julekrybbe

God jul og Hei i himmelen, bestefar!

Du må finne Jesus i ditt hjerte, sa min skjønne tante Margaret. da jeg som liten spurte henne om hvor i all verden Gud befant seg. Hun var prestefrue og personlig kristen, naturligvis, i motsetning til min far, Erling. ... for Jesus døde for våre synder , føyde hun til. Akkurat da jeg hadde tenkt at han skulle jeg nok finne. Men jeg ble så overveldet av urettferdigheten i at selveste Guds sønn skulle lide så fryktelig for de slemme menneskene. At jeg gav opp å finne denne Jesus. På en måte. Men siden har jeg hørt veldig gode historier. Historier som har vært begravet, fordi kirken var redd vi mennesker skulle klare oss helt uten den mektige, middelalderlige institusjonen. Hvis vi virkelig skjønte at Jesus, eller gudegnisten, som gnostikerne kaller det, finnes i hjertet på oss alle. Vakreste krybben Det var nesten som faren min skulle sagt det selv, ettersom han mente at Gud kunne man finne overalt, man behøvde ikke gå i kirken på søndag. Stakkars mann, han gjorde opprør mot sin egen, kristne oppdragelse, synd, død, oppstandelse, frelse, alt det der. Men var jo ikke rustet for å gjøre rede for detaljene. Sånn verbalt for et nysgjerrig barn Men da jeg mange år senere selv fikk en datter, og plutselig fikk veldig lyst på en skikkelig julekrybbe, laget han den fineste julekrybben jeg vet om. Den som lyser opp dette bildet. Taket på...

Les Mer

En gylden flate fra Røros

Messingplate på veggen, sa min venninne, det er tingen nå. Passer jo perfekt over den lille kjøkkenbenken din! Ja! Absolutt! Men hvor får man tak i slikt? Nei, det hadde hun ikke peiling på. Så dette er en slags forbrukerveiledningshistorie om reisen mot den plettfrie messingplaten. Og på en måte er det reklame for, roroshetta.no, også. Ganske enkelt fordi Røroshettas metallavdeling til slutt sørget for en vakker og lykkelig slutt, etter fire mislykkede forsøk fra tre forskjellige leverandører. For tre måneder siden begynte jeg å søke på blikkenslagere, de kan levere messingplate på mål, ble jeg fortalt. Da jeg fremførte mitt ærend over telefon til de to første firmaene, ble jeg avspist med dårlig tid, de hadde for mange oppdrag som det var. De to neste kunne godt ta jobben, men da fikk jeg ta mål og montere selv. Ja, særlig. Endelig fikk jeg napp, fra et firma som skulle ha 10.500 kroner for tilpasning og montering av den lille messingbiten på 60 x 120 cm. Noen billigere? Jada, mye billigere, etter sjette forsøk sto det mellom 6500 kroner fra et firma og 5.500 fra et annet, som tydeligvis hadde lyst på oppdraget. Jeg var happy, synes all researchen hadde betalt seg, for å si det sånn. En mann kom og tok presise mål,...

Les Mer

Si Ja! Selv om du mener Nei !

....og da snakker jeg ikke om privatlivet! Ha-ha-ha! Latteren sitter løst rundt det lange bordet, der 12 power ladies er samlet til frokost på The Thief for å utdype temaet Kvinner og Ledelse #leadlikeawoman. Anledningen er lanseringen av Ralph Laurens nye duft Woman, #reklame, men vår vertinne Sophie fra Lorealluxe ber oss ikke engang lukte på lommelerken av en dyprød flaske som står foran oss. Den sensuelle duften av solbær, jasmin og vanilje får vente. Vi må tenke! Ta stilling! Spørsmålene er allerede linet opp på tavlen foran oss ; Hva innebærer det å lede som en kvinne? Ser du forskjeller i mannlige og kvinnelige lederroller? Leder du som en mann? Det kunne like gjerne stått Gud Forby, etter den siste setningen. Ingen av disse kvinnene vil vel lede som en mann! Selv om det finnes utmerkede mannlige ledere, er det altfor få av de kvinnelige! En tydelig bitch -Kvinner er generelt sett mer selvkritiske enn menn, sier en. Vi må bidra til å bygge en trygg selvfølelse hos andre kvinner, slik at de tør å ta skrittet opp til maktens tinder. For det er som regel ganske skummelt. -Jeg hadde utslett over hele kroppen de første ukene, sier en annen, til almen nikking . Og da er vi tilbake til hun med JA mot NEI-følelsen: -Kvinner som vil utvikle seg i arbeidslivet bør ikke ta altfor mye...

Les Mer
bodil-fuhr-stena-saga

Regnbue ved Reisens Slutt

Ikke akkurat Titanic, men imponerende nok, Stena Saga, der hun ruger langs bryggen på Vippetangen; klar for å romme alt fra flatfyll på trange firemannslugarer til kultiverte Skagenbesøkende med sjøutsikt fra kapteinslugaren. Fri for skam, snarere stolthet, nå som vi vet at cruiseskip bidrar til miljøvennlig svovelutslipp, entrer vi farkosten sammen med en horde mennesker vi sjelden ser maken til. Sett Sjøbein Her er damer med caps, boblejakke og gigantiske liksomsafirer i ørene. De har pyntet seg akkurat nok til å stå i mot vinden som blåser på røykedekket, der de aller helst befinner seg. Mennene deres har allerede satt sjøbein, og det skal komme godt med, viser det seg, selv om sjøen er helt rolig der de vaier ut på dekk sånn et sted utenfor Drøbak. Det er søndag, og jeg lurer på om de er trygdet alle sammen, siden de kan fylle på sånn i forkant av en mandag. uten et edru gløtt i sikte. Bakrusen kan vente til man går i land på tirsdag. Nå slipper man i alle fall trusselbrev fra NAV for utidig utenlandsopphold. Men hva gjør en relativt edruelig dame som meg, sånn utenom Skagensesongen, på et gjennomfuktet sted som dette? Det begynte noen hundre meter lenger bort i gaten. En usedvanlig begavet teatergjeng, med Marthe Sofie Løkeland Eide i spissen, arrangerte en av sine utsøkte Bingo-kvelder, der publikum er ekte Bingo-deltagere og følelsen av...

Les Mer

Vernon Subutex får Guru status

Klarer hun det, Virginie Despentes? Å hanke meg inn på nye eventyr med Vernon Subutex, den avdankede platesjappeinnehaveren som har ligget seg fra sofa til sofa før han ender opp på gaten? Med pittoresk utsikt til Sacre Ceur, vel og merke, i Butte Bergeyre, et for meg ukjent, men visstnok sjarmerende boligstrøk i 19 ende arondissement. Ja. Allerede på side to har vi rigget oss til på Vernons hullete madrass, helt innstilt på dette parklivet. Uteligg med presidenten Er man frankofil, gir denne boken også innsikt i et liv som sjelden blinker med lysene på Champs Elysees. Men selv president Macron har prøvd å ligge ute en natt i solidaritet med de 217.000 hjemløse som etterhvert befinner seg i Frankrike, og det er besynderlig hvordan selv uteliggere får dette pariserlivet til å virke romantisk. Bare ordet for uteligger på fransk, melder om respekt for denne type liv. Det finnes ikke noe substantiv for denslags, man er fortsatt et menneske, men et menneske uten ly (sans-abri) eller en mann i frisk luft (un homme de plein air). Mann i frisk luft Og det er nettopp den siste, romantiserte (bokstavelig talt, fransk tilhører den romanske språkgruppen, avledet fra skriftspråket latin) utgaven av den hjemløse som beskrives så detaljert i Andre Akt av Vernon Subutex sitt liv. Hans hallusinasjoner, eller indre liv, om du vil, som gir ham en uimotståelig tiltrekningskraft for både gamle og nye venner....

Les Mer
Photo by Florence Landry on Unsplash

Gi meg solen, mor! For alltid!

Hun var gammel nok til å vite bedre. Erfaren nok til å innse at det som ikke nytter på femte forsøk, neppe er liv laga. Men noen ganger hjelper det lite. Det har jeg selv erfart. Flere ganger. Derfor var det nesten som å møte en gammel, god bekjent, da jeg i går ettermiddag ble oppmerksom på en merkelig lyd. Som en negl som hakket på vinduet. Bortsett fra at lyden kom fra den andre siden av rommet. Igjen og igjen. Oppe fra taket? En overprikket Maria Og der så jeg henne, en overprikket Maria fly-fly som levde opp til navnet ved å fly og fly mot den store, runde kuppelen i taket; den lyste jo som en evig sol i mørket. Det må ha gjort vondt; det smalt hørbart hver gang hun traff. Så høyt at jeg tenkte at nå brister de sprø billevingene hennes, for hun er jo en bille, innerst inne, Maria, selv om hun har gjort sitt beste for å skjule det, med den pene rødfargen og de kledelige prikkene som indikerer alle årene hun har holdt seg i live. Kanskje hun begynte å bli lei. Etter å ha krøpet endeløst langs grå og hvite vegger øynet hun håp om det evige paradiset, da hun plutselig sanset det lovende lyset der oppe. Så nært! Det kunne gått raskt og smertefritt. Men der andre insekter får en...

Les Mer
Gilbert og George og Bodil Fuhr, bodilfuhr.no

Levende skulpturer smiler ikke

Helt siden 1969, da de malte ansiktene og stilte seg opp i dress utenfor en museumsutstilling de ikke fikk være med på, har Gilbert og George vært sine egne skulpturer. Minst ti år før "alle" skulle være sitt eget kunstverk på 80-tallet. Skikkelig avantgarde, altså. Men ikke verre enn at folk stimlet sammen og en stor kunstsamler senere insisterte på at dette banebrytende paret også måtte lage kunst som kunne henge i et galleri. Nå, 50 år senere, sitter de like pent dresset og skulpturelt dandert i to hvite stoler på Astrup Fearnley museet. En proper innpakning med visuelt Tourettes syndrom, kan du si, men bare når de opptrer i sine egne bilder. Og det gjør de hele tiden. Enten i helfigur med anus sånn omtrent midt i det gyldne snitt, eller i form av et ansikt, omgitt av peniser eller egne kroppsvæsker. Gjerne omgitt av kors og andre undertrykkende religiøse symboler de som homofile menn , har opplevd sterkere enn andre. Denne kombinasjonen av konform estetikk og provoserende innhold, har plassert dem i kunstens førstedivisjon. Fortsatt provoserende ? -Men er ikke luften i ferd med å gå ut av provokasjonen, her i Vesten, hvor transkjønnethet er den nye problematikken og folk flest er areligiøse? Slik kommer vi i skade for å spørre, siden de står der på gulvet, rett fremfor oss med alle penisene i bakgrunnen og lurer på om noen...

Les Mer
cathrine HAmmel show

Kunsten å kle seg

Oslo Runway er vel overstått. Og det er CollectiveOsloFashionArtfestival også. De har nemlig slått seg sammen til Fushion, en ytterligere sammenkobling av kunst og mote. Tidvis svært vellykket, som når Tonje Plur og Michael Olestad presentere sine kolleksjoner. Andre ganger bare gøy, som når FWSS lager feststemning i sin butikklokaler. Og noen ganger litt flaut, som når duoen bak Avenue mener det er kunst nok og ha den mektige Stenersen villaen som bakteppe for en helt ordinær kolleksjon. For nå handler det ikke bare om å kle seg moteriktig, det skal helst går opp i en høyere dimensjon, i tillegg til å være bærekraftig, økovennlig, unisexuelt, eller asexuelt om du vil. Alternativt langt tilbake til de opprinnelige og kyske kjønnsrollene med viktorianske kjoler til henne og jeans med bukseseler til far. Og her er Cathrine Hammel den absolutte dronningen. Hun har lenge dratt det lengste økologiske strået, som nå er slått ut i full blomst. Ikke minst i hennes bakhage i Oscarsgte, der noen modeller gravde i den permanente kjøkkenhagen, mens tekstilene blåste friskt rundt de mer stillestående kollegene - litt sånn a la Tsjekovs Kirsebærhagen. (Se toppbildet). Stoffligheten, dette vesentlige kunstbegrepet, har fått ny moteaktualitet med lag på lag av flagrende gevanter. Ingen serverer dette mer presist enn norsk motes mest begavede nykommer, Tonje Plur. Bakteppet for hennes korte visning var et digitalt tekstil, og den...

Les Mer

Ingen mann er en øy, men noen har en øy på deling

Andre er så heldige at de er gode venner med disse, slik at de kan komme på besøk og bli noen dager. I sitt eget hus, intet mindre, siden et av øyas fem hus var ledig denne uken. Men det hadde jo ikke vært noe moro, om det ikke hadde vært et stenkast til i alle fall tre av de andre husene på denne femte generasjons familieøya. Og det er her John Donne kommer inn i bildet med sitt berømte tekst som begynner slik : No man is an island. Den store engelske poeten påpekte på 1600-tallet det new agere etter fattig evne forsøker å formidle i dag; alle mennesker hører sammen. Vi er alle en del av et større kontinent, selv om havet tilsynelatende skiller oss fra hverandre. Sammen alene Denne samhørigheten kan ofte være vanskelig å få fornemmelsen av, når man som meg og omtrent halvparten av Oslos befolkning, bor alene. Da våkner man etter å ha breiet seg alene i sengen, går ut på et bad som alltid er ledig og er i grunnen såre fornøyd med det. Men morgenkaffen skulle man gjerne delt med noen en solfylt sommerdag med ledige timer. Da er en 100 mål stor øy med fem store hus og max 12 voksne og 4 barn tingen. Rikelig med natur og tumleplass, men alltid noen å leke eller virke med....

Les Mer
renee-toft-simonsen-bodilfuhr.no

En brennhet forsvarstale for den sårbare femininiteten

Hun har svettet ut en hel bok, Renee Toft Simonsen. Om å være kvinne på randen av den kvinneligheten hun kjenner. Om å være mor, ektefelle og ikke minst seg selv; på nye premisser. Mens kroppen tar fra henne nattesøvnen og kaster henne inn i voldsomme hetetokter, natt etter natt. Ja, hadde det ikke vært for 52-åringens hetetokter, hadde aldri denne reflekterte boken blitt skrevet. Jeg hadde aldri oppdaget hvor godt jeg likte denne tøffe dama med det sarte indre, hvor mye hun minner om meg selv, fordi de fleste kvinner etter femti forsøker å holde fortet så godt de kan, selv om kroppen forråder oss , litt etter litt , hver eneste dag. 80-tallets Supermodell Jeg har aldri vært plaget av hetetokter, men det er ikke derfor jeg reagerer på tittelen "Jeg er f*cking hot!" . Bortsett fra det opplagte, spiller den på at Simonsen var supermodell på 80-tallet og fortsatt ser usedvanlig bra ut. Men boken er heldigvis ikke et slag for kvinners attraktivitet, uansett alder. Det ville jo være fortrengningens kunst tatt til livstruende høyder! Boken er et forsvar for sårbarheten, slik det står på coveret. Eller snarere; en oppdagelsesreise mot en del av seg selv forfatteren ikke har vært villig til å akseptere tidligere. En klok psykolog Simonsen er, foruten å være superhot ex-modell, også utdannet psykolog. Siden hun i tillegg er en klok kvinne, gir det henne et helt unikt utgangspunkt for selvrefleksjon. Et utgangspunkt hun bruker...

Les Mer