Brennende aktuelle tilbakeblikk

Astrup Fearnley utstillingen Lutz Bacher : Burning the days  – inviterer til en forvirrende form for nostalgi. Hennes utvalgte arbeider fra 60-tallet og frem til 2018 er mye mer enn det første øyekastet skulle tilsi.

Det er fascinerende å se billedserier av Jackie Kennedy som en rocka form for readymade, men er det faktisk henne? Og den trykte dialogen med Kennedys angivelige morder er den egentlig en fiktiv dialog kunstneren har med seg selv?

Snøhvit på Vei

I disse tider hvor ingenting nødvendigvis  er det de utgir seg for å være – med AI genererte sannheter og ekkokamre tilpasset den enkeltes virkelighet  fremstilles det særlig visjonært.

Her er ingenting hva det gir seg ut for å være ved første øyeblikk   – to åttekantede aluminiunskofferter man nesten snubler over der man nesten blir svelget av  9 gigantiske overvåkingsfotografier av en Vei – viser seg å være koffertene de opprinnelige filmrullene til Snehvit-filmen ble båret rundt i. Her er det bare å ta på seg eventyrbrillene og bevege seg inn i skogen av forvirrende referanser til en virkelighet som engang eksisterte uten å gjøre det.

Svarte stressballer

For Harvey Lee Oswald har aldri hatt en poetisk konversasjon om eksistensielle temaer. Og Paparazzien som jaget Jackie O Kennedy gjorde seg neppe akkurat de tankene som gir billedtekst til hans avfotograferte bilder – men hele denne utstillingen er mer enn noen åpen for tolkning – Kunstneren som ikke en gang heter Lutz Bacher var prinsipielt motstander av skråsikkerhet. «Walk around in Wonder» heter et av verkene

og det gir seg nesten selv når du kommer inn i det «innerste rommet»  der du må passe deg for ikke å skli på sorte, såkalte stressballer. Som et kræsjlandet univers av sorte hull ligger de der og gjør studiet av de små sort-hvite bildene av stjernekonstellasjoner på veggen plutselig interessante.

Himmelsk orgel

Mannen til denne Batcher gjennom mange år var en kjent astronom og verket Yamaha – som gjennomsyrer første etasjen med sine langtrukne mollstemte orgeltoner er en hommage til ham. Hva de gamle orgelpipene som lener seg kryssende over orgelet skal symbolisere er vanskelig å tenke seg, men de bar jo engang høyt til himmels.

Jeg må innom T-skjortene med de følelsesfremkallende spørsmålene «In memory of my feelings» – de er liksom et håndfast bevis på at vi alle baler med de samme tingene – og heldigvis, for når jeg kommer opp i annen etasje er det som om magien er borte – verkene  blir for meg intetsigende, tenkt, flinke, ja til og med morsomme, men de rører ikke meg.

Do you love me?

Kanskje jeg rett og slett ble brukt opp der nede i første etasje . Kanskje jeg må komme tilbake en gang til og gjøre andre etasje til førstegangsopplevelsen. I mellomtiden gleder jeg meg til å tenne lys  en høstmørk kveld hjemme og lytte til Bacher timelange intervju med diverse familie og venner under tema «Do you love me?» Kjærligheten overvinner som kjent alt.

Og skulle du tilfeldigvis passere museet og lure på hva du hører, så er det Darth Vader-stemmen som leser stamtavlen til Jesus fra Matteus-evangeliet. Det brenner hardt – i begge ender på Astrup Fearnley for tiden. Ut hele året.