-Jeg tenker på språk som et slags vesen, tenker på den formen vi gir det, den bevisstheten det uttrykker, sier Mercedes Mühleisen.

Akkurat nå sitter denne representanten for Neste Generasjon i Norsk Samtidskunst på huk ved «en snakkende dam» – hennes bidrag til utstillingen Sol og vår i januar på Astrup Fearnley museet.

Men når hun arbeider frem et kunstverk rigger hun seg gjerne til blant gamle boksamlinger og åpner seg for det som måtte finnes der .

En poetisk overraskelse

I dette tilfelle Marvels of Pond life, en botanisk  studie fra 1861 – omtrent på den tiden mikroskopet ble tilgjengelig for folk flest. Forfatteren studerte myriadene av liv der i over 4 år, mens Mühleisen har hatt et drøyt år på å utvikle sin skorpe-skapning. En poetisk overraskelse i seg selv med sin blanding av hjemmelaget naivitet og avansert digital kunnskap.

Men for virkelig å forstå dybden i dette verket bør man lese kunstskribenten Nora Joungs presentasjon av Mercedes Mühleisen i den lille boken som følger denne spesielle utstillingen, der samspillet mellom kunstner, kritiker og samler vektlegges.

Ingen heksekunst

De komplementerer hverandre på flere måter, damene i Astrup Fearnley museets annen etasje. Mercedes Muhleisen med sin turkisgrønne ramme rundt en levendegjort dam og Miriam Hansen med sine dekorative, men giftige bulmeurt-planter i rosa belysning.

Fly me to the moon

Hansen er fascinert av heksa som en politisk motstandsfigur. Men først og fremst handler hennes installasjon om hvordan man overleverer informasjon og forflytningen av det narrative. For eksempel den historien om at hekser kunne fly til Bloksberg når de hadde smurt inn staven med bulmeurt – såkalt flyvesalve. Det kunne like gjerne være et blomstrende uttrykk for en ekstatisk orgasme som resultat av onani med nevnte stav.

Mühlheisen & Hansen er to av seks begavede kunstnere som ble plukket ut av Talent Norge for to år siden. Et syltrangt nåløye som ville skremt alle andre enn dypt dedikerte kunstere.

Det var da også en av kriteriene når museumsdirektør Gunnar Kvaran plukket ut seks unge kunstnere til dette unike prosjektet, der samlere, kunstskribenter og kunstnere kobles sammen i et helt nødvendig triangel.

Forbilledlig tekst

-Vi syns det var viktig å fokusere på kunstkritikken for en gangs skyld, derfor de fått et eget hefte, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran.

Og det er mye lettere å forstå for eksempel en neomodernistiske skulptur når man kan lese ting som man vanskelig kan tenke seg til selv. Det utdyper den umiddelbare opplevelsen av verket på, eh, forbilledlig vis.

Grunnen til at jeg opplever det rosa lille drivhuset til Miriam Hansen som uhyre interessant , er jo fordi jeg hører henne fortelle, om heksene som visstnok kunne fly helt til Bloksberg, når de smurte inn stokken med bulmeurt-salve og stakk den inn i kroppen som en annen dildo.

Begrepet Bloksberg får liksom en helt annen betydning, og det er nettopp en av grunnene til at Hansen finner dette interessant; forflytning av betydninger, hvordan opplevelsen av et objekt tar farve av omgivelsene den befinner seg i, selve konseptkunstens kongstanke.

Kunstglade mesener

Kjente  kunstsamlere som Knut og Cecilie Brundtland og Christian Ringnes har sørget for den kostbare gjennomføringen av verkene som de seks unge kunstnerne har arbeidet med i over et år. Men den største velgjøreren i dette tilfelle er Talent Norge, et slags Innovasjon Norge for Kunststudenter, som skal sikre god oppfølging av unge rett etter utdanning. De har initiert dette prosjektet for å hjelpe unge, begavede billedkunstnere frem i lyset.

-Så hva ble avgjørende for Astrup Fearnley i dette havet av kunstnerisk talent, Gunnar Kvaran?

-Det blir  jo subjektivt til syvende og sist, men ettersom det ikke finnes noen felles «skole» for unge kunstnere i dagens Norge, valgte vi mangfoldet som tema. En fra hvert segment, slik at vi har fått en variert utstilling med skulptur, maleri, installasjon, teater og botanikk.

Kunstnerne skulle ha et sterkt og personlig uttrykk og ikke minst; gjennomføringskraft. Det krever mye å arbeide frem så omfattende utstillingsmateriale som hver enkelt har bidratt med.

Så spennende! Jeg hadde gledet meg til denne forestillingenpå Nationaltheatret; en utagerende islandsk regissør går løs på Goethes klassiker, med Mads Ousdal i hovedrollen!

Goethes Faust bygger på en middelaldersk myte om en doktor Johan Faust, som selger sin sjel til djevelen for å få overnaturlige evner. Den første teksten om mannen er fra 1587 – på den tiden hekser og andre kjettere ble brent på bålet for manglende retttroenhet.

Lengsel etter kunnskap

I Goethes versjon fra tidlig 1800-tallet vil hovedpersonen doktor Faust utforske tilværelsens gåter. Han blir dratt mellom Satans sendebud Mefistofeles og den uskyldige Gretchen, som han igjen driver til barnemord og fengsel. Verket har blitt beskrevet som «et av de fremste verk som er skrevet om menneskelige ambisjoner, lengselen etter å vite, se og oppleve mer enn det som kan rommes i et kort liv» skriver Wikipedia.

Greit å vite før man utsetter seg for denne kakafonien av en maratonforestilling, der Faust fremstilles som en pedofil mannssjåvinist av verste sort. Så mange umotiverte påfunn er stablet sammen og tværet ut til det kjedsommelige at man kan bli opprørt bare over denne sløsingen med talent og ressurser.

Død over Faust

Når det i tillegg viser seg at hensikten ikke er å snakke om Faust, «som har utspilt sin rolle, i likhet med Patriarkatet» ifølge programerklæringen, men å lage en skikkelig avskjedsfest, ja, så er tragedien et faktum.

I alle fall når du lager et party som først og fremst er morsomt for dem som er med. Vi andre blir sittende som store spørsmålstegn og lure på hva han egentlig prøver å si, denne Thorleifur Ørn Arnarsson og hans dramatikerkompanjong Mikael Torfason.

Med mindre du liker rett fra levra-teater etter en slags 52-plukk-opp-metode der hensikten, ikke er å snakke om Faust, men å belyse mannsrollens traurige kår.

Det dramatiske faktum at Faust ender opp med å forføre en 14-åring er gjort til hovedtema i denne forestillingen. Langt uti det parodiske med Elvis som en slags Faust figur ! Han forelsket seg jo i en 14-åring, som han senere giftet seg med.

De store eksistensielle problemene som rir vår tid behandles med en og annen slogan på veggtavlen – ensomhet, meningsløshet, kjønnsidentitet. Men det har ingenting med Fausts grunnleggende identitetskonflikt å gjøre; Hvor mye makt over seg selv har et menneske som er skapt i Guds bilde?

Visuell voldtekt

Einarsson bruker meta-på-meta-knep for å aktualisere Faust, blant annet ved å la skuespillerne med jevne mellomrom «bli seg selv» enten ved å stoppe opp og kommentere handlingen, eller bedrive sceneskift for åpen scene. Takk Gud for at de i alle fall beholdt klærne på, jeg trives ikke med å stirre rett inn i et kjønnsorgan når jeg er på teater.

Til gjengjeldt blir jeg visuelt voldtatt av noen gruppesexscener som fungerer ubehagelig realistisk på videoskjermene, selv om man vet at skuespillerne har på seg nakenkostymer – og at det er kvinner som har fått tildelt penisen.

Det siste skal liksom forsvare det feministiske perspektivet, som visstnok er et viktig anliggende for regissør Arnarsson. Men hadde jeg ikke visst dette på forhånd, ville jeg trodd han var en slags Jordan Peterson uten særskilt intelligens. En nymaskulinist som syns det er urettferdig at Gud har latt kvinnen føde sitt barn i smerte. Det rammer jo oss alle.

Da hadde det tross alt vært bedre om menn fødte barn, slik sjøhester og andre undervannsdyr gjør det, noe vi fikk demonstrert i en gigantisk videosekvens. Den eneste scenen som virkelig dro meg inn i det magiske teateruniverset jeg hadde forventet av dette stykket.

Ja, la oss snakke om Faust. Men ikke la Mads Ousdal stå på sidelinjen og spille bassgitar. Og stram inn de scenene som faktisk er både morsomme og rørende, før de mister sin kraft.

Kill your darlings. Og la Faust leve.

Tittelen var lovende slik Nasjonalbiblioteket solgte inn sin forelesning med Torill Moi. En internasjonalt stjerne av en litteraturprofessor, kjent for sitt feministiske perspektiv, om menneskelighet? Med utgangspunkt i Blade Runner – science fiction filmen fra 1982? Med handlingen lagt til 2019?

Så spennende ! I disse robotdrevne tider, der det stort sett er et spørsmål om etiske retningslinjer før vi har robotmennesker i blant oss, som tenker , føler og handler omtrent som oss.  Alt ettersom hvor smarte, følsomme og handlekraftige programmeren gjør dem.

Så hva er forskjellen? På disse perfekte utgavene av det menneskelige og oss vanlig, dødelige?

Jeg var ikke alene om å småløpe ut i den idylliske, hvite vinterkvelden for å sikre meg en plass i det NBs lune auditorium. Salen var stappfull og foredraget ble streamet ned i første etasje.

-Hva er et menneske? Når maskiner kan forstå oss bedre enn vi forstår oss selv? spurte Aslak Sira Myhre i sin oppildnende presentasjon av Moi.

Jeg satte meg godt til rette i påvente av et svar fra litteraturprofessoren som formodentlig også har studert boken filmen baserer seg på: Philip K. Dicks Do Androids Dream of Electric Sheep? fra 1968.

Den menneskelige Tvilen

Denne tittelen antyder at drømmer, altså forskjellige bevissthetsnivåer er nødvendig for å utfylle et menneske – gjøre det til noe mer enn et tenkende og følende vesen. Slik er det i alle fall i min erfaring; takk gud for de fantastiske drømmene jeg har opplevd, særlig den der jeg spaserte rolig mot toppen av et fjell, sammen med en tigermamma og ungen hennes, mens sneen smeltet rundt oss.

Men nei. Torill Moi går tilbake til Descartes, han med Jeg tenker, altså er jeg, for å definere det menneskelige. Og han fremsetter Tvilen, som et dypt menneskelig karaktertrekk. Men det skulle vel ikke koste en programmerer all verden å legge inn?

Da er det vanskeligere med Gudsbevisstheten vil jeg tro. Når filmens helt Deckard drømmer om en Enhjørning, tolkes dette som oftest i forbindelse med roboten/replikanten Rachel, fordi hun er den rene jomfruen (Enhjørning-symboler) han er blitt forelsket i.

Men enhjørningen er også et symbol for Guds tilstedeværelse. Og den kan vel heller ikke programmeres inn i en robot, selv om denne filmen lar replikanten spille rundt både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

De må snakke sammen!

Jeg savner ikke bare Bevissthet som måleenhet for det unikt menneskelige. Hva med tiltrekning? Fysisk begjær som får deg til å gjøre ting du vet med tanken du ikke burde? Eller kjærlighet? Så sterk at du kjenner ditt eget og den andres hjerte varme når man bare står helt stille, inntil hverandre?

Her er Torill Moi mer opptatt av at Deckard slenger replikanten Rachel hardt i veggen, som et uttrykk for datidens voldsromantiske kvinnesyn. Jeg tenker heller at han er klok av skade. De to andre replikantkvinnene han har møtt så langt i filmen, har sparket luften ut av ham ved første møte. Tøffe damer, altså.

Like fullt; disse damene feiler den feministiske «Bechdel-testen», fordi de ikke snakker sammen. Om noe annet enn menn.

Merkelig test, spør du meg. Betrakter du Pris og Zoe, som de heter, på bakgrunn av sin tid (1982), er de sterke, selvstendige, seksuelt frigjorte kvinner a la Madonna.

At slike kvinner har en tendens til å dø på film, er selvfølgelig et tankekors, mens hun som overlever blodbadet er skapt på bakgrunn av en velfrisert femme fatales på 40-tallet. Men dette var også et feministisk smutthull i historien, mennene var i krig, kvinnene steppet inn i fabrikkjobber og Hollywood hadde ikke helt kvittet seg med det løsslupne stempelet fra 30-tallet. Og Rachels maktdemonstrerende skulderputer er sensasjonelt brede.

Kvinner er også mennesker

-Filmen tenker dypt og utfordrende om hva det vil si å være et menneske, men ingenting om det å være en kvinne, påpeker Moi.

Det kan hun ha rett i. Men kvinner er som kjent mennesker de også og denne kvelden hadde jeg håpet å bli foret med dype tanker om det menneskelige. Ikke bli avspist med et par filosofiske sitater og en påminnelse om at Tillitt og Kjærlighet som utpreget menneskelige karaktertrekk.

-Hvordan vet jeg at du er et menneske?

Ja, si det. Jeg kom i alle fall ikke noe nærmere et akademisk svar etter dette foredraget. Kanskje fordi Mois foredrag egentlig handlet om BLADE RUNNER : Filosofi, rasisme, feminisme Eller: Hva skal feminister gjøre med sexistiske mesterverk? Og Nasjonalbibilioteket forsøkte å få dette til å passe inn i sin spennende programserie om «Fantastiske Fremtider».

For Blade Runner er futuristisk i massevis og Torill Moi er en super foredragsholder.

Bare ikke selg meg en vare jeg ikke får.