Ingenting passer bedre med hvitvin enn reker, krabbe og hummer. Særlig hummer da. Et luksusdyr som slår an både på skalldyrfatet og som metafor. Psykologiprofessoren Jordan B. Peterson, bruker den til og med som adferdsterapeut(!) i boken 12 rules for life. For hva gjør hummeren når den føler seg truet? Den heiser seg opp på halen og retter seg opp som best den kan. Slik ser den stor og mektig ut, får fart på det selvtillittskapende serotonin-nivået og unngår de verste farer. De må ut av sitt gode skinn Og dem er det mange av for et bakkedyr i en konkurranseorientert flokk der man ofte er flere om det beste gjemmestedet. Slikt er helt nødvendig for et skalldyr som med jevne mellomrom går ut av sitt gode skinn og forblir hudløs til skallet gror ut igjen. Det er mye som kan gå galt, ifølge forsker Gro van der Meeren fra Havforskningsinstituttet. – Kroppsdeler kan bli hengende fast eller revet over når dyret presser seg sammen og trekker seg ut gjennom de smaleste passasjer i det gamle skallet. Krabben rygger ut av skallet, mens hummer, reke og kreps må bende seg dobbelt og trekke hale, hode, bein og antenner ut gjennom ryggåpningen. Livet er en stadig prøvelse Vel ute i vannet lurer rovdyr, og om krabben eller hummeren ikke har fått i seg nok energi, klarer...

Joda, ifølge Verdens Helse Organisasjon, som har definert transseksualisme som "en psykiatrisk lidelse". Kanskje ikke så rart at stadig flere unge mennesker i vestlige, likestilte land søker hormonell og kirurgisk bistand fordi de føler at de er født i feil kropp? De har jo en sykdom! Og den må som kjent kureres. Inntil nå. Snart skal WHOs nye definisjon bli "ubehag med tildelt kjønn". Og det kan man kanskje lære seg seg å leve med? Eller til og med akseptere, i takt med at samfunnet forøvrig viser større toleranse, slik Ingunn Økland oppfordrer til i sin betimelige kronikk "Det er gammeldags å skjære i friske kropper" i Aftenposten forrige uke. Kjønnsnøytrale barn Selvfølgelig er det gammeldags! Mange av dem som i dag kjenner "ubehag med tildelt kjønn" er tredjegenerasjonsbarn av den massive likestillingsbølgen på 70-tallet. Dengang alle barn gikk kledt i brunt og orange og gutter SKULLE leke med dukker og jenter SKULLE leke med biler. I alle fall de som fulgte med i tiden, som det het den gang ting foregikk sånn nogenlunde analogt. Da kan det jo fort bli en naturlig konsekvens at noen føler at de er født i "feil kropp", nå som ting slett ikke bare er så orange/brunt lenger, men alternativt sjokkrosa/mørkeblått eller beksvart fra topp til tå. Det globale, digitale mangfoldet har tatt tak i oss. Man kan bli forvirret av mindre. Slipp løs det androgyne mennesket!...

Alle Paradiser har en slange. Den er implisitt, for å si det sånn. -Men hvordan kunne mennesket noengang nå sitt fulle potensiale uten utfordringer og farer? spør psykologiprofessor Jordan B. Peterson i sin bok "12 rules for life - an antidote to chaos". Verdens nye folkefilosof er blant annet kjent for provoserende uttalelser om kjønn på YouTube, der han legger ut alt fra debattinnlegg til forelesninger om menneskets grunnleggende forutsetninger, sånn fra siluralderen og fremover. Men nevnte regelbok er i bunn og grunn en svært interessant selvhjelpsbok; ikke minst på grunn av alle kryssreferansene - fra religion til kunst og vitenskap. Og som så ofte, gjelder det å feie for egen dør; blant annet ved å behandle seg selv penere enn dagens sylskarpe prestasjonssamfunn legger opp til. Regel nr 2 i boken lyder slik : "Vær mot deg selv som du ville vært mot en du er ansvarlig for å hjelpe". Livet utenfor Paradis Man behøver ikke være professor i psykologi for å skjønne at det er en god ide, i en tid der prestasjonsangst og selvforakt har gode kår. Men Peterson drar de store linjene - helt tilbake til Det Gamle Testamentets Adam og Eva-historie. For hva kan mennesket gjøre, da, etter å ha blitt jaget ut av Paradiset, vel vitende om både godt og ondt etter å ha spist av nettopp treet med både...

Som liten pike likte jeg å sitte på badekarkanten og beundre min far som barberte seg - med kost og høvel, selvfølgelig. Kjenn her, sa han da han var ferdig, nå er kinnet bløtt å klemme på. Og så, når det ikke lenger stakk i ansiktet, fikk han selvfølgelig en kjempeklemm. Mye senere, da han var riktig gammel og jeg en middelaldrende dame på besøk, satt han enkemanntrist i ørelappstolen med lange skjeggstubber og møkkete skjortekrage. Jeg klemte ham selvfølgelig likevel, men minnet om at selv fotsoldater stryker skjorten og pusser skoene når de går ut i krigen for kanskje å dø. Simpelthen fordi det er bra for moralen! Da strevet han seg opp fra den dype stolen, luntet ut på badet og kom tilbake i adskillig bedre humør. Smurte seg inn med såpe Min aldrende mor hadde alltid vært sånn passe forfengelig og var naturligvis ikke så vanskelig å overtale. Selv om hun de siste årene av sitt liv var blitt såpass surrete at hun smurte inn bena med såpe i stedet for body lotion og ikke kunne begripe hvorfor huden ble så tørr. Men den luktet veldig godt, da! Og når hun, den kjære moren min, ble riktig gammel, ble hun sendt på pleiehjem. Da hun etter flere slag fikk problemer med å snakke, tok jeg med en toalettveske når jeg kom på besøk....

Kan man utslette intellektuell arroganse ved å fjerne en universitetseksamen? Ta bort den obligatoriske Examen Philosophicum , innføre et lignende pensum i ungdomsskolen og voila! Så blir hele folket dannet? Det synes å være tanken bak Aftenposten- innlegget Ex.Phil: På tide å avskaffe 400 år med arroganse. Jeg følger forfatteren, Bærums unge Høyre leder, Mathias Opdal Weseth, langt på vei. På 70-tallet, da jeg tok min ex phil examen, besto den av like deler Psykologi, Filosofi og Logikk. Det siste faget var nyttig i diskusjoner med min gjennomført logiske ingeniørfar; og de to første interesserte meg overmåte. Hvorfor lærte jeg ikke dette før? Men først og fremst slo det meg; hvorfor har jeg ikke lært noe om dette på den såkalte Folkeskolen? Jeg ville jo vært mye bedre eslet til å forstå både meg selv og andre om jeg bare hadde visst litt om hvordan psyken er skrudd sammen og menneskesjeler har reflektert over seg selv i århundreder. Det gir både en høyere himmel og en følelse av tilhørighet i tilværelsen å vite at store tenkere til alle tider har tenkt over hvem de bør være, samtidig som de er tro mot seg selv. Hva nå det måtte være. Dessuten er det nyttig. Og kanskje bent frem nødvendig for å kunne navigere i en alt mer normfri verden, der det helt og holdent er opptil individet å definere seg selv. Sortere ut konflikter....

Første gang jeg hørte ordet var på et lynkurs i foto. Glem hvitbalansen! Still WB på auto, ellers får du enten for blå eller for gule bilder, lærte jeg da. Andre gangen var langt mer subtil. Og budskapet var egentlig det motsatte; Still deg inn på den hvite frekvensen, så finner du klarhet i de andre fargene også. Min kloke og spirituelt engasjerte venninne, Kristin Flood, hadde lokket meg til Danmark på et kurs i Lataifen, etter inspirasjon fra de mystiske sufiene, intet mindre. Det dreiet seg om å tydeliggjøre indre fornemmelser; sette farge, form og navn på dem, for å si det enkelt. Et slags indre "kors" , bestående av en hvit, sort, grønn, gul, rød og gjennomsiktig essens, eller psykisk fornemmelse, om du vil. Seks subtile fornemmelser Forstår du ikke hva jeg mener? Det skjønner jeg godt. Det tok meg mange år å få en følelse av denne Lataifen, som betyr " De seks subteliteter"og deres dertil hørende psykospirituelle organer, for å sitere Wikipedia. Her er noen utdrag: De "Seks subtelitetene" regnes som en del av Selvet, slik kjertler og indre organer er en del av kroppen, ifølge Sufi psykologi. En spirituell utvikling innebærer oppvåkning av disse subtile sanseorganene, som ligger latent i alle mennesker. En guide er nødvendig for å aktivere disse fargesentrene i riktig rekkefølge. Roen finnes i...

En av de vakreste filmene om sår hverdagsromantikk jeg vet om, kretser rundt et italiensk-kurs. Der har en gjeng lett mistilpassede individer av de forskjelligste grunner funnet dette språket som fellesnevner. I Italiensk for begynnere utvikles romansene ispedd passe mengder pasta og opera, og man tror selvfølgelig at dette har noe med det italienske å gjøre. Kjærlighetens og sensualitetens språk og kultur vil naturlig føre med seg slikt. Hjernen er stjernen Og ja, kanskje det , men det kunne like gjerne være tysk! eller kinesisk! får jeg vite etter å ha lest om hjerneforsker Kaja Nordengens bok "Hjernen er stjernen". Der fremkommer det at "å lære nye ord setter i gang de samme belønningssystmene i hjernen som aktiveres av god mat, sex og rusmidler. Whååååt!? Jeg har alltid interessert meg for språk. Jeg kan vel til og med kalles en slags filolog, etter et godt brukt mellomfag i engelsk og et grunnfag i spansk. Sistnevnte grundig forberedt i Mexico og omegn; altså med rikelig tilgang på sydlandsk fynd og klem. Hvor tilfredsstillende kan det bli? Men jeg kan ikke huske et eneste øyeblikk av sanselig tilfredshet der jeg curlet meg fremover til en slags forståelse av dette vilt fremmede språket. Et midlertidig fravær av frustrasjon, sånn innimellom, ja. Men det var også det hele. Kanskje fordi jeg var ung? Og hele tilværelsen var såpass kaotisk at det var vanskelig å skille klinten...

Men nylig var jeg på et møte i Anonyme Alkoholikere som gjest. Og tenkte ; hva er det egentlig som skiller meg fra disse menneskene ? For å dømme etter hovedtaleren på dette internasjonale møtet, er det følelsen av å ikke høre til, ikke bli forstått innerst inne, som er noe av det mest typiske for en alkoholiker. Den følelsen kan jeg også kjenne på. Men så skilles våre veier. Så fortvilet blir alkoholikerne nemlig av denne ensomhetsfølelsen, at de drives til å drikke seg fra sans og samling. Igjen og igjen. Til de sitter der på bar bakke - uten jobb, familie og venner. I alle fall i følge kveldens hovedtaler. Det finnes selvfølgelig variasjoner. Noen behøver bare drikke seg kanon dritings en eneste gang, så er alt tapt. Andre klarer å lure seg selv, eller i alle fall andre, til å tro at alt er fint, helt til skuespillet blir så dårlig at de færreste er villige til å betale teaterbilletten. Jeg har sansen for alkoholikere Det kan jeg også ganske mye om. Jeg har nemlig en besynderlig sans for folk med alkoholproblemer. Både som venner og partnermateriale. Fordi de ofte stiller seg litt på siden av det gjengse, tør å miste kontrollen Møte sin egen sårbarhet. Møte min. Men altfor ofte viser det seg at denne intimiteten er en illusjon; en falsk historie jeg dikter opp...

Vi lever i "En tid for full angst og fri sex" påpekte Anki Gerhardsen i Aftenposten denne uken. En tid "der ingen andre enn puritanere sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske". Et praktfullt innlegg for dem av oss som frykter at puritanismen er på fremmarsj, samtidig som vi for lengst har overdoset på offentliggjøringen av seksualiteten. Som om det dreide seg om et hvilket som helst treningsregime. Bra for blodomløpet, liksom. Sanseligheten har dårlige kår Sanseligheten, derimot; fenomenet som gjør at følelser knyttes til spesielle opplevelser av lukt, smak , syn, hørsel og berøring, er kraftig underkommunisert. Alle vet jo at det er mulig å ha sex uten at følelser er involvert; det har prostituerte demonstrert siden tidenes morgen. Men det passer ikke for alle. Og ettersom frykten for graviditet ikke lenger holder kåte og fulle mennesker fra å hive seg inn på nærmeste soverom, er det på tide å snakke om ettervirkningene. Ikke bare av alkoholen, men også den langt fra helhjertede sexen. Man må ikke nødvendigvis elske hverandre før man går til sengs, men det hjelper å være "ved sine fulle fem", som det heter. Altså ha alle de fem sansene koblet på. Fem om dagen Det er jo disse fem som gjør det vidunderlig å være menneske. Som gjør at vi holder ut oppoverbakkene, motgangen, de uendelige...

Jeg elsker nye starter. Reboot. Ut med det gamle - inn med det nye. Alle vet jo at fornyelser er bra! Forandring fryder! Med mindre alt fungerte fint fra før av, kanskje. Men selv da kan et friskt pust, om ikke annet, føre til en bedre fortsettelse. For det er sånn vi er laget. Vi må ha ny pust hele tiden. Omtrent tolv ganger i minuttet. Tolv ganger i minuttet! Snart sulten. Igjen! Maten vi putter i oss har også begrenset med drivstoff. Uansett hvor økologisk dyrket og biodynamisk korrekt føden måtte være - etter sånn cirka fem timer blir du sulten igjen. Kjempesulten! Og får du ikke i deg mat innen rimelig tid, blir du både slapp og utafor. Noen av oss blir til og med ganske irritable. Jeg hater å måtte nevne det, av hensyn til alle med lakenskrekk der ute, men tilstrekkelig søvn er også en livsnødvendighet for både fysisk og mental helse. Selv folk som har stappet max aktivitet inn i livet sitt, holder nå foredrag på TED.com om betydningen av nok søvn. Gudene vet hvilke mareritt vi kan støte på Men uansett hvordan og hvor lenge vi sover; hver eneste kveld lukker vi øynene for alt som er kjent og kjært rundt oss og svimer av sted til en annen dimensjon. Enda gudene vet hvilke mareritt vi kan støte på. Søvnperioden er...