Hal-lo? Stines stemme sprekker litt der hun langer av gårde innover Valdresflya. Det er vinterferie, men hun har telefonen på, Studio 10 s alltid imøtekommende sjef. Dette er en bitteliten familiebedrift som leverer eksklusive skapfronter til rimelige, men visstnok bærekraftige IKEA-stammer. Et helsveiset grep

Da kan man jo tillate seg litt luksus når det gjelder skapfrontene, som jeg gjerne vil ha i mørkbeiset eikefiner. Med helsveiset grep, så jeg slipper knotter og annet rask på de vakre overflatene.

-Er du sikker på at du ikke vil ha en liten messingtapp sånn øverst i skapet? Spør Stine.

-Det kan jo bli lekkert siden du skal ha messingkran og gullspeil over vasken.

-Sikkert, sier jeg, uten å tenke meg altfor godt om, jeg bare vil ha helsveiset grep. Rene flater er tingen.

Da får jeg heller leve med at denne avgjørelsen kostet meg 10.ooo kroner i ekstra-utgifter og enda lenger ventetid, fordi en ekstrakloss i hel eik må limes oppå døren for å ha noe å sveise et grep i, viser det seg.

-Men da blir jo den hele, rene tegningen i treet forstyrret likevel?

Ustoppelig voksenopplæring

-Ikke hvis du beiser treet veldig mørkt, da blir ikke skillet så tydelig, lover Stine. Hun bedriver ustoppelig voksenopplæring i kjøkkenfront-universets mange gåter og jeg er vel en av de mer vitebegjærlige elevene i klassen.

Det er så mye jeg ikke vet om et moderne kjøkken, og folk som driver med kjøkken tror man vet veldig mye.

For eksempel hvordan man deler inn en kjøkkenseksjon i to høye skuffefronter, slik at man får en jevn stripe over midten. Så lager man heller småskuffer innenfor. Det er jo kjempesmart, men ikke åpenbart for oss som har levd med en gammeldags kjøkkenskuff-rekke hele livet.

En engels tålmodighet

Da er det greit å ha Stine med på laget. Hun har en engels tålmodighet og en vilje til kundepleie som overgår alt jeg har opplevet på denne kjøkkenveien. Og det sier ikke så lite. Hilde hos Fresh Interiør, skaffet meg Mieleprodukter med 25 prosent av slag, Christine hos Thaugland, gav seg ikke før hun fant en overgangslist i ekte messing med akkurat passe lange skruer med flatt hode.  Kanskje damer har en egen forståelse for andre damer som forsøker å orientere seg i byggebransjen?

Det er i alle fall mye som skal klaffe når man river ned tre vegger og ender opp med to forskjellige gulv og tre forskjellige takhøyder. Og mye er skjedd siden jeg pakket og ryddet ut den gamle kjøkkeninnredningen som ble revet 30 januar. Men ikke nok.

Åtte ukers levering

Det kjennes lenge å vente 2-3 uker på den endelige finishen. Frontene, som får alt til å henge på greip, tar 8 uker fra du legger inn bestilling til de leveres på døren. For snekkere trenger tid og de har mye å gjøre. Derfor er det med stor takknemlighet jeg blir med Stine på besøk i selve den velluktende trehulen, der eikefiner i metervis klebes opp på huntonitt-plater, kuttes til kjøkkendør-størrelse og beises etter kundens ønske.

De snedige maskinene har regnet ut akkurat den mørkebrune valøren jeg vil ha, men med bare ett strøk ser eiketreet ut som et sebraskinn som har krympet i vask.

-Det er jo et levende materiale, du må regne med litt variasjoner, sier Stine.

Tillitt er en skjør blomst

-Ja, men ikke så mye variasjoner, sier jeg . Vi er jo blitt så godt kjent, etter våre mange møter, dobbelt så mange telefonsamtaler og enda flere mail og smser, at jeg er nokså sikker på at Stine skjønner hva jeg mener. Men hva med snekkerverkstedet?

Nå må jeg simpelthen stole på ekspertisen. Hjelpes meg, tillitt er en skjør blomst i dette landskapet. Håndverkere gjør ofte det de syns er best, selv om det ikke rimer med dine synspunkter.

-Hallo?

Det er Stine. Det er bare dager igjen til en velfortjent påskeferie. Frontene er levert på døren

-Ble det bra?

Stemmen er lys og rett på. Hun har jo sjekket ut resultatet på forhånd, vet hva som venter.

-Litt rødere enn forventet, men veldig vakkert. De kan være så utskiftbare de vil, disse frontene, dette skal jeg leve med. Herfra og ut.

Og gjør det i en dampovn, sier Trond Moi, sjarmtroll fra Kvinesdal og gjestekokk hos Miele. Etter å ha kjøpt alle mine hvitevarer der, har jeg fått et kokekurs i presang. Så nå sitter jeg benket med et glass champagne og beundrer en småsnakkende og grønnsakshakkende Moi.

Jeg har ikke dampovn, jeg vil ikke ha en masse finesser jeg aldri kommer til å bruke, men et lammelår må da kunne bli like fint i en vanlig stekeovn? Spør jeg. Læreviljen har gått rett til hodet på meg.

Natur over opptuktelse

Trond Moi er en blid og trivelig sørlending med røtter langt inn i Sarons dal, der moren hans var kasserer for Arild Edwardsen. Sterkt kristen oppdragelse, altså. Men nå , i sin forbløffelse over et så dumt spørsmål, går naturen svakt over opptuktelsen:

Har jeg for eksempel sittet i en tørr badstu i 60 grader? Ja, det har jeg sikkert. Men hadde jeg blitt sittende hvis noen helte en bøtte vann på varmen ? Antageligvis ikke, kan Moi fortelle meg, mens han drar parmesanosten hardt over svigermor, som han kaller rivjernet.

Det blir nemlig så forferdelig mye varmere. Hvilket er grunnen til at et lammelår kan langstekes på enda lavere temperaturer og beholde enda mer av fuktigheten i en dampovn.

Hvor mange her har dampovn? spør han muntert den glade klassen på 18 godt voksne mennesker. Det har alle unntatt tre av oss.

To klyper salt

-Det blir omtrent som å knote i vei på en gammel Nokia i sammenligning, forklarer stjernekokken, som nå har arrangert seks lamme knoker i en stekepanne og helt over løk, tomater, oliven og buntvis av friske urter

–Uansett hva som står i oppskriften, så tar du dobbelt så mye. Dobbelt så mye smør, olje, fløte, salt, persille.Uansett, smiler han og pøser på tre liter fløte i de fantastiske stekepannnene som kan brukes på både ovn og stekeplate. De er på tilbud i kveld. Bare tre tusen kroner med lokk!

Fristende, men hvor ofte steker jeg så store mengder mat og putter den i stekeovnen etterpå? Ikke så ofte.

Da er ikke sannsynligheten så stor for at du kommer til å gjøre det heller, sier en hyggelig medelev. Leoparden skifter ikke flekker, vet du.

Hva sa du? Det er jo fantastisk! Et uttrykk jeg aldri har hørt for ! Mye morsommere enn det der med at du ikke kan lære en gammel hest å sitte.

Eller som min mor pleide å si; Slik er man og slikere blir man, føyer mannen hennes til.

Er det mulig? På kokekurs med stjernekokk lærer jeg lite om lammelår jeg kan bruke i den gamle Nokia ovnen min. Men hva gjør vel det når jeg får to splitternye ordtak på kjøpet!

Og du, sier han med den slikere moren, ikke vær lei deg. Vi som har dampovn har ikke Pyrolyse. Det vil si at vi må vaske ovnen på den gammeldagse måten.

En nyhet som nå er helt på høyde med det antall champagne og rødvinsglass jeg har måttet svelge etter dampovnnederlaget. For vel er det smørblidt og rosa det dampkokte lammekjøttet vi nå smelter i oss, men likevel foretrekker jeg plutselig den helt vanlige Nokia-ovnen min. Som blir helt uvanlig når man Pyrolyser den opp til megatemperaturer og svir av alle innvendige matrester som bare kan tørkes av med en klut etterpå.

Skal du rengjøre en ovn, gjør det så raskt som mulig.

Hvor lenge var Eva i Paradis? Omtrent like lenge som i Helvete. Ting ordner seg som ved et herrens mirakel. Stenprosjekt – gjengen kommer faktisk for å ta mål, men de er minst tre timer forsinket og kan fortelle min allerede irriterte byggeleder at det svakelige IKEA skroget må forsterkes .

Freden er sikret. Byggefolket bonder over den elendige IKEA-kvaliteten og skandinavisk uskikkethet i sin alminnelighet. To tredjedeler av dem er fra Litauen.

Dette kan gå bra.

Tidsoptimist

-Vi leverer på torsdag, sier Erling, Stenprosjekt in persona. Det er om to dager. Dagen før han selv drar til Spania og sikkert har et par andre ting å gjøre. Mannen er dessuten tidsoptimist.

Jeg belager meg på tett oppfølging. Dette må gå bra.

Jeg drar ut til det gamle fjøset på Fossum, der den alltid behjelpelige Stepas har dratt frem den vakre platen min. Vi skal bestemme hvilke deler som skal ligge hvor på de drøyt fire meterne jeg skal ha.

Vi måler og måler . Og uansett hvor mange ganger vi gjør det, blir det for lite. 12 cm for lite.

Min indre byggeleder er på randen av nervesammenbrudd. Heldigvis er resten av meg fornuftig nok til å tenke klart. Tror jeg, da.

For der, ved siden av «min» plate som er trukket ut, dukker det plutselig opp en lignende plate; litt lysere i fargen og bare 2 cm tykk, men fortsatt fin og med de vakreste tegninger.

Vi tar selvfølgelig den i stedet.

Nok ombestemming

Morgenen etter kommer Erling med et regnestykke på sms fra Spania, som kan gjøre den andre platen stor nok med bare en skjøt. Men da blir skjøten hengende i løse luften på det allerede svakbente IKEA skroget. Ikke lurt.

Dessuten får jeg ikke mailen før jeg har bestemt meg, jeg orker ikke mer ombestemming nå, jeg har brukt opp min allerede skrantne ta-avgjørelse-kvote.

Først etter at platen er skåret til, med uthulinger til kum og stekeplate, som veier flere titalls kilo, fordi viften er integrert og sitter i underkant, våkner jeg med et rykk midt på natten og tenker;

Var ikke det den platen som ikke kunne brukes? Som hadde så mange svake punkter at den ville brekke hvis den så en sag? For ikke å snakker om , fikk en blytung stekeplate på ryggen? Det var derfor den var så vakker?

Vakker, men ubrukelig?

Nå er jeg ganske sikker på at det var nettopp den Erling sa vi ikke kunne bruke. Og akkurat nå er han i Spania.

Mens Herman og Stapos er på døren. Uanstrengt bærer de plate for plate med tung marmor opp tre etasjer. Jeg føler at jeg bærer selv, så spent er jeg på om platen passer, om den tåler presset, om IKEA-benken tåler presset….

-Dette er en risikisport, sier Herman, han er vant til å spille tennisturnering og klaske til i siste sekund. Ikke rart han er rolig.

Jeg, derimot, er nå så nervøs at jeg må ty til vaskebøtta for å finne roen. Der er det nok av lise. På tredje forsøk er steinflisene i gangen sånn nogenlunde rene etter tre uker i sementørkenen.

Og nå ligger alle tre platene pent og pyntelig på rekke. På plass!

Da er det bare skapdørene som mangler. Og noen lister. Og ekstra forsterkninger til IKEA-skroget. Det helvetes IKEA-skroget.

Marrmor, du må jo ha marrmorplate, Boddil! Min islandske venninne, er av den overbevisende typen. Det er noe med dette stadige trykket på første stavelse som liksom avgjør alt.

Men jeg kan ikke bare skylde på henne for at jeg nå befinner meg i et stenlandskap, der hvert skritt jeg tar, gjør meg mer og mer usikker. For jeg vil gjerne ha en marmorert benkeplate, men den kaldhvite carreramarmoren med grå regnværsflekker, er ikke noe for meg.  Jeg vil ha en lysebrun marmorplate med litt sånn Jan Groth aktige streker på tvers. Ren kunst på stengrunn. Det er bare så veldig vanskelig å oppdrive.

Men hvit marmor er veldig tidsriktig , da. Annethvert interiørmagasin har en carreraplate på forsiden. Operaen i Bjørvika har lenge vist vei og nå kommer sukkerbiten på toppen av det nye Nasjonalgalleriet. Ti gigantiske stenplater står klare ute hos Ellinggard, en stenhandler ytterst ute på Alnabru. Bare det å komme seg helt ut dit, med en  googleguide som sier: sving mot nordøst, som om jeg skulle vite hvor det var, er en prøvelse.

Og til tross for en stor mengde sten og en stappfull katalog av forskjellige stentyper, ser jeg ingen lysebrun sten med hvite og rosa striper, den svinedyre typen jeg har sett både hos Fired Earth, Boffi og Expo Nova. Jan Groth må ha gått lenge hvis det var i naturen han fant inspirasjon til sine organiske streker over sort bunn.

Alle platene de marmorhandlerne jeg hittil har oppsøkt kan by på, er noe sølepyttfargede greier oversstrødd med et kaotisk spindelvev-mønster. Og uansett hva de skal levere, vil det ta fra 4 -8 uker. Da går hele logistikken min i vasken. Hverken den eller kokeplate kan monteres før benkeplaten er på.

-Hvorfor  drar du ikke bare ut til Stenprosjekt på Fossum? Der har de masse fine plater som kan leveres på 2-3 dager.

Min mrs-fix-it-all-venninne Hilde kommer meg igjen til unnsetning. Men kan det være mulig ? Så rask levering? Stenprosjekt kan bli min redning. Må bli min redning. Logistikken er i ferd med å gå opp i limingen. Og det er jeg også.

Showrommet på Røa er stengt. Heldigvis, faktisk. For nå kommer jeg rett til lageret, langt inne på trelast-tomten til Løvenskiold.

Her er det tre og stein – naturens vakre flater som gjelder. Ikke minst oppe på det gamle fjøset der Stenprosjekt har spredt sine skatter mellom gummibatonger av den solide sorten. En tre ganger tre meter marmorplate kan veie oppimot et halvt tonn.

Store deler av den mektigheten skal ligge oppå mitt IKEA-skrog, som min byggeleder har erklært «ubrukelig».

Hvordan skal dette gå? Jeg villl ha marmorplate!

Men først må jeg finne den rette.

Det er i alle fall ikke utvalget det står på her på Fossum. Hundrevis av  marmorplater er linet opp – noen smaragdgrønne og så vakre at jeg nesten vil ha det i stedet – andre krystallhvite eller sølepyttbrune.

Nei, nei.nei.

Men så, omtrent midt på,  hviler en sten etter mitt hjerte. En Armani, hva ellers.

-Nei, sorry, den kan jeg ikke selge, den er booket av Fired Earth.

Den ved siden av, da? Den er jo også vakker?

-Den er for svak. Den kommer til å brekke når vi skjærer i den. Ikke sjans.

Hjelp. Hva gjør jeg nå?

Armani-pris

Legger inn støtet. Overtaler, tigger og ber. Om akkurat den stenen. Det er  den eneste jeg vil ha.

Og det virker!  Armani-platen blir min, til en Armanipris, naturligvis, det er ikke det rimeligste valget.

Nå spørs det om han kan levere på tid også. Det spørs veldig. Det er vinterferie. Stepas, han som skjærer stenen og monterer den, skal reise bort om en uke, Det skal Erling også. Sønnen Herman på 21 holder fortet. Hjelpes meg.

Kanskje best å vente. Men jeg får hverken vask eller kokeplate til å virke før benken er på plass, og da er jeg støkk i min støvete hybeltilværelse.

Et helvete.

Ja. Jeg har ingen tid å miste, tenker jeg. Skal jeg ha skikkelig glede av et lekkert kjøkken, er det bare å sette i gang. Velge en praktisk og pen kjøkkenløsning, noe som gjør kjøkkenet litt stueaktig. Heldigvis har jeg bare en anelse på dette tidspunktet om hvor uendelige mange småvalg som skal tas underveis. En ekstra påkjenning for meg, som liker å gjennomprøve alternativene før jeg bestemmer meg.

Men en ting er sikkert: Jeg skal rive veggene inn mot kjøkkenet, jeg skal slippe lyset inn. Og da er det litt som med homeopati; før det hjelper, gjør det skikkelig vondt.

-Først må du kontakte en statiker, ellers kan du få trøbbel med naboene, sier Christian, en meget praktisk venn som dealer med eiendom.

Skal  bli ! For er det noe jeg fikk dosen på under badeoppussingen, så var det nabotrøbbel. Advokattrusler og trenering av arbeid var bare en del av festen.

Venninne englene

Dernest må jeg få innspill fra venninnekoret, som Lena Andersson kaller dem. Mine flinke, praktiske, interiørkunnige venninner, som i tillegg til engelen av en arkitektvenninne, Helga Juliana Vilhelmsdottir, hjelper meg å komme frem til den maksimale kjøkkenløsningen. Den som slipper mest mulig lys inn, samtidig som jeg får plass til nesten alt de gamle skapene har rommet. Men bare nesten. Den gamle anretningen, i et eget, lite hjørnerom, ryker.

Det gjør netcomen og netttilgangen også, skal det vise seg , når rivingen begynner. Og det går plutselig veldig fort, når statiker har gitt grønt lys og jeg har bestemt innredning. Da blir håndverkerne, disse halvgudene du blir fullstendig prisgitt i ukesvis, plutselig ledige.

-Vil du ha det gjort nå? Eller i midten av mars? spurte byggeleder.

Nevrotisk ? Jeg ?

-Jeg syns du skal gjøre det nå, du blir så nevrotisk når du pusser opp, sier min venninne Hilde. En dame som arrangerer gigantisk kunstfestival og pusser opp en hel villa på si. Uten å bli nevrotisk.

Jeg skjønner jo hva hun mener, jeg mister likevekten når hulen min invaderes. En ting er å sitte i en slags eksklusiv flyktningeleir av et hjem, der fire rom er pakket over i to, mens grått sementstøv senker seg over absolutt alt og fremmede mennesker tråkker ut og inn fra klokken åtte om morgenen. Men virkelig nervepirrende blir det først når de ikke kommer, når de gjør feil (som du betaler for) og budsjettet sprekker som en middels stortingsgarasje.

Den gamle sikringsboksen kan du bare glemme. du må ha en ny, større. Men får den plass innenfor det skapet den skal være i? Og husker han å sette opp alle kontaktene, dette purunge mennesket som er satt på jobben? Han klarte i alle fall ikke å fixe nettkontakten eller ringeklokken. Det ordner seg vel etterhvert, men hvor mye vil det koste?

Og må de rive ned noe av det fantastiske arbeidet som snekker Leo har gjort? Han som kommer på timen hver morgen, jobber hardt hele dagen og går når han har gjennomført dagens plan?

Lyset insisterer

Bortsett fra plagen med enda mer borring, murstøv og dritt, da den purunge måtte skjære hull i Leos slette, fine gipsvegg, følte jeg meg støtt på Håndverkernes vegne. En ekstra arbeidsdag tok det å fixe veggen etter at el-kontaktene omsider hadde kommet langt nok inn.

Men lyset insisterer. Sprer seg gjennom støv, verktøy og IKEA-pakker, for ja, jeg har valgt IKEA-kjøkken, skroget altså. Hvorfor skal jeg forklare mer om i en annen blogg.