lave-yoga.hawaii

Desorientert Yogagjeng på hasardiøs Lavatur

Jeg ser den på lang avstand den glødende lavaen som renner ned langs fjellsiden. Den gjør Hawaiis Big Island enda større, bit for bit. Men akkurat hvor lang avstanden er, forstår jeg først etter halvannen times rask gange inn i den mørke natten.

Langt borte lyser bakken

Det er nemlig først etter mørkets frembrudd at det synes skikkelig; det knitrende jordmonnet som kommer langt innenfra kloden et sted . Så de ivrigste av oss i yogagruppen har leid to biler og orget oss av sted så nære mørkets frembrudd som mulig.

yoga beach-lava-hawaii
Yogaklassen stopper aldri for Sam.

Og jo lenger vi fjerner oss fra basecampen for denne hasardiøse turen, jo tydeligere blir det at dette virkelig kan bli en 4 timers tur. Folk som kommer i retur fra lavaområdet, virker utmattet og lite opprømt over opplevelsen de har hatt.

Himmelen blir like svart som bakken

Men jeg er i superform og har ikke tenkt å gi meg. Det er bare å gå på i det uendelige, sorte landskapet, til vi er fremme, ikke sant ? Selv om det er overskyet og månen er ny, så når solen har rullet hele veien ned bak horisonten blir himmelen like svart som bakken.

lava-hawii-vulcano
Her er jorden helt nylaget!

Lommelykten jeg har med har svak radius og gir meg bare en viss ide om hva som er en  meter foran meg. Jeg sakker akterut. Fortroppen jeg har vært en del av i en drøy time, forsvinner ut  i mørket et sted, og bakken foran meg, lager plutselig en bratt skrent. Jeg mister balansen og tar meg såvidt for med fingerspissene.

Jeg blør skikkelig

Ikke smart. Lavasteinen er skarp som glass og kutter  inn i langfingeren. Jeg blør skikkelig, det er ikke en lommelykt i sikte og jeg begynner å leke med tanken på å snu. Jeg har minst en halv times gange igjen til målet , det blir en time ekstra tilsammen. Jeg mister kontakten med min skråsikre, norske turgåernatur.

lava-hawaii-yoga
Faretruende mørkt, men fortsatt lyst.

Hello! Are you okay? De snille, medfølende stemmene fra mine nye yogavenninner strammer ikke akkurat opp gå-på-trangen. Omsorgen er komplett her midt ute i svarte natten. Sammy holder lommelykten, mens Maria drar en førstehjelpskit ut av sekken. Redningsmannskapet virker like lettet som meg over å ha en unnskyldning til å snu.

Snu mens du kan

Sjelden har jeg vært mer fornøyd med å ikke nå det målet jeg har satt meg. For hvert eneste, famlende skritt jeg tar på tilbakeveien er jeg sjeleglad for at jeg ikke skal gå enda en time.

lava-hawaii-yoga
Lavaen lyser forlokkende i mørket.

Det finnes ingen påler, ingen hvite piler som indikerer retning, bare en og annen lommelykt som flagrer i motsatt retning.

Mine turkamerater er vekselvis livredde og dødstrette og gir uttrykk for det. Den selvutnevnte lederen for gruppen tråkker i vei i en retning jeg mener er feil, en annen bruker kompasset og en tredje merket seg koordinatene for utgangspunktet for turen.

Men vi holder sammen, vel vitende om at hvert år blir noen borte for alltid i det svarte ødelandet.

Lavarush på video

Mange kilometer og et tidvis glefsende tonefall senere, ser vi bommen med det blinkende lyset vi startet ut fra. Enda et par kilometer til og vi ankommer basecampen , fire og en halv time etter start. Den siste shuttlebussen venter på oss og noen andre, utmattede turister.

De hadde startet to timer før oss og kommet seg helt frem til lavafjellet. Vi ser videoen deres med glede, selvfølgelig gjør vi det. Selv fra den lille firkanten virker opplevelsen overveldende vakker og verdt et nytt forsøk. Neste gang jeg kommer til Hawaii.

Les Mer
yoga-beach-hawaii

Morgenmeditasjon ved havet

Han strekker armene over det rastahårete hodet, ruller seg ut av den gule hengekøyen og hilser havet som kommer buldrende inn over den svarte sanden.

Jeg er på tur med yogaklassen i anledning den første morgenmeditasjonen ved havet. Det hørtes jo deilig ut, der vi satt med havregrøten i vår tropiske paradishage, men jeg var ikke forberedt på den sanselige skjønnheten i den rosa himmelhvelvingen, det tette bølgebruset, de fete, grønne plantene og den glitrende, sorte lavasanden.

Hit kommer lokalbefolkningen for å fiske inn middagen, eller bare kaste snøret ut og dra det inn, kaste snøret ut og dra det inn, sånn for hyggens skyld.

Hengekøyemannen får uventet selskap av Jayn.

Jeg har alltid sett på fisking som menns måte å bare være på, samtidig som de har en følelse av å gjøre noe.

Uansett er det en fullstendig organisk og berolingende del av utsikten, der vi setter oss på en sarong i sanden og gnir en akkurat passe dump med baken, så vi kan holde ryggraden rett i den meditative skredderstillingen uten å kollapse i ryggraden.

Hvis skjelettet fikk bestemme

Det er slikt man snakker mye om på et Teacher Training kurs i Restorative Yoga. vi studerer skjeletter i 3 D og får en krystallklar forståelse av hvordan skjelettet vårt egentlig kunne tenke seg å slappe av, hadde det ikke vært for all muskulaturen som ofte er i veien.

yoga-beach-hawaii
Sam og Larissa gjør det litt mer komplisert.

Så her sitter vi så rett vi bare kan når vi nå lukker øynene og konsentrerer oss om pusten, lar den gå som en bølge ut og inn; fra magen og opp til brystkassen.

Mens øregangene fylles av det mektige havbruset, som all lyden till tross, virker intenst beroligende.

Si hei til flytende Alohas

Så beroligende at når flytende alohas duskregner ned fra himmelen, kjennes det helt ok. Fantastisk , faktisk. Som om den vannholdige delen av naturen omfavner hele oss i de 25 fuktige varmegradene og myker opp hele kroppen.

yoga-hawaii-beach
Av og til må man bare strekke ut.

Helt til vi er skikkelig gjennomvåte og lærer Liz, vår nisøte yogalærer, går fra yogakropp til yogakropp, med hendene i namaste-hilsen og forteller oss at timen er over.

Feel the flower power

Først da kan vi snakke med den halvgale fiskeren,(han har antageligvis forspist seg på sopp, det er ikke uvanlig på denne siden av øya) bilde av den morgenfriske fyren ved hengekøyen, som har fått usedvanlig mange naboer under trærne som beskytter mot regnet,  (uten av han merker det) og selvsagt; kjenne på de duftende blomstene som detter ned fra trærne, eller la havet sildre rundt føttene.

yoga-hawaii-flowers
Megan nyter morgenkaffe og blomsterduft. (foto:Bodil Fuhr)

En særdeles underkjent kroppsdel som får full attention på dette kurset. Vi sprer tærne, kjenner på balansepunktene og presser og vrenger våre stakkars forsømte ytterpunkter med korte mellomrum.

yoga-beach-hawaii
Regnet varer aldri lenge.

Akkurat nå føler jeg for å presse dem ned i løpeskoene. Himmelen har hilst oss god morgen med sine flytende alohas. Nå bryter solen gjennom de gråmelerte skylagene, klar til å tørke oss opp, gløde oss varme.

Jeg tar bena fatt på hjemveien. Det er grenser for hvor mye stillesittende trening en rastløs kropp kan holde ut i uken.

Les Mer

Ti timer yoga daglig! I tre uker!

Som ved et herrens mirakel står jeg der, på hendene altså, opp ned for første gang i mitt liv. Min lifesaver av en lærer, Liz, holder et fast grep rundt hoftene mine, og Linda, en annen godt voksen elev, har gitt meg skikkelig motstand på fraspark-benet. Resten av klassen kommer med oppmuntrende tilrop;

You can do it! Go girl! There’s no stopping you now!

yoga-handstående-teacher-training-hawaii
Litt opp ned i såkalt skulderstående, går fint. Men håndstående!?

Det er ikke til å tro, jeg har aldri gjort noe lignende i mitt liv, jeg satt fast i fødselskanalen 24 timer før de dro meg ut med tang, så jeg er liksom ikke så begeistret for det der med hodestups action. Men de er så overbevisende, mine 19 medelever . Og teknikken yogalærer Liz gir oss er så grunnleggende funksjonell at jeg faktisk klarer å løfte det andre benet opp i været etter å ha svingt det første høyt opp. Riktignok etter å strammet core muskulaturen som om det gjaldt livet. Det gjør jo det.

Jeg krysser av tredje dagen på 200 hours yoga teacher training kurs fordelt på 20 hawaiidager.

foundation-alignment-yoga-hawaii
Foundation is everything, lærer Liz instruererer Sammy.

OG selv om jeg sliter med 11 timers jetlag og knapt sover 4 timer hver natt, føler jeg en dyp glede over å være i denne gruppen, med skjønne, dedikerte mennesker. Vi ruller rundt på mattene våre, sjekker hva vi gjør, lærer å få andre til å gjøre det samme.

The space of Yoga

We are in the space of yoga, som lærer Molly uttrykker det. En spenstig surfergirl på 34 som underviser yoga med peace, love og energisk humor.

Hun snakker like mye med kroppen som med munnen, og det går fort innimellom de intrikate posisjonene hun byr på.

Kollega Liz, en voksen tobarnsmor med dyp interesse for indisk filosofi og den rette posisjoneringen av kroppen, utfyller sin yngre kollega med klok innsikt og omtenksom væremåte.

yoga-hawaii--teacher-training
Dette er faktisk en yoga øvelse! Press hodet mot blokken og armene mot veggen.

De vet så inderlig godt hva de gjør, disse damene, de vet hvordan man frembringer alt fra euforisk mestringsfølelse til ren bliss, det himmelske velvære du føler når du er kontakt med den dypeste delen av deg selv. Der gresset er grønnere, kroppen lettere og sjelen gladere.

Tight morgenrutine

Da er det ikke så nøye om du må stå opp i stummende mørke og pøsende regnvær, vente i dokø og knapt får tid til en kopp kaffe før du skal morgenchante på sanskrit, med Mollys ulelselige håndskrift som eneste guide.

Skal du opp i hodestående, kan det være lurt og begynne på albuene.

Hele morgenøkta går som en drøm, bokstavelig talt, og når du er klar for lunch kl 12, tror du det er middag, så lenge har du vært oppe.

Og ettermiddagsøkten fra 2-6 pm går i ett når Molly og Liz får det som de vil. Men når noen av oss begynner å duppe, legger de turen ned til havet, en fem minutters tur unna.

Dette er livet !

15 minutter med sjøsprøyt, vaniljeis og espresso senere og vi er klare for enda mer yoga, fysiognomi-forklaringer og utprøving av hverandres lærerevner.

Dette er livet! Alt er bra inntil ettermiddagens høydepunkt står for tur. Vi deles i grupper og 19 delt på 3 er en til overs. Jeg står mer enn gjerne utenfor denne øvelsen og fllmer de andre. Men Liz lar meg ikke slippe så lett.

Jepp, takket være Liz og litt hjelp til frasparkete, kom jeg opp i håndstående.

-Du vil prøve ikke sant?

Ja, jo, man må jo prøve. Selv om man vet at det der ALDRI går bra.

Jeg vet de sier at negative thinking gets you nowwhere, men med 19 cheerleadere i ryggen, blir det vanskelig å holde på den negative stemningen.

Så opp i været kom de, begge bena. Jeg var rett som en strek, ifølge observatører. Nedslaget kunne klart vært av det mykere slaget, men jeg landet med en utsøkt takknemlighet i hjertet.

Det kjennes bra å overvinne seg selv. Om det så skal ta 10 arbeidstimer om dagen.

Les Mer
hawaii-kalani-yoga-teacher-training

Ingenting i veien med dette klasserommet

Jeg sitter med en minigitar i hendene og forsøker å krøkke fingerne i en G7-akkord.

-Hold den som en baby, instruerer Sam, en godslig utseende mann med nedoverbart og kulemage under t-skjorten med palmetrær på.

Aloha på ukulelevis

I løpet av en time får han fire helt uvitende turister med på notene, så og si. Mens regnet trommer utenfor, synger vi en hyldest til havet og fjellene på TheBig Island, der jeg i anledning et yogakurs har slått leir på Kalani, et gigantisk retreat center med særlig takhøyde for  å være akkurat den du føler for å være.

Bodil og Martine på ukulelekurs.

Jeg har tre uker med 10 timers daglig yoga undervisning foran meg, men akkurat nå føler jeg for å være en ukulelespillende idiot av en turist som synger i vei på hawwaiisk !

O Kalapana kai leo nui,- it is Kalapana, the great voiced sea, synger vi etter arket vi  har fått av Sam.

Lavaen renner fortsatt ut i havet

Slik får vi en umiddelbar følelse av denne blodferske øygruppen midt i Stillehavet, der lavaen fortsatt renner uti havet og danner nytt land, mens skilpaddene svømmer på hundredeogfjerde året i en lagune i nærheten.

Og jøss , som jeg lander. Etter tilsammen 16 timers flytur, klikker jeg liksom på plass på denne øya med de vennlige, smilende menneskene.

regnskog-kalani-big island-hawaii
Men det regner så palmene suser sidelengs i denne regnskogen.

Og på Kalani resort, der jeg skal bo, er hippieviben så gjennomført at selv villgriser, små øgler og en og annen rotte, vandrer fredelig rundt på eiendommen uten at noen tar særlig notis av det. Bortsett fra oss nyankomne, selvfølgelig.

Kakerlakker fra taket ? Neitakk!

Men etterhvert som den vakre regnskogen og det insisterende regnet omslutter oss, tar også vi i yogagruppen dyrelivet med knusende ro. Ja, bortsett fra mine to nabo-venninner, Megan og Sammy, som har kakerlakker ramlende ned fra taket i utide, og til slutt må omplasseres etter diverse edderkopp-mareritt, både virkelige og uvirkelige.

kalani-hawaii-gekko-yoga
Lille gekkovennen er også glad i papaya til frokost.

Så langt inn i første uken har jeg selv mest problemer med regnet; så intenst og gjennomtrengende at yogainstruktøren må bruke mikrofon for å overdøve trommingen på taket.

Yoga teacher training hawaii

Når du drar på et tre ukers intenst yoga teacher training program på Hawaii , regner du med  omtrent 30 graders varme og masse sol. Selv om YR insisterer på 19 grader og bøtte på bøtte med regn i dagesvis.

Så jeg pakket shorts, kjoler  og fluffy bluser  og en liten genser eller to for kjølige kvelder, pluss lommelykt, yogamatte og vannflaske, klokkeklar for en lifechanging experience.

hawaii-kalani-yoga
Maria rekker akkurat en kopp kaffe før rusleturen ned til yoga-salen.

Og det er jo lifechanging nok å snu døgnet trill rundt; stå opp klokken 5.45, og stille seg i kø med tannpasta klar på børsten så du rekker en kattevask og en kopp kaffe før du strekker deg ut i morgenmeditasjon. En time før frokost!

Dagen er så organisert at alle mennesker utenfor yogaklassen du har joinet, blir som fremmede på en fortauskafe.

Ja, bortsett fra dem i ukulele-klassen selvfølgelig. Dem vi har sunget vår hyllest til havet med. Det brølende voldsomme havet som omgir disse øyene. Ikke engang det voldsomme regnet kan overdøve det.

Les Mer
male-vanity-shaving-girls-watching

Er det bare forfengelige idioter som pynter seg?

Som liten pike likte jeg å sitte på badekarkanten og beundre min far som barberte seg – med kost og høvel, selvfølgelig.

Kjenn her, sa han da han var ferdig, nå er kinnet bløtt å klemme på. Og så, når det ikke lenger stakk i ansiktet, fikk han selvfølgelig en kjempeklemm.

Mye senere, da han var riktig gammel og jeg en middelaldrende dame på besøk, satt han enkemanntrist i ørelappstolen med lange skjeggstubber og møkkete skjortekrage.

getting-old-is-hard-to-do
Den kjære pappan min

Jeg klemte ham selvfølgelig likevel, men minnet om at selv fotsoldater stryker skjorten og pusser skoene når de går ut i krigen for kanskje å dø. Simpelthen fordi det er bra for moralen!

Da strevet han seg opp fra den dype stolen, luntet ut på badet og kom tilbake i adskillig bedre humør.

Smurte seg inn med såpe

Min aldrende mor hadde alltid vært sånn passe forfengelig og var naturligvis ikke så vanskelig å overtale. Selv om hun de siste årene av sitt liv var blitt såpass surrete at hun smurte inn bena med såpe i stedet for body lotion og ikke kunne begripe hvorfor huden ble så tørr. Men den luktet veldig godt, da!

Og når hun, den kjære moren min, ble riktig gammel, ble hun sendt på pleiehjem.

getting-old-is-hard-to-do
Den kjære mamman min.

Da hun etter flere slag fikk problemer med å snakke, tok jeg med en toalettveske når jeg kom på besøk. Peelet huden for døde hudceller, la en fuktgivende maske, og avsluttet med en svinedyr fuktighetskrem.

Litt lipgloss til slutt og den vakre moren min følte seg mange hakk friskere – enda så dårlig hun var. Og jeg hadde fått en sårt tiltrengt anledning til å vise henne litt omsorg.

Av og til – hver dag egentlig – må man også vise omsorg for seg selv. Et mer eller mindre utstudert morgentoalett er forventet av oss siviliserte mennesker. Og følelsen av at velstelt ytre forplanter seg innover , uansett hvor du er.

beautiful-mom-when-young
Mor som pent pyntet 22-åring.

Men noen ganger, når livet er ekstra brutalt, fordi man sørger, lider eller lever i frykt, kan noe så enkelt som en ny frisyre bidra til å løfte sinnet.

Den italienske fotografen Salvatore de Gregorio fotograferer kvinner både som mote-  og kunstfotograf.

Hår uttrykker følelser

I prosjektet Tales of Beauty oppsøkte han nigerianske kvinner i flyktningeleirene på Sicilia. Vel vitende om at de gamle, tradisjonelle frisyrene uttrykker spesielle følelser i forbindelse med viktige anledninger som bryllup, begravelse eller krig, for den sakens skyld, ba han kvinnene i flyktningeleiren om å  skape en look som kunne uttrykke deres følelser omkring det å være flyktning.

Målet med prosjektet, skriver Salvatore på sin nettside, var å minne dem om deres tradisjonelle skjønnhetsidealer og slik få dem til å føle seg mer hjemme , flyktningelivet til tross.

nigerian-hairdo-salvatore-di-gregorio-bodil-fuhr
Såkalte cornrows er en måte å flette håret på for nigerianske kvinner.

Dette er en beauty story beriket av kvinner med sterke personligheter som risikerer livet i søken etter frihet, lykke; kort sagt; en mer lovende fremtid, skriver Salvatore.

Den fysiske forfengeligheten i sin mest overfladiske form er lite tiltrekkende. Den er til og med listet opp som en kardinalsynd blant katolikker.

Mens de gamle alkymistene betraktet kroppen som sjelens tempel, noe man måtte dekorere og ta vare på – akkurat som sjelen må pleies og næres for å lyse opp.

Jeg heier på alkymistene.

Les Mer

Å være eller ikke være ? Dannet, altså?

Kan man utslette intellektuell arroganse ved å fjerne en universitetseksamen? Ta bort den obligatoriske Examen Philosophicum , innføre et lignende pensum i ungdomsskolen og voila! Så blir hele folket dannet?

Det synes å være tanken bak Aftenposten- innlegget Ex.Phil: På tide å avskaffe 400 år med arroganse.

Jeg følger forfatteren, Bærums unge Høyre leder, Mathias Opdal Weseth, langt på vei.

På 70-tallet, da jeg tok min ex phil examen, besto den av like deler Psykologi, Filosofi og Logikk. Det siste faget var nyttig i diskusjoner med min gjennomført logiske ingeniørfar; og de to første interesserte meg overmåte.

Hvorfor lærte jeg ikke dette før?

Men først og fremst slo det meg; hvorfor har jeg ikke lært noe om dette på den såkalte Folkeskolen? Jeg ville jo vært mye bedre eslet til å forstå både meg selv og andre om jeg bare hadde visst litt om hvordan psyken er skrudd sammen og menneskesjeler har reflektert over seg selv i århundreder.

Det gir både en høyere himmel og en følelse av tilhørighet i tilværelsen å vite at store tenkere til alle tider har tenkt over hvem de bør være, samtidig som de er tro mot seg selv. Hva nå det måtte være.

Dessuten er det nyttig. Og kanskje bent frem nødvendig for å kunne navigere i en alt mer normfri verden, der det helt og holdent er opptil individet å definere seg selv. Sortere ut konflikter. Og ta de «riktige valgene». Helt uten annnen støtte enn den foreldre og skole kan bidra med i sin ofte tilsvarende hjelpeløshet.

Det hadde spart meg for tid og bekymring.

Det hadde spart meg for mye tid og mange bekymringer.

Og nå ser det ut som om verden har hørt meg. I skolen diskuteres nå innføringen av fag som «Livsmestring» og «Sosial Kompetanse», hørte jeg på radioen her om dagen.

Det er jo fantastisk! Og på høy tid! Fordi almendannelse handler om både matematikk og musikk. Språk og samfunn. Psykologi og Filosofi.

Kompliserte greier som krever et dannet menneske med særlig pedagogiske evner. Ikke minst fordi bare en brøkdel av elevene vil være interessert. Hva skal jeg bruke det til, lissom?

Alle har sitt hierarki.

Men den intellektuelle arrogansen blir man nok ikke kvitt, er jeg redd. Akkurat som intellektuelt anlagte mennesker har sitt eget hierarki for vellykkethet, har børsmeglere sitt. Og håndverkere.

For ikke å snakke om rike mennesker, eller de med «kulturell kapiral», som ofte har vært rike, men ikke er det lenger.

Til gjengjeld er de Beleste, Bereiste og Belevne. De tre Beene man i gamle dager måtte bestå for å passere som et dannet menneske.

Det toget har nok putret forbi i takt med Orientekspressen i en verden der «alle» reiser verden rundt, kommuniserer med tomme floskler og henter kunnskap fra FB feeden.

Men filosofi for alle? JAAA! Hvis man ellers kan finne den ungdomsskolelærer som kunne holde nok fred i klassen og seg selv til å gjennomføre.

 

Les Mer
hvit-essens-lataif-diamond-logos

Hvordan har du det med Hvitbalansen?

Første gang jeg hørte ordet var på et lynkurs i foto. Glem hvitbalansen! Still WB på auto, ellers får du enten for blå eller for gule bilder, lærte jeg da.

Andre gangen var langt mer subtil. Og budskapet var egentlig det motsatte; Still deg inn på den hvite frekvensen, så finner du klarhet i de andre fargene også.

Min kloke og spirituelt engasjerte venninne, Kristin Flood, hadde lokket meg til Danmark på et kurs i Lataifen, etter inspirasjon fra de mystiske sufiene, intet mindre.

hvit-essens-lataif-diamond-logos
Hvitt på hvitt, fra innerst til ytterst.

Det dreiet seg om å tydeliggjøre indre fornemmelser; sette farge, form og navn på dem, for å si det enkelt. Et slags indre «kors» , bestående av en hvit, sort, grønn, gul, rød og gjennomsiktig essens, eller psykisk fornemmelse, om du vil.

Seks subtile fornemmelser

Forstår du ikke hva jeg mener? Det skjønner jeg godt. Det tok meg mange år å få en følelse av denne Lataifen, som betyr » De seks subteliteter»og deres dertil hørende psykospirituelle organer, for å sitere Wikipedia.

Her er noen utdrag:

De «Seks subtelitetene» regnes som en del av Selvet, slik kjertler og indre organer er en del av kroppen, ifølge Sufi psykologi.

En spirituell utvikling innebærer oppvåkning av disse subtile sanseorganene, som ligger latent i alle mennesker.

En guide er nødvendig for å aktivere disse fargesentrene i riktig rekkefølge.

Roen finnes i et hav av hvitt

Og slik kan det vel være. Men akkurat som en tyrefekter bruker et rødt teppe for å oppildne oksen, kan du omgi deg med hvitt for å finne en dypere ro og trygghet .

Og selv om du aldri har gått på et kurs, eller møtt en sufimester, kan du kjenne roen som sprer seg når du vandrer inn i det hvite paradiset av en vinter som omslutter oss nå.

Den Hvite Essensen er den man kjenner spre seg innvendig når man bare vet, når man føler seg trygg, når alt faller på plass. Omtrent som etter en god skitur.

Så spenn på deg skiene, broddene, eller hva du vil. Men gjør det langsomt. Kontakten med den hvite essensen krever ingen anstrengelse. Nesten motsatt.

Vær tålmodig, slapp av, pust med magen, prøv å kjede deg litt! kan jeg lese i mine notater fra 10 år tilbake.

Det er mye mellom himmel og jord, men også på innsiden av oss selv.
Det er mye mellom himmel og jord, men også på innsiden av oss selv.

Ikke min yndlingsaktivitet, for å si det forsiktig. Men det må til om man vil få tilgang til en bunnsolid og avslappet viljestyrke som kommer fra dypest nede i magen og som ikke har noe med å ta seg sammen å gjøre, men å gi plass, gi slipp, vise tillit til at hodet ikke ordner opp i alt. Stole på at ting ofte faller på plass i kraft av sin egen tyngde.

Den hvite essensen omtales ofte som Kamelen blant essenser.  Den er utholdende. Den kan bære deg gjennom ørkenen uten mat og drikke. Det går langsomt. Men den gir ikke opp.

Så lenge du sjekker hvitbalansen med jevne mellomrom.

Les Mer
ryan-trecartin-foto-bodil-fuhr-art-los-angeles

Visuell LA Vibe på steroider: I Begynnelsen var faktisk Ordet

Intet sanselig skal være deg fremmed i møte med Lizzie Fitch/Ryan Trecartins multimediale univers på Astrup Fearnley museet. Gulv, vegger og billedrammer er pakket inn i mykt stoff, stolene du kan beundre kunsten fra vibrerer, de svulstige skulpturene ved inngangspartiet ligger på ekte, barndomsduftende høy og lydbildet som omgir video, bilder og skulpturer, er så kakafonisk at man blir lett hysterisk.

LizzieFitch/RyanTrecartin-astrupfearnley-modernart
Et lite utdrag av en skultpurgruppe som viser mennesket fra apestadiet til overmennesket.

Perfekt party-temperatur, altså,  der man virrer rundt og forsøksvis tar inn dette mektige universet av tilsynelatende humørfylt lekenhet med blant annet menneskelighet, media, identitet og kjønn som tema.

Men følelsen av noe uhyggelig lurer selvfølgelig under overflaten.

I skulpturparken deformeres og rekonstrueres kropper over en lav sko, mens man i videoene utsettes for så mye kortklipt digitalisering at man mister ethvert tilløp til tråd.

lizzifitch/ryantrecartin-astrup-fearnly-lalove
En skulptur fra kunsterduoens tidlige periode.

-Samtlige verk er gjennomsyret av den samme, kakafoniske fortellingsideologien. Her møter vi eksploderende fortellerkunst, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran. Om kapp med det overdøvende lydbildet.

Det som gjenstår er forvirringen, sammensattheten og oppløsningen – ikke minst visualisert av to kloder malt på et lerret plassert på en ballettbarre i  bunnen av et tomt svømmebasseng. ( okei et rom malt som et tomt basseng, da). Malplassert og metafisert, for å si det sånn.

lizziefithch/ryantrecartin-art-astrupfearnelymuseet
Sjeldent rolig i «svømmebassengrommet»

For det er fort gjort å ty til nye orddannelser her . Alt er så gjenkjennelig. Og likevel så nytt. Alle klisjeene plukkes opp og rekonstrueres med en glad og tilsynelatende naiv estetikk.

Ikke minst i videoene. For å si det med pressemeldingen:

En hysterisk og skrudd verden

«De outrerte karakterene levererer en skjellsettende opplevelse av en hysterisk og skrudd verden, med dyp klangbunn i dagens digitale virkelighet(   )Med referanser til amerikansk ungdomskultur, næringslivsretorikk og reality-tv, utforsker de selviscenesettelse og teknologiens påvirkning på menneskets evolusjon, identitet og relasjoner.»

Alle vil bli sett, alle vil snakke, men de sier ingenting av betydning i dette filmatiske  teatret. Relasjonene er like flytende som kroppene.

astrupfearnley-lizziefithc/ryantrecartin
Kjønn og rase viskes ut i Plaza Point.

-Let’s redefine humanity! utbryter en av karakterene  i Plaza Point, en ustyrtelig morsom parodi på mumbojumbo corporate BS, eller «næringslivsretorikk» som det heter i pressemeldingen

Kaos hele veien, altså. Men det er her kunstnerne kommer inn som reddende engler. De viser vei, rammer inn og estetiserer. Etablerer kakafonien som en visuell helhet.

Alt starter med et manus

Men all den fargeglade visualiteten til tross; alt starter faktisk med et manus, sier Ryan Trecartin, den ene delen av kunstnerduoen, Lizzie Fitch/Ryan Trecartin, som har arbeidet sammen siden de gikk ut av Rhode Island School of design i 2004.

astrupfearnley-art-lalove
Companion Quarry er tittelen på denne skulpturen. En liten historie i seg selv.

-Til og med skulpturene behandler vi som manus, sier Trecartin.

Sammen finner de objekter som kan erstatte ordene. Slik skapes en egen dimensjon. Og på et paradoksalt vis får ordene tilbake sin mening. I en verden der hvordan du sier ting og ser ut når du sier dem har fått større betydning enn ordene selv.

Les Mer

5 klassiske trender for sommeren

Ingen nyheter er gode nyheter. I alle fall for dem som liker å bruke de dyreste designplaggene over flere sesonger.

Mye gammelt nytt

Og det er mye gammelt nytt for sommeren. For eksempel de flagrende blomsterkjoler og volanger,  tett opptil bohemelooken, som denne gangen heter ibiza boheme ifølge ELLEs trendbibel for ss 2018.

blomstrete kjole-miss-maya
Striper eller blomster? Valget er fritt og stort. Her fra Miss Maya.

Discofeberen, med paljetter, enarmede bluser, og metalliske stoffer, holder fortsatt hoff, for ikke å snakke om sportsmoten; med friske farger, striper og sportsplagg som utgangspunkt.

Nok paljetter i Sonia Rykiel toppen med sin mørkeblå sommerfugl.

Alt det ovennevnte er brukbart for oss godt voksne, om vi bare utøver beherskelsens kunst og legger inn elementer på en kledelig måte. Påfugler med slitte fjær er ikke noe man setter på utstilling.

Pudderpasteller er brukbart

Sukkersøte pasteller er vel også noe man strengt tatt forbinder med ungdom. Pudderpastellene, derimot, dueblått og såkalt gammelrosa kan være særlig kledelige. Men hold dem opp mot ansiktet før du bestemmer deg.

rosa-sko-mote-bodil-fuhr
Hvorfor ikke rosa sko?

Så kan du kjøre på, gjerne med flere pastellfarger på en gang , i løse, litt oversized plagg, som skapt for behagelige sommerdager. Men ligg unna Hawaiikransen!

La underkjole være underkjole

Og hopp over kolliderende primærfarger a la 80-tallet. Det er ikke noe å strebe etter for stilsikre damer over 50. Like lite som den gjennomsiktige trenden og underkjolen med spaghettistropper man nå kan bruke som kjole. Gjerne under en t-skjorte, noe som ser feil ut på alle andre enn en klesbevisst 20-åring.

holzweiler-red-fashion
Men gjerne litt fargekræsj i tilbehøret – her fra Holzweiler.

Ekstra fjær og frynser som svinger med den effektive gangen er heller ikke tingen. Langt mindre den ukledelige city shortsen, som av en eller annen grunn holder motefortet.

Så hva blir igjen for oss middelunge som fortsatt vil henge med uten å bli patetiske?

Klassikerne, selvfølgelig.

trenchcoat-klassisk-mote-bodil-fuhr
Trenchcoaten kan godt være helt vanlig også.
  1. Trenchcoaten. Som nå skal pimpes med de underligste variasjoner. Men hvorfor ikke bare gå for den man har? Og koste på seg et nytt skjerf for nyhetens skyld. Jeg blir aldri lei den mørkegrønne trenchen jeg kjøpte på outlet utenfor Palm Springs for 15 år siden.
  2. Denimen. Lyseblå punkjeans med huller er ut. Uten at jeg feller noen tårer. De blankpolerte, mørke jeansene , derimot, er på plass. Gjerne med høyt liv og ekstremt vide ben. Her har norske Tom Wood et særlig bra utvalg.
  3. Marine – looken. De hvite buksene og den blå genseren. Eller omvendt. Og naturligvis stripegenseren. Striper i det hele tatt. Og om du, som meg,  foretrekker monokrone antrekk, kan du slippe deg løs på veskefronten. Gjerne to stykker ad gangen.
  4. For ikke å glemme blyantskjørtet. Ifølge Vogue skal det nå bæres med flate sko, men skulle du føle for noe mer gammeldags eleganse  a la italienske filmstjerner fra 50-tallet, er det høye hæler som gjelder.
Les Mer

Jeg har alltid vært interessert i språk. Nå vet jeg hvorfor.

En av de vakreste filmene om sår hverdagsromantikk jeg vet om, kretser rundt et italiensk-kurs. Der har en gjeng lett mistilpassede individer av de forskjelligste grunner funnet dette språket som fellesnevner.Italiensk for begynnere utvikles romansene ispedd passe mengder pasta og opera, og man tror selvfølgelig at dette har noe med det italienske å gjøre. Kjærlighetens og sensualitetens språk og kultur vil naturlig føre med seg slikt.

Hjernen er stjernen

Og ja, kanskje det , men det kunne like gjerne være tysk! eller kinesisk! får jeg vite etter å ha lest om hjerneforsker Kaja Nordengens bok «Hjernen er stjernen». Der fremkommer det at «å lære nye ord setter i gang de samme belønningssystmene i hjernen som aktiveres av god mat, sex og rusmidler.

hjernen-er-stjernen-nevrovitenskap-stimulerende
Deilig med populærvitenskapelige bøker som sier sex.

Whååååt!? Jeg har alltid interessert meg for språk. Jeg kan vel til og med kalles en slags filolog, etter et godt brukt mellomfag i engelsk og et grunnfag i spansk. Sistnevnte grundig forberedt i Mexico og omegn; altså med rikelig tilgang på sydlandsk fynd og klem.

Hvor tilfredsstillende kan det bli?

Men jeg kan ikke huske et eneste øyeblikk av sanselig tilfredshet der jeg curlet meg fremover til en slags forståelse av dette vilt fremmede språket. Et midlertidig fravær av frustrasjon, sånn innimellom, ja. Men det var også det hele.

glossary-teaching- french
5 om dagen er nok.

Kanskje fordi jeg var ung? Og hele tilværelsen var såpass kaotisk at det var vanskelig å skille klinten fra hveten?

Vanskelig å skille de sanselige nytelsene

Men jeg har jo forsøkt å lære fransk også. Først på kombinert sommerferie/språkkurs en sommer i Cannes, der jeg ærlig innrømmer at det var vanskelig å skille de sanselige nytelsene fra hverandre. Den daglige menyen besto av gåseleverpate,  sjokolademousse og champagne. Ja, det var andre goder også. Og jeg var fortsatt ung.

champagne-smorer-tungebåndene-
Talegavene får gjerne et oppsving med champagne.

Men for bare noen år siden dro jeg på en måneds språkkurs i Juan les Pins, full av pågangsmot og ganske mange franske gloser jeg hadde plukket opp på en blanding av intuisjon og hukommelse.

Verdens vakreste språk

Og jeg var klar for flere! Mange nok til at jeg kunne diskutere eller bare dvele ved hva som helst på dette språket som i min verden er det aller vakreste.

larousse-fransk-sprakkurs
Gulnet, javel. Men glosene er vel stort sett de samme?

Men da hadde jeg ikke tatt høyde for grammatikken. Dette firkantede bolverket som kan ta knekken på enhver gloselært og sanselig glede.

Jeg lærte om konjunktiv og preteritum, futurum og whatthenotum. Så stappet ble jeg av fortid og tenkt fremtid at jeg mistet både munn og mæle.

Slakteren prøvde seg på engelsk

Jeg aksepterte det endelige nederlaget som et faktum, da jeg ankom den lokale slakteren og stotret og stammet så fælt at han , den fåmælte slakteren, prøvde seg på engelsk.

Siden har jeg ikke snakket et ord fransk.

Men nå, takket være Kaja Nordengen, har jeg dratt frem Larousse, den franske ordboken.  Og, ja. Jeg lot grammatikk-bøkene ligge.

Så får vi se om det virker.

Les Mer