Desorientert Yogagjeng på hasardiøs Lavatur

Jeg ser den på lang avstand den glødende lavaen som renner ned langs fjellsiden. Den gjør Hawaiis Big Island enda større, bit for bit. Men akkurat hvor lang avstanden er, forstår jeg først etter halvannen times rask gange inn i den mørke natten.

Langt borte lyser bakken

Det er nemlig først etter mørkets frembrudd at det synes skikkelig; det knitrende jordmonnet som kommer langt innenfra kloden et sted . Så de ivrigste av oss i yogagruppen har leid to biler og orget oss av sted så nære mørkets frembrudd som mulig.

Og jo lenger vi fjerner oss fra basecampen for denne hasardiøse turen, jo tydeligere blir det at dette virkelig kan bli en 4 timers tur. Folk som kommer i retur fra lavaområdet, virker utmattet og lite opprømt over opplevelsen de har hatt.

Himmelen blir like svart som bakken

Men jeg er i superform og har ikke tenkt å gi meg. Det er bare å gå på i det uendelige, sorte landskapet, til vi er fremme, ikke sant ? Selv om det er overskyet og månen er ny, så når solen har rullet hele veien ned bak horisonten blir himmelen like svart som bakken.

Lommelykten jeg har med har svak radius og gir meg bare en viss ide om hva som er en  meter foran meg. Jeg sakker akterut. Fortroppen jeg har vært en del av i en drøy time, forsvinner ut  i mørket et sted, og bakken foran meg, lager plutselig en bratt skrent. Jeg mister balansen og tar meg såvidt for med fingerspissene.

Jeg blør skikkelig

Ikke smart. Lavasteinen er skarp som glass og kutter  inn i langfingeren. Jeg blør skikkelig, det er ikke en lommelykt i sikte og jeg begynner å leke med tanken på å snu. Jeg har minst en halv times gange igjen til målet , det blir en time ekstra tilsammen. Jeg mister kontakten med min skråsikre, norske turgåernatur.

Hello! Are you okay? De snille, medfølende stemmene fra mine nye yogavenninner strammer ikke akkurat opp gå-på-trangen. Omsorgen er komplett her midt ute i svarte natten. Sammy holder lommelykten, mens Maria drar en førstehjelpskit ut av sekken. Redningsmannskapet virker like lettet som meg over å ha en unnskyldning til å snu.

Snu mens du kan

Sjelden har jeg vært mer fornøyd med å ikke nå det målet jeg har satt meg. For hvert eneste, famlende skritt jeg tar på tilbakeveien er jeg sjeleglad for at jeg ikke skal gå enda en time.

Det finnes ingen påler, ingen hvite piler som indikerer retning, bare en og annen lommelykt som flagrer i motsatt retning.

Mine turkamerater er vekselvis livredde og dødstrette og gir uttrykk for det. Den selvutnevnte lederen for gruppen tråkker i vei i en retning jeg mener er feil, en annen bruker kompasset og en tredje merket seg koordinatene for utgangspunktet for turen.

Men vi holder sammen, vel vitende om at hvert år blir noen borte for alltid i det svarte ødelandet.

Lavarush på video

Mange kilometer og et tidvis glefsende tonefall senere, ser vi bommen med det blinkende lyset vi startet ut fra. Enda et par kilometer til og vi ankommer basecampen , fire og en halv time etter start. Den siste shuttlebussen venter på oss og noen andre, utmattede turister.

De hadde startet to timer før oss og kommet seg helt frem til lavafjellet. Vi ser videoen deres med glede, selvfølgelig gjør vi det. Selv fra den lille firkanten virker opplevelsen overveldende vakker og verdt et nytt forsøk. Neste gang jeg kommer til Hawaii.