giza-egypt-pyramids-bodil-fuhr

Hemmeligheten ligger i stenen

Jeg lener meg mot bilvinduet. Ser de sandfarvede husene. De høyrøstede moskeene, den forurensede stjernematte himmelen over Kairos  22 millioner innbyggere og tenker; dette blir en ensom tur.

En liten rød djevel

Damen ved siden av meg i minibussen; en snakkesalig 50-åring med babystemme, har nettopp fortalt at en liten rød djevel løp foran henne og viste vei på flyplassen, før den hoppet opp og smatt inn i hennes tredje øye.

Hjelp. Tenk hvis alle de andre i gruppen er like speisa som henne!

Da blir dette en reise frem og tilbake til meg selv.

pyramid-egypt-bodil-fuhr
Siste etappe mot pyramiden gjør vi på beduiner-vis. Foto: Bodil Fuhr 

Tilbake til meg selv i en annen utgave, vil jeg tro, etter alt det jeg nå skal utsette meg for; Templer, pyramider og gravsteder fra morgen til kveld i 12 dager. Med en gjeng, hva skal jeg si; alternative tenkere, som tydeligvis tar inn signaler fra usynlige skapninger.

Uvirkelig geometri

Jeg våkner tidlig i en deilig bred seng på  Giza Marriott hotell og får bekreftet det piccoloen lovet kvelden før: Jeg har faktisk utsikt til Kheopspyramiden! Som et stykke uvirkelig geometri rager den i utkanten av den vakre palmehagen, der jeg skal spise frokost og møte mine 32 medreisende på  denne hellige turen med Sacred Earth Journeys.

Egypt-pyramids-freddy-silva-divine-blueprint
Den Store Plan-guiden Freddy Silva (til venstre) beriker oss med innsikt i geometriske detaljer. Foto: Bodil Fuhr

Jeg er mest spent på Freddy Silva, en mann med usedvanlige kunnskaper om jordens hellige steder og de oppsiktsvekkende presise korrelasjonene dem i mellom. Boken hans, The Divine Blueprint, har jeg ikke lest, jeg skal bare være tilstede og oppleve mest mulig av disse spesielle stedene.

Høytravende teorier

Og spesielle er de. Ofte på en helt annen måte enn de såkalte egyptologene vil ha det til. Vår egen  egyptolog, Vivian, har den tradisjonelle skolekunnskapen. Freddy tar liksom flukt og løfter det hele med teorier som er så høyttravende at jeg knapt kan følge med.

egypt.pyramid-camel-freddy-silva-bodil-fuhr
Høytravende innsikt fra kamelryggen. Foto: kameldriveren, som insisterte på denne latterlige poseringen.

-Hold deg fast og len deg godt bakover!

Jeg har satt meg på min knelende kamel, Moses, og venter på at den skal reise seg. Det virker helt naturstridig å lene seg bakover, når det er akkurat dit man heller, men det er litt som å kjøre motorsykkel ; du må gå med bevegelsen  – ikke mot den.

Noen slippes løs

Så det gjør jeg. Og vi. En i gruppen, en ung, nedtatovert fyr med løvehår, blir til og med sluppet løs av kameldriveren – han galopperer rundt på egen hånd til alles forlystelse.

Vi har det gøy mens spenningen bygger seg opp der vi nærmer oss den minste av de tre pyramidene på Giza-platået.

egypt-sfinxen-bodil-fuhr
Og over alle tre pyramidene på Giza-platået vokter Sfinxen.

Som Freddy Silva uttrykker det; Hvis du hadde en hemmelighet du ville gjemme for ettertiden: Ville du lagt den ut i det mest opplagte stedet? Eller ville du gjemt den unna i det lille. unnselige?

Om jeg har forstått ham riktig, handler dette om en sivilisasjon som var knyttet sammen med andre lignende sivilisasjoner på jorden: Macchu Picchu, Stone Henge, Påskeøya, for å nevne noen. Totalt malplasserte, massive stenkonstruksjoner er fellesnevneren.

Men som Freddy sier, gang på gang, om disse ufattelige presise og gigantiske konstruksjonene fra tusenvis av år tilbake ; ingen ting er skrevet i sten.

Samtidig er det jo akkurat det det er; Hemmeligheten ligger i stenen.

Er det den vi skal finne ut av ?

Les Mer
egypt-bodil-fuhr-.no

Endelig gjensyn med pyramidene i Egypt!

Nå er det dags for en tur til Egypt . En tur jeg har gledet meg til i mange år, helt siden jeg var der på en liten svipptur for over tyve år siden.

Jeg ble så grepet av de massive minnesmerkene fra en annen tid at jeg bestemte meg der og da for å komme tilbake.  Uten å måtte forholde meg til annet enn min indre opplevelse i et reiseselskap som var innstilt på det fantastiske, eller hellige , om du vil. Like fullt som de historiske og vitenskapelige fakta.

egypt-pyramide-bodil-fuhr
Man røyker ikke på innsiden av en pyramide. (Foto: Rune Venjar)

Nå har jeg funnet det. Et reiseselskap som spesialiserer seg på hellige steder på jorden. Og som visstnok leverer med en reiseplan og en guide som løfter opplevelsen til et nytt nivå.

I løpet av 10 dager skal vi besøke nesten dobbelt så mange pyramider, templer og hellige steder. Reisen starter ved et 5-stjerners-hotell i Giza med romutsikt til pyramidene og fortsetter i zik-zak langs Nilen via kamel, buss, lokalfly og et 4-dagers cruise.

Adgang til Kongens kammer

Det religionshistoriske kalaset avsluttes med et «privat besøk» i Den Store Pyramiden i Giza, der vi får til gang til kongens kammer for en siste meditasjon.

Som vår reiseleder uttrykker det i en forhåndsmail ;  man smetter ikke innom denne pyramiden første dagen. En slik opplevelse må man være sjelelig forberedt på.

egypt-pyramide-bodil-fuhr
Sjelelig uforberedt. På innsiden av Den Store Pyramiden for 22 år siden, (Foto: Rune Venjar)

Jeg gleder meg helt vilt og forbereder meg både i tanke og handling, naturligvis. Jeg skal jo ri på kameler om dagen og kle meg til femstjerners middag om kvelden, i alt fra 15 til 35 grader. Så det blir ikke den minste kofferten, for å si det sånn.

Samsonites kamskjell

Hadde det ikke vært for min bulkete gamle Rimowa, (som jeg nå må til Køln for å reparere!) hadde jeg vurdert en klassisk Samsonite med det karakteristiske kamskjell mønsteret. Bare fordi Kamskjellet jo er pilgrimenes emblem på vei til Santiago de Compostela, der den hellige St Jacob visstnok ligger begravet.

samsonite-bodil-fuhr-mikke-mus
Samsonites kamskjell kommer i mange varianter.

Og for meg blir turen til Egypt en slags pilgrimsreise. En påminnelse om den fantastiske kloden vi besøker for en kort tid . Til tross for kriger, miljøkatastrofer og et eksplosivet Midt-Østen som ikke akkurat inviterer til turisme.

Andektig turisme

Men som guiden vår uttrykker det i sin forhåndsreklame; Jeg kommer ikke med mer informasjon enn at dere kan nyte disse storartede bygningene i deres stille sinn.

En slags andektig turisme, med andre ord.

Det går jeg for!

Les Mer
flashdance-tobita-razzi-foto

Flashdance! =folkefest på Chateau Neuf

80-tallet eksploderer foran øynene i en Flashdance verdig 2018. Elektroniske sceneskift glir over som smekre drømmescenarier, de kollektive dansenumrene oser av spilleglede og orkesteret er hysterisk velblåst.

flashdance-foto-bodil-fuhr
Det begynner mørkt. Foto: Bodil Fuhr

Okei, så fremstår hun ikke akkurat som en maniac på dansegulvet, heltinnen Alex Owen, aka Heidi Ruud Ellingsen. Men hun synger og spiller med en ekte overbevisning. Og danser mer enn godt nok til å at vi lar oss rive med av henne  og resten av gjengen i Flashdance The Musical på Chateau Neuf.

Glitter og glæmm

Hele oppsetningen freser og glitrer omkapp med den filmatiske 80-talls-originalen.

Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på litt humor innimellom sentimentaliteten. Fantastiske vokalprestasjoner og raffinerte scenebilder sørger for at det aldri blir klissete.

flashdance-foto-tobita-razzi
Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på humor. Foto: Tobita Razzi.

Ja, Heidi Ruud Ellingsen nøler et nanosekund før hun kaster seg rundt stolen i stykkets herostratisk berømte dusjscene. Men minst 80 prosent av publikum har sett filmen og vet at de snart får se en superhot kalddusj av den typen som fostret Wet t-shirts- konkurranser over hele verden. Og damer i herreskjorter ble den nye, rosa  neglisjeen.

Sexy blir stuerent

Sexy blir liksom stuerent når man går tilbake til 80-tallet . Dengang selv feminister iførte seg miniskjørt, rød leppestift og nettingstrømper (sterk overgang fra kort hår og snekkerbukser på 70-tallet).

flashdance-foto-tobita razzi
Ikke prøv dette hjemme. Foto: Tobita Razzi

For oss som husker filmpremieren på Colosseum, er dette et herlig gjensyn. 80-tallet revisited blir liksom enda mer 80-talls enn vi husker det. Paljettene blir grønnere, skuldrene blir bredere og livet blir enkelt, bare man får realisert Drømmen.

Vuggen for Me-generasjonen

Den offisielle trangen til å komme seg opp og frem; vise hvem man er, hva man er god for – ble unnfanget på 80-tallet – selve vuggen for me-me-me-generasjonen. Eventyret sluttet ikke lenger med at han fikk henne, men at hun/han fikk seg selv i suksess-utgaven.

flashdance-the-musical-norway-photo-boidl-fuhr
Askepott møter drømmen om seg selv. Foto: Bodil Fuhr

Nå som vi er blitt individualisert inntil det patetiske, (les mer om dette her) er naturlig nok 80-tallet kommet tilbake i motebildet. Og altså, musicalscenen. Stedet der dette prangende tiåret definitivt gjør seg best.

Les Mer
bodil-fuhr-collective-oslo-art-fashion-festival

Kunst og mote fusjonerer på Aker Brygge

Igjen! Går det et kreativt sus over Aker Brygge. Collective Oslo Fashion Art Festival, med multitalentfulle Hilde Pettersen Reljin i spissen, tar Oktober på alvor og lager en tre-dagers-fest av de sjeldne.

Fest og farger

Her kan man la seg berike av Talks på formiddagen (sjekk programmet her, så rekker du å få med deg dagens (lørdag) talks, som begynner kl 14.30 på Mellomstasjonen) utstillinger hele dagen og fest og performance på kvelden.

collective-oslo-fashion-art-festival
Kunst og klær over hele linja.

Jeg tok meg en tur på torsdagen for å få med meg det ekstreme mangfoldet som gjør denne festivalen så spesiell.

Men du kan komme til å trenge både google maps , god tid og en smule fantasi for å finne frem til alle kunstnerne, som viser frem klær, foto, malerier og digital kunst i alt fra handlegater til restauranter og bortgjemte lokaler du må heises opp til.

Moteblogger og it-girl Celine Aagaard lanserer både eget klesmerke og fotoutstilling denne høsten.

I går, fredag, hadde jeg gledet meg til interessante talks på formiddagen og åpningen av selve hovedutstillingen på Mellomstasjonen.

Men så ble jeg hasteinnkalt til å gjøre en talk med mesterfotografen Dusan Reljin, som jeg har hatt gleden av å følge siden han jobbet som assistent for Graig Mc Dean på 90-tallet. Den gang han ble med meg på jobb i Bret Easton Ellis leilighet på Manhattan og bidro til en kul broadsheet-helside i Aftenposten.

dusan-reljin-bodilfuhr.no-collective-oslo-art-fashion-festival
En snakk om kunst og mote med Dusan Reljin.

Siden den gang har Dusan vasset i kjendiser, kommersielt lukrative oppdrag og spennende kunsteriske utfordringer.

Arbeidene hans henger i Museum of Modern Art i New York. Og for tiden jobber han med et større kunstprosjekt med Marina Abramovic i Nasjonalmuseet i Beograd, der de begge kommer fra.

Fordi jeg måtte hjem og skrive om denne festivalen, rakk jeg bare en talk bortsett fra min egen. Og hovedutstillingen gleder jeg meg til å besøke i dag, lørdag, som også er festivalens siste dag.

extraweg-collective-oslo-fashion-art-festival

Bare et utsnitt av Extrawegs bevegelige 3D-kunst.

Særlig gleder jeg meg til Extraweg, aka Oliver Latta, en Berlin-basert designer og illustratør som lager live action imagery. En slags Gustav Vigeland i tyggis-utgave.

I tillegg til Dusan Reljins smeltende portretter – er dette årets visuelle sensasjon fra en festival som presenterer kunst over hele linja – fra det estetisk kommersielle til det fascinerende eksperimentelle.

Love it!

Les Mer

Sjuskete moro på Nationaltheatret

Åpningen er sterk; en ensom figur står høyt hevet over scenen og gir et skremmende effektivt bilde av den nerdete, sære gutten som bare er noen tastetrykk unna guddommelig status som DJ.

Savnet felleskap

Neste tablå i Arbeidstittel: Savnet felleskap viser et stort filmlerrett med fugler som flyr i såkalte skyformasjoner på vei sørover. En av klodens mest beundringsverdige flokkmentaliteter.

På scenen sitter  tre skuespillere innpakket i plast med masse grønne planter rundt seg. Drivhuseffekten er ytterligere understreket av et røykfylt drivhus som stadig vekk oppsøkes.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Drivhuseffekten får sitt.

Fuglene har skjønt det;  de drar dit de skal på rent instinkt, uten å tenke over sommerkroppen eller andre uvesentligheter før de tar av til Syden.

Menneskene, derimot, har mista det. De klarer ikke engang å snakke sammenhengende der de sitter passivt og følger fugleflukten på en skjerm.

Uten dogmer

De sammenlenkede tablåene som nå følger harselerer først og fremst over individets hjelpeløse oppgave i en verden uten dogmer, der alle fra Jesus til Det Norske Arbeiderparti har mistet sin relevans.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Jesus + Arbeiderpartiet. Også her.

Nå skal man ikke lenger finne seg selv, man må skape seg selv fra bunnen av. «De andre» er bare tilskuere, relasjonsproblemer som skal løses, fortrinnsvis av en coach som gir  «mestringsfølelse».

De sliter konstant med å komme i kontakt med hverandre , de fire skuespillerne, som sammen og hver for seg leverer slapstick på høyt nivå.

De absurde tablåene harselerer over alt vi siviliserte mennesker bedriver for å komme nærmere hverandre; fra bokklubb, til vennemiddager, dugnad og nudistleir.

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Herlig moro om kropp og sånn.

Det er morsomt, på den tidvis ubehagelige måten. Noen ganger overtydelig, på den irriterende måten. Men alle med Jon-Fosse-angst og sans for slapstick, kan trygt innta plassene på Amfiscenen.

Hva vil han si?

Der kan du lure på hva han prøver å fortelle oss med denne forestillingen; den geniforklarte Jonas Corell Petersen, som både har skrevet og regissert stykket.

Er det at vi, som fuglene, trenger å hente oss inn på en indre styrelse for å kunne oppnå et ekte felleskap? At all Solidariteten , som siden 60-70-tallet har bygget seg opp til guddommelige proporsjoner – har mistet sin kraft?

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Hver mann, sin solidaritet.

Har noen av oss – i all vår streben mot det dogmefrie mennesket, selv endt opp som de apekattene vi ler av i zoologisk hage?

Referansene er mange i dette fragmentariske stykket. For det er jo slik livet er blitt – oppstykket . Vi er alle Work in Progress – og nåde være med den som stagnerer !

Men det blir for mye , selv for et publikum som sjekker mobiltelefonen hver femte minutt. For mange gode ideer over for lang tid. Med pause innimellom!?

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Alene sammen.

Å dømme etter tittelen er det kanskje tenkt at stykket skal gjenta seg selv, være for langt, for usammenhengende, slik et utkast til et ferdig arbeid er det.

Eller så er det bare et resultat av at regissøren har skrevet stykket selv og forelsket seg i too many darlings han ikke hadde hjertet til å ta livet av.

Uansett ble det for mye moro på de samme premissene for meg . Halvannen time før pause var akkurat passe.

Les Mer

Kunsten er bare en unnskyldning, ifølge Jeff Koons.

Det kjennes lett surrealistisk å observere Jeff Koons, et selvgestaltet kunstverk, der han poserer i designer-dress foran sin famøse porselensstatue av Michael Jackson og Bubbles på Astrup Fearnley museet.

Hyper sivilisert

Begge de to verdensberømte mennene har gjort heroiske forsøk på å heve menneskets såkalt dyriske natur til eteriske høyder. Jackson ved å oppheve en sjimpanse til sin beste venn; Koons ved å gjengi sitt sexliv med pornostjernen Cicciliona i en uskyldig marsinpankake-variant verdig Marie Antionette.

Tilskueren er en viktig del av verket.

Slik altså jeg ser det. Og det er det avgjørende moment, i følge Jeff Koons, som lar det være opptil tilskueren å fullføre sine arbeider. Slik det passer dem.

Alle kikker

Blir jeg for eksempel stående litt for lenge og betrakte de hyperestetiske samleiefotografiene, (som befinner seg bak et hvitt forheng om foreldre skulle ønske å holde sine mindreårige på avstand) er jeg automatisk definert som den kikkeren pornoindustrien er helt avhengig av.

-Det er alltid tilskuerens observasjon som avslutter et kunstverk. Og den ultimate finishen for meg som kunstner, er at de forlater verket med glede. Jeg forsøker å stimulere folk med optimisme, sier Koons med dette evig barnlige uttrykket sitt.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Jeff Koons vil spre glede.

Få har som denne mannen demokratisert kunsten, tatt massenes kitschy estetikk og gjengitt den i ny, konseptuell og hyperintelektuell innpakning du må ha lest franske samtidsfilosofer for å forstå.

Slik er han beundret og respektert av såvel folk flest som museumsdirektører. Jeff Koons kan i aller høyeste grad oppfattes på flere nivåer.

Stoler på seg selv

Like fullt: kunsten har gitt ham en ekte følelse av seg selv, ikke minst da han skjønte at kunststudiet kunne knytte ham sømløst til alle andre disipliner av interesse; samfunnsfag, filosofi, andre estetiske fag.

-Jeg dro innover, sier han om begynnelsen av sine kunststudier.

Der ble han til han hadde lært å stole på seg selv og enda litt til. Så han kunne komme ut og akseptere alle andre.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Basketballer i filosofisk forkledning.

Man kunne kanskje tro at en mann som har behov for å gjengi seg selv og sin kone midt i seksualakten kunne ha noe nevrotisk over seg, men ingenting kunne vært fjernere fra denne mannen, som er like overraskende bløtt i water som de basketballene som flyter i et glassmonter like ved.

Handler om aksept

-Alle mine arbeid handler om aksept, alle har et metafysiske nivå, et aspekt av refleksjon, slik at tilskueren har noe å spille videre på.

Og  akkurat denne dialogen er essensen av hva Koons vil formidle med sin kunst. Han føler et større og større ansvar for å dele sine ideer, det er en personlig kommunikasjon med kontinuitet, som han kaller det. Og med langtrekkende konsekvenser.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Oppblåst og full av liv.

-Kunst er for meg bare en unnskyldning for å komme i kontakt med dialogen om stadig å bli til; muligheten vi alle har til kontakt med vårt universelle potensiale, sier Koons med denne gløden i øynene som bidrar til den profetlignenede statusen han har opparbeidet seg som samtidskunstner.

-Folk ser på mine  bilder og blir begeistret over å oppdage sitt eget potensiale! Den eneste muligheten vi har for å transcendere, er ved å finne noe større utenfor oss selv!

Michael = Maria?

Du kan i alle fall være sikker på at det sirkulerer lag på lag av symbolikk utenfor Koons’ tilsynelatende enkle objekter. Ta for eksempel hans Michael Jackson figur.

Den representerer, ifølge kunsteren selv,  en spirituell autoritet med sine mange pyramideformer og alluderer blant annet til Michelangelos La Pieta, der Maria Magdalena holder den døde Jesus i sine armer.

Intet mindre.

Les Mer

Peer Gynt – narsissistenes evige superhelt

Det er lett å forstå at en løgnaktig, aggressiv, selvopptatt skurk  fascinerer en hel verden. Men hvorfor blir Peer Gynt betraktet som en helt i Norge? Så til de Grader at vi har oppkalt en pris etter ham?

Det glatte lag

Ikke så greit å svare godt på, ifølge Nationaltheatrets husregissør Sigrid Strøm Reibo, som gav Peer Gynt det glatte lag da hun introduserte den mesterlige, franske oppsetningen som gjestet Ibsen-festivalen denne uken.

Arnaud Bertereau drar oss med i Peers skitne berg-og-dalbane av et liv.

Han avslutter aldri noe, Når han møter motstand, går han utenom. Han flykter fra smerte. Kort sagt; han arbeider seg aldri gjennom Livets harde sider,

Han er i det hele tatt et glansbilde på Opportunisten – den nye mennesketypen som fikk spillerom på 1860-tallet – som vil Gripe sjansen når han har den; konsekvensene og hensynet til andre mennesker kan du deale med etterpå.

Så hvorfor er vi nordmenn så fascinert av denne nasjonale antihelten?

Peer drikker og drømmer seg bort fra sine fattige kår.

Sannsynligvis fordi altfor mange av oss er pinlig nært beslektet. Storsinn og altruisme er jo ikke nettopp  klassisk norske egenskaper, historisk har vi hatt mer enn nok med å karre til oss av det skrantne jordsmonnet vi er blitt tildelt.

Troll-testen

Enhver er seg selv nærmest når det er kilometervis til neste gård. Grensen mellom å være seg selv og være seg selv nok, blir fort uklar, selv om Dovregubben truer deg på livet.

Selv om vi nå som nasjon har det bedre enn noensinne, har småligheten satt seg fast; vi er oss selv nok som aldri før. Mens den store, eksistensielle oppgaven «å kjenne seg selv»skylles ut med badevannet.

Peer flykter – og møter seg selv i døra.

Derfor er det så viktig å lene seg tilbake i plysjstolen og bli minnet om denne vesentlige forskjellen, mens en viril ung mann kaster seg ut og inn av skjebnesvangre historier rett foran øynene på oss. Peer Gynt, altså.

Skrell en løk!

Han er bildet på det egoistiske og dermed mislykkede forsøk på selvrealisering, der han sitter med tårer i øynene og skreller løken ned til ingenting.

Som han selv sier det: Hvor var jeg hele tiden? I mitt håp, i min tro, i min kjærlighet?

Nåden kommer med kvinnene.

Si det. Han var vel mest opptatt av å dyrke barnet i seg, eller drittungen, om du vil, som den Peter Pan han også er.

Men det er altså likevel håp. Til tross for at vår alles Peer redder seg selv på bekostning av andre helt til siste dråpe, bevilges han nåde . Det evig kvinnelige, for å si det med Goethe, tar ham i sin favn når han endelig er klar for den. Nåden, altså.

Den treffer som kjent når mørket er som dypest.

Les Mer

Alltid en tid for klær – heldigvis!

Alt har sin tid, sies det – om du planter eller sår, gråter eller ler – kan du banne på at uansett hva som skjer, så har det kimen til det motsatte i seg.

I denne dystre dyden av opp-og-ned-nødvendighet kan det være en solid trøst å huske på at noe aldri forandrer seg: Hver eneste dag, 365 dager i året, må vi finne frem et eller annet å ha på oss.

Er det noe rart vi trenger et visst utvalg? At vi kan ha vondt for å bestemme oss? For ikke bare skal tøyet være rent og pent, det skal være passe varmt og fortrinnsvis vakkert og tidsriktig også. Og ikke minst: det skal være DEG!

Sonia Rykiel toppen i silkechiffon passer perfekt i stoffkvalitet og snitt under den korte ulljakken fra Maje. Dette er min redningsplanke av et antrekk når jeg bare skal ut en tur. Foto: Elisabeth Snaprud
Sonia Rykiel toppen i silkechiffon passer perfekt i stoffkvalitet og snitt under bolerojakken i ull fra Helmut Lang. Paljettpynten i mørkeblått bryter med det monotone, sorte uten å ta for stor oppmerksomhet. Dette er min redningsplanke av et antrekk når jeg bare skal være «litt fin». Skal jeg være litt finere, tar jeg på høye hæler.

Da er det fint å ha endel plagg som går godt sammen, som ser bra ut selv etter rens og vask, og som ikke minst; (floskelalarm!) gjør deg til den beste utgaven av deg selv. Om ikke annet; får det til å se ut som om det er du som har på deg klærne – ikke omvendt. (hver gang jeg får lyst på en mønstrete kjole, blir jeg minnet om den sistnevnte effekten.)

Ovennevnte er noe av ambisjonen med denne bloggen; forsøke å skape en bevissthet omkring hva vi velger å ta på oss og hvorfor. Jeg kommer til å plukke ting fra butikker, på nettet og mitt eget garderobeskap – bare for å vise bredden, systematikken og tanken bak en garderobe som kan funke ganske så bra for et hverdagsmenneske som bryr seg om hvordan hun tar seg ut i andres øyne. For det gjør vi, enten vi går for det helsvarte antrekket, det myke norske; blå-beige looken eller kjører på med stripete strømper og blomstrete kjoler. (Anbefales ikke for damer etter 40.)

Toppen går akkurat passe langt nedenfor jakken, som er akkurat passe innsvinget. Og de smale skinnbuksene er i såpass kraftig, mykt skinn at de ikke klistrer seg til bena.
Toppen går akkurat passe langt nedenfor jakken, som er akkurat passe innsvinget. Og de smale skinnbuksene er i såpass kraftig, mykt skinn at de hverken slenger eller klistrer seg til bena.

Det er i det hele tatt ganske mye man bør unngå i takt med kråketærne rundt øynene og for noen; bilringene rundt livet. Men det er ingen grunn til å miste motet og klessansen av den grunn. Siden mange av oss også får bedre råd etter at barna flytter hjemmefra og lånene nedbetales, er muligheten for et avslappet, personlig og velkledt ytre desto større.

Akkurat som med stjernetydning, er det vanskelig å komme med forutsigelser som passer alle, men selv om min smak langt på vei er klassisk med en rocka twist, er det noe med å bli litt bevisst hva vi setter sammen og hvorfor, som kan åpne opp øynene for alle.

Nest etter en dusj og en rask spasertur, er det lite som kan piffe opp ditt personlige velvære som en smart makeup og et antrekk du føler deg kjempefin i.

Det er nemlig det aller viktigste når du skal ta det vanskelige valget. Enda en dag.

Les Mer

Hva om Ibsens kvinner handler om han selv?

Hva om Ibsens ville, vakre og evig lengtende kvinner simpelthen var et uttrykk for hans sjel? Eller hans anima, som Carl Gustav Jung skulle komme til å kalle alle menns indre kvinne, 50 år senere.

Tanken slo meg etter å ha sett førpremieren på Nationalteatrets franske tolkning av Byggmester Solness, som har premiere imorgen, 8 september.

Gi meg solen!

Ja, han lengter etter solen, Solness også. Akkurat som Ikaros og Osvald i Gjengangere, higer han etter noe større utenfor seg selv, noe varmt og strålende, og ikke minst vitaliserende.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no
Hilde er solen han higer etter.

I den tradisjonelle, psykologiske tolkningen av byggmester Solness betyr det Ungdommen; den friske ungdommen som rir på ambisjonenes fossile brennstoff.

Solness har omsider innsett mangelen på bærekraft, han er jo over middagshøyden. Men han klarer ikke gi slipp, fordi han ikke ser noen annen vei til toppen, der han klamrer seg fast.

Som et middel mot målet bruker han sekretæren Kaja, en bebrillet ung pike, som altså ikke ser ting så klart. Det er hun heller ikke interessert i, så lenge hun er vakker i Solness sine øyne. Kaja er en anima i et tidlig, banalt stadium, kan man tenke seg.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-kaja
Kaja er en overfladisk anima.

Sekundert av Solness sin kone, Aline, en anemisk (!) skikkelse med plikt som eneste drivkraft, etter at både hennes røtter (barndomshjemmet som brant ned) og deres sjels frukter (barna) døde.

Den sviktede kvinnen

Aline er den gamle, trette indre kvinnen som forgjeves har kjempet for de mer opphøyede motivene mot mannens ambisiøse ego og hans trang til å utrette noe stort her i verden. Ja, blodet er formelig suget ut av henne, som Ibsen uttrykker det.

Mens Solness på sin side, har solgt sin sjel til djevelen – i alle fall tatt farvel med sin Gud – for å kunne sole seg i glansen av sine mektige byggverk.

gisken-armand-byggmestersolness-nationalteatret-aline
Aline har kjempet forgjeves.

Nå ser han at det bare var en midlertidig lykke. Unge, nye, sterke krefter står klar til å overta verden. Den jordiske verden.

Men så åpner scenen seg; det todimensjonale blir tredimensjonalt og Hilde Wangel hopper ned, som fra himmelen. I solgul buksedrakt, intet mindre.

Et genialt scenografisk trekk fra den franske regissøren Stephane Braunschweig.

Vask mitt skitne undertøy!

Vel nede på bakken slenger Hilde fra seg en sekk skittent undertøy og minner Byggmester Solness om deres møte for ti år siden. Her spekuleres det i den psykologiske tradisjonen over et mulig overgrep, som nå innhenter ham.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-hilde
Hilde er en nådeløs frelser.

Men Hilde Wangel er den eneste av Ibsens kvinner som får lov til å gå igjen. Hun er det forsømte stebarnet til Fruen fra Havet, Ibsens mest mystiske kvinneskikkelse, hun som lengter etter Havet.

Gi meg mitt kongerike!

Hilde lengter etter et Kongerike i Luften. Sammen med Byggmester Solness. Og han må minnes på den uskyldige ungpiken, som han egentlig ikke husker.

Han må lokkes og lures av denne gulkledte, før han trosser sin store skrekk for den egentlige toppen.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-solness
Han lar seg lokke til toppen, Solness.

Og dermed kan forenes med sin lyse, friske Prinsesse i god folkeeventyrlig tradisjon. Der ble bryllupet betraktet som en alkymistisk forening mellom det maskuline og feminine prinsipp; lenge før Carl Gustav Jung kom på tanken.

Et fullt og helt menneske

Bare ved å overgå sin egen Hybris og overgi seg til sin indre kvinnes mektige sol kan Byggmester Solness gjenoppstå som et helt menneske.

Fullt og helt. Ikke stykkevis og delt.

Les Mer

Henie Onstad kunstsenter fyller 50 år i Eventyrland

Surrealisme, ekspresjonisme eller postmodernisme? Passende nok er det 150 år gamle Alice i Eventyrland som binder sammen Henie Onstads bokstavelig talt fabelaktige jubileumsutstilling Turn around and face the strange.

Ikke bare fordi Sonja Henie spilte Alice i en film fra 50-tallet, men fordi den moderne kunstsamlingen fra Picasso til Miro og Jorn er ganske strange – i alle fall om man tar utgangspunkt i Matisse og hans sitroner, som faktisk ser ut akkurat som sitroner der de ligger henslengt på et bord i selve legemliggjørelsen av det perfekte stilleben.

matisse-henie-onstad-bodilfuhr.no
Et klassisk sitron stilleben.

Selv blir jeg overbegeistret når jeg oppdager to bilder av Anna Eva Bergmann – den norske kunsteren som har æren av  å henge i  Picassomuseet i Antibes.

Sjeldent eksponert

Hennes metallisk/maleriske bilder er så deilig tidløse og sjeldent eksponerte. Sammenlignet med for eksempel Jacob Weidemann, som helt frem til 14 oktober figurerer som hovedutstiller med sin banebrytende utvikling fra gjennombruddet på 1940-tallet til det lysende høydepunket på 80-tallet.

jacob-weidemann-henie-onstad-bodilfuhr.no
Deilig å bade i bilder.

Det kjennes helt fantastisk å være omgitt av hans naturlyriske bilder.

Ingen ting kjennes mer naturstridig, da enn en tur ned i kjelleren. Særlig ikke ettersom utstillingen er dårlig merket for dem som ikke er innstilt på å finne den.

Men det er bare å la seg lokke av Arne Nordheims lydbilde, hoppe ned i kaninhullet og rote seg innover i labyrinten.

Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå?

Det avhenger i høy grad av hvor du ønsker å komme hen, svarte katten.

Det er ikke så nøye, sa Alice.

Så er det ikke så nøye hvor du går heller, sa katten.

Bare jeg kommer noensteds hen, sa Alice.

Å, der kommer du sikkert, sa katten.

Bare du går lenge nok.

gunnar-s-gundersen-henie-onstad-bodil-fuhr
Geometrisk Gunnar S Wonderland.

Stemningen er satt. Nå er det bare å la seg fortape i Surrealismen, naturlyrikken og de geometriske abstraksjonene.

Akkurat passe forvirrende henger godbitene fra den opprinnelige samlingen til ekteparet Onstad/Henie. De kan oppdages helt på nytt takket være kryptiske sitater fra Alice i Eventyrland.

Var jeg den samme da jeg sto opp i morges? Men hvis jeg ikke er den samme som før, så er spørsmålet: Hvem er jeg da, tro?

anna-eva-bergmann-henie-onstad-bodil-fuhr
Anna Eva Bergman makes you wonder.

Slike evige spørsmål får ny gjenklang bak de labyrintiske skilleveggene og den kryptiske belysningen som gjør velkjente verk som Jan Groths hvite strek og Picassos kubistiske portretter til mystiske kulisser i enda en liten reise gjennom det ukjente.

En berikende liten hverdagsutflukt, rett og slett!

Les Mer