Det får briste eller bære

Hvor lenge var Eva i Paradis? Omtrent like lenge som i Helvete. Ting ordner seg som ved et herrens mirakel. Stenprosjekt – gjengen kommer faktisk for å ta mål, men de er minst tre timer forsinket og kan fortelle min allerede irriterte byggeleder at det svakelige IKEA skroget må forsterkes .

Freden er sikret. Byggefolket bonder over den elendige IKEA-kvaliteten og skandinavisk uskikkethet i sin alminnelighet. To tredjedeler av dem er fra Litauen.

Dette kan gå bra.

Tidsoptimist

-Vi leverer på torsdag, sier Erling, Stenprosjekt in persona. Det er om to dager. Dagen før han selv drar til Spania og sikkert har et par andre ting å gjøre. Mannen er dessuten tidsoptimist.

Jeg belager meg på tett oppfølging. Dette må gå bra.

Jeg drar ut til det gamle fjøset på Fossum, der den alltid behjelpelige Stepas har dratt frem den vakre platen min. Vi skal bestemme hvilke deler som skal ligge hvor på de drøyt fire meterne jeg skal ha.

Vi måler og måler . Og uansett hvor mange ganger vi gjør det, blir det for lite. 12 cm for lite.

stenprosjekt-erling-kristensen
Erling impregnerer den skjønne.

Min indre byggeleder er på randen av nervesammenbrudd. Heldigvis er resten av meg fornuftig nok til å tenke klart. Tror jeg, da.

For der, ved siden av «min» plate som er trukket ut, dukker det plutselig opp en lignende plate; litt lysere i fargen og bare 2 cm tykk, men fortsatt fin og med de vakreste tegninger.

Vi tar selvfølgelig den i stedet.

Nok ombestemming

Morgenen etter kommer Erling med et regnestykke på sms fra Spania, som kan gjøre den andre platen stor nok med bare en skjøt. Men da blir skjøten hengende i løse luften på det allerede svakbente IKEA skroget. Ikke lurt.

Dessuten får jeg ikke mailen før jeg har bestemt meg, jeg orker ikke mer ombestemming nå, jeg har brukt opp min allerede skrantne ta-avgjørelse-kvote.

marmor
Marmorårene renner ned i vasken.

Først etter at platen er skåret til, med uthulinger til kum og stekeplate, som veier flere titalls kilo, fordi viften er integrert og sitter i underkant, våkner jeg med et rykk midt på natten og tenker;

Var ikke det den platen som ikke kunne brukes? Som hadde så mange svake punkter at den ville brekke hvis den så en sag? For ikke å snakker om , fikk en blytung stekeplate på ryggen? Det var derfor den var så vakker?

Vakker, men ubrukelig?

Nå er jeg ganske sikker på at det var nettopp den Erling sa vi ikke kunne bruke. Og akkurat nå er han i Spania.

Mens Herman og Stapos er på døren. Uanstrengt bærer de plate for plate med tung marmor opp tre etasjer. Jeg føler at jeg bærer selv, så spent er jeg på om platen passer, om den tåler presset, om IKEA-benken tåler presset….

stenprosjekt-bodil-fuhr-herman kristensen
Herman limer kummen

-Dette er en risikisport, sier Herman, han er vant til å spille tennisturnering og klaske til i siste sekund. Ikke rart han er rolig.

Jeg, derimot, er nå så nervøs at jeg må ty til vaskebøtta for å finne roen. Der er det nok av lise. På tredje forsøk er steinflisene i gangen sånn nogenlunde rene etter tre uker i sementørkenen.

Og nå ligger alle tre platene pent og pyntelig på rekke. På plass!

Da er det bare skapdørene som mangler. Og noen lister. Og ekstra forsterkninger til IKEA-skroget. Det helvetes IKEA-skroget.

Les Mer
marble-armani-stenprosjekt

Jakten på den perfekte marmorplaten

Marrmor, du må jo ha marrmorplate, Boddil! Min islandske venninne, er av den overbevisende typen. Det er noe med dette stadige trykket på første stavelse som liksom avgjør alt.

Men jeg kan ikke bare skylde på henne for at jeg nå befinner meg i et stenlandskap, der hvert skritt jeg tar, gjør meg mer og mer usikker. For jeg vil gjerne ha en marmorert benkeplate, men den kaldhvite carreramarmoren med grå regnværsflekker, er ikke noe for meg.  Jeg vil ha en lysebrun marmorplate med litt sånn Jan Groth aktige streker på tvers. Ren kunst på stengrunn. Det er bare så veldig vanskelig å oppdrive.

Men hvit marmor er veldig tidsriktig , da. Annethvert interiørmagasin har en carreraplate på forsiden. Operaen i Bjørvika har lenge vist vei og nå kommer sukkerbiten på toppen av det nye Nasjonalgalleriet. Ti gigantiske stenplater står klare ute hos Ellinggard, en stenhandler ytterst ute på Alnabru. Bare det å komme seg helt ut dit, med en  googleguide som sier: sving mot nordøst, som om jeg skulle vite hvor det var, er en prøvelse.

stenprosjekt-magisk-bodil-fuhr
Mann og maskin må til om du vil se tegningene i stenen.Foto: Bodil Fuhr

Og til tross for en stor mengde sten og en stappfull katalog av forskjellige stentyper, ser jeg ingen lysebrun sten med hvite og rosa striper, den svinedyre typen jeg har sett både hos Fired Earth, Boffi og Expo Nova. Jan Groth må ha gått lenge hvis det var i naturen han fant inspirasjon til sine organiske streker over sort bunn.

Alle platene de marmorhandlerne jeg hittil har oppsøkt kan by på, er noe sølepyttfargede greier oversstrødd med et kaotisk spindelvev-mønster. Og uansett hva de skal levere, vil det ta fra 4 -8 uker. Da går hele logistikken min i vasken. Hverken den eller kokeplate kan monteres før benkeplaten er på.

-Hvorfor  drar du ikke bare ut til Stenprosjekt på Fossum? Der har de masse fine plater som kan leveres på 2-3 dager.

Min mrs-fix-it-all-venninne Hilde kommer meg igjen til unnsetning. Men kan det være mulig ? Så rask levering? Stenprosjekt kan bli min redning. Må bli min redning. Logistikken er i ferd med å gå opp i limingen. Og det er jeg også.

armani-marble-stone-stenprosjekt
Mørk Armani – lekker!

Showrommet på Røa er stengt. Heldigvis, faktisk. For nå kommer jeg rett til lageret, langt inne på trelast-tomten til Løvenskiold.

Her er det tre og stein – naturens vakre flater som gjelder. Ikke minst oppe på det gamle fjøset der Stenprosjekt har spredt sine skatter mellom gummibatonger av den solide sorten. En tre ganger tre meter marmorplate kan veie oppimot et halvt tonn.

Store deler av den mektigheten skal ligge oppå mitt IKEA-skrog, som min byggeleder har erklært «ubrukelig».

Hvordan skal dette gå? Jeg villl ha marmorplate!

Men først må jeg finne den rette.

 

armani-marble-stenprosjekt-bodil-fuhr
Denn vil jeg ha!

Det er i alle fall ikke utvalget det står på her på Fossum. Hundrevis av  marmorplater er linet opp – noen smaragdgrønne og så vakre at jeg nesten vil ha det i stedet – andre krystallhvite eller sølepyttbrune.

Nei, nei.nei.

Men så, omtrent midt på,  hviler en sten etter mitt hjerte. En Armani, hva ellers.

-Nei, sorry, den kan jeg ikke selge, den er booket av Fired Earth.

Den ved siden av, da? Den er jo også vakker?

-Den er for svak. Den kommer til å brekke når vi skjærer i den. Ikke sjans.

Hjelp. Hva gjør jeg nå?

Armani-pris

Legger inn støtet. Overtaler, tigger og ber. Om akkurat den stenen. Det er  den eneste jeg vil ha.

Og det virker!  Armani-platen blir min, til en Armanipris, naturligvis, det er ikke det rimeligste valget.

Nå spørs det om han kan levere på tid også. Det spørs veldig. Det er vinterferie. Stepas, han som skjærer stenen og monterer den, skal reise bort om en uke, Det skal Erling også. Sønnen Herman på 21 holder fortet. Hjelpes meg.

Kanskje best å vente. Men jeg får hverken vask eller kokeplate til å virke før benken er på plass, og da er jeg støkk i min støvete hybeltilværelse.

Et helvete.

Les Mer
old-kitchen

Orker du å pusse opp kjøkkenet ?

Ja. Jeg har ingen tid å miste, tenker jeg. Skal jeg ha skikkelig glede av et lekkert kjøkken, er det bare å sette i gang. Velge en praktisk og pen kjøkkenløsning, noe som gjør kjøkkenet litt stueaktig. Heldigvis har jeg bare en anelse på dette tidspunktet om hvor uendelige mange småvalg som skal tas underveis. En ekstra påkjenning for meg, som liker å gjennomprøve alternativene før jeg bestemmer meg.

mayhem-from-now-on
Her begynner det. (Foto: Bodil Fuhr)

Men en ting er sikkert: Jeg skal rive veggene inn mot kjøkkenet, jeg skal slippe lyset inn. Og da er det litt som med homeopati; før det hjelper, gjør det skikkelig vondt.

-Først må du kontakte en statiker, ellers kan du få trøbbel med naboene, sier Christian, en meget praktisk venn som dealer med eiendom.

Skal  bli ! For er det noe jeg fikk dosen på under badeoppussingen, så var det nabotrøbbel. Advokattrusler og trenering av arbeid var bare en del av festen.

Venninne englene

Dernest må jeg få innspill fra venninnekoret, som Lena Andersson kaller dem. Mine flinke, praktiske, interiørkunnige venninner, som i tillegg til engelen av en arkitektvenninne, Helga Juliana Vilhelmsdottir, hjelper meg å komme frem til den maksimale kjøkkenløsningen. Den som slipper mest mulig lys inn, samtidig som jeg får plass til nesten alt de gamle skapene har rommet. Men bare nesten. Den gamle anretningen, i et eget, lite hjørnerom, ryker.

mange-kokker-mye søl-
Mange kokker, mye søl, skal det vise seg. Foto: Bodil Fuhr

Det gjør netcomen og netttilgangen også, skal det vise seg , når rivingen begynner. Og det går plutselig veldig fort, når statiker har gitt grønt lys og jeg har bestemt innredning. Da blir håndverkerne, disse halvgudene du blir fullstendig prisgitt i ukesvis, plutselig ledige.

-Vil du ha det gjort nå? Eller i midten av mars? spurte byggeleder.

Nevrotisk ? Jeg ?

-Jeg syns du skal gjøre det nå, du blir så nevrotisk når du pusser opp, sier min venninne Hilde. En dame som arrangerer gigantisk kunstfestival og pusser opp en hel villa på si. Uten å bli nevrotisk.

Jeg skjønner jo hva hun mener, jeg mister likevekten når hulen min invaderes. En ting er å sitte i en slags eksklusiv flyktningeleir av et hjem, der fire rom er pakket over i to, mens grått sementstøv senker seg over absolutt alt og fremmede mennesker tråkker ut og inn fra klokken åtte om morgenen. Men virkelig nervepirrende blir det først når de ikke kommer, når de gjør feil (som du betaler for) og budsjettet sprekker som en middels stortingsgarasje.

pusse-opp-jatakk
Elektrikere og snekkere samarbeider ikke alltid like godt. ( Foto Bodil Fuhr)

Den gamle sikringsboksen kan du bare glemme. du må ha en ny, større. Men får den plass innenfor det skapet den skal være i? Og husker han å sette opp alle kontaktene, dette purunge mennesket som er satt på jobben? Han klarte i alle fall ikke å fixe nettkontakten eller ringeklokken. Det ordner seg vel etterhvert, men hvor mye vil det koste?

Og må de rive ned noe av det fantastiske arbeidet som snekker Leo har gjort? Han som kommer på timen hver morgen, jobber hardt hele dagen og går når han har gjennomført dagens plan?

Lyset insisterer

Bortsett fra plagen med enda mer borring, murstøv og dritt, da den purunge måtte skjære hull i Leos slette, fine gipsvegg, følte jeg meg støtt på Håndverkernes vegne. En ekstra arbeidsdag tok det å fixe veggen etter at el-kontaktene omsider hadde kommet langt nok inn.

Men lyset insisterer. Sprer seg gjennom støv, verktøy og IKEA-pakker, for ja, jeg har valgt IKEA-kjøkken, skroget altså. Hvorfor skal jeg forklare mer om i en annen blogg.

Les Mer
merete muhleisen i samtale om sitt verk

Magiske møter på Astrup Fearnley Museet

-Jeg tenker på språk som et slags vesen, tenker på den formen vi gir det, den bevisstheten det uttrykker, sier Mercedes Mühleisen.

Akkurat nå sitter denne representanten for Neste Generasjon i Norsk Samtidskunst på huk ved «en snakkende dam» – hennes bidrag til utstillingen Sol og vår i januarAstrup Fearnley museet.

Men når hun arbeider frem et kunstverk rigger hun seg gjerne til blant gamle boksamlinger og åpner seg for det som måtte finnes der .

En poetisk overraskelse

I dette tilfelle Marvels of Pond life, en botanisk  studie fra 1861 – omtrent på den tiden mikroskopet ble tilgjengelig for folk flest. Forfatteren studerte myriadene av liv der i over 4 år, mens Mühleisen har hatt et drøyt år på å utvikle sin skorpe-skapning. En poetisk overraskelse i seg selv med sin blanding av hjemmelaget naivitet og avansert digital kunnskap.

Men for virkelig å forstå dybden i dette verket bør man lese kunstskribenten Nora Joungs presentasjon av Mercedes Mühleisen i den lille boken som følger denne spesielle utstillingen, der samspillet mellom kunstner, kritiker og samler vektlegges.

Ingen heksekunst

bulmeurt-heks-astrupfearnely-bodil-fuhr
Miriam Hansen med sine bulmeurter. Foto: Bodil Fuhr

De komplementerer hverandre på flere måter, damene i Astrup Fearnley museets annen etasje. Mercedes Muhleisen med sin turkisgrønne ramme rundt en levendegjort dam og Miriam Hansen med sine dekorative, men giftige bulmeurt-planter i rosa belysning.

Fly me to the moon

Hansen er fascinert av heksa som en politisk motstandsfigur. Men først og fremst handler hennes installasjon om hvordan man overleverer informasjon og forflytningen av det narrative. For eksempel den historien om at hekser kunne fly til Bloksberg når de hadde smurt inn staven med bulmeurt – såkalt flyvesalve. Det kunne like gjerne være et blomstrende uttrykk for en ekstatisk orgasme som resultat av onani med nevnte stav.

astrup-fearnley-henrik-olai-kaarstein-boidl-fuhr
Detalj fra Henrik Olai Kaarsteins fantastiske collager

Mühlheisen & Hansen er to av seks begavede kunstnere som ble plukket ut av Talent Norge for to år siden. Et syltrangt nåløye som ville skremt alle andre enn dypt dedikerte kunstere.

Det var da også en av kriteriene når museumsdirektør Gunnar Kvaran plukket ut seks unge kunstnere til dette unike prosjektet, der samlere, kunstskribenter og kunstnere kobles sammen i et helt nødvendig triangel.

Forbilledlig tekst

-Vi syns det var viktig å fokusere på kunstkritikken for en gangs skyld, derfor de fått et eget hefte, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran.

Og det er mye lettere å forstå for eksempel en neomodernistiske skulptur når man kan lese ting som man vanskelig kan tenke seg til selv. Det utdyper den umiddelbare opplevelsen av verket på, eh, forbilledlig vis.

constance-tenvik-astrup-fearnely
Myk romferd med Constance Tenvik

Grunnen til at jeg opplever det rosa lille drivhuset til Miriam Hansen som uhyre interessant , er jo fordi jeg hører henne fortelle, om heksene som visstnok kunne fly helt til Bloksberg, når de smurte inn stokken med bulmeurt-salve og stakk den inn i kroppen som en annen dildo.

Begrepet Bloksberg får liksom en helt annen betydning, og det er nettopp en av grunnene til at Hansen finner dette interessant; forflytning av betydninger, hvordan opplevelsen av et objekt tar farve av omgivelsene den befinner seg i, selve konseptkunstens kongstanke.

Kunstglade mesener

Kjente  kunstsamlere som Knut og Cecilie Brundtland og Christian Ringnes har sørget for den kostbare gjennomføringen av verkene som de seks unge kunstnerne har arbeidet med i over et år. Men den største velgjøreren i dette tilfelle er Talent Norge, et slags Innovasjon Norge for Kunststudenter, som skal sikre god oppfølging av unge rett etter utdanning. De har initiert dette prosjektet for å hjelpe unge, begavede billedkunstnere frem i lyset.

talent-norge-astrup-fearnley
En stolt Maria Mediaas Jørstad fra Talent Norge

-Så hva ble avgjørende for Astrup Fearnley i dette havet av kunstnerisk talent, Gunnar Kvaran?

-Det blir  jo subjektivt til syvende og sist, men ettersom det ikke finnes noen felles «skole» for unge kunstnere i dagens Norge, valgte vi mangfoldet som tema. En fra hvert segment, slik at vi har fått en variert utstilling med skulptur, maleri, installasjon, teater og botanikk.

Kunstnerne skulle ha et sterkt og personlig uttrykk og ikke minst; gjennomføringskraft. Det krever mye å arbeide frem så omfattende utstillingsmateriale som hver enkelt har bidratt med.

Les Mer
Bodil og Karl

Tudos.no – med blanke ark og all slags penner til

Denne reklamen burde vært håndskrevet. Ja. for dette er reklame. Ektefølt reklame for min dyktige svigersønn, Karl, som har gjort et levebrød ut av fyllepenner og andre skrivesaker via nettstedet Tudos.no.

Kanskje ikke så rart, ettersom en vakker penn, til alt fra 50 til 979.00 kroner, er den perfekte gaven til hvem det skulle være.

Tudos Pop Up

Og som om et nettsted med 1.700 produkter ikke skulle være nok, har Karl nå åpnet en pop up store, for oss som liker å ta og føle på ting før vi kjøper.  Midt oppi de kuleste sjappene i Øvre Slottsgate 20, bare et kvartal fra Stortorvet, der Richard Andvord ruvet i forrige århundre. Palasset der vi skriveglade kunne velge og vrake i almanakker, time managers, penner og ikke minst, deilig brevpapir.

remington-tudos.no-bodilfuhr.no
Moderne nostalgi

Tudos.no ble startet opp for to år siden som en nettbutikk for skrivesaker. Først og fremst penner – sinnsykt dyre og ganske rimelige fyllepenner – sånne med slangetungespiss som lekker ut akkurat nok blekk til å formulere de vakreste setninger. I alle fall sånn utseendemessig.

Hellig handling

Kalligrafi heter det på fagspråket. Og som så mye annet som vi har importert fra Østen handler det om å være i nuet; legge hele sjelen i den ene streken og bli ett med vår guddommelige natur.

Neida, jeg bare tuller . All skjønnskrift utført med penn krever enorm konsentrasjon. Og det er det. Men opprinnelig var altså denne skrivekunsten en hellig handling.

tudos.no-bodilfuhr.no
Blide notisbøker også

Nå er det blitt en trendsak. Kalligrafene samles i grupper på nettet, de blogger og de møtes på kongresser, men de tegner for hånd. Og da gjelder det å ha utstyret i orden.

Jeg har alltid ønsket meg en Mont Blanc fyllepenn, en sånn som Jan Kjærstad bruker når han skriver bøkene sine, noe av det ypperste av fyllepenn luksus jeg kunne tenke meg. Inntil jeg oppdaget Tudos.no, der  fyllepenner altså selges for 979.000 kroner!

Og det gjelder ikke bare Kjell Inge Røkke, som trenger noe kostbart å pynte Armani-jakken sin med; men nerdete fyllepenn- aficionados som prioriterer slikt, kanskje sparer de i årevis, for alt jeg vet.

tudos.no-benedicte-sande-bodilfuhr.no
Håndmalte kort fra Benedicte Sande.

Selv er jeg særlig fascinert av notis bøkene. De små i A6 format fra Fabriano eller Moleskine. De er akkurat små nok til å putte i den minste vesken . Og det er viktig for en som plutselig kan komme på noe vesentlig. Eller må notere inntrykk under en teaterforestilling.

Og bindersene. Små, hvite binders formet som fugler.

Nå venter jeg på brevsettet. Det gulnede, gamle brevsettet Alvøen produserte i gamle dager. Det kommer nok snart. Min svigersønn har et forfriskende talent for blanke ark og fargestifter med nostalgisk preg.

Kudos, Karl!

Les Mer
nationaltheatret-faust-mads-ousdal-bodil-fuhr

La oss snakke om Faust! Så hvorfor gjør vi ikke det?

Så spennende! Jeg hadde gledet meg til denne forestillingenpå Nationaltheatret; en utagerende islandsk regissør går løs på Goethes klassiker, med Mads Ousdal i hovedrollen!

Goethes Faust bygger på en middelaldersk myte om en doktor Johan Faust, som selger sin sjel til djevelen for å få overnaturlige evner. Den første teksten om mannen er fra 1587 – på den tiden hekser og andre kjettere ble brent på bålet for manglende retttroenhet.

Lengsel etter kunnskap

I Goethes versjon fra tidlig 1800-tallet vil hovedpersonen doktor Faust utforske tilværelsens gåter. Han blir dratt mellom Satans sendebud Mefistofeles og den uskyldige Gretchen, som han igjen driver til barnemord og fengsel. Verket har blitt beskrevet som «et av de fremste verk som er skrevet om menneskelige ambisjoner, lengselen etter å vite, se og oppleve mer enn det som kan rommes i et kort liv» skriver Wikipedia.

faust-nationaltheatret-bodil-fuhr
En visuell fest med så mye mål og mening at jeg mistet oversikten.

Greit å vite før man utsetter seg for denne kakafonien av en maratonforestilling, der Faust fremstilles som en pedofil mannssjåvinist av verste sort. Så mange umotiverte påfunn er stablet sammen og tværet ut til det kjedsommelige at man kan bli opprørt bare over denne sløsingen med talent og ressurser.

Død over Faust

Når det i tillegg viser seg at hensikten ikke er å snakke om Faust, «som har utspilt sin rolle, i likhet med Patriarkatet» ifølge programerklæringen, men å lage en skikkelig avskjedsfest, ja, så er tragedien et faktum.

I alle fall når du lager et party som først og fremst er morsomt for dem som er med. Vi andre blir sittende som store spørsmålstegn og lure på hva han egentlig prøver å si, denne Thorleifur Ørn Arnarsson og hans dramatikerkompanjong Mikael Torfason.

Med mindre du liker rett fra levra-teater etter en slags 52-plukk-opp-metode der hensikten, ikke er å snakke om Faust, men å belyse mannsrollens traurige kår.

faust-nationaltheatret-bodil-fuhr
Dette sjarmerende trekløveret har hovedrollen i Faust. Marika Enstad, Petronella Barker og Kjersti Tveterås.

Det dramatiske faktum at Faust ender opp med å forføre en 14-åring er gjort til hovedtema i denne forestillingen. Langt uti det parodiske med Elvis som en slags Faust figur ! Han forelsket seg jo i en 14-åring, som han senere giftet seg med.

De store eksistensielle problemene som rir vår tid behandles med en og annen slogan på veggtavlen – ensomhet, meningsløshet, kjønnsidentitet. Men det har ingenting med Fausts grunnleggende identitetskonflikt å gjøre; Hvor mye makt over seg selv har et menneske som er skapt i Guds bilde?

Visuell voldtekt

Einarsson bruker meta-på-meta-knep for å aktualisere Faust, blant annet ved å la skuespillerne med jevne mellomrom «bli seg selv» enten ved å stoppe opp og kommentere handlingen, eller bedrive sceneskift for åpen scene. Takk Gud for at de i alle fall beholdt klærne på, jeg trives ikke med å stirre rett inn i et kjønnsorgan når jeg er på teater.

Til gjengjeldt blir jeg visuelt voldtatt av noen gruppesexscener som fungerer ubehagelig realistisk på videoskjermene, selv om man vet at skuespillerne har på seg nakenkostymer – og at det er kvinner som har fått tildelt penisen.

nationaltheatret-faust-bodil-fuhr
Hvorfor ikke la mannen føde barna? Så blir det kanskje orden på det?

Det siste skal liksom forsvare det feministiske perspektivet, som visstnok er et viktig anliggende for regissør Arnarsson. Men hadde jeg ikke visst dette på forhånd, ville jeg trodd han var en slags Jordan Peterson uten særskilt intelligens. En nymaskulinist som syns det er urettferdig at Gud har latt kvinnen føde sitt barn i smerte. Det rammer jo oss alle.

Da hadde det tross alt vært bedre om menn fødte barn, slik sjøhester og andre undervannsdyr gjør det, noe vi fikk demonstrert i en gigantisk videosekvens. Den eneste scenen som virkelig dro meg inn i det magiske teateruniverset jeg hadde forventet av dette stykket.

Ja, la oss snakke om Faust. Men ikke la Mads Ousdal stå på sidelinjen og spille bassgitar. Og stram inn de scenene som faktisk er både morsomme og rørende, før de mister sin kraft.

Kill your darlings. Og la Faust leve.

Les Mer

Jeg ønsker meg en blå kåpe. Nå!

Det burde være enkelt. En dyp marineblå, klassisk kåpe i rent snitt og skikkelig stoffkvalitet. Antageligvis grisedyr. Burde jo bare være å stikke innom Boss, Max Mara eller Armani, det. Merkevarer med sansen for alt det ovennevnte.

Men så enkelt er det ikke, har det vist seg, etter et par år (!) med research. Enten er kåpen dobbeltspent, slåbrok style, maskulin med skulderklaffer (!), posete i livet – kort sagt: alt som er feil for meg.

Feil blå kåpe

Feil kåpe fra Isabel Marant. Dårlig stoff, ufiks og dyr! Kr 5299 - 25%.
Feil kåpe fra Isabel Marant. Dårlig stoff, ufiks og dyr! Kr 5299 – 25%.

Andre, rimeligere merker, som kanskje fixer snittet perfekt; får ikke til fargen. Og verst av alt; stoffet virker billig – et absolutt no-no når man skal ha en klassiske marineblå kåpe. Da kan man jo like gjerne kjøpe en fuskepels. Nå som det er salg og greier.

Men jeg vil ha den perfekte, blå kåpen. Den som er rett i snittet, går akkurat ned til kneet, har smale slag og tre knapper. Den skal være dyp marineblå i en fast ullkvalitet med en touch av kasjmir. Kan det være så vanskelig?

Grønn fusk fra Isabel Marant

En digresjon: grønn fusk fra Isabel Marant. Satt ned 30% fra kr 5199.
En digresjon: grønn fusk fra Isabel Marant. Satt ned 30% fra kr 5199.

Hvorfor skal den kåpen som ligner mest på det jeg vil ha, bare finnes i Rosa? I størrelse 36?

Fordi man ikke finner den perfekte, klassiske marineblå kåpen på salg i januar?

Nettopp, sa den hyggelige damen hos Icon i Niels Juelsgate gate, der jeg var innom for å sjekke Celine , St Laurent og litt sånn snask før jeg dro lengre ned i by’n. Og jeg måtte jo bare si meg enig.

Nesten perfekt kåpe

Nesten perfekt kåpe fra Boss. Særlig når den er åpen. Kr 4.499 -25 %.
Nesten perfekt kåpe fra Boss. Særlig når den er åpen. Kr 4.499 -25 %.

Men det var før jeg for annen gang stakk innom Høyer på Eger, for å se om den grønne fuskejakken hadde kommet seg ned fra 30 til 50 prosent (det hadde den ikke).

Der snublet jeg, som ved et herrens mirakel, over en nesten perfekt, marineblå kåpe fra Boss! Stoffet kunne vært kraftigere, og den bulet liksom litt ut rundt hoftene (det er sikkert mange glad for, men det er ikke der det butter hos meg, for å si det sånn)

Men, i forhold til hva jeg hadde forestilt meg av pris – så var den latterlig billig i utgangspunktet – pluss satt ned 30 prosent! Pluss riktig størrelse!!!

Hvorfor kjøpte jeg ikke den på rappet?

Nesten perfekt fra Acne

Nesten perfekt, ikke på salg blå kåpe fra Acne. Pris: 8995.
Nesten perfekt, ikke på salg kåpe fra Acne. Pris: 8995.

Fordi jeg har sett en annen , nesten perfekt kåpe hos Acne. Den er litt for lang i forhold til hva jeg hadde tenkt meg, og den lar seg ikke engang lukke på en kald vinterdag, men den er kul. Superkul.

Og den fikk liksom den andre jakken til å se dørgende kjedelig ut. Selv om, når jeg betrakter bildene av de to variantene, jeg egentlig syns BOSS-jakken kler meg bedre.

Så nå tør jeg ikke kjøpe noen av dem. Tenk hvis jeg skulle være så heldig å finne en tredje variant – selve drømmekåpen – og så ikke ha råd til den!

Har jeg lett land og strand rundt (Los Angeles, Berlin, Stockholm for bare å nevne noen byer med gode shopping muligheter) i et par-tre år nå, kan jeg vel lete litt til.

Og når sant skal sies; så er det jo litt av moroa for oss sankere med svart belte, denne omstendelige kartleggingen av mulighetene før vi samler inn den perfekte godbiten.

Det er bare et spørsmål om tid.

Les Mer

Hvordan vet jeg at du er et menneske ?

Tittelen var lovende slik Nasjonalbiblioteket solgte inn sin forelesning med Torill Moi. En internasjonalt stjerne av en litteraturprofessor, kjent for sitt feministiske perspektiv, om menneskelighet? Med utgangspunkt i Blade Runner – science fiction filmen fra 1982? Med handlingen lagt til 2019?

Så spennende ! I disse robotdrevne tider, der det stort sett er et spørsmål om etiske retningslinjer før vi har robotmennesker i blant oss, som tenker , føler og handler omtrent som oss.  Alt ettersom hvor smarte, følsomme og handlekraftige programmeren gjør dem.

Så hva er forskjellen? På disse perfekte utgavene av det menneskelige og oss vanlig, dødelige?

Jeg var ikke alene om å småløpe ut i den idylliske, hvite vinterkvelden for å sikre meg en plass i det NBs lune auditorium. Salen var stappfull og foredraget ble streamet ned i første etasje.

-Hva er et menneske? Når maskiner kan forstå oss bedre enn vi forstår oss selv? spurte Aslak Sira Myhre i sin oppildnende presentasjon av Moi.

Jeg satte meg godt til rette i påvente av et svar fra litteraturprofessoren som formodentlig også har studert boken filmen baserer seg på: Philip K. Dicks Do Androids Dream of Electric Sheep? fra 1968.

Den menneskelige Tvilen

Denne tittelen antyder at drømmer, altså forskjellige bevissthetsnivåer er nødvendig for å utfylle et menneske – gjøre det til noe mer enn et tenkende og følende vesen. Slik er det i alle fall i min erfaring; takk gud for de fantastiske drømmene jeg har opplevd, særlig den der jeg spaserte rolig mot toppen av et fjell, sammen med en tigermamma og ungen hennes, mens sneen smeltet rundt oss.

Men nei. Torill Moi går tilbake til Descartes, han med Jeg tenker, altså er jeg, for å definere det menneskelige. Og han fremsetter Tvilen, som et dypt menneskelig karaktertrekk. Men det skulle vel ikke koste en programmerer all verden å legge inn?

Da er det vanskeligere med Gudsbevisstheten vil jeg tro. Når filmens helt Deckard drømmer om en Enhjørning, tolkes dette som oftest i forbindelse med roboten/replikanten Rachel, fordi hun er den rene jomfruen (Enhjørning-symboler) han er blitt forelsket i.

Men enhjørningen er også et symbol for Guds tilstedeværelse. Og den kan vel heller ikke programmeres inn i en robot, selv om denne filmen lar replikanten spille rundt både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

De må snakke sammen!

Jeg savner ikke bare Bevissthet som måleenhet for det unikt menneskelige. Hva med tiltrekning? Fysisk begjær som får deg til å gjøre ting du vet med tanken du ikke burde? Eller kjærlighet? Så sterk at du kjenner ditt eget og den andres hjerte varme når man bare står helt stille, inntil hverandre?

Her er Torill Moi mer opptatt av at Deckard slenger replikanten Rachel hardt i veggen, som et uttrykk for datidens voldsromantiske kvinnesyn. Jeg tenker heller at han er klok av skade. De to andre replikantkvinnene han har møtt så langt i filmen, har sparket luften ut av ham ved første møte. Tøffe damer, altså.

Like fullt; disse damene feiler den feministiske «Bechdel-testen», fordi de ikke snakker sammen. Om noe annet enn menn.

Merkelig test, spør du meg. Betrakter du Pris og Zoe, som de heter, på bakgrunn av sin tid (1982), er de sterke, selvstendige, seksuelt frigjorte kvinner a la Madonna.

At slike kvinner har en tendens til å dø på film, er selvfølgelig et tankekors, mens hun som overlever blodbadet er skapt på bakgrunn av en velfrisert femme fatales på 40-tallet. Men dette var også et feministisk smutthull i historien, mennene var i krig, kvinnene steppet inn i fabrikkjobber og Hollywood hadde ikke helt kvittet seg med det løsslupne stempelet fra 30-tallet. Og Rachels maktdemonstrerende skulderputer er sensasjonelt brede.

Kvinner er også mennesker

-Filmen tenker dypt og utfordrende om hva det vil si å være et menneske, men ingenting om det å være en kvinne, påpeker Moi.

Det kan hun ha rett i. Men kvinner er som kjent mennesker de også og denne kvelden hadde jeg håpet å bli foret med dype tanker om det menneskelige. Ikke bli avspist med et par filosofiske sitater og en påminnelse om at Tillitt og Kjærlighet som utpreget menneskelige karaktertrekk.

-Hvordan vet jeg at du er et menneske?

Ja, si det. Jeg kom i alle fall ikke noe nærmere et akademisk svar etter dette foredraget. Kanskje fordi Mois foredrag egentlig handlet om BLADE RUNNER : Filosofi, rasisme, feminisme Eller: Hva skal feminister gjøre med sexistiske mesterverk? Og Nasjonalbibilioteket forsøkte å få dette til å passe inn i sin spennende programserie om «Fantastiske Fremtider».

For Blade Runner er futuristisk i massevis og Torill Moi er en super foredragsholder.

Bare ikke selg meg en vare jeg ikke får.

Les Mer
bodil-fuhr-egypt

Garantert gode fremtidsutsikter for 2019!

Uansett hvor lang tid det tar; det gode vil alltid vinne over det onde. Himmelen vender alltid opp, helvete vender alltid nedover. Slik lød dekretet fra Isis, den mektige egyptiske gudinnen som ektet sin sønn og sendte ham ut i verden for å hevne sin fars død.

Jeg syns det er et bra motto for 2019. Når det gjelder den generelle verdensordenen, kan man likevel komme i tvil. Onde krefter har en tendens til å få mye makt, ganske enkelt fordi de spiller etter egne regler.

Og onde eller ikke, det er mange som spiller etter egne regler nå; la hver nasjon passe seg selv, så får det gå som det går med resten av verden. Gamle allianser som i alle fall til en viss grad har sikret verdensfreden, går i oppløsning. Mange frykter en alvorlig storkonflikt.

Fei for egen dør

Det er en frykt jeg har dandert i stabilt sideleie. Jeg som enkeltmenneske er maktesløs overfor det storpolitiske spillet og Erna Solberg har ikke så mye hun skulle sagt hun heller. Men hun er en dyktig diplomat og det tror jeg er fornuftig opptreden på dette stadiet.

Personlig er jeg fortsatt preget av de store historiske linjene som ble tegnet for meg i Egypt. Og jeg bekymrer meg med mine nye venner i Kairo over den tiltagende terrorismen som skremmer turistene vekk. Senest i romjulen ble en turistbuss angrepet på Giza platået, der de tre pyramidene og den magiske sfinksen signaliserer en storartethet som burde få politisk-religiøse fanatikere til å bøye seg i støvet, ikke bombe turister.

Men først og fremst har jeg planer om å gjøre som vår egen religiøse tradisjon har lært oss: Feie for egen dør før man går løs på andres.

Blant de mange gode forsettene, har jeg også valgt ut noen jeg gleder meg til.

Plass til undring

En av dem er å gi rikelig plass til undring. Ikke minst over den fantastiske reisen til Egypt jeg gjorde i oktober.

Jeg reiste fra Kairos pyramider til Sohags 9000 år gamle mysterikammer og Luxors overveldende tempelrikdommer. Byen huser 1/3 del av verdens minnesmerker fra oldtiden. Og bare 30 prosent av dem er utgraver.

Jeg besøkte verdens største tempel, Karnak, seilte langs verdens lengste elv, besøkte verdens største gravkammer og besøkte Horus tempelet Edfu, visstnok en av verdens kraftigste kraftsentre – der  gudene hang rundt  allerede for over  10.000 år siden.

Jeg har lært at lyder og lys i kombinasjon på det rette sted i tid og rom kan løfte stein – bokstavelig talt.

Det handler om tyngdekraften, som visstnok kan manipuleres hinsides mine begreper.

Jeg har sittet med mine 33 medreisende i hemmelighetsfulle tempelrom og ohmet i synk med rommets frekvens

Og jeg har blitt berørt.

Morfisk resonanse

Kanskje takket være det biologen Rubert Sheldrake kaller  “morphic resonance” – kort forklart noe i vår bevissthet som kjenner igjen en erfaring som har vært gjentatt gjennom tidene – en forklaring på hvorfor ritualer “virker” på oss.

Jeg kan fortsatt høre de flimre forbi, de nye ordene. The Shining Ones. The Nether. Anunaki. De første gudemenneskene. Alt jeg ikke vet noe om fra dengang jorden visstnok ble behersket av sjeldent begavede kjempemennesker, over fire meter høye, såkalte Anunakiere.

De var blonde og blåøyde eller rødhårede og grønnøyde og deres blodlinje sies å gå fra Nordafrika til Frankrike opp til Norge og over til Storbritannia og Irland.

Fortellingen er spredt over hele kloden, via gamle myter.

Den Store Floden

Sånt har jeg respekt for. Hvis sivilisasjoner i Peru, Persia og Egypt alle deler historier om “Den store Floden”, som utryddet menneskene som ikke adlød gudenes vilje, så er det kanskje noe i det.

Selv hadde jeg en romersk Vestalinne og en indisk Brahman som bestevenner da jeg var 4 år.  Da jeg var 17 visste jeg bare at  jeg måtte dra til Macchu Picchu åtte år senere under sommersolverv. Det gjorde jeg, fulgte min indre stemme. Til den ble fullstendig hysjet ned av den generelle støyen et aktivt liv byr på.

Nå har jeg igjen tid til å undres, Til å utforske det irrasjonelle, både i praksis og teori. Og det kjennes litt som å komme hjem. Hjem til min guddommelige familie som alltid har vært der og passet på meg.

Les Mer

En Jesus av den strenge sorten

Den mørkeste natten og den lyseste månen er rett bak oss. Tiden er inne for å feire fødselen til Sønnen. I dette tilfellet Jesus, en meget prisverdig fyr som innførte Tilgivelsen som prinsipp, blant mange andre storartede ting.

Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken på andre store sønner i den mytiske verdenshistorien, jeg har  jo nettopp vært to uker i Egypt og blitt proppet full av fascinerende historier.

Heltebegrepets far

Den aller viktigste i denne sammenheng er den om Horus, opphavet til Helte-begrepet og selve historiefortellingens far.

Horus er sønn av gudeparet Isis og Osiris. Sistnevnte ble drept av sin bror . Sønnen Horus gifter seg med sin mor Isis, som oppfordrer ham til å hevne farens død. Her skiller Horus seg radikalt fra Jesus, det må sies. Til gjengjeld har han bidratt med  inspirasjon til både Ødipus og Hamlet.

Frir oss fra synden

Men Horus var først og fremst kjent for sin kjærkomne evne til å frita menneskene fra deres synder. Og det er ikke den eneste likheten mellom Jesus og Horus. Moren til sistnevnte var også en slags jomfru; Horus ble unnfanget etter farens død (komplisert historie!).   Fødselen hans ble også  annonsert av en stjerne i Øst og overvært av tre vise menn. Horus hadde tolv disipler og utførte mirakler såsom å mette mange med bare ett brød og gå på vannet.

star-winter-clear-christmas
Horus’ fødsel ble også annonsert av en stjerne i Øst.

Jeg kunne ramset opp enda flere punkter som peker mot at Jesus, i følge radikale kulturarkeologer, er en reinkarnasjon av Horus.

Men det er tross alt Jesus vi hedrer i dag, og det vil jeg respektere. Ikke minst fordi jeg er takknemlig over å tilhøre en kulturtradisjon der Toleranse og Tilgivelse står høyt i kurs. Det Nye Testamentet skiller seg sånn sett sterkt fra Det Gamle, der Gud kunne bli rasende og hevne seg på menneskene når de ikke oppførte seg slik det behaget ham.

Syndfloden har flere kilder

Syndfloden var en av metodene og den viste seg å være populær blant guder over hele verden. Historier om den store floden som utrydder menneskene er såpass utbredt,  at min reiseleder på Egyptturen, Freddy Silva, og flere såkalte kulturarkeologer med han, mener at det faktisk inntraff en slik flod i tidenes morgen. Parallelt med at en meteor traff jorden og forårsaket en plutselig ombytting av polene og en følgende styrtsmelting.

En av disse historiene stammer fra sumererne, der halvsøsknene Enki og Enlil slåss om verdensherredømmet . Enlil så på menneskene som sine slaver og ville utrydde dem når de ikke utførte sine oppgaver etter hans vilje. Enki reddet menneskeheten ved å be en av dem samle alle dyr på jorden i en båt.

Fra en annen planet

Intet er nytt under solen, som vi vet, men det er likevel morsomt å tenke på at alle mennesker på jorden, fra Sør-Amerika til Afrika og Kina, har så like historier om vår fantastiske opprinnelse. Og det selv i en moderat tolkning av historiene.

Noen vil gå så langt som å påstå at «førstegenerasjonsgudene», som omtales i de fleste kulturer, kom fra en annen planet og paret seg med menneskene for å få hjelp til  å utvinne gullet deres. Fascinerende teorier som setter fantasien i sving, om ikke annet.

Størst av alt

Men nå er det jul, nettene er lange og kulda har satt inn. Så jeg daler ganske enkelt ned i Bergen, takket være Star Alliance, min datters hyggelige svigerfamilie og min datter, selvfølgelig. Hun er viktigere enn alle gode sønners heltedåder til sammen.

God Jul, alle sammen!

Les Mer