flashdance-tobita-razzi-foto

Flashdance! =folkefest på Chateau Neuf

80-tallet eksploderer foran øynene i en Flashdance verdig 2018. Elektroniske sceneskift glir over som smekre drømmescenarier, de kollektive dansenumrene oser av spilleglede og orkesteret er hysterisk velblåst.

flashdance-foto-bodil-fuhr
Det begynner mørkt. Foto: Bodil Fuhr

Okei, så fremstår hun ikke akkurat som en maniac på dansegulvet, heltinnen Alex Owen, aka Heidi Ruud Ellingsen. Men hun synger og spiller med en ekte overbevisning. Og danser mer enn godt nok til å at vi lar oss rive med av henne  og resten av gjengen i Flashdance The Musical på Chateau Neuf.

Glitter og glæmm

Hele oppsetningen freser og glitrer omkapp med den filmatiske 80-talls-originalen.

Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på litt humor innimellom sentimentaliteten. Fantastiske vokalprestasjoner og raffinerte scenebilder sørger for at det aldri blir klissete.

flashdance-foto-tobita-razzi
Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på humor. Foto: Tobita Razzi.

Ja, Heidi Ruud Ellingsen nøler et nanosekund før hun kaster seg rundt stolen i stykkets herostratisk berømte dusjscene. Men minst 80 prosent av publikum har sett filmen og vet at de snart får se en superhot kalddusj av den typen som fostret Wet t-shirts- konkurranser over hele verden. Og damer i herreskjorter ble den nye, rosa  neglisjeen.

Sexy blir stuerent

Sexy blir liksom stuerent når man går tilbake til 80-tallet . Dengang selv feminister iførte seg miniskjørt, rød leppestift og nettingstrømper (sterk overgang fra kort hår og snekkerbukser på 70-tallet).

flashdance-foto-tobita razzi
Ikke prøv dette hjemme. Foto: Tobita Razzi

For oss som husker filmpremieren på Colosseum, er dette et herlig gjensyn. 80-tallet revisited blir liksom enda mer 80-talls enn vi husker det. Paljettene blir grønnere, skuldrene blir bredere og livet blir enkelt, bare man får realisert Drømmen.

Vuggen for Me-generasjonen

Den offisielle trangen til å komme seg opp og frem; vise hvem man er, hva man er god for – ble unnfanget på 80-tallet – selve vuggen for me-me-me-generasjonen. Eventyret sluttet ikke lenger med at han fikk henne, men at hun/han fikk seg selv i suksess-utgaven.

flashdance-the-musical-norway-photo-boidl-fuhr
Askepott møter drømmen om seg selv. Foto: Bodil Fuhr

Nå som vi er blitt individualisert inntil det patetiske, (les mer om dette her) er naturlig nok 80-tallet kommet tilbake i motebildet. Og altså, musicalscenen. Stedet der dette prangende tiåret definitivt gjør seg best.

Les Mer
bodil-fuhr-collective-oslo-art-fashion-festival

Kunst og mote fusjonerer på Aker Brygge

Igjen! Går det et kreativt sus over Aker Brygge. Collective Oslo Fashion Art Festival, med multitalentfulle Hilde Pettersen Reljin i spissen, tar Oktober på alvor og lager en tre-dagers-fest av de sjeldne.

Fest og farger

Her kan man la seg berike av Talks på formiddagen (sjekk programmet her, så rekker du å få med deg dagens (lørdag) talks, som begynner kl 14.30 på Mellomstasjonen) utstillinger hele dagen og fest og performance på kvelden.

collective-oslo-fashion-art-festival
Kunst og klær over hele linja.

Jeg tok meg en tur på torsdagen for å få med meg det ekstreme mangfoldet som gjør denne festivalen så spesiell.

Men du kan komme til å trenge både google maps , god tid og en smule fantasi for å finne frem til alle kunstnerne, som viser frem klær, foto, malerier og digital kunst i alt fra handlegater til restauranter og bortgjemte lokaler du må heises opp til.

Moteblogger og it-girl Celine Aagaard lanserer både eget klesmerke og fotoutstilling denne høsten.

I går, fredag, hadde jeg gledet meg til interessante talks på formiddagen og åpningen av selve hovedutstillingen på Mellomstasjonen.

Men så ble jeg hasteinnkalt til å gjøre en talk med mesterfotografen Dusan Reljin, som jeg har hatt gleden av å følge siden han jobbet som assistent for Graig Mc Dean på 90-tallet. Den gang han ble med meg på jobb i Bret Easton Ellis leilighet på Manhattan og bidro til en kul broadsheet-helside i Aftenposten.

dusan-reljin-bodilfuhr.no-collective-oslo-art-fashion-festival
En snakk om kunst og mote med Dusan Reljin.

Siden den gang har Dusan vasset i kjendiser, kommersielt lukrative oppdrag og spennende kunsteriske utfordringer.

Arbeidene hans henger i Museum of Modern Art i New York. Og for tiden jobber han med et større kunstprosjekt med Marina Abramovic i Nasjonalmuseet i Beograd, der de begge kommer fra.

Fordi jeg måtte hjem og skrive om denne festivalen, rakk jeg bare en talk bortsett fra min egen. Og hovedutstillingen gleder jeg meg til å besøke i dag, lørdag, som også er festivalens siste dag.

extraweg-collective-oslo-fashion-art-festival

Bare et utsnitt av Extrawegs bevegelige 3D-kunst.

Særlig gleder jeg meg til Extraweg, aka Oliver Latta, en Berlin-basert designer og illustratør som lager live action imagery. En slags Gustav Vigeland i tyggis-utgave.

I tillegg til Dusan Reljins smeltende portretter – er dette årets visuelle sensasjon fra en festival som presenterer kunst over hele linja – fra det estetisk kommersielle til det fascinerende eksperimentelle.

Love it!

Les Mer

Sjuskete moro på Nationaltheatret

Åpningen er sterk; en ensom figur står høyt hevet over scenen og gir et skremmende effektivt bilde av den nerdete, sære gutten som bare er noen tastetrykk unna guddommelig status som DJ.

Savnet felleskap

Neste tablå i Arbeidstittel: Savnet felleskap viser et stort filmlerrett med fugler som flyr i såkalte skyformasjoner på vei sørover. En av klodens mest beundringsverdige flokkmentaliteter.

På scenen sitter  tre skuespillere innpakket i plast med masse grønne planter rundt seg. Drivhuseffekten er ytterligere understreket av et røykfylt drivhus som stadig vekk oppsøkes.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Drivhuseffekten får sitt.

Fuglene har skjønt det;  de drar dit de skal på rent instinkt, uten å tenke over sommerkroppen eller andre uvesentligheter før de tar av til Syden.

Menneskene, derimot, har mista det. De klarer ikke engang å snakke sammenhengende der de sitter passivt og følger fugleflukten på en skjerm.

Uten dogmer

De sammenlenkede tablåene som nå følger harselerer først og fremst over individets hjelpeløse oppgave i en verden uten dogmer, der alle fra Jesus til Det Norske Arbeiderparti har mistet sin relevans.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Jesus + Arbeiderpartiet. Også her.

Nå skal man ikke lenger finne seg selv, man må skape seg selv fra bunnen av. «De andre» er bare tilskuere, relasjonsproblemer som skal løses, fortrinnsvis av en coach som gir  «mestringsfølelse».

De sliter konstant med å komme i kontakt med hverandre , de fire skuespillerne, som sammen og hver for seg leverer slapstick på høyt nivå.

De absurde tablåene harselerer over alt vi siviliserte mennesker bedriver for å komme nærmere hverandre; fra bokklubb, til vennemiddager, dugnad og nudistleir.

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Herlig moro om kropp og sånn.

Det er morsomt, på den tidvis ubehagelige måten. Noen ganger overtydelig, på den irriterende måten. Men alle med Jon-Fosse-angst og sans for slapstick, kan trygt innta plassene på Amfiscenen.

Hva vil han si?

Der kan du lure på hva han prøver å fortelle oss med denne forestillingen; den geniforklarte Jonas Corell Petersen, som både har skrevet og regissert stykket.

Er det at vi, som fuglene, trenger å hente oss inn på en indre styrelse for å kunne oppnå et ekte felleskap? At all Solidariteten , som siden 60-70-tallet har bygget seg opp til guddommelige proporsjoner – har mistet sin kraft?

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Hver mann, sin solidaritet.

Har noen av oss – i all vår streben mot det dogmefrie mennesket, selv endt opp som de apekattene vi ler av i zoologisk hage?

Referansene er mange i dette fragmentariske stykket. For det er jo slik livet er blitt – oppstykket . Vi er alle Work in Progress – og nåde være med den som stagnerer !

Men det blir for mye , selv for et publikum som sjekker mobiltelefonen hver femte minutt. For mange gode ideer over for lang tid. Med pause innimellom!?

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Alene sammen.

Å dømme etter tittelen er det kanskje tenkt at stykket skal gjenta seg selv, være for langt, for usammenhengende, slik et utkast til et ferdig arbeid er det.

Eller så er det bare et resultat av at regissøren har skrevet stykket selv og forelsket seg i too many darlings han ikke hadde hjertet til å ta livet av.

Uansett ble det for mye moro på de samme premissene for meg . Halvannen time før pause var akkurat passe.

Les Mer

Kunsten er bare en unnskyldning, ifølge Jeff Koons.

Det kjennes lett surrealistisk å observere Jeff Koons, et selvgestaltet kunstverk, der han poserer i designer-dress foran sin famøse porselensstatue av Michael Jackson og Bubbles på Astrup Fearnley museet.

Hyper sivilisert

Begge de to verdensberømte mennene har gjort heroiske forsøk på å heve menneskets såkalt dyriske natur til eteriske høyder. Jackson ved å oppheve en sjimpanse til sin beste venn; Koons ved å gjengi sitt sexliv med pornostjernen Cicciliona i en uskyldig marsinpankake-variant verdig Marie Antionette.

Tilskueren er en viktig del av verket.

Slik altså jeg ser det. Og det er det avgjørende moment, i følge Jeff Koons, som lar det være opptil tilskueren å fullføre sine arbeider. Slik det passer dem.

Alle kikker

Blir jeg for eksempel stående litt for lenge og betrakte de hyperestetiske samleiefotografiene, (som befinner seg bak et hvitt forheng om foreldre skulle ønske å holde sine mindreårige på avstand) er jeg automatisk definert som den kikkeren pornoindustrien er helt avhengig av.

-Det er alltid tilskuerens observasjon som avslutter et kunstverk. Og den ultimate finishen for meg som kunstner, er at de forlater verket med glede. Jeg forsøker å stimulere folk med optimisme, sier Koons med dette evig barnlige uttrykket sitt.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Jeff Koons vil spre glede.

Få har som denne mannen demokratisert kunsten, tatt massenes kitschy estetikk og gjengitt den i ny, konseptuell og hyperintelektuell innpakning du må ha lest franske samtidsfilosofer for å forstå.

Slik er han beundret og respektert av såvel folk flest som museumsdirektører. Jeff Koons kan i aller høyeste grad oppfattes på flere nivåer.

Stoler på seg selv

Like fullt: kunsten har gitt ham en ekte følelse av seg selv, ikke minst da han skjønte at kunststudiet kunne knytte ham sømløst til alle andre disipliner av interesse; samfunnsfag, filosofi, andre estetiske fag.

-Jeg dro innover, sier han om begynnelsen av sine kunststudier.

Der ble han til han hadde lært å stole på seg selv og enda litt til. Så han kunne komme ut og akseptere alle andre.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Basketballer i filosofisk forkledning.

Man kunne kanskje tro at en mann som har behov for å gjengi seg selv og sin kone midt i seksualakten kunne ha noe nevrotisk over seg, men ingenting kunne vært fjernere fra denne mannen, som er like overraskende bløtt i water som de basketballene som flyter i et glassmonter like ved.

Handler om aksept

-Alle mine arbeid handler om aksept, alle har et metafysiske nivå, et aspekt av refleksjon, slik at tilskueren har noe å spille videre på.

Og  akkurat denne dialogen er essensen av hva Koons vil formidle med sin kunst. Han føler et større og større ansvar for å dele sine ideer, det er en personlig kommunikasjon med kontinuitet, som han kaller det. Og med langtrekkende konsekvenser.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Oppblåst og full av liv.

-Kunst er for meg bare en unnskyldning for å komme i kontakt med dialogen om stadig å bli til; muligheten vi alle har til kontakt med vårt universelle potensiale, sier Koons med denne gløden i øynene som bidrar til den profetlignenede statusen han har opparbeidet seg som samtidskunstner.

-Folk ser på mine  bilder og blir begeistret over å oppdage sitt eget potensiale! Den eneste muligheten vi har for å transcendere, er ved å finne noe større utenfor oss selv!

Michael = Maria?

Du kan i alle fall være sikker på at det sirkulerer lag på lag av symbolikk utenfor Koons’ tilsynelatende enkle objekter. Ta for eksempel hans Michael Jackson figur.

Den representerer, ifølge kunsteren selv,  en spirituell autoritet med sine mange pyramideformer og alluderer blant annet til Michelangelos La Pieta, der Maria Magdalena holder den døde Jesus i sine armer.

Intet mindre.

Les Mer

Peer Gynt – narsissistenes evige superhelt

Det er lett å forstå at en løgnaktig, aggressiv, selvopptatt skurk  fascinerer en hel verden. Men hvorfor blir Peer Gynt betraktet som en helt i Norge? Så til de Grader at vi har oppkalt en pris etter ham?

Det glatte lag

Ikke så greit å svare godt på, ifølge Nationaltheatrets husregissør Sigrid Strøm Reibo, som gav Peer Gynt det glatte lag da hun introduserte den mesterlige, franske oppsetningen som gjestet Ibsen-festivalen denne uken.

Arnaud Bertereau drar oss med i Peers skitne berg-og-dalbane av et liv.

Han avslutter aldri noe, Når han møter motstand, går han utenom. Han flykter fra smerte. Kort sagt; han arbeider seg aldri gjennom Livets harde sider,

Han er i det hele tatt et glansbilde på Opportunisten – den nye mennesketypen som fikk spillerom på 1860-tallet – som vil Gripe sjansen når han har den; konsekvensene og hensynet til andre mennesker kan du deale med etterpå.

Så hvorfor er vi nordmenn så fascinert av denne nasjonale antihelten?

Peer drikker og drømmer seg bort fra sine fattige kår.

Sannsynligvis fordi altfor mange av oss er pinlig nært beslektet. Storsinn og altruisme er jo ikke nettopp  klassisk norske egenskaper, historisk har vi hatt mer enn nok med å karre til oss av det skrantne jordsmonnet vi er blitt tildelt.

Troll-testen

Enhver er seg selv nærmest når det er kilometervis til neste gård. Grensen mellom å være seg selv og være seg selv nok, blir fort uklar, selv om Dovregubben truer deg på livet.

Selv om vi nå som nasjon har det bedre enn noensinne, har småligheten satt seg fast; vi er oss selv nok som aldri før. Mens den store, eksistensielle oppgaven «å kjenne seg selv»skylles ut med badevannet.

Peer flykter – og møter seg selv i døra.

Derfor er det så viktig å lene seg tilbake i plysjstolen og bli minnet om denne vesentlige forskjellen, mens en viril ung mann kaster seg ut og inn av skjebnesvangre historier rett foran øynene på oss. Peer Gynt, altså.

Skrell en løk!

Han er bildet på det egoistiske og dermed mislykkede forsøk på selvrealisering, der han sitter med tårer i øynene og skreller løken ned til ingenting.

Som han selv sier det: Hvor var jeg hele tiden? I mitt håp, i min tro, i min kjærlighet?

Nåden kommer med kvinnene.

Si det. Han var vel mest opptatt av å dyrke barnet i seg, eller drittungen, om du vil, som den Peter Pan han også er.

Men det er altså likevel håp. Til tross for at vår alles Peer redder seg selv på bekostning av andre helt til siste dråpe, bevilges han nåde . Det evig kvinnelige, for å si det med Goethe, tar ham i sin favn når han endelig er klar for den. Nåden, altså.

Den treffer som kjent når mørket er som dypest.

Les Mer

Alltid en tid for klær – heldigvis!

Alt har sin tid, sies det – om du planter eller sår, gråter eller ler – kan du banne på at uansett hva som skjer, så har det kimen til det motsatte i seg.

I denne dystre dyden av opp-og-ned-nødvendighet kan det være en solid trøst å huske på at noe aldri forandrer seg: Hver eneste dag, 365 dager i året, må vi finne frem et eller annet å ha på oss.

Er det noe rart vi trenger et visst utvalg? At vi kan ha vondt for å bestemme oss? For ikke bare skal tøyet være rent og pent, det skal være passe varmt og fortrinnsvis vakkert og tidsriktig også. Og ikke minst: det skal være DEG!

Sonia Rykiel toppen i silkechiffon passer perfekt i stoffkvalitet og snitt under den korte ulljakken fra Maje. Dette er min redningsplanke av et antrekk når jeg bare skal ut en tur. Foto: Elisabeth Snaprud
Sonia Rykiel toppen i silkechiffon passer perfekt i stoffkvalitet og snitt under bolerojakken i ull fra Helmut Lang. Paljettpynten i mørkeblått bryter med det monotone, sorte uten å ta for stor oppmerksomhet. Dette er min redningsplanke av et antrekk når jeg bare skal være «litt fin». Skal jeg være litt finere, tar jeg på høye hæler.

Da er det fint å ha endel plagg som går godt sammen, som ser bra ut selv etter rens og vask, og som ikke minst; (floskelalarm!) gjør deg til den beste utgaven av deg selv. Om ikke annet; får det til å se ut som om det er du som har på deg klærne – ikke omvendt. (hver gang jeg får lyst på en mønstrete kjole, blir jeg minnet om den sistnevnte effekten.)

Ovennevnte er noe av ambisjonen med denne bloggen; forsøke å skape en bevissthet omkring hva vi velger å ta på oss og hvorfor. Jeg kommer til å plukke ting fra butikker, på nettet og mitt eget garderobeskap – bare for å vise bredden, systematikken og tanken bak en garderobe som kan funke ganske så bra for et hverdagsmenneske som bryr seg om hvordan hun tar seg ut i andres øyne. For det gjør vi, enten vi går for det helsvarte antrekket, det myke norske; blå-beige looken eller kjører på med stripete strømper og blomstrete kjoler. (Anbefales ikke for damer etter 40.)

Toppen går akkurat passe langt nedenfor jakken, som er akkurat passe innsvinget. Og de smale skinnbuksene er i såpass kraftig, mykt skinn at de ikke klistrer seg til bena.
Toppen går akkurat passe langt nedenfor jakken, som er akkurat passe innsvinget. Og de smale skinnbuksene er i såpass kraftig, mykt skinn at de hverken slenger eller klistrer seg til bena.

Det er i det hele tatt ganske mye man bør unngå i takt med kråketærne rundt øynene og for noen; bilringene rundt livet. Men det er ingen grunn til å miste motet og klessansen av den grunn. Siden mange av oss også får bedre råd etter at barna flytter hjemmefra og lånene nedbetales, er muligheten for et avslappet, personlig og velkledt ytre desto større.

Akkurat som med stjernetydning, er det vanskelig å komme med forutsigelser som passer alle, men selv om min smak langt på vei er klassisk med en rocka twist, er det noe med å bli litt bevisst hva vi setter sammen og hvorfor, som kan åpne opp øynene for alle.

Nest etter en dusj og en rask spasertur, er det lite som kan piffe opp ditt personlige velvære som en smart makeup og et antrekk du føler deg kjempefin i.

Det er nemlig det aller viktigste når du skal ta det vanskelige valget. Enda en dag.

Les Mer

Hva om Ibsens kvinner handler om han selv?

Hva om Ibsens ville, vakre og evig lengtende kvinner simpelthen var et uttrykk for hans sjel? Eller hans anima, som Carl Gustav Jung skulle komme til å kalle alle menns indre kvinne, 50 år senere.

Tanken slo meg etter å ha sett førpremieren på Nationalteatrets franske tolkning av Byggmester Solness, som har premiere imorgen, 8 september.

Gi meg solen!

Ja, han lengter etter solen, Solness også. Akkurat som Ikaros og Osvald i Gjengangere, higer han etter noe større utenfor seg selv, noe varmt og strålende, og ikke minst vitaliserende.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no
Hilde er solen han higer etter.

I den tradisjonelle, psykologiske tolkningen av byggmester Solness betyr det Ungdommen; den friske ungdommen som rir på ambisjonenes fossile brennstoff.

Solness har omsider innsett mangelen på bærekraft, han er jo over middagshøyden. Men han klarer ikke gi slipp, fordi han ikke ser noen annen vei til toppen, der han klamrer seg fast.

Som et middel mot målet bruker han sekretæren Kaja, en bebrillet ung pike, som altså ikke ser ting så klart. Det er hun heller ikke interessert i, så lenge hun er vakker i Solness sine øyne. Kaja er en anima i et tidlig, banalt stadium, kan man tenke seg.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-kaja
Kaja er en overfladisk anima.

Sekundert av Solness sin kone, Aline, en anemisk (!) skikkelse med plikt som eneste drivkraft, etter at både hennes røtter (barndomshjemmet som brant ned) og deres sjels frukter (barna) døde.

Den sviktede kvinnen

Aline er den gamle, trette indre kvinnen som forgjeves har kjempet for de mer opphøyede motivene mot mannens ambisiøse ego og hans trang til å utrette noe stort her i verden. Ja, blodet er formelig suget ut av henne, som Ibsen uttrykker det.

Mens Solness på sin side, har solgt sin sjel til djevelen – i alle fall tatt farvel med sin Gud – for å kunne sole seg i glansen av sine mektige byggverk.

gisken-armand-byggmestersolness-nationalteatret-aline
Aline har kjempet forgjeves.

Nå ser han at det bare var en midlertidig lykke. Unge, nye, sterke krefter står klar til å overta verden. Den jordiske verden.

Men så åpner scenen seg; det todimensjonale blir tredimensjonalt og Hilde Wangel hopper ned, som fra himmelen. I solgul buksedrakt, intet mindre.

Et genialt scenografisk trekk fra den franske regissøren Stephane Braunschweig.

Vask mitt skitne undertøy!

Vel nede på bakken slenger Hilde fra seg en sekk skittent undertøy og minner Byggmester Solness om deres møte for ti år siden. Her spekuleres det i den psykologiske tradisjonen over et mulig overgrep, som nå innhenter ham.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-hilde
Hilde er en nådeløs frelser.

Men Hilde Wangel er den eneste av Ibsens kvinner som får lov til å gå igjen. Hun er det forsømte stebarnet til Fruen fra Havet, Ibsens mest mystiske kvinneskikkelse, hun som lengter etter Havet.

Gi meg mitt kongerike!

Hilde lengter etter et Kongerike i Luften. Sammen med Byggmester Solness. Og han må minnes på den uskyldige ungpiken, som han egentlig ikke husker.

Han må lokkes og lures av denne gulkledte, før han trosser sin store skrekk for den egentlige toppen.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-solness
Han lar seg lokke til toppen, Solness.

Og dermed kan forenes med sin lyse, friske Prinsesse i god folkeeventyrlig tradisjon. Der ble bryllupet betraktet som en alkymistisk forening mellom det maskuline og feminine prinsipp; lenge før Carl Gustav Jung kom på tanken.

Et fullt og helt menneske

Bare ved å overgå sin egen Hybris og overgi seg til sin indre kvinnes mektige sol kan Byggmester Solness gjenoppstå som et helt menneske.

Fullt og helt. Ikke stykkevis og delt.

Les Mer

Henie Onstad kunstsenter fyller 50 år i Eventyrland

Surrealisme, ekspresjonisme eller postmodernisme? Passende nok er det 150 år gamle Alice i Eventyrland som binder sammen Henie Onstads bokstavelig talt fabelaktige jubileumsutstilling Turn around and face the strange.

Ikke bare fordi Sonja Henie spilte Alice i en film fra 50-tallet, men fordi den moderne kunstsamlingen fra Picasso til Miro og Jorn er ganske strange – i alle fall om man tar utgangspunkt i Matisse og hans sitroner, som faktisk ser ut akkurat som sitroner der de ligger henslengt på et bord i selve legemliggjørelsen av det perfekte stilleben.

matisse-henie-onstad-bodilfuhr.no
Et klassisk sitron stilleben.

Selv blir jeg overbegeistret når jeg oppdager to bilder av Anna Eva Bergmann – den norske kunsteren som har æren av  å henge i  Picassomuseet i Antibes.

Sjeldent eksponert

Hennes metallisk/maleriske bilder er så deilig tidløse og sjeldent eksponerte. Sammenlignet med for eksempel Jacob Weidemann, som helt frem til 14 oktober figurerer som hovedutstiller med sin banebrytende utvikling fra gjennombruddet på 1940-tallet til det lysende høydepunket på 80-tallet.

jacob-weidemann-henie-onstad-bodilfuhr.no
Deilig å bade i bilder.

Det kjennes helt fantastisk å være omgitt av hans naturlyriske bilder.

Ingen ting kjennes mer naturstridig, da enn en tur ned i kjelleren. Særlig ikke ettersom utstillingen er dårlig merket for dem som ikke er innstilt på å finne den.

Men det er bare å la seg lokke av Arne Nordheims lydbilde, hoppe ned i kaninhullet og rote seg innover i labyrinten.

Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå?

Det avhenger i høy grad av hvor du ønsker å komme hen, svarte katten.

Det er ikke så nøye, sa Alice.

Så er det ikke så nøye hvor du går heller, sa katten.

Bare jeg kommer noensteds hen, sa Alice.

Å, der kommer du sikkert, sa katten.

Bare du går lenge nok.

gunnar-s-gundersen-henie-onstad-bodil-fuhr
Geometrisk Gunnar S Wonderland.

Stemningen er satt. Nå er det bare å la seg fortape i Surrealismen, naturlyrikken og de geometriske abstraksjonene.

Akkurat passe forvirrende henger godbitene fra den opprinnelige samlingen til ekteparet Onstad/Henie. De kan oppdages helt på nytt takket være kryptiske sitater fra Alice i Eventyrland.

Var jeg den samme da jeg sto opp i morges? Men hvis jeg ikke er den samme som før, så er spørsmålet: Hvem er jeg da, tro?

anna-eva-bergmann-henie-onstad-bodil-fuhr
Anna Eva Bergman makes you wonder.

Slike evige spørsmål får ny gjenklang bak de labyrintiske skilleveggene og den kryptiske belysningen som gjør velkjente verk som Jan Groths hvite strek og Picassos kubistiske portretter til mystiske kulisser i enda en liten reise gjennom det ukjente.

En berikende liten hverdagsutflukt, rett og slett!

Les Mer
vernon-subutex-gyldendal-virginie-despentes

Pønka Paris portretter uten filter

Paris er fantastisk! Men det er vanskelig å bli kjent med parisere, de inviterer deg aldri hjem, sa min verdensvante tante da jeg dro dit for første gang tidlig på 80-tallet.

Det rimte ikke helt med mine erfaringer, men jeg må innrømme at jeg først og fremst har brukt Paris som eksotisk kulisse rundt mine egne opplevelser.

Derfor har jeg kost meg intenst med rebellen Virginie Despentes roman Vernon Subutex. Her blir jeg kjent med frittalende, fordomsfulle, men like fullt elskverdige mennesker jeg neppe ville truffet på nattklubb eller cafe.

Vi får bli med hjem

Den kvinnelige uteliggeren Olga, for eksempel. Hun forklarer unge, fascistiske menns holdninger med mangelen på gode, mannlige rollemodeller og tilfredse mødre. Fedrene er «stinkende kjøkkenkluter» og mødrene er «underpulte», ifølge den bramfrie Olga, som foretrekker friheten fremfor hamsterhjulet.

Men vi kommer også på besøk til svært møblerte hjem. Bokens røde tråd, eller person, om du vil, er den husløse Vernon Subutex, en fabulous has been av en platesjappeeier i 50-årene. Vi følger hans odysse fra sofa til sofa i Paris; og blir kjent med alt fra rike arvinger og hedgefondmeglere til prostituerte, kvinnemishandlere og nevnte uteliggere.

Nådeløs kynisme

Den politiske ukorrektheten stikker som en rusten sikkerhetsnål gjennom Despentes popkulturelle univers.

Her blir ingen av dine klassiske fordommer bekreftet og den nådeløse kynismen og frapperende direktheten i språket, parres med varme, innsikt og befriende humor.

Og mens de fleste av oss har hørt om problemene i Paris-forstedene; tar Despentes oss med helt inn til skyggen av Eiffeltårnet. Og Bastille, Montmartre og Sacre Ceur – alle disse turist-stedene vi liker å frekventere. Der ting slettes ikke er i sin skjønneste orden, selv ikke for en vakker, høyreist, blåøyd, og hyggelig mann som Vernon Subutex.

Deilig infamt

Men selv mennesker jeg kjenner igjen, fordi de som meg tilhører en totalt omkalfatret musikk- og mediebransje, blottstilles på en så rivende måte at man ikke vet om man skal elske eller hate dem. Deilig infamt og veldig fransk, med andre ord.

Hadde det ikke vært for at Aftenpostens anmeldere hadde utnevnt den som «Fin bok å ha med på ferie» ville jeg neppe kastet meg over fransk undergrunnslitteratur av typen «Knull meg» – tittelen på Despentes første roman.

Men denne boken omtales som «kanskje en av tiårets beste bøker» og er nominert til Booker – prisen.

En saftig påminnelse

Paris er ikke for nybegynnere , og antageligvis ikke for de fleste nordmenn, hverken når det gjelder sosial velferd eller samvær.

Men for oss middelaldrende, frankofile pyser, som hverken tilbragte studieårene eller noen ungdomsår som sultende kunstner i byen, er denne stinkende sofistikerte trilogien et slags substitutt.

Om ikke annet; en saftig påminnelse om hvor utrolig godt vi har det i Norge, der et «fattig menneske» omtales slik i landets ledende avis «han lever et enkelt liv (…) uten noe sikkerhetsnett utover velferdsstaten og foreldrene (!)»

I dette lykkelandet kan jeg, i all verdens småborgerlige ro og mak (Olga ville snøftet foraktelig!) glede meg til Gyldendals oversettelse av bind 2 , som er rett rundt hjørnet .

Les Mer

Hvem sa at neste sommer kommer til å bli en fest?

Ikke Eva Emanuelsen, designeren bak Epilogue, som åpnet Oslo Runways visninger for neste vår/sommer.

I sorte, mørkegrå eller grønne kåpekjoler skred modellene frem i en victoriansk tapning av 90-tallsminimalismen. Nydelige detaljer som skjortekjoler med legg i fronten, demonstrerer det utsøkte håndverket. Brede, stramme belter over de stivede trenchcoatene avslører kvalitetsstoffene. Og nydelige plisseringer bidrar med de nødvendige detaljene i en vakker og streng visning av klær som vil overleve både neste sesong og den etter der.

Pias glade gatepiker. (Photo by John Phillips/Getty Images for Oslo Runway)

Kontrasten var stor til Pia Tjeltas livsglade hyllest til kvinner, barn og kjolene de liker å gå med. Nedre Slottsgate var benket til fest, da en lastebil med grønne planter og vokalisten Cilja kjørte langsomt opp brostenen med en hale av Westworld-kledte saloon-vertinner etter seg.

Den Lille Hvite

Pia Tjelta får hele den berømte venninnegjengen på bena, når hun nok en gang slår et slag for kjoler verdig dagens feminine feminister. Og selv om eksotiske fruktfarger ser delikate ut i en vrimmel av volanger og draperinger, så er det tydeligvis noe helt spesielt denne sesongen med den hvite blondekjolen; engang forbeholdt bruder og småpiker. Nå gateuniform på sommern for alle kvinner under 50. Og knapt nok det.

Min personlige favoritt fra Line of Oslo innimellom vrimmelen av hvite blonder og blomster.

Mengden av hvitt var enda mer overveldende og imponerende i variasjon hos Line of Oslo, nok en designer som hyller kvinnekraft og hvite kjoler denne sesongen. Blonder, volanger, chiffoner, heklinger, bukser, skjørt, kjoler og viktorianske små caper toget inn i en massiv åpningsseremoni.

Nytt av året, er de strammere leggene og de løse, flagrende gevantene som festes etter skjønn.

Lange skjørt og kjoler holder stand for neste sommer, og en og annen blomsterkjole også, men jeg personlig ble overbegeistret da jeg så den Bardot-rutete kjolen som finnes i både lang og kort utgave.

ingunn-birkeland-kunstnernes -hus-oslo-runway-summer-19
Flettet topp med puffermer i lagtett tyll fra Ingunn Birkeland. Foto: Bodil Fuhr

Kjoler var også tema hos Ingunn Birkeland, som viste sine fantastiske selskapskjoler off schedule på Kunstnernes Hus.

Hun har for lengst etablert sesongens fargekolliderende pasteller som sitt varemerke. Nå viste hun også overraskende mange monokrone kjoler; noen i en utsøkt mix av ettersittende, flettede topper og store fotside tyllskjørt.

Men ingen kan som henne kreppe tyll og chiffon til alt fra blomsterbuketter til ermer og hele jakker. Så blir hun da også karakterisert som for «kunstnerisk» til å delta i det offisielle programmet.

Løs couture hos Anne Katrine Torbjørnsen. (Photo by Vittorio Zunino Celotto/Getty Images for Oslo Runway)

Da var couturen adskillig løsere i snippen hos Anne Katrine Torbjørnsen, som også er fascinert av foldede stoffer.  Denne gangen såvidt nestet sammen i slep, slør og rysjer.

Volangene er sluppet løs, for å si det sånn.  AKT har tatt silkeskjerf-kjolen til nye høyder og koblet presis couture med løse stoffer. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt.

Det finnes jo ingen mer effektiv måte å frigjøre kvinnen på enn gjennom kroppen. Ved for eksempel å gi henne pusterom og løse, behagelige klær. I glade sukkertøyfarger mot nøytralt beige.

Løst arbeidstøy i knallfarger fra Iben.  (Photo by John Phillips/Getty Images for Oslo Runway)

En hær av kvinner i hvitt og beige innledet den knallfargede visningen i Prindsens hage, der Iben viste en deilig brukbar kolleksjon av komfortable, løse, knyttede plagg.

De vide, korte buksene fortsetter sin seiersgang, gjerne i lin. Og den lett oversiza strikkejakken og genseren stappes inn i skjørtet eller buksen.

Lange, ledige plagg på plagg, gjerne med knytninger i livet fulgte opp sesongens kvinnefrigjørende aspektet, i tillegg til små skrevne statements på skjortelommer og en og annen free nipple.

Lett sari-inspo hos Michael Olestad.  (Photo by John Phillips/Getty Images for Oslo Runway)

Michael Olestad uttrykker sitt feministiske statement gjennom paljettglitrende tights, symmetrisk gjennomhullet jeansstoff og neonfarget chiffon. Stukket ned i livet på jeansen og drapert over skulderen med en indisk vri.  Overraskende brukbart, arty og klassisk på en gang.

Stram trenchcoat

En lys palett , med babyblå som favorittpastellen, kolliderer med jeansstoff ; sitrongult med hvitt og beige.

Men selv i Olestads sukkertøyboks av delikate, flagrende plagg spotter vi en stramt knyttet trenchcoat- et signaturplagg neste sommer; da alt slippes løs – unntatt livreima.

Les Mer