Peer Gynt – narsissistenes evige superhelt

Det er lett å forstå at en løgnaktig, aggressiv, selvopptatt skurk  fascinerer en hel verden. Men hvorfor blir Peer Gynt betraktet som en helt i Norge? Så til de Grader at vi har oppkalt en pris etter ham?

Det glatte lag

Ikke så greit å svare godt på, ifølge Nationaltheatrets husregissør Sigrid Strøm Reibo, som gav Peer Gynt det glatte lag da hun introduserte den mesterlige, franske oppsetningen som gjestet Ibsen-festivalen denne uken.

Arnaud Bertereau drar oss med i Peers skitne berg-og-dalbane av et liv.

Han avslutter aldri noe, Når han møter motstand, går han utenom. Han flykter fra smerte. Kort sagt; han arbeider seg aldri gjennom Livets harde sider,

Han er i det hele tatt et glansbilde på Opportunisten – den nye mennesketypen som fikk spillerom på 1860-tallet – som vil Gripe sjansen når han har den; konsekvensene og hensynet til andre mennesker kan du deale med etterpå.

Så hvorfor er vi nordmenn så fascinert av denne nasjonale antihelten?

Peer drikker og drømmer seg bort fra sine fattige kår.

Sannsynligvis fordi altfor mange av oss er pinlig nært beslektet. Storsinn og altruisme er jo ikke nettopp  klassisk norske egenskaper, historisk har vi hatt mer enn nok med å karre til oss av det skrantne jordsmonnet vi er blitt tildelt.

Troll-testen

Enhver er seg selv nærmest når det er kilometervis til neste gård. Grensen mellom å være seg selv og være seg selv nok, blir fort uklar, selv om Dovregubben truer deg på livet.

Selv om vi nå som nasjon har det bedre enn noensinne, har småligheten satt seg fast; vi er oss selv nok som aldri før. Mens den store, eksistensielle oppgaven «å kjenne seg selv»skylles ut med badevannet.

Peer flykter – og møter seg selv i døra.

Derfor er det så viktig å lene seg tilbake i plysjstolen og bli minnet om denne vesentlige forskjellen, mens en viril ung mann kaster seg ut og inn av skjebnesvangre historier rett foran øynene på oss. Peer Gynt, altså.

Skrell en løk!

Han er bildet på det egoistiske og dermed mislykkede forsøk på selvrealisering, der han sitter med tårer i øynene og skreller løken ned til ingenting.

Som han selv sier det: Hvor var jeg hele tiden? I mitt håp, i min tro, i min kjærlighet?

Nåden kommer med kvinnene.

Si det. Han var vel mest opptatt av å dyrke barnet i seg, eller drittungen, om du vil, som den Peter Pan han også er.

Men det er altså likevel håp. Til tross for at vår alles Peer redder seg selv på bekostning av andre helt til siste dråpe, bevilges han nåde . Det evig kvinnelige, for å si det med Goethe, tar ham i sin favn når han endelig er klar for den. Nåden, altså.

Den treffer som kjent når mørket er som dypest.

Les Mer

Alltid en tid for klær – heldigvis!

Alt har sin tid, sies det – om du planter eller sår, gråter eller ler – kan du banne på at uansett hva som skjer, så har det kimen til det motsatte i seg.

I denne dystre dyden av opp-og-ned-nødvendighet kan det være en solid trøst å huske på at noe aldri forandrer seg: Hver eneste dag, 365 dager i året, må vi finne frem et eller annet å ha på oss.

Er det noe rart vi trenger et visst utvalg? At vi kan ha vondt for å bestemme oss? For ikke bare skal tøyet være rent og pent, det skal være passe varmt og fortrinnsvis vakkert og tidsriktig også. Og ikke minst: det skal være DEG!

Sonia Rykiel toppen i silkechiffon passer perfekt i stoffkvalitet og snitt under den korte ulljakken fra Maje. Dette er min redningsplanke av et antrekk når jeg bare skal ut en tur. Foto: Elisabeth Snaprud
Sonia Rykiel toppen i silkechiffon passer perfekt i stoffkvalitet og snitt under bolerojakken i ull fra Helmut Lang. Paljettpynten i mørkeblått bryter med det monotone, sorte uten å ta for stor oppmerksomhet. Dette er min redningsplanke av et antrekk når jeg bare skal være «litt fin». Skal jeg være litt finere, tar jeg på høye hæler.

Da er det fint å ha endel plagg som går godt sammen, som ser bra ut selv etter rens og vask, og som ikke minst; (floskelalarm!) gjør deg til den beste utgaven av deg selv. Om ikke annet; får det til å se ut som om det er du som har på deg klærne – ikke omvendt. (hver gang jeg får lyst på en mønstrete kjole, blir jeg minnet om den sistnevnte effekten.)

Ovennevnte er noe av ambisjonen med denne bloggen; forsøke å skape en bevissthet omkring hva vi velger å ta på oss og hvorfor. Jeg kommer til å plukke ting fra butikker, på nettet og mitt eget garderobeskap – bare for å vise bredden, systematikken og tanken bak en garderobe som kan funke ganske så bra for et hverdagsmenneske som bryr seg om hvordan hun tar seg ut i andres øyne. For det gjør vi, enten vi går for det helsvarte antrekket, det myke norske; blå-beige looken eller kjører på med stripete strømper og blomstrete kjoler. (Anbefales ikke for damer etter 40.)

Toppen går akkurat passe langt nedenfor jakken, som er akkurat passe innsvinget. Og de smale skinnbuksene er i såpass kraftig, mykt skinn at de ikke klistrer seg til bena.
Toppen går akkurat passe langt nedenfor jakken, som er akkurat passe innsvinget. Og de smale skinnbuksene er i såpass kraftig, mykt skinn at de hverken slenger eller klistrer seg til bena.

Det er i det hele tatt ganske mye man bør unngå i takt med kråketærne rundt øynene og for noen; bilringene rundt livet. Men det er ingen grunn til å miste motet og klessansen av den grunn. Siden mange av oss også får bedre råd etter at barna flytter hjemmefra og lånene nedbetales, er muligheten for et avslappet, personlig og velkledt ytre desto større.

Akkurat som med stjernetydning, er det vanskelig å komme med forutsigelser som passer alle, men selv om min smak langt på vei er klassisk med en rocka twist, er det noe med å bli litt bevisst hva vi setter sammen og hvorfor, som kan åpne opp øynene for alle.

Nest etter en dusj og en rask spasertur, er det lite som kan piffe opp ditt personlige velvære som en smart makeup og et antrekk du føler deg kjempefin i.

Det er nemlig det aller viktigste når du skal ta det vanskelige valget. Enda en dag.

Les Mer

Hva om Ibsens kvinner handler om han selv?

Hva om Ibsens ville, vakre og evig lengtende kvinner simpelthen var et uttrykk for hans sjel? Eller hans anima, som Carl Gustav Jung skulle komme til å kalle alle menns indre kvinne, 50 år senere.

Tanken slo meg etter å ha sett førpremieren på Nationalteatrets franske tolkning av Byggmester Solness, som har premiere imorgen, 8 september.

Gi meg solen!

Ja, han lengter etter solen, Solness også. Akkurat som Ikaros og Osvald i Gjengangere, higer han etter noe større utenfor seg selv, noe varmt og strålende, og ikke minst vitaliserende.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no
Hilde er solen han higer etter.

I den tradisjonelle, psykologiske tolkningen av byggmester Solness betyr det Ungdommen; den friske ungdommen som rir på ambisjonenes fossile brennstoff.

Solness har omsider innsett mangelen på bærekraft, han er jo over middagshøyden. Men han klarer ikke gi slipp, fordi han ikke ser noen annen vei til toppen, der han klamrer seg fast.

Som et middel mot målet bruker han sekretæren Kaja, en bebrillet ung pike, som altså ikke ser ting så klart. Det er hun heller ikke interessert i, så lenge hun er vakker i Solness sine øyne. Kaja er en anima i et tidlig, banalt stadium, kan man tenke seg.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-kaja
Kaja er en overfladisk anima.

Sekundert av Solness sin kone, Aline, en anemisk (!) skikkelse med plikt som eneste drivkraft, etter at både hennes røtter (barndomshjemmet som brant ned) og deres sjels frukter (barna) døde.

Den sviktede kvinnen

Aline er den gamle, trette indre kvinnen som forgjeves har kjempet for de mer opphøyede motivene mot mannens ambisiøse ego og hans trang til å utrette noe stort her i verden. Ja, blodet er formelig suget ut av henne, som Ibsen uttrykker det.

Mens Solness på sin side, har solgt sin sjel til djevelen – i alle fall tatt farvel med sin Gud – for å kunne sole seg i glansen av sine mektige byggverk.

gisken-armand-byggmestersolness-nationalteatret-aline
Aline har kjempet forgjeves.

Nå ser han at det bare var en midlertidig lykke. Unge, nye, sterke krefter står klar til å overta verden. Den jordiske verden.

Men så åpner scenen seg; det todimensjonale blir tredimensjonalt og Hilde Wangel hopper ned, som fra himmelen. I solgul buksedrakt, intet mindre.

Et genialt scenografisk trekk fra den franske regissøren Stephane Braunschweig.

Vask mitt skitne undertøy!

Vel nede på bakken slenger Hilde fra seg en sekk skittent undertøy og minner Byggmester Solness om deres møte for ti år siden. Her spekuleres det i den psykologiske tradisjonen over et mulig overgrep, som nå innhenter ham.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-hilde
Hilde er en nådeløs frelser.

Men Hilde Wangel er den eneste av Ibsens kvinner som får lov til å gå igjen. Hun er det forsømte stebarnet til Fruen fra Havet, Ibsens mest mystiske kvinneskikkelse, hun som lengter etter Havet.

Gi meg mitt kongerike!

Hilde lengter etter et Kongerike i Luften. Sammen med Byggmester Solness. Og han må minnes på den uskyldige ungpiken, som han egentlig ikke husker.

Han må lokkes og lures av denne gulkledte, før han trosser sin store skrekk for den egentlige toppen.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-solness
Han lar seg lokke til toppen, Solness.

Og dermed kan forenes med sin lyse, friske Prinsesse i god folkeeventyrlig tradisjon. Der ble bryllupet betraktet som en alkymistisk forening mellom det maskuline og feminine prinsipp; lenge før Carl Gustav Jung kom på tanken.

Et fullt og helt menneske

Bare ved å overgå sin egen Hybris og overgi seg til sin indre kvinnes mektige sol kan Byggmester Solness gjenoppstå som et helt menneske.

Fullt og helt. Ikke stykkevis og delt.

Les Mer

Henie Onstad kunstsenter fyller 50 år i Eventyrland

Surrealisme, ekspresjonisme eller postmodernisme? Passende nok er det 150 år gamle Alice i Eventyrland som binder sammen Henie Onstads bokstavelig talt fabelaktige jubileumsutstilling Turn around and face the strange.

Ikke bare fordi Sonja Henie spilte Alice i en film fra 50-tallet, men fordi den moderne kunstsamlingen fra Picasso til Miro og Jorn er ganske strange – i alle fall om man tar utgangspunkt i Matisse og hans sitroner, som faktisk ser ut akkurat som sitroner der de ligger henslengt på et bord i selve legemliggjørelsen av det perfekte stilleben.

matisse-henie-onstad-bodilfuhr.no
Et klassisk sitron stilleben.

Selv blir jeg overbegeistret når jeg oppdager to bilder av Anna Eva Bergmann – den norske kunsteren som har æren av  å henge i  Picassomuseet i Antibes.

Sjeldent eksponert

Hennes metallisk/maleriske bilder er så deilig tidløse og sjeldent eksponerte. Sammenlignet med for eksempel Jacob Weidemann, som helt frem til 14 oktober figurerer som hovedutstiller med sin banebrytende utvikling fra gjennombruddet på 1940-tallet til det lysende høydepunket på 80-tallet.

jacob-weidemann-henie-onstad-bodilfuhr.no
Deilig å bade i bilder.

Det kjennes helt fantastisk å være omgitt av hans naturlyriske bilder.

Ingen ting kjennes mer naturstridig, da enn en tur ned i kjelleren. Særlig ikke ettersom utstillingen er dårlig merket for dem som ikke er innstilt på å finne den.

Men det er bare å la seg lokke av Arne Nordheims lydbilde, hoppe ned i kaninhullet og rote seg innover i labyrinten.

Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå?

Det avhenger i høy grad av hvor du ønsker å komme hen, svarte katten.

Det er ikke så nøye, sa Alice.

Så er det ikke så nøye hvor du går heller, sa katten.

Bare jeg kommer noensteds hen, sa Alice.

Å, der kommer du sikkert, sa katten.

Bare du går lenge nok.

gunnar-s-gundersen-henie-onstad-bodil-fuhr
Geometrisk Gunnar S Wonderland.

Stemningen er satt. Nå er det bare å la seg fortape i Surrealismen, naturlyrikken og de geometriske abstraksjonene.

Akkurat passe forvirrende henger godbitene fra den opprinnelige samlingen til ekteparet Onstad/Henie. De kan oppdages helt på nytt takket være kryptiske sitater fra Alice i Eventyrland.

Var jeg den samme da jeg sto opp i morges? Men hvis jeg ikke er den samme som før, så er spørsmålet: Hvem er jeg da, tro?

anna-eva-bergmann-henie-onstad-bodil-fuhr
Anna Eva Bergman makes you wonder.

Slike evige spørsmål får ny gjenklang bak de labyrintiske skilleveggene og den kryptiske belysningen som gjør velkjente verk som Jan Groths hvite strek og Picassos kubistiske portretter til mystiske kulisser i enda en liten reise gjennom det ukjente.

En berikende liten hverdagsutflukt, rett og slett!

Les Mer
vernon-subutex-gyldendal-virginie-despentes

Pønka Paris portretter uten filter

Paris er fantastisk! Men det er vanskelig å bli kjent med parisere, de inviterer deg aldri hjem, sa min verdensvante tante da jeg dro dit for første gang tidlig på 80-tallet.

Det rimte ikke helt med mine erfaringer, men jeg må innrømme at jeg først og fremst har brukt Paris som eksotisk kulisse rundt mine egne opplevelser.

Derfor har jeg kost meg intenst med rebellen Virginie Despentes roman Vernon Subutex. Her blir jeg kjent med frittalende, fordomsfulle, men like fullt elskverdige mennesker jeg neppe ville truffet på nattklubb eller cafe.

Vi får bli med hjem

Den kvinnelige uteliggeren Olga, for eksempel. Hun forklarer unge, fascistiske menns holdninger med mangelen på gode, mannlige rollemodeller og tilfredse mødre. Fedrene er «stinkende kjøkkenkluter» og mødrene er «underpulte», ifølge den bramfrie Olga, som foretrekker friheten fremfor hamsterhjulet.

Men vi kommer også på besøk til svært møblerte hjem. Bokens røde tråd, eller person, om du vil, er den husløse Vernon Subutex, en fabulous has been av en platesjappeeier i 50-årene. Vi følger hans odysse fra sofa til sofa i Paris; og blir kjent med alt fra rike arvinger og hedgefondmeglere til prostituerte, kvinnemishandlere og nevnte uteliggere.

Nådeløs kynisme

Den politiske ukorrektheten stikker som en rusten sikkerhetsnål gjennom Despentes popkulturelle univers.

Her blir ingen av dine klassiske fordommer bekreftet og den nådeløse kynismen og frapperende direktheten i språket, parres med varme, innsikt og befriende humor.

Og mens de fleste av oss har hørt om problemene i Paris-forstedene; tar Despentes oss med helt inn til skyggen av Eiffeltårnet. Og Bastille, Montmartre og Sacre Ceur – alle disse turist-stedene vi liker å frekventere. Der ting slettes ikke er i sin skjønneste orden, selv ikke for en vakker, høyreist, blåøyd, og hyggelig mann som Vernon Subutex.

Deilig infamt

Men selv mennesker jeg kjenner igjen, fordi de som meg tilhører en totalt omkalfatret musikk- og mediebransje, blottstilles på en så rivende måte at man ikke vet om man skal elske eller hate dem. Deilig infamt og veldig fransk, med andre ord.

Hadde det ikke vært for at Aftenpostens anmeldere hadde utnevnt den som «Fin bok å ha med på ferie» ville jeg neppe kastet meg over fransk undergrunnslitteratur av typen «Knull meg» – tittelen på Despentes første roman.

Men denne boken omtales som «kanskje en av tiårets beste bøker» og er nominert til Booker – prisen.

En saftig påminnelse

Paris er ikke for nybegynnere , og antageligvis ikke for de fleste nordmenn, hverken når det gjelder sosial velferd eller samvær.

Men for oss middelaldrende, frankofile pyser, som hverken tilbragte studieårene eller noen ungdomsår som sultende kunstner i byen, er denne stinkende sofistikerte trilogien et slags substitutt.

Om ikke annet; en saftig påminnelse om hvor utrolig godt vi har det i Norge, der et «fattig menneske» omtales slik i landets ledende avis «han lever et enkelt liv (…) uten noe sikkerhetsnett utover velferdsstaten og foreldrene (!)»

I dette lykkelandet kan jeg, i all verdens småborgerlige ro og mak (Olga ville snøftet foraktelig!) glede meg til Gyldendals oversettelse av bind 2 , som er rett rundt hjørnet .

Les Mer

Hvem sa at neste sommer kommer til å bli en fest?

Ikke Eva Emanuelsen, designeren bak Epilogue, som åpnet Oslo Runways visninger for neste vår/sommer.

I sorte, mørkegrå eller grønne kåpekjoler skred modellene frem i en victoriansk tapning av 90-tallsminimalismen. Nydelige detaljer som skjortekjoler med legg i fronten, demonstrerer det utsøkte håndverket. Brede, stramme belter over de stivede trenchcoatene avslører kvalitetsstoffene. Og nydelige plisseringer bidrar med de nødvendige detaljene i en vakker og streng visning av klær som vil overleve både neste sesong og den etter der.

Pias glade gatepiker. (Photo by John Phillips/Getty Images for Oslo Runway)

Kontrasten var stor til Pia Tjeltas livsglade hyllest til kvinner, barn og kjolene de liker å gå med. Nedre Slottsgate var benket til fest, da en lastebil med grønne planter og vokalisten Cilja kjørte langsomt opp brostenen med en hale av Westworld-kledte saloon-vertinner etter seg.

Den Lille Hvite

Pia Tjelta får hele den berømte venninnegjengen på bena, når hun nok en gang slår et slag for kjoler verdig dagens feminine feminister. Og selv om eksotiske fruktfarger ser delikate ut i en vrimmel av volanger og draperinger, så er det tydeligvis noe helt spesielt denne sesongen med den hvite blondekjolen; engang forbeholdt bruder og småpiker. Nå gateuniform på sommern for alle kvinner under 50. Og knapt nok det.

Min personlige favoritt fra Line of Oslo innimellom vrimmelen av hvite blonder og blomster.

Mengden av hvitt var enda mer overveldende og imponerende i variasjon hos Line of Oslo, nok en designer som hyller kvinnekraft og hvite kjoler denne sesongen. Blonder, volanger, chiffoner, heklinger, bukser, skjørt, kjoler og viktorianske små caper toget inn i en massiv åpningsseremoni.

Nytt av året, er de strammere leggene og de løse, flagrende gevantene som festes etter skjønn.

Lange skjørt og kjoler holder stand for neste sommer, og en og annen blomsterkjole også, men jeg personlig ble overbegeistret da jeg så den Bardot-rutete kjolen som finnes i både lang og kort utgave.

ingunn-birkeland-kunstnernes -hus-oslo-runway-summer-19
Flettet topp med puffermer i lagtett tyll fra Ingunn Birkeland. Foto: Bodil Fuhr

Kjoler var også tema hos Ingunn Birkeland, som viste sine fantastiske selskapskjoler off schedule på Kunstnernes Hus.

Hun har for lengst etablert sesongens fargekolliderende pasteller som sitt varemerke. Nå viste hun også overraskende mange monokrone kjoler; noen i en utsøkt mix av ettersittende, flettede topper og store fotside tyllskjørt.

Men ingen kan som henne kreppe tyll og chiffon til alt fra blomsterbuketter til ermer og hele jakker. Så blir hun da også karakterisert som for «kunstnerisk» til å delta i det offisielle programmet.

Løs couture hos Anne Katrine Torbjørnsen. (Photo by Vittorio Zunino Celotto/Getty Images for Oslo Runway)

Da var couturen adskillig løsere i snippen hos Anne Katrine Torbjørnsen, som også er fascinert av foldede stoffer.  Denne gangen såvidt nestet sammen i slep, slør og rysjer.

Volangene er sluppet løs, for å si det sånn.  AKT har tatt silkeskjerf-kjolen til nye høyder og koblet presis couture med løse stoffer. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt.

Det finnes jo ingen mer effektiv måte å frigjøre kvinnen på enn gjennom kroppen. Ved for eksempel å gi henne pusterom og løse, behagelige klær. I glade sukkertøyfarger mot nøytralt beige.

Løst arbeidstøy i knallfarger fra Iben.  (Photo by John Phillips/Getty Images for Oslo Runway)

En hær av kvinner i hvitt og beige innledet den knallfargede visningen i Prindsens hage, der Iben viste en deilig brukbar kolleksjon av komfortable, løse, knyttede plagg.

De vide, korte buksene fortsetter sin seiersgang, gjerne i lin. Og den lett oversiza strikkejakken og genseren stappes inn i skjørtet eller buksen.

Lange, ledige plagg på plagg, gjerne med knytninger i livet fulgte opp sesongens kvinnefrigjørende aspektet, i tillegg til små skrevne statements på skjortelommer og en og annen free nipple.

Lett sari-inspo hos Michael Olestad.  (Photo by John Phillips/Getty Images for Oslo Runway)

Michael Olestad uttrykker sitt feministiske statement gjennom paljettglitrende tights, symmetrisk gjennomhullet jeansstoff og neonfarget chiffon. Stukket ned i livet på jeansen og drapert over skulderen med en indisk vri.  Overraskende brukbart, arty og klassisk på en gang.

Stram trenchcoat

En lys palett , med babyblå som favorittpastellen, kolliderer med jeansstoff ; sitrongult med hvitt og beige.

Men selv i Olestads sukkertøyboks av delikate, flagrende plagg spotter vi en stramt knyttet trenchcoat- et signaturplagg neste sommer; da alt slippes løs – unntatt livreima.

Les Mer
martina-navratilova-claudia-ravn

Er det ikke hun Navratilova som sitter der borte?

Joda, det er det, bekrefter den norske designeren, interiørarkitekten og jetsetteren Claudia Ravnbø, som vet hvem nesten alle store berømtheter er. I alle fall Martina Navratilova, verdens fremste kvinnelige tennisspiller, siden ex-mannen til Claudia var en kjent tennisspiller.

bodil-fuhr-claudia-ravn-paris-maison-ravn
Fiin restaurant på Trocadero-plassen, skulle det vise seg.

Nå sitter vi på Trocadero plassen med Eiffeltårnet rett der borte og altså den ikoniske tennisspilleren på nabobordet. Jeg leker paparazzi, mens Claudia er mest opptatt av den mørke skjønnheten ved siden av, kan det være den sangeren hun nylig møtte i Los Angeles?

Verden som lekegrind

Hun spør like godt rett ut; Claudia har lenge hatt verden som sin lekegrind. Hun føler seg trygg der. Og hun har forlengst notert at den arabiskutseende damen og hennes to små døtre, alle har Chanel håndvesker.

maison-ravn-paris-vesker-bodilfuhr.no
En couture-veske fra Maison Ravn byr på eksklusive materialer og raffinerte detaljer.

Altså potensielle kunder for Claudias håndvesker fra Maison Ravn, et brand hun har bygget opp sakte, men sikkert siden hun laget opp noen eksemplarer for seg selv og venninnene i Geneve. (ble jo så kjedelig med alle Hermes veskene i krokodille-skinn!) Kate Moss falt pladask for en av dem (vesken, altså) på en restaurant. Ref min Aftenposten-artikkel fra 2014.

Rik, vakker og begavet

Jepp, rike, vakre og berømte mennesker er Claudias spesialitet. Selv er hun bare rik, vakker og begavet, stakkar. Samt trofast mot sine venninner fra Norge. De har akkurat feiret en av dem på in-stedet Firehouse i London, og Claudia er forspist på Michelinmat og champagne når hun stepper ut av drosjen i sine Givenchy-sandaler foran sin fasjonable leilighet på 300 kvadratmeter i Avenue George Mandel.

claudia-ravn-bags-paris-bodilfuhr.no
Her mixer Claudia alt fra krokodille- og pyton-skinn til antikke broderier.

Der har hun rikelig plass til både atelier og de fire barna hun har eneansvar for.

Maman ! To skjønne små hunder og de to vakre minstebarna er henrykt over å ha mor hjemme, men jeg får likevel en kvikk omvisning i leiligheten; vel kvikk og kvikk, den er jo kjempestor! det er som en reise i skjønne materialer og farver.

Bedre enn Chanel

Ikke minst på atelieret, der hun og assistenten klekker ut nye , fantastiske vesker i skinn, antikke stoffer og sølvbelagte lenker. Mye vakrere og minst like eksklusive som de Chanel-veskene den arabiske skjønnheten omgir seg med.

paris-maison-ravn-trocadero-bodilfuhr-no-fot-bodil-fuhr
Claudia slenger seg nedpå en stakket stund.

Men alt har sin tid, og selv om jeg allerhelst skulle ha slengt meg ned i en av de bløte sofaene med et glass vin og utsikt til Fiona Raes fantastiske malerier, er jeg kjempesulten! Og det lekre kjøkkenet er tomt for mat.

Heldig bordplassering

Så det blir en naborestaurant, da. Vanligvis går Claudia, assistenten Isabel og de to ungene på en deilig pizza restaurant, men takket være min glutenallergi, ja jeg sier takket være, for damen ved nabobordet  viser seg å være mye mer enn en sanger fra Los Angeles.

claudia-ravnbo-paris-vesker-bodilfuhr.no-foto-bodil-fuhr
Vi kunne spist hjemme hos claudia, men kjøleskapet var tomt.

Let’s keep in touch, I’ll give you my number, sier den mørke nabodamen, etter lengre samtaler mellom bordene der det kommer frem at døtrene går på samme rideskole, de har omtrent samme forhold til skjødehundene sine og de er begge skilt og begge har et tydelig forhold til labels; Claudia med sin Vetement t-shirt og Kasia, som det viser seg at hun heter, med sin tilsvarende fra Balenciaga.

martina-navratilova- kasia-al-quarani
Selv skjødehundene og barna kom etterhvert godt overens.

Hennes Høyhet prinsesse Kasia Al Thani, der altså. Exmann: broren til emiren av Quatar, som hun skilte seg fra etter at hun avslørte en banksvindel på 500 millioner kroner, ifølge Wikipedia. Sånt blir det gode skilsmissekontrakter av. Dessuten driver hun verdens mest luksuriøse nettside: savoir-faire.com der folk kan kjøpe luksusvarer bak sine egne plysjforheng.

Ravn – vesker, for eksempel.

Les Mer

Ingen mann er en øy, men noen har en øy på deling

Andre er så heldige at de er gode venner med disse, slik at de kan komme på besøk og bli noen dager. I sitt eget hus, intet mindre, siden et av øyas fem hus var ledig denne uken.

Men det hadde jo ikke vært noe moro, om det ikke hadde vært et stenkast til i alle fall tre av de andre husene på denne femte generasjons familieøya.

roser-risor-bodil-fuhr
Noen liker seg veldig tett, andre vil ha litt avstand.

Og det er her John Donne kommer inn i bildet med sitt berømte tekst som begynner slik : No man is an island. Den store engelske poeten påpekte på 1600-tallet det new agere etter fattig evne forsøker å formidle i dag; alle mennesker hører sammen. Vi er alle en del av et større kontinent, selv om havet tilsynelatende skiller oss fra hverandre.

Sammen alene

Denne samhørigheten kan ofte være vanskelig å få fornemmelsen av, når man som meg og omtrent halvparten av Oslos befolkning, bor alene. Da våkner man etter å ha breiet seg alene i sengen, går ut på et bad som alltid er ledig og er i grunnen såre fornøyd med det.

trær-natur-øy-john-donne-foto-bodil-fuhr
Alene er vel og bra.

Men morgenkaffen skulle man gjerne delt med noen en solfylt sommerdag med ledige timer.

Da er en 100 mål stor øy med fem store hus og max 12 voksne og 4 barn tingen.  Rikelig med natur og tumleplass, men alltid noen å leke eller virke med.

Bustete god morgen

Heldigvis gjør naturskjønne øyer noe med den urbane trangen til å ha orden på utseende før man ser naboen i øynene. For allerede i lett bustete morgenutgave, tassende over mot utedoen, kan man møte noen – løpende ned mot brygga fra det øverste huset.

natur-øy-foto-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Ragnhild må se langt etter naboen.

Men hva gjør vel det. En enkel tannpuss og et friskt morgenbad senere, er jeg klar for morgenkaffen i Ragnhilds gjestmilde hus.

Kråkestup i stuen

Hun har rullet ut en ekstra yogamatte for å gjøre plass til brorens barnebarn som nå stuper kråker rundt i den romslige stuen.

Bodiiil!!! hviner de henrykt når de ser meg i døren og jeg lover at det må omtrent en velkomst på det nivået til for at jeg skal utsette morgenkaffen i minst ti minutter til og yoge litt rundt på matten, jeg også.

øy-natur-john-donne-foto-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Alle øyer henger sammen med en annen øy.

Men jeg fornemmer kontinentalsokkelen langt der nede i dypet et sted. Og når 7-åringen rigger seg til på magen min og bruker lårene som ryggstøtte, mens treåringen balanserer på toppen av knærne i en acro-yoga posisjon av de sjeldne, er det nesten så jeg bunner.

Og så er kaffen klar. Ut på terrassen foran huset, puter foran og bak; Bena på det hvite Skagenbordet; orkesterplass mot den vakre rekken av ospetrær som skjermer mot sundet der nede.

trær-øy-bodilfuhr.no
Men sammen klinger bedre…

-Hører du? spør Ragnhild.

-Vinden i ospetrærne er helt spesiell.

Jeg hører. Og hører litt til.

Joda, det er et eget sus over disse trekronene. De små, runde bladene klinger jammenmeg som bjeller.

Jeg er liksom innviet i mini-menneskeheten på øya nå. Det er jeg veldig takknemlig for. Og som den gode John Donne-elev jeg er, spør jeg ikke hvem klokkene ringer for. De ringer selvfølgelig for oss.

PS

Og ja, For whom the bell tolls er tittelen på Ernest Hemingways mest berømte roman, men det avslutter nevnte John Donnes tekst No man is an island  . Trykk på lenken og les hele det vakre diktet.

Les Mer
bodil-fuhr-crepes-huk-restaurant

Pannekakekos på Huk restaurant

Pannekaker? I 30 varmegrader, sånn i strandkanten? Jadda. Hvis du kaller det gallettes og fyller den løvtynne bokhvetedeigen med chevre, parmaskinke, valnøtter og basilikumblader.

Franske Elens creperie har inntatt Hukodden med sine gigantiske stekeplater og delikate munnfyll fra søt sjokolade til vellagret geitost. Såkalte gallettes er de voksne, sunne crepene; perfekt for glutenallergikere, fordi de er laget på bokhvete.

huk-bodilfuhr.no
Elens creperie tar kaka.

-Jeg importerer den selv fra Bretagne, der jeg kommer fra, forsiker Elen Raud. Fordi ingen bokhvete i verden er akkurat som den. Hun har prøvd.

Mens hun drev sitt creperie i Niels Juels gate. Og i Mathallen. Ved siden av catering til den franske ambassaden og EU-kommisjonen. Men nå er det Huk som gjelder, ikke bare i matveien, på alle måter.

Give love!

-Folk må behandles vennlig når de kommer for å spise. You need to give love! Du må snakke til folk, smile, spørre hvordan det smaker, si adjø når de går. Det er helt vanlig høflighet, men mange folk får jo sjokk i Norge, ler Elen.

crepes-huk-strandrestaurant-bodilfuhr.no
Først må platen renses og smøres

Alle menneskene lar vente på seg. Selvfølgelig. Huk Strandrestaurant har vært stengt for private selskaper de fleste gangene jeg sjekket de siste 14 årene. Etter at Sultgruppen tok over en strandrestaurant så løs i snippen at selv nordmenn følte de kunne slappe av i flipflopsene sine.

Et fantastisk sted

Men så skulle det liksom bli orden på sakene, og dermed forsvant akkurat de gjestene.

-Private selskaper er god butikk, men jeg vil skape et sted for folk som kommer og går og gjerne vil komme tilbake. Dette stedet er jo helt fantastisk! Og så dårlig utnyttet!

crepes-huk-strandrestaurant-bodilfuhr.no
Så helles bokhveterøren ut.

Men Elen har planer om en mild makeover, ikke nye forsøk på Nikki Beach lounge, men nye baldakiner, oljing av gulv, friske blomster; enkle ting som gjør et sted innbydende.

Og kanskje en og annen fransk finesse , hvis hun får Sultgruppen med på notene. Det er tross alt de som har konsesjon fra Oslo Kommune for å drive stedet.

Quislings badehus

Denne modernistiske perlen fra 1942 som fungerte som badehus for Vidkunn Quisling og hans gjester får vi anta, siden det er rikelig plass både inne og ute. På 50-tallet ble den gjort om til strandrestaurant og  i 2004 overtatt av Sultgruppen, som fortsatt holder fortet.

crepes-hukodden-strandrestaurant-bodilfuhr.no
Denne biten krever øvelse. Etienne assisterer.

Men Oslo Kommune må jo skyte inn noen penger til oppussing! mener Elen. Hun bor selv på Bygdøy og fatter ikke hvordan en historisk bygning på Riksanitkvarens liste kan visne bort uten at noen gjør noe.

Kajakkutleie?

-Man må jo skape aktiviteter her! Kajakkutleie, en smoothie bar, sånne ting. Nå som man har fått konkurranse i Sørenga, drar jo alle dit. Der er det mat og drikke i massevis.

Men den største konkurrenten er fortsatt utegrillen, som nordmenn tar med seg der de kan.

crepes-hukodden-strandrestaurant-bodilfuhr.no
Ferdig! Klar til å fylles med nam.

Med mindre utestedet er så casual at man bare kan slenge innom for et glass og «noe å spise» . Gjerne slike det var på 80-og 90-tallet da Kalle og hans syltynne kone bød på stekt makrell, biff, eller omelett. Basta.

Skremmende kult

Men så skulle det altså bli orden på sakene, internasjonalt, elegant, kult. Veldig skremmende for vanlige folk en sommerdag på Huk.

Jeg håper at mange av dem oppdager forskjellen. For nå er det andre boller på strandrestauranten. Av det sunne slaget selv glutenallergikere kan hygge seg med.

Les Mer
gucci-bie-oslo-sporveier-bodil-fuhr

Sporveisk superflaks på selveste Fredag den Trettende

Det var akkurat over midnatt, da uflaksen trådte i kraft. Vennen min ble plutselig dårlig og måtte forte seg hjem.

Jeg var i fortsatt festhumør, men henger jo ikke rundt på byen alene, så jeg satte meg på 12-trikken og Facebook-underholdt meg selv hjem til Frogner plass.

Der hoppet jeg av og svinset de siste kvartalene hjem. Først da jeg var vel innenfor døren og slapp fra meg veske og jakke, fikk jeg en klar følelse av at noe manglet.

Gucci Bzzzucci

Skjerfet mitt! Bieskjerfet jeg nettopp hadde cashet inn i Paris, etter å ha sett det første gang i LA og tenkt at man kjøper ikke Gucci i Los Angeles med den dollarkursen vi har nå, vi har jo Guccibutikk i Oslo og et effektivt internett.

Men ikke effektivt nok, for da jeg sjekket, fant jeg ikke dette særpregede skjerfet med to gigantiske bier vevet inn på hver langside. Ikke hadde de det i Oslo-butikken heller. Men de har det antageligvis i Paris, trøstet ekspeditøren, som så hvor skuffet jeg ble.

Trygge små problemer

Jeg vet ikke hvorfor jeg klamrer meg fast til pinlig overfladiske problemer i en verden som vrimler av katastrofer, men kanskje det er en slags beskyttelse? Mot uoverkommelige kriser som overbefolkning, klimatrusler og umenneskelige konflikter.Vestens kollaps med kinesisk overherredømme eller ISIS kalifat som konsekvens. You choose.

Nei, takke meg til et etterlengtet Gucci-skjerf. Som, må jeg innrømme, var mye av grunnen til at jeg la min planlagte bytur til Paris. Og ikke Istanbul, som lenge har stått på min bucket liste, jeg hadde nær sagt før den jevnes med jorden.

Alkymistiske Superstjerner

Ser du ? Estetisk virkelighetsflukt er livsnødvendig når ingenting er tomhet og jag etter vind lenger, men ramme alvor. For alle andre enn oss velfødde vestkantnordmenn som må lete etter problemer av typen; hvor er bieskjerfet mitt?

Nå skal det sies til mitt forsvar at akkurat dette skjerfet har tung symbolsk betydning. En ting er at de forplantningsdyktige  små biene er truet av plantegifter – nok en mulighet for sivilisasjonens endelikt – de er også alkymistiske superstjerner.

Poenget med livet

For hva gjør biene? De forvandler det potente blomsterstøvet til honning. Eller flytende gull, om du vil. De er altså effektive og helt reelle  alkymister, disse stripete små soldatene. Forbilder for oss mennesker, som også fortrinnsvis bør foredle vår sjel maksimalt den tiden vi har på jorden. Selve poenget med menneskelivet, spør du en alkymist.

En sporvogn med skjerf her?

Så hva gjorde jeg? Etter å ha ringt Continental og innsett at jeg måtte ha lagt igjen skjerfet på 12-trikken? Jeg gikk ut i natten og ventet på trikken. Først den mot Majorstua. Så den mot Sentrum. Men intet skjerf, kunne jeg konstatere, da de snille konduktørene lot meg gå bak og sjekke de mennesketomme vognene.

Kanskje det er levert inn, sa den ene. Ring dette nummeret, så får du beskjed.

Men nei, de hadde ikke fått inn noe skjerf. Fredag den trettende var et faktum. Jeg hadde mistet bieskjerfet mitt.

Alkymi i praksis

Natten ble kort og søvnløs. Og selv om jeg hadde mistet troen, hadde jeg et lite håp. Så jeg ringte Sporveisnummeret på morgenkvisten, for kanskje, kanskje…

-Et skjerf? Jo, det kom visstnok inn et skjerf her i natt. Et øyeblikk. Kan du beskrive det?

Jeg har egentlig ikke vært spesielt glad i Oslo Sporveier. De kommer sjelden på tiden, smeller døren rett for nesen på deg, sånne ting. Men etter å ha vært på endestasjonen på Grefsen, der Sadaf Batul Safdar personlig kom ut på trappen med et pent sammenbrettet bieskjerf, er enda en alkymistisk prosess fullendt. Jeg blir bløt i hjertet bare jeg ser en blå trikk.

gucci-skjerf-oslo-sporveier-bodilfuhr.no
Sadaf Batul Safdar leverer.
Les Mer