Ved første øyekast ser den ut som et kunstverk der den sitter; på toppen av en fet gullramme. Havet skummer rundt skuta i det gamle oljemaleriet, men den skjøre fugleungen sitter musestille. Kanskje den har sittet der i sommerstuen – lett hevet over enden av middagsbordet – før en av gjestene utbryter:  — En fugl! — En fugl?! Du tuller? Her inne?! Tenk om den får panikk! Alle, unntatt den mest dannede av oss, reiser seg fra bordet; de fleste for om mulig å bidra til å skysse det stakkars vesenet ut i det fri. Men jeg, som har opplevd desperate fugler i lukkede rom før, velger å krype under…

Alt er idyll. Blomstene puster av seg morgenduggen, humlene surrer blidt og jeg gleder meg til en dukkert i det turkisblå bassenget. Men noen har kommet meg i forkjøpet. De praktfulle vingene er spilt ut i vannet, nebbet er halvveis under vann, og de døde øynene stirrer hjelpeløst innover. Hele fuglen ser ut som den er ferdig utstoppet og utplassert i bassenget som… som… hva da? Jeg prøver å ikke tenke tanken, men den overfaller meg like fort som gåsehuden som sprer seg over hele kroppen. Et varsel! Ugler er jo urgamle totemdyr, og selv i vår gjennomrasjonelle kultur har uglen en sterk symboleffekt. Og er det noe som engasjerer…

En kvinne løper for livet. Hun jages av en snerrende tiger. Helt utmattet, like før hun må gi opp, når hun frem til et kirsebærtre og klatrer opp i trygghet. Tigeren gir opp jakten og lusker unna. Men på en åskam, langt borte i horisonten, kan kvinnen såvidt skimte en annen tiger. Og ved treets fot er to små mus, en hvit og en svart, i ferd med å gnage seg innover. Det er bare et spørsmål om tid før treet faller og kvinnen blir offer for den andre tigeren. Hva kan hun gjøre? Av og til kan det være filosofisk nyttig å krympe hele tilværelsen ned i et nøtteskall.…

Jeg kjenner ikke så mange som er skikkelig stolte av den de er. De fleste av oss tar til takke med et fravær av skamfølelse. Bare noen er så heldige at de er utstyrt med en bunnsolid og sunn selvfølelse. Da snakker jeg om de såkalt vanlige, heterofile blant oss. De som ikke baler med identitetsproblemer som ikke bare forvirrer og skremmer dem selv, men som kan forårsake alt fra misforståelse til forakt hos andre. Det er nemlig vanskelig nok å oppnå denne perlen av indre trygghet, å godta seg selv fra innerst til ytterst, slik man faktisk er. Mange tenåringer baler i tillegg med seksuelle følelser utenfor normen. Selv…

Du hører det fort på den litt gnålete tonen. Hun, en kvinne av den godt voksne sorten, har ikke tenkt å gi seg med det første. Kanskje hun har hatt en dårlig dag? Og hvem vet, kanskje det er min skyld? Jeg er nemlig venninne med en hun er uvenner med. Og nå vil hun gjerne at jeg skal forstå hvilken drittsekk denne venninnen egentlig er. Hvorfor ikke en saklig fylleprat? Hvorfor ta opp et problem på en saklig måte med den aktuelle personen, når du kan diskutere det med venninnen hennes i fylla? Klokken er 3 om morgenen, vi har vært på besøk hos en tredje venninne, og jeg har forsøkt…

Endorfinene danser i blodet, jeg har trent hardt og ser lyst på det meste. I motsetning til damene i parkeringshuset, som venter på at jeg skal rygge ut, så de endelig kan få en plass. Det regner, sludder nesten, helt inn i det mørkegrå parkeringshuset. En dame med steingrått hår og mørkeblå Mercedes av den seriøse direktørtypen, har allerede fått plass -ved siden av min lille Audi, som nå får seg en dytt av døren hennes. -Det er jammen meg trangt om plassen her, sier hun med et smil, da hun skjønner det er min bil hun skumper borti. Jeg lar det passere, fordi jeg hver eneste dag forsøker å bekjempe…

Ja, unnskyld blomsterspråket,  men det er faktisk omtrent slik jeg opplevde utspørringen av «hasjbaron» Cappelen, da jeg for første gang i mitt liv entret Oslo Tinghus for å overvære en rettssak. Tidenes kuleste politimann? Myrdet Veronica Orderud sin svigerfamilie? Har David Toska gjemt unna penger? Det får være som det er. Jeg har alltid tenkt at kriminelle, de tar Politi og Rettsvesen seg av. Men Eirik Jensen? Er han tidenes kuleste norske politimann; med en sjelden omsorg for rusmisbrukere ? Eller en sivil spaner som er blitt så fargelagt av sin kriminelle omgangskrets at han, nesten umerkelig, ble litt sånn selv? Det spørsmålet innebærer et psykologisk drama jeg er villig…

Hjernen vil hjem, skrev jeg, på den første bloggen i september. Men hva med meg, som helst vil ut og oppleve ting? Etter over 30 år i Aftenposten, begynte jeg denne bloggen  i september, som en arbeidsledig  «ingen», med tilløp til sofasyke. Og ja, jeg var ganske bekymret. Nå, fire måneder senere, har jeg, Bodil Fuhr A/S, utforsket stadig nye versjoner av meg selv, takket være nye opplevelser, nye mennesker, bratte læringskurver og et selvpålagt produksjonspress. For det er nå engang sånn med oss skrivende mennesker, at ingenting virkelig har skjedd, før vi har skrevet om det og helst fått det publisert. Så det er bare å holde på. Selv…

Ofte tenker jeg at hele poenget med å reise bort, er å komme hjem. Jo lengre, varmere og mer ukomfortabelt, jo bedre. Da er det ingen grenser for hvor stor pris man setter på det rene, rikelige, bløte  vannet som renner fra dusjen. Den friske luften som biter i kinnene og gir deg en følelse av luft! Peisen som brenner i den kosemørke stuen, akkompagnert av stearinlys i alle hjørner. For ikke å snakke om brødskiven, den ristede, mørke brødskiven med sveitserost, som gir ordet næring nye vinger. Man liksom smaker på hvert eneste øyeblikk av dette hjemlige paradiset, et slags sanselig mindfullness som gjør hele utenlandsreisen verdt sin vekt…