Ingen jeg kjenner er for covid-vaksinen. De fleste aksepterer den som et nødvendig onde man pådrar seg i fellesskapets tjeneste.

Men skremmende mange betrakter den som en helsefarlig tvangstrøye – produsert av maktsyke myndigheter og pengegriske kapitalkrefter. Nå senest i Paris, der demonstrantene fosser ut i gatene i den grunnleggende franske kampen for Frihet!

Jeg er, helt ufrivillig, blitt medlem av en Messenger-gruppe som sprer sistnevnte grupperings edder og galle. Det ferskeste innlegget der i gården, er en tik-tok-video fra Freedom Warriors, som etter deres mening oppsummerer hele situasjonen: Det biologiske laboratoriet i Wuhan, der covid antageligvis stammer fra, eies «tilfeldigvis» av blant andre  Pfizer, og ble «tilfeldigvis» grunnlagt av dr Fauci, som også «tilfeldigvis» promoterer Pfizer-vaksinen i USA. Videre «avsløres» en lang rekke finansinstitusjoner, som alle har interesser i laboratoriet og produksjonen av Pfizer-vaksinen.

Påstandene slenges ut som via en egen naturlov. Research, kildehenvisninger, motstemmer og denslags journalistisk herk er behendig hoppet over. Det høres jo så overbevisende ut!

Et uforutsigbart virus er løs

Jada, og kanskje er noe av det til og med sant? Til å begynne med var «alle» offentlige kanaler enige om at Covid-viruset umulig kunne komme fra det kinesiske Wuhan-laboratoriet; viruset var altfor komplisert, het det. Nå har man åpnet opp for både muligheten og sannsynligheten for at det faktisk var slik det skjedde.

Men det beviser ikke noe annet enn det vi visste; noen ganger er det usunne bånd mellom storkapitalen og politiske interesser. Og det forandrer ikke på saken; Et totalt uforutsigbart virus er løs, og den eneste kuren mot et kollektivt mareritt er massevaksinering. (De som mener dette er et overdrevet scenario, kan jo bare se til Sverige, Storbritannia eller India, som alle  avlyste nedstengning på et tidspunkt, fordi de trodde faren var over. Og der i  gården er det ikke Pfizer, men Astra Zenica som tjener alle pengene.)

Den seriøse pressen kunne definitivt vært mer på ballen i arbeidet med å avsløre de usunne forbindelsene, og den fryktbaserte dramajournalistikken kunne vært tonet ned. Men hvor mange hadde innsett nødvendigheten av å vaksinere seg da? Og som nevnt; av alle dårlige løsninger er massevaksinering så langt den beste.

Moder Jord slår tilbake?

Hvis man ikke vil helt ned på Darwin-nivå  og Den-sterkeste-overlever-strategien, da. For hva om Moder Jord har sett seg lei på det trege miljøskiftet? Hun som bokstavelig talt er blitt undergravet i over hundre år. Takket være fremskrittets umettelighet er nå jorden gjennomhullet, havet nesten utfisket og luften så forurenset at man i Kina har egne friskluftsområder for den velhavende eliten.

Det er for mange av oss og overbefolkningen utgjør den største miljøtrusselen av dem alle. Jo flere mennesker som driver rådrift på naturressurser, jo mer utarmet blir naturligvis planeten vår.

Og hvordan har Jorden løst dette siden Tidenes Morgen ? Med Syndflod, Tørke, Pest og andre plager som reduserer befolkningen. Omtrent slik vi mennesker får jaktlisens på visse rovdyr, når bestanden tar seg opp på bekostning av resten av økosystemet.

Vi vil ikke dø!

Men ettersom vi menneskedyr er blitt mer kultur enn natur, kjemper vi mot denne naturlige seleksjonen med nebb og medisiner. Vi vil helst leve evig og uten sykdom, selvfølgelig. I alle fall her i Vesten, hvor underbefolkning, snarere enn overbefolkning er et problem. Så vi vaksinerer oss; sprøyter inn tålelige giftdoser i folk over nitti, med et inderlig håp om at de får leve lenge ennå, selv om de bare hangler seg gjennom sine siste dager på et pleiehjem.

Slik er det ikke i India. I verdens mest folkerike demokrati (1,6 milliarder mennesker) er det hverken mat eller plass til alle. Noen mener derfor at myndighetene erklærte pandemien for vel overstått slik at i alle fall noen kunne stryke med av denne naturlige befolkningsregulatoren. Det er et ekstremt godt klima for spekulasjoner nå for tiden.

Vaksine som hjernevasker?

Men at samtlige stormakter skulle ha blitt enige om å slå seg sammen til et verdensherredømme ved å injisere folk med en hjernevaskende vaksine, må du lenger ut i verdensrommet med. Kinesere, arabere og amerikanere ved samme bord, lissom? Da har jeg større tro på Pfizer-vaksinen som en relativt vellykket brannslukker for en heldig, vestlig elite.

Så får historien vise hvor mye den faktisk har kostet oss i form av tapt helse. Men at den har gitt oss mer frihet enn den har tatt fra oss, er helt sikkert. Så parisernes rop på Liberte, burde snarere være en hyllest til dem som faktisk vaksinerer seg, slik at vi alle kan få frihet til å virke i verden.

Janteloven har fått ny status. Men bak de kledelige mindreverdighetskompleksene kan det skjule seg et «merverdikompleks».

Ydmykhet og selvutlevering, da fortrinnsvis av pinlige svakheter, er hard valuta i dagens norske mediebørs. Det er jo så Sympatisk! Sårbart! og ikke minst; Modig!

Men under det hele lurer Merverdikompleksene eller The Superiority Complex , som er fagbetegnelsen. Det ene kan visstnok ikke fungere uten det andre.

Bra demonstrert når artisten TIX presenterer Jantenasjonen Norge med en grandios fremstilling av seg selv som engel, mens han synger om hvor liten han føler seg i forhold til Drømmedama. Eller influencer Sophie Elise, som ofte har gitt uttrykk for hvor stygg, rar og uelsket hun føler seg, mens hun faktisk blir beundret av mange og ser ut som en perfekt tegneseriefigur.

Eller enda mer uttilslørt:  Exit-gutta, sjelløse pengeskaller som tror de er mer verdt fordi de har penger. (legg merke til hvordan jeg her rakker ned på noen jeg mener har mindre sjel enn meg selv).

Falsk selvtillitt

Dette merverdikomplekset kan fort forveksles med selvtillitt, men forskjellen på et merverdikompleks og den ettertraktede selvsikkerheten, er at sistnevnte ikke sammenligner seg med de andre. De andre kan være så fabelaktige eller stusselige de bare vil, det rokker ikke ved et selvsikkert menneskes opplevelse av seg selv.

For innerst inne vet de naturlig selvsikre at verdien av et menneske er lik verdien av et annet menneske, selv om den ene er såkalt rik og den andre såkalt fattig.

Merverdikompleksfellen

Akk ja. Det var idealet. Men de fleste av oss må nok leve i dumphusken mellom mindre-og merverdikompleksene. Og så, ettersom årene går og man mer eller mindre har avfunnet seg med sine egne tilkortkommenheter, kan det virke som det er lettere å falle i den siste fellen. Merverdikompleksfellen.

Man har jo både studert, reflektert og ikke minst erfart mer enn de aller fleste etter alle disse årene.

Kan det være slik at når man var ung, følte man lettere at alt var galt med en selv, mens når man blir gammel, blir det mer og mer galt med de andre? Typ alt var bedre før, bortsett fra en selv, altså.

Dagens ungdom, for eksempel? Hva skal man si om dem? Nå har de jo fått kjørt seg hardt i over ett år, ikke minst fordi de er oppdratt med tildels falske forestillinger om at de vet best, hvis de bare får tenkt seg om. At de kan bli hva de vil, hvis de bare  ønsker det hardt nok. Og ikke minst; at de er superflinke, uansett hvor dårlig de presterer.

Belønningshelvete

Litt overdrevet  kanskje, men Belønningshelvete har lagt seg som en klam hanske rundt de oppvoksende generasjoner i vår del av verden. Oppoverbakkene er avlyst, strev og selvdisiplin er dårlige, i beste fall halvfascisitiske oppfinnelser, og tilbake sitter de nydelige unge menneskene med alt sitt uendelige potensiale og råtner opp innvendig. For det hjelper jo ikke å være begavet hvis du ikke skjøtter ditt talent. Og det krever altså både arbeid og selvdisiplin sist jeg sjekket.

Og det er det mange som har, bevares. Men her har jeg inntrykk av at de deler seg i to leire; De superflinke og overdrevent arbeidsomme mot de ukonsentrerte, maniske livsnyterne.

Hvem av dem er mest verdt? I forhold til hva? Samfunnets nådeløse krav om prestasjoner? Superpedagogens edle ide om esling av den enkeltes potensiale? Eller Livets meningsløse mandat om å holde det gående på et vis til Døden skiller oss ad?

Menneskeverd

En ting er i alle fall helt sikkert; jeg stiller flere spørsmål med årene. Blir mindre skråsikker. Og mer undrende , faktisk.

Så jeg nøyer meg med alle spørsmålene, svarene detter jo ofte ned på både den ene og den andre siden.

Men menneskeverdet står fast. Det ble etablert av FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948, faktisk. Og det lyder slik:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, de er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Ahh, jeg kjenner det historiske suset legge seg som et mykt teppe over den polariserte tidsånden.  Ikke rart man kjenner seg litt bakstreversk iblant.

Fullmånen har såvidt forsvunnet bak horisonten. Jeg  har lagt fra meg telefonen med den skrikende nyheten. Hun ligger rett ned i gaten, den drepte kvinnen, nettopp der jeg pleier å gå min raske morgentur ned til Frognerstranda. Hun har akkurat blødd i hjel etter fem skudd. Fem skudd fyrt av på kloss hold. En ren henrettelse.

Jeg sitter som støpt fast i stolen, orker så vidt løfte kaffekoppen. Tankene raser gjennom hodet. En terrorhandling? Nei, ingen andre ble skutt. Et narkooppgjør? Med en middelaldrende frognerdame i spissen? Tror ikke det. En pasjons forbrytelse, naturligvis, slike florerer under fullmånen, viser statistikken . I Italia, Frankrike og Spania, naturligvis. Men ikke her!

Men jo. Mannen som skjøt henne blir tatt etter ti minutter, politiet er på åstedet etter tre. Et pent ambassadestrøk har sine fordeler,

Ingen grunn til panikk altså, bare denne udefinerbare sorgen over et menneskeliv som er knust en stille morgen på Frogner.

Du vet hvem det er

Jeg dropper morgenturen, legger meg litt nedpå, faktisk, håper kanskje på en bedre start på denne dagen, setter telefonen på lydløs for stillhetens skyld.

Jeg våkner av at panelet på telefonen blinker. tre venninner har ringt. Jeg ringer den første.

Du vet hvem det er, ikke sant, sier hun innimellom gråten. det er …….!

Nei det visste jeg ikke. Kjenner bare at den første reaksjonen over denne uvirkelige hendelsen drar seg til. Knuten blir til en dump følelsen i magen, kroppen blir om mulig enda slappere. Jeg vet ikke hvordan man fordøyer en sånn nyhet. Dette er en nær venninne av en nær venninne, et nydelig menneske jeg har truffet mange ganger, jeg kan omrisset av hennes fantastiske og tidvis tragiske historie, men hun har liksom ikke angått meg personlig.

En ydmyket mann

Nå gjør hun det. Alle gangene jeg har truffet henne i selskaper, i mannens begravelse, på gaten, i butikker, står plutselig helt klart for meg. Jeg må ære alle de gangene av liv. Av hennes liv, gjøre det enda mer levende, for henne , som fikk så meningsløst begrenset med tid. Som ble revet bort fra sine to tenåringsdøtre.

For hva? For en prinsippsak! En pengeaffære! Media har fått ferten av motivet nå, mannen som skjøt skyldte offeret 12 millioner, kvinnen har vært i rettsak med ham i åresvis. Vunnet hver gang , helt opp i høyesterett. Dette er en ydmyket mann, tenker jeg. En desperat mann som ikke ser noen annen utvei enn hevnen, enda han kjenner offeret og hennes status som enke med to tenåringsbarn.  Han har tidligere sonet for vold, han har tilhørt en gjeng der æresbegrepet sitter løst, han har pistol og vet presist hvordan han bruker den.

Så brister det. Han gjør det utenkelige, den grusomme handlingen som aldri kan gjøres om.

Et liv forbi

Jeg sklir lenger ned i sofaen, leter opp offeret på FB, gjør henne levende igjen for en stakket stund. Gleder meg over de glade bildene, de fine menneskene rundt henne, de intelligente og kloke postene hennes. Som om en del av henne visste at dagene var talte.

Livet er kort, så lev det, Ekte kjærlighet er sjelden, så grip den, står det. Og videre : Sinne er skadelig, så la det gå….

Flere av hennes poster bærer akkurat dette budskapet, hun mistet jo sin elskede mann for bare to år siden, hun visste hva hun snakket om. Men en post skiller seg ut: et bilde av 440 par kvinnesko limt til en husfasade i Istanbul. 440 er det antall kvinner som årlig blir myrdet av sine menn i Tyrkia. Denne vanvittige og tildels aksepterte statistikken opprørte henne.

Og hennes aller siste post ? Et vakkert og forventningsfullt bilde av henne selv, med følgende tekst: Nyt hvert øyeblikk!

Kimilla og Silja. De klinger godt sammen disse damene, både fonetisk og praktisk. Sånn på tampen av Covid marerittet (får vi håpe) vil jeg gjerne hylle disse to lyspunktene av noen drahjelpere. De er heldigvis  begge på nett, der de jevnlig serverer saker som kan løfte både kropp og sjel. Fra hver sin side av kloden.

Kimilla, er en australsk surferbabe og kundalini yogini, som tilbyr gratis yoga klasser på sin nettside kimilla.com. Det er bare å klikke seg inn, sette seg foran TVn og leke at du er på en øde australsk strand, mens du tøyer og bøyer ryggsøylen til maksimal fleksibilitet. Det er nemlig ryggsøylen som avgjør din biologiske alder, ifølge yoga-filosofien. Holder du den bøyelig og føyelig, har du gode sjanser for å bli mer fleksibel selv også.

Klarsynte Silja

Silja, en norsk biopat med klarsynte evner, er kanskje nærmere i geografi, men enda mer vidstrakt i sin kloke innsikt. På hennes nettsted zikey.energy  kan du dykke ned i meditasjoner og omfattende kursmateriale, eller bare  klikke deg inn på Dagens Kort og få en veldig interessant start på dagen.

Disse stjernekortene er ikke spåkort, men kloke korreksjoner av indre tilstander som ofte hemmer oss i hverdagen. Underlig nok treffer kortet som oftest akkurat det tema som er aktuelt for deg. Det kan jo være så ymse når man våkner opp alene i disse isolerende tider og strever med å finne motivasjon.

Du kan til og med ta en test, og finne ut av hvor akkurat DU balanserer i dette landskapet av 12 forskjellige energier. Ja, det er temmelig komplisert, for en som har lastet ned hele dette systemet på ren intuisjon. Men for alle oss andre er testen en nyttig veiviser i indre landskap, dette landskapet selv de mest utadvendte av oss er tvunget til å oppsøke nå for tiden.

Nymåne igjen

Og nå er det nymåne igjen, folkens. Den første nymånen i det astrologiske året,  faktisk. Da gjelder det å sette en intensjon, en bevisst tanke om hva man vil styre mot i nærmeste fremtid.

Lukk øynene, klikk på et kort på Siljas nettside og få en ide om hva det kan dreie seg om. Aksept, kanskje? Manglende energi? Kommunikasjonsproblemer?

Da får du et fyldig svar som kan  gi deg følelsen av et større perspektiv. Vil du utvide horisonten ytterligere, kan du dra frem yogamatten, sånn i morgentimene og følge Kimillas presise instruksjoner på YouTube videoen Kriya for Morning Sadhana. Da får du en velgjørende og ikke altfor anstrengende gjennomtøyning av ryggsøylen. Og ikke minst; sjansen til å fokusere på intensjonen som Siljas kort har hjulpet deg til å tydeliggjøre.

Som sagt, de spiller bra på lag disse damene. Og du er det tredje elementet som spisser den livskraftige triangelen. Det er bare å glede seg!

Jeg har bestemt meg for å gå tilbake i tid. Tilbake til den jeg var på dette bildet. Sammenkrøket over en bok i et rekkehus i Bærum. Full av forventning, fantasi og magisk innlevelsesevne. 12 år eller noe sånt. Hadde så vidt sluppet taket i barndommen. Men fortsatt fri for tenårenes hormonelle mareritt. Fri til å skape min egen virkelighet. Fri til å blåse opp det storartede. Fri til å overse det mindreverdige.

Nymåne i dag

Jepp, på dette halvgamle stadiet i livet har jeg bestemt meg for å gå i ungdommen; hente ut Troen, Håpet og Kjærligheten og la det stå til. Det er nemlig Nymåne i dag. Og alle med et snev av esoterisk kunnskap vet at nymåner, de er til for å sette en intensjon, bruke dagen til å tenke over hva du vil fokusere på de kommende ukene, eller kanskje enda lenger frem i tid.

Månen vokser og minker, uansett om man tror på astrologi eller ikke. Og den har så mye kraft i seg  at verdenshavene blir med på notene. Så hvorfor ikke bruke den som en inspirasjon til å sette kursen fremover?

Velg fokus

-Man må vite hvor man skal, ellers blir man en kasteball for vær og vind, sa en klok mann til meg en gang. Han kunne til og med gå så langt som å stille de tre eksistensielle spørsmålene Gud visstok stilte Adam; Hvor er du? Hvor kommer du fra? Og hvor skal du?

Men det blir å ta det for langt, synes jeg.. Det er det som er så fint med nymåner, de kommer jevnt og trutt en gang i måneden, du får alltid en ny sjanse og den har alltid en ny kvalitet, månen. Slik kan du sette deg nye mål, eller intensjoner og velge hva du vil fokusere på.

Utholdenhet

Og det, tenker jeg, er særlig lurt  nå for tiden, når utholdenhet er blitt den fremste helteegenskapen. Utholdenhet i forhold til noe så lite actionpreget som isolasjon, kjedsomhet og altfor mye TV. Toppet av redsel for fremtiden, økonomien og helsen.

Jeg er spart for de alvorlige utslagene av pandemien, såsom økonomisk utrygghet, tap av kjære og mangel på nærkontakt. Likevel lever jeg i en liten boble sammenlignet med før covid, da jeg kunne svippe til Paris, Egypt eller Hawaii for inspirasjon og høyere himmel.

Muldvarpgenet

Nå er radiusen begrenset til Bygdøy, Marka, Sentrum. Når jeg ikke ligger sammenkrøket og leser Hekneveven av Lars Mytting eller ser Ring min agent på Netflix. Skremmende effektive måter å reise på. Noen ganger er jeg redd muldvarpgenet mitt skal ta helt over, at jeg skal bli liggende sammenkrøket under et pledd med TV og bøker som fremste inspirasjonskilde. At virkeligheten skal krympe inn til en sofafantasi, slik den på et vis artet seg, der jeg leste Frøken Detektiv på en sofa i et rekkehus i Bærum. Slik det kanskje vil bli, når jeg er så gammel at kroppen ikke orker så mye.

Nye horisonter

Men ikke ennå! I dag er det nymåne i Vannmannens tegn. Da er Frihet og Medmenneskelighet vesentlige verdier. Så da adder jeg tre nye venner på Facebook og erklærer min verden for aldeles storartet! Det tar tross alt tre kvarter og gå herfra til Paradisbukta. Et Paradis av en bukt! Og omtrent like lang tid med buss for å hente barnebarnet i Nydalen. En Ny Dal!

Lyse utsikter hele veien. I alle fall noen uker til.

Jeg har gått litt i frø, kjenner jeg. Muldvarpgenet har liksom tatt over, jeg trives inne i den stearinlyse hulen min, og føler ikke nevneverdig trang til å gå ut.

Men jeg har gjort det, selvfølgelig. Tre dager til ende.

Peis, glitrende lys, julemusikk og blomster har fått selskap av nydelige unger, godeste voksne og nypyntede hjem med damask, porselen og glitrende krystall. Jeg har sunget og danset meg trillrundt alt fra trær til bålpanner, blitt opplyst av glitrende barneøyne og oppblåst av ribbe, pinnekjøtt, gravlaks og kransekaker.

For en fest det har vært! Fra utendørs risgrøtparty hos venner til kaotisk familielykke i to avdelinger og sober avslutning med damask og skalldyrsalat.

Smittefare

Og likevel denne merkelige understrømmen av fare. Smittefare. Ikke klemme, ikke sette seg på feil stol, hold avstand og for guds skyld; ikke vær for mange!

Jeg er ikke så god på corona angst,  ikke en gang da det var en mulighet for at jeg faktisk hadde det. Men i møte med andre, som jobber på sykehus, har begrenset lungekapasitet, eller ganske enkelt er gamle, må man jo skjerpe seg. Holde seg til den stolen man er tildelt, ligge unna den klemmen, justere den meteren.

Det har gått fint. Selv om min coronaangst har handlet mest om alle de sosiale bivirkningene, har jeg fulgt reglene , om ikke på centimeteren, så sånn nogenlunde.

Synkende Julefred

Helt til annen juledag, da julestemningen nådde et nytt nivå med milliarder av fnugglette krystaller fra himmelen.

Julefreden senket seg så voldsomt at jeg fulgte med, ned i sofaen og ble der i flere timer. Mye fordi jeg måtte sjekke hvordan vennene mine i nok en TVserie klarte brasene, men også fordi mørketiden, jeg datil hadde fortrengt for alle juleforberedelsene, nå kunne sive inn i alle kriker og kroker .

Heldigvis hadde jeg et selskap å rekke. Og et hvitt snevær å traske uti. Trodde jeg.

En særlig våt jul

Men da jeg smatt ut i siste liten, iført pels og fjellstøvler for endelig å trasse kulde og vinterføre, var det bare plaskregn igjen. Turen gjennom parken endte på 12-trikken og banen fra Majorstua opp til Frognerseteren reddet meg fra å bli søkkvåt.

Håpet om en litt hvitere jul opp fra Gråkammen stasjon, svant for hvert slapsete skritt jeg tok. Regnet silte og sikten var minimal. Skimtet bare et par billykter som blinket et sted der borte.

Og så, nærmere og nærmere; en mørk skikkelse, en hvit paraply og en gentlemans arm stukket ut så også jeg kunne få plass under paraplyen.

For en lettelse! Vi skulle i samme selskap.

Først etter en lengre spasertur frem til inngangsdøren gjeninnførte vi en-meters-regelen. Den gjør seg tross alt best innendørs. Alternativt i oppholdsvær.

Iskalde novemberbad leder neppe til de store ringvirkningene for kloden. Men kanskje en forkjølelse? Som viser seg å være Covid 19?

Da snakker vi ringvirkninger!

Så derfor. Blir man forkjølet må man testes, selv om tanken på kommunekø og vattpinner oppi hjernen får meg til å grøsse. Uten grunn skal det vise seg.

Jeg har aldri vært noe smart i matematikk, kanskje nettopp derfor fascinerer det meg. Det er noe magisk med regelmessigheten, forutsigbarheten og det plutselige kaoset som likevel kan inntreffe.

Da jeg googlet Sommerfugleffekten, for å få bekreftet det jeg trodde; nemlig at et sommerfuglvingeslag på den ene siden av jordkloden, kunne forårsake en tsunami på den andre, ble jeg mest fascinert av tilleggsinformasjonen, der en animert, dobbelt pendel ( altså med en knekk midt på) oppførte seg fullstendig uforutsigbart. Istedetfor å lage en gjentagende halvmåne, slik enkle pendler gjør, laget den innimellom både sløyfer og sirkler, litt sånn etter innfallsmetoden.

Såkalt Kaosteori , ifølge Wikipedia, baserer seg på at negative tilbakemeldingssløyfer vil være utsatt for både positive og negative tilbakemeldinger og derved være stabile og ustabile på samme tid. Ingen av de krefter som påvirker systemet kan utelukkes og det vil oppstå «begrenset ustabilitet» . Naturen er full av slike begrensede, ustabile fenomener. Sitat slutt.

Ja sånn er det blitt. Veldig slitsomt for oss som hadde vennet oss til et stabilt sig av fremskritt. Basert på en trygg base som virket helt urokkelig. Kaos var noe som hørte hjemme på TV-skjermen eller for enden av en lang flytur. Det kunne vi jo bare fly tilbake fra når det passet slik. Hele kloden var vår lekeplass og folk, FOLK ! var noe man kunne bade i på alt fra rave parties på Ibiza til fortau i New York og shopping i New Dehli. Hvilken luksus!

En helt ny følelse

Jeg har alltid likt å være tett på folk. og ikke minst tett på begivenhetene. Det gir en egen energy boost i det å være akkurat der det skjer, ikke minst for en vintage journalist , som har vært bortskjemt med slikt.

Kanskje var det derfor jeg henfalt i et novemberbad, bare for å få følelsen av en helt ny og ekstremt intens følelse. Og badet leverte, det må jeg bare si. Anbefales for alle sensasjonsjegere!

Men det gikk fort over. Så da jeg noen dager senere opplevde noen velkjente forkjølelsesymptomer, ble jeg nesten lettet.

Endelig skulle også jeg få nærkontakt med det berømte covidspøkelset! Ja, altså ikke selve viruset, som jeg var nokså sikker på at jeg ikke hadde, men apparatet rundt.

Jeg hadde ventet et kaos, men damen på Covidtelefonen svarte etter tre ring og ga meg time bare to timer unna, enda det var søndag! Jeg var eneste bil i sikte da jeg nærmet meg det hvite teltet ved Aker sykehus.

To betjenter vinket meg inn til kjøreruten, en dame spurte om jeg ville være med på en hurtigtest-test også, men jeg hadde mer en nok med å bli testet i første omgang.

Og det ble jeg, fort og gæli. Plastmennesket lente seg mot bilvinduet, spurte meg om navn og personnummer gjennom munnbindet og ooops , så hadde jeg en vattpinne langt oppi hjernen. Jeg har aldri tenkt på at man har fri adgang helt oppi der. Men så langt må det gå, for å få tilgang til de faktiske virusbakteriene, ikke bare det vanlige neserusket, ble jeg forklart.

Jeg sa ja til en andre testen også, i vitenskapens og ganske sikkert også i legemiddelindustriens tjeneste. Den siste er jeg ikke så glad i, men man henger seg ikke opp i prinsippsaker når verden står på vent for å unngå massedød.

En salig forfriskelse

Da innstiller man seg på kaoset, kjenner takknemlighet overfor dem som jobber som besatt for å holde spøkelset på avstand, og satser på nevnte naturlov om «begrenset ustabilitet». Begrenset, altså. Dette går over.

Og enda greiere går det om alle tester seg ved den minste antydning til forkjølelse. En ikke usannsynlig konsekvens av det badelivet vi når har innledet. En salig forfriskelse oppi all dysterheten! Ja til kuldesjokk-effekten!