Ingenting stempler deg som et kjølig, konservativt og mer-enn-nok-med-seg-selv-menneske enn en Frogner-adresse. Senest i en Aftenposten-kommentar, der fordommene damper mellom linjene. Gatene er jo så brede, murfasadene så tykke og blomstene så overivrige at man kan begynne å lure. Kastanjer, roser og syriner velter pyntesyke utover de mildt trafikerte gatene, der det er flere bygningsarbeidere enn fotgjengere. Hvor er alle menneskene? Hjemme hos seg selv, selvfølgelig. Antageligvis trygt forvart bak tunge fløyelsportierer og glitrende lysekroner. En urban misforståelse? Ikke nødvendigvis fordi de har mer enn nok med seg selv. Eller fordi de ikke har plukket opp på det urbane genet som har spredd seg utover hele Grunerløkka. Men fordi det…

Som en gigantisk retro reklame for Solo, slår den mot deg; plakaten med alle de kinesiske kunstnernavnene du kan gjøre deg kjent med på Astrup Fearnley museet denne sommeren. Produktiv spenning Men så er det slutt på den kinesiske følelsen, for å si det sånn. Her blir du nennsomt minnet om alt fra kruttsterke mystikere i Skottland til forgagne sivilisasjoner i Roma, og ikke minst; flyktningekatastrofen i Middelhavet. En produktiv spenning mellom tradisjon og modernitet, som det så presist formuleres i programmet. I rommet med sjøutsikt er veggene bokstavelig talt tapetsert med tegnede striper a la greske krukkedekorasjoner og tegneserier. En dekorativ tragedie Fortellinger om migrasjon, flukt og desperasjon siden…

Knoppene brister så det gjør vondt, solen svir i øynene og kanarifuglene blant oss, de sensitive billedkunstnerne, åpner døren til atelieret. Stedet der de gir sine innerste følelser et visuelt uttrykk. Oslo Open, denne gjestfrie kunstfestivalen over to dager, har vært et sikkert vårtegn det siste tiåret, en fantastisk mulighet til å reise gjennom byens kollektive, kreative hjerne. Men forrige weelend valgte jeg likevel et eksklusivt møte med Sebastian Helling, norsk kunstverdens mest sjarmerende Bad Boy. -Jøss, jeg tror aldri jeg har vært så presis i hele mitt liv, utbryter han og gir oss en bamseklem på parkeringsplassen før vi toger mot atelieret på Frysja. Et vitalt manifest i alle…

Hva i all verden skal jeg ha på meg?!? Hjemme hos en Sultan, liksom? Jeg kan i alle fall ikke ha Jeans, men det jeg har med av skjørt og kjoler går over kneet! Og T-skjorten som passer til det sorte skjørtet har bilde av en Hindu-Gud! Krise! Sender en desperat melding til Kristin, som svarer når jeg sitter klar med knekort skjørt i resepsjonen. Bukser er ok. Det jeg trodde var sultanens private palass, er nemlig bare en av gjestehusene hans! Eller rettere sagt to. Balanserte funkisvillaer i to etasjer, med lys som driver inn på uventede steder og skaper de perfekte forhold for en microdel av Barjeel Art…

Noen mennesker har vært så berømte og så begavede i så mange år at man bare forventer en genistrek når de løfter taktstokken. Så når 75 år gamle Robert Wilson, også omtalt som «verdens fremste avantgarde kunstner» bearbeider Jon Fosses Edda-tekst for Det Norske Teatret, er forventningene spent til bristepunktet, der jeg sitter på første benk på selveste urpremiere-kvelden. Åpningsscenen, der røyken ruller massivt som en Turner-himmel med mektig Arvo Pärt musikk i bakgrunnen, lener meg bakover, hengir meg til denne evighetsreisen i tid og rom og åpner meg for å bli forført, forløst og fornyet. Et genialt trekløver Det er jo ekstremt mye forlangt , men ifølge Aristoteles’ teori…

I mellomtiden kan du se kreative resultater av originalutgaven i Nasjonalgalleriet. Estetikken. Opprøret. Troen på en bedre verden. Mens de selv skjelver i grunnvollene; jeg mener, ny sjef, dansk for sikkerhets skyld , og snart ny adresse, retter Nasjonalgalleriet nå blikket mot nasjonen vi likte å se på som Storebror. Landet som satte dagsorden, enten det handlet om opprør eller establishment. USA, som kom de allierte til unnsetning under annen verdenskrig . Og etterpå. America, the way we pictured it Nasjonen som nå ledes av en angstbitersk kjeftesmelle, som har mer enn nok med seg selv, ja ikke det engang, han vil helst utvise 11 millioner av befolkningen !  Selv…

Det er som å havne i et slags Disneyland på LSD. Først er bare alt fantastisk, så kommer badtrippen smygende. Slik føles det der jeg står i en slags psykedelisk andakt (på pressekonferanse!) og heldigvis kan spørre kunstneren selv; hvordan skal jeg fatte dette? Utover den vanvittige estetikken og det intrikate håndverket som er så avansert at det truer med å bli likegyldig?(Det siste bare tenkte jeg).   -Det er som en bevegelse, uten begynnelse eller slutt. Noe du ikke kan ramme inn. Og det mest tidkrevende, sier Takishi Murakami og strekker armene utover sitt 30 meter lange maleri på Astrup Fearnley museet, er å tenke ut hva det skal inneholde.…

Er det en maske? Et monster? Et bilvrak? Ikke godt å si, der jeg blendes av Uncontaminateds hovedutstilling på Tjuvholmen. Og det er heller ikke meningen.   Som de sa, jentene bak denne gigantvitaliseringen av Aker Brygge og Tjuvholmen; ingenting er det det ser ut til å være. Men kunstneren Bob Recine, som har samarbeidet med Bjarne Melgaard om denne utstillingen, er virkelig nok. Og like utstudert innstilt på å transformere det vakre og det groteske som da Andy Warhol i sin tid falt for hans talent – og kanskje også hans ynglingevakre utseende. The Alchemy of Beauty, som han selv kaller det. Og det høres jo vakkert ut, men…

Disse jentene! For annet år på rad har Hilde Pettersen Reljin og Rita Mostrøm Larsen scannet og pisket opp kremen av internasjonale artister innen kunst og mote og landet dem i Uncontaminated – en tredagers Kunst&Motefestival. Onsdag ettermiddag åpner festen med spennende pop-up-utstillinger og en nyskapende fremstilling av verkene til Bad Boys Bjarne Melgaard og Bob Recine. – Det er moro med Norge ute i Verden, men av og til må Verden komme til Norge også. Gøy for dem og spennende for oss, mener jentene bak Uncontaminated ArtFashion festival. Til sammen har de tiår med utenlandserfaring innen mote, kunst og markedsføring fra New York, London og Paris. Nettverket spinner fra…