Hvor er Kaoset, spør Aftenpostens anmelder i sin anmeldelse av årets Høstutstilling. Hvor er Livet? De har gått i dekning, naturligvis. Visste han ikke det? Jeg synes det er fantastisk at den i det hele tatt ble noe av, men hvis Høstutstillingen skal vise bredden i norsk samtidskunst, har vi fått et usedvanlig høyt antall tekstilkunstnere i frontlinjen. Isolert verden Folk må gjerne få ta på bildene mine, utbrøt maleren Lars Elling etter sin vernissage på Galleri Brandstrup i forrige uke. I ren frustrasjon, går jeg utifra, over det isolerte kunstnerlivet i en covid-verden. Men det er ikke så tilfredsstillende å ta på et oljemaleri, som for eksempel et vevet…

Hørt om Elvekompaniet? Nei? Musicalen Bye Bye Buskerud? Nei ? Sophie Elise Isachsen? Ja? Nettopp. Og Naturligvis. For der de to første er glansbilder på ungt talent og kvalitet, er sistnevnte et kroneksempel på et vellykket markedsførings- og business fenomen. Veldig bra det, og jeg har egentlig ikke for vane å smartmale noen for å fremheve andre. Smart rumpefeide? Men denne gangen ga det seg selv, ettersom Halvor Hegtun, min utmerkede ekskollega i Aftenposten, skrev en snedig lørdagskommentar om hvordan man faktisk bør ta unge influensere på alvor, selv om de skriver om mislykkede rumpeimplantater i dag. For En vakker dag sier de også nyttige ting om oppgavefordelingsutvalgets innstilling til…

-Hvorfor er det ingen som danser når de hører musikken?  Kay Hassan sitter midt i sin dagligstue av en installasjon. På teakbordet foran ham ligger knuste LP-plater i stabler. Bak ham ruver en bokhylle stappet med fillete LP-covere rundt 80-talls-pop. Afrikas ledestjerne -Den minner om Anselm Kiefers store installasjon som faktisk befinner seg i dette bygget! Visste du det, spør jeg begeistret. Vi er på Astrup Fearnley museet, den afrikanske utstillingen Alpha Crucis er akkurat ferdiginstallert og stemningen er generelt høy i det fargesprakende universet som nå lyser under atelierhimmelen. -Ja, jøss, jeg har hørt om fyren, men hva har det med saken å gjøre? Dere europeere er så opptatt…

Klarer hun det, Virginie Despentes? Å hanke meg inn på nye eventyr med Vernon Subutex, den avdankede platesjappeinnehaveren som har ligget seg fra sofa til sofa før han ender opp på gaten? Med pittoresk utsikt til Sacre Ceur, vel og merke, i Butte Bergeyre, et for meg ukjent, men visstnok sjarmerende boligstrøk i 19 ende arondissement. Ja. Allerede på side to har vi rigget oss til på Vernons  hullete madrass, helt innstilt på dette parklivet. Uteligg med presidenten Er man frankofil, gir denne boken også innsikt i et liv som sjelden blinker med lysene på Champs Elysees. Men selv president Macron har prøvd å ligge ute en natt i solidaritet…

Helt siden 1969, da de malte ansiktene og stilte seg opp i dress utenfor en museumsutstilling de ikke fikk være med på, har Gilbert og George vært sine egne skulpturer. Minst ti år før «alle» skulle være sitt eget kunstverk på 80-tallet. Skikkelig avantgarde, altså. Men ikke verre enn at folk stimlet sammen og en stor kunstsamler senere insisterte på at dette  banebrytende paret også måtte lage kunst som kunne henge i et galleri. Nå, 50 år senere, sitter de like pent dresset og skulpturelt dandert i to hvite stoler på Astrup Fearnley museet. En proper innpakning med visuelt  Tourettes syndrom, kan du si, men bare når de opptrer i…

Hun har svettet ut en hel bok, Renee Toft Simonsen. Om å være kvinne på randen av den kvinneligheten hun kjenner. Om å være mor, ektefelle og ikke minst seg selv; på nye premisser. Mens kroppen tar fra henne nattesøvnen og kaster henne inn i voldsomme hetetokter, natt etter natt. Ja, hadde det ikke vært for 52-åringens hetetokter, hadde aldri denne reflekterte boken blitt skrevet. Jeg hadde aldri oppdaget hvor godt jeg likte denne tøffe dama med det sarte indre, hvor mye hun minner om meg selv, fordi de fleste kvinner etter femti forsøker å holde fortet så godt de kan, selv om kroppen forråder oss , litt etter litt…

Den ser gullaktig ut, den grove veven som dekker inngangen til Vestfossen Kunstlaboratorium. Deilig, patinert, forfriskende gull; som viser seg å være oppklippet plast fra jerrykanner ved nærmere ettersyn. Resirkulert kunst -Så typisk for afrikansk kunst, dette gjenbruket, sier kurator for Kubatana, sommerens utstilling på Vestfossen, Kristin Hjellegjerde. I to år har hun trålet det afrikanske kontinentet, spasert med løver, spist familiemiddager på sengekanten hjemme hos fattige familiemedlemmer. Og ikke minst; overtalt andre gallerier, museer og samlere til å spytte inn penger eller låne ut verk til den omfattende utstillingen. Hun har vært effektiv. Mønstringen på Vestfossen er Nordens største samling av afrikansk kunst så langt. Og nivået er høyt; …

Hun kupper Motekalenderen, den usedvanlig pipestilkede utstillingsdukken med det bustete hodet i Galleri Soft. Mens verdens Motehus gjør seg klar for sommerens Haute Couture visninger i Paris, har tekstilkunstneren Julie Skarland allerede utstyrt og utstilt sin muse med tre eventyrlige kreasjoner; heklet og håndsydd av resirkulerte stoffer. Suksess i Paris -Det i seg selv er en utfordring; man vet ikke helt hvordan stoffene vil te seg, sier Julie Skarland. Som har solid skredderbakgrunn for en slik uttalelse. I tyve år bodde hun også i Paris, der hun etter designstudier  lanserte egne Julie Skarland kolleksjoner. I tillegg til å drive egen butikk og produksjon i Princess Factory. Hennes tekstilarbeider er både…

Ungdom i dag sliter med sitt. Det får man litt for mye informasjon om i alt fra avisenes spørrespalte, til statskanalen P3 bramfrie redaksjon der jeg til min store overraskelse overhørte en klitquiz (!?) forleden. En gutt og en jente skulle svare på diverse spørsmål om klitoris -ha-ha-ha-ha og kalaset ble avsluttet med en siste lydprøve; var dette en fittefis eller en fjert? Gleden jeg følte etter en STUNT festival med 11 enaktere fra studenter på Høyskolen Kristiania, ble derfor iblandet lettelse, fordi handlingen i stor grad gikk ut på å vise hvor vanskelig det er å være et autentisk menneske i en jungel av gjennomtenkt innpakningspapir.  Ingen kledte helt av…

-Jeg tenker på språk som et slags vesen, tenker på den formen vi gir det, den bevisstheten det uttrykker, sier Mercedes Mühleisen. Akkurat nå sitter denne representanten for Neste Generasjon i Norsk Samtidskunst på huk ved «en snakkende dam» – hennes bidrag til utstillingen Sol og vår i januar på Astrup Fearnley museet. Men når hun arbeider frem et kunstverk rigger hun seg gjerne til blant gamle boksamlinger og åpner seg for det som måtte finnes der . En poetisk overraskelse I dette tilfelle Marvels of Pond life, en botanisk  studie fra 1861 – omtrent på den tiden mikroskopet ble tilgjengelig for folk flest. Forfatteren studerte myriadene av liv der…