeg har gått kilometerlangt blant gigantiske, gullprydede søyler ispedd ekte palmetrær – innendørs, liksom. Alt utstråler akkurat så mye overdådig rikdom som jeg hadde forestilt meg.

Ingen grunn til bekymring

Jeg, en Alien, en kvinne alene i et fremmed land rundt midnatt, tenker at jeg må være forsiktig, ligge unna pirattaxier, sånne ting.  Men alle mennene i hvite kjortler og sort hodebånd bare smiler overbærende og peker meg frem til drosjekøen. Som altså består av en line up luxus Lexuser jeg aldri har sett maken til.

Jeg loses som på en flytende pute langs 12 felts motorveien Sheikh Zayed Road, som går hele veien til nabostaten Abu Dhabi. Passe landingtripe for 5-stjerners hotellet jeg har booket, siden Kristin og assistenten Hedvig Liestøl skal bo der. Bare 3000 kroner natten! Kjempedyrt for meg, men billig for 5 stjerner i Dubai, der du lett kommer opp i svimlende summer for den rette adressen med sjøutsikt.

Hasjbaron Cappelen trives her

Vår lokale hasjbaron, Gjermund Cappelen, for eksempel, pleide bo på Burj Al Arab, der den billigste suiten koster 20.000 kroner natten. Men det er fortsatt et 5 stjerners hotell, ikke 7-stjerners som mange omtaler det som.

Og hvis Dubai virker som de rikes lekeplass, er det ingenting i forhold til nabostaten Abu Dhabi, forklarer min sjåfør. Der har de nemlig olje, i motsetning til Dubai, som baserer sin inntekt på turisme og real estate. Men den kommer bare til å ta seg opp, ettersom Dubai er plukket ut som vert for Verdensutstillingen i 2020. Byen pynter seg som besatt under motto større, bedre og dyrere.

Dette er definitivt  et Disneyland. For de velhavende voksne.