Oss i mellom
-
Jeg har alltid vært interessert i språk. Nå vet jeg hvorfor.
En av de vakreste filmene om sår hverdagsromantikk jeg vet om, kretser rundt et italiensk-kurs. Der har en gjeng lett mistilpassede individer av de forskjelligste grunner funnet dette språket som fellesnevner. I Italiensk for begynnere utvikles romansene ispedd passe mengder pasta og opera, og man tror selvfølgelig at dette har noe med det italienske å gjøre. Kjærlighetens og sensualitetens språk og kultur vil naturlig føre med seg slikt. Hjernen er stjernen Og ja, kanskje det , men det kunne like gjerne være tysk! eller kinesisk! får jeg vite etter å ha lest om hjerneforsker Kaja Nordengens bok «Hjernen er stjernen». Der fremkommer det at «å lære nye ord setter i gang…
-
Hei, jeg heter Bodil. Og jeg er ikke alkoholiker.
Men nylig var jeg på et møte i Anonyme Alkoholikere som gjest. Og tenkte ; hva er det egentlig som skiller meg fra disse menneskene ? For å dømme etter hovedtaleren på dette internasjonale møtet, er det følelsen av å ikke høre til, ikke bli forstått innerst inne, som er noe av det mest typiske for en alkoholiker. Den følelsen kan jeg også kjenne på. Men så skilles våre veier. Så fortvilet blir alkoholikerne nemlig av denne ensomhetsfølelsen, at de drives til å drikke seg fra sans og samling. Igjen og igjen. Til de sitter der på bar bakke – uten jobb, familie og venner. I alle fall i følge…
-
Endelig noen som snakker om Musen i Rommet! #metoo
Vi lever i «En tid for full angst og fri sex» påpekte Anki Gerhardsen i Aftenposten denne uken. En tid «der ingen andre enn puritanere sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske». Et praktfullt innlegg for dem av oss som frykter at puritanismen er på fremmarsj, samtidig som vi for lengst har overdoset på offentliggjøringen av seksualiteten. Som om det dreide seg om et hvilket som helst treningsregime. Bra for blodomløpet, liksom. Sanseligheten har dårlige kår Sanseligheten, derimot; fenomenet som gjør at følelser knyttes til spesielle opplevelser av lukt, smak , syn, hørsel og berøring,…
-
2018! Året for de brysomme forandringene
Jeg elsker nye starter. Reboot. Ut med det gamle – inn med det nye. Alle vet jo at fornyelser er bra! Forandring fryder! Med mindre alt fungerte fint fra før av, kanskje. Men selv da kan et friskt pust, om ikke annet, føre til en bedre fortsettelse. For det er sånn vi er laget. Vi må ha ny pust hele tiden. Omtrent tolv ganger i minuttet. Tolv ganger i minuttet! Snart sulten. Igjen! Maten vi putter i oss har også begrenset med drivstoff. Uansett hvor økologisk dyrket og biodynamisk korrekt føden måtte være – etter sånn cirka fem timer blir du sulten igjen. Kjempesulten! Og får du ikke i deg…
-
Noen tar 7-mila rundt grøten og får aldri sagt det
Vi er alle tjent med litt mellommenneskelig diplomati. Men noen ganger kan budskapet bli så uklart at det blir ubegripelig. Eller enda verre; bli så fleksibelt at det kan passe inn i en hvilkensomhelst tolkning. Det siste kan gjerne skje hvis man har mannet seg opp til å si noe betydningsfullt, men tatt høyde for at dette ekstra følsomme mennesket må forberedes på en sannhet som er for tung å bære, sånn på strak arm. Ekstra ille kan det bli om man faktisk forsøker å skvære opp i en vanskelig situasjon og det ender med at all skylden overføres på deg og den ekstra følsomme frikjenner seg selv. For de…
-
Nyttårslivet – litt sånn etter innfallsmetoden
Jeg har sjelden planlagt de store tingene i Livet. Tilfeldighetene har vært generøse med meg. Så jeg har latt det stå til. Gått med flyten, helst den stormende, dype, dragende flyten. Og jeg har sjelden kjedet meg. Men vært i overkant både redd og trist. (Langt inni meg, der færrest mulig ville legge merke til det, selvfølgelig. Kanskje litt ensomt, men det går fortere over da, tenker jeg. Dessuten slipper jeg den dunsten av skadefryd som kan følge når noen opplever at også du, heldiggrisen, får deg en på trynet av og til.) Jeg har vært veldig heldig, nemlig. Fordi altså tilfeldighetene har gitt meg så mange muligheter. Det har vært…
-
Velkommen skal du være, lille gudebarnet
Du må finne Jesus i ditt hjerte, sa min tante til meg da jeg som liten spurte hvordan man ble kristen. Det kunne jeg nemlig tenke meg å bli, ettersom de voksne jeg kjente av den kristne typen virket som de hadde noe ekstra. En dyp glede jeg ikke helt fikk tak på. Det var sommer, og jeg hadde glemt Jesusbarnet Men Jesus i mitt hjerte? Skulle den lidende, nakne og blødende mannen finnes i mitt hjerte? Noe så trist var jo ikke til å fatte. Langt mindre tro på som en sannsynlig gledesspreder. Det var sommer og jeg hadde helt glemt tanken på det uskyldige lille Jesusbarnet, den skjønne…
-
Jeg runder ett år som blogger! Nå også som Garderobedamen
For 367 dager siden publiserte jeg mitt første blogginnlegg. Da hadde jeg allerede brukt sommeren på konkrete forberededelser. Og ganske så mye tenketid før det igjen. Det er utrolig tilfredsstillende når det man har tenkt, blir virkelighet. Selv om det er vaklende til å begynne med, er man i alle fall i gang, så kan heller målet være ustoppelige forbedringer. Det finnes jo ikke den ting som ikke kan bli bedre, mer poengtert, mer aktuelt eller mer engasjerende. Jeg forsøker meg vel på en blanding av alt sammen. Noe som kanskje kan føre til at du som leser innimellom føler at en sak treffer deg, og andre ganger at…
-
Følelsesmennesker er noe av det mest egoistiske som finnes!
Som tenåring hadde jeg null filter mellom mitt dramatiske følelsesliv og menneskene rundt meg. Stakkars dem. Jeg hadde nemlig et usedvanlig velutviklet følelsesliv, alt fra sinne til sorg og begeistring antok operatiske dimensjoner. Og jeg var stolt av det. Jeg var ærlig nemlig. I kontakt med mine følelser, i motsetning til de ufølsomme menneskene jeg omgav meg med. Særlig foreldrene mine, selvfølgelig. Iskalde roboter uten hjerte og medmenneskelig forståelse. Det endelig bevis på at han ikke skjønte en dritt Faren min kunne for eksempel si ting som «Følelsesmennesker, vet du, Bodil, er noe av det mest egoistiske som finnes». Jeg syntes selvfølgelig det var toppen av hans rekke av ufølsomme…
-
Hvor i hule heiteste er nøklene mine!
De er i alle fall ikke i lommen, det er helt sikkert. Der har jeg lett fire ganger nå. Jeg har også snudd den store bagen på hodet. Brukt lommelykt over og under begge forseter på bilen. Kikket rundt parkeringsplassen i tilfelle de har falt ut der. Føler meg ganske dårlig, jeg er i ferd med å bli syk, jeg trenger ikke denne leteaksjonen nå, men jeg må kjøre tilbake til min venninne for å sjekke om nøklene har falt ut et sted der. Vi leter alle tenkelige steder Venninnen er ikke hjemme lenger, men det er søsteren og niesen. De er englesøte, blir med meg og leter på alle…