Pannekaker? I 30 varmegrader, sånn i strandkanten? Jadda. Hvis du kaller det gallettes og fyller den løvtynne bokhvetedeigen med chevre, parmaskinke, valnøtter og basilikumblader. Franske Elens creperie har inntatt Hukodden med sine gigantiske stekeplater og delikate munnfyll fra søt sjokolade til vellagret geitost. Såkalte gallettes er de voksne, sunne crepene; perfekt for glutenallergikere, fordi de er laget på bokhvete. -Jeg importerer den selv fra Bretagne, der jeg kommer fra, forsiker Elen Raud. Fordi ingen bokhvete i verden er akkurat som den. Hun har prøvd. Mens hun drev sitt creperie i Niels Juels gate. Og i Mathallen. Ved siden av catering til den franske ambassaden og EU-kommisjonen. Men nå er det Huk som gjelder, ikke bare i matveien, på alle måter. Give love! -Folk må behandles vennlig når de kommer for å spise. You need to give love! Du må snakke til folk, smile, spørre hvordan det smaker, si adjø når de går. Det er helt vanlig høflighet, men mange folk får jo sjokk i Norge, ler Elen. Alle menneskene lar vente på seg. Selvfølgelig. Huk Strandrestaurant har vært stengt for private selskaper de fleste gangene jeg sjekket de siste 14 årene. Etter at Sultgruppen tok over en strandrestaurant så løs i snippen at selv nordmenn følte de kunne slappe av i flipflopsene sine. Et fantastisk sted Men så skulle det liksom bli orden på sakene, og...

Lyden av vannet som springer ned den gigantiske trappen til underetasjen er helt gratis. Synet av den himmelstrebende stålblomsten av en bygning like så. Og for bare 140 kroner trer du inn i Fondation Louis Vuitton kunstmuseum i Bois de Boulogne og møtes av en annen, omtrent ti meter høy stålblomst. Sånn bare for å understreke overskuddet i denne pengebingen av et showroom for kunst i verdensklasse. Murakami Jeg har nytt Takashi Murakami i Los Angeles og Oslo, men her i Paris kan jeg bade i hans grotesk/naive univers som aldri før. Det ekstremt maximalistiske geniet har fått en hel etasje å utfolde seg på. Jeg fniser av hans tegnefilmer, fryder meg over den intense regnbuen av lakkblanke farger i maleriene og overveldes av hans dødsscenarier . Kaotisk arkitektur Godt da, og kunne gå ut i den friske vinden, på toppen av dette kunstverket av en bygning og nyte Frank Gehrys kaotiske arkitektur. Stålbjelker, skruer og treverk er skrudd sammen som om en mindre implodering har funnet sted og ingeniørene har løpt etter og forsøkt å holde det hele sammen. Et slags oppstykket monument over en digital tid der ingenting lenger henger på greip. Slik det med all verdens tydelighet gjør i Pompidou-senteret, dekonstruksjonens høyborg. Der den analoge tidsalder står frem med sitt indre, aldrende liv. Rettlinjet, uskjønt og tja, interessant på...

En engel tråkker nærmest ut i løse luften, med basunen lett slengt til siden. Helt på kanten. Som The Fool i Tarot-stokken, eller programmet i Risør kammermusikkfestival. For her tøyes programmet helt tilbake til joiken, via Grieg og Dvorak til improvisert jazz. Intet kammermusikalsk skal være deg fremmed når dette kalaset er over! Det bør jo helst være litt morsomt også innimellom, når sjelen til stadighet skal strykes til fingerspissene av ømme fioliner; så lyrisk at selv den balansesikre engelen kunne falle ned fra prekestolen i vakre Risør kirke. Det sørger Nord Europas eneste professor i joik, Frode Fjellheim for, der han står foran altertavlen og maler ut en inspirert velkomsttale med hele kroppen. På joikemåten, altså. Kammermusikkfesten er i gang og folkemusikken, som skal prege hele årets festival frem til avslutningen søndag, har satt den opprinnelige tonen. Men herfra går det mange veier. Ikke minst via Grieg, som vi får presentert i original versus jazzet utgave, takket være Christian Eggen og David Gordon som bytter på pianokrakken. Det lekende mennesket er i gang! I noe mer regissert utgave, når tre gratier setter seg til med sine strykeinstrumenter og fremfører Intermezzo av Zoltan Kodály, en ungarsk komponist som høstet like ivrig fra folkemusikken som Edvard Grieg, men som altså blir holdt innenfor notearket denne gangen. Marcus Paus + Anne Frank Men vi...

En sort bowlerhatt blåser langs bakken gjennom en løvskog. Kamera danser omkring. Fanger og mister hatten, om hverandre. Litt Chaplin, litt Kierkegaard, men mest Dash Snow. Bestevennen med bowlerhatt Dan Colen mistet i en overdose i 2009. Den 39 år gamle amerikanske billedkunsteren er sommerens trekkplaster på Astrup Fearnley museet. Og han lar denne poetiske kunstfilmen introdusere de store linjene i sitt arbeide. -Jakten på mening og hvordan manifestere den kunstnerisk, er min røde tråd. Det er et bevegelig mål, jeg er hele tiden ute etter å oppdage nye ting, forteller Colen. Som forklaring på hvorfor hans kunst spenner fra grisete performance til nitidige oljemalerier, abstrakte installasjoner og helt konkrete skulpturer av svimeslåtte tegneserifigurer med seg selv som nakent midtpunkt. Heldigvis for oss andre, tar han med publikum på reisen i spennet mellom det virtuelle og det virkelige livet. Hva nå det siste måtte være for en mann som har testet tilværelsens yttergrenser som få andre. Testet livet som hamster På 2000-tallet gjorde han The Nest, en performance sammen med den avdøde kunstervennen Dash Snow. Som to dopede rockemusikere på hotell i New York, inntok de et gallerirom og overstrødde det med tusenvis av destruerte telefonktaloger. Litt som i et hamsterbur. Der ble de noen dager, til stanken fra diverse festing og deres egne kroppsvæsker tok overhånd. Det...

Intet sanselig skal være deg fremmed i møte med Lizzie Fitch/Ryan Trecartins multimediale univers på Astrup Fearnley museet. Gulv, vegger og billedrammer er pakket inn i mykt stoff, stolene du kan beundre kunsten fra vibrerer, de svulstige skulpturene ved inngangspartiet ligger på ekte, barndomsduftende høy og lydbildet som omgir video, bilder og skulpturer, er så kakafonisk at man blir lett hysterisk. Perfekt party-temperatur, altså, der man virrer rundt og forsøksvis tar inn dette mektige universet av tilsynelatende humørfylt lekenhet med blant annet menneskelighet, media, identitet og kjønn som tema. Men følelsen av noe uhyggelig lurer selvfølgelig under overflaten. I skulpturparken deformeres og rekonstrueres kropper over en lav sko, mens man i videoene utsettes for så mye kortklipt digitalisering at man mister ethvert tilløp til tråd. -Samtlige verk er gjennomsyret av den samme, kakafoniske fortellingsideologien. Her møter vi eksploderende fortellerkunst, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran. Om kapp med det overdøvende lydbildet. Det som gjenstår er forvirringen, sammensattheten og oppløsningen - ikke minst visualisert av to kloder malt på et lerret plassert på en ballettbarre i bunnen av et tomt svømmebasseng. ( okei et rom malt som et tomt basseng, da). Malplassert og metafisert, for å si det sånn. For det er fort gjort å ty til nye orddannelser her . Alt er så gjenkjennelig. Og likevel så nytt. Alle klisjeene...

Er det Brexit? Som gjør at Britannia, med den mystiske og kvinnesterke druidekultusen plutselig står på spilleplanen hos både Den Norske Opera og HBO? De sterke krigerne og den mystiske druideklanen ga i alle fall romerne så mye motstand at de fikk beholde en viss grad av selvstendighet etter invasjonen for over to tusen år siden. Til gjengjeld ble de beskyldt for menneskeofring og annen fandenskap, sånn bare for å bekrefte inntrykket av deres barbarisme. Eller var det faktisk slik? At når de stakk kniven i sine menneskeofre, var det tegningene i blodet som gjorde dem i stand til lese fremtiden. Alternativt hvordan flammene slikket oppover kroppen på de stakkarne som ble brent på bålet. Dengang, før vår tidsregning, da det like gjerne var de sterke kvinnene som brant menn på bålet. Disse damene har selvfølgelig fascinert menn til alle tider, men ettersom druidene kun formidlet sin kunnskap muntlig, har vi først og fremst gamle romere sitt ord for hva de sto for. Dermed sto det åpent for fri diktning, noe Den Norske Opera i disse dager profiterer stort på med den praktfulle Norma. Så lite kjent her hjemme, til tross for at Henrik Ibsen så den i ung alder og lot seg inspirere av Bellinis sterke og lidenskapelige kvinneskikkelse, som tyr til ytterligheter for å hevne seg på sin utro elsker...

Etter et rekordår med 119000 besøkende, er det vakre museet på Tjuvholmen klar for 25 års jubileumsfeiring i 2018. Men julen er så absolutt tilstede, når pressen samles til lunch på Vingen restaurant en dag i desember. Menyen, inspirert av Mathias Faldbakken, byr også på noe grisegreier, men Bjarne Melgaard tar definitivt kaka med sitt juletre i foajeen til Astrup Fearnley museet. Du gyldne, glitrende penis, goddag! Inspirert av den symboltunge grisen (selvfølgelig!) har Melgaard behengt treet med girlandere og pappmasjefigurer som "reflekterer grisens rolle i den germanske kulturen", for å sitere museumsdirektør Gunnar Kvaran. Han ble overrasket over at Melgaard ikke var mer provoserende i sin julehilsen til publikum. Du må for eksempel lete litt før du spotter gull-ogsølvblanke peniser. Men altså, det nye året. Her ligger hendelsene så tett at museet har måttet hyre inn forsterkninger. Og blant de månedlige nyutstillingene av museets gigantiske samling på 1500 verk, og tre nye hovedutstillinger, er det et utenlandsk samarbeid som skiller seg særlig ut for meg. På orgonjakt med Marianne Heske Jeg oppdaget Anselm Kiefer da jeg i 1991 var på orgonjakt i Berlin sammen med kunstneren Marianne Heske. Hun forberedte en utstilling, der hun utforsket Wilhelm Reichs kontroversielle teorier om orgastiske energier og andre tabubelagt emner. Men innimellom munter sightseeing med presidenten i Wilhelm Reich Gesellschaft i baksetet på den lille Porschen hans, rakk vi også over interessante kunstbesøk....

Dramadronningen over alle dramadronninger, Hedda Gabler, har tatt på seg danseskoene. Og vi lar oss forføre og manipulere av denne androgyne maktkvinnen, så malplassert i det 19ende århundrede. Så riktig på dagens Opera-scene. Opprør mot hverdagens tragedie Og så langt fra Svanesjøen som man kan tenke seg , i et svart landskap med røde detaljer, der hun kjemper ut sitt onde opprør mot hverdagens tragedie. Og kroppen lyver ikke. Alle bevegelser snakker direkte til oss. Noen ganger litt for overtydelig. Men der salige Ibsen lot underteksten sive ut mellom linjene, er det musikken som underbygger handlingen i denne dødsdansen. Nils Petter Molværs særegne , sensuelle lydbilde har en nærmest rituell kraft som gir mening i seg selv. Ragnhild, min kjære operavenninne og jeg, blir begge som bedøvet av dette dypfrekvente klangbildet, inntil regissør Marit Moum Aunes neste teatrale tablå tar pusten fra oss. -Det blir jo nesten feil å se dette om igjen, sier Ragnhild, som gjerne ser en forestilling to ganger. Her er noen av regissørgrepene så overraskende at gjensynsgleden aldri ville kunne veie opp for det. Dødsromantisk Hedda Og så er det Hedda. Så fri! Så sterk! Så dødsromantisk! som vi aldri har sett henne. I Grete Sofie Borud Nybakkens skikkelse er hun i fritt fall. Sammen med alle de andre hun sørger for å ødelegge i sin ubendige destruktivitet....

Ingenting stempler deg som et kjølig, konservativt og mer-enn-nok-med-seg-selv-menneske enn en Frogner-adresse. Senest i en Aftenposten-kommentar, der fordommene damper mellom linjene. Gatene er jo så brede, murfasadene så tykke og blomstene så overivrige at man kan begynne å lure. Kastanjer, roser og syriner velter pyntesyke utover de mildt trafikerte gatene, der det er flere bygningsarbeidere enn fotgjengere. Hvor er alle menneskene? Hjemme hos seg selv, selvfølgelig. Antageligvis trygt forvart bak tunge fløyelsportierer og glitrende lysekroner. En urban misforståelse? Ikke nødvendigvis fordi de har mer enn nok med seg selv. Eller fordi de ikke har plukket opp på det urbane genet som har spredd seg utover hele Grunerløkka. Men fordi det ikke finnes så mange alternativer til vin- juice- og kaffebarene i nabolaget. Så med mindre du er eksepsjonelt glad i vin og /eller kaffe og juice, finns det ikke noe sted å samles på Frogner. Du kan selvfølgelig melde deg på pensjonistkurs på Schafteløkken, men det føles litt tidlig for mange av oss. Jeg har til og med en velholdt nabo på nærmere 90, som heller går på en italiensk vinbar. Til lunch. Men kveldene kan bli lovlig lange for en sosial sjel som gjerne møtes over noe annet enn et glass vin og som ikke kan sykle ned på Litteraturhuset, eller har overskudd til den 30 minutter lange 12-trikketuren til sydende Grunerløkka. La Grünerløkka komme til Frogner...

Som en gigantisk retro reklame for Solo, slår den mot deg; plakaten med alle de kinesiske kunstnernavnene du kan gjøre deg kjent med på Astrup Fearnley museet denne sommeren. Produktiv spenning Men så er det slutt på den kinesiske følelsen, for å si det sånn. Her blir du nennsomt minnet om alt fra kruttsterke mystikere i Skottland til forgagne sivilisasjoner i Roma, og ikke minst; flyktningekatastrofen i Middelhavet. En produktiv spenning mellom tradisjon og modernitet, som det så presist formuleres i programmet. I rommet med sjøutsikt er veggene bokstavelig talt tapetsert med tegnede striper a la greske krukkedekorasjoner og tegneserier. En dekorativ tragedie Fortellinger om migrasjon, flukt og desperasjon siden tidenes morgen danner et dekorativt bakteppe. Stabler med stivnede livredningsbøyer i marmor på det matte tregulvet, speiler den avmålte holdningen vi i Vesten har til flyktningekrisen. Dette er noe vi leser om i avisen mens vi nyter havutsikten. Menneskerettighetsforkjemperen Ai Weiwei med sin tydelige symbolikk representerer den første generasjonen av moderne kinesiske kunstnere på Astrup Fearnley museet. De fleste av dem har etablert seg i forskjellige utland. Systemkritikk, neitakk! De yngste, født etter 1970, foretrekker å bli boende i det mektige hjemlandet, der man gjerne må demonstrere og opponere, så lenge man ikke bedriver systemkritikk. Dessuten er kinesiske billedkunstnere, som utgjør en spektakulær kunstscene, mindre overvåket enn forfattere og filmkunstnere, i følge museumsdirektør...