bodil-fuhr

Tro, Håp og Markedsverdi

Da er det advent folkens! En tid for søte forventninger! Eller en tid for å justere forventningene, hvis du er en middelaldrende kvinne på datingmarkedet, altså. For er det noe vi damer fikk gnidd inn forrige uke, så er det betydningen av egen markedsverdi. Særlig hvis den har vært utsatt for årelang inflasjon og man en dag våkner alene i dobbeltsengen og tenker: hmmm, tror kanskje jeg savner en mann i livet mitt.

Da må man innstille seg på at de femten år eldre mennene, som virket så besnærende for tredve år siden, kanskje er de eneste som viser interesse. Hvis ikke hjerteinfarktet har tatt dem, da.

Alt dette i følge noen venninner og to erfarne mediapsykologer, som bare refererer til realiteten, sånn statistisk sett. De fleste menn vil ha kvinner som er minst åtte år yngre enn dem, forklarer psykologene. I alle fall når de selv er middelaldrende. Sånn bare er det.

For alltid ung

Problemet for mange av oss, både kvinner og menn, er at vi sjelden føler oss så gamle som antall fødselsdager skulle tilsi. Tvert i mot, kan man føle seg både ung og lettet over å være kvitt bekymringene, forventningspresset, for ikke å snakke om tvilen, som fulgte noen av oss i yngre år.

Etter å ha sett filmen Verdens Verste Menneske om en ung kvinne som ikke klarer å bestemme seg for hverken jobb eller kjæreste, tenkte jeg : Hva er det som er så tidstypisk for hennes egoistiske jakt på identitet? Spørsmål som Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Og Hvem skal jeg være sammen med? har martret ungdommen siden 60-tallet, da individets frigjøringsprosjekt tok kollektiv fart i Vesten.

Dette er jo store spørsmål med lang holdbarhet. Jeg har ennå ikke funnet det endelige svaret, enda jeg leste Søren Kierkegaards Enten Eller i 17-års-alderen. Det gjorde bare vondt verre. Gift deg og du vil angre på det. Gift deg ikke og du vil angre på det også, var en av sitatene som bet seg fast. Utrolig dårlig reklame for et ungt og vaklevorent sinn.

Noen ganger var det fint
bodil-fuhr-ungdomsbilde
Men ikke alltid lett å være ung.

En uvelkommen slange

Bare så synd at man knapt la merke til alle de fordelene man hadde på den tiden.

Det er først når man står der på partnermarkedet, tyve til tredve år senere, og noen irriterende psykologer minner deg om at markedsverdien din har falt ned på geriatrisk nivå, at selve ungdommen føles som noe man kan lengte til.

Særlig for den bestemte typen, vil jeg tro, de som har betraktet livet som et bestillingsverk, som fant tilfredsstillende svar på alle de tre nevnte, store spørsmålene før de fylte femogtyve, kan nok dette tapet kjennes tungt. De har jo mestret både Jobb, Unger og Ekteskap uten altfor store omkostninger.

Først 20-30 år senere, når tredemøllen er i ferd med å ta kvelertak på dem, ungene er på vei ut og ektefellen oppleves som en fremmed, slår tvilen, usikkerheten, ja selve realiteten inn som en uvelkommen slange.

Kjærlighetens ville veier

Ikke så rart da at disse realitetsorienterte psykologene blir kastrert i offentligheten. Hadde en av dem, Frode Thuen,  spurt meg om hva han skulle oversette begrepet mate value med, (som de etter sigende har gjort), ville jeg foreslått  partner verdi. Ikke så slående som markedsverdi, riktignok, men ingen kvinner liker å bli omtalt som en hvilken som helst handelsvare.

Samtidig vet de fleste damer med sosiale antenner i behold, at utvalget på partnermarkedet begrenses med årene, av mange forskjellige grunner.

Men er det så ille, da?

Ta den unge, vakre, intelligente Julie i Verdens verste menneske. Hun velger og vraker til hun havner med skiten, som min mor pleide å si. Og det gjør hun selvfølgelig fordi hun kan; for henne finnes det alltids en ny mann rundt neste sving. Og da, er hun fast bestemt på at han skal være både tiltrekkende, smart, ha sosial kred og passe alder. Helt til følelsene griper inn og hjertet får hele verden til å stå stille.

Og da vet man aldri med Kjærligheten; for den faller like gjerne på en lort, som en lilje. Selv en tilårskommen en.

Så bare fortsett folkens å Tro og Håpe. Det er advent!

Saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo.

Les Mer
munch-museum-bodil-fuhr.no

En kommunal katastrofe av et kunsthotell

Et bygg som er så stygt utenpå må nødvendigvis briljere på innsiden, tenkte jeg. En østeuropeisk grensestasjonen av en fasade må da være tilstrekkelig estetisk kontrast når vårt ekspresjonistiske geni skal  sjøsettes i nye omgivelser?

Men allerede i den dødgrå lobbyen aner jeg at alt håp om et løfterikt og effektivt interiør er fåfengt. Bortsett fra kunsten, naturligvis, er det nye Munchmuseet en sammenhengende skuffelse av kommunegrå flater og forvirrende planløsninger.

Alt er Liv

Først etter tre rulletrapper; lange, blekgrå korridorer og en sort pil på sort vegg, får jeg belønning : Et magisk møte med Munch som mystiker og poet. I den midlertidige utstillingen Alt er Liv ligger den store boken Kunnskapens tre oppslått i et glassmonter midt i rommet. Løse sider med zenkloke observasjoner er rammet inn og hengt opp som kunstverk innimellom tegninger, malerier og kobberstikk. Litt a la Carl Gustav Jungs Den Røde boken.

Munch-alt-er-liv
Munch som mystiker

Betagende, ja. Men jeg tar meg i å savne Det Moderne Øyet-utstillingen i Pompidousenteret i Paris, så organisk kuratert at også mitt øye ble skjerpet til en sjelden visuell innsikt. Her blir jeg gående å virre mellom skilleveggene Jeg må til og med friske opp fransken for å veilede noen parisere som lurer på dette med Kunnskapens Tre? Hvor kom det inn i bildet? Og hvor var de store, fargesterke maleriene de forbandt med Munch?

Munch Monumental

De er fordelt på tre andre etasjer oppover. Viselig og nyskapende inndelt i Munch Uendelig, Munch Monumental  og Munch Skygger.

I Munch Uendelig  etasjen møter vi alle klassikerene; Vampyr, Pikene på Broen, Madonna og ikke minst Skriket. Sistnevnte har fått et eget rom, men dette multikopierte maleriet har liksom mistet kraften for meg, uansett om det utstyres med en hel vegg av en passepartout.

Jeg er skuffet.

munch-menneskeberget-museum
Menneskeberget ble refusert i Aulaen.

Men så, halvveis i trappeløpet bryter selveste solen gjennom den grå fasaden og følger oss inn i et gigantisk rom der Munchs maleriske Soler stråler om kapp.  Av alle utkastene til den endelig Solen i Aulaen, blir jeg mest fascinert av Menneskeberget – en slags blanding av Dantes Himmel og Helvete, der mennesker strever forgjeves mot Lyset.

Det er storartet, ja, så Monumentalt at man ikke søler til veggene med små tekstplakater. Info er spredt i bokeksemplarer på sittebenkene. Der sitter jeg godt og lenge.

Tracy Emin

Jeg vet ikke om de senker temperaturen, men jeg må ta på meg jakken i møtet med Tracy Emins ubotelig ensomme skikkelser i toppetasjene. Den antydende masochismen i de store, rufsete maleriene hennes speiler det mest smertelige i Munchs kunstnerskap. Videoen i det første rommet gjengir et skrik så gjennomtrengende at det legger et kuldegys over hele utstillingen; fra de skissesvarte maleriene til de forfinede små skulpturene og til slutt den berømte Sengen, som har gulnet siden jeg så den på Moma i 2006. Selv Munchs i enhver forstand nakne kvinner får et nytt emosjonelt vokabular i dette maleriske samspillet. For å si det med Tracy Emins neonskrift: I whisper to my Past: do I have another choice?

tracy-emin-bed-munchmuseum
Tracy Emins seng reiser verden rundt

Så ble det en storartet opplevelse, nedslående arkitektur til tross. Men jeg kan ikke annet enn savne det gamle Munchmuseet, der man ble ledet på seremonielt vis inn i kammer etter kammer av nye koblinger mellom samtidskunstnere og Munchs banebrytende arbeid. Det var fortettende og fornyende hver eneste gang.

Den beste nyheten med dette museet er det økte utstillingsarealet. Og Stenersen samlingen, som omsider har fått permanent plass i toppetasjen. . En forbilledlig kunsthistorieskole i den nordiske modernismen, i tillegg til de opplagte estetiske kvalitetene.

Men Munchs fantastiske kunstnerskap hadde fortjent et hjem med høyere himmel.

Innlegget er tidligere publisert som Fjern-syn i nettpublikasjonen obm.no

Les Mer
grandchildren-love-above-all-bodilfuhr.no

Elsk mye! Og behold fatningen…

Elsk Mye! Klarere og med større ballast kan det neppe sies. Uttalelsen kom nemlig via NRK her om dagen, fra professor Ira Haraldsen, spesialist i både psykiatri og nevrologi. Nå leder hun AI-Mind prosjektet – en europeisk kartlegging av demens i den hensikt å komme den i forkjøpet. Og i følge Haraldsen er altså Kjærlighet det fremste våpenet.

Kjærlighet. Denne storartede følelsen kan jo utløses av alt fra pludrende barnebarn til logrende hundehvalper for oss litt tilårskomne. Parforholdet har ofte stagnert i en rutine eller rett og slett havarert.

puppies-true-love-bodilfuhr.no
Hundehvalper får frem hjertefølelsen. Foto: Elisabeth Snaprud

Men når en kvinne med Ira Haraldsens myke stemme sier Elsk mye!  kan man lett få følelsen av at det er den fysiske kjærligheten det handler om.

Seniordamene

Og dette bokåret forsterkes følelsen av enda flere av landets kloke og godt voksne kvinner. Gjennom lange liv har psykologene Sissel Gran, Siri Gullestad og Fanny Duckert forsøksvis bøtet på menneskenes skrøpelighet i parforhold. Som oftest ved å bevisstgjøre måten man knytter seg til andre mennesker på, altså hvordan vi finner trygghet i den aller nærmeste parrelasjonen. Såkalt Tilknytningsteori har dominert psykologifaget siden den ble lansert på 60-tallet. Kort sagt: Om den følelsesmessige intimiteten er på stell, vil den fysiske kjærligheten også være det.

Problemet er bare at sterke krefter som Lyst og Begjær har sin egen vilje, og den trives ikke så godt med trygghet. Utroskapstatistikken verden over tyder på at folk vil ha både Trygghet og Spenning. Men lar det seg kombinere, spør våre kvinnelige eksperter.

Kjøttets higen

Først ute var parterapeut Sissel Gran med boken  Men størst av alt er begjæret med undertittel Kjøttets higen i liv og litteratur.

Man må være Sissel Gran for å skrive en slik tittel og levere på den. I et jafs av en bok suger hun meg inn som om det gjaldt livet. Og det gjør det jo, for trygghet er vel og bra, men det er i lysten og begjæret at vitaliteten virkelig utfolder seg. Gjerne med katastrofale utfall.

Et problematiske anliggende, skriver den erfarne psykoterapeuten, professor emerita Siri Erika Gullestad. Hun har foretatt et dypdykk i grunnene til at driftslivet og kjærlighetslivet vårt kolliderer i den ferske boken Å begjære den du elsker.

Rørende innsikt

Selv om Gullestad understreker at dette ikke er en såkalt selvhjelpsbok, er det like fullt en undersøkelse i hva som skal til for at det skal bli lettere å elske den vi begjærer og begjære den vi elsker.

a-begjaere-den-du-elsker-siri-gullestad
Klokt om noe så irrasjonelt som begjær.

Gullestad er akademiker til fingerspissene og boken hennes er forbilledlig saklig om noe så usaklig som seksualitet og følelser. Det er via hennes bok jeg får et slags grep om min visstnok kulturdefinerte såkalte Psykoseksualitet –  menneskets søken etter lyst – en medfødt drift som kommer til uttrykk som begjær.

Og det er i bokens første del om våre grunnleggende, menneskelige behov – trangen til å bli sett, samt redselen for å bli avvist – at jeg røres av denne menneskevarme terapeutens kloke blikk. Og drives fremover av hennes omsorgsfulle gjenfortelling av det tragiske menneskelige premiss; Vi vil alltid lengte etter noe vi aldri kan få igjen; nemlig den paradisiske symbiosen med mor.

Vivez l’amour!

I siste del av boken sneiser Gullestad så vidt innom muligheten for lystbetont(!) sex i det trygge parforholdet; man må rett og slett ta fantasien til hjelp. Og kanskje legge noen hindringer i veien.

Skulle det gå riktig galt, er det aldri for sent å begynne på nytt. I følge forfatteren av boken Flørt, professor emerita Fanny Duckert, møter hun en særlig glødende interesse for boken på seniorsentre og pensjonistuniversiteter. Mange har tydeligvis skjønt det allerede:

Det er kjærlighet, i alle dens fasonger og sjatteringer, som gjelder om du vil holde demensen i sjakk! Forelskelser – tidligere omtalt som midlertidig galskap – kan rett og slett virke motsatt hos oss over seksti.

Denne saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo, Obm.no

Les Mer
sissel-tolaas-bodil-fuhr-astrup-fearnley

Puss nesen og kom på Sporet av Kunsten

Duften av fortid leker med hukommelsen i det man entrer den teatrale storsalen på Astrup Fearnley museet. Her er det bare å gjette seg frem til sitt ideelle minne ved å ta og lukte på stenene som er strødd utover; lene seg mot ytterveggen, som er snudd innover eller bare studere sårskadene i vegg og gulv, som er der for å minne om at alle har en historie.

-Vi har vrengt huset! Tatt ytterveggene inn og omvendt, åpnet lamellene i taket for å få inn sollys og åpnet vinduer ut mot fjorden  som alltid har vært lukket. Utstillingen RE minner oss om at vi er en del av et større system, og det skal oppleves, sier direktør Solveig Øvstebø, som er stolt over å la Duftkunstneren Sissel Tolaas stille ut i Norge  for første gang.

Direktør Solveig Øvstebø har lokket den fraflyttede megastjernen Sissel Tolaas til hjemlandet. Foto. Åshild Breian.

-Den største delen av arkitektur er  luft, så hvor kommer luften inn? Og hvorfor ser vi ikke mer av havet? Der alt liv begynner? Tenker vi på at kjemi er det første nivå av vår underbevisste kommunikasjon? Neppe. Men det kan bidra til en mer positiv holdning til livet. Og da mener jeg Livet;  Jorden, Havet og Plantene – ikke bare Menneskene, sier Tolaas. Storartede tanker deles generøst og løfter oss mer alminnelige ut av hverdagen og inn i alt fra frøkammeret på Svalbard til vulkanutbruddet på Sumatra. Til gjengjeld vil hun at publikum skal legge til sin egen historie i opplevelsen av dette Vind og Vær. Utstillingen RE er interaktivitet på det emosjonelle plan.

Sissel Tolaas tar altså en Marcel Proust, den ikoniske forfatteren som takket være duften av en Madeleinekake skrev et av verdenslitteraturens mest kjent verk «På sporet av den tapte tid».

Selvbiografisk såpe

-Jeg har nærmet meg bygningen som en utvidelse av meg selv, sier Tolaas. Noe som blir tydelig allerede i foajeen, der en fontene av seks vasker med rennende vann tilbyr håndvask. Med tilhørende såper som ikke bare har Tolaas’ navn inngravert, men også duften av henne. I renvasket og mild utgave.

sissel-tolaas-astrup-fearnley
Sissel Tolaas samler stener og gir dem duft. Foto: Bodil Fuhr

Konseptkunstneren Sissel Tolaas is in the house og bare det, at den fraflyttede Stavanger kvinnen er tilbake i Norge etter et langt kunstnerliv i Berlin, er en sensasjon. Parallelt med de sakrale rommene kunstneren og kjemiprofessoren har skapt for sitt norske publikum her, forbereder hun  arbeider til Venezia biennalen og museumstiftelsen i Pompeii. Sistnevnte vil gjenskape duften av Frykt og Lava, for å gi en enda mer livaktig gjengivelse av den historiske tragedien. Og da er vitenskapskvinnen Tolaas den rette. Hun har katalogisert enorme mengder av verdens dufter i sitt flaskebesatte laboratorium i Berlin. Dette kan hun bedre enn noen andre.

Money Laundering

Så godt at hun kan leke seg med det, uten tanke på penger. Med en viss forakt for penger, faktisk, og masse humor. Inngangsbilletten til RE er en liten duftampulle med lukten av penger. Den kan brukes om igjen , om du trenger en REprise, eller bare vil svette omgitt av duften av penger i badstubåten som er hyret inn av museet for anledningen. Etterpå kan du, ja nemlig, vaske pengene ved å hoppe i den høstkalde fjorden. Mer multisensuelt blir det ikke.

sissel-tolaas-melting-ice
En sakral følelse av smeltende isblokker. Foto: Bodil Fuhr

Men følsomhet og humor er bare to aspekter ved Tolaas sitt univers. Når du har erfart den pinlige følelsen av å lukte din egen, dårlige ånde i lakserommet, blitt rørt av de 360 glassblåste pustene som ligger strødd i lungeformasjon og bergtatt av den sakrale følelsen av smeltende isblokker som kapsler inn urfrø fra Svalbard; er tiden kommet for vitenskapsrommet.

Livet er Geologisk

Alle som vil vite og bli klokere på hva som egentlig skjer, må komme seg opp i «hodet» av utstillingen. Der er alle kodene du finner ved hvert arbeide hengt opp som kalendere på rekke og rad. Riv av et ark og sjekk baksiden:

Da får du for eksempel kunnskap om Jordens IQ og den store lavasteinen som står midt på gulvet i første etasje. Denne meget sjeldne lavasteinen er hentet opp fra The Oslo Graben, rett under museet og det finnes bare maken i Øst-Afrika og Antarktis. Can Stoned Knowledge influence Liquid Knowledge, spør kunstneren på dette arket og svarer The CORE role of understanding context and existing knowledge. Life is already Geology.

Det får deg til å tenke, som det heter. Eller for å si det med Tolaas; RE connect, REveal, REsonate.

Les Mer

Trommende verdenskrig på Nationaltheatret

En stor mann som spiller en liten mann? Som gjenforteller hele sin groteske krigshistorie i nesten tre timer fra en hybelleilighet? Kan det være gripende teater?

Ja. Ja. Fra første, lett snøvlende sekund, trekker Kjersti Horns  «Blikktrommen» oss inn i et mørkt univers av obskure familierelasjoner med svik , sex og ikke minst; lynende intelligent observasjon som hovedingredienser. Olav Waadland som den geniale Oskar i en permanent tre år gammel kropp, er farlig, slu og uberegnelig  i all sin uskyld. Vi kan ikke forutse hvor dette bærer hen og da gjelder det jo å følge med, løpe sammen med Oskar, ja , bli en medløper i hans vekselvis selvmedlidende og selvforaktende gjenfortelling av en mørk krigshistorie.

blikktrommen-nationaltheatret.gunther-grass
En pervertert uskyld

Fantastisk forteller

Dette er Oskars univers i enhver forstand. Bortsett fra kanarifuglen Bismarck, er det ingen som avbryter hans frenetiske monolog, der han løper fra lenestol til seng, kjøkken og gud forby: do.

Neida, vi slipper ikke unna denne gangen heller. Siden Stein Winges glansdager på 80-tallet har det nærmest vært umulig å se intimteater uten nakenhet. Og norsk film på 90-tallet hadde nesten alltid en scene der en av skuespillerne tisset. Det er så nært, liksom. Og litt sjokkerende, da, selv om det begynner å bli en klisje.

Og selv om jeg synes synd på skuespillere som blir pålagt denne form for ekshibisjonisme, er den i alle fall motivert i denne møkkete historien , der det nedverdigende løper som en skitten elv mellom menneskene.

Den pinlige onani-scenen mot slutten av stykket, derimot, så ikke ut til å ha noe annet formål enn å gjenopprette publikums konsentrasjon.

blikktrommen-Olav- Waadland
Vi slipper ikke unna do-scenen.

Mor Agnes død

Jeg hadde i alle fall ramlet litt av lasset, etter å ha vært trollbundet i godt over to timer av Waadlands magiske fortellerteknikk. Krigen er over, men det er fortsatt lenge igjen av teaterstykket. Et kvarter kanskje, med punchline på punchline, som kunne vært kuttet ned til en, om man hadde løsrevet seg litt fra boken.

Eller er det bare meg? Som etter å ha blitt visuelt brennmerket av Volker Schlöndorffs Caravaggio-mørke film på 80-tallet, rett og slett hopper litt mentalt av etter morens død? Det er stykkets store vendepunkt; etter å ha bygget seg opp mot en himmel, går alt langsomt til helvete etter det. Og altså noen ganger litt for langsomt, etter min smak, ettersom jeg gjerne dveler ved den lykkelige oppturen og ber til Gud om at nedturen går så raskt som mulig.

Men likevel, jeg holdes fast, utrolig nok, av Waadlands ukuelige Oskar, det selvrefsende og selvrettferdige barnet, som langsomt og sikkert vokser opp, rett foran øynene på oss.

blikktrommen-nationaltheatret
Jeg mot meg

Kjærlighetens vrengebilde

For Blikktrommen gir ikke bare barnets dokumenterende blikk på krigens redsler, den handler også om forfatteren Günther Grass oppgjør med seg selv etter krigen, viste det seg. Først i 1992 innrømmet den liberale Nobelprisvinneren, kjent som «Tysklands samvittighet»,  at han faktisk var medlem av Hitlerjugend og senere Sikkerhetspolitiet SS som 17-åring. Dermed fikk Blikktrommen og Oskars stormannsgale selvforakt en ny dimensjon.

Og fordi Blikktrommen er stor litteratur, kan den også leses som en tragisk beretning om kjærlighetens kraft i mangel av den. Elsker du, spør Oskar. Elsker du meg? Elsker jeg meg?

Og når svaret er nei, fordi mor er død og Gud vet hvor Han er, hva står igjen da? Først og fremst Hatet; medaljens bakside, kjærlighetens vrengebilde, viljen til å drepe, ødelegge, vokse seg stor på de andres bekostning.

Blikktrommen handler om å være menneske og ta et oppgjør med seg selv i denne drakampen mellom sorte og hvite følelser. Enten man er kort eller lang.

PS

Ja, ja, her er det minst en punchline for mye. Det er noe med denne Blikktrommen som gjør det vanskelig å avslutte. Håper det også gjelder ekstra teaterforestillinger, så enda flere kan utsettes for denne sublime, men utsolgte forestillingen.

Les Mer

Magisk middelalderby Mørk historie

Det er ikke med fred i sinnet jeg betrakter altertavlen i den praktfulle katedralen i den franske middelalderbyen Carcassonne. De fabelaktige glassmaleriene under de himmelstormende gotiske bæresøylene kan ikke skygge for historien om de fromme Katharene som en gang myldret i området med sitt enkle budskap  om rent liv.

cathedral-in-carcassonne
I Carcassonnes katedral er det ingenting som minner om Katharene

Jeg skal gå i Katharenes fotspor en ukes tid. Men her er det korsfarernes seier over hedningene som hedres.Den katolske katedralen ble oppført etter at korsfarerne inntok denne uinntagelige byen ved å bryte æresordet. En unevnelig ting på 1200-tallet. Byen overlevde, men alle innbyggerne – barn og kvinner, gamle og unge ble jaget nakne ut av byen. I nabobyen Beziers ble samtlige henrettet.

Historikere regner med at minst 200.000 og kanskje så mange som en million Katharer ble myrdet i løpet av de drøyt 150 årene Inkvisisjonen varte i Languedoc-distriktet.

– Dette er en sort flekk i fransk historie, sier vår franske venninne Angelique. Franskmenn ble sendt for å myrde franskmenn – katharer eller ikke.

Som en feltherre sa de han ble spurt om hvordan de kunne vite hvem som var katharer og hvem som ikke var det: Drep alle , Herren vil kjenne igjen sine egne.

Gudfryktige hedninger

Krigen mot Katharene hadde da pågått i årevis og pavemakten i Roma, ved Innocens den Tredje, så ingen annen råd enn å sette korsfarerne på jobben. Den tidens leiesoldater ble satt til å myrde disse gudfryktige hedningene,  som hverken trodde på Kirken eller Jesus, men gode handlinger, likestilling mellom menn og kvinner, reinkarnasjon og den guddommelige gnisten i hvert enkelt menneske.

kathar-cross-montsegur
Dette Katharkorset på veien mot MonSegur, er det eneste minnesmerke over Katharene.

Mye å svelge for en pave som var avhengig av skatter og avgifter for å finanisiere korstoget mot hovedfienden : muslimene i Jerusalem. Og siden Languedoc, som dette landområdet het på den tiden, var et rikt og selvstendig område , uten nære bånd til den franske tronen – fikk ikke folkemordet noen store konsekvenser for andre enn hundretusener av katharer og deres tilhengere.

En vakker offerplass

Men de fromme rebellene fortsetter å fascinere mennesker som valfarter til områdene rundt Toulouse og Carcassonne. Inklusive meg, som nå føler meg klar for klatreturen opp til Montsegur, der de siste Katharene ble brent i massevis for 700 år siden.

montsegur-cathars-bodilfuhr
Mont Segur – ruinene på toppen av dette fjellet, var Katharenes siste kjente tilholdssted.n

Jeg skal ikke påstå jeg kjente lukten av brente lik. Langt mindre følelsen av flammer som slikker opp langs bena. Men de bratte, kronglete og glattslipte trinnene opp fjellsiden, gir meg i alle fall en følelse av Katharenes siste tilholdssted før korsfarernes beleiret dem og ga dem et valg: konvertere til katolisismen eller spasere frivillig ned til flatlandet, der et gigantisk bål ventet dem.

 Veien tilbake

Alle innbyggerne; prester, såvel som troende, valgte den smertefulle døden. Den betraktet de som bare nok et skritt på veien til det virkelige livet i himmelen.

montsegur-katharer
Godt med geitefølge i Katharenes fotspor.

Ifølge Katharenes skapelsesberetning delte Gud og Djevelen verden mellom seg. Satan tok med seg sine falne engler til jorden, der han lovet dem evig liv. Men på veien ned fra de himmelske sfærer, mistet han stenen som skulle sørge for dette mirakelet. Dermed var gjentatt  lidelse og død eneste vei ut, for dem som ville gjøre seg verdig til å komme tilbake til himmelen for godt.

Den hellige gralen

Men hvor ble det av stenen som Satan mistet? Den spinnes det mange vakre historier om. Først av Middelaldertrubadurene, som ofte pakket inn esoterisk budskap i sine kjærlighetssanger. Operaen om Parsifal, for eksempel, ridderen som leter etter Gralen, er basert på en slik sang.

Men spørsmålene henger fortsatt i luften:

Var Gralen en ekte sten, en skatt man fortsatt kan finne i en av Katharenes mange grotter?

secret-grotto-kathars-languedoc
Man skal krype lavt og lenge for å komme seg inn og ut av Katharenes hemmelige grotter.

Var Gralen et bilde på Maria Magdalenas livmor, og barnet hun ventet med Jesus, slik Da Vinci koden skal ha det til?

Eller er Gralen rett og slett et bilde på den indre gudegnisten av en juvel vi alle bærer på, ifølge de gnostiske katharene.

caves-montsegur-bodilfuhr
De enorme grottene i området står ikke oppført på turistkartet.

En skatt som lettere lar seg lokalisere etter noen timers stummende mørke i det som var Katharenes katedral; grottene ved Mont Segur Fjellet.

@saken er tidligere publisert i Oslo Business Magasin, en nettpublikasjon med fokus på økonomi, politikk, næringsliv og arbeidsliv.

Les Mer
rolling-stones-tromoya-bodil-fuhr-foto-anne-lill-eide

En for alle. Alle for en.

Ingen jeg kjenner er for covid-vaksinen. De fleste aksepterer den som et nødvendig onde man pådrar seg i fellesskapets tjeneste.

Men skremmende mange betrakter den som en helsefarlig tvangstrøye – produsert av maktsyke myndigheter og pengegriske kapitalkrefter. Nå senest i Paris, der demonstrantene fosser ut i gatene i den grunnleggende franske kampen for Frihet!

Jeg er, helt ufrivillig, blitt medlem av en Messenger-gruppe som sprer sistnevnte grupperings edder og galle. Det ferskeste innlegget der i gården, er en tik-tok-video fra Freedom Warriors, som etter deres mening oppsummerer hele situasjonen: Det biologiske laboratoriet i Wuhan, der covid antageligvis stammer fra, eies «tilfeldigvis» av blant andre  Pfizer, og ble «tilfeldigvis» grunnlagt av dr Fauci, som også «tilfeldigvis» promoterer Pfizer-vaksinen i USA. Videre «avsløres» en lang rekke finansinstitusjoner, som alle har interesser i laboratoriet og produksjonen av Pfizer-vaksinen.

Påstandene slenges ut som via en egen naturlov. Research, kildehenvisninger, motstemmer og denslags journalistisk herk er behendig hoppet over. Det høres jo så overbevisende ut!

Et uforutsigbart virus er løs

Jada, og kanskje er noe av det til og med sant? Til å begynne med var «alle» offentlige kanaler enige om at Covid-viruset umulig kunne komme fra det kinesiske Wuhan-laboratoriet; viruset var altfor komplisert, het det. Nå har man åpnet opp for både muligheten og sannsynligheten for at det faktisk var slik det skjedde.

Men det beviser ikke noe annet enn det vi visste; noen ganger er det usunne bånd mellom storkapitalen og politiske interesser. Og det forandrer ikke på saken; Et totalt uforutsigbart virus er løs, og den eneste kuren mot et kollektivt mareritt er massevaksinering. (De som mener dette er et overdrevet scenario, kan jo bare se til Sverige, Storbritannia eller India, som alle  avlyste nedstengning på et tidspunkt, fordi de trodde faren var over. Og der i  gården er det ikke Pfizer, men Astra Zenica som tjener alle pengene.)

Den seriøse pressen kunne definitivt vært mer på ballen i arbeidet med å avsløre de usunne forbindelsene, og den fryktbaserte dramajournalistikken kunne vært tonet ned. Men hvor mange hadde innsett nødvendigheten av å vaksinere seg da? Og som nevnt; av alle dårlige løsninger er massevaksinering så langt den beste.

Moder Jord slår tilbake?

Hvis man ikke vil helt ned på Darwin-nivå  og Den-sterkeste-overlever-strategien, da. For hva om Moder Jord har sett seg lei på det trege miljøskiftet? Hun som bokstavelig talt er blitt undergravet i over hundre år. Takket være fremskrittets umettelighet er nå jorden gjennomhullet, havet nesten utfisket og luften så forurenset at man i Kina har egne friskluftsområder for den velhavende eliten.

Det er for mange av oss og overbefolkningen utgjør den største miljøtrusselen av dem alle. Jo flere mennesker som driver rådrift på naturressurser, jo mer utarmet blir naturligvis planeten vår.

Og hvordan har Jorden løst dette siden Tidenes Morgen ? Med Syndflod, Tørke, Pest og andre plager som reduserer befolkningen. Omtrent slik vi mennesker får jaktlisens på visse rovdyr, når bestanden tar seg opp på bekostning av resten av økosystemet.

Vi vil ikke dø!

Men ettersom vi menneskedyr er blitt mer kultur enn natur, kjemper vi mot denne naturlige seleksjonen med nebb og medisiner. Vi vil helst leve evig og uten sykdom, selvfølgelig. I alle fall her i Vesten, hvor underbefolkning, snarere enn overbefolkning er et problem. Så vi vaksinerer oss; sprøyter inn tålelige giftdoser i folk over nitti, med et inderlig håp om at de får leve lenge ennå, selv om de bare hangler seg gjennom sine siste dager på et pleiehjem.

Slik er det ikke i India. I verdens mest folkerike demokrati (1,6 milliarder mennesker) er det hverken mat eller plass til alle. Noen mener derfor at myndighetene erklærte pandemien for vel overstått slik at i alle fall noen kunne stryke med av denne naturlige befolkningsregulatoren. Det er et ekstremt godt klima for spekulasjoner nå for tiden.

Vaksine som hjernevasker?

Men at samtlige stormakter skulle ha blitt enige om å slå seg sammen til et verdensherredømme ved å injisere folk med en hjernevaskende vaksine, må du lenger ut i verdensrommet med. Kinesere, arabere og amerikanere ved samme bord, lissom? Da har jeg større tro på Pfizer-vaksinen som en relativt vellykket brannslukker for en heldig, vestlig elite.

Så får historien vise hvor mye den faktisk har kostet oss i form av tapt helse. Men at den har gitt oss mer frihet enn den har tatt fra oss, er helt sikkert. Så parisernes rop på Liberte, burde snarere være en hyllest til dem som faktisk vaksinerer seg, slik at vi alle kan få frihet til å virke i verden.

Les Mer
bodil-fuhr-flowers

Nybakte bønder i by’n

Er det alderen ? Som gjør at trangen til vekst og friske knopper tar overhånd? Eller kanskje dragningen mot det gamle bondegenet, som ligger dypt i de fleste av oss? Eller er det bare covid-tid til overs og hangen til skjønnhet?

Covid-hage?

Ikke vet jeg , men faretruende mange av mine venner over femti har nå viet seg hagebruk. Alt fra balkongkasser til hageflekker og små bruk er innafor, så lenge det er plantejord involvert og gode muligheter for vekst. Her skal det sås! Ventes og vannes – og lukes, da. Men den ekle lukejobben, som kan ta knekken på både rygg og knær, hører vi lite om, når premien, selve frukten av det harde arbeidet, legges ut på Facebook, blad for blad.

Mange har kjøpt seg covid-hund, når de likevel er så mye hjemme, jeg vet jo det, men har man statistikk over hvor mange som dette året har pådratt seg forsøksvis grønne fingre?

Tropisk aroma

Jeg har i alle fall notert et stigende antall i min krets. En ting er søsteren min, som lenge har rendyrket våre opprinnelige bondegener med en tiltagende sivilisert hage. Takket være en svensk grønnfingret venninne, gartnerutdannet datter  og en sterk stenbygger, får hennes bratte hagetomt mer og mer preg av en himmelsk oase. Det er som å sitte i toppen av et tre, man føler seg nesten som en fugl, som en poetisk venninne av henne uttrykte det.

susanne-fuhr-garden
Søsters hage. Foto: Susanne Fuhr

Men selv min langt mer urbane venninne, som gjerne kjøper det hun trenger, har fått dilla på tomat- og annen grønnskadyrking. Så til de grader at man må joine arbeidslaget om man vil ha litt tid med henne. Og jeg må jo bare innrømme at gleden over å arbeide sammen i solsteika er like stor som over et glass rosevin i St Tropez, det er bare veldig anderledes.

Friske eller virtuelle?

Da er jeg litt mer tvilende til de virtuelle blomstene. Altså ikke de pene emojiene som mange av oss sukrer meldinger med, nei- de faktiske bildene av blomsten i hagen, som da opptil flere av mine modne mannlige venner sender, etter å ha arbeidet i sitt ansikts sved i hagen.

Jeg ødelegger sikkert litt for meg selv her nå, for det er jo hyggelig å få et foto av en duggfrisk rose på morgenkvisten. Men det fungerer ikke akkurat som det gamle Kjell Bækkelund-trikset, der metoden var å sende ukentlige, fantastiske rosebuketter, til den aktuelle damen omsider lot seg forføre. Flower Power der, altså.

flower-power
Ekte blomster er best. Foto: Anne Lill Eide

Men denslags målrettet oppførsel er det få som driver med nå for tiden, så de fleste nøyer seg med å dyrke, eller som meg; kjøpe rosene selv.

Noe mer varig

Men jada, trangen til noe mer varig har ligget og murret en stund. Særlig etter at jeg i fjor var innom en særlig estetisk, blomsterglad venninne som røyker. Det betyr at hun tilbringer mye tid på den bittelille balkongen sin. Like liten som min, men med en paradisisk blomsteroppsats i hjørnet og et vell av balkongblomster langs kanten.

Så, da søsteren hennes, ble innkalt for nøye vanne- og stelleinstruksjoner, som selv jeg hadde klart,  kjente jeg at min tid var inne. Det måtte blomstre fra grunnen av hos meg også.

40 liter jord

Ikke så lett som jeg hadde trodd å bære 40 liter jord opp tre etasjer, men da jeg først fikk den mørke jorden mellom fingrene, kjente jeg at noe traff, dypt inn i DNAet et sted. Jeg ble liksom litt mer hjemme, der på balkongen min, midt i byen.

balcony-flowers-beauty
Nå gjelder det bare å vanne!

I år ble det altså prydblomster, men hvem vet; til neste år dyrker jeg vel urter og salat jeg også. Og virtuelle blomster mottas fra nå av med fornyet respekt.

Les Mer
feel-like-an-angel-bodil-fuhr

Sliter du med følelsen av å være mer verdt enn andre?

Janteloven har fått ny status. Men bak de kledelige mindreverdighetskompleksene kan det skjule seg et «merverdikompleks».

Ydmykhet og selvutlevering, da fortrinnsvis av pinlige svakheter, er hard valuta i dagens norske mediebørs. Det er jo så Sympatisk! Sårbart! og ikke minst; Modig!

Men under det hele lurer Merverdikompleksene eller The Superiority Complex , som er fagbetegnelsen. Det ene kan visstnok ikke fungere uten det andre.

Bra demonstrert når artisten TIX presenterer Jantenasjonen Norge med en grandios fremstilling av seg selv som engel, mens han synger om hvor liten han føler seg i forhold til Drømmedama. Eller influencer Sophie Elise, som ofte har gitt uttrykk for hvor stygg, rar og uelsket hun føler seg, mens hun faktisk blir beundret av mange og ser ut som en perfekt tegneseriefigur.

Eller enda mer uttilslørt:  Exit-gutta, sjelløse pengeskaller som tror de er mer verdt fordi de har penger. (legg merke til hvordan jeg her rakker ned på noen jeg mener har mindre sjel enn meg selv).

Falsk selvtillitt

Dette merverdikomplekset kan fort forveksles med selvtillitt, men forskjellen på et merverdikompleks og den ettertraktede selvsikkerheten, er at sistnevnte ikke sammenligner seg med de andre. De andre kan være så fabelaktige eller stusselige de bare vil, det rokker ikke ved et selvsikkert menneskes opplevelse av seg selv.

For innerst inne vet de naturlig selvsikre at verdien av et menneske er lik verdien av et annet menneske, selv om den ene er såkalt rik og den andre såkalt fattig.

Merverdikompleksfellen

Akk ja. Det var idealet. Men de fleste av oss må nok leve i dumphusken mellom mindre-og merverdikompleksene. Og så, ettersom årene går og man mer eller mindre har avfunnet seg med sine egne tilkortkommenheter, kan det virke som det er lettere å falle i den siste fellen. Merverdikompleksfellen.

Man har jo både studert, reflektert og ikke minst erfart mer enn de aller fleste etter alle disse årene.

Kan det være slik at når man var ung, følte man lettere at alt var galt med en selv, mens når man blir gammel, blir det mer og mer galt med de andre? Typ alt var bedre før, bortsett fra en selv, altså.

Dagens ungdom, for eksempel? Hva skal man si om dem? Nå har de jo fått kjørt seg hardt i over ett år, ikke minst fordi de er oppdratt med tildels falske forestillinger om at de vet best, hvis de bare får tenkt seg om. At de kan bli hva de vil, hvis de bare  ønsker det hardt nok. Og ikke minst; at de er superflinke, uansett hvor dårlig de presterer.

Belønningshelvete

Litt overdrevet  kanskje, men Belønningshelvete har lagt seg som en klam hanske rundt de oppvoksende generasjoner i vår del av verden. Oppoverbakkene er avlyst, strev og selvdisiplin er dårlige, i beste fall halvfascisitiske oppfinnelser, og tilbake sitter de nydelige unge menneskene med alt sitt uendelige potensiale og råtner opp innvendig. For det hjelper jo ikke å være begavet hvis du ikke skjøtter ditt talent. Og det krever altså både arbeid og selvdisiplin sist jeg sjekket.

Og det er det mange som har, bevares. Men her har jeg inntrykk av at de deler seg i to leire; De superflinke og overdrevent arbeidsomme mot de ukonsentrerte, maniske livsnyterne.

Hvem av dem er mest verdt? I forhold til hva? Samfunnets nådeløse krav om prestasjoner? Superpedagogens edle ide om esling av den enkeltes potensiale? Eller Livets meningsløse mandat om å holde det gående på et vis til Døden skiller oss ad?

Menneskeverd

En ting er i alle fall helt sikkert; jeg stiller flere spørsmål med årene. Blir mindre skråsikker. Og mer undrende , faktisk.

Så jeg nøyer meg med alle spørsmålene, svarene detter jo ofte ned på både den ene og den andre siden.

Men menneskeverdet står fast. Det ble etablert av FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948, faktisk. Og det lyder slik:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, de er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Ahh, jeg kjenner det historiske suset legge seg som et mykt teppe over den polariserte tidsånden.  Ikke rart man kjenner seg litt bakstreversk iblant.

Les Mer

«Life is cheap in India»

Systemet har ikke kollapset, det har aldri eksistert, skriver forfatteren Arundhati Roy i et gripende innlegg i The Guardian, der hun tegner et mørkt bilde av et indisk klassesamfunn uten nåde. Et samfunn som ofrer sine svakeste når krisen rammer og som aldri har bygget opp et funksjonelt helsesystem. Nå må folk selv hugge trær for å brenne sine døde; i parker og på parkeringsplasser. Ingen er trygge, skriver hun, men ingen er mer utrygge enn de gjestearbeiderne som nå strømmer tilbake til landsbygden mens det ennå er busser som går.

Alle som har lest David Gregory Roberts Shantaram har et forhold til den indiske landsbygden. Selv ble jeg kastet inn i en annen type katastrofe da jeg var på reportasjeoppdrag i New Dehli i 2008.

Den grønne plastnettingen lager et symbolsk skille mellom oss journalister og terroristene som fortsatt herjer i Taj Mahal Palace – Mumbais majestetiske  luksushotell. India er rammet av sitt alvorligste terrorangrep i nyere tid. I alle fall det som får mest oppmerksomhet i pressen. Det er jeg et godt eksempel på, Boligjournalisten fra Aftenposten som tilfeldigvis var i India da terroren  traff verdens største demokrati i sin mest turistvennlige navle.

Så der står jeg med drevne utenriksreportere fra CNN, BBC og Al Jazeera, folk som er vant til dødelig drama og den uforklarlige oppstemtheten som følger. Nyhetsjunkies kalles de blant fagfolk, for det er en slags rus i det å følge de største og mest dramatiske verdensbegivenhetene på nært hold, du får ikke så mye følelsen av fare, som en vidunderlig og tidsriktig følelse av å være akkurat der det skjer når det skjer.

Mumbai blør. Igjen.

Vi blir som en liten familie, hendelsen binder oss sammen og noen av de lokale journalistene er til og med innstilt på å hjelpe en stakkars amatør i dette krigsspillet.

Jeg er kommet sent til åstedet, men tidsnok til å følge dramaet direkte. Sporadiske skudd gjaller mellom veggene og mørk røyk fra politiets bomber siver ut av de åpne hotellvinduene. Terroristene dreper gjester for fote med politiet i helene. Flere turister er allerede meiet ned i en restaurant i nærheten. Mumbai blør.

Jeg er sjokkert og opprørt over tragedien og gir uttrykk for det. Min nye venn fra Times of India rister på skuldrene; dette opprører oss fordi det angår turister og rike indere, For resten av den drøyt 1,3 billioner store befolkningen, er livet billig, sier han.

Hva? sier jeg

Life is cheap in India, sier han.

Døden som befrier

Og det tenker jeg på nå. Nå som landet rammes av middelalderlignende tilstander fordi statsministeren, Narendra Mudi, erklærte pandemien for avviklet når den ikke var det. Landet gikk fra full lockdown i april 2020 til full gjenåpning i januar 2021. En gigantisk religiøs feiring og en publikumstett cricketmatch senere er landet kastet ut i en krise som antar bibelske proporsjoner. Dantes visjoner om helvete materialiserer seg daglig med så intense likbrenninger at metallet som bærer bålet, smelter.

fishing-in-india
Overalt der mennesker møtes står flere av dem i fare for å miste livet. (Foto: Bodil Fuhr)

Dette er naturens måte å takle overbefolkningen på, ville min kyniske kollega fra Mumbai kanskje sagt. Det er tross alt den største miljøtrusselen verden står overfor i dag. Og India har verdens nest største befolkningsantall, «Bare» 70 millioner færre enn Kina.

Men der Kina gjør sitt beste for å «konvertere» uønskede kulturer, lar India de fattige og kasteløse blø. De fleste muslimene ble tross alt kastet over i Pakistan på 40-tallet.

Og skal vi følge min kyniske venns tanke videre, så kan døden være en lettelse i denne sammenheng, for de titusenvis av utsultede mennesker som daglig slipper unna denne jammerdalen.

Barmhjertighetsdronningen

Verre er det med de minst 400.000 relativt friske inderne som smittes daglig, de som får pustevansker og tror de skal dø, som ikke får oksygen, men panikkanfall, som smitter sine hjelpeløse slektninger som gjør alt de kan for å hjelpe, uten at det hjelper noen ting.

For helsevesenet, denne store hvite barmhjertighetsdronningen, har kollapset i India . Hun kan ikke yte hjelp der den trengs, hverken for covidsyke eller andre.

Og dette er selve skrekkscenariet som all verdens regjeringer (unntatt Brasil) har søkt å unngå, hovedgrunnen til at de har ofret nærings- og kulturliv og ikke minst enkeltindividets psykiske helse.

Så om det skulle være noe av verdi som kan komme ut av den ufattelige tragedien India nå gjennomlever; så håper jeg på dette:

Velg dine kamper

At vi nordmenn som er så utrolig mye bedre stilt kan reflektere og se katastrofen som et groteskt bevis  på nødvendigheten av lockdown og restriksjoner. At selv vaksinemotstandere innser at vi tross alt er heldige som tilbys gratis vaksiner på løpende bånd, at det er positivt at vi har et statsapparat som beskytter oss ved å sørge for at helsevesenet er i stand til å levere.

beach-life-in-india
Det er viktig å utvide horistonten . (Foto: Bodil Fuhr)

Jeg foretrekker i alle fall  irriterende og overdrevent mikrostyrte løsninger, fremfor friheten til å dø en smertefull død. Og jeg føler rendyrket takknemlighet over å bo i et land der kampen for menneskerettigheter er så overflødig at den dreier seg om retten til å gå uten munnbind. 

Folk burde reise mer. Ta ut sin indre utenriksreporter. Sammenligne og kjempe de viktige sakene, nå som restriksjonene løsner og vi snart får reisefriheten tilbake.

Les Mer