Dette var rede for Nazimødre
Jeg har alltid lurt på hva som er galt med Stenersen villaen. Hvorfor ville ikke statsministre bo i denne funkisperlen av en Vinderen villa?
Det kan jo ganske enkelt være arkitekturen. Ikke alle er like glad i verneverdig funkis. Ikke engang arkitekt Arne Korsmos prakteksemplar fra 1938.
Men kanskje er det noe med historien som sitter i veggene også? Under en av Oslo Runways designvisninger i huset fikk jeg vite noe som i alle fall for meg satt hele villaen i et mørkere lys. Til tross for kopier av de vakreste Munch malerier og Vigeland statuer.
En rendyrket rase
Da den kjente kunstsamleren og motstandsmannen Rolf Stenersen flyktet til Sverige under krigen, ble nemlig vordende blonde og høyreiste mødre, som var blitt gravid med en tysk soldat, innkvartert i villaen.
Det såkalte Lebensborn prosjektet, som ganske enkelt handlet om å rendyrke den ariske rasen, var utbredt i Norge.
Som jeg kan lese meg til på britiske Wikipedia; De skandinaviske kvinnene var spesielt ettertraktet; de var jo som skapt for å være avlsdyr i dette forrykte raseprosjektet.
Jeg har aldri følt meg skamfull over å være høy og lys før jeg besøkte det jødiske museet i Berlin for noen år siden. Den polsk-amerikanske arkitekten Daniel Libeskind, har tegnet et museum som både i direkte og overført betydning bringer deg ut av balanse med sine skjeve linjer.
En levende påminnelse
Særutstillingen da jeg var på besøk handlet nettopp om Lebensborn-prosjektet, så mens bevæpnet politi sto vakt utenfor etter en nylig nazidemonstrasjon, ble jeg gående innenfor som en levende påminnelse om den skakkkjørte raseteorien.
Absolutt alle de andre i det store museumsrommet var mørke og mindre enn meg. De fleste hadde antageligvis mistet en eller flere slektninger på bestialsk vis under krigen. Jeg kjente blikkene deres på meg – det groteske idealet.
Sikkert bare innbilning, men jeg fortet meg ut. Og all informasjon om Lebensborn prosjektet har opprørt meg siden.
Til og med en solfylt sensommerdag på Villa Stenersen, omgitt av den radikale og sosialistisk inspirerte funkisarkitekturen.
-Søyler og glass var viktige ingredienser i funkisarkitekturen, forteller vår guide.
Alt er perfekt
og akkurat denne villaen ble bygget som et galleri for Stenersens fantastiske kunstsamling. Kopier av Munch-maleriene og Vigeland-skulpturene er spredt rundt i den fantastisk belyste villaen.
Alt er jo så perfekt, nesten vemmelig perfekt, med de vakre modellene på balkongen og de velkledte motejournalistene fra hele verden som er invitert på visning. Japanere, afrikanere og folk fra Midt Østen er i alle fall tilsynelatende representert.
Og det tilsynelatende er det aller viktigste, når man blir minnet om Lebensborn prosjektet.
Man bør jo helst holde seg for god til å dømme andre mennesker i det hele tatt, men å dømme dem for genetikken blir i alle fall feil.
Ja til levedyktighet
Jeg har til gjengjeld sans for ferdigheter, perfekt oppsummert i det antropologiske uttrykket «Levedyktighet».
Det hjelper ikke å være smart, vakker og «av ren rase» hvis du ikke har gode overlevelsesinstinkter.
Det må jo fungere i praksis. Selve kongstanken bak funkis-arkitekturen.
Du vil kanskje også like
Orker du å pusse opp kjøkkenet ?
La det bli lys! Koste hva det koste vil!
2 kommentarer
Ingrid Birkeland
Kjære Bodil – et hus er bare et hus – betong- glass og tre – innredning og have – et sted å bo ! Skulle vi dra alle hus over ENmkam og bedømme HUSET etter inneboerne skulle nok mange måtte bøte med veggger og tak ! Skyld ikke på Villa Stenersen SOM SÅDAN. For de tider du sikter til – tyskerne brydde seg bare om sin politikk og ga F i hus og have – de som fikk ly der for seg og sine barn fikk stryk – ja JEG var med på,det også i mot en nabo – men huset står,idag – liksom Gimle nu er Holocaust-senter og skal få,forbli slik – tror ikke det var » Lebensborn» spøkelset som hindret politikere å,bebo villaen men håpløs adkomst ! DEN smale lille stikkveien ? Ikke gjort for en Statsminister ! Hilsen Ingrid Birkeland !
Bodil Fuhr
Du har så rett, Ingrid!
Men jeg tenker nå det likevel kan sitte noe i veggene.
Uansett gav det meg en anledning til å reflektere over en tid det er fristende å glemme, men viktig å huske.