Det ser ikke spesielt livlig ut, det snetunge tuntreet utenfor vinduet mitt. Men jeg vet at under kastanjetreets  søkkvåte bark er det i ferd med å skje ting av stor betydning. Om bare noen uker vil det springe knopper ut av de nattsvarte grenene – og det uten noen som helst form for pollinering. Hvis ikke dét er egenkjærlighet på høyt nivå , så vet ikke jeg. Ja, for det finnes grader av denne kjærligheten også. Noen tar det så langt som til å gifte seg med seg selv. Senest i Kampen kirke. Men erkjennelsen av, hva skal jeg si, denne edle egenkjærligheten (altså ikke ren og skjær egoisme), er…

Det er mørkt, det er stille og det kjennes helt naturlig å spekulere rundt denne Jesus. Det er jo ham vi feirer; med mengder av lys, til tross for at strømmen aldri har vært dyrere.  Med shopping over evne, til tross for en inflasjonsvennlig pengepolitikk som svir. Og hvem har tenkt å droppe julesangene om salig fred på jord, selv om krigen herjer i Ukraina? Ikke jeg i alle fall , særlig ikke etter å ha hørt Hanne Krohg og hennes begavede gjester synge julen inn i Riis kirke. Det er storslagent og deilig rørende i disse relativt sett dystre tider. Jeg elsker å bli båret over trivialitetene av disse…

Arendalsuka. Stedet og tiden for veldig mange folk med engasjement og vilje til å kjempe for saken. Alt fra AMCAR til Afghanistankomiteen. Årets 150.000 besøkende kunne fråtse i 1700 arrangementer og 202 stands. Jeg tenkte jeg bare skulle stikke innom. Se Pollen som en slags utvidet TV-rute med samfunnets støtter  vandrende hvileløst fra debatt til foredrag og kanskje et intervju  med en av de 400 journalistene som inntok byen. Biologisk hukommelse Jeg var jo egentlig på ferie med en venninne, skulle gni meg plass på et svaberg, plaske rundt i en båt og grille, naturligvis. Kjøtt, da, ikke folk. Og lese meg ferdig med Karl Ove Knausgård, Tromøyas store sønn.…

Særlig sånn ved årsskiftet kan det kjennes bra å legge ting bak seg. Starte med nye ark, og nye fargestifter, selvfølgelig. Det høres så fint ut. Helt til skrivesperren lugger og det blanke arket fortoner seg som et ufremkommelig  isøde. For hva skal vi skrive på disse blanke arkene ? Av fremtidshåp og drømmer – uten å virke helt verdensfjerne? Nå som håpet henger i en tynn tråd og drømmene svinner i dystre prognoser om fryktinngiydende covid-mutasjoner, glohete strømpriser, høyere rente og magrere oljefond.  Dette går jo bare nedover! Og ikke på den morsomme måten. Optimistens knefall Som ganske gjennomført optimist er det tungt å formulere dystre frampek av slike …

Ingen jeg kjenner er for covid-vaksinen. De fleste aksepterer den som et nødvendig onde man pådrar seg i fellesskapets tjeneste. Men skremmende mange betrakter den som en helsefarlig tvangstrøye – produsert av maktsyke myndigheter og pengegriske kapitalkrefter. Nå senest i Paris, der demonstrantene fosser ut i gatene i den grunnleggende franske kampen for Frihet! Jeg er, helt ufrivillig, blitt medlem av en Messenger-gruppe som sprer sistnevnte grupperings edder og galle. Det ferskeste innlegget der i gården, er en tik-tok-video fra Freedom Warriors, som etter deres mening oppsummerer hele situasjonen: Det biologiske laboratoriet i Wuhan, der covid antageligvis stammer fra, eies «tilfeldigvis» av blant andre  Pfizer, og ble «tilfeldigvis» grunnlagt av…

Janteloven har fått ny status. Men bak de kledelige mindreverdighetskompleksene kan det skjule seg et «merverdikompleks». Ydmykhet og selvutlevering, da fortrinnsvis av pinlige svakheter, er hard valuta i dagens norske mediebørs. Det er jo så Sympatisk! Sårbart! og ikke minst; Modig! Men under det hele lurer Merverdikompleksene eller The Superiority Complex , som er fagbetegnelsen. Det ene kan visstnok ikke fungere uten det andre. Bra demonstrert når artisten TIX presenterer Jantenasjonen Norge med en grandios fremstilling av seg selv som engel, mens han synger om hvor liten han føler seg i forhold til Drømmedama. Eller influencer Sophie Elise, som ofte har gitt uttrykk for hvor stygg, rar og uelsket hun…

Fullmånen har såvidt forsvunnet bak horisonten. Jeg  har lagt fra meg telefonen med den skrikende nyheten. Hun ligger rett ned i gaten, den drepte kvinnen, nettopp der jeg pleier å gå min raske morgentur ned til Frognerstranda. Hun har akkurat blødd i hjel etter fem skudd. Fem skudd fyrt av på kloss hold. En ren henrettelse. Jeg sitter som støpt fast i stolen, orker så vidt løfte kaffekoppen. Tankene raser gjennom hodet. En terrorhandling? Nei, ingen andre ble skutt. Et narkooppgjør? Med en middelaldrende frognerdame i spissen? Tror ikke det. En pasjons forbrytelse, naturligvis, slike florerer under fullmånen, viser statistikken . I Italia, Frankrike og Spania, naturligvis. Men ikke her!…

Kimilla og Silja. De klinger godt sammen disse damene, både fonetisk og praktisk. Sånn på tampen av Covid marerittet (får vi håpe) vil jeg gjerne hylle disse to lyspunktene av noen drahjelpere. De er heldigvis  begge på nett, der de jevnlig serverer saker som kan løfte både kropp og sjel. Fra hver sin side av kloden. Kimilla, er en australsk surferbabe og kundalini yogini, som tilbyr gratis yoga klasser på sin nettside kimilla.com. Det er bare å klikke seg inn, sette seg foran TVn og leke at du er på en øde australsk strand, mens du tøyer og bøyer ryggsøylen til maksimal fleksibilitet. Det er nemlig ryggsøylen som avgjør din…

Jeg har bestemt meg for å gå tilbake i tid. Tilbake til den jeg var på dette bildet. Sammenkrøket over en bok i et rekkehus i Bærum. Full av forventning, fantasi og magisk innlevelsesevne. 12 år eller noe sånt. Hadde så vidt sluppet taket i barndommen. Men fortsatt fri for tenårenes hormonelle mareritt. Fri til å skape min egen virkelighet. Fri til å blåse opp det storartede. Fri til å overse det mindreverdige. Nymåne i dag Jepp, på dette halvgamle stadiet i livet har jeg bestemt meg for å gå i ungdommen; hente ut Troen, Håpet og Kjærligheten og la det stå til. Det er nemlig Nymåne i dag. Og…

Jeg har gått litt i frø, kjenner jeg. Muldvarpgenet har liksom tatt over, jeg trives inne i den stearinlyse hulen min, og føler ikke nevneverdig trang til å gå ut. Men jeg har gjort det, selvfølgelig. Tre dager til ende. Peis, glitrende lys, julemusikk og blomster har fått selskap av nydelige unger, godeste voksne og nypyntede hjem med damask, porselen og glitrende krystall. Jeg har sunget og danset meg trillrundt alt fra trær til bålpanner, blitt opplyst av glitrende barneøyne og oppblåst av ribbe, pinnekjøtt, gravlaks og kransekaker. For en fest det har vært! Fra utendørs risgrøtparty hos venner til kaotisk familielykke i to avdelinger og sober avslutning med damask…