bodil-fuhr-foto-susanne-fuhr

Det er bare å glede seg!

En dag er dette over. Og da er verden et bedre sted.

Det velger i alle fall jeg å tro.

At Verden, for oss bortskjemte, ikke lenger vil være en selvfølgelighet vi bare forsyner oss grådig av.

At De Andre, selv de vi ikke kjenner personlig, blir til noen vi må ta hensyn til.

At vi innser at Livet, det vi til nå har tatt som en selvfølge, faktisk er en midlertidig affære. I alle fall dette livet, i denne verden, med disse menneskene.

corona-virus-hold-avstand
Disse menneskene…

Forventningens pris

Jeg skulle vært i India nå, fått sol, hav og helsebot. Jeg hadde reist, om jeg så skulle betalt for flyturen med et corona virus. Men i forrige uke stengte India døren. Alle utlendinger, bli hjemme! Vi må ta vare på våre.

Og ja, jo, jeg skjønner jo det, men du verden , så skuffet jeg ble! En dag eller to var jeg nokså sikker på at jeg hadde fått coronaviruset, så dårlig ble jeg.

Svelget skuffelsen

Men nå har jeg svelget skuffelsen, satt den i perspektiv. Innsett at jeg er heldig, som ikke behøver å bekymre meg for økonomien. Antageligvis er jeg frisk nok til å ri av et virus også, om så skulle være.

Ikke har jeg en hytte jeg ikke får lov til å besøke, heller. Og alle dere som har fulgt denne bloggen vet at leiligheten min er ferdig oppusset og følgelig et veldig hyggelig sted å være.

Vær takknemlig!

Jeg har med andre ord latt skuffelsen vike for takknemligheten, det siste buzz ordet i internasjonalt næringsliv nå. For bare noen år siden var det purpose.  Alt og alle skulle ha en purpose, en mening med det de gjorde.

Jeg tror vi trenger begge dele. Og Erna, vår egen Mamma Norge, er en super rollemodell. Hun gir alt, mens hun maner til isolasjon og solidaritet. Hun er rød i øynene og slækk i diksjonen av tretthet, men hun holder stand på en måte som kan inspirere selv verdens største superegoist til dyst.

Det blir jo ikke mindre inspirerende, når den aldrende og ikke så spreke Kong Harald, vår egen Pappa Norge, sitter i tømmerhytta si og henstiller til omsorg for de svakeste blant oss.

Ja, jeg elsker

Det er så fint at, ja, ja, jeg kjenner at jeg elsker dette landet.

Og jeg liker at verden forøvrig også tar vare på sine.  At land skiller midlertidig lag, vel vitende om at ingenting binder oss sammen som en felles fiende. Vi er jo nødt til å hjelpe hverandre for å hjelpe oss selv.

Om det ikke var tydelig for oss tidligere; vi trenger hverandre. Og om vi skal være til glede og nytte for de andre, må vi både holde avstand og være nær.

Tenke de store, fine tankene om Livet.

Dødsens kjedelig

For selv om det kan virke både kjedelig, mørkt og direkte stressende, er dette kanskje en gave vi har fått? Noe vi kan gjøre det beste ut av. Noe som bærer frukter hvis vi gir det arbeid og utholdenhet.

I Bhutan, verdens lykkeligste land, målt etter ikke-materielle verdier, mener man at Veien til Lykken, går gjennom tanken på Døden. Minst fem ganger om dagen! Da blir de så inderlig glad for å leve.

Hopp langt frem

Så moralen må være: Ta hver dag som den kommer. Gjør det beste ut av den, for deg og dine. Smart telefonen er heldigvis oppfunnet!

Og må du absolutt tenke på fremtiden, så hopp langt frem i tid. Til dette er over og verden er et nytt og bedre sted.

Uansett hvor bra dagen har vært: Noe må man ha å glede seg til.

6 comments

  1. Godt skrevet- takk🙏🏼

    1. Takk til deg! Så hyggelig med tilbakemelding også her – de fleste kommer på FB!

  2. Herlig, Bodil💖

    1. Tusen takk, Silja . Ekstra hyggelig tilbakemelding fra kloke deg:)

  3. Saa inderligt fint. Take Bodil.

    1. Selv takk, fine Janne. Håper vi ikke må helt nedenom, da, før vi kan komme hjem igjen!

Legg inn en kommentar