Kimilla og Silja. De klinger godt sammen disse damene, både fonetisk og praktisk. Sånn på tampen av Covid marerittet (får vi håpe) vil jeg gjerne hylle disse to lyspunktene av noen drahjelpere. De er heldigvis  begge på nett, der de jevnlig serverer saker som kan løfte både kropp og sjel. Fra hver sin side av kloden.

Kimilla, er en australsk surferbabe og kundalini yogini, som tilbyr gratis yoga klasser på sin nettside kimilla.com. Det er bare å klikke seg inn, sette seg foran TVn og leke at du er på en øde australsk strand, mens du tøyer og bøyer ryggsøylen til maksimal fleksibilitet. Det er nemlig ryggsøylen som avgjør din biologiske alder, ifølge yoga-filosofien. Holder du den bøyelig og føyelig, har du gode sjanser for å bli mer fleksibel selv også.

Klarsynte Silja

Silja, en norsk biopat med klarsynte evner, er kanskje nærmere i geografi, men enda mer vidstrakt i sin kloke innsikt. På hennes nettsted zikey.energy  kan du dykke ned i meditasjoner og omfattende kursmateriale, eller bare  klikke deg inn på Dagens Kort og få en veldig interessant start på dagen.

Disse stjernekortene er ikke spåkort, men kloke korreksjoner av indre tilstander som ofte hemmer oss i hverdagen. Underlig nok treffer kortet som oftest akkurat det tema som er aktuelt for deg. Det kan jo være så ymse når man våkner opp alene i disse isolerende tider og strever med å finne motivasjon.

Du kan til og med ta en test, og finne ut av hvor akkurat DU balanserer i dette landskapet av 12 forskjellige energier. Ja, det er temmelig komplisert, for en som har lastet ned hele dette systemet på ren intuisjon. Men for alle oss andre er testen en nyttig veiviser i indre landskap, dette landskapet selv de mest utadvendte av oss er tvunget til å oppsøke nå for tiden.

Nymåne igjen

Og nå er det nymåne igjen, folkens. Den første nymånen i det astrologiske året,  faktisk. Da gjelder det å sette en intensjon, en bevisst tanke om hva man vil styre mot i nærmeste fremtid.

Lukk øynene, klikk på et kort på Siljas nettside og få en ide om hva det kan dreie seg om. Aksept, kanskje? Manglende energi? Kommunikasjonsproblemer?

Da får du et fyldig svar som kan  gi deg følelsen av et større perspektiv. Vil du utvide horisonten ytterligere, kan du dra frem yogamatten, sånn i morgentimene og følge Kimillas presise instruksjoner på YouTube videoen Kriya for Morning Sadhana. Da får du en velgjørende og ikke altfor anstrengende gjennomtøyning av ryggsøylen. Og ikke minst; sjansen til å fokusere på intensjonen som Siljas kort har hjulpet deg til å tydeliggjøre.

Som sagt, de spiller bra på lag disse damene. Og du er det tredje elementet som spisser den livskraftige triangelen. Det er bare å glede seg!

Jeg har bestemt meg for å gå tilbake i tid. Tilbake til den jeg var på dette bildet. Sammenkrøket over en bok i et rekkehus i Bærum. Full av forventning, fantasi og magisk innlevelsesevne. 12 år eller noe sånt. Hadde så vidt sluppet taket i barndommen. Men fortsatt fri for tenårenes hormonelle mareritt. Fri til å skape min egen virkelighet. Fri til å blåse opp det storartede. Fri til å overse det mindreverdige.

Nymåne i dag

Jepp, på dette halvgamle stadiet i livet har jeg bestemt meg for å gå i ungdommen; hente ut Troen, Håpet og Kjærligheten og la det stå til. Det er nemlig Nymåne i dag. Og alle med et snev av esoterisk kunnskap vet at nymåner, de er til for å sette en intensjon, bruke dagen til å tenke over hva du vil fokusere på de kommende ukene, eller kanskje enda lenger frem i tid.

Månen vokser og minker, uansett om man tror på astrologi eller ikke. Og den har så mye kraft i seg  at verdenshavene blir med på notene. Så hvorfor ikke bruke den som en inspirasjon til å sette kursen fremover?

Velg fokus

-Man må vite hvor man skal, ellers blir man en kasteball for vær og vind, sa en klok mann til meg en gang. Han kunne til og med gå så langt som å stille de tre eksistensielle spørsmålene Gud visstok stilte Adam; Hvor er du? Hvor kommer du fra? Og hvor skal du?

Men det blir å ta det for langt, synes jeg.. Det er det som er så fint med nymåner, de kommer jevnt og trutt en gang i måneden, du får alltid en ny sjanse og den har alltid en ny kvalitet, månen. Slik kan du sette deg nye mål, eller intensjoner og velge hva du vil fokusere på.

Utholdenhet

Og det, tenker jeg, er særlig lurt  nå for tiden, når utholdenhet er blitt den fremste helteegenskapen. Utholdenhet i forhold til noe så lite actionpreget som isolasjon, kjedsomhet og altfor mye TV. Toppet av redsel for fremtiden, økonomien og helsen.

Jeg er spart for de alvorlige utslagene av pandemien, såsom økonomisk utrygghet, tap av kjære og mangel på nærkontakt. Likevel lever jeg i en liten boble sammenlignet med før covid, da jeg kunne svippe til Paris, Egypt eller Hawaii for inspirasjon og høyere himmel.

Muldvarpgenet

Nå er radiusen begrenset til Bygdøy, Marka, Sentrum. Når jeg ikke ligger sammenkrøket og leser Hekneveven av Lars Mytting eller ser Ring min agent på Netflix. Skremmende effektive måter å reise på. Noen ganger er jeg redd muldvarpgenet mitt skal ta helt over, at jeg skal bli liggende sammenkrøket under et pledd med TV og bøker som fremste inspirasjonskilde. At virkeligheten skal krympe inn til en sofafantasi, slik den på et vis artet seg, der jeg leste Frøken Detektiv på en sofa i et rekkehus i Bærum. Slik det kanskje vil bli, når jeg er så gammel at kroppen ikke orker så mye.

Nye horisonter

Men ikke ennå! I dag er det nymåne i Vannmannens tegn. Da er Frihet og Medmenneskelighet vesentlige verdier. Så da adder jeg tre nye venner på Facebook og erklærer min verden for aldeles storartet! Det tar tross alt tre kvarter og gå herfra til Paradisbukta. Et Paradis av en bukt! Og omtrent like lang tid med buss for å hente barnebarnet i Nydalen. En Ny Dal!

Lyse utsikter hele veien. I alle fall noen uker til.

Jeg har gått litt i frø, kjenner jeg. Muldvarpgenet har liksom tatt over, jeg trives inne i den stearinlyse hulen min, og føler ikke nevneverdig trang til å gå ut.

Men jeg har gjort det, selvfølgelig. Tre dager til ende.

Peis, glitrende lys, julemusikk og blomster har fått selskap av nydelige unger, godeste voksne og nypyntede hjem med damask, porselen og glitrende krystall. Jeg har sunget og danset meg trillrundt alt fra trær til bålpanner, blitt opplyst av glitrende barneøyne og oppblåst av ribbe, pinnekjøtt, gravlaks og kransekaker.

For en fest det har vært! Fra utendørs risgrøtparty hos venner til kaotisk familielykke i to avdelinger og sober avslutning med damask og skalldyrsalat.

Smittefare

Og likevel denne merkelige understrømmen av fare. Smittefare. Ikke klemme, ikke sette seg på feil stol, hold avstand og for guds skyld; ikke vær for mange!

Jeg er ikke så god på corona angst,  ikke en gang da det var en mulighet for at jeg faktisk hadde det. Men i møte med andre, som jobber på sykehus, har begrenset lungekapasitet, eller ganske enkelt er gamle, må man jo skjerpe seg. Holde seg til den stolen man er tildelt, ligge unna den klemmen, justere den meteren.

Det har gått fint. Selv om min coronaangst har handlet mest om alle de sosiale bivirkningene, har jeg fulgt reglene , om ikke på centimeteren, så sånn nogenlunde.

Synkende Julefred

Helt til annen juledag, da julestemningen nådde et nytt nivå med milliarder av fnugglette krystaller fra himmelen.

Julefreden senket seg så voldsomt at jeg fulgte med, ned i sofaen og ble der i flere timer. Mye fordi jeg måtte sjekke hvordan vennene mine i nok en TVserie klarte brasene, men også fordi mørketiden, jeg datil hadde fortrengt for alle juleforberedelsene, nå kunne sive inn i alle kriker og kroker .

Heldigvis hadde jeg et selskap å rekke. Og et hvitt snevær å traske uti. Trodde jeg.

En særlig våt jul

Men da jeg smatt ut i siste liten, iført pels og fjellstøvler for endelig å trasse kulde og vinterføre, var det bare plaskregn igjen. Turen gjennom parken endte på 12-trikken og banen fra Majorstua opp til Frognerseteren reddet meg fra å bli søkkvåt.

Håpet om en litt hvitere jul opp fra Gråkammen stasjon, svant for hvert slapsete skritt jeg tok. Regnet silte og sikten var minimal. Skimtet bare et par billykter som blinket et sted der borte.

Og så, nærmere og nærmere; en mørk skikkelse, en hvit paraply og en gentlemans arm stukket ut så også jeg kunne få plass under paraplyen.

For en lettelse! Vi skulle i samme selskap.

Først etter en lengre spasertur frem til inngangsdøren gjeninnførte vi en-meters-regelen. Den gjør seg tross alt best innendørs. Alternativt i oppholdsvær.

Iskalde novemberbad leder neppe til de store ringvirkningene for kloden. Men kanskje en forkjølelse? Som viser seg å være Covid 19?

Da snakker vi ringvirkninger!

Så derfor. Blir man forkjølet må man testes, selv om tanken på kommunekø og vattpinner oppi hjernen får meg til å grøsse. Uten grunn skal det vise seg.

Jeg har aldri vært noe smart i matematikk, kanskje nettopp derfor fascinerer det meg. Det er noe magisk med regelmessigheten, forutsigbarheten og det plutselige kaoset som likevel kan inntreffe.

Da jeg googlet Sommerfugleffekten, for å få bekreftet det jeg trodde; nemlig at et sommerfuglvingeslag på den ene siden av jordkloden, kunne forårsake en tsunami på den andre, ble jeg mest fascinert av tilleggsinformasjonen, der en animert, dobbelt pendel ( altså med en knekk midt på) oppførte seg fullstendig uforutsigbart. Istedetfor å lage en gjentagende halvmåne, slik enkle pendler gjør, laget den innimellom både sløyfer og sirkler, litt sånn etter innfallsmetoden.

Såkalt Kaosteori , ifølge Wikipedia, baserer seg på at negative tilbakemeldingssløyfer vil være utsatt for både positive og negative tilbakemeldinger og derved være stabile og ustabile på samme tid. Ingen av de krefter som påvirker systemet kan utelukkes og det vil oppstå «begrenset ustabilitet» . Naturen er full av slike begrensede, ustabile fenomener. Sitat slutt.

Ja sånn er det blitt. Veldig slitsomt for oss som hadde vennet oss til et stabilt sig av fremskritt. Basert på en trygg base som virket helt urokkelig. Kaos var noe som hørte hjemme på TV-skjermen eller for enden av en lang flytur. Det kunne vi jo bare fly tilbake fra når det passet slik. Hele kloden var vår lekeplass og folk, FOLK ! var noe man kunne bade i på alt fra rave parties på Ibiza til fortau i New York og shopping i New Dehli. Hvilken luksus!

En helt ny følelse

Jeg har alltid likt å være tett på folk. og ikke minst tett på begivenhetene. Det gir en egen energy boost i det å være akkurat der det skjer, ikke minst for en vintage journalist , som har vært bortskjemt med slikt.

Kanskje var det derfor jeg henfalt i et novemberbad, bare for å få følelsen av en helt ny og ekstremt intens følelse. Og badet leverte, det må jeg bare si. Anbefales for alle sensasjonsjegere!

Men det gikk fort over. Så da jeg noen dager senere opplevde noen velkjente forkjølelsesymptomer, ble jeg nesten lettet.

Endelig skulle også jeg få nærkontakt med det berømte covidspøkelset! Ja, altså ikke selve viruset, som jeg var nokså sikker på at jeg ikke hadde, men apparatet rundt.

Jeg hadde ventet et kaos, men damen på Covidtelefonen svarte etter tre ring og ga meg time bare to timer unna, enda det var søndag! Jeg var eneste bil i sikte da jeg nærmet meg det hvite teltet ved Aker sykehus.

To betjenter vinket meg inn til kjøreruten, en dame spurte om jeg ville være med på en hurtigtest-test også, men jeg hadde mer en nok med å bli testet i første omgang.

Og det ble jeg, fort og gæli. Plastmennesket lente seg mot bilvinduet, spurte meg om navn og personnummer gjennom munnbindet og ooops , så hadde jeg en vattpinne langt oppi hjernen. Jeg har aldri tenkt på at man har fri adgang helt oppi der. Men så langt må det gå, for å få tilgang til de faktiske virusbakteriene, ikke bare det vanlige neserusket, ble jeg forklart.

Jeg sa ja til en andre testen også, i vitenskapens og ganske sikkert også i legemiddelindustriens tjeneste. Den siste er jeg ikke så glad i, men man henger seg ikke opp i prinsippsaker når verden står på vent for å unngå massedød.

En salig forfriskelse

Da innstiller man seg på kaoset, kjenner takknemlighet overfor dem som jobber som besatt for å holde spøkelset på avstand, og satser på nevnte naturlov om «begrenset ustabilitet». Begrenset, altså. Dette går over.

Og enda greiere går det om alle tester seg ved den minste antydning til forkjølelse. En ikke usannsynlig konsekvens av det badelivet vi når har innledet. En salig forfriskelse oppi all dysterheten! Ja til kuldesjokk-effekten!

Disse varme, insektstikkende, lett melankolske dagene , som av en eller annen grunn er oppkalt etter menneskets beste venn?

De forsvant nesten like sømløst som resten av denne landsarrestsommeren. Men bare nesten. For 23 juli, begynnelsen på den månedlange Hundemarkeringen, begynte den snikende følelsen av endelikt. Av noe du må nyte som best du kan, fordi det snart tar slutt.

Nyt og husk!

Det er det som er så fint med Hundedagene; de lærer deg ikke bare å sette pris på det du har, men å lagre det for fremtiden. Helt siden slutten av juli har jeg innsett betydningen av å hermetisere gode sommerminner, sukre dem ned i søte glass jeg kan stable i den lyse delen av kjelleren.

Bare tanken på et formfullendt svaberg som tar i mot kroppen etter et fløyelsmykt bad, er nok til å glorifisere denne sommeren, som startet sydenvarmt, som for å lindre den akutte følelsen av landsarrest.

Regnbue vs regnskur

Når man så føyer til lange turer og vidunderlige måltider under åpen himmel, i selskap med nære, morsomme og inspirerende venner som har trøstet deg i motgang og gledet seg over din medgang i evigheter, er det regnbuen innimellom regnskurene i den hutrende juli man husker.

Da kulda satte inn, hadde jeg trukket til fjells med Norsk Meditasjon & Yogaskole, en herlig 5-dagers-affære med yoga, skjønne mennesker, fjellturer og vegan mat. Ikke helt meg det siste, men ettersom jeg ikke fikk kaffe på fem dager, klarte jeg å kikke min nokså intense kaffeavhengighet.

Nå føles det herlig med den ene koppen om dagen! HÆRLIG ble også bæreordet for yoga retreatet, takket være fine Ragnar Grøn, læremesteren for det hele.

OG nå, som sommeren synger på det siste verset, kastanjetreet utenfor vinduet mitt har fått grønne knoller med pigger på, og jeg har samlet opp varmen, omtanken og de sanselige naturopplevelsene fra denne coronatiden, ser jeg frem til at min egen, stille vekstperiode kan bære frukt.

Som man sår

For selv om man i Egypt, på Faraoenes tid, oppfant Hundedagene etter den lyssterke «hundestjernen» Sirius, fordi den kom til syne på himmelen, samtidig som Nilen gikk over sine bredder, så opererer vi også med Hundedager her nord.

For prinsippet er det samme; Som man sår, høster man. Og mellom de to, ligger en herlig sommer, som kan søte avlingen om den ikke skulle bli akkurat som forventet.