Du kjører gjennom en tett palmeskog ut mot havet. Til en paradisisk hage ispedd vakre trehus med håndskåret dekor. Tenk White Lotus – minus apekatter, dårlig stemning og ekstrem luksus. Når du halvsvimete og stivbent etter 24 timers flyreise krøkker deg ut av bilen, møtes du av smilende betjening og en krans jasminer rundt halsen. Kransen kan du med fordel beholde mens du sjekker ut fasilitetene i påvente av romklarering. Da vet alle at du er nyankommet. Noen sier Velkommen hit, og mange er iført grønn morgenkåpe og gasturban på hodet. Det er standard uniform etter den to timer lange, daglige behandlingen med massaje, oljer og urter. Ansiktene er smurt…

Fjellene ligger som en krans rundt hele dalen.  Og i midten – Ojai – en liten landsby nord for Los Angeles dit store celebriteter kommer for å feste, åndelig søkende for å meditere og Hollywood hotshots for å dø. Hva er greia? Mine venner, som flyttet dit for fire år siden, har forsøkt å forklare: Det er bare deilig her; vi bor trygt i en gated community, naturen omgir oss og naboene er fantastiske.  Min venninne er opprinnelig dansk og hestegal, så i et nabolag der annenhver villa har hest i hagen, skjønner jeg jo at hun trives. Men hva med Jeff Bezos? Han flyr inn 150 av sine top…

Under motto: Situasjonen er sjelden så ille som media vil ha det til, våget jeg meg i januar til et Los Angeles i fyr og flamme. I følge nyhetene, altså. Jeg blir veldig praktisk i faretruende situasjoner, så hvis flyplassen er åpen og bussen jeg skal ta tvers gjennom byen kjører, så gjør jeg det også. Mine to venner bor tross alt en times kjøretur nord for byen, og i aller verste fall er det plass til både meg. hesten, to hunder og to katter hos deres velhavende venninne i San Diego, dit vi kan flykte i tilfelle evakueringsordre. Jeg er jo ferdig pakket og står ikke i fare for…

Du vet den følelsen? Når du har stilet, strevet og gledet deg mot et mål du endelig har nådd? Og så bare sitter du der på toppen – uten andre følelser enn tomhet. Og en uendelig tretthet, naturligvis. Var dette alt? Neida. Det er nå det virkelig gjelder. Å tromme opp alt det man måtte ha av tålmodighet, utholdenhet, ja, nettopp ; evnen til å holde ut –  helt ut til den ytterste kanten. For nå går det nedover. Riktignok enklere enn å klatre opp, det går fortere og fortere, men det er ingen fordel, for plutselig er du der – på bar bakke.  Ground Zero, tilbake til Null, eller…

Den fuktige tåken er den samme og den mektige trollhatten av et fjell ruver som før. Men stiene mellom ruinene er beskyttet av plastmatter og hvert skritt vi tar er overvåket av vakter. De skal  sikre at turistene beveger seg fra det ene majestetiske utkikkspunktet til det andre, uten for lange opphold. Sist jeg besøkte Machu Picchu for over 40 år siden, veivet jeg rundt på lykke og fromme i tre dager – omtrent like omtåket i hodet som toppen av det ikoniske fjellet. Man er det i 20-årene, hjernen har jo så mange oppgaver i tillegg til bare å være. Denne gangen er jeg vel forspent; ikke bare med…