Deilig er jorden, sånn i utgangspunktet

Deilig er jorden!

Ja, det er ingen tvil om det. Med sine høye fjell og grønne skoger, gyldne ørkener og uendelige hav er det faktisk majestetiske mengder av deilighet vi snakker om.

Problemet er som kjent menneskene, som stadig slåss som monstre om landegrenser, om makt, om enda mere. For vi er grådige, vi mennesker. Særlig de av oss som ikke holder ut tomheten på innsiden; som fyller på med rikdom så grotesk at den virker latterlig.

Vi mer vanlige velstandsmennesker nøyer oss med å utarme naturens ressurser. Bare for å holde varmen har vi valget mellom å drille etter enda mere olje, ta knekken på reindriften med vindmøller, eller, gud forby, true selve luften med atomkraftverk.

Hvis vi  ikke starter med  undersjøisk gruvedrift, en virksomhet som visstnok vil føre til giftige avgasser, langt der nede på havbunnen et sted. Et problem godt utenfor rekkevidde – til havet blir så forgiftet at det går utover juletorsken.

Prektig er Guds himmel!

Sant, sant og i motsetning til Jorden, så kler den forurensningen ganske godt. Ingenting skaper en vakrere solnedgang over Oslo gryta enn solid opphopning av kald vintereksos. Og stjernene, våre slektninger i kjødet i henhold til moderne romforskning,  ligger så langt der ute at de ikke lar seg affisere. Til gjengjeld er de knapt synlige fra våre lystette grender; man må faktisk ganske langt ut på landet for virkelig å innse storheten i det å være et menneske på denne deilige delen av jorden.

Selv måtte jeg helt opp til Rondane for å oppleve en nattlig stjernehimmel av de sjeldne. Uttrykket Naturen Kaller fikk enn helt ny dimensjon da jeg sånn ved 3 tiden våknet i soveposen og innså at her måtte jeg ut av lakenposen og soveposen og videre fomle meg frem til teltets to glidelåser etter å ha funnet frem støvlene. Jeg slapp å lete etter hodelykten, for det var jo ikke så mørkt der ute. Hvorfor fikk jeg svar på da jeg kravlet meg ut av teltet: Himmelen var pepret med glitrende stjerner! Og akkurat over Rondeslottet, sånn passelig plassert i Det Gyldne Snittet fra der jeg sto, hang månen som en lovende sigd av Lys. Halleluja!

Skjønn er sjelenes Pilgrimsgang!

Ja, den er kanskje det, men hvor mange er det som driver med sånt da? Sender Sjelen ut på en real pilgrimsgange? De fleste jeg kjenner tar kortversjonen til Santiago de Compostella, noen lar bagasjen fraktes i buss, og blir de for trøtte til bens, hopper de på bussen de også. Det blir ikke lutring av sjelen under såpass komfortable omstendigheter; Kroppen må helst sulte, piskes eller utmattes på andre måter, om man velger den asketiske veien til frelse. Og det er nå engang den nordiske varianten. Velger du ekstase, som også er en effektiv inngangsport, blir du fort betraktet som besatt, hvis du ikke joiner headbangerne på en Death Metal konsert.

Kanskje best å holde seg til adventstidens enkle budskap. Tenne lys, for glede, håp og fred på denne jord. Nyte synet av de store papirstjernene i vinduet og kanskje spille av Innerst i Sjelen med Sidsel Kyrkjebø og Ole Paus. Han kunne som få andre se skjønnheten og storheten i det sedvanlige, lille. For deilig er jorden, bare vi gjør oss nærsynte nok.

God jul!

Saken er tidligere publisert i obm.no