bodil fuhr
Oss i mellom

Det er godt for alt som er gjort

Særlig sånn ved årsskiftet kan det kjennes bra å legge ting bak seg. Starte med nye ark, og nye fargestifter, selvfølgelig. Det høres så fint ut.

Helt til skrivesperren lugger og det blanke arket fortoner seg som et ufremkommelig  isøde.

For hva skal vi skrive på disse blanke arkene ? Av fremtidshåp og drømmer – uten å virke helt verdensfjerne?

Nå som håpet henger i en tynn tråd og drømmene svinner i dystre prognoser om fryktinngiydende covid-mutasjoner, glohete strømpriser, høyere rente og magrere oljefond.  Dette går jo bare nedover! Og ikke på den morsomme måten.

Optimistens knefall

Som ganske gjennomført optimist er det tungt å formulere dystre frampek av slike  dimensjoner, men i år tror jeg faktisk vi oppesen folk har noe å lære av pessimistene.

Det er nemlig en filosofisk (og logisk!) velprøvet sannhet, at jo lavere du legger forventningene, jo større er muligheten for at de innfris og at du følgelig kjenner lykke/tilfredshet. 

Som en klok venn og mester på området påpekte; Vel er vi begrenset fysisk, men man kan jo reise langt på et godt glass vin! Der kan man smake jordsmonnet av Bordeaux, kjenne duften av California eller ane kyststripen langs Sør Afrika på henget i glasset.

cold-bath-wim-hof-norwegian-water
Noen får varmen av iskaldt vann .Foto: Bodil Fuhr

Min nevnte venn er også utholdende mester i den nå så populære kuldesporten. Her gjelder det å dyppe legemet i så kaldt vann som mulig, så lenge som mulig. Jeg har sagt meg villig til å prøve, for selv et raskt dykk i novemberkaldt vann får deg til å verdsette noe så banalt som å være i live. Blodet raser som besatt rundt i årene, huden er helt glatt av det stivnede underhudsfettet og tankene samler seg til en geysir av fryd: Du overlevde!

Stoisk ro

Livet kan altså slik bli en uventet fest for en time eller tre. Og så, når alle sansene har lunket seg ned til sitt vante pari, kan vi låne et annet tricks fra pessimistene og legge inn det stoiske giret.

Stoikerne var en gjeng romerske lærde som to hundre år før vår tidsregning gjorde pessimismen til en livsstil. Det gjaldt å holde fornuft og følelser adskilt og helst dempe sistnevnte ned til et minimum, slik at alle avgjørelser kunne taes på et rasjonelt grunnlag. Litt sånn realisme on the rocks, uten følsomt blandevann.

Logisk mirakel

Fordelen med en slik innstilling er naturligvis at du aldri blir skuffet, ettersom forventningen er alle skuffelsers mor.

Så la dem stenge ned skoler, treningssentre, butikker og utesteder – du kan jo følge med på skjerm! Ta deg et iskaldt bad! Reise jorden rundt på rødvin!

Enhver optimist hører jo at det der er en dårlig løsning på sikt. Så jeg velger å tro på mirakler. Eller ikke det engang; bare logiske konsekvenser av at det som går opp, må komme ned. Det gjelder covidspøkelset også.

Så nyt isolasjonen mens du har den og gjør alt det kjedelige du ikke får gjort når du er travel med å være lykkelig. For livet går ikke bortover. Og det er alltid godt for det som er gjort.

Saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo

Legg inn en kommentar