80-tallet eksploderer foran øynene i en Flashdance verdig 2018. Elektroniske sceneskift glir over som smekre drømmescenarier, de kollektive dansenumrene oser av spilleglede og orkesteret er hysterisk velblåst.

Okei, så fremstår hun ikke akkurat som en maniac på dansegulvet, heltinnen Alex Owen, aka Heidi Ruud Ellingsen. Men hun synger og spiller med en ekte overbevisning. Og danser mer enn godt nok til å at vi lar oss rive med av henne  og resten av gjengen i Flashdance The Musical på Chateau Neuf.

Glitter og glæmm

Hele oppsetningen freser og glitrer omkapp med den filmatiske 80-talls-originalen.

Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på litt humor innimellom sentimentaliteten. Fantastiske vokalprestasjoner og raffinerte scenebilder sørger for at det aldri blir klissete.

Ja, Heidi Ruud Ellingsen nøler et nanosekund før hun kaster seg rundt stolen i stykkets herostratisk berømte dusjscene. Men minst 80 prosent av publikum har sett filmen og vet at de snart får se en superhot kalddusj av den typen som fostret Wet t-shirts- konkurranser over hele verden. Og damer i herreskjorter ble den nye, rosa  neglisjeen.

Sexy blir stuerent

Sexy blir liksom stuerent når man går tilbake til 80-tallet . Dengang selv feminister iførte seg miniskjørt, rød leppestift og nettingstrømper (sterk overgang fra kort hår og snekkerbukser på 70-tallet).

For oss som husker filmpremieren på Colosseum, er dette et herlig gjensyn. 80-tallet revisited blir liksom enda mer 80-talls enn vi husker det. Paljettene blir grønnere, skuldrene blir bredere og livet blir enkelt, bare man får realisert Drømmen.

Vuggen for Me-generasjonen

Den offisielle trangen til å komme seg opp og frem; vise hvem man er, hva man er god for – ble unnfanget på 80-tallet – selve vuggen for me-me-me-generasjonen. Eventyret sluttet ikke lenger med at han fikk henne, men at hun/han fikk seg selv i suksess-utgaven.

Nå som vi er blitt individualisert inntil det patetiske, (les mer om dette her) er naturlig nok 80-tallet kommet tilbake i motebildet. Og altså, musicalscenen. Stedet der dette prangende tiåret definitivt gjør seg best.

Igjen! Går det et kreativt sus over Aker Brygge. Collective Oslo Fashion Art Festival, med multitalentfulle Hilde Pettersen Reljin i spissen, tar Oktober på alvor og lager en tre-dagers-fest av de sjeldne.

Fest og farger

Her kan man la seg berike av Talks på formiddagen (sjekk programmet her, så rekker du å få med deg dagens (lørdag) talks, som begynner kl 14.30 på Mellomstasjonen) utstillinger hele dagen og fest og performance på kvelden.

Jeg tok meg en tur på torsdagen for å få med meg det ekstreme mangfoldet som gjør denne festivalen så spesiell.

Men du kan komme til å trenge både google maps , god tid og en smule fantasi for å finne frem til alle kunstnerne, som viser frem klær, foto, malerier og digital kunst i alt fra handlegater til restauranter og bortgjemte lokaler du må heises opp til.

I går, fredag, hadde jeg gledet meg til interessante talks på formiddagen og åpningen av selve hovedutstillingen på Mellomstasjonen.

Men så ble jeg hasteinnkalt til å gjøre en talk med mesterfotografen Dusan Reljin, som jeg har hatt gleden av å følge siden han jobbet som assistent for Graig Mc Dean på 90-tallet. Den gang han ble med meg på jobb i Bret Easton Ellis leilighet på Manhattan og bidro til en kul broadsheet-helside i Aftenposten.

Siden den gang har Dusan vasset i kjendiser, kommersielt lukrative oppdrag og spennende kunsteriske utfordringer.

Arbeidene hans henger i Museum of Modern Art i New York. Og for tiden jobber han med et større kunstprosjekt med Marina Abramovic i Nasjonalmuseet i Beograd, der de begge kommer fra.

Fordi jeg måtte hjem og skrive om denne festivalen, rakk jeg bare en talk bortsett fra min egen. Og hovedutstillingen gleder jeg meg til å besøke i dag, lørdag, som også er festivalens siste dag.

Bare et utsnitt av Extrawegs bevegelige 3D-kunst.

Særlig gleder jeg meg til Extraweg, aka Oliver Latta, en Berlin-basert designer og illustratør som lager live action imagery. En slags Gustav Vigeland i tyggis-utgave.

I tillegg til Dusan Reljins smeltende portretter – er dette årets visuelle sensasjon fra en festival som presenterer kunst over hele linja – fra det estetisk kommersielle til det fascinerende eksperimentelle.

Love it!

Åpningen er sterk; en ensom figur står høyt hevet over scenen og gir et skremmende effektivt bilde av den nerdete, sære gutten som bare er noen tastetrykk unna guddommelig status som DJ.

Savnet felleskap

Neste tablå i Arbeidstittel: Savnet felleskap viser et stort filmlerrett med fugler som flyr i såkalte skyformasjoner på vei sørover. En av klodens mest beundringsverdige flokkmentaliteter.

På scenen sitter  tre skuespillere innpakket i plast med masse grønne planter rundt seg. Drivhuseffekten er ytterligere understreket av et røykfylt drivhus som stadig vekk oppsøkes.

Fuglene har skjønt det;  de drar dit de skal på rent instinkt, uten å tenke over sommerkroppen eller andre uvesentligheter før de tar av til Syden.

Menneskene, derimot, har mista det. De klarer ikke engang å snakke sammenhengende der de sitter passivt og følger fugleflukten på en skjerm.

Uten dogmer

De sammenlenkede tablåene som nå følger harselerer først og fremst over individets hjelpeløse oppgave i en verden uten dogmer, der alle fra Jesus til Det Norske Arbeiderparti har mistet sin relevans.

Nå skal man ikke lenger finne seg selv, man må skape seg selv fra bunnen av. «De andre» er bare tilskuere, relasjonsproblemer som skal løses, fortrinnsvis av en coach som gir  «mestringsfølelse».

De sliter konstant med å komme i kontakt med hverandre , de fire skuespillerne, som sammen og hver for seg leverer slapstick på høyt nivå.

De absurde tablåene harselerer over alt vi siviliserte mennesker bedriver for å komme nærmere hverandre; fra bokklubb, til vennemiddager, dugnad og nudistleir.

Det er morsomt, på den tidvis ubehagelige måten. Noen ganger overtydelig, på den irriterende måten. Men alle med Jon-Fosse-angst og sans for slapstick, kan trygt innta plassene på Amfiscenen.

Hva vil han si?

Der kan du lure på hva han prøver å fortelle oss med denne forestillingen; den geniforklarte Jonas Corell Petersen, som både har skrevet og regissert stykket.

Er det at vi, som fuglene, trenger å hente oss inn på en indre styrelse for å kunne oppnå et ekte felleskap? At all Solidariteten , som siden 60-70-tallet har bygget seg opp til guddommelige proporsjoner – har mistet sin kraft?

Har noen av oss – i all vår streben mot det dogmefrie mennesket, selv endt opp som de apekattene vi ler av i zoologisk hage?

Referansene er mange i dette fragmentariske stykket. For det er jo slik livet er blitt – oppstykket . Vi er alle Work in Progress – og nåde være med den som stagnerer !

Men det blir for mye , selv for et publikum som sjekker mobiltelefonen hver femte minutt. For mange gode ideer over for lang tid. Med pause innimellom!?

Å dømme etter tittelen er det kanskje tenkt at stykket skal gjenta seg selv, være for langt, for usammenhengende, slik et utkast til et ferdig arbeid er det.

Eller så er det bare et resultat av at regissøren har skrevet stykket selv og forelsket seg i too many darlings han ikke hadde hjertet til å ta livet av.

Uansett ble det for mye moro på de samme premissene for meg . Halvannen time før pause var akkurat passe.

Det kjennes lett surrealistisk å observere Jeff Koons, et selvgestaltet kunstverk, der han poserer i designer-dress foran sin famøse porselensstatue av Michael Jackson og Bubbles på Astrup Fearnley museet.

Hyper sivilisert

Begge de to verdensberømte mennene har gjort heroiske forsøk på å heve menneskets såkalt dyriske natur til eteriske høyder. Jackson ved å oppheve en sjimpanse til sin beste venn; Koons ved å gjengi sitt sexliv med pornostjernen Cicciliona i en uskyldig marsinpankake-variant verdig Marie Antionette.

Slik altså jeg ser det. Og det er det avgjørende moment, i følge Jeff Koons, som lar det være opptil tilskueren å fullføre sine arbeider. Slik det passer dem.

Alle kikker

Blir jeg for eksempel stående litt for lenge og betrakte de hyperestetiske samleiefotografiene, (som befinner seg bak et hvitt forheng om foreldre skulle ønske å holde sine mindreårige på avstand) er jeg automatisk definert som den kikkeren pornoindustrien er helt avhengig av.

-Det er alltid tilskuerens observasjon som avslutter et kunstverk. Og den ultimate finishen for meg som kunstner, er at de forlater verket med glede. Jeg forsøker å stimulere folk med optimisme, sier Koons med dette evig barnlige uttrykket sitt.

Få har som denne mannen demokratisert kunsten, tatt massenes kitschy estetikk og gjengitt den i ny, konseptuell og hyperintelektuell innpakning du må ha lest franske samtidsfilosofer for å forstå.

Slik er han beundret og respektert av såvel folk flest som museumsdirektører. Jeff Koons kan i aller høyeste grad oppfattes på flere nivåer.

Stoler på seg selv

Like fullt: kunsten har gitt ham en ekte følelse av seg selv, ikke minst da han skjønte at kunststudiet kunne knytte ham sømløst til alle andre disipliner av interesse; samfunnsfag, filosofi, andre estetiske fag.

-Jeg dro innover, sier han om begynnelsen av sine kunststudier.

Der ble han til han hadde lært å stole på seg selv og enda litt til. Så han kunne komme ut og akseptere alle andre.

Man kunne kanskje tro at en mann som har behov for å gjengi seg selv og sin kone midt i seksualakten kunne ha noe nevrotisk over seg, men ingenting kunne vært fjernere fra denne mannen, som er like overraskende bløtt i water som de basketballene som flyter i et glassmonter like ved.

Handler om aksept

-Alle mine arbeid handler om aksept, alle har et metafysiske nivå, et aspekt av refleksjon, slik at tilskueren har noe å spille videre på.

Og  akkurat denne dialogen er essensen av hva Koons vil formidle med sin kunst. Han føler et større og større ansvar for å dele sine ideer, det er en personlig kommunikasjon med kontinuitet, som han kaller det. Og med langtrekkende konsekvenser.

-Kunst er for meg bare en unnskyldning for å komme i kontakt med dialogen om stadig å bli til; muligheten vi alle har til kontakt med vårt universelle potensiale, sier Koons med denne gløden i øynene som bidrar til den profetlignenede statusen han har opparbeidet seg som samtidskunstner.

-Folk ser på mine  bilder og blir begeistret over å oppdage sitt eget potensiale! Den eneste muligheten vi har for å transcendere, er ved å finne noe større utenfor oss selv!

Michael = Maria?

Du kan i alle fall være sikker på at det sirkulerer lag på lag av symbolikk utenfor Koons’ tilsynelatende enkle objekter. Ta for eksempel hans Michael Jackson figur.

Den representerer, ifølge kunsteren selv,  en spirituell autoritet med sine mange pyramideformer og alluderer blant annet til Michelangelos La Pieta, der Maria Magdalena holder den døde Jesus i sine armer.

Intet mindre.

Det er lett å forstå at en løgnaktig, aggressiv, selvopptatt skurk  fascinerer en hel verden. Men hvorfor blir Peer Gynt betraktet som en helt i Norge? Så til de Grader at vi har oppkalt en pris etter ham?

Det glatte lag

Ikke så greit å svare godt på, ifølge Nationaltheatrets husregissør Sigrid Strøm Reibo, som gav Peer Gynt det glatte lag da hun introduserte den mesterlige, franske oppsetningen som gjestet Ibsen-festivalen denne uken.

Han avslutter aldri noe, Når han møter motstand, går han utenom. Han flykter fra smerte. Kort sagt; han arbeider seg aldri gjennom Livets harde sider,

Han er i det hele tatt et glansbilde på Opportunisten – den nye mennesketypen som fikk spillerom på 1860-tallet – som vil Gripe sjansen når han har den; konsekvensene og hensynet til andre mennesker kan du deale med etterpå.

Så hvorfor er vi nordmenn så fascinert av denne nasjonale antihelten?

Sannsynligvis fordi altfor mange av oss er pinlig nært beslektet. Storsinn og altruisme er jo ikke nettopp  klassisk norske egenskaper, historisk har vi hatt mer enn nok med å karre til oss av det skrantne jordsmonnet vi er blitt tildelt.

Troll-testen

Enhver er seg selv nærmest når det er kilometervis til neste gård. Grensen mellom å være seg selv og være seg selv nok, blir fort uklar, selv om Dovregubben truer deg på livet.

Selv om vi nå som nasjon har det bedre enn noensinne, har småligheten satt seg fast; vi er oss selv nok som aldri før. Mens den store, eksistensielle oppgaven «å kjenne seg selv»skylles ut med badevannet.

Derfor er det så viktig å lene seg tilbake i plysjstolen og bli minnet om denne vesentlige forskjellen, mens en viril ung mann kaster seg ut og inn av skjebnesvangre historier rett foran øynene på oss. Peer Gynt, altså.

Skrell en løk!

Han er bildet på det egoistiske og dermed mislykkede forsøk på selvrealisering, der han sitter med tårer i øynene og skreller løken ned til ingenting.

Som han selv sier det: Hvor var jeg hele tiden? I mitt håp, i min tro, i min kjærlighet?

Si det. Han var vel mest opptatt av å dyrke barnet i seg, eller drittungen, om du vil, som den Peter Pan han også er.

Men det er altså likevel håp. Til tross for at vår alles Peer redder seg selv på bekostning av andre helt til siste dråpe, bevilges han nåde . Det evig kvinnelige, for å si det med Goethe, tar ham i sin favn når han endelig er klar for den. Nåden, altså.

Den treffer som kjent når mørket er som dypest.

Hva om Ibsens ville, vakre og evig lengtende kvinner simpelthen var et uttrykk for hans sjel? Eller hans anima, som Carl Gustav Jung skulle komme til å kalle alle menns indre kvinne, 50 år senere.

Tanken slo meg etter å ha sett førpremieren på Nationalteatrets franske tolkning av Byggmester Solness, som har premiere imorgen, 8 september.

Gi meg solen!

Ja, han lengter etter solen, Solness også. Akkurat som Ikaros og Osvald i Gjengangere, higer han etter noe større utenfor seg selv, noe varmt og strålende, og ikke minst vitaliserende.

I den tradisjonelle, psykologiske tolkningen av byggmester Solness betyr det Ungdommen; den friske ungdommen som rir på ambisjonenes fossile brennstoff.

Solness har omsider innsett mangelen på bærekraft, han er jo over middagshøyden. Men han klarer ikke gi slipp, fordi han ikke ser noen annen vei til toppen, der han klamrer seg fast.

Som et middel mot målet bruker han sekretæren Kaja, en bebrillet ung pike, som altså ikke ser ting så klart. Det er hun heller ikke interessert i, så lenge hun er vakker i Solness sine øyne. Kaja er en anima i et tidlig, banalt stadium, kan man tenke seg.

Sekundert av Solness sin kone, Aline, en anemisk (!) skikkelse med plikt som eneste drivkraft, etter at både hennes røtter (barndomshjemmet som brant ned) og deres sjels frukter (barna) døde.

Den sviktede kvinnen

Aline er den gamle, trette indre kvinnen som forgjeves har kjempet for de mer opphøyede motivene mot mannens ambisiøse ego og hans trang til å utrette noe stort her i verden. Ja, blodet er formelig suget ut av henne, som Ibsen uttrykker det.

Mens Solness på sin side, har solgt sin sjel til djevelen – i alle fall tatt farvel med sin Gud – for å kunne sole seg i glansen av sine mektige byggverk.

Nå ser han at det bare var en midlertidig lykke. Unge, nye, sterke krefter står klar til å overta verden. Den jordiske verden.

Men så åpner scenen seg; det todimensjonale blir tredimensjonalt og Hilde Wangel hopper ned, som fra himmelen. I solgul buksedrakt, intet mindre.

Et genialt scenografisk trekk fra den franske regissøren Stephane Braunschweig.

Vask mitt skitne undertøy!

Vel nede på bakken slenger Hilde fra seg en sekk skittent undertøy og minner Byggmester Solness om deres møte for ti år siden. Her spekuleres det i den psykologiske tradisjonen over et mulig overgrep, som nå innhenter ham.

Men Hilde Wangel er den eneste av Ibsens kvinner som får lov til å gå igjen. Hun er det forsømte stebarnet til Fruen fra Havet, Ibsens mest mystiske kvinneskikkelse, hun som lengter etter Havet.

Gi meg mitt kongerike!

Hilde lengter etter et Kongerike i Luften. Sammen med Byggmester Solness. Og han må minnes på den uskyldige ungpiken, som han egentlig ikke husker.

Han må lokkes og lures av denne gulkledte, før han trosser sin store skrekk for den egentlige toppen.

Og dermed kan forenes med sin lyse, friske Prinsesse i god folkeeventyrlig tradisjon. Der ble bryllupet betraktet som en alkymistisk forening mellom det maskuline og feminine prinsipp; lenge før Carl Gustav Jung kom på tanken.

Et fullt og helt menneske

Bare ved å overgå sin egen Hybris og overgi seg til sin indre kvinnes mektige sol kan Byggmester Solness gjenoppstå som et helt menneske.

Fullt og helt. Ikke stykkevis og delt.

Surrealisme, ekspresjonisme eller postmodernisme? Passende nok er det 150 år gamle Alice i Eventyrland som binder sammen Henie Onstads bokstavelig talt fabelaktige jubileumsutstilling Turn around and face the strange.

Ikke bare fordi Sonja Henie spilte Alice i en film fra 50-tallet, men fordi den moderne kunstsamlingen fra Picasso til Miro og Jorn er ganske strange – i alle fall om man tar utgangspunkt i Matisse og hans sitroner, som faktisk ser ut akkurat som sitroner der de ligger henslengt på et bord i selve legemliggjørelsen av det perfekte stilleben.

Selv blir jeg overbegeistret når jeg oppdager to bilder av Anna Eva Bergmann – den norske kunsteren som har æren av  å henge i  Picassomuseet i Antibes.

Sjeldent eksponert

Hennes metallisk/maleriske bilder er så deilig tidløse og sjeldent eksponerte. Sammenlignet med for eksempel Jacob Weidemann, som helt frem til 14 oktober figurerer som hovedutstiller med sin banebrytende utvikling fra gjennombruddet på 1940-tallet til det lysende høydepunket på 80-tallet.

Det kjennes helt fantastisk å være omgitt av hans naturlyriske bilder.

Ingen ting kjennes mer naturstridig, da enn en tur ned i kjelleren. Særlig ikke ettersom utstillingen er dårlig merket for dem som ikke er innstilt på å finne den.

Men det er bare å la seg lokke av Arne Nordheims lydbilde, hoppe ned i kaninhullet og rote seg innover i labyrinten.

Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå?

Det avhenger i høy grad av hvor du ønsker å komme hen, svarte katten.

Det er ikke så nøye, sa Alice.

Så er det ikke så nøye hvor du går heller, sa katten.

Bare jeg kommer noensteds hen, sa Alice.

Å, der kommer du sikkert, sa katten.

Bare du går lenge nok.

Stemningen er satt. Nå er det bare å la seg fortape i Surrealismen, naturlyrikken og de geometriske abstraksjonene.

Akkurat passe forvirrende henger godbitene fra den opprinnelige samlingen til ekteparet Onstad/Henie. De kan oppdages helt på nytt takket være kryptiske sitater fra Alice i Eventyrland.

Var jeg den samme da jeg sto opp i morges? Men hvis jeg ikke er den samme som før, så er spørsmålet: Hvem er jeg da, tro?

Slike evige spørsmål får ny gjenklang bak de labyrintiske skilleveggene og den kryptiske belysningen som gjør velkjente verk som Jan Groths hvite strek og Picassos kubistiske portretter til mystiske kulisser i enda en liten reise gjennom det ukjente.

En berikende liten hverdagsutflukt, rett og slett!