Hva har Ballett, Kubisme og Relativitetsteorien til felles? Blant andre Thorvald Hellesen, omtalt som Norges første kubistiske maler. For over 100 år siden ble han jaget ut av landet som en kunstner » uten Gnist av Talent». Nå gjør han solid comeback med en bred mønstring på Nasjonalmuseet. For Hellesen var nemlig etablert i Paris før kritikerslakten han ble utsatt for med sin storslåtte Oslo-utstilling i 1919.  Fra 1911 bodde han midt i Verdens Veikryss, som Paris ble kalt på den tiden. En fantastisk skole i modernistisk maleri, skulle man tro, ettersom Kubismen ble introdusert der, og snart vakte almen forargelse  på Høstsalongen i 1911. Men selv åtte år senere…

Arkitekturen, det ypperste av den, er vårt utendørsmøte med alle kunstens regler. Mange kunstnere har da også malt, filmet og fotografert arkitektur for å minne oss om det evig skjønne i monumentale bygg. Men få har vært så tidlig ute og så innflytelsesrike som Giovanni Battista Piranesi (1720-1778). Også kalt en arkitekt på papiret. Samt modernismens far. Helt naturlig derfor, at det nye, sammensatte, Nasjonalmuseet åpner sin første temporære utstilling, Piranesi og det Moderne, i landskapet mellom arkitektur og kunst. Piranesis subjektive bymodeller og marerittaktige fengselsscener inspirerte alt fra en kubistisk Picasso til en trappefiksert Eisenstein. En liten oppfriskning; spiren til den såkalte Moderniteten oppsto allerede på 1600-tallet. Tenkere som…

Det er storartet, det nye Nasjonalmuseet. Massivt, gedigent, rett og slett overdimensjonert.  Hvorfor føles det da så lunt? Så behagelig hjemmekos, at man liksom kjenner seg omfavnet av de grå skiferveggene, får lyst til å slenge seg ned i de myke sitteplassene og bare hvile øyet? Mye av grunnen ligger i en lidenskapelig arkitekt, med en helt sjelden evne til å kombinere klassiske, greske prinsipper med spansk modernisme og en nærmest krigersk sans for detaljer. Grunnfjellet i dette horisontale universet på 55000 kvadratmeter dannes av tversoverskåret skifer fra Oppdal. Den er ru, den glitrer og den er god å ta på. Den såkalte materialiteten, altså materialenes struktur, er nøye gjennomtenkt…

Et bygg som er så stygt utenpå må nødvendigvis briljere på innsiden, tenkte jeg. En østeuropeisk grensestasjonen av en fasade må da være tilstrekkelig estetisk kontrast når vårt ekspresjonistiske geni skal  sjøsettes i nye omgivelser? Men allerede i den dødgrå lobbyen aner jeg at alt håp om et løfterikt og effektivt interiør er fåfengt. Bortsett fra kunsten, naturligvis, er det nye Munchmuseet en sammenhengende skuffelse av kommunegrå flater og forvirrende planløsninger. Alt er Liv Først etter tre rulletrapper; lange, blekgrå korridorer og en sort pil på sort vegg, får jeg belønning : Et magisk møte med Munch som mystiker og poet. I den midlertidige utstillingen Alt er Liv ligger den…

Duften av fortid leker med hukommelsen i det man entrer den teatrale storsalen på Astrup Fearnley museet. Her er det bare å gjette seg frem til sitt ideelle minne ved å ta og lukte på stenene som er strødd utover; lene seg mot ytterveggen, som er snudd innover eller bare studere sårskadene i vegg og gulv, som er der for å minne om at alle har en historie. -Vi har vrengt huset! Tatt ytterveggene inn og omvendt, åpnet lamellene i taket for å få inn sollys og åpnet vinduer ut mot fjorden  som alltid har vært lukket. Utstillingen RE minner oss om at vi er en del av et større…

En stor mann som spiller en liten mann? Som gjenforteller hele sin groteske krigshistorie i nesten tre timer fra en hybelleilighet? Kan det være gripende teater? Ja. Ja. Fra første, lett snøvlende sekund, trekker Kjersti Horns  «Blikktrommen» oss inn i et mørkt univers av obskure familierelasjoner med svik , sex og ikke minst; lynende intelligent observasjon som hovedingredienser. Olav Waadland som den geniale Oskar i en permanent tre år gammel kropp, er farlig, slu og uberegnelig  i all sin uskyld. Vi kan ikke forutse hvor dette bærer hen og da gjelder det jo å følge med, løpe sammen med Oskar, ja , bli en medløper i hans vekselvis selvmedlidende og…

Som gigantiske, gjennomsiktige  glasslamper henger de der, virusene. Ser du nærmere, huser de pappkartonger, av den typen man samler personlige kontorsaker i, når man mister jobben. You’re fired! En kunster skal jo, på det mest ideelle, speile ikke bare samtiden, men også den nære fremtid. Den amerikanske kunstneren Josh Kline levererer på begge så det knirker i pappkartongene som tidvis dekker både vegger og gulv i det for anledningen snedig innrettede Astrup Fearnley museet. Omfavnet av kunst All ære til kurator Therese Möllenhoff. Og til museets nye direktør, Solveig Øvstebø, som åpner dørene for publikum med en sjeldent aktuell utstilling. Jeg elsker kunstinstallasjoner som pakker deg inn og lar deg…

Hvor er Kaoset, spør Aftenpostens anmelder i sin anmeldelse av årets Høstutstilling. Hvor er Livet? De har gått i dekning, naturligvis. Visste han ikke det? Jeg synes det er fantastisk at den i det hele tatt ble noe av, men hvis Høstutstillingen skal vise bredden i norsk samtidskunst, har vi fått et usedvanlig høyt antall tekstilkunstnere i frontlinjen. Isolert verden Folk må gjerne få ta på bildene mine, utbrøt maleren Lars Elling etter sin vernissage på Galleri Brandstrup i forrige uke. I ren frustrasjon, går jeg utifra, over det isolerte kunstnerlivet i en covid-verden. Men det er ikke så tilfredsstillende å ta på et oljemaleri, som for eksempel et vevet…

Hørt om Elvekompaniet? Nei? Musicalen Bye Bye Buskerud? Nei ? Sophie Elise Isachsen? Ja? Nettopp. Og Naturligvis. For der de to første er glansbilder på ungt talent og kvalitet, er sistnevnte et kroneksempel på et vellykket markedsførings- og business fenomen. Veldig bra det, og jeg har egentlig ikke for vane å smartmale noen for å fremheve andre. Smart rumpefeide? Men denne gangen ga det seg selv, ettersom Halvor Hegtun, min utmerkede ekskollega i Aftenposten, skrev en snedig lørdagskommentar om hvordan man faktisk bør ta unge influensere på alvor, selv om de skriver om mislykkede rumpeimplantater i dag. For En vakker dag sier de også nyttige ting om oppgavefordelingsutvalgets innstilling til…

-Hvorfor er det ingen som danser når de hører musikken?  Kay Hassan sitter midt i sin dagligstue av en installasjon. På teakbordet foran ham ligger knuste LP-plater i stabler. Bak ham ruver en bokhylle stappet med fillete LP-covere rundt 80-talls-pop. Afrikas ledestjerne -Den minner om Anselm Kiefers store installasjon som faktisk befinner seg i dette bygget! Visste du det, spør jeg begeistret. Vi er på Astrup Fearnley museet, den afrikanske utstillingen Alpha Crucis er akkurat ferdiginstallert og stemningen er generelt høy i det fargesprakende universet som nå lyser under atelierhimmelen. -Ja, jøss, jeg har hørt om fyren, men hva har det med saken å gjøre? Dere europeere er så opptatt…