Oslo Runway er vel overstått. Og det er CollectiveOsloFashionArtfestival også. De har nemlig slått seg sammen til  Fushion, en ytterligere sammenkobling av kunst og mote. Tidvis svært vellykket, som når  Tonje Plur og Michael Olestad presentere sine kolleksjoner. Andre ganger bare gøy, som når FWSS lager feststemning i sin butikklokaler. Og noen ganger litt flaut, som når duoen bak Avenue mener det er kunst nok og ha den mektige Stenersen villaen som bakteppe for en helt ordinær kolleksjon. For nå handler det ikke bare om å kle seg moteriktig, det skal helst går opp i en høyere dimensjon, i tillegg til å være bærekraftig, økovennlig, unisexuelt, eller asexuelt om du…

Det burde være enkelt. En dyp marineblå, klassisk kåpe i rent snitt og skikkelig stoffkvalitet. Antageligvis grisedyr. Burde jo bare være å stikke innom Boss, Max Mara eller Armani, det. Merkevarer med sansen for alt det ovennevnte. Men så enkelt er det ikke, har det vist seg, etter et par år (!) med research. Enten er kåpen dobbeltspent, slåbrok style, maskulin med skulderklaffer (!), posete i livet – kort sagt: alt som er feil for meg. Feil blå kåpe Andre, rimeligere merker, som kanskje fixer snittet perfekt; får ikke til fargen. Og verst av alt; stoffet virker billig – et absolutt no-no når man skal ha en klassiske marineblå kåpe.…

Alt har sin tid, sies det – om du planter eller sår, gråter eller ler – kan du banne på at uansett hva som skjer, så har det kimen til det motsatte i seg. I denne dystre dyden av opp-og-ned-nødvendighet kan det være en solid trøst å huske på at noe aldri forandrer seg: Hver eneste dag, 365 dager i året, må vi finne frem et eller annet å ha på oss. Er det noe rart vi trenger et visst utvalg? At vi kan ha vondt for å bestemme oss? For ikke bare skal tøyet være rent og pent, det skal være passe varmt og fortrinnsvis vakkert og tidsriktig også. Og ikke…

Ikke Eva Emanuelsen, designeren bak Epilogue, som åpnet Oslo Runways visninger for neste vår/sommer. I sorte, mørkegrå eller grønne kåpekjoler skred modellene frem i en victoriansk tapning av 90-tallsminimalismen. Nydelige detaljer som skjortekjoler med legg i fronten, demonstrerer det utsøkte håndverket. Brede, stramme belter over de stivede trenchcoatene avslører kvalitetsstoffene. Og nydelige plisseringer bidrar med de nødvendige detaljene i en vakker og streng visning av klær som vil overleve både neste sesong og den etter der. Kontrasten var stor til Pia Tjeltas livsglade hyllest til kvinner, barn og kjolene de liker å gå med. Nedre Slottsgate var benket til fest, da en lastebil med grønne planter og vokalisten Cilja kjørte…

Før vi vet ordet av det, er sommeren over. Og lenge før det igjen, begynner sommersalget. Da kan det være lønnsomt å befinne seg i Paris, selv om temperaturen er hakket over comfortsonen. Og vil man gjøre de beste kuppene, haster det. Allerede 27 juni innledes sommersalget, og i Paris er det likt for alle. Men utsalgsprisene, som begynner på 30 prosent, fortsetter å synke helt frem til 7. august. Da er salget over , og antageligvis så utplukket at du helst vil ankomme et sted midt i salgsperioden. Med mindre du har lagt din elsk på en Hermès-veske, uten egentlig å ha råd til det. Da bør du være…

Jeg skal til Paris! Endelig. Det er altfor lenge siden sist. Men ettersom jeg primært har vasset rundt i joggings, yoga og badetøy det siste året, trenger jeg å minne meg selv på Paris-uniformen. Den man alltid føler seg vel i når man vil utforske kunst og mote i verdens vakreste by. Da tyr jeg til boken «How to feel Parisian – wherever you are», skrevet av noen av de kuleste Parisdamene som pynter opp i byen. De er alle 40+ og jobber i film-musikk-mote og forlagsbransjen. Personligheten er selvfølgelig deres fremste accessoire, så for å fremheve, snarere enn å forstyrre den; spiller man ned. Ikke noe ekstra jåleri der…

Ingen nyheter er gode nyheter. I alle fall for dem som liker å bruke de dyreste designplaggene over flere sesonger. Mye gammelt nytt Og det er mye gammelt nytt for sommeren. For eksempel de flagrende blomsterkjoler og volanger,  tett opptil bohemelooken, som denne gangen heter ibiza boheme ifølge ELLEs trendbibel for ss 2018. Discofeberen, med paljetter, enarmede bluser, og metalliske stoffer, holder fortsatt hoff, for ikke å snakke om sportsmoten; med friske farger, striper og sportsplagg som utgangspunkt. Alt det ovennevnte er brukbart for oss godt voksne, om vi bare utøver beherskelsens kunst og legger inn elementer på en kledelig måte. Påfugler med slitte fjær er ikke noe man setter…

Volanger, volanger, volanger. De var overalt på Oslo Runways visninger for høst/vinter 2018. Fra Michael Olestads kreative volanger langs armer og over bryst…. til Admir Batlaks krusedullevolanger i brokade. Så vakkert på unge spjælinger og så ubrukelig for godt voksne damer, som har mer enn nok med å holde grevinneslengen under kontroll.  Så nei : volanger, eller trompetarmer for den sakens skyld, er ikke noe for oss. Og det er nok av andre ting å velge mellom, kanskje særlig blant de norske designerne ,som jo tolker den internasjonale moten på en måte som passer for nordiske kvinner. Michael Olestad,  tidligere designer for Acne og Ann-Sofie Back, rynket de korte toppene…

«Så mange mennesker sier at skjønnhet vil redde verden, men jeg tror ikke det. Verden vil reddes av intelligens, menneskelighet, generøsitet – og muligens kjærlighet». Takk Gud for Miuccia Prada. Ikke overraskende er det denne utdannede statsviteren motepressen får de mest interessante svarene fra når de vil ha en forklaring på sesongens metainspirasjon. Slik Luke Leitch for Vogue fikk det under Milanos Moteuke for menn. Som naturligvis også inkluderer kvinner i disse androgyne tider. Og konkurransen kan ikke være særlig hard når det er nødvendig å avvise skjønnhet som en gamechanger i en verden » der vi alle er kontrollert av alle forskjellige slags maskiner» for igjen å sitere den utholdende…

Det er klart man kan få nok silkebluser. Mer enn nok. Det bare føles ikke sånn når man kommer over den ultimate versjonen fra Diane von Furstenberg. Silkesort, med passe diskret mønstring i helt riktige farger. DvF – denne belgiske prinsessen av et moteikon fra 70-tallet – pleide å levere big time så sent som på 90-tallet. Fantastiske bluser og omslagskjoler i jersey eller kvalitetssilke i bare akkurat den rette fasongen og de rette fargene. Slik har det ikke vært på denne siden av årtusenskiftet. Posete, tantete kreasjoner i skrikende blåtonefarger er i alle fall ikke noe for meg. Men jeg sjekker alltid ut kolleksjonen hennes. For få andre designere…