sun-meaningful-life

2018! Året for de brysomme forandringene

Jeg elsker nye starter. Reboot. Ut med det gamle - inn med det nye. Alle vet jo at fornyelser er bra! Forandring fryder! Med mindre alt fungerte fint fra før av, kanskje. Men selv da kan et friskt pust, om ikke annet, føre til en bedre fortsettelse. For det er sånn vi er laget. Vi må ha ny pust hele tiden. Omtrent tolv ganger i minuttet. Tolv ganger i minuttet! Snart sulten. Igjen! Maten vi putter i oss har også begrenset med drivstoff. Uansett hvor økologisk dyrket og biodynamisk korrekt føden måtte være - etter sånn cirka fem timer blir du sulten igjen. Kjempesulten! Og får du ikke i deg mat innen rimelig tid, blir du både slapp og utafor. Noen av oss blir til og med ganske irritable. Jeg hater å måtte nevne det, av hensyn til alle med lakenskrekk der ute, men tilstrekkelig søvn er også en livsnødvendighet for både fysisk og mental helse. Selv folk som har stappet max aktivitet inn i livet sitt, holder nå foredrag på TED.com om betydningen av nok søvn. Gudene vet hvilke mareritt vi kan støte på Men uansett hvordan og hvor lenge vi sover; hver eneste kveld lukker vi øynene for alt som er kjent og kjært rundt oss og svimer av sted til en annen dimensjon. Enda gudene vet hvilke mareritt vi kan støte på. Søvnperioden er...

Les Mer
katta-rundt-groten-kaster-bort-tiden

Noen tar 7-mila rundt grøten og får aldri sagt det

Vi er alle tjent med litt mellommenneskelig diplomati. Men noen ganger kan budskapet bli så uklart at det blir ubegripelig. Eller enda verre; bli så fleksibelt at det kan passe inn i en hvilkensomhelst tolkning. Det siste kan gjerne skje hvis man har mannet seg opp til å si noe betydningsfullt, men tatt høyde for at dette ekstra følsomme mennesket må forberedes på en sannhet som er for tung å bære, sånn på strak arm. Ekstra ille kan det bli om man faktisk forsøker å skvære opp i en vanskelig situasjon og det ender med at all skylden overføres på deg og den ekstra følsomme frikjenner seg selv. For de er på ingen måte tapt bak en vogn, disse konfliktskye menneskene. De har bare gjemt seg der til det er trygt å komme frem igjen. Uansett har jeg, fru klar tale in persona, en tendens til å møte mennesker som tvinger meg til å være romanforfatter i mitt eget liv; altså holde tilbake mest mulig fakta for å opprettholde spenningen, eller stemningen. om du vil. For man vil for all del unngå at trollet sprekker. Eller alle skrekkscenariers mor: At elefanten i rommet manifesterer seg og tramper over oss alle. Forstå meg hvis du kan Dette maskespillet faller meg usedvanlig tungt. Ikke bare fordi jeg er journalist av den gamle skolen; den gang man fortalte poenget først og tok det...

Les Mer
new-ears-surf.nyttar

Nyttårslivet – litt sånn etter innfallsmetoden

Jeg har sjelden planlagt de store tingene i Livet. Tilfeldighetene har vært generøse med meg. Så jeg har latt det stå til. Gått med flyten, helst den stormende, dype, dragende flyten. Og jeg har sjelden kjedet meg. Men vært i overkant både redd og trist. (Langt inni meg, der færrest mulig ville legge merke til det, selvfølgelig. Kanskje litt ensomt, men det går fortere over da, tenker jeg. Dessuten slipper jeg den dunsten av skadefryd som kan følge når noen opplever at også du, heldiggrisen, får deg en på trynet av og til.) Jeg har vært veldig heldig, nemlig. Fordi altså tilfeldighetene har gitt meg så mange muligheter. Det har vært litt som å sitte under et tre og plukke. Eller rase rundt i verden og plukke, da. Jeg har ikke sittet så mye stille. Men herfra og ut tenkte jeg å gjøre det anderledes. Kanskje ikke planlegge så mye, men velge mer bevisst. Tenke utover de tilfeldighetene som melder seg. Selv om jeg ofte ender opp med noe som ligner. Jeg må for eksempel akseptere at jeg har levd så lenge nå, at folk jeg er veldig glad i dør. De blir borte for alltid og etterlater et hull i hjertet. Men her kommer valget; jeg kan enten la det blåse kalde vinder gjennom det hullet, eller fylle det opp med varme minner og...

Les Mer
jesus-godschild-christmas

Velkommen skal du være, lille gudebarnet

Du må finne Jesus i ditt hjerte, sa min tante til meg da jeg som liten spurte hvordan man ble kristen. Det kunne jeg nemlig tenke meg å bli, ettersom de voksne jeg kjente av den kristne typen virket som de hadde noe ekstra. En dyp glede jeg ikke helt fikk tak på. Det var sommer, og jeg hadde glemt Jesusbarnet Men Jesus i mitt hjerte? Skulle den lidende, nakne og blødende mannen finnes i mitt hjerte? Noe så trist var jo ikke til å fatte. Langt mindre tro på som en sannsynlig gledesspreder. Det var sommer og jeg hadde helt glemt tanken på det uskyldige lille Jesusbarnet, den skjønne lille klumpen i krybben, midt under Betlehemsstjernen. Så jeg lot saken ligge. Innså at det kristne nok ikke var noe for meg, som ville være glad og fornøyd. Helst hele tiden. Siden har jeg lært meg å tolke Bibelen mer symbolsk. Jeg har til og med overhørt fantastiske tolkninger som går ut på at Korset Jesus henger på symboliserer vår menneskelige og guddommelige side og at det er balansegangen mellom disse to som utgjør en Smertens vei for oss alle. I hjertet, der det gjør mest vondt For de møtes jo akkurat i hjerteregionen, disse to motstridende sidene. Akkurat der det gjør mest vondt. Og mest godt. Det sies at denne Korsveien til og med kan føre frem til Paradiset. Var det...

Les Mer
bodil-collage

Jeg runder ett år som blogger! Nå også som Garderobedamen

For 367 dager siden publiserte jeg mitt første blogginnlegg. Da hadde jeg allerede brukt sommeren på konkrete forberededelser. Og ganske så mye tenketid før det igjen. Det er utrolig tilfredsstillende når det man har tenkt, blir virkelighet. Selv om det er vaklende til å begynne med, er man i alle fall i gang, så kan heller målet være ustoppelige forbedringer. Det finnes jo ikke den ting som ikke kan bli bedre, mer poengtert, mer aktuelt eller mer engasjerende.   Jeg forsøker meg vel på en blanding av alt sammen. Noe som kanskje kan føre til at du som leser innimellom føler at en sak treffer deg, og andre ganger at den angår deg midt i ryggen? Men for dem som har glede av mine tirsdagssaker om mote og estetikk, har jeg en gladnyhet ! Hvis du vil ha hjelp til å sortere og fornye garderoben din fra en stilsikker person med lang fartstid i motebransjen, er jeg her for deg. Se ut som den du er Og i motsetning til mange Bli Ny-stylister og personlige shoppere, tar jeg utgangspunkt i den du faktisk er og de plaggene du trives best i. Sammen danner vi oss et bilde av dette, før vi går gjennom garderoben din, der vi sjekker ut de beste valgene og de gode kombinasjonene....

Les Mer
roy lichtenstein

Følelsesmennesker er noe av det mest egoistiske som finnes!

Som tenåring hadde jeg null filter mellom mitt dramatiske følelsesliv og menneskene rundt meg. Stakkars dem. Jeg hadde nemlig et usedvanlig velutviklet følelsesliv, alt fra sinne til sorg og begeistring antok operatiske dimensjoner. Og jeg var stolt av det. Jeg var ærlig nemlig. I kontakt med mine følelser, i motsetning til de ufølsomme menneskene jeg omgav meg med. Særlig foreldrene mine, selvfølgelig. Iskalde roboter uten hjerte og medmenneskelig forståelse. Det endelig bevis på at han ikke skjønte en dritt Faren min kunne for eksempel si ting som "Følelsesmennesker, vet du, Bodil, er noe av det mest egoistiske som finnes". Jeg syntes selvfølgelig det var toppen av hans rekke av ufølsomme kommentarer, et slags endelig bevis på at han ikke skjønte en dritt. Han hadde ledd godt om han hadde kunnet lese dette innlegget. For selvfølgelig gir jeg ham rett. Jeg mener, når traff du sist et menneske nedsyltet i sine egne følelser som tar tilstrekkelig hensyn til andres? Bare ved en sniktitt på mine egne dypdykk av vonde perioder kan jeg konstantere at det ikke var da jeg hadde mest overskudd til andre. Jeg hadde rett og slett ikke ork til å heve blikket utenfor meg selv og det som helt nødvendigvis ble krevet av meg. Selvmedlidenheten lå som en klam skygge over tilværelsen. En selvforelsket misforståelse Skjebnen har også villet det slik at jeg i godt voksen alder, er blitt rikelig utsatt for mennesker som...

Les Mer
locked door keys missing

Hvor i hule heiteste er nøklene mine!

De er i alle fall ikke i lommen, det er helt sikkert. Der har jeg lett fire ganger nå. Jeg har også snudd den store bagen på hodet. Brukt lommelykt over og under begge forseter på bilen. Kikket rundt parkeringsplassen i tilfelle de har falt ut der. Føler meg ganske dårlig, jeg er i ferd med å bli syk, jeg trenger ikke denne leteaksjonen nå, men jeg må kjøre tilbake til min venninne for å sjekke om nøklene har falt ut et sted der. Vi leter alle tenkelige steder Venninnen er ikke hjemme lenger, men det er søsteren og niesen. De er englesøte, blir med meg og leter på alle tenkelige steder, spør de riktige spørsmålene, tar den ekstra sjekken, i tilfelle jeg har oversett noe. Men, nei. Jeg er helt satt ut. Vel har jeg hundrevis av ganger lett og ikke funnet nøklene med en gang. Men de har jo alltid dukket opp! Og medført en særskilt bølge av frisk hverdagslettelse. Der var de! Denne type leteaksjon har jeg ikke opplevd siden jeg for 30 år siden ringte Brannvesenet, fordi jeg etter en frisk spurt fra Kobberhaughytta oppdaget at nøklene var borte. Det var bare ett sett lommer i skidrakten, så saken var klar; nøklene var gjenglemt, jeg var gjennomsvett og utetemperaturen var minus tyve. Brannvesenet forsto alvoret i situasjonen, de sto klar med kranbil og...

Les Mer

Hva gjør Fuglen i Rommet med deg?

Ved første øyekast ser den ut som et kunstverk der den sitter; på toppen av en fet gullramme. Havet skummer rundt skuta i det gamle oljemaleriet, men den skjøre fugleungen sitter musestille. Kanskje den har sittet der i sommerstuen – lett hevet over enden av middagsbordet - før en av gjestene utbryter: — En fugl! — En fugl?! Du tuller? Her inne?! Tenk om den får panikk! Alle, unntatt den mest dannede av oss, reiser seg fra bordet; de fleste for om mulig å bidra til å skysse det stakkars vesenet ut i det fri. Men jeg, som har opplevd desperate fugler i lukkede rom før, velger å krype under bordet. Jeg orker ikke tanken på at den redselsslagne fuglen skal få panikk og fly veggimellom med tilhørende dumpe klask og blodig fordervelse. Sånt er jo ikke til å holde ut. For er det noe som appellerer til alt fra uforklarlig redsel til ubestemmelig undring og det ømmeste beskytterinstinkt, så er det fuglen. Fugler må være fri Sikkert derfor den er så brukbar som metafor blant filmfolk, forfattere og folk flest. Gjøkeredet og Den stygge andungen flakser om kapp med Ibsens lerkefugl, aka Nora i Et Dukkehjem og Hitchcocks Fuglene . Menn kan være alt fra jålete påfugler til stolte haner og altoverskuende ørner, mens kvinner fort blir skravlete som papegøyer, gladlynte som kanarifugler eller uskjønne som...

Les Mer

Ugler i mosen? Nei, i bassenget!

Alt er idyll. Blomstene puster av seg morgenduggen, humlene surrer blidt og jeg gleder meg til en dukkert i det turkisblå bassenget. Men noen har kommet meg i forkjøpet. De praktfulle vingene er spilt ut i vannet, nebbet er halvveis under vann, og de døde øynene stirrer hjelpeløst innover. Hele fuglen ser ut som den er ferdig utstoppet og utplassert i bassenget som... som... hva da? Jeg prøver å ikke tenke tanken, men den overfaller meg like fort som gåsehuden som sprer seg over hele kroppen. Et varsel! Ugler er jo urgamle totemdyr, og selv i vår gjennomrasjonelle kultur har uglen en sterk symboleffekt. Og er det noe som engasjerer meg, så er det symboler; det uuttalte språket som forteller oss ting så storartede, så vesentlige, så universelle, at de ikke kan formidles med ord. Mørkets dronning Så hva er det denne totalt malplasserte uglen skal fortelle meg? Hmmm.... Ugler i mosen er mistenkelig nok. Men en død ugle! I bassenget! Midt i solen! De er jo mørkets dronninger, uglene, de er symboler på klokskap og ja, de sies å varsle død, disse ranke flyverne med sine uhyggelige Uhuuer fra langt inne i skogen.   Kanskje derfor ble jeg både redd og skuffet da jeg fra min strenge onkel Reimer fikk min første bok i 6-års-alderen....

Les Mer

Klø tigeren på maven – og dø

En kvinne løper for livet. Hun jages av en snerrende tiger. Helt utmattet, like før hun må gi opp, når hun frem til et kirsebærtre og klatrer opp i trygghet. Tigeren gir opp jakten og lusker unna. Men på en åskam, langt borte i horisonten, kan kvinnen såvidt skimte en annen tiger. Og ved treets fot er to små mus, en hvit og en svart, i ferd med å gnage seg innover. Det er bare et spørsmål om tid før treet faller og kvinnen blir offer for den andre tigeren. Hva kan hun gjøre? Av og til kan det være filosofisk nyttig å krympe hele tilværelsen ned i et nøtteskall. Slik buddhistene gjør med sine Koan, altså allegorier på livets store gåter. Det blir lettere å få øye på hva som faktisk er viktig i strømmen av uvesentlig tankegods de fleste av oss må sortere ut daglig. Helt uvesentlige problemer som liksom bare lager seg selv. Hvis du tok alle bekymringene du hadde i forrige uke, for eksempel, har de bidratt til noe positivt? Forbedringer? Kriseavverging? Antageligvis ikke. Ta den smale stien Men noen av oss, meg for eksempel, liker å være rustet mot ubehagelige overraskelser, de har jeg simpelthen fått nok av, så da har jeg funnet det nyttig å ta den smale oppoverbakken i nesten enhver situasjon. Det er hardt, men gir skikkelig mestringsfølelse (okei av og til da!) og...

Les Mer