Intet sanselig skal være deg fremmed i møte med Lizzie Fitch/Ryan Trecartins multimediale univers på Astrup Fearnley museet. Gulv, vegger og billedrammer er pakket inn i mykt stoff, stolene du kan beundre kunsten fra vibrerer, de svulstige skulpturene ved inngangspartiet ligger på ekte, barndomsduftende høy og lydbildet som omgir video, bilder og skulpturer, er så kakafonisk at man blir lett hysterisk. Perfekt party-temperatur, altså, der man virrer rundt og forsøksvis tar inn dette mektige universet av tilsynelatende humørfylt lekenhet med blant annet menneskelighet, media, identitet og kjønn som tema. Men følelsen av noe uhyggelig lurer selvfølgelig under overflaten. I skulpturparken deformeres og rekonstrueres kropper over en lav sko, mens man i videoene utsettes for så mye kortklipt digitalisering at man mister ethvert tilløp til tråd. -Samtlige verk er gjennomsyret av den samme, kakafoniske fortellingsideologien. Her møter vi eksploderende fortellerkunst, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran. Om kapp med det overdøvende lydbildet. Det som gjenstår er forvirringen, sammensattheten og oppløsningen - ikke minst visualisert av to kloder malt på et lerret plassert på en ballettbarre i bunnen av et tomt svømmebasseng. ( okei et rom malt som et tomt basseng, da). Malplassert og metafisert, for å si det sånn. For det er fort gjort å ty til nye orddannelser her . Alt er så gjenkjennelig. Og likevel så nytt. Alle klisjeene...

Er det Brexit? Som gjør at Britannia, med den mystiske og kvinnesterke druidekultusen plutselig står på spilleplanen hos både Den Norske Opera og HBO? De sterke krigerne og den mystiske druideklanen ga i alle fall romerne så mye motstand at de fikk beholde en viss grad av selvstendighet etter invasjonen for over to tusen år siden. Til gjengjeld ble de beskyldt for menneskeofring og annen fandenskap, sånn bare for å bekrefte inntrykket av deres barbarisme. Eller var det faktisk slik? At når de stakk kniven i sine menneskeofre, var det tegningene i blodet som gjorde dem i stand til lese fremtiden. Alternativt hvordan flammene slikket oppover kroppen på de stakkarne som ble brent på bålet. Dengang, før vår tidsregning, da det like gjerne var de sterke kvinnene som brant menn på bålet. Disse damene har selvfølgelig fascinert menn til alle tider, men ettersom druidene kun formidlet sin kunnskap muntlig, har vi først og fremst gamle romere sitt ord for hva de sto for. Dermed sto det åpent for fri diktning, noe Den Norske Opera i disse dager profiterer stort på med den praktfulle Norma. Så lite kjent her hjemme, til tross for at Henrik Ibsen så den i ung alder og lot seg inspirere av Bellinis sterke og lidenskapelige kvinneskikkelse, som tyr til ytterligheter for å hevne seg på sin utro elsker...

Etter et rekordår med 119000 besøkende, er det vakre museet på Tjuvholmen klar for 25 års jubileumsfeiring i 2018. Men julen er så absolutt tilstede, når pressen samles til lunch på Vingen restaurant en dag i desember. Menyen, inspirert av Mathias Faldbakken, byr også på noe grisegreier, men Bjarne Melgaard tar definitivt kaka med sitt juletre i foajeen til Astrup Fearnley museet. Du gyldne, glitrende penis, goddag! Inspirert av den symboltunge grisen (selvfølgelig!) har Melgaard behengt treet med girlandere og pappmasjefigurer som "reflekterer grisens rolle i den germanske kulturen", for å sitere museumsdirektør Gunnar Kvaran. Han ble overrasket over at Melgaard ikke var mer provoserende i sin julehilsen til publikum. Du må for eksempel lete litt før du spotter gull-ogsølvblanke peniser. Men altså, det nye året. Her ligger hendelsene så tett at museet har måttet hyre inn forsterkninger. Og blant de månedlige nyutstillingene av museets gigantiske samling på 1500 verk, og tre nye hovedutstillinger, er det et utenlandsk samarbeid som skiller seg særlig ut for meg. På orgonjakt med Marianne Heske Jeg oppdaget Anselm Kiefer da jeg i 1991 var på orgonjakt i Berlin sammen med kunstneren Marianne Heske. Hun forberedte en utstilling, der hun utforsket Wilhelm Reichs kontroversielle teorier om orgastiske energier og andre tabubelagt emner. Men innimellom munter sightseeing med presidenten i Wilhelm Reich Gesellschaft i baksetet på den lille Porschen hans, rakk vi også over interessante kunstbesøk....

Dramadronningen over alle dramadronninger, Hedda Gabler, har tatt på seg danseskoene. Og vi lar oss forføre og manipulere av denne androgyne maktkvinnen, så malplassert i det 19ende århundrede. Så riktig på dagens Opera-scene. Opprør mot hverdagens tragedie Og så langt fra Svanesjøen som man kan tenke seg , i et svart landskap med røde detaljer, der hun kjemper ut sitt onde opprør mot hverdagens tragedie. Og kroppen lyver ikke. Alle bevegelser snakker direkte til oss. Noen ganger litt for overtydelig. Men der salige Ibsen lot underteksten sive ut mellom linjene, er det musikken som underbygger handlingen i denne dødsdansen. Nils Petter Molværs særegne , sensuelle lydbilde har en nærmest rituell kraft som gir mening i seg selv. Ragnhild, min kjære operavenninne og jeg, blir begge som bedøvet av dette dypfrekvente klangbildet, inntil regissør Marit Moum Aunes neste teatrale tablå tar pusten fra oss. -Det blir jo nesten feil å se dette om igjen, sier Ragnhild, som gjerne ser en forestilling to ganger. Her er noen av regissørgrepene så overraskende at gjensynsgleden aldri ville kunne veie opp for det. Dødsromantisk Hedda Og så er det Hedda. Så fri! Så sterk! Så dødsromantisk! som vi aldri har sett henne. I Grete Sofie Borud Nybakkens skikkelse er hun i fritt fall. Sammen med alle de andre hun sørger for å ødelegge i sin ubendige destruktivitet....

Ingenting stempler deg som et kjølig, konservativt og mer-enn-nok-med-seg-selv-menneske enn en Frogner-adresse. Senest i en Aftenposten-kommentar, der fordommene damper mellom linjene. Gatene er jo så brede, murfasadene så tykke og blomstene så overivrige at man kan begynne å lure. Kastanjer, roser og syriner velter pyntesyke utover de mildt trafikerte gatene, der det er flere bygningsarbeidere enn fotgjengere. Hvor er alle menneskene? Hjemme hos seg selv, selvfølgelig. Antageligvis trygt forvart bak tunge fløyelsportierer og glitrende lysekroner. En urban misforståelse? Ikke nødvendigvis fordi de har mer enn nok med seg selv. Eller fordi de ikke har plukket opp på det urbane genet som har spredd seg utover hele Grunerløkka. Men fordi det ikke finnes så mange alternativer til vin- juice- og kaffebarene i nabolaget. Så med mindre du er eksepsjonelt glad i vin og /eller kaffe og juice, finns det ikke noe sted å samles på Frogner. Du kan selvfølgelig melde deg på pensjonistkurs på Schafteløkken, men det føles litt tidlig for mange av oss. Jeg har til og med en velholdt nabo på nærmere 90, som heller går på en italiensk vinbar. Til lunch. Men kveldene kan bli lovlig lange for en sosial sjel som gjerne møtes over noe annet enn et glass vin og som ikke kan sykle ned på Litteraturhuset, eller har overskudd til den 30 minutter lange 12-trikketuren til sydende Grunerløkka. La Grünerløkka komme til Frogner...

Som en gigantisk retro reklame for Solo, slår den mot deg; plakaten med alle de kinesiske kunstnernavnene du kan gjøre deg kjent med på Astrup Fearnley museet denne sommeren. Produktiv spenning Men så er det slutt på den kinesiske følelsen, for å si det sånn. Her blir du nennsomt minnet om alt fra kruttsterke mystikere i Skottland til forgagne sivilisasjoner i Roma, og ikke minst; flyktningekatastrofen i Middelhavet. En produktiv spenning mellom tradisjon og modernitet, som det så presist formuleres i programmet. I rommet med sjøutsikt er veggene bokstavelig talt tapetsert med tegnede striper a la greske krukkedekorasjoner og tegneserier. En dekorativ tragedie Fortellinger om migrasjon, flukt og desperasjon siden tidenes morgen danner et dekorativt bakteppe. Stabler med stivnede livredningsbøyer i marmor på det matte tregulvet, speiler den avmålte holdningen vi i Vesten har til flyktningekrisen. Dette er noe vi leser om i avisen mens vi nyter havutsikten. Menneskerettighetsforkjemperen Ai Weiwei med sin tydelige symbolikk representerer den første generasjonen av moderne kinesiske kunstnere på Astrup Fearnley museet. De fleste av dem har etablert seg i forskjellige utland. Systemkritikk, neitakk! De yngste, født etter 1970, foretrekker å bli boende i det mektige hjemlandet, der man gjerne må demonstrere og opponere, så lenge man ikke bedriver systemkritikk. Dessuten er kinesiske billedkunstnere, som utgjør en spektakulær kunstscene, mindre overvåket enn forfattere og filmkunstnere, i følge museumsdirektør...

Knoppene brister så det gjør vondt, solen svir i øynene og kanarifuglene blant oss, de sensitive billedkunstnerne, åpner døren til atelieret. Stedet der de gir sine innerste følelser et visuelt uttrykk. Oslo Open, denne gjestfrie kunstfestivalen over to dager, har vært et sikkert vårtegn det siste tiåret, en fantastisk mulighet til å reise gjennom byens kollektive, kreative hjerne. Men forrige weelend valgte jeg likevel et eksklusivt møte med Sebastian Helling, norsk kunstverdens mest sjarmerende Bad Boy. -Jøss, jeg tror aldri jeg har vært så presis i hele mitt liv, utbryter han og gir oss en bamseklem på parkeringsplassen før vi toger mot atelieret på Frysja. Et vitalt manifest i alle regnbuens farger, med spennende innslag av mørke og hvit intethet. Sebastian Helling har en sjeldent synlig temperament og hans energiske formidlingstrang resulterer i alt fra veggstore malerier til bunkevis med A4 tegninger. Det er det nærmeste denne ex-graffiti-artisten med bakgrunn fra London og Stockholm, kommer A4. En tidvis sinna sommerfugl Han tenker at menneskelivet ligner mer på sommerfuglens; vi flakser opp og rundt, frem og tilbake - uten helt å vite hvorfor. Så er han da også barn av to renspikkede hippieforeldre, som på 60-tallet tok San Fransiscos Flower Power scene i lotusstilling. Det har blant annet resultert i en klassisk rockete platesamling Sebastian har arvet og gjerne hører på når han arbeider. Det syns....

Hva i all verden skal jeg ha på meg?!? Hjemme hos en Sultan, liksom? Jeg kan i alle fall ikke ha Jeans, men det jeg har med av skjørt og kjoler går over kneet! Og T-skjorten som passer til det sorte skjørtet har bilde av en Hindu-Gud! Krise! Sender en desperat melding til Kristin, som svarer når jeg sitter klar med knekort skjørt i resepsjonen. Bukser er ok. Det jeg trodde var sultanens private palass, er nemlig bare en av gjestehusene hans! Eller rettere sagt to. Balanserte funkisvillaer i to etasjer, med lys som driver inn på uventede steder og skaper de perfekte forhold for en microdel av Barjeel Art Foundation - en av de største kunstsamlingene i Midt Østen. En kunstnerbolig for Sultanens favoritter To av Kristin Hjellegjerdes kunstnere er representert her, en av dem bor her i anledning Art Dubai. Skulptøren Athar og familien hans er nære venner av Sultan Sooud Al Quassemi. I tillegg til sin business og kunstmesen-virksomhet i Barjeel, er Sultan en vektig stemme fra Midt Østen. Han oversatte tweets fra den arabiske våren i rekordfart og gir like gjerne kommentarer til vestlige media om Midt Østen, som støtte til kunstnere han tror på. Fyren er både rik, kultivert og engasjert. Og bare tilstede i form av sin kunstsamling. Men det er betagende nok. Jeg vil ingen andre steder. Hele huset utsondrer...

Noen mennesker har vært så berømte og så begavede i så mange år at man bare forventer en genistrek når de løfter taktstokken. Så når 75 år gamle Robert Wilson, også omtalt som "verdens fremste avantgarde kunstner" bearbeider Jon Fosses Edda-tekst for Det Norske Teatret, er forventningene spent til bristepunktet, der jeg sitter på første benk på selveste urpremiere-kvelden. Åpningsscenen, der røyken ruller massivt som en Turner-himmel med mektig Arvo Pärt musikk i bakgrunnen, lener meg bakover, hengir meg til denne evighetsreisen i tid og rom og åpner meg for å bli forført, forløst og fornyet. Et genialt trekløver Det er jo ekstremt mye forlangt , men ifølge Aristoteles' teori om katharsis, er det slik teater skal fungere på sitt beste. Og her snakker vi Robert Wilson, teatermagikeren som gjorde en uforglemmelig Peer Gynt tolkning på for 12 år siden, vår egen Jon Fosse og den amerikanske søsterduoen Coco Rosie. Deres lydbilde er sammensatt av alt fra pop til opera og elektronika og kan lyde klimprende sprøtt på en Alice in Wonderland måte som får deg til å falle - ned i kaninhullet. En ABBA vennlig EDDA Og det er nettopp der vi treffer Odin - hengende opp ned ved Yggdrasils rot - i discoutgave. Hvorfor det mon tro? Hva er det regissøren vil fortelle med disse ABBA kostymene? De glir riktignok over i 80-tallets...