Jeg ser den på lang avstand den glødende lavaen som renner ned langs fjellsiden. Den gjør Hawaiis Big Island enda større, bit for bit. Men akkurat hvor lang avstanden er, forstår jeg først etter halvannen times rask gange inn i den mørke natten.

Langt borte lyser bakken

Det er nemlig først etter mørkets frembrudd at det synes skikkelig; det knitrende jordmonnet som kommer langt innenfra kloden et sted . Så de ivrigste av oss i yogagruppen har leid to biler og orget oss av sted så nære mørkets frembrudd som mulig.

Og jo lenger vi fjerner oss fra basecampen for denne hasardiøse turen, jo tydeligere blir det at dette virkelig kan bli en 4 timers tur. Folk som kommer i retur fra lavaområdet, virker utmattet og lite opprømt over opplevelsen de har hatt.

Himmelen blir like svart som bakken

Men jeg er i superform og har ikke tenkt å gi meg. Det er bare å gå på i det uendelige, sorte landskapet, til vi er fremme, ikke sant ? Selv om det er overskyet og månen er ny, så når solen har rullet hele veien ned bak horisonten blir himmelen like svart som bakken.

Lommelykten jeg har med har svak radius og gir meg bare en viss ide om hva som er en  meter foran meg. Jeg sakker akterut. Fortroppen jeg har vært en del av i en drøy time, forsvinner ut  i mørket et sted, og bakken foran meg, lager plutselig en bratt skrent. Jeg mister balansen og tar meg såvidt for med fingerspissene.

Jeg blør skikkelig

Ikke smart. Lavasteinen er skarp som glass og kutter  inn i langfingeren. Jeg blør skikkelig, det er ikke en lommelykt i sikte og jeg begynner å leke med tanken på å snu. Jeg har minst en halv times gange igjen til målet , det blir en time ekstra tilsammen. Jeg mister kontakten med min skråsikre, norske turgåernatur.

Hello! Are you okay? De snille, medfølende stemmene fra mine nye yogavenninner strammer ikke akkurat opp gå-på-trangen. Omsorgen er komplett her midt ute i svarte natten. Sammy holder lommelykten, mens Maria drar en førstehjelpskit ut av sekken. Redningsmannskapet virker like lettet som meg over å ha en unnskyldning til å snu.

Snu mens du kan

Sjelden har jeg vært mer fornøyd med å ikke nå det målet jeg har satt meg. For hvert eneste, famlende skritt jeg tar på tilbakeveien er jeg sjeleglad for at jeg ikke skal gå enda en time.

Det finnes ingen påler, ingen hvite piler som indikerer retning, bare en og annen lommelykt som flagrer i motsatt retning.

Mine turkamerater er vekselvis livredde og dødstrette og gir uttrykk for det. Den selvutnevnte lederen for gruppen tråkker i vei i en retning jeg mener er feil, en annen bruker kompasset og en tredje merket seg koordinatene for utgangspunktet for turen.

Men vi holder sammen, vel vitende om at hvert år blir noen borte for alltid i det svarte ødelandet.

Lavarush på video

Mange kilometer og et tidvis glefsende tonefall senere, ser vi bommen med det blinkende lyset vi startet ut fra. Enda et par kilometer til og vi ankommer basecampen , fire og en halv time etter start. Den siste shuttlebussen venter på oss og noen andre, utmattede turister.

De hadde startet to timer før oss og kommet seg helt frem til lavafjellet. Vi ser videoen deres med glede, selvfølgelig gjør vi det. Selv fra den lille firkanten virker opplevelsen overveldende vakker og verdt et nytt forsøk. Neste gang jeg kommer til Hawaii.

Han strekker armene over det rastahårete hodet, ruller seg ut av den gule hengekøyen og hilser havet som kommer buldrende inn over den svarte sanden.

Jeg er på tur med yogaklassen i anledning den første morgenmeditasjonen ved havet. Det hørtes jo deilig ut, der vi satt med havregrøten i vår tropiske paradishage, men jeg var ikke forberedt på den sanselige skjønnheten i den rosa himmelhvelvingen, det tette bølgebruset, de fete, grønne plantene og den glitrende, sorte lavasanden.

Hit kommer lokalbefolkningen for å fiske inn middagen, eller bare kaste snøret ut og dra det inn, kaste snøret ut og dra det inn, sånn for hyggens skyld.

Jeg har alltid sett på fisking som menns måte å bare være på, samtidig som de har en følelse av å gjøre noe.

Uansett er det en fullstendig organisk og berolingende del av utsikten, der vi setter oss på en sarong i sanden og gnir en akkurat passe dump med baken, så vi kan holde ryggraden rett i den meditative skredderstillingen uten å kollapse i ryggraden.

Hvis skjelettet fikk bestemme

Det er slikt man snakker mye om på et Teacher Training kurs i Restorative Yoga. vi studerer skjeletter i 3 D og får en krystallklar forståelse av hvordan skjelettet vårt egentlig kunne tenke seg å slappe av, hadde det ikke vært for all muskulaturen som ofte er i veien.

Så her sitter vi så rett vi bare kan når vi nå lukker øynene og konsentrerer oss om pusten, lar den gå som en bølge ut og inn; fra magen og opp til brystkassen.

Mens øregangene fylles av det mektige havbruset, som all lyden till tross, virker intenst beroligende.

Si hei til flytende Alohas

Så beroligende at når flytende alohas duskregner ned fra himmelen, kjennes det helt ok. Fantastisk , faktisk. Som om den vannholdige delen av naturen omfavner hele oss i de 25 fuktige varmegradene og myker opp hele kroppen.

Helt til vi er skikkelig gjennomvåte og lærer Liz, vår nisøte yogalærer, går fra yogakropp til yogakropp, med hendene i namaste-hilsen og forteller oss at timen er over.

Feel the flower power

Først da kan vi snakke med den halvgale fiskeren,(han har antageligvis forspist seg på sopp, det er ikke uvanlig på denne siden av øya) bilde av den morgenfriske fyren ved hengekøyen, som har fått usedvanlig mange naboer under trærne som beskytter mot regnet,  (uten av han merker det) og selvsagt; kjenne på de duftende blomstene som detter ned fra trærne, eller la havet sildre rundt føttene.

En særdeles underkjent kroppsdel som får full attention på dette kurset. Vi sprer tærne, kjenner på balansepunktene og presser og vrenger våre stakkars forsømte ytterpunkter med korte mellomrum.

Akkurat nå føler jeg for å presse dem ned i løpeskoene. Himmelen har hilst oss god morgen med sine flytende alohas. Nå bryter solen gjennom de gråmelerte skylagene, klar til å tørke oss opp, gløde oss varme.

Jeg tar bena fatt på hjemveien. Det er grenser for hvor mye stillesittende trening en rastløs kropp kan holde ut i uken.

Som ved et herrens mirakel står jeg der, på hendene altså, opp ned for første gang i mitt liv. Min lifesaver av en lærer, Liz, holder et fast grep rundt hoftene mine, og Linda, en annen godt voksen elev, har gitt meg skikkelig motstand på fraspark-benet. Resten av klassen kommer med oppmuntrende tilrop;

You can do it! Go girl! There’s no stopping you now!

Det er ikke til å tro, jeg har aldri gjort noe lignende i mitt liv, jeg satt fast i fødselskanalen 24 timer før de dro meg ut med tang, så jeg er liksom ikke så begeistret for det der med hodestups action. Men de er så overbevisende, mine 19 medelever . Og teknikken yogalærer Liz gir oss er så grunnleggende funksjonell at jeg faktisk klarer å løfte det andre benet opp i været etter å ha svingt det første høyt opp. Riktignok etter å strammet core muskulaturen som om det gjaldt livet. Det gjør jo det.

Jeg krysser av tredje dagen på 200 hours yoga teacher training kurs fordelt på 20 hawaiidager.

OG selv om jeg sliter med 11 timers jetlag og knapt sover 4 timer hver natt, føler jeg en dyp glede over å være i denne gruppen, med skjønne, dedikerte mennesker. Vi ruller rundt på mattene våre, sjekker hva vi gjør, lærer å få andre til å gjøre det samme.

The space of Yoga

We are in the space of yoga, som lærer Molly uttrykker det. En spenstig surfergirl på 34 som underviser yoga med peace, love og energisk humor.

Hun snakker like mye med kroppen som med munnen, og det går fort innimellom de intrikate posisjonene hun byr på.

Kollega Liz, en voksen tobarnsmor med dyp interesse for indisk filosofi og den rette posisjoneringen av kroppen, utfyller sin yngre kollega med klok innsikt og omtenksom væremåte.

De vet så inderlig godt hva de gjør, disse damene, de vet hvordan man frembringer alt fra euforisk mestringsfølelse til ren bliss, det himmelske velvære du føler når du er kontakt med den dypeste delen av deg selv. Der gresset er grønnere, kroppen lettere og sjelen gladere.

Tight morgenrutine

Da er det ikke så nøye om du må stå opp i stummende mørke og pøsende regnvær, vente i dokø og knapt får tid til en kopp kaffe før du skal morgenchante på sanskrit, med Mollys ulelselige håndskrift som eneste guide.

Hele morgenøkta går som en drøm, bokstavelig talt, og når du er klar for lunch kl 12, tror du det er middag, så lenge har du vært oppe.

Og ettermiddagsøkten fra 2-6 pm går i ett når Molly og Liz får det som de vil. Men når noen av oss begynner å duppe, legger de turen ned til havet, en fem minutters tur unna.

Dette er livet !

15 minutter med sjøsprøyt, vaniljeis og espresso senere og vi er klare for enda mer yoga, fysiognomi-forklaringer og utprøving av hverandres lærerevner.

Dette er livet! Alt er bra inntil ettermiddagens høydepunkt står for tur. Vi deles i grupper og 19 delt på 3 er en til overs. Jeg står mer enn gjerne utenfor denne øvelsen og fllmer de andre. Men Liz lar meg ikke slippe så lett.

-Du vil prøve ikke sant?

Ja, jo, man må jo prøve. Selv om man vet at det der ALDRI går bra.

Jeg vet de sier at negative thinking gets you nowwhere, men med 19 cheerleadere i ryggen, blir det vanskelig å holde på den negative stemningen.

Så opp i været kom de, begge bena. Jeg var rett som en strek, ifølge observatører. Nedslaget kunne klart vært av det mykere slaget, men jeg landet med en utsøkt takknemlighet i hjertet.

Det kjennes bra å overvinne seg selv. Om det så skal ta 10 arbeidstimer om dagen.

Jeg sitter med en minigitar i hendene og forsøker å krøkke fingerne i en G7-akkord.

-Hold den som en baby, instruerer Sam, en godslig utseende mann med nedoverbart og kulemage under t-skjorten med palmetrær på.

Aloha på ukulelevis

I løpet av en time får han fire helt uvitende turister med på notene, så og si. Mens regnet trommer utenfor, synger vi en hyldest til havet og fjellene på TheBig Island, der jeg i anledning et yogakurs har slått leir på Kalani, et gigantisk retreat center med særlig takhøyde for  å være akkurat den du føler for å være.

Jeg har tre uker med 10 timers daglig yoga undervisning foran meg, men akkurat nå føler jeg for å være en ukulelespillende idiot av en turist som synger i vei på hawwaiisk !

O Kalapana kai leo nui,- it is Kalapana, the great voiced sea, synger vi etter arket vi  har fått av Sam.

Lavaen renner fortsatt ut i havet

Slik får vi en umiddelbar følelse av denne blodferske øygruppen midt i Stillehavet, der lavaen fortsatt renner uti havet og danner nytt land, mens skilpaddene svømmer på hundredeogfjerde året i en lagune i nærheten.

Og jøss , som jeg lander. Etter tilsammen 16 timers flytur, klikker jeg liksom på plass på denne øya med de vennlige, smilende menneskene.

Og på Kalani resort, der jeg skal bo, er hippieviben så gjennomført at selv villgriser, små øgler og en og annen rotte, vandrer fredelig rundt på eiendommen uten at noen tar særlig notis av det. Bortsett fra oss nyankomne, selvfølgelig.

Kakerlakker fra taket ? Neitakk!

Men etterhvert som den vakre regnskogen og det insisterende regnet omslutter oss, tar også vi i yogagruppen dyrelivet med knusende ro. Ja, bortsett fra mine to nabo-venninner, Megan og Sammy, som har kakerlakker ramlende ned fra taket i utide, og til slutt må omplasseres etter diverse edderkopp-mareritt, både virkelige og uvirkelige.

Så langt inn i første uken har jeg selv mest problemer med regnet; så intenst og gjennomtrengende at yogainstruktøren må bruke mikrofon for å overdøve trommingen på taket.

Yoga teacher training hawaii

Når du drar på et tre ukers intenst yoga teacher training program på Hawaii , regner du med  omtrent 30 graders varme og masse sol. Selv om YR insisterer på 19 grader og bøtte på bøtte med regn i dagesvis.

Så jeg pakket shorts, kjoler  og fluffy bluser  og en liten genser eller to for kjølige kvelder, pluss lommelykt, yogamatte og vannflaske, klokkeklar for en lifechanging experience.

Og det er jo lifechanging nok å snu døgnet trill rundt; stå opp klokken 5.45, og stille seg i kø med tannpasta klar på børsten så du rekker en kattevask og en kopp kaffe før du strekker deg ut i morgenmeditasjon. En time før frokost!

Dagen er så organisert at alle mennesker utenfor yogaklassen du har joinet, blir som fremmede på en fortauskafe.

Ja, bortsett fra dem i ukulele-klassen selvfølgelig. Dem vi har sunget vår hyllest til havet med. Det brølende voldsomme havet som omgir disse øyene. Ikke engang det voldsomme regnet kan overdøve det.