Bret Easton Ellis – 30 år etter American Psycho

Bret Easton Ellis på Litteraturhuset! Et kvart århundre etter at jeg intervjuet ham hjemme på Manhattan! Slike muligheter for perspektiv er verdt litt stalker virksomhet og en pinlig forespørsel om selfie.

Ingen tok pulsen på 80-tallets pengegriske, upersonlige og amoralske verden som forfatteren av American Psycho, Bret Easton Ellis. Men den Aristoteliske  ideen om Katharsis, altså der leseren forløses via Heltens reise, interesserte ham ikke da jeg intervjuet ham for 24 år siden

-Jeg skriver ikke for å redde mine lesere, det ville antageligvis kjede dem, kunne han fortelle meg der jeg satt, bokstavelig talt oppskjørtet, i hans ettroms-leilighet på Upper East side Manhattan. Den notoriske forfatteren hadde akkurat utgitt romanen Glamorama – om vakre modeller som ideelle terrorist-kandidater. Akkurat passe indignerende for en motejournalist fra Aftenposten.

Likevel.

-Spør meg om hva som helst , sa han og satte seg litt lenger ut på kontorstolen  i en slags defensiv imøtekommenhet. Fyren mottok tross alt jevnlige dødstrusler for sin American Psycho roman om en iskald massemorder som slipper unna med det. Men hvorfor leserne identifiserte Ellis selv, en fortapt kunstnersjel, med den iskalde massemorderen, hadde han aldri forstått.

Express Yourself!

Likevel måtte jeg spørre; hva er det som driver en forfatter til å skrive en sånn bok? Hva er poenget med det?

-All kreativitet er utrolig selvopptatt. Du uttrykker deg, og nærmere en perfekt tilstand kommer du ikke på denne jorden .

Tre ganger sa han det; Express yourself. Express yourself. Express yourself!

Det var altså i 1999. Takket være Internett har svært mange tatt ham på alvor siden.

Nå, et kvart århundre senere, sitter han  mer trett enn avslappet på Litteraturhuset, i et slags høflig grillparty med Emma Clare Gabrielsen ved stekespaden. Og svarer følgende på samme spørsmål:

-Det å skrive har alltid vært en måte for meg å utforske ;  hvorfor opplever jeg denne smerten? Jeg er interessert i Nummenhetens Teknologi.

Voldsromantiker

Han er gammel, i følge seg selv. Gabrielsen er ung, våken og stappet med forhåndskunnskaper  om hva han gjorde de to timene han slappet av på hotellrommet, for eksempel. Det var ikke med en pornofilm, enda så glad han er i det, kan hun fortelle. HBO har til og med spurt Ellis om å skrive en pornoserie for dem, må vite.

Det er sånne snuskete ting som oppleves som relevant når man intervjuer en fyr som skriver om vold og sex med samme intense poetiske nerve som Charles Baudelaire.

Og et mer spesifikt spørsmål er fortsatt; Hvorfor er han så uendelig fascinert av denne volden?

Svaret er mer utfyllende denne gangen; som ung gutt i 80-tallets Los Angeles, også kalt The city of Massmurderers kunne han lese om massemordere annenhver dag. Han ble fascinert av estetikken og dramaturgien i grusomhetene deres. Han opplever seg altså som en slags litterær Quentin Tarantino med naturlig nysgjerrighet på de mørkeste sidene ved menneskets natur.

-Vi ville jo gjerne sjokkere og provosere. Og selvfølgelig bli sjokkert, fornærmet  og provosert tilbake. Det utvidet vår horisont, vitaliserte oss.

Så det.

En sann visjonær

Hva med samtidslitteraturen, hva synes han om den, spør Gabrielsen.

-Nå er det jo ingen kunstnere som tør å provosere lenger bortsett fra Michel Houllebecq. Han gjør et imponerende arbeid, fordi han ikke bryr seg om hva andre mener. Men Romanen og kunstnernes kår generelt er truet. Faren for å bli kansellert om man mener eller sier noe upassende preger litteraturen og gjør den stort sett uinteressant, mener Ellis.

Så, i likhet med mange andre 50 + mennesker har han vendt tilbake til klassikerne. W.H. Auden og dess like.

-Det er en intim glede i det å lese en god bok, finne akkurat den boken som drar deg ut av din egen virkelighet og inn i den andres. Men jeg tror altså det er en utdøende aktivitet, både på grunn av unge menneskers manglende lesekapasitet og den offentlige kneblingen av forfatteres uttrykksform.

Og når Bret Easton Ellis tror noe, er det verdt å lytte. For 24 år siden uttalte denne visjonære mannen til Aftenposten

• Det å bli sett er for mange blitt synonomt med å være. Vi er mer opptatt av å formidle øyeblikket enn å leve det. 

Troll i ord, der altså.

Saken er tidligere publisert i obm.no