bodil-fuhr-stena-saga

Regnbue ved Reisens Slutt

Ikke akkurat Titanic, men imponerende nok, Stena Saga, der hun ruger langs bryggen på Vippetangen; klar for å romme alt fra flatfyll på trange firemannslugarer til kultiverte Skagenbesøkende med sjøutsikt fra kapteinslugaren.

Fri for skam, snarere stolthet, nå som vi vet at cruiseskip bidrar til miljøvennlig svovelutslipp, entrer vi farkosten sammen med en horde mennesker vi sjelden ser maken til.

Sett Sjøbein

Her er damer med caps, boblejakke  og gigantiske liksomsafirer i ørene. De har pyntet seg akkurat nok til å stå i mot vinden som blåser på røykedekket, der de aller helst befinner seg. Mennene deres har allerede satt sjøbein, og det skal komme godt med, viser det seg, selv om sjøen er helt rolig der de vaier ut på dekk sånn et sted utenfor Drøbak.

Det er søndag, og jeg lurer på om de er trygdet alle sammen, siden de kan fylle på sånn i forkant av en mandag. uten et edru gløtt i sikte. Bakrusen kan vente til man går i land på tirsdag. Nå slipper man i alle fall trusselbrev fra NAV for utidig utenlandsopphold.

bodil-fuhr-stena-saga
Alle mann på dekk

Men hva gjør en relativt edruelig dame som meg, sånn utenom Skagensesongen, på et gjennomfuktet sted som dette?

Det begynte noen hundre meter lenger bort i gaten. En usedvanlig begavet teatergjeng, med Marthe Sofie Løkeland Eide i spissen, arrangerte en av sine utsøkte Bingo-kvelder, der publikum er ekte Bingo-deltagere og følelsen av Kanariøyene og Danskebåt er muntert påtrengende.

Fullkommen ironi

Denne kvelden hadde de 90-tallet som tema, Titanic-klipp gikk over storskjermen, og talentfulle sangere spratt opp og sang alt fra My Heart will go On til Hit me Baby One more Time. Jeg ble så intenst begeistret over denne fullkomne ironien at jeg knapt la merke til at jeg vant. To gratisbilletter med Danskebåten til Fredrikshavn. En times kjøretur fra Aalborg, min mormors by.

Bingo på Fritidsklubben

Sånt kan man ikke la gå fra seg, det ville vært en hån mot tilfeldighetene, som jeg ellers har så stor respekt for.

Så jeg bestemte meg for å avslutte forestillingen med en bølgende fanfare. I tillegg til å få bekreftet alle mine fordommer om denne forfyllede fartstripen mellom fedre- og moderlandet mitt.

Tuddelutt!

Det skal vise seg å bli en smal sak. Godt voksne menn med bart hilser oss med et tuddelutt   der vi smyger oss forbi hverandre med trillekoffert i den flysmale korridoren. Konene deres har mer enn nok med å hive innpå en klunk til fra lommelerken, før de drar seg langs gelendret opp til baren.

Men heldigvis;  innenfor denne baren og en slags hamburger restaurant, ligger båtens bedre restaurant, der prisene ser ut som de er gått gjennom taxfreemaskinen uten at det skorter på kvaliteten. Et glass Moet & Chandon til 105 kroner, for eksempel. Like mye som en pils på Tjuvholmen.

god-mat-stena-saga
Et utmerket måltid

Nå seiler vi. Drøbaksundet plasker utenfor, men båten ligger støtt som en påle. Langsomt siver minnene på. Alle gangene jeg reiste med moren min som barn for å besøke mormor i Aalborg. Båten gynget mye mer da, jeg måtte få reisesyketabletter og legge meg tidlig, husker jeg. Men hva gjorde vel det! Jeg skulle til Ålborg! Med Tivoli og Zoologisk hage og fersk loff med masse smør og sjokoladepålegg til frokost.

Alle skal med!

Jeg gleder meg til gjensynet. Men først en røyk etter maten, insisterer min venninne. Veldig bra forslag, viser det seg, her samles nemlig en vennligsinnet gjeng med plass til flere medlemmer. Alle skal med, insisterer Vesla, en friskus av en dame med snakketøyet i orden, bortsett fra de brune tennene.

Sebastian, en ung mann i tyveårene, byr meg armen, og selv om jeg får en lett geriatrisk følelse, er det jo gøy  å bli geleidet inn i baren, spandert på og pratet så mye tull med at det grenser til det absurde.

Hvorfor drikker Sebastian?

Vi breier oss ut på de røde skaibenkene foran dansegulvet, hele gjengen fra dekk. Ole Ivars eller deromkring er i gang, og det er en haug med pensjonister også. Par i 70-80 årene som swinger seg glade. En av dem kommer og insisterer på at denne Sebastian må danse med meg, sånt gjør man bare, men, nei, Sebastian vil prate, om farens firma som han jobber i uten at det er det han vil i livet. Han bare må likevel.

Er det rart man drikker seg fra sans og samling på firmakortet ?

Egenartet Partyzone

Hva med i morgen, da, spør jeg bekymret. Ikkeno problem, da skal han sove. Alle skal det. Denne gjengen kjøper nok sprit, røyk og godteri til å få enda en frireise fra søndag til tirsdag. Dette er deres partysone. Vi må danse! Hva med discoen, spør jeg Sebastian, kanskje litt mer dansbart der?

Disco godteri

På ingen måte. Der, oppunder øverste dekk, høres bare småpraten til en gjeng pensjonister som drikker kaffedoktor og spiser store mengder godteri .

Antropologen i meg fniser av fryd. Noen burde ta en hovedoppgave på denne gjengen. Men jeg skal legge meg på tidenes smaleste brisk og hvile ut til morgendagen.

bodolfi-kirken-aalborg-bodil-fuhr
Ingenting er som før

Ålborg kaller! En kulturby en drøy times togreise fra havnen.

Det er ikke bare enkelt å gjøre en by på de 4-5 timene vi har til rådighet, men fordelen med Ålborg er at den bare ligger der ; som en godt bevart, museal påminnelse om tider da Norge var langt tettere knyttet til Danmark enn mitt familieliv kan tyde på.

En fraflyttet ro

Det er ingenting man må. Jeg skal bare gjenoppleve den deilige barndomsfølelsen av romantisk byliv.

Og jeg prøver , der vi går i de forblåste gatene, jeg prøver virkelig.  Det er en ro over byen, jada. Men mere den type ro som bare virker fraflyttet, arbeidsledig eller ganske enkelt ubrukelig. Enda vi er midt i Sentrum.

bodil-fuhr-aalborg
Ingen momoluft å spore

Vi går langs Boulevarden, passerer Bodolfikirken og Danmarksgate 5, der min mormor bodde for førti år siden uten at det livner til. Tvertimot.

Det jeg husker som en staselig bygg, med deilig momoluft i oppgangen, doble stuer og fiolinspillende sigøynermusikere som vi kastet mynter  til nede i bakgården, fremstår nå som en dueblå gråbeingård uten så mye et stukkatur til pynt. Eller et romfolk med trekkspill, for den sakens skyld.

Shopterapi

Det er i grunnen ikke så mye ekstra pynt på noen av bygårdene i denne nøkterne byen, omgitt av bondeland på alle kanter. Og zoologiske hage og tivoli har liksom ikke samme tiltrekningskraft lenger.

Er det noe rart man tyr til shopping og lar seg lure av den dyre, danske kronen, ikke minst når vi befinner oss i en outlet store med merkevarer. Heldigvis , kan man si, for akkurat her velger min ti å gamle skinnbukse å spjære i baken.

bodil-fuhr-aalborg
Babyshopping i momos by

Jeg må ganske enkelt ha ny bukse, i full fart, så vi rekker toget tilbake til  båten. Men alle vet hvor vanskelig det er å finne en bukse man er hundre prosent fornøyd med, i alle fall for meg. Den skal jo sitte perfekt og likevel kjennes behagelig.

Tiden er knapp og den eneste som funker sånn sett er en mørkeblå sak med pinstriper. Min stakkars venn må leve med mine klager over blå bukser til brun jakke og sort genser. Her gjelder det å ikke se seg i speilet. Eller bare tenke på noe annet.

Toget er gått!

Et nytt tankemønster inntreffer automatisk, når det viser seg at siste tog tilpasset båtavgang nettopp har gått og vi så vidt rekker en siste buss mot Fredrikshavn. Puuuh! Det skulle tatt seg ut! Havarere klin edru i Fredrikshavn i påvente av neste båt.

For vel er det gøy med noe helt annet, men det opplevde vi faktisk kvelden før. Nå utspiller det samme scenariet seg i en tammere utgave. Luften har rett og slett gått litt ut av Sebastian og gjengen. Det er grenser, selv der  gården, for hvor mye party man kan utstå.

regnbue over Akershus
Regnbue over Akershus

Og hvem vil ikke være frisk og uthvilt når båten legger til havn i Vippetangen? Den terrorlignenede vekkerklokken av et høyttaleranlegget har truet med å skifte havn hvert kvarter siden klokken 6.00.

Stemningen er ekstremt groggy der vi tripper ned hønsetrappen og ser en Regnbue over Akershus! Tar vi ikke helt feil, begynner den akkurat over taket på Amerikalinjen, byens nye boutique-hotell. Vi tar frokosten der, bare for å få et friskt pust av fortidens storhet. Slik vi faktisk husker den.

Les Mer

Vernon Subutex får Guru status

Klarer hun det, Virginie Despentes? Å hanke meg inn på nye eventyr med Vernon Subutex, den avdankede platesjappeinnehaveren som har ligget seg fra sofa til sofa før han ender opp på gaten?

Med pittoresk utsikt til Sacre Ceur, vel og merke, i Butte Bergeyre, et for meg ukjent, men visstnok sjarmerende boligstrøk i 19 ende arondissement.

Ja. Allerede på side to har vi rigget oss til på Vernons  hullete madrass, helt innstilt på dette parklivet.

Uteligg med presidenten

Er man frankofil, gir denne boken også innsikt i et liv som sjelden blinker med lysene på Champs Elysees. Men selv president Macron har prøvd å ligge ute en natt i solidaritet med de 217.000 hjemløse som etterhvert befinner seg i Frankrike, og det er besynderlig hvordan selv uteliggere får dette pariserlivet til å virke romantisk.

Bare ordet for uteligger på fransk, melder om respekt for denne type liv. Det finnes ikke noe substantiv for denslags, man er fortsatt et menneske, men et menneske uten ly (sans-abri) eller en mann i frisk luft (un homme de plein air).

Mann i frisk luft

Og det er nettopp den siste, romantiserte (bokstavelig talt, fransk tilhører den romanske språkgruppen, avledet fra skriftspråket latin) utgaven av den hjemløse som beskrives så detaljert i Andre Akt av Vernon Subutex sitt liv. Hans hallusinasjoner, eller indre liv, om du vil, som gir ham en uimotståelig tiltrekningskraft for både gamle og nye venner.

Vi vikles langsomt og sikkert inn i en slags Cola reklame fra 60-tallet, der alle; fattig og rik, gammel og ung, tar hverandre i hendene og kjenner på Livet.

Og der du bare fikk en skisse av Vernons fargerike vennegjeng i første bok, viser Despentes her mer enn originale og frekt fremstilte kultfigurer. De får blod og tårer.

Fra crack til kamomillete

De blir morsomme også; tenker ting som at Problemet med Frelsen er at det er som å gå fra Crack til Kamomillete. Du skjønner at det har noe for seg, men der og da er det først og fremst sabla mye mindre gøy. 

De blir rørende, som når lesbiske Hyena drar Vernon inn i dusjen og vasker ham for første gang på mange uker. En av mange bibelske referanser i denne versjonen, som i sin ytterste potens handler om Det Hellige.  Vernon har gått fra punk til hippie living.

Eller sviende såre, som i omtalen av tenåringsfaren med den opprørske datteren ; Han vet ikke om noe som gjør mer vondt enn å måtte gi avkall på rollen som elsket pappa.

Mesterlig plot

Til å begynne med drives også denne boken frem av jakten på videokassettene den avdøde rapstjernen Alex etterlot seg. Men når de endelig avspilles, er man bare halvveis i bind to.

Null problem for plotmester Despentes, som fortsatt banner i kjerka (bokstavelig talt) både til høyre og venstre, mens hun  avler nye turning points som en vårkåt kanin.

Dermed er man ikke bekymret for den tredje boken, bare travelt opptatt med å tenke seg til hvordan i all verden det skal gå, når den gamle gjengen fra den første boken, nå, endelig, er sånn nogenlunde i havn.

Bygget for bråk

For som bilkongen John Ford så treffende uttrykte det en gang; Et skip ligger trygt i havnen, men det er jo ikke det den er bygget for.

Vi gleder oss allerede til siste reis, altså bok3 i trilogien. Må bare ligge unna franske TV-kanaler, der denne Booker-nominerte bestselgeren går som en farsott.

Les Mer
Photo by Florence Landry on Unsplash

Gi meg solen, mor! For alltid!

Hun var gammel nok til å vite bedre. Erfaren nok til å innse at det som ikke nytter på femte forsøk, neppe er liv laga.

Men noen ganger hjelper det lite. Det har jeg selv erfart. Flere ganger.

Derfor var det nesten som å møte en gammel, god bekjent, da jeg i går ettermiddag ble oppmerksom på en merkelig lyd. Som en negl som hakket på vinduet. Bortsett fra at lyden kom fra den andre siden av rommet. Igjen og igjen. Oppe fra taket?

En overprikket Maria

Og der så jeg henne, en overprikket Maria fly-fly som levde opp til navnet ved å fly og fly mot den store, runde kuppelen i taket; den lyste jo som en evig sol i mørket.

Det må ha gjort vondt; det smalt hørbart hver gang hun traff. Så høyt at jeg tenkte at nå brister de sprø billevingene hennes, for hun er jo en bille, innerst inne, Maria, selv om hun har gjort sitt beste for å skjule det, med den pene rødfargen og de kledelige prikkene som indikerer alle årene hun har holdt seg i live.

Kanskje hun begynte å bli lei. Etter å ha krøpet endeløst langs grå og hvite vegger øynet hun håp om det evige paradiset, da hun plutselig sanset det lovende lyset der oppe. Så nært!

Det kunne gått raskt og smertefritt.

Men der andre insekter får en brå og barmhjertig død i møtet med varmelampen eller stearinlyset, fikk hun seg bare en på trynet, Maria. Tydeligvis ikke hardt nok til å la seg avvise, for hun fikk det ikke til å stemme: Så lyst! Og så hardt?

Evig solsøkende

Denne ganske  tilårskomne Mariaen var ikke typen til å gi seg. Hun kastet seg inn mot glasskuppelen som ville hun knuse all motstand og komme til kjernen av mysteriet.

Og og om igjen, så høylytt at jeg stadig ventet å finne henne på gulvet, halvt i svime.

Jeg slo av lampen, åpnet vinduer og verandadør, veivet dørene frem og tilbake, i håp om å friste med frisk luft og den faktiske solen, som skinte som en fjern appelsin der nede mot horisonten.

Men, nei, det var for sent. Autopiloten hennes var koblet på, eller alt som smakte av sunne instinkter var ute av drift, hva vet jeg. Høna fløy i alle fall like forbannet og taktfast inn i lampen.

Hun tok noen kunstpauser, det skal hun ha. Minuttlange pauser , da jeg jeg tenkte; kanskje hun har skjønt det nå? Innsett det nytteløse i dette solsøkende prosjektet?

Men, nei. Jeg kunne like godt slå på lyset og la henne holde på. Hun ville nok bli trett til slutt.

Tilværelsens uutholdelig gjentagelser

Så jeg tok meg en tur, var borte en times tid . Og kom tilbake til samme, negleklaprende monotoni.

Hun skal ha for utholdenheten, den gamle Marihøna.

Det samme kan ikke sies om meg.  Etter å ha dratt det empatiske kortet, var jeg nå mest opptatt av å få slutt på det regelmessige vingesmellet, forsøksvis uten å måtte skvosje en bille med et gammelt Vogue mot den skjøre Floslampen..

Det var da jeg kom på dimmeren. Jeg pleier ikke bruke den, jeg har jo funnet ut en akkurat passe dimmet belysning jeg trives med. Ikke så altfor lys, egentlig.

Men nå var det kjørt. Dette dyreplageriet måtte stoppe! Selv om det var selvforskyldt.

Jeg vrir bryteren mot tannlegelysnivå og venter på den dødelige effekten.

Opplyst eller ikke

Men det skingrende taklyset som nå bader spisestuen, gjør bare målet enda mer attraktivt for Maria. Hun smeller til med fornyet glød , bokstavelig talt. Jeg klarer knapt å se mot den nådeløse hvitnyansen.

Dette er i ferd med å bli symbolsk. Og få ting fascinerer meg mer enn det.

Heldigvis, kan man si. For både Marihøne og Bodilkarma.

For når jeg går inn på kontoret og googler symboler og LadyBugs, som de heter på engelsk, får jeg vite at dette insektet er et utrettelig eksempel på God Lykke, eller flaks, som vi så poetisk kaller det på norsk.

Dermed vil det stedet hun lander på, for alltid være velsignet.

Vel, hun har landet på Lyset over mitt hode, så mange ganger i så mange timer at selv jeg får beskjeden; Jeg er Velsignet, Opplyst og Veldig Heldig.

Om jeg bare klarer å få det inn i hodet. All erfaring til tross.

Les Mer
Gilbert og George og Bodil Fuhr, bodilfuhr.no

Levende skulpturer smiler ikke

Helt siden 1969, da de malte ansiktene og stilte seg opp i dress utenfor en museumsutstilling de ikke fikk være med på, har Gilbert og George vært sine egne skulpturer. Minst ti år før «alle» skulle være sitt eget kunstverk på 80-tallet. Skikkelig avantgarde, altså. Men ikke verre enn at folk stimlet sammen og en stor kunstsamler senere insisterte på at dette  banebrytende paret også måtte lage kunst som kunne henge i et galleri.

Gilbert and George and Bodil Fuhr, bodilfuhr.no
Gilbert og George, propert dandert .

Nå, 50 år senere, sitter de like pent dresset og skulpturelt dandert i to hvite stoler på Astrup Fearnley museet. En proper innpakning med visuelt  Tourettes syndrom, kan du si, men bare når de opptrer i sine egne bilder. Og det gjør de hele tiden. Enten i helfigur med anus sånn omtrent midt i det gyldne snitt, eller i form av et ansikt, omgitt av peniser eller egne kroppsvæsker. Gjerne omgitt av kors og andre undertrykkende religiøse symboler de som homofile menn , har opplevd sterkere enn andre.

gilbert og George, Bodil Fuhr
Spunk money og Bum holes fra 1994.

Denne kombinasjonen av konform estetikk og provoserende innhold, har plassert dem i kunstens førstedivisjon.

Fortsatt provoserende ?

-Men er ikke luften i ferd med å gå ut av provokasjonen, her i Vesten, hvor transkjønnethet er den nye problematikken og folk flest er areligiøse? Slik kommer vi i skade for å spørre, siden de står der på gulvet, rett fremfor oss med alle penisene i bakgrunnen og lurer på om noen har noen spørsmål.

gilbert-and-george-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Hipster skjegget fascinerer.

Men da går skulpturstivheten over i det som kan fortone seg som livlig opprørthet, for er jeg ikke klar over hvilken verden vi lever i ? Med undertrykkelse av homofile i store deler av verden?

Nå har ikke Gilbert og George utstillinger i denne delen av verden, men de bor i Fournier Street i East London, og det er praktisk talt hele verden, kan de fortelle. Der har de en moske i den ene enden av gaten og en synagoge i den andre. Og fordi det er et fattig nabolag, har innvandrere fra hele verden anledning til å bosette seg der.

Gilbert-George-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Fine dresser og faste rutiner er G&G signaturer

Men Gilbert og George blir. Som levende skulpturer har de så faste rutiner at den mest innbitte småborger kunne rødme av skam . De står opp klokken seks hver morgen, leser aviser og gjør sitt toalett før de spaserer ut klokken syv for å spise frokost på nabolagsrestauranten. Den samme de har spist alle måltider på i tredve år.

Spiser alltid ute

De har ikke mat hjemme, det ville ta for mye av deres kostbare, kunstneriske tid, de er et sjeldent produktivt kunstnerpar og de har bare en eneste assistent, som hjelper dem med sosiale medier og slikt. For publisering av kunsten er like viktig som skapelsen av den for denne duoen.  Og på en måte publiserer de hver dag, bare i måten de lever på.

Gilbert-George-bodilfuhr.no
Provoserende – i bilde og tekst.

-Vi har den samme adressen som alltid, det samme telefonnummeret. Det er til og med trykket på flere av bildene våre. Likevel er det ingen som ringer, ingen som kommer på besøk! sier George, som overrasker med humoristisk sans

En god begynnelse er uansett The Great Exhibition på Astrup Fearnley, der de i samarbeid med museet i Arles, Reykjavik og Moderna Museet i Stockholm, presenterer den største mønstringen av duoen hittil.

Bethnal Green fra 2013.

Og her, i gjentagelsen av de mange små rammene, ser man det store bildet. Storartet, frastøtende, tiltrekkende, vakkert, overtydelig – eller kanskje ikke.

For nettopp i gjentagelsen, den trofaste, manierte gjentagelsen G&G har viet sitt liv til, kan man skimte et nytt bilde, en skulptur i sitt indre landskap man tidligere har gått rett forbi.

Les Mer
cathrine HAmmel show

Kunsten å kle seg

Oslo Runway er vel overstått. Og det er CollectiveOsloFashionArtfestival også. De har nemlig slått seg sammen til  Fushion, en ytterligere sammenkobling av kunst og mote. Tidvis svært vellykket, som når  Tonje Plur og Michael Olestad presentere sine kolleksjoner. Andre ganger bare gøy, som når FWSS lager feststemning i sin butikklokaler. Og noen ganger litt flaut, som når duoen bak Avenue mener det er kunst nok og ha den mektige Stenersen villaen som bakteppe for en helt ordinær kolleksjon.

Futuristisk fun hos FWSS

For nå handler det ikke bare om å kle seg moteriktig, det skal helst går opp i en høyere dimensjon, i tillegg til å være bærekraftig, økovennlig, unisexuelt, eller asexuelt om du vil. Alternativt langt tilbake til de opprinnelige og kyske kjønnsrollene med viktorianske kjoler til henne og jeans med bukseseler til far.

Cathrine HAmmel
Perfekt Fushion hos Hammel

Og her er Cathrine Hammel den absolutte dronningen. Hun har lenge dratt det lengste økologiske strået, som nå er slått ut i full blomst. Ikke minst i hennes bakhage i Oscarsgte, der noen modeller gravde i den permanente kjøkkenhagen, mens tekstilene blåste friskt rundt de mer stillestående kollegene – litt sånn a la Tsjekovs Kirsebærhagen. (Se toppbildet).

Tonje Plur
Spikket statement jewelry hos Tonje Plur

Stoffligheten, dette vesentlige kunstbegrepet, har fått ny moteaktualitet med lag på lag av flagrende gevanter. Ingen serverer dette mer presist enn norsk motes mest begavede nykommer, Tonje Plur. Bakteppet for hennes korte visning var et digitalt tekstil, og den gravidvennlige hardanger-bunaden et av flere utgangspunkt for de forseggjorte tekstilene. Norsk folklore er hennes hovedinspirasjon, og de spikkede grenene a la reinsdyrhorn, kan garantert kåres til sesongens mest originale og tidsriktige statement smykke.

Metamote med Michael Olestad. Foto: Bodil Fuhr

Michael Olestad hadde et vellykket kunst/mote prosjekt i samarbeid med fotografen Jacob Landvik.    Fotografier av Olestads kolleksjon var plassert på stoler i en sirkel. Men klærne kom først til sin rett når levende modeller fjernet bildene og satte seg der. En perfekt fushion-performance.

Ren kunstopplevelse

Som ren kunstopplevelse var det takknemlig å oppleve performance artisten  Ahmed Umar, en homofil som ble utstøtt fra sin familie i Somalia. Han har gjort lengselen etter og forbitrelsen over sine nære og kjære til en forestilling av de sjeldne.

Ahmed Omar og hans kunstfamilie.

Bare opplyst av stearinlys sto de der, leirskulpturne han lager på løpende bånd, slik at tilskuerne kan plukke dem opp og forme dem videre i sitt bilde. Kanskje er det noen du elsker, som du vil ta hånd om, bokstavelig talt, og sørge for. Eller noen som har såret deg, noen du vil legge langt bak deg, som du kan knuse i tusen biter når leiren er blitt hard nok.

Hilde Pettersen Reljin og Ditte Kristensen
Hilde Pettersen Reljin og Ditte Kristensen har sørget for at Oslo kan meske seg med kunst og mote-fest, samtidig. Bravo!

Mistet motet

Vakkert med en real kunstpause innimellom alle inntrykkene, var det i alle fall. For moten, den har mistet motet oppi alle de politisk korrekte direktivene . Ikke til å undres over, når et av direktivene går ut på å kjøpe færre klær. Da bør jo det vi ender opp med, være så nøytralt og holdbart som mulig

Passer fint for oss voksne. Så kan vi heller gøye oss med sko og vesker, eller spikke oss et statementsmykke fra Hardangervidda, alternativt nabolaget . Det bør jo helst være kortreist.

Les Mer

Ingen mann er en øy, men noen har en øy på deling

Andre er så heldige at de er gode venner med disse, slik at de kan komme på besøk og bli noen dager. I sitt eget hus, intet mindre, siden et av øyas fem hus var ledig denne uken.

Men det hadde jo ikke vært noe moro, om det ikke hadde vært et stenkast til i alle fall tre av de andre husene på denne femte generasjons familieøya.

roser-risor-bodil-fuhr
Noen liker seg veldig tett, andre vil ha litt avstand.

Og det er her John Donne kommer inn i bildet med sitt berømte tekst som begynner slik : No man is an island. Den store engelske poeten påpekte på 1600-tallet det new agere etter fattig evne forsøker å formidle i dag; alle mennesker hører sammen. Vi er alle en del av et større kontinent, selv om havet tilsynelatende skiller oss fra hverandre.

Sammen alene

Denne samhørigheten kan ofte være vanskelig å få fornemmelsen av, når man som meg og omtrent halvparten av Oslos befolkning, bor alene. Da våkner man etter å ha breiet seg alene i sengen, går ut på et bad som alltid er ledig og er i grunnen såre fornøyd med det.

trær-natur-øy-john-donne-foto-bodil-fuhr
Alene er vel og bra.

Men morgenkaffen skulle man gjerne delt med noen en solfylt sommerdag med ledige timer.

Da er en 100 mål stor øy med fem store hus og max 12 voksne og 4 barn tingen.  Rikelig med natur og tumleplass, men alltid noen å leke eller virke med.

Bustete god morgen

Heldigvis gjør naturskjønne øyer noe med den urbane trangen til å ha orden på utseende før man ser naboen i øynene. For allerede i lett bustete morgenutgave, tassende over mot utedoen, kan man møte noen – løpende ned mot brygga fra det øverste huset.

natur-øy-foto-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Ragnhild må se langt etter naboen.

Men hva gjør vel det. En enkel tannpuss og et friskt morgenbad senere, er jeg klar for morgenkaffen i Ragnhilds gjestmilde hus.

Kråkestup i stuen

Hun har rullet ut en ekstra yogamatte for å gjøre plass til brorens barnebarn som nå stuper kråker rundt i den romslige stuen.

Bodiiil!!! hviner de henrykt når de ser meg i døren og jeg lover at det må omtrent en velkomst på det nivået til for at jeg skal utsette morgenkaffen i minst ti minutter til og yoge litt rundt på matten, jeg også.

øy-natur-john-donne-foto-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Alle øyer henger sammen med en annen øy.

Men jeg fornemmer kontinentalsokkelen langt der nede i dypet et sted. Og når 7-åringen rigger seg til på magen min og bruker lårene som ryggstøtte, mens treåringen balanserer på toppen av knærne i en acro-yoga posisjon av de sjeldne, er det nesten så jeg bunner.

Og så er kaffen klar. Ut på terrassen foran huset, puter foran og bak; Bena på det hvite Skagenbordet; orkesterplass mot den vakre rekken av ospetrær som skjermer mot sundet der nede.

trær-øy-bodilfuhr.no
Men sammen klinger bedre…

-Hører du? spør Ragnhild.

-Vinden i ospetrærne er helt spesiell.

Jeg hører. Og hører litt til.

Joda, det er et eget sus over disse trekronene. De små, runde bladene klinger jammenmeg som bjeller.

Jeg er liksom innviet i mini-menneskeheten på øya nå. Det er jeg veldig takknemlig for. Og som den gode John Donne-elev jeg er, spør jeg ikke hvem klokkene ringer for. De ringer selvfølgelig for oss.

PS

Og ja, For whom the bell tolls er tittelen på Ernest Hemingways mest berømte roman, men det avslutter nevnte John Donnes tekst No man is an island  . Trykk på lenken og les hele det vakre diktet.

Les Mer
renee-toft-simonsen-bodilfuhr.no

En brennhet forsvarstale for den sårbare femininiteten

Hun har svettet ut en hel bok, Renee Toft Simonsen. Om å være kvinne på randen av den kvinneligheten hun kjenner. Om å være mor, ektefelle og ikke minst seg selv; på nye premisser. Mens kroppen tar fra henne nattesøvnen og kaster henne inn i voldsomme hetetokter, natt etter natt.

Ja, hadde det ikke vært for 52-åringens hetetokter, hadde aldri denne reflekterte boken blitt skrevet. Jeg hadde aldri oppdaget hvor godt jeg likte denne tøffe dama med det sarte indre, hvor mye hun minner om meg selv, fordi de fleste kvinner etter femti forsøker å holde fortet så godt de kan, selv om kroppen forråder oss , litt etter litt , hver eneste dag.

80-tallets Supermodell

Jeg har aldri vært plaget av hetetokter, men det er ikke derfor jeg reagerer på tittelen  «Jeg er f*cking hot!» . Bortsett fra det opplagte, spiller den på at Simonsen var supermodell på 80-tallet og fortsatt ser usedvanlig bra ut. Men boken er heldigvis ikke et slag for kvinners attraktivitet, uansett alder. Det ville jo være fortrengningens kunst tatt til livstruende høyder! Boken er et forsvar for sårbarheten, slik det står på coveret. Eller snarere; en oppdagelsesreise mot en del av seg selv forfatteren ikke har vært villig til å akseptere tidligere.

En klok psykolog

Simonsen er, foruten å være superhot ex-modell, også utdannet psykolog. Siden hun i tillegg er en klok kvinne, gir det henne et helt unikt utgangspunkt for selvrefleksjon. Et utgangspunkt hun bruker med flid og omtanke for sine lesere. Hun gir oss «verktøy» (som det heter i de kretser), i omgang med vår indre dialog og ikke minst;  forståelsen av forskjellige sider ved personligheten. Veldig nyttig når for eksempel «villkvinnen» tar kommandoen, naturen går ut over opptuktelsen og du for eksempel skriker umotivert til din elskede som i dine øyne oppfører seg som en idiot. Han går følgelig ut av døren med et smell;  «villkvinnen» fordufter og du blir sittende, desperat alene med «det indre barnet», som nå er i oppløsning.

Hudløs utlevering

Hun utleverer seg selv inntil det hudløse, Simonsen, fordi det er veien til intimitet, ifølge både henne selv og  Brenee Brown, som er Simonsens guru på dette feltet. Brown er  blant de aller mest  sette foredragsholderne på TED.com. En varm kvinne med en stemme på kanten av gråt og nerver. Hun tuller ikke når hun snakker om skam og sårbarhet.

Det gjør ikke Simonsen heller. Hun beskriver sine minst sjarmerende sider med en passe dose selvironi. Heldigvis. Alt fra Det lille Barnet, som ikke vil sitte alene i parken, til Villkvinnen , som ber hele verden dra til helvete når hun trenger aller mest til omsorg.

Bambi Love

Og det er her, i sistnevnte innsikt, at Renee og jeg blir hjertevenninner. Hun har nemlig sett på Villkvinnen som sin ypperste forsvarer hele livet, inntil hun i en ledet meditasjon oppdager en liten hjortekalv, en Bambi, som sitt «totemdyr». Hun, som hadde sett for seg en panter, eller noe annet livsfarlig og imponerende, innser omsider at sårbarheten er nøkkelen til styrke.

En Bambi. Den er til og med tegnet på side 300 (se bildet over). Akkurat en slik faren min kjøpte til meg i Sveits på 60-tallet. Jeg har lett etter den mange ganger, det var det nærmeste jeg kom et kosedyr i min barndom, men den har aldri latt seg finne.

Sommerens strandlektyre

Når har Renee brakt den på banen. Sammen med mange andre kloke, varme historier jeg har gledet meg over i denne godhjertede boken med den sinte tittelen.

Og glovarm eller iskald: står du med et ben på hver side av femti-tallet, er dette sommerens strandlektyre for deg. Den vil gjøre deg klokere, sterkere og mindre redd for å være sårbar. Om du altså lar din «kloke kone» lese mellom linjene og sørge for at budskapet siver langt inn.

Les Mer
Bodil-Fuhr-Kristin-Hjellegjerde-Kubatab-Vestfossen-Kunstlaboratorium

-Afrikansk kunst går rett i hjertet !

Den ser gullaktig ut, den grove veven som dekker inngangen til Vestfossen Kunstlaboratorium. Deilig, patinert, forfriskende gull; som viser seg å være oppklippet plast fra jerrykanner ved nærmere ettersyn.

Resirkulert kunst

-Så typisk for afrikansk kunst, dette gjenbruket, sier kurator for Kubatana, sommerens utstilling på Vestfossen, Kristin Hjellegjerde. I to år har hun trålet det afrikanske kontinentet, spasert med løver, spist familiemiddager på sengekanten hjemme hos fattige familiemedlemmer. Og ikke minst; overtalt andre gallerier, museer og samlere til å spytte inn penger eller låne ut verk til den omfattende utstillingen.

wLKING-LIONS-KRISTIN-HJELLEGJERDE
Spennende å samle afrikansk kunst.

Hun har vært effektiv. Mønstringen på Vestfossen er Nordens største samling av afrikansk kunst så langt. Og nivået er høyt;  flere av de 33 kunstnerne har eksempelvis nylig vært representert på  Venezia- biennalen og New Yorks Armory show.

Dugnadsånd

-Samholdet og dugnadsånden  er overveldende for oss som stort sett jobber med kunstnere i Vesten, sier Hjellegjerde, som sånn ellers drifter velrenommerte Kristin Hjellegjerde Gallery i London og Berlin.

kristin-hjellegjerde-kubatana-vestfossen
Eddy Kamuanga Ilunga: «Entre nous»

Da Serge Attukwei Clottey, for eksempel, forberedte utstillingens hovedverk, var hele landsbyen i hjemlandet Ghana involvert.  Den kollektive forståelsen av kunst finnes ikke her i Vesten, mener Clottey.

Fortellinger om lidelse

Han om det. Noen av verkene som stilles ut på Vestfossen, kunne like gjerne vært skapt i Vesten. Men de fleste er umiskjennelig afrikanske. Fra det unge stjerneskuddet Eddy Kamuanga Ilungas Entre nous, til maleriske fortellinger om lidelse og imperialistiske overgrep.

kristin-hjellegjerde-kubatana-vestfossen
Ibrahim El-Salahis Meditation Tree.

-Det siste tiåret, særlig de siste fem, har interessen for afrikansk kunst eksplodert i Vesten. Hvorfor nå?, spør kunstanmelder Lars Elton. Forrige søndag ledet han en samtale med Hjellegjerde i anledning den store mønstringen.

Kinesiske penger

-Kinesiske penger! Kineserne har investert enorme summer i Afrika, som har opparbeidet en anselig middelklasse, svarer Hjellegjerde og ler den karakteristiske latteren sin. En høylytt, hjertelig latter som vipper forfinede kunstaristokrater av pinnen før de dras inn av varmen. Og profesjonaliteten.

kristin-hjellegjerde-kubatana-lars elton
Kristin Hjellegjerde og Lars Elton i hjertelig samtale om afrikansk kunst

Jeg observerte Kristin i arbeid under en ukes kunstmesse i Dubai for et par år siden, der hun , i motsetning til alle andre, inviterte de besøkende inn på champagne, rungende latter og interessant kunnskap.

Hovedutstilleren der, var Davit Abebe, en fantastisk etiopisk kunstner, som nå utgjør hjertet i utstillingen på Vestfossen. Hans kunst zoomer inn på individet i form av store, nakne, sårbare kropper, omringet av bittesmå poiltikere og andre symboler på maktspill.

Hvordan plukker hun så ut , disse kunstnerne, Kristin Hjellegjerde? Hvorfor er akkurat disse kunstnere samlet i dette fabrikk-kule galleriet mellom Kongsberg og Drammen?

kubatana-afrikansk kunst-estfossen
Pamela Phatsimo Sunstrum «The Ostrich».

-Jeg velger det som rører mitt hjertet, og tenker; da rører det også ditt. Det er god kunst for meg, sier Kristin.

-Afrikanere har en egen evne til å ta et vestlig uttrykk og gjøre det til sitt eget, påpeker Elton I motsetning til kineserne, som på sitt usedvanlig dyktige vis kopierte den vestlige formen.

Ingen -ismer

-Afrikansk kunst er her og nå! Det finnes ingen -ismer, kunsten er i bevegelse i kraft av seg selv. Den er ikke vannet ut ennå. Den bringer noe helt nytt. Den overrasker deg!  Nyt det mens du kan, insisterer Kristin. På den overtalende måten sin. Her spares det ikke  på argumentene.

Kubatana – nordens største mønstring av afrikansk samtidskunst, som i følge Lars Elton skulle være helt umulig å sette sammen for så lite penger, holder fortet frem til 22 september.

 

Les Mer

Hvordan leve med bena på jorden og håret i himmelen?

Det går an å ha det bra, selv om man har det dårlig, mener Yogi Suleman Alakin Malik. Den tidligere yrkessoldaten og fotballspilleren har kommet en lang vei. Fra å leve livet som forventet av en begavet sønn i en pakistansk innvandrerfamilie, har han over de siste ti årene utviklet seg til en yogi det står både respekt og kjærlighet av.  Når du ligger bakover etter en av hans intense yogatimer med dyp pust, tunge løft og stadig smidigere strekk, er det som om kroppen ligger igjen på matten, mens du reiser et annet sted.

Litt som å fly

Eller blir. Fordi Sulemans behagelige stemme, den har omtrent samme frekvensen som en munnharpe, ber deg kjenne etter. Kjenne hvordan livet flyter fra føttene gjennom bena, baken, magen, hjertet, halsen og hodet. Det er litt som å fly avsted og være helt tilstede på en gang. Yoga, med andre ord.

– Yoga betyr forening av motsetninger, sier Suleman. Og så sier han ikke mer. Vi er en sammensatt gruppe denne uken på Sicilia med yogaretreat.no Noen har så vidt dyppet foten i dette universet og betrakter yoga som bra trening og behagelig avslapning i en og samme jafs. Det er den også , denne eldgamle oppskriften på menneskelivet.

Tenke, snakke, handle yoga

Men yoga er så mye mer enn de fysiske øvelsene, det ble jeg ettertrykkelig gjort oppmerksom på under tre ukers teacher training på Hawaii i fjor. Yoga innebærer også måten du handler, snakker og er på, hvordan du behandler andre mennesker, hvordan du behandler deg selv.

Rå mat og fine damer.

-Men hvordan lever du så med føttene på jorden og håret i himmelen? Når livet går deg i mot, når alt er mørkt og folk kan snakke om lyset så mye de vil, men du ser det ikke. for alt er så mørkt.

-Kjærlighet, sier Suleman. Bare gi det kjærlighet, gjentar han, uten at det høres banalt eller latterlig ut.

Kanskje fordi vi er på Sicilia, fordi den fysisk tøffe morgentimen er over , dagen ligger lys og vennlig foran oss, vi skal på tur med våre skjønne medyoginier og først skal vi nyte et bugnende frokostbord av det sunne og overdådige slaget. Lyset truer med å blende oss.

En mørk flekk

Men ingen fare. Det er alltid en liten mørk flekk og klamre seg til når situasjonen truer med å bli altfor lys.  Jeg pleide å klage over denne lille slangen i paradiset. Den plutselige, negative situasjonen som dukker opp når alt er på det skjønneste. Hvorfor kan ikke alle, i alle fall vi som er født med alle fordeler her på jorden. bare ha det hyggelig, ta hverandre i hendene og danse rundt jorden, som en gammeldags coca-cola- reklame? Hvorfor må det alltid  være noen som slenger ut en sårende bemerkning, lager dårlig stemning eller tar en harsk avgjørelse?

Bare gi det kjærlighet.

Det er som det skal være , i følge det taoistiske yin-yang-tegnet. Den mørke flekken fungerer nemlig som et lite anker der inne i Lyset.

Man skulle tro det motsatte ville være strålende; altså når alt bare er lys. Men for de fleste av oss utgjør dette den siste tunnelen mot Døden, så vi kan like så godt venne oss til å inkorporere den lille mørke flekken.

-Aksept, sier Suleman. Og kjærlighet. Bare gi det kjærlighet, sier han. Igjen og igjen. Og hjelpe meg som han får kjærlighet tilbake.

Triste tanker

Alle elsker Suleman. Alle de mer eller mindre middelaldrende kvinnene på denne retreaten, alle mennene og kvinnene i alle aldre, som har funnet frem til hans timer på SATS.

Men selv en yogi kan ha triste tanker når solen skinner over et bugnende frokostbord på Sicilia. Må ha triste tanker, for å vite at de der tankene legger vi i et stabilt sideleie. Som et anker for alt lyset. All kjærligheten.

Les Mer
Julie Skarland i Galleri Soft

Angeline – en fabelaktig maur med motefølelse

Hun kupper Motekalenderen, den usedvanlig pipestilkede utstillingsdukken med det bustete hodet i Galleri Soft. Mens verdens Motehus gjør seg klar for sommerens Haute Couture visninger i Paris, har tekstilkunstneren Julie Skarland allerede utstyrt og utstilt sin muse med tre eventyrlige kreasjoner; heklet og håndsydd av resirkulerte stoffer.

Suksess i Paris

-Det i seg selv er en utfordring; man vet ikke helt hvordan stoffene vil te seg, sier Julie Skarland. Som har solid skredderbakgrunn for en slik uttalelse. I tyve år bodde hun også i Paris, der hun etter designstudier  lanserte egne Julie Skarland kolleksjoner. I tillegg til å drive egen butikk og produksjon i Princess Factory.

Den lille, rødhodede mauren er Julie Skarlands muse. Foto: Bodil Fuhr

Hennes tekstilarbeider er både eventyrlige og fabelaktige i ordets rette forstand. Ikke bare beveger hun seg sømløst mellom kunst- og moteverdenen, hun opphøyer gjerne en maur til en mannekeng eller en pike til en prinsesse.

Princess Factory

Hennes kolleksjoner fra Princess Factory på 90-tallet finnes i scrapbook-format på en liten hylle innerst i lokalet. Strikkehalser og mansjetter, gjerne i kombinasjon med tyll, men alltid med et prinsessekronestempel – hennes signatur på den tiden.

Men under det ti år lange oppholdet i New Delhi, der hun ble landfast på grunn av et brukket ben, har hun liksom beveget seg fra det eventyrlige til det fabelaktige.

Kjærsten til Angeline har vinger.

-Jeg begynte å brodere insekter. De ligner jo på modeller; de er sexy og litt skumle, mener Skarland .

Ikke uventet var det en såkalt fløyelsmaur som fikk status over de andre insektene. Og her er såkalt det operative ordet.  Fløyelsmauren er nemlig en hunnveps som mangler vinger. Til gjengjeld kan hun stikke, i motsetning til hannen, som bare har vinger. Begge har tykk, fløyelsbløt pels i kraftige farger.

Fabelaktig materiale

Skikkelig fabelaktig materiale, altså. Vepsemauren fikk til og med et overjordisk navn: Angeline og endte opp som Skarlands muse.

-Fløyelsmauren biter som faen sjøl og har forskjellige knallfarger på det bustede hodet. Du må nesten være i India for å bli fascinert av noe sånt, smiler Skarland.

De vevede ryene er billedvakre fra begge sider.

Men fascinasjonen har holdt seg, også etter at hun i 2014 flyttet tilbake til Norge og holdt sin første utstilling med den bittelille maurdamen i hovedrollen.

Nå er Angeline blitt like skyhøy som en modell og like liten som en Barbiedukke. Hun muterer og kler seg i siste sesongs mote, selvfølgelig. Samtidig som hun i bakgrunnen beskyttes av en slags persienne. Den er vevet med filleryeteknikk av resirkulerte stoffer.

Skarland Triangelet

Bak «persiennen» vises enda en utgave av Angeline – brodert i sitt opprinnelige miljø – på en videoskjerm. Nydelig gjengitt i foto etter foto, som en langsom film. Akkurat så langsom at vi også føler fascinasjonen for den mauraktige vepsen. Særlig etter denne bittelille eventyrreisen i Skarland-triangelet mellom Oslo – Paris og New Dehli.

 

Les Mer