Urkvinnen fra Ukraina

På jobben kler hun seg naken og danderer den spinkle kroppen i en figurasjon og setting hun og mannen har meditert seg frem til; enten hun omfavner en kaktus eller liksom svever i løse luften.

img_2004

Men akkurat nå sitter halvparten av kunstnerduoen Synchrodogs, Tania Shcheglova, på en kald benk utenfor Skur 13 på Tjuvholmen, der bildene hennes ble vist under Uncontaminated festivalen i forrige uke. Hun ler mye, på en behagelig, ikke-nervøs måte. Som om det renner en liten vårbekk inne i henne som bare klukker av sted. Er det all naturen?

-Jeg vet ikke, for meg er det vel viktig å ikke være så alvorlig. Hvis alle skulle være alvorlige hele tiden, ville vi bare bli deprimert. For vi skal jo alle dø til til slutt, sier Tania og ler denne gjennomført gledesfylte latteren sin.

Kanskje ikke så rart, ettersom hun i følge seg selv lever et helt fantastisk liv; hun og mannen reiser over hele verden og lander hjemme i Ukraina når de føler for det.

Vi er så heldige! Det er som en gave fra Gud. Og når livet gir deg slike gaver, er det viktig å gi noe tilbake. Det er hele poenget, faktisk. Det er en toveis greie.

Tania er 27 år og gift med kollega og kjæreste, Roman Noven. Begge kommer fra Ivano-Frankivsk et lite sted vest i Ukraina, der de fortsatt bor. (Og de gir helt konkret tilbake, noe jeg kommer tilbake til i et senere innlegg).

85130010__ready

 

Hun har alltid elsket naturen som omgir dem der. Råheten, det uberørte. Det får henne til å føle seg trygg, til å kjenne at hun er hjemme og at hun kan være seg selv. Sammen med sin elskede, mannen hun lever og jobber med i deres Synchrodogs prosjekt.

De drømmer til og med sammen, hun og Ramon – de har utviklet en slags meditasjonsteknikk, der de når et nivå der de samkommuniserer om visuelle ideer.

En natt så hun seg selv gjennomhullet av lys, en visjon som var vanskelig å gjennomføre med de lowtech midlene Synchrodogs opererer med.  Men til slutt fant de ut at mye kunne oppnås ved å lime sirkelrunde speil på kroppen hennes og la solen treffe.

-Det er en morsom del av jobben, å finne løsningen på de praktiske problene. Vi elsker å leke eller kjempe oss frem til resultater i den mektige naturen. Det minner deg om hvor du kommer fra og hvem du er.

Det anerkjente kunstnerparet har internasjonale oppdrag for motegiganter som Vogue, Marni og Kenzo, samtidig som de gjør sine egne kunstprosjekter – nesten alltid med en naken Tania i hovedrollen.

synchrodogs_reverie_sleep_2_800

-Det er viktig å skille mellom nakenbilder. Noen, kanskje de fleste, appellerer til det erotiske i mennesket. Men nakenhet for oss er bare et uttrykk for å vise forbindelsen med naturen. Vi ble født nakne, det er ikke noe big deal.

-Do you want a sigarette?  fyren har vaket i utkanten av vår lille samtale en stund. Nå har han tatt mot til seg og leverer en klønete variant av en gammel pickup line (jeg mener, du kan jo ikke be om fyr, når ingen røyker!)

-No thank,you, I dont smoke, svarer Tania , og supplerer med denne elskelige latteren sin.

-But you look like a princess! (fyren ser jo ingen grunn til å gi seg, etter et så hyggelig avslag)

-Well, a non-smoking princess, svarer Tania, som klarer seg fint uten sin beskyttende mann i nærheten, han ble syk og måtte være hjemme for denne utstillingen. Roman, mannen som er så viktig for henne – om omvendt – at de føler de kan oppnå alt. Hvis de jobber hardt nok.

13_hidden-project_13
Samtlige foto (unntatt portrettet jeg tok av henne utenfor Skur13, naturligvis) er hentet fra nettsiden Synchrodogs.com

-Hvis det er vårt altså! Hvis ikke, vil det bare gå. Og da var det ikke vårt i første omgang. Sammen kan vi gjøre alt vi er ment til å gjøre.

Men hvorfor krigsherjede Ukraina? Hvorfor flytter de ikke til Paris, for eksempel, nå som de har slått gjennom internasjonalt og i prinsippet kan bo hvor de vil?

Blant annet på grunn av det ville og storslåtte ukrainske landskapet og den interessante følelsen av polaritet mellom Europa og Russland, får vi vite. Men først og fremst? Er det menneskene i fedrelandet som får henne til å bli.

-Folk er gode med hverandre i Ukraina, ikke bare mot dem de er glad i eller kjenner, men alle. Møter du noen på gaten og ber om hjelp, vil vedkommende si; selvfølgelig, hva kan jeg hjelpe deg med? Folk er varme og de har et åpent hjerte, jeg elsker virkelig Ukraina for det.

Såh, det forklarer denne vennlige imøtekommenheten, den indre gløden, selve elskverdigheten hos Tania. Hun er virkelig en prinsesse fra Ukraina. Der det tydeligvis er flere av dem.

Les Mer
forgetful-blondes-on-tour-thailand

En hjernedød blondine ser tilbake

De som kjenner meg vil nok si at jeg er nokså selvstendig.  Særlig på tur kan jeg ordne og fixe i en viss fart. Men sett meg i en gruppe, og jeg svimer ganske snart rundt som klisjeen av en dum blondine.

På tidligere nevnte gruppetur til Thailand skulle det ganske snart vise seg at jeg ikke var alene. Opptil flere av de utpregede individualistene ble rammet av samme fenomen. Mens vertskapet; født og oppvokst som buddhister, viste seg å ta enhver forsinkelse som en blomst i veikanten, og ethvert problem som en grønnsak man kutter i biter og fordøyer, bit for bit. Misunnelseverdig!

thailand_16_0916_0076
Ambassadør Jukr Boon-long må ty til paraplyen for å samle gruppen foran Wat Phra kaew tempelet i The Grand Palace – som nå er stengt frem til 20.oktober grunnet Kong Bhumibols begravelse.

Første morgen etter ankomst skal vi møtes i resepsjonen kl 9.30. Da har hun som virker mest organisert, forsovet seg så inderlig at hun må sendes etter i en annen bil, til tross for en halvtimes venting. Jadda. Og hun er ikke blond en gang.

Andre morgen skal vi en svipptur med bil til Hua Hin. No need for big suitcase! Men etter endelig å ha kommet av sted, tar bilen en u-turn midt på motorveien-uaææææhh – tilbake til hotellet – for to stykker har lagt igjen passet i den store kofferten. Hvem trenger vel pass når man er på teppelagt gruppetur?

fullsizerender
Glad gjeng ved nok et bugnende matbord og daglig Tarapi.no ved Lene Wikander (blondinen til høyre foran).

Tredje morgen er alle på plass i tide, kanskje fordi de fleste drakk i hvert fall et glass for mye kvelden i forveien og fikk nok trøbbel ut av det. Et sted går grensen, selv for surrete blondiner.

Den fjerde morgenen, før flyavgang til Chiang Mai, går det galt igjen. Vi er minus en blondine og blir som gruppe kollektivt urolige. Men vertskapet tar igjen situasjonen med knusende ro. Detachment, denne buddhistiske evne til å fjerne seg fra følelsesmessig turbulens, er nøkkelordet, kan Ambassadøren betro oss. Arrangørene har nå , kloke av skade lagt inn en solid tidsbuffer på rundt to timer! Vi har altså god tid på flyplassen.

fullsizerender
Mye kaffe, pluss mørkhårete innslag – her representert ved Frøydis Hågvar og Margaretha Finseth, demper blondinefaktoren – et hårstrå eller to.

Like fullt, når vi ankommer til flyplassen, er alle nokså stresset. Ikke minst min nye venninne, som må få pakket en svær kartong i plast og attpåtil har flyskrekk. 

Jeg føler meg plutselig litt ansvarlig, uten å tenke på at man alltid må sette oksygenmasken på seg selv før man hjelper andre . Særlig når oksygentilførselen tydeligvis er begrenset i utgangspunktet

Men innsjekkingen går tilsynelatende greit den og vi rekker flyet med god margin.

Problemet viser seg ikke før den femte og siste morgenen, da vi skal pakke en siste gang før flyet til Chiang Mai – Bangkok – Oslo.

thailand_16_0916_0699-2
Gruppens eneste mannlige deltaker, Sjur Østlien Lien, søker ro hos den mediterende kunstneren Kamin Lertchaiprasert – i voksutgave – på MAIIAM Contemporary Art Museum i Chiang Mai.

Hvor i Huahin var MACen min!!!!! Jeg leter desperat gjennom alt en 2-3 ganger før jeg skjønner at jeg må ha lagt den igjen på det forrige hotellet. Jeg sjekket jo mail før jeg la meg og må ha glemt den oppi laknene i den store sengen. Gudene skal vite at jeg var trøtt nok til å gjøre noe så tåpelig.

Vår elskelige vert Ohm, tok min fadese på like strak arm som alle andres. Dette skulle fixes. Don’t worry:)

Ehhh, nei vel. Problemet var bare at den ikke ble funnet på hotellet, ikke etter andre eller tredje oppringing heller, ikke engang etter at alle security kameraer inn og ut av mitt rom siste 30 timer var gjennomsett. Eieren av hotellet var tross alt en personlig venn av Ambassadøren, så her var det full service.

thailand_16_0916_0492
Førstesekretær/detektiv Ohm Cusripituck konsentrerer seg om jakten på min forsvundne Mac – til tross for utsikten til et av Thailands vakreste tempelområder – Wat Doi Suthep.

Hmmm. Pinlig. Veldig pinlig. Jeg hadde jo sverget på at macen måtte være på det rommet, hvor skulle den ellers være?

Kanskje hadde noen brutt seg inn på det siste hotellet vi bodde på? Mens jeg var ute og spiste? foreslo Ohm. Ikke så veldig sannsynlig. Men Ohm sjekket det også. Ringer man i Thailand fra den Kongelige Thailandske Ambassaden i Oslo får man sving på ting. Fort. Overvåkingskameraer ble gjennomgått. Igjen.

Men nei.

Så, når Ohm antageligvis må ha innsett at min hjerne har vært såpass lenge på gruppetur at den ikke fungerer maksimalt, spør han:

Hva med flyplassen ? Husket du å legge Macen tilbake i håndbagasjen etter security check der?

thailand_16_0916_0605
Om 100 år er allting glemt. Heldigvis. Kamin Lertchaiprasert fokuserer på liv, død og ikke minst; Tilstedeværelse, i sin retrospektive utstilling . Der har jeg mye å lære. Særlig når jeg er på gruppetur.

Ehh, nei, det kunne jeg altså ikke være helt sikker på.

Men det som er helt sikkert, er at et sikrere sted å legge igjen computeren på, enn bagasjekontrollen på Bangkok International Airport, finnes knapt. Når Ohm, the man, via sitt effektive nettverk, endelig sporet opp Macen min, var den så trygt innelåst at de umulig kunne få den ut og brakt til riktig terminal før min avreise.

Og neste gang jeg drar på gruppetur? Later jeg som jeg reiser alene.

Les Mer

Star Wars i Skur 13

Er det en maske? Et monster? Et bilvrak? Ikke godt å si, der jeg blendes av Uncontaminateds hovedutstilling på Tjuvholmen. Og det er heller ikke meningen.

 

Som de sa, jentene bak denne gigantvitaliseringen av Aker Brygge og Tjuvholmen; ingenting er det det ser ut til å være. Men kunstneren Bob Recine, som har samarbeidet med Bjarne Melgaard om denne utstillingen, er virkelig nok. Og like utstudert innstilt på å transformere det vakre og det groteske som da Andy Warhol i sin tid falt for hans talent – og kanskje også hans ynglingevakre utseende. The Alchemy of Beauty, som han selv kaller det.

fullsizerender
Bob Recine, omringet av gode venner: fotografen Dusan Reljin (som har tatt oppslagsbilde), Hilde Pettersen Reljin (direktøren for det hele) og deres barn, Theodora, Ferdinand og Dorian.

Og det høres jo vakkert ut, men ingen ord kan forklare den gjennomtrengende følelsen av lyd, lys og liggende, stående og hengende verk i denne hangaren av et rom. Og da snakker vi ikke bare om veggen – sammenklemte bilvrak henger fra taket, og som store masker stirrer de Bjarne Melgaards troll i hvitøyet. Alt mens 12 lyssøyler rigget opp av Void, flerrer det nattmørke rommet i en cyberdans med et elektronisk lydbilde komponert av Bendik Baksaas. Som Baksaas uttrykte det ; velkommen til et rystende møte mellom forskjellige kunstuttrykk og teknologi!

Et adskillig roligere, men like fullt styggpent konsept, inviterer billedkunstner Hilde Marstrander på. Hun har okkupert annenetasje i ASIA restauranten med sine manipulerte foto av værbitte fraktskip – et bilde på drakampen mellom menneskeskapte konstruksjoner og naturen.

fullsizerender

-Det ser ut som en slags urban graffitti, men dette er naturens verk, sier HildeMarstrander, som har tatt skaperverket noen hakk videre. Salgsutstillingen henger til 20 oktober.

Ingen drakamp, men like fullt en kreativ utveksling har funnet sted i Adam&Eva salongen på Aker Brygge . Der har kreativ leder Cato Karpow ryddet salongen og gitt 3-dagers-pass til en kollektiv utstilling der 10 fotografer tolker hår. Og du får ikke vite hvem som har gjort hva fra denne poolen av toppfotgrafer fra TinAgent – dette er et felles arbeid.

fullsizerender

-Vi ville gjøre noe anderledes med våre kolleksjoner. Hår er jo mye mer enn en vakker krone, sier Karpow, som også har samarbeidet med Bob Recine – opprinnelig hårstylist – i den siste kolleksjonen.

I den helt motsatt enden , mere typen what you see, is what you get, finner vi  John Andre Hanøy, som håndlager de vakreste lamper med glødepærer i råmessing, altså messing hele veien, ikke bare overflatebehandlet.

fullsizerender

-Fordi jeg liker ting som er like pene inn som utenpå, smiler Hanøy . Også kjent for eksklusive Mikke Mus ringer gjort i samarbeid med Mona/Tom Wood.

fullsizerender

Det passer godt på kunstner/designer Edda Gimnes også. Hun vant nylig en konkurranse i London, der Alber Elbaz (ex-Lanvin) satt i juryen. Nå er hun på vei til Paris for å møte ham, men før det kan du spasere rett inn i hennes illustrerte bylandskap og fotograferte malerier og gjøre som Alber Elbaz; la deg fascinere av hennes fantasi.

Les Mer

Fra puppeholder til silkebluse

Søte, som små påskeegg, ligger de gule kokongene og skvulper i kokende såpevann. Langsomt løses limstoffet i skallet opp og de fineste silketråder kan nøstes ut. Så noen enda finere. Og til slutt; de aller fineste.

Vi prøver å ikke tenke på de stakkars puppene som blir kokt levende, som takk for den fantastiske jobben de har gjort. Og heldigvis er det  totalt fascinerende å se hvordan nøstedamen (i mangel av et bedre ord) samler tråder fra flere kokonger og trekker dem ut i metervis.

thailand_16_0916_0707

Nærmere 500 meter tråd kan man få ut av en gul thaisilkekokong, i motsetning til den hvite, kinesiske, som holder opp til 800.Men prinsippet er det samme: Det aller ytterste laget gir den groveste tråden, eller det vi kaller råsilke. Så blir den gradvis finere, tråden.

Vi befinner oss i utkanten av Chiang Mai på Shinawatra, Thailands eldste silkefabrikk. Og rett imot den stilltiende trådsamleren smeller det i to store vevstoler. Silketrådene er spunnet og farget – nå skal de veves  – i en rytmisk dans der føttene manøvrerer trådene mens armene drar skyttelen hardt til med et smell.

thailand_16_0916_0728

Hjelpe meg som de jobber! Arbeidsdirektoratet hadde fått kollektivt nervesammenbrudd. Jeg nøyer meg med en solid dose shoptherapy – tvers overfor den lille fabrikken ligger – nettopp – et fabrikkutsalg, der man kan shoppe de vakreste silkeplagg med verdens beste samvittighet.

For hvem skal betale disse hardtarbeidende menneskene om ikke vi og andre turister kjøper silkeproduktene?

thailand_16_1016_0835
Denne lysturkise fargen har jeg egentlig avskrevet som «for ung», men på en god sommerdag, til jeans og mørkeblå jakke, kan jeg fortsatt komme unna med en såpass lys farge. Og jeg bare elsker mønsteret!

Ehh, nå er akkurat denne butikken selve utstillingsvinduet for silkeprodukter i Thailand. Den er eiet av onkelen til den tidligere statsministeren, Thaksin Shinawatra, han som måtte flykte landet på grunn av korrupsjonsanklager, men som visstnok sørget for at søsteren kom til makten og forsøksvis endret lovverket så han kunne bli fri for anklager. Dette førte til ville opptøyer i gatene, så ville at militæret fant det på tide å gjenopprette ro og orden. Det er to år siden nå – og slik har det vært siden. Men Thaksin, en av Thailands rikeste menn, lever i beste velgående i Dubai.

thailand_16_1016_0780
Fordelen med dyremønster, i motsetning til andre mønstre, er at du ikke forsvinner et sted i bakgrunnen. Selv ikke etter at tiden har bitt seg ettertrykkelig fast i hud og hår.

Med andre ord; jeg behøver ikke bekymre meg for akkurat disse silkevevernes fremtid. Og siden jeg ikke er så glad i stiv og skinnende silke, tenker jeg at dette skal bli billig! 

Men så finner jeg altså disse skjønne blusene i den skjøreste silkechiffon – akkurat slike man trenger for å piffe opp den norske bukse og genser-dresskoden med en feminin bluse innenfor strikkejakken.

thailand_16_1016_0778
Fordelen med en preppy liten krage, er at blusen funker under gensere også. Bare for å komme et lite øyedrops vekk fra den traurige baregenser-looken.

Da er det bare å ty til det siste, men beste argumentet for å unne seg enda en liten ting på en utenlandsreise. Dette er jo souvenirer! Og hvilken bedre måte å minnes en fantastisk reise på enn å ta på seg en usedvanlig silkemyk silkebluse og tenke litt over hvilken enorm innsats som ligger bak. Både fra pupper og folk.

Les Mer
noione-EBNStudio-lakseskinn-vesker

«Ingenting skal være nøyaktig hva det ser ut til å være»

Disse jentene! For annet år på rad har Hilde Pettersen Reljin og Rita Mostrøm Larsen scannet og pisket opp kremen av internasjonale artister innen kunst og mote og landet dem i Uncontaminated – en tredagers Kunst&Motefestival.

bjarne-melgaard-1

Onsdag ettermiddag åpner festen med spennende pop-up-utstillinger og en nyskapende fremstilling av verkene til Bad Boys Bjarne Melgaard og Bob Recine.

Det er moro med Norge ute i Verden, men av og til må Verden komme til Norge også. Gøy for dem og spennende for oss, mener jentene bak Uncontaminated ArtFashion festival.

img_1891

Til sammen har de tiår med utenlandserfaring innen mote, kunst og markedsføring fra New York, London og Paris. Nettverket spinner fra Andy Warhol-yndlingen Bob Recine til instagramstjernen IsabelitaVirtual og lokale “rising stars” som Maria Pasenau og Martin Schreiner

img_1890

Men hensikten er hele tiden å utfordre, provosere og overraske med det nye mot det etablerte i en ustoppelige marsj mot forfriskende, visuelle uttrykk.

I år er det selve presentasjonen av verkene som får en ny spinn med bidrag fra virtuelle wondermakers som Void og Planeta, samt skulpturelle plattformer fra Snøhetta.

bob-recine

-Ingenting skal være nøyaktig hva det ser ut til å være når Bjarne Melgaard og Bob Recine drar i gang festen med hovedutstillingen på skur 33. Du skal ideelt sett forføres og ende opp med et nytt syn på det du trodde du kjente, lover jentene. I’m in!

Men det er så mye som frister! Non stop over tre dager i denne nygamle bryggebydelen i Oslo. Det er bare å studere kartet på nettsiden uncontaminatedoslo.com og legge en plan for å få med seg mest mulig.

img_1889

For eksempel en liten bit av alle pop-up utstillingene som fyrer av et par timer før hovedutstillingen åpner onsdag. Jeg kommer uansett til å sikre meg en visuell jafs fra Salon Takeover der 10 fotografer , blant andre den internasjonale toppfotografen Dusan Reljin, skal utforske hår som et uttrykk for sosiale normer, blant annet!

Og, fordi jeg akkurat er kommet hjem fra tur med henne i Bangkok; vil jeg oppleve Hilde Marstranders industrielle overflater på restauranten ASIA.

img_1892

Hvis jeg da ikke ender opp med å bare svime rundt i et kreativt bylandskap med gode tilbud på alle kanter fra klokka 6 fredag ettermiddag.

Vi sees !

Les Mer

Buddha bliss i Bangkok

Bangkok. Byen med så mange buddhaer at du ikke behøver være Buddhist for å kjenne den myke bølgen av indre ro.

thailand_16_0916_0160
Den hvilende buddhaen er 48 meter lang, men fra armene og nedover går gullkroppen i et langt, smalt strekk.

Jeg hadde jo hørt om dem. The Grand Palace, The Resting Buddha, The Emerald Buddha. The Grand Palace. Men det går ikke an å forberede seg på denne massive skattekisten av bygninger over et område på 218.000 kvadratmeter. Det går ikke an å forestille seg gigantiske gullbygninger, glitrende edelstensornamenter, utskårne dragehoder, og fabelaktige mosaikker fra en kultur der skjønnhet betraktes som inkarnert kjærlighet til det guddommelige.

Kollega Frøydis Benestad og jeg er klar for The Grand Palace. Og vi er sånn nogenl
Kollega Frøydis Benestad og jeg er klar for The Grand Palace. Og vi er sånn nogenlunde kledt etter forholdene: ingen bare skuldre eller fremviste knær!

Sånn virker det i alle fall. Hvorfor skulle de ellers skape slike mengder med skjønnhet? Bruke timer på å kle seg til tempeldans, støpe en nesten 50 meter lang gullbuddha eller legger edle stener i hver krinkelkrok av en pagodeformet bygning?

Jeg spør meg selv der jeg svimer rundt i gull og glitter fra 1700-tallet bare timer etter at vi lander tidlig om morgenen i denne millionbyen.

templer-grand-palace
Den gullbelagte stupaen vinner oppmerksomheten i denne kakafonien av asiatisk estetikk.

For jeg vil ikke ha et prosaisk standardsvar, og selv om Sam – vår guide på denne turen i regi av The Royal Thai Embassey – er en sjarmerende og kunnskapsrik mann, kan ingen beskylde ham for å ha vinger.

Og akkurat nå vil jeg fly; inn og ut av gyldne skyer, inn til Tempelet med den bittelille grønne smaragdbuddhaen, der jeg kan ønske meg hva jeg vil og det vil gå i oppfyllelse; til Tempelet med den liggende buddhaen, som er så lang at strekningen fra hode til føtter opptar hele tempelet; og for ikke å snakke om; Tempelet med tidenes mest verdifulle buddhaer samlet og satt på edelstenspidestaller.

Vår militære guide gjør sitt beste for å forklare smaragdbuddhaens mange egenskaper.
Vår militære guide gjør sitt beste for å forklare smaragdbuddhaens mange egenskaper. Men vi forstår ikke alt han sier på sitt svingende Thai-engelsk.

Fly, fly, lenge etter at den gigantiske jeten til Thai Airways har dumpet oss pent ned på bakken. Og vårt usedvanlig vennlige vertskap, ambassadør Jukr Boon-long og hans førstesekretær Ohm Cusripituck, har tatt  oss smilende i mot og skysset oss inn til et staselig hotell midt i businessdistriktet.

Vi, en gruppe journalister og bransjefolk skal få et særskilt innblikk i kunst, design og tekstilindustrien i dette smilende landet, som for bare 50 år siden var mest kjent for sin skinnende blanke, lett ujevne silke.  Nå er tanken å revitalisere, ikke bare de vakre råmaterialene, men også moderne design og tradisjonelt håndverk.

thailand_16_0916_0131
Tradisjonelt håndverk holdes i hevd – også av hverdagskvinnene i Thailand.

Dronning Sirikit, denne nærmest mytiske skikkelsen, har, til tross for sine 84 år , en stor innflytelse på arbeidet. Innenfor murene av The Grand Palace, som i virkeligheten er mange, mindre palasser samlet på et område, har hun etablert et eget tekstilmuseum. Der blir vi møtt av Dr. Anucha Thirakanont, som i samarbeid med Dronningen har gjenoppdaget kostymene til den rituelle Khon-dansen, der de fete brokadestoffene draperes og syes i en rituell påkledningsprosess som tar en times tid.

Tradisjonelle tempeldansere i fantastiske kostymer finnes både ute og inne.
Tradisjonelle tempeldansere i fantastiske kostymer finnes både ute og inne.

Ting tar tid i dette landet, og det kjennes utrolig riktig når man kipper av seg sandalene ved Wat Pho, palassområdets eldste tempel, der en 46 meter lang, gullbelagt hvilende buddha har ligget i over 200 år. Sånt gjør utålmodige meg helt rolig. Fred er altså med oss når vi går videre i dette gigantiske palassområdet og kan tråkke over den høye terskelen (holder onde ånder unna) til Bangkoks eldste universitet.

4 av de 416 historiske buddhaene som vokter og voktes i Thailands eldste universitetsbygning.
4 av de 416 historiske buddhaene som vokter og voktes i Thailands eldste universitetsbygning.

Det voktes av 416 mannshøye Buddhaer og avgir ytterligere en atmosfære av velfrisert ro. Nå er den til å ta og føle på.

Og vi lokkes videre, over neste terskel, av munkenes ettermiddagschanting. En slags godartet sirenesang som drar oss inn. Og der sitter de ; i universitetetsområdets lokale templer, omringet av en unison dur av urgamle stemmelyder, som underlig nok bærer oss opp på nye vinger; selv nå som jetlagen og et realt søvnbehov truer med å vippe oss av pinnen.

templer-grand-palace-4
Den monotone, timelange chantingen kann virke søvndyssende på enkelte.

Akkurat her, ved Bangkoks eldste univeristet, underviser de fortsatt i den tradsjonelle, rituelle thaimassasjen, forteller guiden Sam, han bare må få sagt det.

Og ikke bare det, de tilbyr massasje også!

Hadde det ikke vært for at bilen nå står klar til å  haste oss videre, hadde vi vel lagt oss på massasjebenken, hele balletten. Men reisen er så vidt begynt og det er nok av tid til å la ønsker gå i oppfyllelse.

Les Mer

De steinmyke menneskene

Dette nabolaget. Denne parken. Enten jeg løper innimellom turistene om morgenen, jakter pokemon med barna mine, eller bare rusler en tur for den kultiverte romantikken sin skyld, så gir den noe tilbake, parken med de steinmyke  menneskene.

fullsizerender

Og jeg ser alltid noe nytt i disse frosne øyeblikkene av emosjonell intensitet.

Kald avvisning. Voldsom avstraffelse. Rå flørt. Ømme kjærtegn. Lekne signaler mellom små barn og kåte ungdommer, redselsfull fortrolighet mellom gamle kvinner. Mennesker i intime variasjoner vi nordboere knapt tør vedkjenne oss i det private rom.

fullsizerender

 

Men her i parken er alle de innerste følelsene utenpå. Og andre mennesker, de levende, kommer fra hele verden, særlig Japan, for å beundre den ville kåtskapen.

Er de på svipptur, kan de kanskje finne på å tro at vi er sånn, vi innfødte, som velger roser og drama når vi tar den berømte spaserturen i parken.

fullsizerender

Og for to uker siden, under fullmånen, etter mørkets frembrudd, selvfølgelig, skulle det bli enda mer dramatisk.

fullsizerender

Oslo Kulturnatt, dette staselige eventet som får folk opp av sofaen og ut i parker, domkirker og mørke klubber, hadde sørget for belysning på skulpturene, et lysshow kalte man det,

fullsizerender

og aldri skulle vel de varme følelsene i den kalde steinen komme mer til sin rett, fremstå mer trollbindende i det magiske landskapet av lys og skygge – det fikk man i alle fall inntrykk av i forhåndsreklamen.

fullsizerender

Ja, jo, det var jo vakkert. Men show? Det sørget hobbyfakirene ned ved soluret for. Levende lys slynget rundt av levende mennesker. Det blir ikke mer show enn det.

Les Mer

Halvhjertet fløyel og luktfri purpur

Ingenting sier mykt og deilig som fløyel. Silketrådene danner til og med hjerteformer, før de kuttes over og ender opp som en av verdens mest sensuelle teksturer.

Ikke overraskende oppsto denne teknikken under et sultanat i Kairo på 1300-tallet. Sanseligheten hadde gode kår blant overklassen på den tiden. Og fløyel var et uhyre kostbart materiale.

outfits_ingvill_16_0916_0131
Fløyelsskjørt (Charisma Boutique), Kasjmirgenser og semsket veske. Vi ser frem til en myk høst. Alle foto: Elisabeth Snaprud

I likhet med purpurrødt, den mest kostbare og naturlig nok da, også den mest populære fargen blant den italienske overklassen i renessansen. Selv om det luktet mer av død og grønne skoger når purpursneglene ble samlet i store tønner og satt til å råtne for å få frem den magiske fargen.

Sånt slipper vi, heldigvis, for denne høsten skal det være både fløyelsmykt og rødt. Og det må  gjerne være korall-eller purpurødt, visstnok den fargen som tiltrekker flest menn. Veldig passende om man vil danse, for eksempel.

Og selv om du bare har tenkt deg på jobben, er et purpurrødt fløyelsskjørt helt på plass denne sesongen.  Bare sørg for at fargen er på sitt dypeste, med så mye svart at du ikke ser ut som et norgesflagg uten korset.

outfits_ingvill_16_0916_0141

Eller velg en annen farge; fløyel er særlig vakkert i dype, grønne, blå og gule edelstensfarger, som også minner om italiensk renessanse.

Og med sesongens solide utvalg av strikk, finner du lett noe ribbestrikket og lunt som kan gi den nødvendige, hverdagslige kontrasten til det luksuriøse tekstilet. Den sorte kasjmirgenseren på bildet er en vintage piece fra DKNY.

50 denier strømpebukser fra #Wolford, gir den perfekte, matte, myke overflaten du vil ha mot de korte bootsene, som er såå riktige nå.

outfits_ingvill_16_0916_0142

Mine er fra danske A pair, et skomerke som har en særegen evne til å koble god, aktuell design med relativt snille priser.

Og vesken ? Invester i en romslig totebag til hverdags. Denne i dyplilla fra #Lanvin, er en av de smarteste investeringene jeg har gjort.

fullsizerender

Det eneste problemet er hvordan jeg skal få den til å vare evig. Skomakere er som kjent ikke spesielt glad i å fixe rufsete veskestropper.

Les Mer

Når livet gir deg sitroner

Det er alltid rom for forbedringer, mener nå jeg . Ta billedbanneret på denne bloggen – et iphonebilde fra en regntung dag – som tilfeldigvis passet best da jeg lette etter et bilde som var mørkt nok, rolig nok og selvsagt: ga symbolsk mening.

risor_sept16_0916_0065
Noen steder i denne skogen skjer det trolske ting midt på dagen, men passer det som bannerbilde? Nei.

Det passet egentlig perfekt, ved nærmere ettertanke, dette mørke skogsbilde fra min venninne Ragnhilds øy utenfor Risør. Et trigon av en frisk bregne, en halvert sten med krystalltegninger og en mosegrodd stubbe. Hva vil man mer!?

Falske kantareller

Bedre billedkvalitet, selvfølgelig, noe som kunne få frem den kriblende skogbunnen, kanskje til og med plukke noen gyldne kantareller (de popper stadig opp på den øya) og «plante dem om» midt i det gyldne snittet. Det hadde tatt seg ut, det. I tillegg ville det symbolsk illustrere det gullet du kan finne, om du altså leter langt og lenge nok inne i den dype skogen.

risor_sept16_0916_0083
Fortsatt ganske optimistisk, på vei inn i det trolske dypet av øya.

Fordi min gode venninne og nybakte styreleder i Risør kammermusikkfest og hennes venninne Lill Jorunn Larsen – sentral medarbeider samme sted – innser betydningen av forbedringer – ryddet de plass i sin travle timeplan og sto klar til å skysse meg ut i båt etter at jeg i bakrus hadde sust nedover E18 en bilfattig lørdag morgen. En fornøyelse i seg selv! De bilfattige veiene, altså.

risor_sept16_0916_0114
Styreleder og BFF Ragnhild Plesner ledet ekskursjonen med fast hånd.

Bakrusen var mer happy med en kaffe og en cola zero (pluss en ekstra flaske til proviant) hos Stavelins før vi la ut på en frisk båttur til høststengte Lille Furuøy.

Canon kollaps

Vanligvis er jeg en hund etter soldager, men alle med et kamera vet at kl 12 en solklar dag gir de verst tenkelige fotomuligheter. Så da den insisterende middagssolen viste seg å trenge gjennom selv de tetteste skogspartiene på øya, sank forventningene.

risor_sept16_0916_0128

At mitt velbrukte Canon kamera kollapset, gjorde ikke saken bedre. Selv om jeg hadde et Olympus kamera med all verdens finesser i bakhånd..

risor_sept16_0916_0037

Det trolske motivet var og ble overlyst av forbannet solskinn. Under slik strålebehandling sprekker som kjent både troll og trolske stemninger. Dessuten ville det sett tåpelig ut med kantareller utplassert for pyntens skyld. De vokser nemlig ikke i akkurat den typen terreng, påpekte Ragnhild, hun dyrker sin form for perfeksjonisme.

risor_sept16_0916_0106
Så mange kantareller rasker man med seg i farta på Lille Furuøy.

Risørs St Tropez

Men dagen var jo praktfull! Jeg var plutselig på båttur i Risør! Havet var stille og ferdig fotoshoppet knallblått – himmelen like så. Skumsprøyten rundt båten ble bare matchet av følelsen jeg hadde innvendig. Champagne!

img_0918-1

Eller nei, jeg skulle jo kjøre hjem! Så jeg og kelneren på Pir 1, som lå der og vugget salig i solskinnet, ble enig om at et glass øl  fikk holde – perfekt følge til angusburgeren og bakrusen. Det dannede alternativet med hvitvin og blåskjell overlot jeg til kammermusikk-kameratene.

risor_sept16_0916_0150

Og der satt vi og vugget. mens det risørske sensommerliv utspant seg som en svensk barnefilm foran øynene. En intens stund av skjønnhet, velvære og vemod over hvor deilig en norsk sommer kan være.

Zero Coca Cola

Følelsen av å være langt, langt borte ble endelig forseglet på vei ut av den sjarmerende trehusbebyggelsen, før jeg svingte innom Statoil-stasjonen for å fylle bensin.

risor_sept16_0916_0158
Risør en sensommerdag lokker godtfolk ut i gatene. Men noen er stuck i en bensinstasjon.
  • Kunne jeg kanskje også få byttet den nå lunkne, men uåpnede colaen fra Stavelins til en kald?
  • Jeg beklager så mye, sa den hyggelige damen, men det kan jeg ikke av sikkerhetsmessige grunner.
  • ????
  • Nei, det er faktisk mulig å sprøyte inn gift eller sprengstoff i en flaske, selv om korken virker lukket.
  • Men denne flasken kjøpte jeg for bare noen timer siden nede hos Stavelins!?
  • Beklager, det forandrer ikke saken.
  • Du tuller? Det er jo ikke akkurat en flyplass dette her?
  •  Vi har også våre rutiner, forklarte denne bleke nyversjonen av Shelldama. Hun var tydeligvis ikke opptatt av å forbedre produktet sitt; gjøre akkurat de små justeringene som gjør en kunde glad.

Men det skal de ha, folk med stivnakkede prinsipper som alltid holder seg til planen; Det går som regel akkurat slik de hadde tenkt seg.

Og moralen? Når livet gir deg sitroner, kjøp en kald 7up!)

 

Les Mer
Golfbag_from_Chloe

Skinn, strikk og høye hæler

Invester i fine basisplagg! Slik lyder nummer en formaning fra all verdens stylister. Og jeg har vært snill pike.

Heider_Ackermann_Pucci_Cathrine_HAmmel
Basisplagg som har holdt en stund; skinnbukse fra Heider Ackermann (mytheresa.com), heklet topp fra Pucci (Garbo outlet) strikkejakke fra Cathrine Hammel. Alt i nydelig, mørk sjokoladefarge.

 

 

 

Så snill så lenge, at når noe kommer tilbake på trendlisten, kan jeg dra frem gammel glory fra Thierry Mugler eller Emporio Armani (han laget veldig kule klær på 90-tallet). Og noen ganger gråte blod fordi jeg akkurat i forfjor ga bort den blå Jaeger frakken i kasjmir til UFF fordi den var så innmari oversize. Samme med  gabardin herrefrakken fra Burberry som gamlekjæresten min kjøpte på loppis i Milano på 80-tallet.Jeg håper en skikkelig takknemlig fashionista har fått tak i godbitene og nyter dem for alt de er verdt!

outfits_ingvill_16_0916_0039
Denne sommerhøsten kan det være greit med ermeløs topp under strikkejakken og tåløse sko. Litt praktisk må man være. Alle foto: Elisabeth Snaprud

Som en ren sorgreaksjon holder jeg meg til mer nyinnkjøpt innertøy i denne omgang, mest for å gi en ide om hvordan høstens aktuelle  lek med strukturer i samme farge, kan skape en fin helhet.

Bryt opp det monokrone antrekket med et kraftig halskjede og en veske til å dø for. I likhet med sko, er det ingen grunn til å være økonomisk når det gjelder vesker. Havregrøt og nudler smaker aldri bedre enn etter enn estetisk utskeielse du kan ha glede av i mange år!

outfits_ingvill_16_0916_0019
Golfbag fra Chloe i tykt, supermykt, rubinrødt skinn. Bare måtte ha den!

Og hæler. Jeg elsker å gå i høye hæler, av det slaget som faktisk er gode å gå i. Og de finnes! Disse støvelskoene er i særklasse behagelige.

Ivanka_Trump_shoes Kanskje fordi de er designet av Ivanka Trump, Donalds 1,80 cm høye datter. Go Ivanka! Og be for at faren din ender på sidelinjen.

 

Les Mer