Hva om Ibsens ville, vakre og evig lengtende kvinner simpelthen var et uttrykk for hans sjel? Eller hans anima, som Carl Gustav Jung skulle komme til å kalle alle menns indre kvinne, 50 år senere.

Tanken slo meg etter å ha sett førpremieren på Nationalteatrets franske tolkning av Byggmester Solness, som har premiere imorgen, 8 september.

Gi meg solen!

Ja, han lengter etter solen, Solness også. Akkurat som Ikaros og Osvald i Gjengangere, higer han etter noe større utenfor seg selv, noe varmt og strålende, og ikke minst vitaliserende.

I den tradisjonelle, psykologiske tolkningen av byggmester Solness betyr det Ungdommen; den friske ungdommen som rir på ambisjonenes fossile brennstoff.

Solness har omsider innsett mangelen på bærekraft, han er jo over middagshøyden. Men han klarer ikke gi slipp, fordi han ikke ser noen annen vei til toppen, der han klamrer seg fast.

Som et middel mot målet bruker han sekretæren Kaja, en bebrillet ung pike, som altså ikke ser ting så klart. Det er hun heller ikke interessert i, så lenge hun er vakker i Solness sine øyne. Kaja er en anima i et tidlig, banalt stadium, kan man tenke seg.

Sekundert av Solness sin kone, Aline, en anemisk (!) skikkelse med plikt som eneste drivkraft, etter at både hennes røtter (barndomshjemmet som brant ned) og deres sjels frukter (barna) døde.

Den sviktede kvinnen

Aline er den gamle, trette indre kvinnen som forgjeves har kjempet for de mer opphøyede motivene mot mannens ambisiøse ego og hans trang til å utrette noe stort her i verden. Ja, blodet er formelig suget ut av henne, som Ibsen uttrykker det.

Mens Solness på sin side, har solgt sin sjel til djevelen – i alle fall tatt farvel med sin Gud – for å kunne sole seg i glansen av sine mektige byggverk.

Nå ser han at det bare var en midlertidig lykke. Unge, nye, sterke krefter står klar til å overta verden. Den jordiske verden.

Men så åpner scenen seg; det todimensjonale blir tredimensjonalt og Hilde Wangel hopper ned, som fra himmelen. I solgul buksedrakt, intet mindre.

Et genialt scenografisk trekk fra den franske regissøren Stephane Braunschweig.

Vask mitt skitne undertøy!

Vel nede på bakken slenger Hilde fra seg en sekk skittent undertøy og minner Byggmester Solness om deres møte for ti år siden. Her spekuleres det i den psykologiske tradisjonen over et mulig overgrep, som nå innhenter ham.

Men Hilde Wangel er den eneste av Ibsens kvinner som får lov til å gå igjen. Hun er det forsømte stebarnet til Fruen fra Havet, Ibsens mest mystiske kvinneskikkelse, hun som lengter etter Havet.

Gi meg mitt kongerike!

Hilde lengter etter et Kongerike i Luften. Sammen med Byggmester Solness. Og han må minnes på den uskyldige ungpiken, som han egentlig ikke husker.

Han må lokkes og lures av denne gulkledte, før han trosser sin store skrekk for den egentlige toppen.

Og dermed kan forenes med sin lyse, friske Prinsesse i god folkeeventyrlig tradisjon. Der ble bryllupet betraktet som en alkymistisk forening mellom det maskuline og feminine prinsipp; lenge før Carl Gustav Jung kom på tanken.

Et fullt og helt menneske

Bare ved å overgå sin egen Hybris og overgi seg til sin indre kvinnes mektige sol kan Byggmester Solness gjenoppstå som et helt menneske.

Fullt og helt. Ikke stykkevis og delt.

Surrealisme, ekspresjonisme eller postmodernisme? Passende nok er det 150 år gamle Alice i Eventyrland som binder sammen Henie Onstads bokstavelig talt fabelaktige jubileumsutstilling Turn around and face the strange.

Ikke bare fordi Sonja Henie spilte Alice i en film fra 50-tallet, men fordi den moderne kunstsamlingen fra Picasso til Miro og Jorn er ganske strange – i alle fall om man tar utgangspunkt i Matisse og hans sitroner, som faktisk ser ut akkurat som sitroner der de ligger henslengt på et bord i selve legemliggjørelsen av det perfekte stilleben.

Selv blir jeg overbegeistret når jeg oppdager to bilder av Anna Eva Bergmann – den norske kunsteren som har æren av  å henge i  Picassomuseet i Antibes.

Sjeldent eksponert

Hennes metallisk/maleriske bilder er så deilig tidløse og sjeldent eksponerte. Sammenlignet med for eksempel Jacob Weidemann, som helt frem til 14 oktober figurerer som hovedutstiller med sin banebrytende utvikling fra gjennombruddet på 1940-tallet til det lysende høydepunket på 80-tallet.

Det kjennes helt fantastisk å være omgitt av hans naturlyriske bilder.

Ingen ting kjennes mer naturstridig, da enn en tur ned i kjelleren. Særlig ikke ettersom utstillingen er dårlig merket for dem som ikke er innstilt på å finne den.

Men det er bare å la seg lokke av Arne Nordheims lydbilde, hoppe ned i kaninhullet og rote seg innover i labyrinten.

Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå?

Det avhenger i høy grad av hvor du ønsker å komme hen, svarte katten.

Det er ikke så nøye, sa Alice.

Så er det ikke så nøye hvor du går heller, sa katten.

Bare jeg kommer noensteds hen, sa Alice.

Å, der kommer du sikkert, sa katten.

Bare du går lenge nok.

Stemningen er satt. Nå er det bare å la seg fortape i Surrealismen, naturlyrikken og de geometriske abstraksjonene.

Akkurat passe forvirrende henger godbitene fra den opprinnelige samlingen til ekteparet Onstad/Henie. De kan oppdages helt på nytt takket være kryptiske sitater fra Alice i Eventyrland.

Var jeg den samme da jeg sto opp i morges? Men hvis jeg ikke er den samme som før, så er spørsmålet: Hvem er jeg da, tro?

Slike evige spørsmål får ny gjenklang bak de labyrintiske skilleveggene og den kryptiske belysningen som gjør velkjente verk som Jan Groths hvite strek og Picassos kubistiske portretter til mystiske kulisser i enda en liten reise gjennom det ukjente.

En berikende liten hverdagsutflukt, rett og slett!

Paris er fantastisk! Men det er vanskelig å bli kjent med parisere, de inviterer deg aldri hjem, sa min verdensvante tante da jeg dro dit for første gang tidlig på 80-tallet.

Det rimte ikke helt med mine erfaringer, men jeg må innrømme at jeg først og fremst har brukt Paris som eksotisk kulisse rundt mine egne opplevelser.

Derfor har jeg kost meg intenst med rebellen Virginie Despentes roman Vernon Subutex. Her blir jeg kjent med frittalende, fordomsfulle, men like fullt elskverdige mennesker jeg neppe ville truffet på nattklubb eller cafe.

Vi får bli med hjem

Den kvinnelige uteliggeren Olga, for eksempel. Hun forklarer unge, fascistiske menns holdninger med mangelen på gode, mannlige rollemodeller og tilfredse mødre. Fedrene er «stinkende kjøkkenkluter» og mødrene er «underpulte», ifølge den bramfrie Olga, som foretrekker friheten fremfor hamsterhjulet.

Men vi kommer også på besøk til svært møblerte hjem. Bokens røde tråd, eller person, om du vil, er den husløse Vernon Subutex, en fabulous has been av en platesjappeeier i 50-årene. Vi følger hans odysse fra sofa til sofa i Paris; og blir kjent med alt fra rike arvinger og hedgefondmeglere til prostituerte, kvinnemishandlere og nevnte uteliggere.

Nådeløs kynisme

Den politiske ukorrektheten stikker som en rusten sikkerhetsnål gjennom Despentes popkulturelle univers.

Her blir ingen av dine klassiske fordommer bekreftet og den nådeløse kynismen og frapperende direktheten i språket, parres med varme, innsikt og befriende humor.

Og mens de fleste av oss har hørt om problemene i Paris-forstedene; tar Despentes oss med helt inn til skyggen av Eiffeltårnet. Og Bastille, Montmartre og Sacre Ceur – alle disse turist-stedene vi liker å frekventere. Der ting slettes ikke er i sin skjønneste orden, selv ikke for en vakker, høyreist, blåøyd, og hyggelig mann som Vernon Subutex.

Deilig infamt

Men selv mennesker jeg kjenner igjen, fordi de som meg tilhører en totalt omkalfatret musikk- og mediebransje, blottstilles på en så rivende måte at man ikke vet om man skal elske eller hate dem. Deilig infamt og veldig fransk, med andre ord.

Hadde det ikke vært for at Aftenpostens anmeldere hadde utnevnt den som «Fin bok å ha med på ferie» ville jeg neppe kastet meg over fransk undergrunnslitteratur av typen «Knull meg» – tittelen på Despentes første roman.

Men denne boken omtales som «kanskje en av tiårets beste bøker» og er nominert til Booker – prisen.

En saftig påminnelse

Paris er ikke for nybegynnere , og antageligvis ikke for de fleste nordmenn, hverken når det gjelder sosial velferd eller samvær.

Men for oss middelaldrende, frankofile pyser, som hverken tilbragte studieårene eller noen ungdomsår som sultende kunstner i byen, er denne stinkende sofistikerte trilogien et slags substitutt.

Om ikke annet; en saftig påminnelse om hvor utrolig godt vi har det i Norge, der et «fattig menneske» omtales slik i landets ledende avis «han lever et enkelt liv (…) uten noe sikkerhetsnett utover velferdsstaten og foreldrene (!)»

I dette lykkelandet kan jeg, i all verdens småborgerlige ro og mak (Olga ville snøftet foraktelig!) glede meg til Gyldendals oversettelse av bind 2 , som er rett rundt hjørnet .

Pannekaker? I 30 varmegrader, sånn i strandkanten? Jadda. Hvis du kaller det gallettes og fyller den løvtynne bokhvetedeigen med chevre, parmaskinke, valnøtter og basilikumblader.

Franske Elens creperie har inntatt Hukodden med sine gigantiske stekeplater og delikate munnfyll fra søt sjokolade til vellagret geitost. Såkalte gallettes er de voksne, sunne crepene; perfekt for glutenallergikere, fordi de er laget på bokhvete.

-Jeg importerer den selv fra Bretagne, der jeg kommer fra, forsiker Elen Raud. Fordi ingen bokhvete i verden er akkurat som den. Hun har prøvd.

Mens hun drev sitt creperie i Niels Juels gate. Og i Mathallen. Ved siden av catering til den franske ambassaden og EU-kommisjonen. Men nå er det Huk som gjelder, ikke bare i matveien, på alle måter.

Give love!

-Folk må behandles vennlig når de kommer for å spise. You need to give love! Du må snakke til folk, smile, spørre hvordan det smaker, si adjø når de går. Det er helt vanlig høflighet, men mange folk får jo sjokk i Norge, ler Elen.

Alle menneskene lar vente på seg. Selvfølgelig. Huk Strandrestaurant har vært stengt for private selskaper de fleste gangene jeg sjekket de siste 14 årene. Etter at Sultgruppen tok over en strandrestaurant så løs i snippen at selv nordmenn følte de kunne slappe av i flipflopsene sine.

Et fantastisk sted

Men så skulle det liksom bli orden på sakene, og dermed forsvant akkurat de gjestene.

-Private selskaper er god butikk, men jeg vil skape et sted for folk som kommer og går og gjerne vil komme tilbake. Dette stedet er jo helt fantastisk! Og så dårlig utnyttet!

Men Elen har planer om en mild makeover, ikke nye forsøk på Nikki Beach lounge, men nye baldakiner, oljing av gulv, friske blomster; enkle ting som gjør et sted innbydende.

Og kanskje en og annen fransk finesse , hvis hun får Sultgruppen med på notene. Det er tross alt de som har konsesjon fra Oslo Kommune for å drive stedet.

Quislings badehus

Denne modernistiske perlen fra 1942 som fungerte som badehus for Vidkunn Quisling og hans gjester får vi anta, siden det er rikelig plass både inne og ute. På 50-tallet ble den gjort om til strandrestaurant og  i 2004 overtatt av Sultgruppen, som fortsatt holder fortet.

Men Oslo Kommune må jo skyte inn noen penger til oppussing! mener Elen. Hun bor selv på Bygdøy og fatter ikke hvordan en historisk bygning på Riksanitkvarens liste kan visne bort uten at noen gjør noe.

Kajakkutleie?

-Man må jo skape aktiviteter her! Kajakkutleie, en smoothie bar, sånne ting. Nå som man har fått konkurranse i Sørenga, drar jo alle dit. Der er det mat og drikke i massevis.

Men den største konkurrenten er fortsatt utegrillen, som nordmenn tar med seg der de kan.

Med mindre utestedet er så casual at man bare kan slenge innom for et glass og «noe å spise» . Gjerne slike det var på 80-og 90-tallet da Kalle og hans syltynne kone bød på stekt makrell, biff, eller omelett. Basta.

Skremmende kult

Men så skulle det altså bli orden på sakene, internasjonalt, elegant, kult. Veldig skremmende for vanlige folk en sommerdag på Huk.

Jeg håper at mange av dem oppdager forskjellen. For nå er det andre boller på strandrestauranten. Av det sunne slaget selv glutenallergikere kan hygge seg med.