bullaren-bodil-fuhr

Kall den Englemarken! Eller Himmeljorden, om du vil

Allerede ved avkjørsel til riksvei 165 mot Bullarbygden, får vi denne Englemark-følelsen. Det bølgende landskapet , (selv veien går i bølger!) den plutselige idyllen, langt der inne over himmeljordene.

bullaren-bodilfuhr.no
En plutselig idyll

Du nekter å tro det er en vei der, men kjør ned mellom låven og stallen rett etter paddocken, så ender du nede hos meg, smser min venninne, som er svært presis av seg. Heldigvis!

Jeg gjør som hun sier, ender opp på en lang kjerrevei med gresstuster i midten, uten hus i sikte og tenker; bor hun neddi her, så er det langt over toppen!

bullaren-bodilfuhr.no
Fru Kjær ønsker velkommen

Men der står hun, fru Kjær – foran et eiketre som må ha huset heksedans under st hansfeiringen for femhundre år siden – så stort er det.

Ingen gjenboere her, nei!

Dette er tuntreet, skal det vise seg. For der dukker to røde små hus opp som enslige fluesopp , nærmest i strandkanten av Bullaren, en lang tarm av en innsjø, som av en eller annen merkverdig grunn ikke har andre små stuer ned mot sjøen enn denne.

Jeg er fremme. På et sted som parkerer deg, vugger deg i søvn og vekker deg opp så du kan tusle rundt og vanne vildrosor och blåsippor, som selvfølgelig er plantet i passende stenbed rundt lunden den grøna.

bullaren-bodilfuhr.no
Vanntørste valmuer der, altså.

Nærmeste nabo er en hestehage, og som om ikke idyllen nå var komplett, galopperer plutselig et kobbel hester ned mot stranden for å drikke av det søte vannet.

Overjordisk hest

Lyden av trampende, mild torden  jorder deg enda mer, men dette er jo änglamarken, eller himmeljorden, om du vil, og ganske riktig ; litt hinsides flokken, dilter en overjordisk hvit hest, nesten som et spøkelse ser den ut, selv i strålende middagslys.

bullaren-robinson-bodilfuhr.no
Gode, gamle Robinson.

«Robban» er 28 år, radmager og bare dager fra døden, skal vi tro statistikken. Men han er fortsatt i tjeneste blant de 30 andre hestene på Rideskolen , som ligger som en gigantisk hestesko rundt fru Kjærs lille torp.

Rideskole idyll

Hit strømmer det på med hvinende glade piker i 11-års-alderen hele sommeren, de plukker lindblommor och kamomill og sier hejj når vi går forbi. Låt barnen dansa som änglar kring løn och alm. Her er alle i en utvidet familie .

bullaren-bodilfuhr.no
Og sånn har det vært i alle år.

Familie er også grunnen til at fru Kjær endte opp med dette Paradiset som sekundærbolig. Hennes sønn og hans venn lot seg friste til å kjøpe den gamle folkeskolen i bygda for noen år siden.

Basseng på låven

Veldig mye oppussing og et innendørs svømmebasseng senere, ble så denne lille strandtomten ledig. og altså fru Kjær innlemmet i boligbyggelaget Englamarken, om man kan si det slik.

bullaren-cigarettes-bodilfuhr.no
Ten cigaretttes a day keep the mosquitos away.

Men det ville jo ikke være et skikkelig Paradis om det ikke også fantes en slange. I dette tilfelle en usedvanlig blodtørstig klegg. Det har gått 48 timer når jeg skriver dette, og fortsatt svir begge legger og føtter av røde stikk jeg ikke må klø på.

En uforglemmelig idyll, med andre ord.

Les Mer

Louis Vuitton gir tilbake noen av veskepengene

Lyden av vannet som springer ned den gigantiske trappen til underetasjen er helt gratis. Synet av den himmelstrebende stålblomsten av en bygning like så.

Og for bare 140 kroner trer du inn i Fondation Louis Vuitton kunstmuseum i Bois de Boulogne og møtes av en annen, omtrent ti meter høy stålblomst. Sånn bare for å understreke overskuddet i denne pengebingen av et showroom for kunst i verdensklasse.

Murakami

Jeg har nytt Takashi Murakami i Los Angeles og Oslo, men her i Paris kan jeg bade i hans grotesk/naive univers som aldri før. Det ekstremt maximalistiske geniet har fått en hel etasje å utfolde seg på.

murakami-fondation-louis-vuitton-art-paris
Murakamis fantasiverden overgår det meste.

Jeg fniser av hans tegnefilmer, fryder meg over den intense regnbuen av lakkblanke farger i maleriene og overveldes av hans dødsscenarier .

Kaotisk arkitektur

Godt da, og kunne gå ut i den friske vinden, på toppen av dette kunstverket av en bygning og nyte Frank Gehrys kaotiske arkitektur. Stålbjelker, skruer og treverk er skrudd sammen som om en mindre implodering har funnet sted og ingeniørene har løpt etter og forsøkt å holde det hele sammen.

Et slags oppstykket monument over en digital tid der ingenting lenger henger på greip.

arkitektur-fondation-louis-vuitton-paris-bodilfuhr.no
Smått med rette linjer her i gården.

Slik det med all verdens tydelighet gjør i Pompidou-senteret, dekonstruksjonens høyborg. Der den analoge tidsalder står frem med sitt indre, aldrende liv. Rettlinjet, uskjønt og tja, interessant på sitt beste.

Her er det vakkert. Foruroligende, ja. Men vakkert. Som den utstoppede hesten som henger ned fra taket. De avkuttede bena til Michelangelos David -statue og 3D filmen som gir trær og planter skremmende liv.

Her er ren, metafysisk skjønnhet i form av moderne klassikere som Mathew Barney, Gerhard Richter og Yves Klein. Men også helt nye verk fra 2010-tallet med en hyggelig overvekt av kvinnelige kunstnere jeg ikke har hørt om før.

mathew-barney-paris-art-bodilfuhr.no
Mathew Barneys bronseskulptur i godt selskap.

Og verkene understrekes med  perfekt lys og masse rom, så mye at selv for meg kjente verk som Mathew Barneys bronseskulptur og Pierre Huyghes flytende sten gjør et nytt og forsterket inntrykk.

I takt med verden

Au Diapason du Monde   er tittelen på dette utvalget fra FLVs enorme kunstsamling. Det oversettes med noe sånt som I takt med Verden . Og det er akkurat slik man føler seg, der man utforsker verdenskunsten over tre etasjer.

paris-fondation-louis-vuitton-bodilfuhr.no
To kattunger leker ved Davids avkuttede ben i Adrian Villar Rojas tolkning av Michelangelos berømte skulptur.

Videokunsten er blitt 3dimensjonal (briller utdeles ved inngangen), de søte kattungene ved Davids føtter er matet ut av en 3Dprinter  og apekatten i utstillingens hovedverk har fått masken, parykken og skjørtet til en liten pike.

En slags biologitime

Hva har skjedd med oss siden Antikkens skjønne idealer rådet? Må vi gå mot det dyriske for å overprøve programmeringen av menneskelige egenskaper?  Er en verden uten mennesker der ren materie hersker å foretrekke?

The human factor er i støpeskjeen på Fondation Louis Vuitton  og det er liv laga.

fondation-louis-vuitton-paris-olafur-eliasson-bodilfuhr.no
En liten pike løper langs Eliassons speilkabinett – ut mot fontenetrappen.

Synker du helt ned i kjelleren, kan du gjenoppdage deg selv i multiplisert utgave via Olafur Eliassons installasjon av noen søyleganger.

Antageligvis pakket inn i arkitekturen, slik hans lysvegg i Den Norske Operaen er det. Jeg liker i alle fall tanken på at noe er sånn nogenlunde konstant.

Les Mer

Kardemomme-kirke med musikalsk takhøyde

En engel tråkker nærmest ut i løse luften, med basunen lett slengt til siden. Helt på kanten. Som The Fool i Tarot-stokken, eller programmet i Risør kammermusikkfestival. For her tøyes programmet helt tilbake til joiken, via Grieg og Dvorak til improvisert jazz.

Intet kammermusikalsk skal være deg fremmed når dette kalaset er over!

Det bør jo helst være litt morsomt også innimellom, når sjelen til stadighet skal strykes til fingerspissene av ømme fioliner; så lyrisk at selv den balansesikre engelen kunne falle ned fra prekestolen i vakre Risør kirke.

engel-tarot-risor-kammermusikk-kirke-bodilfuhr.no
Denne engelen tar livet på sparket. Den kan jo fly!

Det sørger Nord Europas eneste professor i joik, Frode Fjellheim for, der han står foran altertavlen og maler ut en inspirert velkomsttale med hele kroppen. På joikemåten, altså.

Kammermusikkfesten er i gang og folkemusikken, som skal prege hele årets festival frem til avslutningen søndag, har satt den opprinnelige tonen.

Men herfra går det mange veier. Ikke minst via Grieg, som vi får presentert i original versus jazzet utgave, takket være Christian Eggen og David Gordon som bytter på pianokrakken. Det lekende mennesket er i gang!

risorkammermusikkfest-violin-risorkirke
Tre strykere gjør seg klare .

I noe mer regissert utgave, når tre gratier setter seg til med sine strykeinstrumenter og fremfører Intermezzo av Zoltan Kodály, en ungarsk komponist som høstet like ivrig fra folkemusikken som Edvard Grieg, men som altså blir holdt innenfor notearket denne gangen.

Marcus Paus + Anne Frank

Men vi skal helt frem til vår tid, også i det klassiske repertoaret, med den selverklærte antimodernisten Marcus Paus`vakre monumentalverk basert på tekster fra Anne Franks dagbok.

Risør kammermusikkfest strekker altså i sitt 28ende år sin musikalske horisont så langt den rekker. Etter så mange år fant ledelsen det naturlig å utvide begrepet Kammermusikk, som jo simpelthen betyr musikk for små rom.

risorkammermusikkfest-bodilfuhr.no-kultur-kammermusikk
Restauranten Kast loss er et velegnet sted innimellom konsertopplevelsene.

Det syndes det mot allerede første kvelden, da Det Norske Jentekor, 110 jenter på det meste, toger og toger inn i den lille Kardemomme-kirken og sprer seg fra altertavle til galleri til sideskip.

Før Facebook: Laling!

Her skal det lales, en blanding av roping og sang, nært beslektet med lokken. Men der sistnevnte brukes for å lokke dyra, ble lalingen brukt for å gi seg til kjenne overfor andre mennesker over store avstander. Eller lokke dem til seg. Slik kan man i alle fall tolke denne versjone. Bare hør her:

Senere på kvelden går vi ut under åpen himmel, i Buvika, der baren er åpen og kokker fra Feinschmecker står klar ved utegrillen.

Velblåst mesterklasse

Stemningen er akkurat passe høy når vi tar med klappstolen inn i et gammelt lagerlokale og Tine Thing Helseth og visstnok «verdens beste klassiske saxofonist» Amy Dickson tar med sine mesterklasse-elever og skaper musikalsk magi av det overraskende slaget. Som når Tine Thing synger Charlie Chaplins «Smile».

feinschmecker-risor-kammermusikkfest
Feinschmecker-kokker i skjærgården. Hva vil man mer.

Da, etter slik å ha tøyd kammermusikk-begrepet til det ytterste, kjennes det dagen etter veldig riktig å komme hjem til de små rom hos Oddvar i Prestegata, selv om han ikke bor der lenger. Den gamle konsulboligen er blitt en del av «Det lille hotell», et særlig sjarmerende hotellkonsept, fordelt på mange, små leiligheter i den vakre trehusbyen.

Aktiver joikemuskelen!

Og selv om festivalen bare er i sin spede begynnelse, er det i alle fall for meg en perfekt avrunding med den muntre professor Fjellheim, som nå, lett tilbakelent over Cembaloen, gir publikum en joikeleksjon. Jeg skal spare deg for resultatet, men la meg si det slik; Det gjelder å aktivere joikemuskelen. Og den sitter nederst i magen et sted.

david-gordon-cembalo-risor-kammermusikkfest
Det er noe eget med hjemme-hos-konserter. David Gordon på cembalo.

PS

Når dette leses er festivalens superstjerne, den eminente Bach-tolkeren Christian Tetzlaff kommet til byen. Han er selv veldig begeistret for, «Die Wenche» som han gjerne ville ha med på laget.

Så når Det Norske Blåseensemble og Madame Myhre kommer til Stangholmen i morgen kveld, skal de blåse kammermusikken til himmels . Eller en lang marsj, om du vil.

risor-kammermusikkfest-ragnhild-plesener-bodilfuhr.no
Ragnhild Plesner, min skjønne venninne og travel styreleder for det hele. inviterte meg på konsert. Tusen takk!
Les Mer
paris-salg-merci-bodilfuhr.no

Sommersalg i Paris

Før vi vet ordet av det, er sommeren over. Og lenge før det igjen, begynner sommersalget. Da kan det være lønnsomt å befinne seg i Paris, selv om temperaturen er hakket over comfortsonen.

Og vil man gjøre de beste kuppene, haster det. Allerede 27 juni innledes sommersalget, og i Paris er det likt for alle.

paris-givenchy-fashion-bodilfuhr.no
Givenchy har enkelte plagg til halv pris allerede nå.

Men utsalgsprisene, som begynner på 30 prosent, fortsetter å synke helt frem til 7. august. Da er salget over , og antageligvis så utplukket at du helst vil ankomme et sted midt i salgsperioden.

Med mindre du har lagt din elsk på en Hermès-veske, uten egentlig å ha råd til det. Da bør du være klar kl ni om morgenen, 27 juni ved Palais de Congrès, nær Porte Maillot.

To dagers Hermès-salg

Her holder Hermès sitt utsalg to dager på rad, fem til halv ni første dagen og frem til 6 den neste.

Men om du som meg, bare er litt sånn løselig på jakt etter noe klassisk og lekkert du kan bruke flere sesonger, kan Galeries Lafayette være et utmerket sted å begynne.

balenciaga-paris-bodilfuhr.no
Unngå oversized logomania.

Gå rett opp i tredje etasje, med mindre du ser etter en Balenciaga T-skjorte til kr 6000, som nå «bare» koster 4200.

I tredje etasje finner du franske merker som Sandro, Maje og Isabel Marant, pluss underlinjene til Valentino, Missoni og Jill Sander.

Gå for fransk design

De fleste plaggene koster i utgangspunktet rundt 2-3000 kroner. De lokale designerne er selvfølgelig de rimeligste; men skulle du falle for et plagg fra engelske Joseph eller Theory, to av mine absolutte favoritter,  får man jo 12 prosent avslag på alle varer over 174 Euro ved hjemreise, så det kan lønne seg likevel.

Uansett gjelder det å handle raskt. Mange pariserinner har ventet på denne dagen og de går rett på de beste kjøpene.

paris-fashion-salg-bodilfuhr-no
Lurex-joggings fra Stella McCartney, anyone?

Noe som regel betyr et klassisk plagg uten ekstremt sesongstempel. Som for eksempel en lurex-genser (den stikker og klør uansett) eller en vogngrønn jakke (selv om du kler denne sesongfargen, så hold deg til et skjerf). Og kanskje en rumpetaske (tvers over brystet) i et lurex-materiale?

Småcrazy accessoirer er en kjekk måte for voksne damer å følge moten på.

Gå etter dine farger når du scanner de forskjellige designerne. Sterke farger og intense mønstre , som det finnes mye av denne sesongen. er sjeldent heldig for 50+ damer.

Og  lin, et klassisk sommermateriale, er i godt utvalg denne sesongen.

fashion-paris-bodilfuhr.no
Duse, fine farger.

Skulle du få nok av hele Lafayette – et tradisjonsrikt, men gammeldags kjøpesenter; byr Bon Marche i St Germain distriktet på et mer classy utvalg.

En shopping opplevelse

Hos Merci , det sjarmerende kjøpesenteret i Marais distriktet, kan du gjøre noen overraskende funn innimellom de søte ungpike-plaggene. Men det er ikke stedet jeg ville satt inn bargain-jakten. Ta det som en trivelig parisisk opplevelse av Marais-sorten etter at du har gjort dine salgskupp.

paris-louisvuitton-sale-fashion-bodilfuhr.no
Max Logomania = LV

PS

Men skulle du allerhelst ønske at du kunne få en Louis Vuitton veske på salg, kan du bare glemme det. LV vesker er aldri på salg. Kanskje derfor de fortsetter å være så ettertraktet som luksusvare.

Uansett er en luksusreise inn i det brunbeige palasset på Champs Elysee verdt det. Om ikke annet for å hvile bena i en av de dype skinnsofaene.

 

Les Mer

«Man må legge til rette for Meningen. Og innse at det er noe man ikke kontrollerer.»

En sort bowlerhatt blåser langs bakken gjennom en løvskog.

Kamera danser omkring. Fanger og mister hatten, om hverandre. Litt Chaplin, litt Kierkegaard, men mest Dash Snow. Bestevennen med bowlerhatt Dan Colen mistet i en overdose i 2009.

Den 39 år gamle amerikanske billedkunsteren er sommerens trekkplaster på Astrup Fearnley museet. Og han lar denne poetiske kunstfilmen introdusere de store linjene i sitt arbeide.

-Jakten på mening og hvordan manifestere den kunstnerisk, er min røde tråd. Det er et bevegelig mål, jeg er hele tiden ute etter å oppdage nye ting, forteller Colen.

dan-colen-bodil-fuhr-astrup-fearnley
Colen bruker seg selv som utgangspunkt i kunsten. Det er alt han virkelig har. (Foto: Bodil fuhr)

Som forklaring på hvorfor hans kunst spenner fra grisete performance til nitidige oljemalerier, abstrakte installasjoner og helt konkrete skulpturer av svimeslåtte tegneserifigurer med seg selv som nakent midtpunkt.

Heldigvis for oss andre, tar han med publikum på reisen i spennet mellom det virtuelle og det virkelige livet. Hva nå det siste måtte være for en mann som har testet tilværelsens yttergrenser som få andre.

Testet livet som hamster

På 2000-tallet gjorde han The Nest, en performance sammen med den avdøde kunstervennen Dash Snow. Som to dopede rockemusikere på hotell i New York,  inntok de et gallerirom og overstrødde det med tusenvis av destruerte telefonktaloger. Litt som i et hamsterbur.

Der ble de noen dager, til stanken fra diverse festing og deres egne kroppsvæsker tok overhånd.

dan colen-bodil-fuhr-astrup-fearnley
Ting er ikke alltid det de later til å være. Fugleskitt, for eksempel. (Foto: Bodil Fuhr)

Det der er lenge siden nå, og Colen dropper detaljene når  han ser tilbake på sitt kunstnerliv.

Først trodde han det handlet om konseptet. At all mening var å finne der.

Så innså han at meningen, det var noe som oppsto mellom tilskueren og verket. Han måtte bare legge til rette for det. Og innse at han egentlig ikke hadde kontroll over prosessen i det hele tatt.

Mange av arbeidene hans uttrykker tap. Tap av en venn, tap av uskyld. Som når han maler opp et kitchy stearinlysmotiv fra Disneys Pinocchio-film og lar ordet FUCK avtegne seg i røyken som tegner seg etter det nylig slukkede lyset. Som fortsatt lyser.

dan-colen-bodil-fuhr-astrup-fearnley
Uventet kitsch fra den allsidige Colen.

Han vil dra oss inn. Og frastøte oss samtidig, denne mildt sagt allsidige kunstneren som anvender alt fra sin egen penis som kleshenger for et jødisk bønnesjal til maling som tilsynelatende fugleskitt i den hensikt å få oss til å se ting på en ny måte.

Og kanskje finne ny mening.

Eller bare glemme meningen, for å søke etter materialitetens essens. Noe han klart inspirerer til med sine vakre, abstrakte malerier laget av alt fra altså falsk fugleskitt til ekte tyggegummi. Eller «spray paint» malerier malt med olje. Trompe L’oeil-effekten, er en av mange kunsthistoriske referanser som interesserer denne kunsteren.

dan-colen-astrup-fearnley-bodill-fuhr
Et enkelt motto for en komplisert mann.

Kanskje ikke så rart, ettersom balansen mellom det virkelige og uvirkelige utgjør en stor del av hans kunsteriske forskningsprosjekt.

Lar tilfeldigheten råde

Samt altså tilfeldigheten. De 24 virkelighetstro kopiene av Hells Angels syklene han så utenfor deres klubblokaler i New York, ble ikke til kunst før han stilte dem opp etter hverandre og veltet dem over på siden i en blytung domino-effekt.

Så hva er fellesnevneren for alle hans arbeider? Om den i det hele tatt finnes?

-Det må jo være meg , i tilfelle. Det er alt jeg har, når det kommer til stykket. Og hvis noe kjennes sant for meg, er det jo å håpe at andre kjenner seg igjen i det.

Les Mer
bodil-fuhr-paris-sacre-ceur

Paris, je t’aime

Når jeg går ut i verdens vakreste by, er det ikke bare det gyldengrå lyset som treffer meg, eller skjønnheten i de monumentale byggene; Byen er også en gigantisk souvenir over meg selv.

En souvenir er per definisjon noe som skal få deg til å huske, eller komme tilbake til opplevelsen. Og i Paris, som jeg har besøkt jevnlig siden jeg var i 20-årene, finner jeg tilbake til biter av mitt liv.

paris-bodilfuhr.no-travel-fashion
Når natten senker seg, kommer The City of Lights til sin fulle rett. (Foto: Trude Reed)

Tilbake til hun som opplevde byen for første gang som passasjer på motorsykkel gjennom tomme, opplyste paradeplasser i de små morgentimene.

Til hun som vaklet på høye hæler over brostenene i Marais-distriket etter alt for mye moro på Bain Douche.

Til hun som gråt seg gennom gatene i St Germain, fordi livet ikke var så enkelt akkurat da.

Til hun som shoppet seg glad igjen på Gallerie Lafayette –

og ikke minst hun som stresset fra motevisning til motevisning og ble bedre kjent med metrosystemet enn noen annen typisk paris-konstruksjon.

paris-bodilfuhr.no-tivoli
Paris tar deg helt tilbake til barndommen. (Foto: Trude Reed)

Paris er minnenes by. Ganske enkelt fordi den passer på å holde seg selv ved like. Den trenger ikke forandre noe, alt er jo så perfekt!

Restauranter med lang løpetid

De monumentale byggene. Museene. Cafeene. Ja, selv restauranter og utesteder har lengre løpetid i Paris enn noe annet sted i verden.

Og uansett om du bor på et 3 stjerners eller 5 stjerners hotell, så gir kaffen deg en dytt på dagen du ikke finner andre steder. Selv i øsende regnvær kjennes byen helt riktig uansett hvilken side av elven du befinner deg på.

paris-bodilfuhr.no-republique
Revolusjonsheltinnen på Place de la Republique holder fanen høyt uansett vær og vind.

Og uansett hvilken bro du velger å krysse, om det er Pont Alexandre eller Pont St Michel; så er det som å gå fra høyre til venstresiden i sin egen hjerne.

Rive gauche, med det intellektuelle St Germain distriktet er som venstrehjernen – logisk og rasjonell- gjerne klekket ut av Jean Paul Sartre og hans kumpaner på Cafe de Flore eller Les Deux Magots.

Rive Droite med sin mildt prangende og sjarmerende stil fra Louvre til Place de Bastille og Marais- distriket, minner mest om den opulente, kreative og kaotiske høyrehjernen, der alt kan skje.

paris-bodilfuhr.no-travel
Seinen er som krysningspunktet mellom to hjernehalvdeler. Her fra venstresiden. (Foto: Trude Reed)

Og det gjør det. I denne byen går Opplysningstiden aldri over. Alt er som før og noe er alltid nytt. I alle fall for meg som kommer med lange mellomrom og må scanne byen i full fart.

Merci til shopping

Forrige gang var det Merci; et trendy shoppingsenter i 3 etasjer med bruktbokhandel og cafe på gateplan og en gammel mini-morriss i forgården som på ingen måte gjenspeiler prisene innenfor.

Denne gangen var det Fondation Louis Vuitton, en futuristisk gigablomst i  Bologne skogen; like overveldende utenpå som innenfor; der kunstverk i verdensklasse er gitt den plassen de fortjener.

Den gamle operaen er fortsatt Opera .

Så la gå at Marais distriktet er mindre folksomt, at metroen er blitt mer lurvete og Eifell tårnet enda mer omringet av turister: Paris apellerer til både hjerte og hjerne.

paris-bodil-fuhr

Og det viser seg gang på gang, jeg får det til og med bekreftet på flyplassen: Det er gjensidig. Paris elsker meg også.

Les Mer
paris-bodilfuhr.no

Paris uniformen er pakkeklar!

Jeg skal til Paris! Endelig. Det er altfor lenge siden sist.

Men ettersom jeg primært har vasset rundt i joggings, yoga og badetøy det siste året, trenger jeg å minne meg selv på Paris-uniformen. Den man alltid føler seg vel i når man vil utforske kunst og mote i verdens vakreste by.

bodilfuhr.no-paris- mote
Blå jeans, Hvit bluse, svart jakke – et voila!

Da tyr jeg til boken «How to feel Parisian – wherever you are», skrevet av noen av de kuleste Parisdamene som pynter opp i byen. De er alle 40+ og jobber i film-musikk-mote og forlagsbransjen.

Personligheten er selvfølgelig deres fremste accessoire, så for å fremheve, snarere enn å forstyrre den; spiller man ned. Ikke noe ekstra jåleri der i gården; Logoer, polyesterklær og trange topper er totalforbudt. Med andre ord; hold det enkelt. Og classy.

Hvis en pariserinne kunne ta på en Burberry Trench uten noenting under, ville hun være i himmelen, heter det i bokens 24 look kapittel.

paris-bodilfuhr.no-trenchcoat-fashion
Trenchcoaten er et must. Med eller uten jeans.

Så vi legger frem trenchen. Riktignok fra Prada og laget i Polyester, men  skitt au.

Jeg ser jo for meg en noe mer utvidet garderobe, der jeg utforsker Louis Vuitton-museet i Bologne-skogen,

Så jeg drar frem den mørkeblå jeansen som er så utrolig behagelig. Hvite sneakers og en hvit T-skjorte, tar deg langt, enten du er i PAris eller New York.

Knepp opp en ekstra knapp

Men jeg foretrekker yndlingsblusen – igjen i Polyester – den krøller jo ikke og er lett som en plett – og så lenge man knepper opp den ekstra knappen er man fortsatt innenfor bygrensen.

Da mangler bare de store, mørke solbrillene, som du kan ta på deg uansett vind og vær.

paris-bodilfuhr.no-mote-solbriller
Store, mørke briller og rød leppestift topper uniformen.

Og syns du dette blir hakket for fargeløst, tar du på den røde leppestiften og voila: Du kan trygt steppe ut i verdens vakreste by uten å bli ubehagelig oppmerksom på deg selv. Det er jo hele poenget for en voksen kvinne, og føle seg vel og se akkurat så bra ut at det blir plass til både deg og omgivelsene. Det er tross alt bare julaften en gang i året.

Dra frem yndlingsskjerfet

Men syns du ovennevnte «uniform» høres hakket for kjedelig ut, kan du dra frem yndlingsskjerfet. Gjerne fra Hermes eller Gucci, som vitterlig lager de vakreste silkeskjerfene på planeten. Bare pass på at fargene gir glød til ansiktet ditt, ikke trekker all farge ut.

paris-bodilfuhr.no-mote
Høye hæler og silkeskjerf piffer opp sånn passe.

Når kvelden kommer , kan du steppe opp uniformen med smykker, høye hæler og en sort jakke over  silkeblusen.

Jeansen kan skiftes ut med skinnbukser, og de høye hælene med ballerinasko, men er det knallvarmt og deilig er det ingenting i veien med en liten, sort kjole.

Ta med et stort, varmt skjerf for sikkerhets skyld . Og de nevnte store, mørke solbrillene kan du ta på deg – uansett vind, vær og dagsform. Sammen med den røde leppestiften kureres en hvilken som helst form for bakrus. I alle fall utenpå.

Bon voyage!

Les Mer
#samuelogbestefar

Jorden rundt med kreftsyk bestefar

-DEG har jeg visst ikke hilst på! Han strekker frem den solbrune neven og ser på meg med direkte blikk, den vitale 83-åringen, som nikoser seg på premierefest for TV2-serien Samuel og Bestefar.

Det er nesten ikke til å tro at denne mannen for få år siden satt kreftsyk, ryggoperert og grågrimet i det lille, røde huset sitt på en øy utenfor Bergen og innså at Døden hadde tatt nakkegrep.

Javel, tenkte barnebarnet Samuel. Guttungen som overlevde den tragiske Berserk -seilasen til Sydpolen for syv år siden og som fortsatt trives på den lett faretruende, eventyrlige siden av tilværelsen.

-Da skal du jaggu leve til du dør!

Ungdom i dag lærer ikke å ta ansvar for eget liv, mener Bestefar.

Så han begynte å spørre sin godeste bestefar om drømmene som ikke hadde blitt noe av . Hvor ville Bestefar reise? Hva ville han mest av alt gjøre før han skulle forlate dette livet?

Det viste seg å være både langt og modig. Og med mamma/datter Anne Maries velsignelse begynte de å legge planer for en reise jorden rundt, intet mindre. Det ga seg selv, ettersom Chile var drømmemålet til bestefar.

En sjelden bromance

Det begynte som en slags avskjedsgave og endte opp som en bromance av de helt sjeldne. Det er vanskelig å si hvem som har mest glede av hvem, der man etter første episode på TV2 sist søndag ser dem sjarmere en hel verden i senk med sin åpenhet og sitt smittsomme livsmot.

På motorsykkel over Andesfjellene i Chile.

-Samuel har lært meg å leve! Endelig tør jeg å være meg selv, sier Bestefar med tårer i de snille, blå øynene.

Gamle klisjeer om kjærlighet og tilhørighet kommer liksom til ny heder og verdighet i møte med disse to. Samuel, som vokste opp med en fraværende far, søkte alltid trygghet og ro hos bestefar. Nå får bestefar oppleve liv og røre med Samuel før han legger inn årene.

Til gjengjeld leverer den pensjonerte spesialpedagogen på bestefaderlig livskunnskap.

Se frykten i hvitøyet

-Det lærer man dessverre ingenting om på skolen. Hvordan du skal takle din egen frykt, for eksempel. Oppsøk frykten! Begynn med det du er minst redd for og beveg deg langsomt fremover, litt etter litt. Innenfor rimelighetens grenser , selvfølgelig, sier bestefar og ler denne livsglade latteren sin

Og rimelighetens grenser er høyst individuelle. Å kaste seg ut i fallskjerm for første gang i sitt liv som hjertesvak 82-åring, vil av mange karakteriseres som hasardiøst.

Men det skal uansett koste å overvinne frykten. Ellers får man jo ingen mestringsfølelse! Og den er helt nødvendig for det gode livet.

Mange får lyst til å gjøre som Samuel.

Han er fortsatt ikke helt frisk, bestefar. Det bare føles sånn.

Samuel har gitt meg Livet tilbake, sier Arne Ulvolden, som han heter . Jeg kan aldri få takket ham nok.

Og Samuel? Hva fikk han?

Bestefar! svarer Samuel og svimer overlykkelig videre til neste gratulant.

Vinn 40.000 kroner!

Og selvfølgelig vil de gjerne inspirere  andre, disse to hjertelige reisekameratene. Helt bokstavelig også. For Samuel, den tidligere polfareren, programlederen og foredragsholderen, er også fantastisk god til å få andre aktører med på notene. Filmcrew, finansiering, sånne ting faller på plass når Samuel sprer sin gospel av ren, skjær menneskelighet.

Og du behøver ikke dra jorden rundt. Har du et turprosjekt som passer for din bestefar eller bestemor, kan du vinne 40.000 kroner fra KLP om forslaget er spenstig nok. #Samuel og bestefar.

Les Mer

Noe å tenke på i skalldyrsesongen

Ingenting passer bedre med hvitvin enn reker, krabbe og hummer. Særlig hummer da. Et luksusdyr som slår an både på skalldyrfatet og som metafor.

Vi har noe av dette dyret i oss – selv før vi spiser det. (Foto: Daniel Norris)

Psykologiprofessoren Jordan B. Peterson, bruker den til og med som adferdsterapeut(!) i boken 12 rules for life. For hva gjør hummeren når den føler seg truet?

Den heiser seg opp på halen og retter seg opp som best den kan. Slik ser den stor og mektig ut, får fart på det selvtillittskapende serotonin-nivået og unngår de verste farer.

De må ut av sitt gode skinn

Og dem er det mange av for et bakkedyr i en konkurranseorientert flokk der man ofte er flere om det beste gjemmestedet. Slikt er helt nødvendig for et skalldyr som med jevne mellomrom går ut av sitt gode skinn og forblir hudløs til skallet gror ut igjen.

Det er mye som kan gå galt, ifølge forsker Gro van der Meeren fra Havforskningsinstituttet.

Livet på bunnen er ingen lek.

Kroppsdeler kan bli hengende fast eller revet over når dyret presser seg sammen og trekker seg ut gjennom de smaleste passasjer i det gamle skallet.

Krabben rygger ut av skallet, mens hummer, reke og kreps må bende seg dobbelt og trekke hale, hode, bein og antenner ut gjennom ryggåpningen.

Livet er en stadig prøvelse

Vel ute i vannet lurer rovdyr, og om krabben eller hummeren ikke har fått i seg nok energi, klarer de ikke å gjennomføre det kraftkrevende skallskiftet, forteller Gro van der Meeren.

Livet er en prøvelse for et stakkars skalldyr i vekst, med andre ord. Ikke minst for hunnhummeren er det hudløse livet krevende.

Det er mange om benet i skalldyrverdenen. (Foto:Sidney Pearce)

Hudløsheten er nemlig, og jeg hadde nær sagt naturligvis, en forutsetning for at parringen skal finne sted. Den panserkledte hannen beholder skallet inntil videre, slik at han kan beskytte sin hunn mot alle de nevnte farer inntil hun kommer til sans og samling. En livsnødvendig gest, med andre ord.

Hummeren og oss

Og selv om hummeren gjør seg usedvanlig godt på skalldyrsbordet, og den 350 millioner år gamle skapningen visstnok har mye til felles med oss mennesker på det nevrologiske plan, så ville jeg heller vært en krabbe når det kom til stykket. Eller parringen, om du vil.

«Når et nytt skallskifte er på trappene, sender hunnene ut et luktstoff som forteller at de er klare for parring og skallskifte. Hannkrabbene er ikke sene med å plukke opp signalene, og går kompromissløst inn i rollen som livvakt.

Hannkrabben vet å steppe opp. (Foto: Adam Wyman)

Hannkrabbene bærer faktisk hunnene rundt på magen, forteller Gro van der Meeren. Hunnhummerne er ikke fullt så godt vant. De må selv lete opp de mest etterspurte hannene, og satse på at de får slippe inn i deres trygge ungkarsrede».

Slike skjellsettende betingelser høres hjerteløse ut. Men kanskje det rett og slett funker veldig bra for de, i følge Jordan, konkurranseorienterte hunnhummerne ?

Damelaget klarer seg i alle fall lengst. Han bikker såvidt 40, mens hun kan bli over 70 år gammel.

Så kan man spørre seg om det er en fordel, ettersom hummere fortsetter å vokse til de dør.

Les Mer
outsider-flower

Transpersoner har vel ingen «psykiatrisk lidelse»?

Joda, ifølge Verdens Helse Organisasjon, som har definert transseksualisme som «en psykiatrisk lidelse».

Kanskje ikke så rart at stadig flere unge mennesker i vestlige, likestilte land søker hormonell og kirurgisk bistand fordi de føler at de er født i feil kropp?

De har jo en sykdom! Og den må som kjent kureres. Inntil nå. Snart skal WHOs nye definisjon bli «ubehag med tildelt kjønn».

Og det kan man kanskje lære seg seg å leve med? Eller til og med akseptere, i takt med at samfunnet forøvrig viser større toleranse, slik Ingunn Økland oppfordrer til i sin betimelige kronikk  «Det er gammeldags å skjære i friske kropper» i Aftenposten forrige uke.

Kjønnsnøytrale barn

Selvfølgelig er det gammeldags! Mange av dem som i dag kjenner «ubehag med tildelt kjønn» er tredjegenerasjonsbarn av den massive likestillingsbølgen på 70-tallet. Dengang alle barn gikk kledt i brunt og orange og gutter SKULLE leke med dukker og jenter SKULLE leke med biler. I alle fall de som fulgte med i tiden, som det het den gang ting foregikk sånn nogenlunde analogt.

Da kan det jo fort bli en naturlig konsekvens at noen føler at de er født i «feil kropp», nå som ting slett ikke bare er så orange/brunt lenger, men alternativt sjokkrosa/mørkeblått eller beksvart fra topp til tå. Det globale, digitale mangfoldet har tatt tak i oss. Man kan bli forvirret av mindre.

Slipp løs det androgyne mennesket!

Hadde det enda vært så enkelt som sosiologiprofessor  Per Schioldborg påsto da jeg intervjuet ham en gang på 80-tallet; Det androgyne mennesket er fremtidens menneske! postulerte han, dengang verden altså fortsatt var nogenlunde analog. Homofile levde det glade liv før AIDS-bølgen. Kvinner kunne kjenne på sin maskuline kraft og fortsatt være «kvinnelige» og «myke menn» fikk tilbake potensen. (ref Ole Paus: Jeg er en myk mann, hvorfor ligger ingen med meg? på 70-tallet). Ahh, 80-tallet!

Men så kom 90-tallet. Internetti-tallet.  Og så var det slutt på de enkle løsningene. Alle fikk verden i fanget, alle kunne si sin mening, og den alminnelige nasjonale konsensus falt i grus.

Det gjorde kjønnskategoriene også. I alle fall sånn på det verbale plan, blant annet i følge de seks oppegående damene min 11 år gamle datter intervjuet i Kvinne underveis , en kortfilm jeg laget i 1997 om  overgangen fra pike til kvinne.

Transer tar kjønnet tilbake

-Hva vil det egentlig si å være kvinne? spurte hun damene, en etter en. Og alle nølte og kom frem til at de først og fremst følte seg som et menneske. Som om det å være kvinne var noe ufint.

Sånn sett elsker jeg transpersoner, fordi de tar selve kjønnsbetegnelsen tilbake. De vet hva det vil si å føle seg som en kvinne eller mann, det er bare så tragisk at de føler de må ty til hormoner og kirurger for å leve godt med seg selv.

I fjor sommer skrev jeg om Styrken til å ære seg selv i forbindelse med Pride-paraden. Der påpekte jeg det paradoksale i at homofile kjemper for retten til å være seg selv, mens transpersoner kjemper for retten til å bli noe annet.

Feil. For nå.

For det finnes ikke noen kur mot den man faktisk er. Og i henhold til vår generelle, sosiokulturelle forståelse er Selvaksept nøkkelen til et godt liv.

Derfor er det meg en gåte at folk som mener de er født i feil kropp, i alle fall inntil nå har blitt imøtekommet med så stor reformvilje av det offentlige.

Vi lever i en tid der stadig flere mennesker lever ut sin androgynitet og har det helt fint med det.  Om ti-tyve år er dette tredje kjønnet kanskje like vanlig som Han og Hun.

Bra nok som du er.

Desto større grunn til å hjelpe fortvilte ungdommer som føler at de er født i «feil kropp» til å akseptere seg selv slik de faktisk er. Fremfor å utrede dem psykologisk i forkant av et irreversiblet, kirurgisk inngrep.

Nå har heldigvis WHO bragt oss et stort, offentlig skritt nærmere et univers de fleste kan føle seg hjemme i, uavhengig av sin fysiske og psykologiske kjønnsmix.

 

Les Mer