Brenner det mye, eller?

Under motto: Situasjonen er sjelden så ille som media vil ha det til, våget jeg meg i januar til et Los Angeles i fyr og flamme. I følge nyhetene, altså.

Jeg blir veldig praktisk i faretruende situasjoner, så hvis flyplassen er åpen og bussen jeg skal ta tvers gjennom byen kjører, så gjør jeg det også.

Mine to venner bor tross alt en times kjøretur nord for byen, og i aller verste fall er det plass til både meg. hesten, to hunder og to katter hos deres velhavende venninne i San Diego, dit vi kan flykte i tilfelle evakueringsordre.

Jeg er jo ferdig pakket og står ikke i fare for å miste gård og grunn, solen skinner dessverre altfor mye i LA , denne byen trenger regn nå. men for meg er soltørkede, sklisikre stier, en giganthage med palmer og en nasjonalpark som nærmeste nabo, argumenter nok i massevis. Jeg kommer!

Soveseng på turistklasse

Vel var flyplassen åpen, men brorparten av passasjerene på flyet over, kunne legge seg til rette over de fire midtsetene på turistklasse, der samtlige hadde fått mulighet til å kansellere/forandre billetten.

Jeg hadde gruet meg til tunge skyer, askedryss og lukten av brent gods når jeg omsider kom meg gjennom passkontrollen og ut i  den vanligvis så friske sjøluften på LAX; men himmelen viste seg fra en knallblå side og luften hadde sin sedvanlige, saltfriske snert.

Shuttlebussen, som vanligvis kjører Pacific Highway 1 langs kysten, gjennom Pacific Palisades og Malibu, ble nå henvist til den langt mindre romantiske motorveien gjennom West Los Angeles, blant annet Culver City, der brannen også herjet. Likevel ; ikke en røyksky  å spore.

Tung av tragedie

Den fryktelige tragedien, som rammet titusenvis av mennesker i LA, ble ikke reell for meg før vi hadde en middag med naboen og deres venn,  som hadde mistet alt han eide i Pacific Palisades og følgelig bodde i naboens gjestehus  på ubestemt tid.

Han var i sjokkmodus og snakket i vei om hvor frigjørende det var å ikke eie noenting, han vokste tross alt opp med Janis Joplins Me and Bobby McKee, men hele mannen var så tung av tragedie at jeg måtte sykle hardt i to mil etter å ha gått en tur med ham dagen etter.

Det å miste alt man eier, for ikke å snakke om hulen man trekker seg tilbake til for å lade batteriene, burde man rett og slett ikke prøve å forestille seg, med mindre det er absolutt nødvendig.

Sykkeltur i ørkenen

Og som nevnt, Ojai, den lille fjellandsbyen nord for LA, virket som en trygg havn, helt til en vill brann brøt ut bare 50 miles nord en uke inn i mitt opphold. Med knusktørr vegetasjon og brutale vinder oppimot 18 sekundmeter, gikk evakueringsmodusen  opp på rødt nivå. Riktignok hadde brannkorpset full bemanning denne gangen og en svær sjø å hente vann i, men det hadde ikke hjulpet nok om vinden ikke løyet.

Min venninnes største problem var hesten; ville hun få den tidsnok inn i vognen til å stikke på kort varsel? Etter mange dagers trening med gulrot inn av sidedøren, håpet hun at det skulle gå bra. Det var jo snakk om Liv eller Død!

Ja, helt klart, men det nærmeste jeg kom en personlig følelse av bekymring var en drøm der jeg syklet naken i rasende fart gjennom ørkenen i stekende sol. Jeg hadde nemlig glemt å smøre meg inn med solfaktor og sto i fare for å bli brent…

Falsk alarm?

Denne mangelen på uro blant fryktende mennesker både hjemme og til slutt også der jeg bodde, fikk meg til å tenke på en vandrehistorie fra musikermiljøet. En gjennomlevd jazzmusiker, måtte tvangsvekkes på natten ettersom det faktisk brant på hotellet musikerne befant seg på. Han hadde sovet seg gjennom så mange falske alarmer at hans første, snøvlete kommentar til kollegenes varselrop om brann var :

Brenner det mye, eller?

Selv har jeg lært at faretruende situasjoner må tilnærmes med stor aktsomhet; ikke minst overfor dem som faktisk er rammet eller truet på alvor. Det som ikke er farlig for meg, kan med god grunn skremme vettet av andre.

 

 

Saken er tidligere publisert i fretta.no