gree-war-casualities

Et posttraumatisk påskebudskap

Røkelsen flyter viljeløst i det vakre gullkammeret. Men alle ikonenes medfølende utstråling, ikke engang den skjønne tonesangen kan bøte på smerten, redselen og håpløsheten som nå råder i den ortodokse kirkeverdenen.

Sjelden har det tragiske påskebudskapet vært mer aktuelt i sin timing. Jesu lidelse, død og oppstandelse treffer 44 millioner ukrainere og mange millioner russere rett i hjertet.

icon-hydra-greece
Illustrert barmhjertighet.

Vi andre europeere er nokså berørt vi også, enten vi bare lider med de stakkers ukrainerne; med god grunn frykter skyhøye priser på gass, olje og matvarer. Eller enda verre; et atomangrep.

Tur-retur døden

Det er mørke nyheter på svart bakgrunn. Et slags langtekkelig påskebudskap der det ikke hjelper stort at Jesus gikk i døden for våre synder, slik den offisielle bibelhistorien vil ha det til. Alle ukrainske menn mellom 16 og 60 risikerer det samme. For ikke å snakke om de russiske guttesoldatene, etter sigende ruset på vodka og amfetamin, som sendes ut som kanonføde.

KØBENHAVN-JESUS-VORFRUESKIRKE
Domkirken i København huser noe så sjeldent som en barmhjertig Jesus, signert den store Bertel Thorvaldsen.

Det er da jeg finner trøst i det alternative påskebudskapet. Der Maria Magdalena er gift med Jesus og trenet som tempelprestinne  i Egypt. Der i gården hadde de ypperste prestene kunnskap om litt av hvert før vår tidsregning. Blant annet hvordan man kunne besøke dødsriket og vende tilbake med fornyet bevissthet om hva dette menneskelivet egentlig handlet om.

Det forklarer de såkalte kongekamrene i pyramidene, der ingen ble begravet. Men salvet og forberedt på å forlate kroppen under trygge omstendigheter.

Stentunge toner

Eventyrlig, javisst. Men ikke mer fantastisk enn det vi har etablert som sannheter i vår kristne kulturkrets. Det forklarer i alle fall hvordan Jesu grav kunne være tom når disiplene kom for å se etter ham. Og hvordan noen ved hjelp av tonesang kunne flytte den tunge stenen foran graven.

enlightened-angels-copenhagen-thorvaldsen
Opplyste engler i sten.

Den ukjente norske forfatteren Wencke Johanne Braathen har skrevet en bok på engelsk om denne alternative bibelhistorien, basert på apokryfe kilder kirken har ekskludert fra sitt rendyrkede budskap gjennom århundreder.

Men selv den folkekjære forfatteren Andre  Bjercke har skrevet et, riktignok tøysete, dikt om Egypterne, som forklaring på hvordan de kunne flytte de tunge stenene langveisfra.

Frykten råder

Fantastisk og på grensen til virkelighetsflukt, absolutt. Men vi har nettopp lagt påsken bak oss, både her og i den ortodokse tidsregningen, så det burde være lov å løfte blikket mot den helligste av alle treenigheter;

Troen, Håpet og Kjærligheten.

Kjærligheten er kanskje størst, ref apostelen Paulus’ gjennomslitte sitat, men den har dårlige kår for tiden.

en-mors-kjaerlighet-glyptoteket
Lite overgår morskjærligheten. Her gjengitt i Københavns Glyptotek.

Det er Frykten som råder. Frykten for den elskedes liv, for ditt hjem på jorden, i landet du betrakter som ditt.

Denne følelsen, som noen påstår er det motsatte av kjærlighet, sitter løst over hele Vesten nå, ikke minst i Norge. Covid er jo bare å betrakte som et angstdrevet forspill til en eventuell atomkrig.  Men takket være medienes kroniske katastrofehamring, er vi beredt på dette også.

Bønner & Brokkoli

Nå er det bare Bønner og Brokkoli som gjelder, som en venninne av meg sa, da en nær venn fikk påvist en kul i brystet. Hennes trøstende ord har satt seg fast, på grunn av bokstavrimet, naturligvis, men mest fordi kombinasjonen av innstendig håp og jordnær handling er så snedig.

prayers-hope-anchor
Håpets symbol – ankeret.

Brokkoli er kjent som en av de beste antioksidanter i spiselig form. Håpet , altså bønner i praksis, er symbolisert med Ankeret, det som hindrer båten i å drive fritt når det stormer som verst.

Joden er allerede utsolgt fra apotekene. Nå gjelder det bare å holde seg fast.

 

Saken er tidligerepublisert i obm.no

Les Mer
donkey-hydra-island-greece

Hva ville Leonard Cohen sagt?

Nedlessede esler stamper forbi med tunge sementsekker. Bare de kan komme opp og inn de bilfrie smugene på Hydra. Det bygges alltid en mur på denne bratte, bilfrie øya. Og David Gilmour, Pink Floyds frontfigur og skaperen av The Wall, har feriehus bak en av dem.

Akkurat nå sitter Gilmour ved sidebordet og spiser sin omelett. Den geniale musikeren som noen vil påstå bidro til å rive ned Berlin-muren.

-Smaker den godt, spør jeg, som ikke oppfatter hvem den aldrende mannen med stråhatt er, før min venninne kommer ilende med Starstruck stavet over hele ansiktet. Men diskresjon overfor kjendiser er codex på Hydra, så det blir ingen selfie her.

cat-hydra-bodil-fuhr
Jeg nøyer meg med et kattebilde.

Uansett kjennes det bra å sitte i solen på dette lille fristedet for kunstnere og greske millionærer, selv om nordavinden river med seg tragiske  påminnelser om det som skjer i Ukraina.

Dette er tross alt melankolikeren Leonard Cohens øy. Han som synger så tungt om menneskenes mørke sider at hans You want it darker  toner ut TV-serien Exit. Han med First we take Manhattan, then we take Berlin – og lenger ut i sangen;  I am guided by the beauty of our weapons.

Det er poetisk presist for den destruksjonen vi nå må holde ut; før maktkampene er utspilt, Ukraina ligger i ruiner og murer bygges opp igjen.

Ukraina brister
Ukraina brister.

Men for nå er den russiske bjørnen løs, og den viser ingen nåde. Diplomatene snakker og snakker mens bombene faller og sivile blør, kjemper eller flykter fra stakkars, ressursrike Ukraina, med sine fruktbare åkre, lukrative gassledninger og utsikt mot havet.

Det gjør vondt bare å tenke på det.

Så jeg flykter opp i høyden. Bort fra myten om Leonard Cohen og minnet om David Gilmours geni under stråhatten. Opp til toppen av fjellet Eros, Hydras høyeste punkt. Et kjærlig sted, kunne man tenke seg

Etter halvannen times svett oppstigning, stirrer jeg et annet ikon inn i hvitøyet.  I den lille kirken til Profitis Ilias klosteret.

icon-hydra-greece
Ikoner av et annet slag.

Jeg er ikke så sterk i Troen, men jeg setter min lit til Håpet og går ut i borggården for å meditere over disse to forstadiene til Kjærligheten.

En mann setter seg ved siden av meg, en velstående Athener etter gullklokken og stylingen forøvrig å dømme. Han trekker en liten høyttaler opp fra sekken og nå bølger  gregoriansk korsang klokkeklart mot klostermurene.

Men Iannis som han heter , er ikke stemt for andakt. Ikke flørt, heller, bare så det er sagt.

make-love-not-war-graffitti-hydra
På min vei til Eros.

Han vil snakke om Putin. En patriot, sier Iannis, altså en bra mann,  i hans øyne. Og så, fortsatt med gregoriansk klangbunn, legger Iannis ut sine synspunkter : på Natos lokking med medlemskap, Nobels fredspris som aldri skulle gått til russiske opposisjonelle, Ukrainas nazisympatier under krigen og de 8 millioner russere som ofret livet for Europas frihet.

Og nå skal de altså trues av det samme Europa? spør Iannis og slår av munkekoret . Bare stillheten drar oss langsomt tilbake til den fredsommelige kirkegården.

Vi er på hellig grunn og jeg orker ikke diskutere. Bare noterer meg at en velstående Athener, som ikke er tvangspålagt russisk propaganda, kan ha et slikt standpunkt.

kaktus-blomstring-hydra
Selv kaktuser kan blomstre.

På en absurd måte gir det meg håp. Om at det går an å komme frem til en diplomatisk løsning, før katastrofen eskalerer til dommedagsnivå. Fordi denne fritenkende grekeren baner vei ut av den svart/hvite polariseringen; øst mot vest, fattig mot rik, propaganda versus kunnskap.

Fordi, slik Leonard Cohen ville sagt det; det er mange veier til Frihet, enten man er en Bird on a wire, en Drunk in a midnight choir eller en tapper President i en bunker.

 

Innlegget er tidligere publisert i nettpubliseringen Oslo Business Memo.

Les Mer
Acropolis-athens-mythical-history

Dette eventyret skriver du selv

Noe av det beste med å bli eldre er overblikket du får over din egen historie. Her kan du velge mellom kreativ historiefortelling, eller ganske enkelt selvinnsikt. Det er ditt narrativ.

Det kan kjennes betryggende i et plutselig tragisk Europa der nettopp narrativene antar ekstreme variasjoner. Putin snakker til russerne om Ukraina som deres tapte kontinent, ukrainernes pålagte utlendighet og NATOs truende nærvær.  Mens hele Vesten fordømmer bruddet på Folkeretten og de brutale og uprovoserte krigshandlingene.

De daglige nyhetsendingene frister til solid virkelighetsflukt. For eksempel til  con-artist Anna Sorokins NewYork. Denne selvgestaltede millionærarvingen er nå opptatt med å renvaske seg selv på Youtube, etter at hennes handlinger er blitt avslørt, straffet og reprodusert av Netflix. Hun har ganske enkelt skapt sin egen historie, ikke noe galt i det,  i følge henne selv. https://www.youtube.com/watch?v=GQbNnUW_xqw

Objektiv subjektivitet

De fleste av oss bestreber oss på en noe mer objektiv tilnærming til den subjektive sannheten. Men også den etisk akseptable varianten er sammensatt. Skal du vektlegge nederlagene? Oppturene? Eller trekke ut gjennomsnittet? En hvilken som helst coach ville sagt oppturene. Jeg er litt enig med Anna Sorokin som ikke ville vært sin nedtur foruten. Det blir jo faktisk en mye bedre historie av det!

acropolis-athens-history-mythical
Parthenon tempelet holder stand etter århundreder med krig og elendighet. Foto: Aili Strømsted

Og jeg liker tanken på Historielover, utformet allerede av Aristoteles, som Vendepunkter, Utvikling av karakterene gjennom Handling, helst da i form av Konflikt og Motstand. Ellers blir det jo ikke et eventyr!

Symbolske historier trumfer

Jeg tror også man blir klokere med årene, hvis man altså går gradene og utsetter seg for tilstrekkelig ubehag.

Til gjengjeld kan man bli mindre kreativ. Tittelen på dette innlegget er hentet fra tre reklamefilmer jeg skrev og regisserte for Rusmiddeldirektoratet i 1997. Jeg tok tre eventyr som hver seg representerte en rusavhengighet, og i stedet for at Piken med Fyrstikkene, brant opp sine siste krefter, kastet hun hele fyrstikkesken i søpla og gikk veien tilbake.

Acropolis-history-athens-pointofview
Historien formes av hvilket synspunkt du velger. Foto: Aili Strømsted

Historieteknisk helt katastrofalt, selvfølgelig, men  alle var enige om at premisset var godt. Altså: bruk symbolske historier som snakker til underbevisstheten om du skal snakke ungdommer vekk fra rusmisbruk. Alle vet jo, rasjonelt sett, at det er helseskadelig, men de gjør det likevel.

Fortellingen var fremtiden

Jeg hadde noen år tidligere skrevet en artikkel i Aftenposten, der fremtidsforskere poengterte at Historiefortelling kom til å bli fremtidens nye fortrinn. Muskler er erstattet av Maskiner og Hjernekraft av datamaskiner. Fantasien og evnen til å forme en historie, helst en heltefortelling, kom til å bli de nye vinnerne i samfunnspyramiden, spådde forskerne.

Acropolis-Hadrians-library-athens
Lite overgår fantasien. Akropolis sett fra Hadrians bibliotek. Foto: Aili Strømsted

Trenger jeg å si mer, kjære, voksne leser? De fleste av oss har sett Lykkeland, der vår samtidshistorie så forbilledlig gjenspeiles.

Den slutter i 1983, før internett hadde gitt all historiefortellingsmakt til folket. Journalisten var fortsatt den viktigste katalysatoren mellom makten og folk flest. Vi levde i et nyhetsbilde, der samfunnsforståelsen ble hentet inn fra medier man faktisk stolte på, det være seg Aftenposten eller Klassekampen.

Levelige sannheter

-Hva tenker du om det som har skjedd, spør Stig fra Stavanger Aftenblad vår heltinne etter Alexander Kielland katastrofen.

-De har allerede funnet en forklaring de fleste kan leve med, sier den utdannede samfunnsøkonomen. Den er konkret og befinner seg på et verft langt fra Norge.

Det er en genial replikk som oppsummerer datidens medietilstand på forbilledlig vis.

bedrock-history-athens-acropolis
Den virkelige historien ligger i grunnfjellet.

Nå er det ingenting som er sikkert. Ekkokamrene runger over hele verden, og de fleste er uinteressert i andres synspunkter.

Og jeg? Tenker meg etterhvert på en heltereise  til Troja, langt inn i Egeerhavet et sted. Der satser jeg på et interessant og lærerikt vendepunkt i dette underholdende eventyret.

 

Denne saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo i en redigert utgave

Les Mer
kaffe-costadelsol-mijas-bodil-fuhr

Livet er bedre med kaffe!

Du kjenner følelsen. Morgenen har brutt seg inn i den blide drømmen. Vekkerklokken skriker mens du langsomt baner deg vei mot den januarmørke Virkeligheten Bare en ting er sikkert; etter en kopp kaffe vil alt bli bedre.

Og det er ikke bare noe vi kaffoholikere vet, det er rene, skjære fakta. Livet er bedre med kaffe! Eller et balansert dopaminnivå, for å være presis.

Så bra at professor i Nevrobiologi ved Stanford, Ron Huberman, har viet fenomenet et to timers langt foredrag på sin podcast, The Huberman Lab .

Det handler om dopamin, altså virkestoffet som aktiveres av den ettertraktede kaffen, blant mye annet.

Valuta for suksess

I motsetning til andre, sentralnervestimulerende saker som sjokolade og sigaretter, for eksempel, har koffeinet en særlig evne utover den midlertidige nytelsen.

bodil-fuhr-kaffe
Om litt er kaffen heldigvis klar 🙂

Forklaringen er komplisert, naturligvis. Og siden budskapet utgår fra en professor ved Stanford University, er den brolagt med grundige testforsøk.

Nøkkelordet er dopamin, en valuta du kan måle suksess og tilfredshet etter, ifølge professoren. Dopaminet får oss til å føle oss bra. Og vi mennesker, nytelsesessyke som vi er, vil ha mer, mer! Og den gode følelsen skal vare så lenge som mulig!

Det som går opp…

Problemet er bare, at jo mer dette molekylet settes i arbeid,  jo mindre virksom blir virkningen – over tid. For dopaminet virker på to nivåer: et jevnt  basisnivå, som gjør at vi føler oss bra nok – samt mer eller mindre kraftige oppturer – som utløses når vi stimuleres av alt fra kaffe til trening og musikk . Bare noe av det som stimulerer dopaminet – og dermed også økt følelse av både velvære, energi og tiltakslyst.

too-much-coffee-bodil-fuhr-dopamine-level-too-high
Mye vil ha mer – ikke mindre…

Det kommer en nedtur, naturligvis, det kan vi leve med etter oppturen. Verre er det at nevnte basisnivå av dopamin synker litt for hver toppfølelse. Har man litt for mange av dem på rad, kan man rett og slett risikere å føle seg «helt på bånn».

Dette forklarer januar-bluesen, som visstnok rammer mange mennesker. For hvem sparte vel på konfekten i desember?

Et kronisk sug

Er dopamin-nivået lavt, kan du spise så mye sjokolade du vil; vintermånedene vil uansett oppleves som  iskalde, såpeglatte og regningspekkede. Ikke bare den opplevelsesmessige kontrasten, men den faktiske utarmingen av dopamin-nivået, har satt seg som et kronisk sug i toalettet, som tilsynelatende ikke vil fylle opp vannstanden igjen. Livet suger.

kaffe-palmesus-sukker
Palmesus til tross – livet suger

Løsningen er enkel, ubehagelig og veldig gammeldags. Man må ta det gode med det onde, het det før. Intermittent fasting kalles det nå. Med andre ord; man må ta en pause fra den ustoppelige stimuleringen et moderne menneske har for vane å bedrive. Kanskje kjede seg. Kjenne litt på en vond følelse. Gjøre unna den lite tiltalende arbeidsoppgaven. Slik vil vannstanden, eller dopaminnivået langsomt restabilisere seg.

Bærekraftig lykke

Og den gode nyheten? Kaffen kan være vår trofaste følgesvenn hele veien gjennom!

Denne mirakeldrikken piffer deg ikke bare opp der og da, de aromatiske bønnene lager også nye dyser for dopaminkikket neste gang det dukker opp. Velværet sprer seg over et større område og basisnivået av dopamin blir ikke så utsatt. Du blir i stand til å oppleve mer bærekraftig lykke! Sjekk ut podcasten selv, for å sikre at jeg ikke er for optimistisk her.

Det er tross alt februar!

 

Saken er tidligere publisert på obm.no

Les Mer
bodil fuhr

Det er godt for alt som er gjort

Særlig sånn ved årsskiftet kan det kjennes bra å legge ting bak seg. Starte med nye ark, og nye fargestifter, selvfølgelig. Det høres så fint ut.

Helt til skrivesperren lugger og det blanke arket fortoner seg som et ufremkommelig  isøde.

For hva skal vi skrive på disse blanke arkene ? Av fremtidshåp og drømmer – uten å virke helt verdensfjerne?

Nå som håpet henger i en tynn tråd og drømmene svinner i dystre prognoser om fryktinngiydende covid-mutasjoner, glohete strømpriser, høyere rente og magrere oljefond.  Dette går jo bare nedover! Og ikke på den morsomme måten.

Optimistens knefall

Som ganske gjennomført optimist er det tungt å formulere dystre frampek av slike  dimensjoner, men i år tror jeg faktisk vi oppesen folk har noe å lære av pessimistene.

Det er nemlig en filosofisk (og logisk!) velprøvet sannhet, at jo lavere du legger forventningene, jo større er muligheten for at de innfris og at du følgelig kjenner lykke/tilfredshet. 

Som en klok venn og mester på området påpekte; Vel er vi begrenset fysisk, men man kan jo reise langt på et godt glass vin! Der kan man smake jordsmonnet av Bordeaux, kjenne duften av California eller ane kyststripen langs Sør Afrika på henget i glasset.

cold-bath-wim-hof-norwegian-water
Noen får varmen av iskaldt vann .Foto: Bodil Fuhr

Min nevnte venn er også utholdende mester i den nå så populære kuldesporten. Her gjelder det å dyppe legemet i så kaldt vann som mulig, så lenge som mulig. Jeg har sagt meg villig til å prøve, for selv et raskt dykk i novemberkaldt vann får deg til å verdsette noe så banalt som å være i live. Blodet raser som besatt rundt i årene, huden er helt glatt av det stivnede underhudsfettet og tankene samler seg til en geysir av fryd: Du overlevde!

Stoisk ro

Livet kan altså slik bli en uventet fest for en time eller tre. Og så, når alle sansene har lunket seg ned til sitt vante pari, kan vi låne et annet tricks fra pessimistene og legge inn det stoiske giret.

Stoikerne var en gjeng romerske lærde som to hundre år før vår tidsregning gjorde pessimismen til en livsstil. Det gjaldt å holde fornuft og følelser adskilt og helst dempe sistnevnte ned til et minimum, slik at alle avgjørelser kunne taes på et rasjonelt grunnlag. Litt sånn realisme on the rocks, uten følsomt blandevann.

Logisk mirakel

Fordelen med en slik innstilling er naturligvis at du aldri blir skuffet, ettersom forventningen er alle skuffelsers mor.

Så la dem stenge ned skoler, treningssentre, butikker og utesteder – du kan jo følge med på skjerm! Ta deg et iskaldt bad! Reise jorden rundt på rødvin!

Enhver optimist hører jo at det der er en dårlig løsning på sikt. Så jeg velger å tro på mirakler. Eller ikke det engang; bare logiske konsekvenser av at det som går opp, må komme ned. Det gjelder covidspøkelset også.

Så nyt isolasjonen mens du har den og gjør alt det kjedelige du ikke får gjort når du er travel med å være lykkelig. For livet går ikke bortover. Og det er alltid godt for det som er gjort.

Saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo

Les Mer
bodil-fuhr

Tro, Håp og Markedsverdi

Da er det advent folkens! En tid for søte forventninger! Eller en tid for å justere forventningene, hvis du er en middelaldrende kvinne på datingmarkedet, altså. For er det noe vi damer fikk gnidd inn forrige uke, så er det betydningen av egen markedsverdi. Særlig hvis den har vært utsatt for årelang inflasjon og man en dag våkner alene i dobbeltsengen og tenker: hmmm, tror kanskje jeg savner en mann i livet mitt.

Da må man innstille seg på at de femten år eldre mennene, som virket så besnærende for tredve år siden, kanskje er de eneste som viser interesse. Hvis ikke hjerteinfarktet har tatt dem, da.

Alt dette i følge noen venninner og to erfarne mediapsykologer, som bare refererer til realiteten, sånn statistisk sett. De fleste menn vil ha kvinner som er minst åtte år yngre enn dem, forklarer psykologene. I alle fall når de selv er middelaldrende. Sånn bare er det.

For alltid ung

Problemet for mange av oss, både kvinner og menn, er at vi sjelden føler oss så gamle som antall fødselsdager skulle tilsi. Tvert i mot, kan man føle seg både ung og lettet over å være kvitt bekymringene, forventningspresset, for ikke å snakke om tvilen, som fulgte noen av oss i yngre år.

Etter å ha sett filmen Verdens Verste Menneske om en ung kvinne som ikke klarer å bestemme seg for hverken jobb eller kjæreste, tenkte jeg : Hva er det som er så tidstypisk for hennes egoistiske jakt på identitet? Spørsmål som Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Og Hvem skal jeg være sammen med? har martret ungdommen siden 60-tallet, da individets frigjøringsprosjekt tok kollektiv fart i Vesten.

Dette er jo store spørsmål med lang holdbarhet. Jeg har ennå ikke funnet det endelige svaret, enda jeg leste Søren Kierkegaards Enten Eller i 17-års-alderen. Det gjorde bare vondt verre. Gift deg og du vil angre på det. Gift deg ikke og du vil angre på det også, var en av sitatene som bet seg fast. Utrolig dårlig reklame for et ungt og vaklevorent sinn.

Noen ganger var det fint
bodil-fuhr-ungdomsbilde
Men ikke alltid lett å være ung.

En uvelkommen slange

Bare så synd at man knapt la merke til alle de fordelene man hadde på den tiden.

Det er først når man står der på partnermarkedet, tyve til tredve år senere, og noen irriterende psykologer minner deg om at markedsverdien din har falt ned på geriatrisk nivå, at selve ungdommen føles som noe man kan lengte til.

Særlig for den bestemte typen, vil jeg tro, de som har betraktet livet som et bestillingsverk, som fant tilfredsstillende svar på alle de tre nevnte, store spørsmålene før de fylte femogtyve, kan nok dette tapet kjennes tungt. De har jo mestret både Jobb, Unger og Ekteskap uten altfor store omkostninger.

Først 20-30 år senere, når tredemøllen er i ferd med å ta kvelertak på dem, ungene er på vei ut og ektefellen oppleves som en fremmed, slår tvilen, usikkerheten, ja selve realiteten inn som en uvelkommen slange.

Kjærlighetens ville veier

Ikke så rart da at disse realitetsorienterte psykologene blir kastrert i offentligheten. Hadde en av dem, Frode Thuen,  spurt meg om hva han skulle oversette begrepet mate value med, (som de etter sigende har gjort), ville jeg foreslått  partner verdi. Ikke så slående som markedsverdi, riktignok, men ingen kvinner liker å bli omtalt som en hvilken som helst handelsvare.

Samtidig vet de fleste damer med sosiale antenner i behold, at utvalget på partnermarkedet begrenses med årene, av mange forskjellige grunner.

Men er det så ille, da?

Ta den unge, vakre, intelligente Julie i Verdens verste menneske. Hun velger og vraker til hun havner med skiten, som min mor pleide å si. Og det gjør hun selvfølgelig fordi hun kan; for henne finnes det alltids en ny mann rundt neste sving. Og da, er hun fast bestemt på at han skal være både tiltrekkende, smart, ha sosial kred og passe alder. Helt til følelsene griper inn og hjertet får hele verden til å stå stille.

Og da vet man aldri med Kjærligheten; for den faller like gjerne på en lort, som en lilje. Selv en tilårskommen en.

Så bare fortsett folkens å Tro og Håpe. Det er advent!

Saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo.

Les Mer
munch-museum-bodil-fuhr.no

En kommunal katastrofe av et kunsthotell

Et bygg som er så stygt utenpå må nødvendigvis briljere på innsiden, tenkte jeg. En østeuropeisk grensestasjonen av en fasade må da være tilstrekkelig estetisk kontrast når vårt ekspresjonistiske geni skal  sjøsettes i nye omgivelser?

Men allerede i den dødgrå lobbyen aner jeg at alt håp om et løfterikt og effektivt interiør er fåfengt. Bortsett fra kunsten, naturligvis, er det nye Munchmuseet en sammenhengende skuffelse av kommunegrå flater og forvirrende planløsninger.

Alt er Liv

Først etter tre rulletrapper; lange, blekgrå korridorer og en sort pil på sort vegg, får jeg belønning : Et magisk møte med Munch som mystiker og poet. I den midlertidige utstillingen Alt er Liv ligger den store boken Kunnskapens tre oppslått i et glassmonter midt i rommet. Løse sider med zenkloke observasjoner er rammet inn og hengt opp som kunstverk innimellom tegninger, malerier og kobberstikk. Litt a la Carl Gustav Jungs Den Røde boken.

Munch-alt-er-liv
Munch som mystiker

Betagende, ja. Men jeg tar meg i å savne Det Moderne Øyet-utstillingen i Pompidousenteret i Paris, så organisk kuratert at også mitt øye ble skjerpet til en sjelden visuell innsikt. Her blir jeg gående å virre mellom skilleveggene Jeg må til og med friske opp fransken for å veilede noen parisere som lurer på dette med Kunnskapens Tre? Hvor kom det inn i bildet? Og hvor var de store, fargesterke maleriene de forbandt med Munch?

Munch Monumental

De er fordelt på tre andre etasjer oppover. Viselig og nyskapende inndelt i Munch Uendelig, Munch Monumental  og Munch Skygger.

I Munch Uendelig  etasjen møter vi alle klassikerene; Vampyr, Pikene på Broen, Madonna og ikke minst Skriket. Sistnevnte har fått et eget rom, men dette multikopierte maleriet har liksom mistet kraften for meg, uansett om det utstyres med en hel vegg av en passepartout.

Jeg er skuffet.

munch-menneskeberget-museum
Menneskeberget ble refusert i Aulaen.

Men så, halvveis i trappeløpet bryter selveste solen gjennom den grå fasaden og følger oss inn i et gigantisk rom der Munchs maleriske Soler stråler om kapp.  Av alle utkastene til den endelig Solen i Aulaen, blir jeg mest fascinert av Menneskeberget – en slags blanding av Dantes Himmel og Helvete, der mennesker strever forgjeves mot Lyset.

Det er storartet, ja, så Monumentalt at man ikke søler til veggene med små tekstplakater. Info er spredt i bokeksemplarer på sittebenkene. Der sitter jeg godt og lenge.

Tracy Emin

Jeg vet ikke om de senker temperaturen, men jeg må ta på meg jakken i møtet med Tracy Emins ubotelig ensomme skikkelser i toppetasjene. Den antydende masochismen i de store, rufsete maleriene hennes speiler det mest smertelige i Munchs kunstnerskap. Videoen i det første rommet gjengir et skrik så gjennomtrengende at det legger et kuldegys over hele utstillingen; fra de skissesvarte maleriene til de forfinede små skulpturene og til slutt den berømte Sengen, som har gulnet siden jeg så den på Moma i 2006. Selv Munchs i enhver forstand nakne kvinner får et nytt emosjonelt vokabular i dette maleriske samspillet. For å si det med Tracy Emins neonskrift: I whisper to my Past: do I have another choice?

tracy-emin-bed-munchmuseum
Tracy Emins seng reiser verden rundt

Så ble det en storartet opplevelse, nedslående arkitektur til tross. Men jeg kan ikke annet enn savne det gamle Munchmuseet, der man ble ledet på seremonielt vis inn i kammer etter kammer av nye koblinger mellom samtidskunstnere og Munchs banebrytende arbeid. Det var fortettende og fornyende hver eneste gang.

Den beste nyheten med dette museet er det økte utstillingsarealet. Og Stenersen samlingen, som omsider har fått permanent plass i toppetasjen. . En forbilledlig kunsthistorieskole i den nordiske modernismen, i tillegg til de opplagte estetiske kvalitetene.

Men Munchs fantastiske kunstnerskap hadde fortjent et hjem med høyere himmel.

Innlegget er tidligere publisert som Fjern-syn i nettpublikasjonen obm.no

Les Mer
grandchildren-love-above-all-bodilfuhr.no

Elsk mye! Og behold fatningen…

Elsk Mye! Klarere og med større ballast kan det neppe sies. Uttalelsen kom nemlig via NRK her om dagen, fra professor Ira Haraldsen, spesialist i både psykiatri og nevrologi. Nå leder hun AI-Mind prosjektet – en europeisk kartlegging av demens i den hensikt å komme den i forkjøpet. Og i følge Haraldsen er altså Kjærlighet det fremste våpenet.

Kjærlighet. Denne storartede følelsen kan jo utløses av alt fra pludrende barnebarn til logrende hundehvalper for oss litt tilårskomne. Parforholdet har ofte stagnert i en rutine eller rett og slett havarert.

puppies-true-love-bodilfuhr.no
Hundehvalper får frem hjertefølelsen. Foto: Elisabeth Snaprud

Men når en kvinne med Ira Haraldsens myke stemme sier Elsk mye!  kan man lett få følelsen av at det er den fysiske kjærligheten det handler om.

Seniordamene

Og dette bokåret forsterkes følelsen av enda flere av landets kloke og godt voksne kvinner. Gjennom lange liv har psykologene Sissel Gran, Siri Gullestad og Fanny Duckert forsøksvis bøtet på menneskenes skrøpelighet i parforhold. Som oftest ved å bevisstgjøre måten man knytter seg til andre mennesker på, altså hvordan vi finner trygghet i den aller nærmeste parrelasjonen. Såkalt Tilknytningsteori har dominert psykologifaget siden den ble lansert på 60-tallet. Kort sagt: Om den følelsesmessige intimiteten er på stell, vil den fysiske kjærligheten også være det.

Problemet er bare at sterke krefter som Lyst og Begjær har sin egen vilje, og den trives ikke så godt med trygghet. Utroskapstatistikken verden over tyder på at folk vil ha både Trygghet og Spenning. Men lar det seg kombinere, spør våre kvinnelige eksperter.

Kjøttets higen

Først ute var parterapeut Sissel Gran med boken  Men størst av alt er begjæret med undertittel Kjøttets higen i liv og litteratur.

Man må være Sissel Gran for å skrive en slik tittel og levere på den. I et jafs av en bok suger hun meg inn som om det gjaldt livet. Og det gjør det jo, for trygghet er vel og bra, men det er i lysten og begjæret at vitaliteten virkelig utfolder seg. Gjerne med katastrofale utfall.

Et problematiske anliggende, skriver den erfarne psykoterapeuten, professor emerita Siri Erika Gullestad. Hun har foretatt et dypdykk i grunnene til at driftslivet og kjærlighetslivet vårt kolliderer i den ferske boken Å begjære den du elsker.

Rørende innsikt

Selv om Gullestad understreker at dette ikke er en såkalt selvhjelpsbok, er det like fullt en undersøkelse i hva som skal til for at det skal bli lettere å elske den vi begjærer og begjære den vi elsker.

a-begjaere-den-du-elsker-siri-gullestad
Klokt om noe så irrasjonelt som begjær.

Gullestad er akademiker til fingerspissene og boken hennes er forbilledlig saklig om noe så usaklig som seksualitet og følelser. Det er via hennes bok jeg får et slags grep om min visstnok kulturdefinerte såkalte Psykoseksualitet –  menneskets søken etter lyst – en medfødt drift som kommer til uttrykk som begjær.

Og det er i bokens første del om våre grunnleggende, menneskelige behov – trangen til å bli sett, samt redselen for å bli avvist – at jeg røres av denne menneskevarme terapeutens kloke blikk. Og drives fremover av hennes omsorgsfulle gjenfortelling av det tragiske menneskelige premiss; Vi vil alltid lengte etter noe vi aldri kan få igjen; nemlig den paradisiske symbiosen med mor.

Vivez l’amour!

I siste del av boken sneiser Gullestad så vidt innom muligheten for lystbetont(!) sex i det trygge parforholdet; man må rett og slett ta fantasien til hjelp. Og kanskje legge noen hindringer i veien.

Skulle det gå riktig galt, er det aldri for sent å begynne på nytt. I følge forfatteren av boken Flørt, professor emerita Fanny Duckert, møter hun en særlig glødende interesse for boken på seniorsentre og pensjonistuniversiteter. Mange har tydeligvis skjønt det allerede:

Det er kjærlighet, i alle dens fasonger og sjatteringer, som gjelder om du vil holde demensen i sjakk! Forelskelser – tidligere omtalt som midlertidig galskap – kan rett og slett virke motsatt hos oss over seksti.

Denne saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo, Obm.no

Les Mer
sissel-tolaas-bodil-fuhr-astrup-fearnley

Puss nesen og kom på Sporet av Kunsten

Duften av fortid leker med hukommelsen i det man entrer den teatrale storsalen på Astrup Fearnley museet. Her er det bare å gjette seg frem til sitt ideelle minne ved å ta og lukte på stenene som er strødd utover; lene seg mot ytterveggen, som er snudd innover eller bare studere sårskadene i vegg og gulv, som er der for å minne om at alle har en historie.

-Vi har vrengt huset! Tatt ytterveggene inn og omvendt, åpnet lamellene i taket for å få inn sollys og åpnet vinduer ut mot fjorden  som alltid har vært lukket. Utstillingen RE minner oss om at vi er en del av et større system, og det skal oppleves, sier direktør Solveig Øvstebø, som er stolt over å la Duftkunstneren Sissel Tolaas stille ut i Norge  for første gang.

Direktør Solveig Øvstebø har lokket den fraflyttede megastjernen Sissel Tolaas til hjemlandet. Foto. Åshild Breian.

-Den største delen av arkitektur er  luft, så hvor kommer luften inn? Og hvorfor ser vi ikke mer av havet? Der alt liv begynner? Tenker vi på at kjemi er det første nivå av vår underbevisste kommunikasjon? Neppe. Men det kan bidra til en mer positiv holdning til livet. Og da mener jeg Livet;  Jorden, Havet og Plantene – ikke bare Menneskene, sier Tolaas. Storartede tanker deles generøst og løfter oss mer alminnelige ut av hverdagen og inn i alt fra frøkammeret på Svalbard til vulkanutbruddet på Sumatra. Til gjengjeld vil hun at publikum skal legge til sin egen historie i opplevelsen av dette Vind og Vær. Utstillingen RE er interaktivitet på det emosjonelle plan.

Sissel Tolaas tar altså en Marcel Proust, den ikoniske forfatteren som takket være duften av en Madeleinekake skrev et av verdenslitteraturens mest kjent verk «På sporet av den tapte tid».

Selvbiografisk såpe

-Jeg har nærmet meg bygningen som en utvidelse av meg selv, sier Tolaas. Noe som blir tydelig allerede i foajeen, der en fontene av seks vasker med rennende vann tilbyr håndvask. Med tilhørende såper som ikke bare har Tolaas’ navn inngravert, men også duften av henne. I renvasket og mild utgave.

sissel-tolaas-astrup-fearnley
Sissel Tolaas samler stener og gir dem duft. Foto: Bodil Fuhr

Konseptkunstneren Sissel Tolaas is in the house og bare det, at den fraflyttede Stavanger kvinnen er tilbake i Norge etter et langt kunstnerliv i Berlin, er en sensasjon. Parallelt med de sakrale rommene kunstneren og kjemiprofessoren har skapt for sitt norske publikum her, forbereder hun  arbeider til Venezia biennalen og museumstiftelsen i Pompeii. Sistnevnte vil gjenskape duften av Frykt og Lava, for å gi en enda mer livaktig gjengivelse av den historiske tragedien. Og da er vitenskapskvinnen Tolaas den rette. Hun har katalogisert enorme mengder av verdens dufter i sitt flaskebesatte laboratorium i Berlin. Dette kan hun bedre enn noen andre.

Money Laundering

Så godt at hun kan leke seg med det, uten tanke på penger. Med en viss forakt for penger, faktisk, og masse humor. Inngangsbilletten til RE er en liten duftampulle med lukten av penger. Den kan brukes om igjen , om du trenger en REprise, eller bare vil svette omgitt av duften av penger i badstubåten som er hyret inn av museet for anledningen. Etterpå kan du, ja nemlig, vaske pengene ved å hoppe i den høstkalde fjorden. Mer multisensuelt blir det ikke.

sissel-tolaas-melting-ice
En sakral følelse av smeltende isblokker. Foto: Bodil Fuhr

Men følsomhet og humor er bare to aspekter ved Tolaas sitt univers. Når du har erfart den pinlige følelsen av å lukte din egen, dårlige ånde i lakserommet, blitt rørt av de 360 glassblåste pustene som ligger strødd i lungeformasjon og bergtatt av den sakrale følelsen av smeltende isblokker som kapsler inn urfrø fra Svalbard; er tiden kommet for vitenskapsrommet.

Livet er Geologisk

Alle som vil vite og bli klokere på hva som egentlig skjer, må komme seg opp i «hodet» av utstillingen. Der er alle kodene du finner ved hvert arbeide hengt opp som kalendere på rekke og rad. Riv av et ark og sjekk baksiden:

Da får du for eksempel kunnskap om Jordens IQ og den store lavasteinen som står midt på gulvet i første etasje. Denne meget sjeldne lavasteinen er hentet opp fra The Oslo Graben, rett under museet og det finnes bare maken i Øst-Afrika og Antarktis. Can Stoned Knowledge influence Liquid Knowledge, spør kunstneren på dette arket og svarer The CORE role of understanding context and existing knowledge. Life is already Geology.

Det får deg til å tenke, som det heter. Eller for å si det med Tolaas; RE connect, REveal, REsonate.

Les Mer

Trommende verdenskrig på Nationaltheatret

En stor mann som spiller en liten mann? Som gjenforteller hele sin groteske krigshistorie i nesten tre timer fra en hybelleilighet? Kan det være gripende teater?

Ja. Ja. Fra første, lett snøvlende sekund, trekker Kjersti Horns  «Blikktrommen» oss inn i et mørkt univers av obskure familierelasjoner med svik , sex og ikke minst; lynende intelligent observasjon som hovedingredienser. Olav Waadland som den geniale Oskar i en permanent tre år gammel kropp, er farlig, slu og uberegnelig  i all sin uskyld. Vi kan ikke forutse hvor dette bærer hen og da gjelder det jo å følge med, løpe sammen med Oskar, ja , bli en medløper i hans vekselvis selvmedlidende og selvforaktende gjenfortelling av en mørk krigshistorie.

blikktrommen-nationaltheatret.gunther-grass
En pervertert uskyld

Fantastisk forteller

Dette er Oskars univers i enhver forstand. Bortsett fra kanarifuglen Bismarck, er det ingen som avbryter hans frenetiske monolog, der han løper fra lenestol til seng, kjøkken og gud forby: do.

Neida, vi slipper ikke unna denne gangen heller. Siden Stein Winges glansdager på 80-tallet har det nærmest vært umulig å se intimteater uten nakenhet. Og norsk film på 90-tallet hadde nesten alltid en scene der en av skuespillerne tisset. Det er så nært, liksom. Og litt sjokkerende, da, selv om det begynner å bli en klisje.

Og selv om jeg synes synd på skuespillere som blir pålagt denne form for ekshibisjonisme, er den i alle fall motivert i denne møkkete historien , der det nedverdigende løper som en skitten elv mellom menneskene.

Den pinlige onani-scenen mot slutten av stykket, derimot, så ikke ut til å ha noe annet formål enn å gjenopprette publikums konsentrasjon.

blikktrommen-Olav- Waadland
Vi slipper ikke unna do-scenen.

Mor Agnes død

Jeg hadde i alle fall ramlet litt av lasset, etter å ha vært trollbundet i godt over to timer av Waadlands magiske fortellerteknikk. Krigen er over, men det er fortsatt lenge igjen av teaterstykket. Et kvarter kanskje, med punchline på punchline, som kunne vært kuttet ned til en, om man hadde løsrevet seg litt fra boken.

Eller er det bare meg? Som etter å ha blitt visuelt brennmerket av Volker Schlöndorffs Caravaggio-mørke film på 80-tallet, rett og slett hopper litt mentalt av etter morens død? Det er stykkets store vendepunkt; etter å ha bygget seg opp mot en himmel, går alt langsomt til helvete etter det. Og altså noen ganger litt for langsomt, etter min smak, ettersom jeg gjerne dveler ved den lykkelige oppturen og ber til Gud om at nedturen går så raskt som mulig.

Men likevel, jeg holdes fast, utrolig nok, av Waadlands ukuelige Oskar, det selvrefsende og selvrettferdige barnet, som langsomt og sikkert vokser opp, rett foran øynene på oss.

blikktrommen-nationaltheatret
Jeg mot meg

Kjærlighetens vrengebilde

For Blikktrommen gir ikke bare barnets dokumenterende blikk på krigens redsler, den handler også om forfatteren Günther Grass oppgjør med seg selv etter krigen, viste det seg. Først i 1992 innrømmet den liberale Nobelprisvinneren, kjent som «Tysklands samvittighet»,  at han faktisk var medlem av Hitlerjugend og senere Sikkerhetspolitiet SS som 17-åring. Dermed fikk Blikktrommen og Oskars stormannsgale selvforakt en ny dimensjon.

Og fordi Blikktrommen er stor litteratur, kan den også leses som en tragisk beretning om kjærlighetens kraft i mangel av den. Elsker du, spør Oskar. Elsker du meg? Elsker jeg meg?

Og når svaret er nei, fordi mor er død og Gud vet hvor Han er, hva står igjen da? Først og fremst Hatet; medaljens bakside, kjærlighetens vrengebilde, viljen til å drepe, ødelegge, vokse seg stor på de andres bekostning.

Blikktrommen handler om å være menneske og ta et oppgjør med seg selv i denne drakampen mellom sorte og hvite følelser. Enten man er kort eller lang.

PS

Ja, ja, her er det minst en punchline for mye. Det er noe med denne Blikktrommen som gjør det vanskelig å avslutte. Håper det også gjelder ekstra teaterforestillinger, så enda flere kan utsettes for denne sublime, men utsolgte forestillingen.

Les Mer