Falsk pels, brede skuldre og ekte varme

De skryter den opp i skyene, miljøaktivistene. Og ja, jeg ruinerte meg på en av de første designerutgavene på markedet. Men hvor miljøvennlig er egentlig en fuskepels? Når den ikke holder varmen?

Ikke nok, i alle fall, spør du meg. Det er mye av grunnen til at min Yves St Laurent fuskepels fra 80-tallet (innkjøpet førte til flere havregrøtmiddager på rad enn jeg kan huske) henger mer på kleshengeren enn  på meg når det begynner å bli blåkaldt ute.

p00204387

I tillegg har den usedvanlig brede skuldre , det skal sies (selv om det ikke føltes sånn på 80-tallet) men det er jo i ferd med å komme tilbake big time. Nå skal vi alle se ut som Kaitleen Jenner i strikkejakke. (Sjekk Vetements  og deres Streetwear-kolleksjon. Der ryker hettegensere med påskriften «May the bridges I burn light the way» rett ut til tross for priser rundt 6000 kroner. Er du hip , så er du hip. Og jeg må innrømme at jeg er svak for påskriften . Bare ikke de enorme skuldrene.)

Men altså, fuskepelsen.

Man kan fort få inntrykk av at det er 2000-tallets Dyrerettighets aktivister som har sørget for fremveksten av fuskepelsen. Men allerede rundt 1910 ble de første fuskepelsene utviklet, ikke for å redde truede dyrearter, men sørge for at mindre bemidlede kvinner kunne unne seg noe som lignet det de smellvakre og styrtrike damene iførte seg som statussymbol.

6b3091194046f8c4d7c26e5af1b42ce9Dette var selvfølgelig et desperat forsøk som var dømt til å mislykkes, ettersom de første fuskepelsene laget av Alpacaull, var bleke og pjuskete avskygninger av the real thing.

Som Vogue proklamerte i sin Pelshistorie fra 1929 – «Gå uten smykker, lommepenger og hverdagsklær, men prøv ALDRI å spare inn på Pelsen!».

Nå har pipen fått en annen lyd – luksusmagasiner som Harpers Bazaar reklamerer for fuskepels fra H&M og Zara og påstår attpå til at man blir varm av det!

hbz-faux-fur-zara
En leopardlignende fuskepels fra Zara.

Men det var først på 1950-tallet , med utviklingen av syntetiske fibre at fuskepelsen begynte å ligne noe, nærmere bestemt det dyret det forsøkte å imitere. Men fuskepelsen var fortsatt bare en billig kopi –  noe de mindre bemidlede måtte ta til takke med, stakkars.

Så kom de første pelsprotestene på 1970-tallet , med stjerner som Doris Day og Mary Tyler Moore i spissen. Og som så mange andre bølger på 70-tallet, kom de tilbake med full styrke på 90-tallet. Da stilte et kobbel med supermodeller nakne for superfotografen Herb Ritts, for liksom å understreke at det var å foretrekke, fremfor å gå med pels.

Og de hadde et vesentlig poeng, bortsett fra den opplagte. For enten du går naken eller ikledd fuskepels, kan det aldri ble så varmt og godt som ekte dyrepels.

Og løsningen?1ag143-i29_a_58

 

Så lenge vi fortsatt spiser lammekjøtt, er det nok av politisk korrekt lammeskinnspels og forsyne seg fra. Min fotside 90-talls-frakk fra Fendi – en av de første som ble tynnet og trimmet slik at den ikke veier et tonn – gjør fortsatt nytten mot iskalde kuldegrader.

Da mangler jeg bare en oversize bikerjakke fra Acne, så kan vinteren komme.

 

Les Mer
memorable-all-saints-day

Hallo! Alle himlers helgener!

Søndag skal også jeg besøke kirkegården. Tenne lys. Slå av en prat med moren og faren min – inni meg, altså – og tenke litt over det brutale faktum at vi alle skal dø.

Da blir det fort til at jeg tenker på dem som har valgt døden. Som var så alene i sin angst, sitt mørke og sin smerte at de valgte å ta sitt eget liv. Så mange er de her til lands, at når det gjelder unge menn, er vi på verdenstoppen i selvmord.

Hvordan kan det ha seg, i verdens beste land?

Svaret er naturligvis sammensatt, men jeg tror ensomhet utgjør en stor del. Uansett hvor mye kaffe vi drikker på kafeene, sitter vi der med historiske gener fra grisgrendte strøk, der hver og en måtte ta vare på seg sjøl i hverdagen. Kvinner hadde den følelsesmessige nærkontakten med barna, mennene var stort sett utelukket fra det også.  Man snakket ikke om følelser, det var det ikke tid til. Og om så var; hva godt skulle det føre til?

images

Sånn sett reagerer jeg både positivt på ideen om emosjonell åpenhet og negativt på det renspikkede salgsfremstøtet, når statsministerkandidat Jonas Gahr Støre, stiller i beste Skavlantid og utfyller sin kone, Marit Slagsvolds fortelling om deres samliv i boken «Jeg blir til i møte med deg».

Men denne åpenheten, om et idyllisk samspill mellom lys og mørke, lojalt samspill i 30 år på godt og vondt, kan også bidra til å gi oss andre en følelse av mislykkethet, eller ren, skjær misunnelse.

For hvem, bortsett fra da Marit Slagsvold, treffer en fullgod mannlig partner som 19-åring, som ved et Herrens mirakel, ikke bare sprer sitt lys, men attpåtil føler seg beriket av hennes mørke!

Ikke jeg i alle fall. Han jeg var sammen med som 19-åring, klaget på at jeg var for alvorlig, jeg tok ting for alvorlig, jeg tenkte for mye og jeg problematiserte og bekymret meg.

Men det skal sies;  jeg elsket ham og han elsket meg. Vi var unge, friske, pene nok, velstående nok og talentfulle nok.

Kort sagt; vi hadde «alt», i likhet med svært mange middelklassenordmenn.  Og det er jo først da, når man innser at et slikt eventyrscenario ikke garanterer komplett lykke; langt mindre landsforviser dine indre demoner, at desperasjonen kan sette seg fast.

a-lonely-tree-1463237329cpx

Man kan ikke lenger håpe at hvis bare sånn og sånn, så blir alt bra. Du har alt det der. Du må lenger inn. Der det virkelig gjør vondt. Der det faktisk ligger mulighet for frelse. Fra deg selv og til deg selv.

Den veien er ensom. Ubotelig ensom. Så ensom at det kan bli for mye for et menneske.

I media forundres det stadig over hvor ubegripelig det er at særlig de vellykkede, de som fikk og fikk til alt, velger å ta sitt eget liv. Hvordan er det mulig? De hadde jo alle muligheter!

Ja, nemlig. Så mange at du slipper de små problemene og blir stilt overfor de store; Hva er egentlig meningen med mitt liv? Og hvem er jeg egentlig oppi alt dette?

Alternativt; du blir fanget i din egen desperate perfeksjonisme; ingenting er bra nok; i alle fall ikke du.

Marit Slagsvold har vært overordentlig heldig. Men det kan jo tenkes at mørket og angsten hun forteller at hun jevnlig led under, handlet om slike avgrunner i vårt indre liv.

For vel blir vi til i møte med den andre. Men skal vi bare være, må vi møte og oppfylle oss selv.

PS

Kjære mor og far, det begynner å ligne noe; livet dere skjenket meg. Jeg kjenner at jeg både kan være og bli til. Håper det samme for dere! Om alle helgener vil.

Les Mer

Drop earrings, not bombs!

Nå er det øredobbene som gjelder, damer!  Store, dinglende øredrops!  Et forfengelig fashion statement som i beste fall kan redde soldatliv og bistå syriske flyktninger.

1459093582221
Nitidig håndarbeid ligger bak et påfugl-anheng i den lille bedriften i Istanbul.

Ved et stort arbeidsbord, langt inn i Istanbuls bakgater, sitter syriske flyktninger og tvinner garn og metall til påfuglfjærlignende ørepynt.  Det blir vakkert, det blir brukbart, men aller viktigst; det gir disse flyktningene en liten inntekt mens de venter på en fremtid.

Alparslan Gurbuz fikk ideen da han arbeidet som frivillig på Samos. Hvordan gi flyktninger, og da særlig kvinner, anledning til å tjene penger, samtidig som de tar seg av barna sine?

Finn et smart og salgbart håndverksprodukt! Noe de kan lære og arbeide med i fellesskap, men også kombinere med barnepass hjemme.

I Istanbul fant han organisasjonen Small Projects, som gjorde det mulig å sette i gang.

scatteredornaments
Disse ornamentene er 5 cm i diameter og passer perfekt som øredobber også.

Den ukrainske kunstneren Tania Scheglova, går mer detaljert til verks med sitt veldedighetsprosjekt. Pengene fra salget av de store, kule plastøredobbene CrystalTania lager og selger på Etsy.com, går til innkjøp av førstehjelpspakker for soldater i Ukraina.

Hun kan se ut som en tsarprinsesse i tiden før den russiske revolusjonen. Men Tania er selv en slags revolusjonær, et selverklært naturbarn og kunstner, som lager glamorøse plastsmykker ved siden av en vellykket karriere sammen med ektemannen i #synchrodogs

Betyr det at kunsten deres dypest sett er politisk?

På ingen måte. For Tania er dette et menneskelig anliggende, hun vil støtte dem som kjemper for fedrelandet hennes.

il_570xn-1094986705_h20p
Alle Tanias smykker er håndlaget og unike og koster drøyt 700 kroner.

-Situasjonen kom overraskende på oss, da krigen brøt ut for to år siden, det fantes ikke noen organisert motstand eller eget hjelpeapparat. Derfor har halve Ukraina samlet krefter for å bidra med sitt.

-Folk visste nøyaktig hvor hjelpen var nødvendig, det ble etablert egne Facebook- sider så folk til enhver tid kunne bli oppdatert på hvor nøden var størst.

Derfor sender ikke Tania smykkeinntektene til en felles kasse, men kjøper medisinske førstehjelpkits som nødvendig utstyr til soldatene.

Noen av dem er hennes venner, og hun liker tanken på at de kan ha overlevd fordi de hadde det rette, medisinske utstyret når det gjaldt.

Og skulle du ha null interesse av øredobber, men gjerne vil bidra, kan nettstedet «A better world» være stedet der du finner hjelpeprosjektet akkurat du brenner for.

Jeg falt for Drop Earrings, not bombs, fordi de lager øreringer, selvsagt, og  fordi prosjektet er så enkelt i sin brukbarhet.

Og bare et lite fashiontips til slutt; hos Drop Earrings, not bombs; kjøp de store anhengene, som egentlig er laget til julepynt! Et smykke må jo være stort for å bli et statement. Og skulle du bli lei, eller bare finner ut at det ikke passer, fungerer de jo fortsatt fint som juletrepynt!

Les Mer

En sommerfugl med #killerinstinct

De fete klørne er groteske nok. Og slett ikke noe du forbinder med en vakker sommerfugl. Men denne brunspraglete utgaven ved foten av en tempelsøyle i Chiang Mai, har også fuglestore vinger – dekorert med slangehoder i hver ytterkant.

Beskyttelse er viktig. Særlig når man er skjør og vokter det viktigste tempelet i Thailands neststørste by.

Wat Doi Suthep, dette hellige stedet på toppen av et fjell, har fått en hvit elefant til å knele å dø, sies det. Da den bar en av Buddhas levninger på ryggen og var satt fri for å finne det rette, hellige stedet for relikviet.

thailand_16_0916_0503
Tempelklokkene ringer for alle som besøker Wat Doi Suthep. Men vi er så heldige å bli loset forbi køen som gjester av Den Kongelige Thailandske Ambasade i Oslo.

Det kan ikke ha vært enkelt. OMG-faktoren er høy i Chiang Mai. Denne såkalte Rosen i Nord, dette vakre fjelllandskapet med de smaragdgrønne rismarkene, rommer 1600 templer – alle overdådig dekorert og plassert på kraftfulle steder.

I fire dager løp den hvite elefanten hvileløst omkring, sånn engang på 1300-tallet. Med sine nesten hundre år og uendelige visdom skulle den kjenne på kroppen hvor Buddhas relikvier best kunne utfolde sin magiske kraft. Det mente i alle fall munken som hadde sluppet den fri for å utføre oppdraget.

thailand_16_0916_0507
Under denne gigantiske, gullbelagte stupaen ligger buddhas skulderben begravet, ifølge legenden.

Og ganske riktig, ifølge dem som tolker hellige tegn; etter å ha klatret opp på platået av det majestetiske fjellet, utstøtte det gigantiske urdyret noen voldsomme trompetstøt før han gikk tre runder rundt en liten jordflekk, la seg ned, og døde.

Akkurat der rager nå det hellige gulltårnet – en såkalt stupa – så mektig at vi må senke blikket når solens stråler møter herligheten. Så strålende at de troende som besøker tempelet, kjøper  en lotusblomst, går de tre elefant-rundene rundt stupaen  – baklengs – mens de ber de høyere makter om velsignelser.

Selv velger jeg den raskeste veien til karmabanken og krabber på knærne inn i nabotempelet. Det  må man gjøre nemlig, krabbe altså, for å vise respekt og ydmykhet.

thailand_16_0916_0505
De delte generøst av sin hverdag med oss, Førstesekretær ved Den Kongelige Thailandske Ambassade, Ohm Cusripituck og hans kone Lee Angaroen.

Munken i det innerste hjørnet av rommet resiterer sutraer på løpende bånd, mens han kaster hellig vann over dem som kneler foran ham.

De litt lenger bak også, viser det seg – plutselig får jeg en solid vannsprut over nakken. Men helt velsignet er jeg ikke før hans kollega ved den lave utgangsdøren har knyttet et bløtt hyssingbånd rundt armen min og mumlet sine sutraer.

Ferdig beskyttet går jeg ut i den gullglitrende solen, forbi de gigantiske dragehodene som gir den beskyttende sommerfuglen solid assistanse, og ned i tempelhagen, der et romantisk par og kroer seg i skyggen.

thailand_16_0916_0578

Følelsen er lett paradisisk, og når jeg omsider, etter å ha passert enda flere templer , når opp til utsiktsplatået,der sommerfuglen med slangehoder klorer seg fast, øker paradisfølelsen på.

Denne groteskt vakre detaljen mot en uendelig utsikt over fjellandskapet, gir en følelse av å være midt i smørøyet, eller prikken i sirkelen, for å bruke et mer taoistisk symbol.

Og så kommer jeg til å tenke på  Sommerfugleffekten; at noen solide blaff fra en sommerfuglvinge kan forårsake en orkan på den andre siden av kloden. Akkurat nå tror jeg det er sant. Særlig om vingene er utstyrt med slangehoder.

thailand_16_0916_0533
Jada, jeg fant roen blant alle buddhaene, de troende menneskene og munkene som holdt energinivået akkurat der og da.
Les Mer

Når var dyremønster IKKE trendy?

Det er ikke godt å si. Men da Tarzan og Jane i den første filmatiseringen av boken kastet seg rundt i lianene i 1918, var mye gjort. Massekommunisert leopardmønster var et faktum.

Men hvorfor ble det så populært ?

Frykt, sies det. Vi kan ikke noe for det, men bare synet av et dyremønster minner oss om selve dyret og faren forbundet med det.

Og så er det slik at de fysiologiske reaksjonene for Frykt og opphisselse, er til forveksling like. Siden det ikke er noen faretruende leopard i nærheten, snarere en kvinne i leopardlignende klær, ja, så kjenner man seg bare litt opphisset. Hvis man er heterofil mann, altså.

For i følge forskningen, (ja, dette er det forsket på! ref marketing futures.comAdvertising Psychology and Behaviour) er det menn som reagerer med akkurat en passe dose frykt/opphisselse hvis en kvinne ikler seg rovdyrmønster.

untitled_1016_0146
Moden kvinne med ditto Kenzo-skjerf fra 1980-tallet en gang. (foto: Elisabeth Snaprud)

Hvis en mann gjør det samme, vil han enten provosere de heterofile mennene, eller virke skremmende på kvinnene. Eller latterlig, spør du meg. Men det er det altså ikke forsket på. Ikke effekten av middelaldrende damer som ikler seg dyremønster heller.( det er jo ikke nødvendigvis noe  man slutter å ikle seg når forplantningsiveren er vel overstått).

Men denne høsten vil det bugne med gyldne anledninger til private studier på nettopp slike ting. Hvis folk flest tar trendbarometeret på alvor, altså.

For dyremønster er superhot – igjen! Helst i lag på lag over hele kroppen. Og utvalget blir ekstra stort når masseprodusenten #H&M slår seg sammen med dyremønsterspesialist, #Kenzo og slipper høstens mest tigerstripete og leopardflekkede kolleksjon 3 november.

1469542969-syn-xxx-1469538516-6106-lb-108
Isamaya Ffrench i tigerdrakt fra Kenzo x H&M -kolleksjonen.

For både gutter og jenter. Så her er det bare å ta en titt og kjenne etter om man føler seg litt ekstra truet – eller bare lattermild.

Den lett narcissistiske typen kan ta på seg dyremønsteret, stille seg foran speilet og kjenne godt etter: Føler du deg litt småtent og selvsikker?

Ikke utenkelig. Forskning har påvist det høvdinger i primitive kulturer alltid har visst; man maner til seg dyrets kraft ved å ikle seg skinnet deres.

Denne barbariske skikken har vi stort sett sluttet med, men den opphissende effekten og følelsen av makt skal visstnok påvirke den som utstyrer seg med bare dyremønstrene også. Bare synet av flekkene er nok.

vera-miles-as-jane-in-tarzans-hidden-jungle
Denne damen (Vera Miles i en av de 200 Tarzan-versjonene som finnes) kan kanskje føle seg litt ekstra selvsikker når hun ser seg i speilet med leoparddrakt. Men jeg tviler på at det er et utbredt fenomen.

Og det er særlig leoparden som slår an, denne grasiøse jegeren, som indikerer «feminin» utspekulerthet og jaktinstinkter,  heter det i fashion-history.lovetoknow. Et frigjort syn på kvinnen som var overraskende frekt til å være på 30-tallet , men helt i tråd med frigjorte, verdensorienterte og etterhvert maktsøkende  70- og 80-tallet.

Før disse tiårene var det omtrent like populære slangemønsteret, mer i tråd med det tradisjonelle synet på kvinner. Som bestemoren til en venninne uttrykte det: Kvinnen skal være mild som en due og slu som en slange.

Har man planer om sistnevnte, kan det være lurt å utstyre seg med noe a la støvlene på bildet. De kan i hvert fall føre til interessante opplevelser, det har jeg personlig erfaring med.

untitled_1016_0088
Gucci over kneet støvler fra 90-tallet passer perfekt inn i høstens trendbilde.

Og heldigvis – siden dyremønstrenes foreløpige høydepunkt på 80-tallet, er det ikke den ting du ikke får kjøpt med slange- eller leopardprint på – fra sigarettetui til sokker.

I høst er det særlig frakken, dette i utgangspunktet maskuline og konservative plagget, som gjør den helt riktige susen.

Så gjelder det bare å finne vei i vellinga mellom det vulgære og det elegante. En grei tommelfingerregel her er ; Gjør det så dyrt som mulig! Tenk jakke fra Givenchy og Dolce Gabbana eller Sand og Isabel Marant, alt ettersom hvor dyp lommeboken er.

Og føler du at dette blir altfor dyrt, er jo trøsten soleklar; Dette er en investering for livet!

 

Les Mer

Urkvinnen fra Ukraina

På jobben kler hun seg naken og danderer den spinkle kroppen i en figurasjon og setting hun og mannen har meditert seg frem til; enten hun omfavner en kaktus eller liksom svever i løse luften.

img_2004

Men akkurat nå sitter halvparten av kunstnerduoen Synchrodogs, Tania Shcheglova, på en kald benk utenfor Skur 13 på Tjuvholmen, der bildene hennes ble vist under Uncontaminated festivalen i forrige uke. Hun ler mye, på en behagelig, ikke-nervøs måte. Som om det renner en liten vårbekk inne i henne som bare klukker av sted. Er det all naturen?

-Jeg vet ikke, for meg er det vel viktig å ikke være så alvorlig. Hvis alle skulle være alvorlige hele tiden, ville vi bare bli deprimert. For vi skal jo alle dø til til slutt, sier Tania og ler denne gjennomført gledesfylte latteren sin.

Kanskje ikke så rart, ettersom hun i følge seg selv lever et helt fantastisk liv; hun og mannen reiser over hele verden og lander hjemme i Ukraina når de føler for det.

Vi er så heldige! Det er som en gave fra Gud. Og når livet gir deg slike gaver, er det viktig å gi noe tilbake. Det er hele poenget, faktisk. Det er en toveis greie.

Tania er 27 år og gift med kollega og kjæreste, Roman Noven. Begge kommer fra Ivano-Frankivsk et lite sted vest i Ukraina, der de fortsatt bor. (Og de gir helt konkret tilbake, noe jeg kommer tilbake til i et senere innlegg).

85130010__ready

 

Hun har alltid elsket naturen som omgir dem der. Råheten, det uberørte. Det får henne til å føle seg trygg, til å kjenne at hun er hjemme og at hun kan være seg selv. Sammen med sin elskede, mannen hun lever og jobber med i deres Synchrodogs prosjekt.

De drømmer til og med sammen, hun og Ramon – de har utviklet en slags meditasjonsteknikk, der de når et nivå der de samkommuniserer om visuelle ideer.

En natt så hun seg selv gjennomhullet av lys, en visjon som var vanskelig å gjennomføre med de lowtech midlene Synchrodogs opererer med.  Men til slutt fant de ut at mye kunne oppnås ved å lime sirkelrunde speil på kroppen hennes og la solen treffe.

-Det er en morsom del av jobben, å finne løsningen på de praktiske problene. Vi elsker å leke eller kjempe oss frem til resultater i den mektige naturen. Det minner deg om hvor du kommer fra og hvem du er.

Det anerkjente kunstnerparet har internasjonale oppdrag for motegiganter som Vogue, Marni og Kenzo, samtidig som de gjør sine egne kunstprosjekter – nesten alltid med en naken Tania i hovedrollen.

synchrodogs_reverie_sleep_2_800

-Det er viktig å skille mellom nakenbilder. Noen, kanskje de fleste, appellerer til det erotiske i mennesket. Men nakenhet for oss er bare et uttrykk for å vise forbindelsen med naturen. Vi ble født nakne, det er ikke noe big deal.

-Do you want a sigarette?  fyren har vaket i utkanten av vår lille samtale en stund. Nå har han tatt mot til seg og leverer en klønete variant av en gammel pickup line (jeg mener, du kan jo ikke be om fyr, når ingen røyker!)

-No thank,you, I dont smoke, svarer Tania , og supplerer med denne elskelige latteren sin.

-But you look like a princess! (fyren ser jo ingen grunn til å gi seg, etter et så hyggelig avslag)

-Well, a non-smoking princess, svarer Tania, som klarer seg fint uten sin beskyttende mann i nærheten, han ble syk og måtte være hjemme for denne utstillingen. Roman, mannen som er så viktig for henne – om omvendt – at de føler de kan oppnå alt. Hvis de jobber hardt nok.

13_hidden-project_13
Samtlige foto (unntatt portrettet jeg tok av henne utenfor Skur13, naturligvis) er hentet fra nettsiden Synchrodogs.com

-Hvis det er vårt altså! Hvis ikke, vil det bare gå. Og da var det ikke vårt i første omgang. Sammen kan vi gjøre alt vi er ment til å gjøre.

Men hvorfor krigsherjede Ukraina? Hvorfor flytter de ikke til Paris, for eksempel, nå som de har slått gjennom internasjonalt og i prinsippet kan bo hvor de vil?

Blant annet på grunn av det ville og storslåtte ukrainske landskapet og den interessante følelsen av polaritet mellom Europa og Russland, får vi vite. Men først og fremst? Er det menneskene i fedrelandet som får henne til å bli.

-Folk er gode med hverandre i Ukraina, ikke bare mot dem de er glad i eller kjenner, men alle. Møter du noen på gaten og ber om hjelp, vil vedkommende si; selvfølgelig, hva kan jeg hjelpe deg med? Folk er varme og de har et åpent hjerte, jeg elsker virkelig Ukraina for det.

Såh, det forklarer denne vennlige imøtekommenheten, den indre gløden, selve elskverdigheten hos Tania. Hun er virkelig en prinsesse fra Ukraina. Der det tydeligvis er flere av dem.

Les Mer
forgetful-blondes-on-tour-thailand

En hjernedød blondine ser tilbake

De som kjenner meg vil nok si at jeg er nokså selvstendig.  Særlig på tur kan jeg ordne og fixe i en viss fart. Men sett meg i en gruppe, og jeg svimer ganske snart rundt som klisjeen av en dum blondine.

På tidligere nevnte gruppetur til Thailand skulle det ganske snart vise seg at jeg ikke var alene. Opptil flere av de utpregede individualistene ble rammet av samme fenomen. Mens vertskapet; født og oppvokst som buddhister, viste seg å ta enhver forsinkelse som en blomst i veikanten, og ethvert problem som en grønnsak man kutter i biter og fordøyer, bit for bit. Misunnelseverdig!

thailand_16_0916_0076
Ambassadør Jukr Boon-long må ty til paraplyen for å samle gruppen foran Wat Phra kaew tempelet i The Grand Palace – som nå er stengt frem til 20.oktober grunnet Kong Bhumibols begravelse.

Første morgen etter ankomst skal vi møtes i resepsjonen kl 9.30. Da har hun som virker mest organisert, forsovet seg så inderlig at hun må sendes etter i en annen bil, til tross for en halvtimes venting. Jadda. Og hun er ikke blond en gang.

Andre morgen skal vi en svipptur med bil til Hua Hin. No need for big suitcase! Men etter endelig å ha kommet av sted, tar bilen en u-turn midt på motorveien-uaææææhh – tilbake til hotellet – for to stykker har lagt igjen passet i den store kofferten. Hvem trenger vel pass når man er på teppelagt gruppetur?

fullsizerender
Glad gjeng ved nok et bugnende matbord og daglig Tarapi.no ved Lene Wikander (blondinen til høyre foran).

Tredje morgen er alle på plass i tide, kanskje fordi de fleste drakk i hvert fall et glass for mye kvelden i forveien og fikk nok trøbbel ut av det. Et sted går grensen, selv for surrete blondiner.

Den fjerde morgenen, før flyavgang til Chiang Mai, går det galt igjen. Vi er minus en blondine og blir som gruppe kollektivt urolige. Men vertskapet tar igjen situasjonen med knusende ro. Detachment, denne buddhistiske evne til å fjerne seg fra følelsesmessig turbulens, er nøkkelordet, kan Ambassadøren betro oss. Arrangørene har nå , kloke av skade lagt inn en solid tidsbuffer på rundt to timer! Vi har altså god tid på flyplassen.

fullsizerender
Mye kaffe, pluss mørkhårete innslag – her representert ved Frøydis Hågvar og Margaretha Finseth, demper blondinefaktoren – et hårstrå eller to.

Like fullt, når vi ankommer til flyplassen, er alle nokså stresset. Ikke minst min nye venninne, som må få pakket en svær kartong i plast og attpåtil har flyskrekk. 

Jeg føler meg plutselig litt ansvarlig, uten å tenke på at man alltid må sette oksygenmasken på seg selv før man hjelper andre . Særlig når oksygentilførselen tydeligvis er begrenset i utgangspunktet

Men innsjekkingen går tilsynelatende greit den og vi rekker flyet med god margin.

Problemet viser seg ikke før den femte og siste morgenen, da vi skal pakke en siste gang før flyet til Chiang Mai – Bangkok – Oslo.

thailand_16_0916_0699-2
Gruppens eneste mannlige deltaker, Sjur Østlien Lien, søker ro hos den mediterende kunstneren Kamin Lertchaiprasert – i voksutgave – på MAIIAM Contemporary Art Museum i Chiang Mai.

Hvor i Huahin var MACen min!!!!! Jeg leter desperat gjennom alt en 2-3 ganger før jeg skjønner at jeg må ha lagt den igjen på det forrige hotellet. Jeg sjekket jo mail før jeg la meg og må ha glemt den oppi laknene i den store sengen. Gudene skal vite at jeg var trøtt nok til å gjøre noe så tåpelig.

Vår elskelige vert Ohm, tok min fadese på like strak arm som alle andres. Dette skulle fixes. Don’t worry:)

Ehhh, nei vel. Problemet var bare at den ikke ble funnet på hotellet, ikke etter andre eller tredje oppringing heller, ikke engang etter at alle security kameraer inn og ut av mitt rom siste 30 timer var gjennomsett. Eieren av hotellet var tross alt en personlig venn av Ambassadøren, så her var det full service.

thailand_16_0916_0492
Førstesekretær/detektiv Ohm Cusripituck konsentrerer seg om jakten på min forsvundne Mac – til tross for utsikten til et av Thailands vakreste tempelområder – Wat Doi Suthep.

Hmmm. Pinlig. Veldig pinlig. Jeg hadde jo sverget på at macen måtte være på det rommet, hvor skulle den ellers være?

Kanskje hadde noen brutt seg inn på det siste hotellet vi bodde på? Mens jeg var ute og spiste? foreslo Ohm. Ikke så veldig sannsynlig. Men Ohm sjekket det også. Ringer man i Thailand fra den Kongelige Thailandske Ambassaden i Oslo får man sving på ting. Fort. Overvåkingskameraer ble gjennomgått. Igjen.

Men nei.

Så, når Ohm antageligvis må ha innsett at min hjerne har vært såpass lenge på gruppetur at den ikke fungerer maksimalt, spør han:

Hva med flyplassen ? Husket du å legge Macen tilbake i håndbagasjen etter security check der?

thailand_16_0916_0605
Om 100 år er allting glemt. Heldigvis. Kamin Lertchaiprasert fokuserer på liv, død og ikke minst; Tilstedeværelse, i sin retrospektive utstilling . Der har jeg mye å lære. Særlig når jeg er på gruppetur.

Ehh, nei, det kunne jeg altså ikke være helt sikker på.

Men det som er helt sikkert, er at et sikrere sted å legge igjen computeren på, enn bagasjekontrollen på Bangkok International Airport, finnes knapt. Når Ohm, the man, via sitt effektive nettverk, endelig sporet opp Macen min, var den så trygt innelåst at de umulig kunne få den ut og brakt til riktig terminal før min avreise.

Og neste gang jeg drar på gruppetur? Later jeg som jeg reiser alene.

Les Mer

Star Wars i Skur 13

Er det en maske? Et monster? Et bilvrak? Ikke godt å si, der jeg blendes av Uncontaminateds hovedutstilling på Tjuvholmen. Og det er heller ikke meningen.

 

Som de sa, jentene bak denne gigantvitaliseringen av Aker Brygge og Tjuvholmen; ingenting er det det ser ut til å være. Men kunstneren Bob Recine, som har samarbeidet med Bjarne Melgaard om denne utstillingen, er virkelig nok. Og like utstudert innstilt på å transformere det vakre og det groteske som da Andy Warhol i sin tid falt for hans talent – og kanskje også hans ynglingevakre utseende. The Alchemy of Beauty, som han selv kaller det.

fullsizerender
Bob Recine, omringet av gode venner: fotografen Dusan Reljin (som har tatt oppslagsbilde), Hilde Pettersen Reljin (direktøren for det hele) og deres barn, Theodora, Ferdinand og Dorian.

Og det høres jo vakkert ut, men ingen ord kan forklare den gjennomtrengende følelsen av lyd, lys og liggende, stående og hengende verk i denne hangaren av et rom. Og da snakker vi ikke bare om veggen – sammenklemte bilvrak henger fra taket, og som store masker stirrer de Bjarne Melgaards troll i hvitøyet. Alt mens 12 lyssøyler rigget opp av Void, flerrer det nattmørke rommet i en cyberdans med et elektronisk lydbilde komponert av Bendik Baksaas. Som Baksaas uttrykte det ; velkommen til et rystende møte mellom forskjellige kunstuttrykk og teknologi!

Et adskillig roligere, men like fullt styggpent konsept, inviterer billedkunstner Hilde Marstrander på. Hun har okkupert annenetasje i ASIA restauranten med sine manipulerte foto av værbitte fraktskip – et bilde på drakampen mellom menneskeskapte konstruksjoner og naturen.

fullsizerender

-Det ser ut som en slags urban graffitti, men dette er naturens verk, sier HildeMarstrander, som har tatt skaperverket noen hakk videre. Salgsutstillingen henger til 20 oktober.

Ingen drakamp, men like fullt en kreativ utveksling har funnet sted i Adam&Eva salongen på Aker Brygge . Der har kreativ leder Cato Karpow ryddet salongen og gitt 3-dagers-pass til en kollektiv utstilling der 10 fotografer tolker hår. Og du får ikke vite hvem som har gjort hva fra denne poolen av toppfotgrafer fra TinAgent – dette er et felles arbeid.

fullsizerender

-Vi ville gjøre noe anderledes med våre kolleksjoner. Hår er jo mye mer enn en vakker krone, sier Karpow, som også har samarbeidet med Bob Recine – opprinnelig hårstylist – i den siste kolleksjonen.

I den helt motsatt enden , mere typen what you see, is what you get, finner vi  John Andre Hanøy, som håndlager de vakreste lamper med glødepærer i råmessing, altså messing hele veien, ikke bare overflatebehandlet.

fullsizerender

-Fordi jeg liker ting som er like pene inn som utenpå, smiler Hanøy . Også kjent for eksklusive Mikke Mus ringer gjort i samarbeid med Mona/Tom Wood.

fullsizerender

Det passer godt på kunstner/designer Edda Gimnes også. Hun vant nylig en konkurranse i London, der Alber Elbaz (ex-Lanvin) satt i juryen. Nå er hun på vei til Paris for å møte ham, men før det kan du spasere rett inn i hennes illustrerte bylandskap og fotograferte malerier og gjøre som Alber Elbaz; la deg fascinere av hennes fantasi.

Les Mer

Fra puppeholder til silkebluse

Søte, som små påskeegg, ligger de gule kokongene og skvulper i kokende såpevann. Langsomt løses limstoffet i skallet opp og de fineste silketråder kan nøstes ut. Så noen enda finere. Og til slutt; de aller fineste.

Vi prøver å ikke tenke på de stakkars puppene som blir kokt levende, som takk for den fantastiske jobben de har gjort. Og heldigvis er det  totalt fascinerende å se hvordan nøstedamen (i mangel av et bedre ord) samler tråder fra flere kokonger og trekker dem ut i metervis.

thailand_16_0916_0707

Nærmere 500 meter tråd kan man få ut av en gul thaisilkekokong, i motsetning til den hvite, kinesiske, som holder opp til 800.Men prinsippet er det samme: Det aller ytterste laget gir den groveste tråden, eller det vi kaller råsilke. Så blir den gradvis finere, tråden.

Vi befinner oss i utkanten av Chiang Mai på Shinawatra, Thailands eldste silkefabrikk. Og rett imot den stilltiende trådsamleren smeller det i to store vevstoler. Silketrådene er spunnet og farget – nå skal de veves  – i en rytmisk dans der føttene manøvrerer trådene mens armene drar skyttelen hardt til med et smell.

thailand_16_0916_0728

Hjelpe meg som de jobber! Arbeidsdirektoratet hadde fått kollektivt nervesammenbrudd. Jeg nøyer meg med en solid dose shoptherapy – tvers overfor den lille fabrikken ligger – nettopp – et fabrikkutsalg, der man kan shoppe de vakreste silkeplagg med verdens beste samvittighet.

For hvem skal betale disse hardtarbeidende menneskene om ikke vi og andre turister kjøper silkeproduktene?

thailand_16_1016_0835
Denne lysturkise fargen har jeg egentlig avskrevet som «for ung», men på en god sommerdag, til jeans og mørkeblå jakke, kan jeg fortsatt komme unna med en såpass lys farge. Og jeg bare elsker mønsteret!

Ehh, nå er akkurat denne butikken selve utstillingsvinduet for silkeprodukter i Thailand. Den er eiet av onkelen til den tidligere statsministeren, Thaksin Shinawatra, han som måtte flykte landet på grunn av korrupsjonsanklager, men som visstnok sørget for at søsteren kom til makten og forsøksvis endret lovverket så han kunne bli fri for anklager. Dette førte til ville opptøyer i gatene, så ville at militæret fant det på tide å gjenopprette ro og orden. Det er to år siden nå – og slik har det vært siden. Men Thaksin, en av Thailands rikeste menn, lever i beste velgående i Dubai.

thailand_16_1016_0780
Fordelen med dyremønster, i motsetning til andre mønstre, er at du ikke forsvinner et sted i bakgrunnen. Selv ikke etter at tiden har bitt seg ettertrykkelig fast i hud og hår.

Med andre ord; jeg behøver ikke bekymre meg for akkurat disse silkevevernes fremtid. Og siden jeg ikke er så glad i stiv og skinnende silke, tenker jeg at dette skal bli billig! 

Men så finner jeg altså disse skjønne blusene i den skjøreste silkechiffon – akkurat slike man trenger for å piffe opp den norske bukse og genser-dresskoden med en feminin bluse innenfor strikkejakken.

thailand_16_1016_0778
Fordelen med en preppy liten krage, er at blusen funker under gensere også. Bare for å komme et lite øyedrops vekk fra den traurige baregenser-looken.

Da er det bare å ty til det siste, men beste argumentet for å unne seg enda en liten ting på en utenlandsreise. Dette er jo souvenirer! Og hvilken bedre måte å minnes en fantastisk reise på enn å ta på seg en usedvanlig silkemyk silkebluse og tenke litt over hvilken enorm innsats som ligger bak. Både fra pupper og folk.

Les Mer
noione-EBNStudio-lakseskinn-vesker

«Ingenting skal være nøyaktig hva det ser ut til å være»

Disse jentene! For annet år på rad har Hilde Pettersen Reljin og Rita Mostrøm Larsen scannet og pisket opp kremen av internasjonale artister innen kunst og mote og landet dem i Uncontaminated – en tredagers Kunst&Motefestival.

bjarne-melgaard-1

Onsdag ettermiddag åpner festen med spennende pop-up-utstillinger og en nyskapende fremstilling av verkene til Bad Boys Bjarne Melgaard og Bob Recine.

Det er moro med Norge ute i Verden, men av og til må Verden komme til Norge også. Gøy for dem og spennende for oss, mener jentene bak Uncontaminated ArtFashion festival.

img_1891

Til sammen har de tiår med utenlandserfaring innen mote, kunst og markedsføring fra New York, London og Paris. Nettverket spinner fra Andy Warhol-yndlingen Bob Recine til instagramstjernen IsabelitaVirtual og lokale “rising stars” som Maria Pasenau og Martin Schreiner

img_1890

Men hensikten er hele tiden å utfordre, provosere og overraske med det nye mot det etablerte i en ustoppelige marsj mot forfriskende, visuelle uttrykk.

I år er det selve presentasjonen av verkene som får en ny spinn med bidrag fra virtuelle wondermakers som Void og Planeta, samt skulpturelle plattformer fra Snøhetta.

bob-recine

-Ingenting skal være nøyaktig hva det ser ut til å være når Bjarne Melgaard og Bob Recine drar i gang festen med hovedutstillingen på skur 33. Du skal ideelt sett forføres og ende opp med et nytt syn på det du trodde du kjente, lover jentene. I’m in!

Men det er så mye som frister! Non stop over tre dager i denne nygamle bryggebydelen i Oslo. Det er bare å studere kartet på nettsiden uncontaminatedoslo.com og legge en plan for å få med seg mest mulig.

img_1889

For eksempel en liten bit av alle pop-up utstillingene som fyrer av et par timer før hovedutstillingen åpner onsdag. Jeg kommer uansett til å sikre meg en visuell jafs fra Salon Takeover der 10 fotografer , blant andre den internasjonale toppfotografen Dusan Reljin, skal utforske hår som et uttrykk for sosiale normer, blant annet!

Og, fordi jeg akkurat er kommet hjem fra tur med henne i Bangkok; vil jeg oppleve Hilde Marstranders industrielle overflater på restauranten ASIA.

img_1892

Hvis jeg da ikke ender opp med å bare svime rundt i et kreativt bylandskap med gode tilbud på alle kanter fra klokka 6 fredag ettermiddag.

Vi sees !

Les Mer