Bergtatt av Anna-Eva Bergman
Det tok tiår for Anna-Eva Bergman å finne sitt sakrale uttrykk, men for publikum tar det bare et øyeblikk å puste inn åndfullheten som skinner i hennes bilder.
Den marmorhvite sukkerbiten på toppen av Nasjonalmuseet er virkelig full av sukker denne sommeren. En perfekt balansert kontrast befinner seg på hver side av det harmoniske trappeløpet : Mark Rothko (1903 – 1970) som grunnet sin jødiske bakgrunn måtte flykte til USA og Anna-Eva Bergman (1909 – 1987) som skilte seg fra sin tyske mann og dro hjem til Norge da krigen nærmet seg.
Sjelero
Begge to har et tydelig, monumentalt billedsprog så overdøvende i sin enkelhet at sjelen umiddelbart faller til ro. Mark Rothko er jo verdensberømt for akkurat det, men ingen bergtar meg med sine stilistiske landskap og universelle budskap og åpner opp nye rom i meg som Anna-Eva Bergman.
Kanskje fordi hun også var et skrivende menneske, og tekstene var ofte kimen til hennes bilder, en slags visualisering av alt som sto mellom linjene. Eller for å si det med hennes egne ord; Et bilde skal være lysende, levende og ha et indre, selviboende liv – en stillhet og ro, som om du trer inn i en katedral.
Pollock og Rothko
Og takket være en nydelig kuratert utstilling, er det slik det føles når man tar til venstre etter oppstigning i den marmorhvite sukkerbiten.
Den enkle løsningen , med tre store rom langs en bred korridor – gir bildene alt det rommet de trenger for å nå ut.
Først en introduksjon; en slags visuell og verbal forklaring på hvordan en kvinne fra Norge kunne utmerke seg blant de store gutta i et manndominert, modernistisk miljø i midten av forrige århundre. Anna-Eva Bergman stilte ut på Documenta i Paris i 1956 med størrelser som Jackson Pollock og nevnte Mark Rothko.
Edvard Munch og Gustav Klimt var hennes kunstneriske idoler da hun studerte i Wien på slutten av 20-tallet. Bladmetallet blir hennes kunstneriske signatur, men først når hun drar til Nord Norge på 50-tallet, blir hun ledet inn i de abstrakte formene med rot i naturen.
Denne utstillingen kan også glede oss med et nyrestaurert bilde , et pionerarbeid, der særlig hennes sølv- og gull flater kommer til sin rett.
Moderne måneskinn
Midtrommet utgjør en sakral hvilepause – toppen av pyramiden så og si – et rom som lykkeligvis er utstyrt med sitteplass. Hit kan man komme en time eller to før stengetid og finne roen i den berømte katedralen hun strebet etter i all sin kunst. Her i form av abstrakte gravkamre og pyramider.
Men vi mennesker er heldigvis forskjellige – andre vil opplever videre horisonter i de metalliske månebildene. Her er vi så fjernt fra romantikkens måneskinn det er mulig å komme – bildene er inspirert av blant annet Månelandingen. Men kanskje er de også en metafor for kvinner flest i Bergmans generasjon. De skulle ideelt sett – akkurat som månen reflekterer solen – reflektere sin manns lys, uten å skinne selv.
Hun blir seg selv
Det ligger en vakker og vond kjærlighetshistorie bak Anna-Eva Bergmans bilder. Hun møtte den tyske billedkunstneren Hans Hartung som student i Wien og giftet seg året etter i Paris (1929). Han var hennes livs store kjærlighet, men på grunn av nazismens fremvekst, (kan man anta, ettersom hun selv aldri skrev eller snakket direkte om dette) forlot hun ham og dro til Norge rett før krigen brøt ut.
Slik forlot hun også billedkunsten og begynte å skrive i stedet. Først da paret fant tilbake til hverandre tok hun opp malingen og blir den ikoniske Anna-Eva Bergman.
En mannlig muse der, altså.
Saken er tidligere publisert i Fretta.no