De steinmyke menneskene

Dette nabolaget. Denne parken. Enten jeg løper innimellom turistene om morgenen, jakter pokemon med barna mine, eller bare rusler en tur for den kultiverte romantikken sin skyld, så gir den noe tilbake, parken med de steinmyke  menneskene.

Og jeg ser alltid noe nytt i disse frosne øyeblikkene av emosjonell intensitet.

Kald avvisning. Voldsom avstraffelse. Rå flørt. Ømme kjærtegn. Lekne signaler mellom små barn og kåte ungdommer, redselsfull fortrolighet mellom gamle kvinner. Mennesker i intime variasjoner vi nordboere knapt tør vedkjenne oss i det private rom.

Men her i parken er alle de innerste følelsene utenpå. Og andre mennesker, de levende, kommer fra hele verden, særlig Japan, for å beundre den ville kåtskapen.

Er de på svipptur, kan de kanskje finne på å tro at vi er sånn, vi innfødte, som velger roser og drama når vi tar den berømte spaserturen i parken.

Og for to uker siden, under fullmånen, etter mørkets frembrudd, selvfølgelig, skulle det bli enda mer dramatisk.

Oslo Kulturnatt, dette staselige eventet som får folk opp av sofaen og ut i parker, domkirker og mørke klubber, hadde sørget for belysning på skulpturene, et lysshow kalte man det,

og aldri skulle vel de varme følelsene i den kalde steinen komme mer til sin rett, fremstå mer trollbindende i det magiske landskapet av lys og skygge – det fikk man i alle fall inntrykk av i forhåndsreklamen.

Ja, jo, det var jo vakkert. Men show? Det sørget hobbyfakirene ned ved soluret for. Levende lys slynget rundt av levende mennesker. Det blir ikke mer show enn det.