Fuglene stuper inn over den hellige gaten til Paradis. Jeg er på vei inn mot det aller helligste. For hvert skritt jeg tar, stemmes jeg liksom mer og mer til andakt, som det het så vakkert i gamle dager.

I følge mine opplyste guider på denne turen, er det ikke bare en følelse, det er rene fakta. Hver eneste sten, om det så er klebersten, alabast eller granitt, har sin egen frekvens.

I fysisk sync

Og noen templer, eller stener, da, resonnerer mer med kroppen enn andre. Du kommer ganske enkelt i fysisk sync med dine omgivelser.

Du vet den følelsen du har, en vidunderlig sommerdag i skjærgården og du finner den varme stenen som passer perfekt til akkurat din kropp?

Sånn har jeg det, der jeg sitter på en søylesokkel i Luxor-tempelet. Også kalt kroppstempelet, fordi det er bygget for å resonnere med menneskekroppen, for å minne oss om at kroppen er et tempel for vår guddommelig sjel.

-Hvert tempel har en hensikt, og en egen frekvens, alt ettersom sjelen skulle stige opp til stjernene, eller komme tilbake, forteller Vivian. Og den type luftig informasjon virker helt naturlig etter en uke omringet av tempelmagi.

Og selvfølgelig er også dette tempelet bygget på en av jorden «kraftsentra» der den elektromagnetiske strålingen er ekstraordinær. Disse kraftsenterene fungerer omtrent for kloden som det endokrine systemet som regulerer hormonene i menneskekroppen. Og et tempel bygget  på en av disse kraftnodene – som et speilbilde av kosmos – vil sette menneske kroppen og ikke minst sjelen i mer harmonisk kontakt med stjernene, skriver Silva i sin bok The Divine Blueprint .

Men akkurat nå har jeg mer enn nok med å kjenne etter.

Folk hoier rundt meg, med lydene absorberes og filtreres av den gule stenen.Jeg har utsikt til et byggverk som strekker seg bakover mint 7000 år i historien, om man regner med den første gangen det ble bygget et hellig hus på dette stedet, ifølge Silva.

Og først nå, etter 7 dager på tur i Egypt, har jeg assimilert nok av menneskene, landet, de hellige stedene, for ikke å snakke om Freddy og Vivians konstante informasjonsstrøm, til å kunne lande på en sten.

I valsetakt med historiens sus

Akkurat nå kan jeg formelig kjenne historiens sus og den faktiske energien som strømmer gjennom meg.

All materie vibrerer jo i en viss frekvens. Og akkurat nå valser min kropp og tempelets i fullkommen harmoni .

Jeg makter å nedlaste i alle fall noe av den informasjonen jeg er blitt utsatt for den siste uken.

Å reise med Freddy på en Sacred Earth Journey , er som å befinne seg i Opplysningstiden med full internett tilgang.

Freddys spesialitet er å knytte jorden sammen på en måte jeg aldri har forestilt meg. Jeg kjøper hans astronomiske og geometriske sammenfall som en fantastisk inspirasjon, fordi jeg ikke har muligheter for å etterprøve dem.

Her i Luxor – engang Egypts religiøse hovedstad – har alle sin historie . Guidene legger opp til forskjellige vinklinger, alt ettersom hvilken gruppe de leder. Det er så mange å velge mellom. Så mange inskripsjoner å tolke, så mange blikk å sile dem gjennom.

Selv om etablerte forskere har knekket koden på hvordan lese hieroglyfer, er det fortsatt mange måter. Skal det være mange måter. “Hvis et utsagn ikke kan tolkes på minst seks forskjellige måter samtidig; er det ikke verdt å si, ikke verdt å tenke, Ifølge en av de gamle skriftene.

Ekstremkosmopolitt

Jeg liker Freddys måte. Han er en slags ekstremkosmopolitt som finner talende vinkler mellom Egypt og Yucatan, Skottland og Tyrkia. De skjærer gjennom tid og sted, fortid og fremtid. Alt er ett.

Og det er omtrent slik det føles, der jeg spaserer mellom hundrevis av 15 meter høye søyler og finner balansen i meg selv.

 Jeg har akkurat kjent på den spesielle energien til akkurat dette kapellet i Abydos-tempelet utenfor Kairo. På veggens relieff ligger Osiris på lit de parade, mens Isis, i fugleutgave,  nærmest vifter ham tilbake til livet med vingene. Det er guddommelig vakkert, slik jeg ser det.

Helt til jeg blir oppmerksom på noen krafsete lyder, som om noen gigantiske kakerlakker kom marsjerende over gulvet.

Det gjør de heldigvis ikke, kan jeg konstatere.

Pipelyder fra taket

Men nå hører jeg noen små pipelyder også, oppe fra taket.

Og da ser jeg dem, de store, sorte kladdene av noen flaggermus. Og jeg lover, om en av dem faller rett ned i håret mitt, (slik jeg øyeblikkelig forestiller meg) og jeg må rive og slite for å få den ut av hårfloken , blir jeg psykotisk på sekundet.

Jeg kommer til å “laste ned” engler, demoner og 4,5 meter høye gudemennesker!  Hva det skal være, egentlig, bare jeg slipper å forholde meg til den sorte dragen i håret mitt.

Og jeg kommer til å være i godt selskap. Mine to nye, bestiser, mine downloaders, som jeg kaller dem, laster ned vesener fra andre planeter, om jeg forstår dem rett.

Og det er det slett ikke sikkert jeg gjør, for de deler jo ikke privilegert informasjon med en uvitende skeptiker som meg.

Det eneste jeg kan konstantere, er at de virker fullstendig normale på alle måter; de er smarte, morsomme, empatiske og sånn passe jålete .

Med andre ord; de jordiske aspektene har et rimelig stødig grep på dem , samtidig som de altså er åpne for åndevesener, eller hva man skal kalle dem.

En alternativ våkenhet

For en psyke! Jeg blir både imponert og litt nervøs, men mest nysgjerrig.

For kanskje det ikke er så rart ? Vi drømmer jo hver natt, uten at det gjør oss sinnsyke. De fleste av oss husker det ikke engang. Men noen får altså i tillegg helt spesielle kontakter i en slags alternativ, våken tilstand.

Selv er jeg vel først og fremst utstyrt med en god fantasi, tilpasset det jeg ønsker å se.

Det nevnte kapellet , for eksempel, viser ikke en døende Osiris, men en gudekonge i samleie med kona Isis , i form av en vakker fugl, slik at hun kan unnfange sønnen Horus.

Nå var den struttende penis hakket bort i akkurat dette tablået, slik at jeg lett kunne romantisere over det korte vingespennet mellom liv og død, der under flaggermustaket. Men hadde jeg snudd meg over til motsatt side, hadde jeg sett dette.

Igjen er det struttende organet forsøksvis hakket bort, men mange andre steder i dette tempelet, som er viet guden Osiris, selve ikonet på den guddommelige  oppstandelsen, finnes det nok av dem.

Kanskje mye av grunnen til at de mannlige tempelvokterne finner det opportunt å spore opp kvinner på avveie fra gruppen og lokke dem med seg til de avsidesliggende kapellene med akkurat de bildene. – Look , look!

Om ikke ekstra tips, får de uansett tilfredsstillelsen av å se en vestlig kvinne bli ubekvem. Hva skal du si? – Oh, how interesting?

Så jeg er kort og avvisende når en hvitkledt politimann, som det er omtrent like mange av som de kjortelkledte tempelvokterne , spør hvor jeg kommer fra.

Som om en selvgestaltet «guide» er noe jeg vil bruke oppmerksomheten på når jeg befinner meg på et av verdens best bevarte kultsteder.

Resten av gruppen har nå forsvunnet til et privat besøk i det aller helligste, The Osirion, et 9000 år gammelt kultsted, der oppstandelsesmysteriet rundt Osiris ble undervist og praktisert.

Men jeg blir brått revet tilbake til nåtiden når denne politimannen sånn tilfeldigvis drar frem  maskingeværet, som til nå har hengt skjødelsøst bak på ryggen; ser på meg med harde øyne og sier med kommanderende stemme; Jeg spurte hvor du kommer fra!

-Amerika, svarer jeg, som ikke kan dy meg for et lite opprør før jeg snur og småløper etter gruppen min.

Plutselig minnet på at Egypt er en politistat, at den politiske stemningen er uhyre spent på grunn av president Abdel Fattah Al-Sisis kompromissløse politikk, at et nytt opprør er i emning ifølge politiske observatører, at alle turistbusser har politieskorte og at kvinner i alminnelighet alltid har vært spesielt utsatt i Egypt.

New Age pilgrimer

Dessuten er det mange troende muslimer som føler seg støtt av denne new age-aktige formen for pilgrimsreise til fortidens gigantiske mysterier. Så jeg minner meg selv på  respekt for landets skikker , blokker ut nåtidens tragiske omstendigheter og lar meg føre bakover i tid.

Osirion kaller!

De varme, gigantiske stenene tar i mot om du lener deg mot dem. Noen av dem har en faktisk utstråling ; da er det bare å rigge seg til. Kjenne etter og liksom bli minnet om hvor fantastisk det er å bebo denne kloden for en stakket stund i tid og rom.

Kanskje få vite noe mer enn mål og vekt og avstand til nærmeste stjerne. Noe magisk som minner om eventyr og absolutt storartethet.

But of Course, spør du Freddy Silva, som har den helt store planen klart for seg. Han forholder seg til supreme beings som var de nærmeste nabo. Disse vesenene som overlevde “syndfloden” i 9703 f. kr. og siden, takket være “spirituell teknologi” forsøkte å gjenoppbygge gudenes tidligere praktverk.

Jepp, det er temmelig høyttravende og skikkelig tvilsomt, sånn vitenskapelig sett. Ref denne ferske artikkelen i Harvard News. (Takk, Karen!).

Men jeg er i Egypt for å la meg gjennomsyre av det hellige, uansett hva som er den rasjonelle forklaringen. Så da kan Harvard ha sin intellektuelle arroganse i fred for en stakket stund.

Ifølge Freddy og gamle tekster, naturligvis, skulle nemlig disse Kraftstasjonene rundt omkring på kloden tjene som selvhjelpsentre for kommende generasjoner.

Og jeg har, når sant skal sies, vært tiltrukket av dem siden jeg var 17 år og bare visste at jeg måtte komme meg til Macchu Picchu.

Så nå er jeg i Egypt og lar meg fascinere av Fred Silvas fantastiske teorier. Han kan  få en liten haug med stein til å vibrere av historisk merverdi med sine fantastiske kunnskaper, som strengt tatt går et godt stykke utenfor min fatteevne.

Can a temple transform a person into an extraordinary being? er et spørsmål som stilles på omslaget til boken hans, The Divine Blueprint: Temples, Power Places, and the Global Plan to Shape the Human Soul.

Det vil jeg selvfølgelig gjerne finne ut av . Og ettersom vi skal besøke nitten hellige steder på denne turen regner jeg med at sjansen for at jeg treffer akkurat mitt power place er til stede. I’m in!

Den eldgamle Sfinxsen

Allerede ved Sfinxen ble jeg, ja nettopp; bergtatt av energien og mystikken som omgir dette mesterverket. Freddys plausible forklaringer om hvordan denne magiske statuen antageligvis er mange tusen år eldre enn de 4.500 årene egyptologer skal ha det til, drar fantasien til sine absolutte ytterkanter. For med dagens astronomiske verktøy kan man konstantere at sfinksen under Løvens tidsalder, sånn rundt 10.000 år før vår tidsregning, kunne se solen rett i øynene under vårjevndøgn.

Hvis statuen faktisk var bygget 2.500 år f.kr. ville de ha bygget den som en tyr, mener Freddy. Ettersom dette var Tyrens tidsalder og dette dyret vitterlig ble dyrket mange steder på kloden på denne tiden.

Pussig, ikke sant?

Men tilfeldighetene er mange, mange flere. Og for Freddy S handler det mye om å formidle logikken i det mirakuløse. Som for eksempel det faktum at den minste av de tre pyramidene på Giza-platået har noen usedvanlig  store stener i bunnen. OG jo større stenene er, jo eldre er de, ifølge Silva.

Ett er nemlig helt sikkert; de hellige stedene vi ser i dag, ble bygget på toppen av andre hellige steder, osv osv. Helst opptil 13 ganger for å få et “absolutt hellig” stempel, ifølge de gamle skriftene.

Sånn passe hellig er godt nok for meg. Føler meg i grunnen ganske andektig allerede på den femte av disse 12 dagene. Vi har lagt de sensasjonelle pyramidene rundt Kairo bak oss.

Abydus tempelet venter i Sohag.

Jeg lener meg mot bilvinduet. Ser de sandfarvede husene. De høyrøstede moskeene, den forurensede stjernematte himmelen over Kairos  22 millioner innbyggere og tenker; dette blir en ensom tur.

En liten rød djevel

Damen ved siden av meg i minibussen; en snakkesalig 50-åring med babystemme, har nettopp fortalt at en liten rød djevel løp foran henne og viste vei på flyplassen, før den hoppet opp og smatt inn i hennes tredje øye.

Hjelp. Tenk hvis alle de andre i gruppen er like speisa som henne!

Da blir dette en reise frem og tilbake til meg selv.

Tilbake til meg selv i en annen utgave, vil jeg tro, etter alt det jeg nå skal utsette meg for; Templer, pyramider og gravsteder fra morgen til kveld i 12 dager. Med en gjeng, hva skal jeg si; alternative tenkere, som tydeligvis tar inn signaler fra usynlige skapninger.

Uvirkelig geometri

Jeg våkner tidlig i en deilig bred seng på  Giza Marriott hotell og får bekreftet det piccoloen lovet kvelden før: Jeg har faktisk utsikt til Kheopspyramiden! Som et stykke uvirkelig geometri rager den i utkanten av den vakre palmehagen, der jeg skal spise frokost og møte mine 32 medreisende på  denne hellige turen med Sacred Earth Journeys.

Jeg er mest spent på Freddy Silva, en mann med usedvanlige kunnskaper om jordens hellige steder og de oppsiktsvekkende presise korrelasjonene dem i mellom. Boken hans, The Divine Blueprint, har jeg ikke lest, jeg skal bare være tilstede og oppleve mest mulig av disse spesielle stedene.

Høytravende teorier

Og spesielle er de. Ofte på en helt annen måte enn de såkalte egyptologene vil ha det til. Vår egen  egyptolog, Vivian, har den tradisjonelle skolekunnskapen. Freddy tar liksom flukt og løfter det hele med teorier som er så høyttravende at jeg knapt kan følge med.

-Hold deg fast og len deg godt bakover!

Jeg har satt meg på min knelende kamel, Moses, og venter på at den skal reise seg. Det virker helt naturstridig å lene seg bakover, når det er akkurat dit man heller, men det er litt som å kjøre motorsykkel ; du må gå med bevegelsen  – ikke mot den.

Noen slippes løs

Så det gjør jeg. Og vi. En i gruppen, en ung, nedtatovert fyr med løvehår, blir til og med sluppet løs av kameldriveren – han galopperer rundt på egen hånd til alles forlystelse.

Vi har det gøy mens spenningen bygger seg opp der vi nærmer oss den minste av de tre pyramidene på Giza-platået.

Som Freddy Silva uttrykker det; Hvis du hadde en hemmelighet du ville gjemme for ettertiden: Ville du lagt den ut i det mest opplagte stedet? Eller ville du gjemt den unna i det lille. unnselige?

Om jeg har forstått ham riktig, handler dette om en sivilisasjon som var knyttet sammen med andre lignende sivilisasjoner på jorden: Macchu Picchu, Stone Henge, Påskeøya, for å nevne noen. Totalt malplasserte, massive stenkonstruksjoner er fellesnevneren.

Men som Freddy sier, gang på gang, om disse ufattelige presise og gigantiske konstruksjonene fra tusenvis av år tilbake ; ingen ting er skrevet i sten.

Samtidig er det jo akkurat det det er; Hemmeligheten ligger i stenen.

Er det den vi skal finne ut av ?