Den eventyrlige nysgjerrigheten

Aldri har jeg sittet mykere, aldri har jeg sett klarere, utbryter prinsessen. Og lar seg villig føre Østenfor Sol og  Vestenfor måne av den store, sterke Kvitebjørn Kong Valemon. Hun skulle bare visst!

Men i likhet med folk flest, velger hun å holde seg  lykkelig uvitende om hva hun roter seg borti når noe føles for godt til  å være sant.

For kanskje er det er noe i dette ukjente landskapet som bør undersøkes likevel? Noe hun bare er nødt til å møte, før hun kan bli hel?

Eventyr er fulle av slike arketyper eller symboler, som finner gjenklang i dypet av vår sjel, et sted der vi alle henger sammen, i det såkalt kollektive ubevisste.

Dette er ikke noe jeg har funnet på. Carl Gustav Jung, brøt med sin foregangsmann og mentor Sigmund Freud, da han konkluderte med at vi mennesker var drevet av en psykisk energi som handlet om både seksualitet  og spirituell lengsel.

Jung brukte seg selv

Og ikke bare det, i tillegg til å bryte med det gode faglige selskap, utsatte Jung seg selv for eksperimenter som bare en usedvanlig sterk psyke kunne mestre.

Ved hjelp av såkalt «aktiv imaginasjon» ville han skue over på «den andre siden» den mange av hans pasienter frekventerte og der han gjenkjente symboler fra store mytiske fortellinger og vanlige menneskers drømmer.

I 16 år holdt han på med denne «iherdige introspeksjonen», og takket være sin kone, sitt regelmessige liv og krevende praksis, mistet han ikke forstanden, ifølge seg selv.

Tidsånden er klar

Resultatet kan studeres i The Red Book – en usedvanlig vakker og storartet bok med notater og tegninger fra denne tiden som utkom i 1912. Men som har vært utilgjengelig for publikum inntil for noen år siden.

Nå er kanskje Tidsånden, som Jung kalte «alt det moderne og utvendige», klar for denne kunnskapen om Dypånden, «alt det arkaiske og innvendige» som peker bakover i vårt liv.

Jungekspert Stig Arnesen, som innimellom holder foredrag om Den Røde Boken, er ikke i tvil:

-Mange har en lengsel etter å bli mer bevisst det ubevisste, sier han.

Stadig flere mennesker oppdager det som tidligere var forbeholdt munker og nonner; om man ikke balanserer ytre suksess med indre ballast, så kan førstnevnte fortone seg nokså meningsløs.

-Mennesket lengter etter å komme i kontakt med Selvet, vårt sanne sentrum, noe som er større enn meg, som likevel er meg, der jeg er helt i likevekt med meg selv og alt jeg bærer på, sier Arnesen.

Der kan jeg vanskelig si meg uenig. Og selv om de aller færreste vil gå så langt som Jung gjorde; å påstå at dette livet er selve veien tilbake til det guddommelige – eller din egen sjel, om du vil, så liker jeg tanken.

Det virker langt mer overbevisende enn at alt er meningsløst, at vi bare fødes og dør og ferdig med det. Jeg nekter å tro at noe så mirakuløst som et menneskeliv ikke handler om annet enn å fødes og dø. Vi er tross alt ikke trær.

Så heia Jung, som var den første vestlige vitenskapsmann som turte å anta noe så mystisk. Han ble selvfølgelig utestengt fra det gode, vitenskapelige selskap. Og der, i sin utlendighet, introduserte han passende nok begrepet om Skyggen, våre skjulte og fortrengte sider, som vel virker mørke og truende på oss, men som viser seg å være selve inngangsporten til personlig vekst.

Det er jo som regel trollet, dragen eller Kvitebjørnen som vokter skatten vi alle lengter etter.