Dette eventyret skriver du selv

Noe av det beste med å bli eldre er overblikket du får over din egen historie. Her kan du velge mellom kreativ historiefortelling, eller ganske enkelt selvinnsikt. Det er ditt narrativ.

Det kan kjennes betryggende i et plutselig tragisk Europa der nettopp narrativene antar ekstreme variasjoner. Putin snakker til russerne om Ukraina som deres tapte kontinent, ukrainernes pålagte utlendighet og NATOs truende nærvær.  Mens hele Vesten fordømmer bruddet på Folkeretten og de brutale og uprovoserte krigshandlingene.

De daglige nyhetsendingene frister til solid virkelighetsflukt. For eksempel til  con-artist Anna Sorokins NewYork. Denne selvgestaltede millionærarvingen er nå opptatt med å renvaske seg selv på Youtube, etter at hennes handlinger er blitt avslørt, straffet og reprodusert av Netflix. Hun har ganske enkelt skapt sin egen historie, ikke noe galt i det,  i følge henne selv. https://www.youtube.com/watch?v=GQbNnUW_xqw

Objektiv subjektivitet

De fleste av oss bestreber oss på en noe mer objektiv tilnærming til den subjektive sannheten. Men også den etisk akseptable varianten er sammensatt. Skal du vektlegge nederlagene? Oppturene? Eller trekke ut gjennomsnittet? En hvilken som helst coach ville sagt oppturene. Jeg er litt enig med Anna Sorokin som ikke ville vært sin nedtur foruten. Det blir jo faktisk en mye bedre historie av det!

Og jeg liker tanken på Historielover, utformet allerede av Aristoteles, som Vendepunkter, Utvikling av karakterene gjennom Handling, helst da i form av Konflikt og Motstand. Ellers blir det jo ikke et eventyr!

Symbolske historier trumfer

Jeg tror også man blir klokere med årene, hvis man altså går gradene og utsetter seg for tilstrekkelig ubehag.

Til gjengjeld kan man bli mindre kreativ. Tittelen på dette innlegget er hentet fra tre reklamefilmer jeg skrev og regisserte for Rusmiddeldirektoratet i 1997. Jeg tok tre eventyr som hver seg representerte en rusavhengighet, og i stedet for at Piken med Fyrstikkene, brant opp sine siste krefter, kastet hun hele fyrstikkesken i søpla og gikk veien tilbake.

Historieteknisk helt katastrofalt, selvfølgelig, men  alle var enige om at premisset var godt. Altså: bruk symbolske historier som snakker til underbevisstheten om du skal snakke ungdommer vekk fra rusmisbruk. Alle vet jo, rasjonelt sett, at det er helseskadelig, men de gjør det likevel.

Fortellingen var fremtiden

Jeg hadde noen år tidligere skrevet en artikkel i Aftenposten, der fremtidsforskere poengterte at Historiefortelling kom til å bli fremtidens nye fortrinn. Muskler er erstattet av Maskiner og Hjernekraft av datamaskiner. Fantasien og evnen til å forme en historie, helst en heltefortelling, kom til å bli de nye vinnerne i samfunnspyramiden, spådde forskerne.

Trenger jeg å si mer, kjære, voksne leser? De fleste av oss har sett Lykkeland, der vår samtidshistorie så forbilledlig gjenspeiles.

Den slutter i 1983, før internett hadde gitt all historiefortellingsmakt til folket. Journalisten var fortsatt den viktigste katalysatoren mellom makten og folk flest. Vi levde i et nyhetsbilde, der samfunnsforståelsen ble hentet inn fra medier man faktisk stolte på, det være seg Aftenposten eller Klassekampen.

Levelige sannheter

-Hva tenker du om det som har skjedd, spør Stig fra Stavanger Aftenblad vår heltinne etter Alexander Kielland katastrofen.

-De har allerede funnet en forklaring de fleste kan leve med, sier den utdannede samfunnsøkonomen. Den er konkret og befinner seg på et verft langt fra Norge.

Det er en genial replikk som oppsummerer datidens medietilstand på forbilledlig vis.

Nå er det ingenting som er sikkert. Ekkokamrene runger over hele verden, og de fleste er uinteressert i andres synspunkter.

Og jeg? Tenker meg etterhvert på en heltereise  til Troja, langt inn i Egeerhavet et sted. Der satser jeg på et interessant og lærerikt vendepunkt i dette underholdende eventyret.

 

Denne saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo i en redigert utgave