prinsesse-märtha-shaman-durek-love-bodilfuhr.no

«Kom dere ut av det Spirituelle Skapet!»

Tør å være den du er! Ikke bry deg om dem som vil dømme deg!

Prinsesse Märtha er ikke nådig overfor dem som tvinger andre mennesker inn i en boks. Dem om det. Men hvorfor lar vi andre oss kue på denne måten? spør hun retorisk, mens hennes nye kjæreste, Sjaman Durek, står på siden og liksom sender kraft inn i henne; fyrer henne opp, jorder henne ned, gjør henne indignert og trygg og kjærlig på en gang.

Det kan man i alle fall tenke seg, siden han et par timer uti denne tre timer lange workshopen i København, skal demonstrere noen formidable evner til å aktivere energier. Han skal piske dem opp, disse uforklarlige åndeenergiene og la dem arbeide seg gjennom hele forsamlingen, så sterkt at noen skriker og stønner av forløste energier.

Men først til preppingen, oppvåkningen, om du vil, til de tingene som virkelig betyr noe her i verden.

Jeg sitter på annen stolrad i et anonymt loftsværelse, som en slags hybrid mellom en dedikert deltager og en observerende blogger. Jeg har så vidt stukket foten ut av det spirituelle skapet og innrømmet overfor både Dagsrevyen og TV2  at jeg gleder meg til å oppleve sjamanen. Jeg har troen på både guddommelig oppvåkning og indre renselse, nemlig.

Prinsessen-sjamanen- dagsrevyen -bodilfuhr-no
Hyggelig å møte Kristi Maria og Henrik Fra Dagsrevyen på morgenflyet. De må også gjøre jobben sin.

Og jeg kan formelig kjenne hvordan ikke bare journalistens blikk, men min egen rasjonelle venstrehjerne dømmer meg som en naiv stakkar som har skjøvet all sunn fornuft til side for å få en slags mening her i livet.

Light yourself up!

Og der er jeg inne på noe vesentlig, forstår jeg. Særlig etter første øvelse i workshopen, der min sidemann Kevin og jeg skal se hverandre inn i øynene og med jevne mellomrom si «Light yourself up». Det er nemlig oss selv vi ser i hverandres øyne, ifølge Sjaman Durek, selv om det er en person vi aldri har sett før. Og når du ber den andre personen om å lyse opp, snakker du samtidig pent til deg selv. I motsetning til hva du kanskje pleier å gjøre.

Det er effektivt, Kevin og jeg blir gode venner. Vi er sammen i dette. Selv om vi er der alene, begge to. Jeg har lest om undersøkelser der fremmede mennesker har sett hverandre inn i  øynene i minimum tre minutter i strekk og blitt forelsket. Kraftige saker altså, burde innføres i all parterapi, spør du meg, for nå er samtlige 47 deltagere, minus de ti journalistene, kanskje, opplyste og velvillig stemt for neste kapitel av workshopen.

-En sjaman er tradisjonelt en observatør, en som en utenfor stammen og ser til at den beveger seg i riktig retning, forklarer Sjaman Durek. Eller som han sier det i en YouTube-video, en sjaman betyr en som vet og en som fasiliterer din kunnskap om deg selv og de kreftene du har.

prinsessen-sjamanen-spiritualitet-bodilfuhr-no
Jeg må klype ham i armen, Sjaman Durek, for å kjennne at jeg er virkelig. I am another you, som det heter i de kretser.

Sjaman Durek plukker så ut «et demonstrasjonsobjekt», en frivillig pike i salen, en litt sånn prinsessevakker pike, med flommende langt hår og rosa blondekåpe, hun har pyntet seg for å møte sin sjaman, som hun elsker, det har hun allerede fortalt til VG, før hun går inn til Workshopen.

Han ber henne sette seg på en stol foran oss alle og spør litt tøysete om hun er sikker på at hun tør dette. Han tøyser mye, sjamanen.

Joda, hun tør. Så når han ber henne holde ut hånden og kjenne den ballen av energi som vibrerer der, så gjør hun det. Når han ber henne trekke denne energien inn i hele kroppen, gjør hun det også. Det kjennes varmt, får vi vite, når han spør henne. For han spør henne hele tiden, hvordan det kjennes, mens han tilsynelatende skrur opp frekvensen på de energiene som kjører gjennom henne, simpelthen ved å be åndene om å øke den fra 400 -600-1000-1100…

Every Breakdown is a Blessing

Jeg kjenner en mild uro der jeg sitter. Hva om hun bryter fullstendig sammen?

-Det hadde jo vært en velsignelse, every breakdown is a blessing, sier Sjaman Durek i pausen, når jeg spør.

-Men hva om noen mister det totalt? Blir psykotisk og ikke kommer tilbake til normalen?

-Det skjer ikke. Åndene forteller meg hvor grensen går, sier Durek og ser på meg med disse kjærlige øynene. Jeg får lyst til å speile meg lenge, bli bedre kjent med denne kjærlige og vennlige siden av meg selv. Kjempekoselig er det. Litt som da jeg fikk audiens hos Dalai Lama, jeg fikk bare lyst til å le . Og være der.

dalai-lama-spirituality-bodilfuhr.no
Det kjennes litt som da jeg intervjuet Dalai Lama, for tyve år siden.

Prinsesse Märtha kommer inn i rommet, de må gjøre seg klar for siste runde. Workshopen nærmer seg slutten.

-Du kan ikke kjenne på sjalusi, da, når kjæresten din er så kjærlig med alle andre? Kaller både den ene og den andre for My love? spør jeg. Helt umusikalsk. Atonalt, kan du si.

-Hva ? spør Prinsessen tilbake , som om jeg virkelig snakket om en alien, ikke de vanlige åndene. Jeg gjentar spørsmålet. Dette handler mer om meg enn henne, kjenner jeg.

-Sjalusi er ikke noe jeg forholder meg til, sier Sjaman Dureks kjæreste . Så likegyldig at det virker helt overbevisende.

Pausen er over. Nå er det hele gruppens tur til å oppleve sjamankreftene.

Vi inhalerer åndene

Vi setter oss til, fjerner belter og klokker, fester føttene godt i bakken, holder øynene oppe.

-Åpne øyne er viktig i sjamanisme, du skal ikke forsvinne , men være her, puste dypt, bruke to finger til å banke taktfast på pulsen på den venstre hånden. Dette er et viktig punkt på kroppen, herfra kan vi hente informasjon om oss selv, for det er visstnok det vi gjør , mens sjaman Durek går rundt blant oss og tilsynelatende maner frem forskjellige energier i rommet.

Og vi gjør som han sier: Puster dypt inn og ut og bokstavelig talt inhalerer de åndene han har manet frem med sine Samurai-lignende bevegelser, mens vi banker taktfast med to fingre mot det venstre håndleddet.

Det  er utrolig hvor mye sjamanistisk kraft som kan aktiveres i akkurat dette punktet, sier Sjaman Durek. Han sier mange kloke ting vi burde huske for alltid og ikke minst leve etter mens vi banker og puster  og gjesper. Andre hoster og noen begynner å ule langsomt.

Forfedrene overdøves av ulvehyl

Uheldigvis er sistnevnte han bak meg. Han uler etterhvert så høyt at jeg ikke engang legger merke til mine forfedre, som nå downloades og går inn i samtlige av mine celler, ifølge sjaman Durek.

Men jeg får med meg min farfars ansikt, mens han spiller fiolin og gråter, før andre ånder inviteres inn av sjaman Durek, de skal trekke alle de vonde minnene ut , mens jeg banker og banker på håndleddet. Det kjennes fint, men jeg gjesper og gjesper . Og akkurat når jeg syns det kan være nok, ber Sjaman Durek oss om å stoppe, gripe hardt rundt håndleddet og ta en pause.

Før vi fortsetter med en ny runde og en ny runde etter det. Jeg gjesper litt mer og scanner kroppen etter reaksjoner. De er enten ekstremt moderate eller hysjet ned av han som sitter bak meg og  nå skriker så uhemmet at jeg må ta meg sammen for ikke å holde for ørene. Men jeg trenger jo begge hendene til viktigere ting..

En spirituell soldat

Gunilla ved siden av meg lar seg ikke affisere, hun adlyder sjamanens ordre som en spirituell soldat; når han høyner frekvensen på åndeenergien , hoster hun høyere og høyere. Og når han til slutt ber oss om å le ukontrollert, ler hun så hun rister.

Få er bedre til å le ukontrollert enn meg, moren min måtte fike til meg en gang, fordi jeg var helt blå i ansiktet av latterkrampe, har hun fortalt. Men jeg ler ikke på kommando, ikke engang fra en sjaman. Jeg bare smiler. Veldig. Og gjesper litt til.

Det kjennes helt riktig i kakafonien av utagerende mennesker. For kanskje er det slik for meg etter alle disse årene med selvbearbeidelse, at jeg har kvittet meg med de verste demonene, eller de gamle familiespøkelsene, om du vil. Det velger jeg i alle fall å tro.

Slik jeg velger å tro på Sjaman Dureks mektige kapasitet . Fordi han kjennes autentisk, godhjertet og ja : utvalgt som et slags sendebud mellom to verdener.

Alt han gjør er såpass storartet at det fort kan virke åndssvakt (!) å formulere det i korthet. Men Sjaman Durek bor i Los Angeles, der din spirituelle utvikling er en del av dagligtalen, din indre guide er en del av selvopplevelsen og folk flest aksepterer at storartede ting formuleres på en populær måte.

Vil man gå i dybden på den vitenskapelig forklaringen bak hans krefter, har indremedisiner og ayurveda-ekspert Deepak Chopra skrevet minst 15 bøker om Quantum Healing og hvordan det har seg at syke menneske kan bli friske av tilsynelatende uforklarlige medisinske grunner.

Nødvendig kritikk

Men det stopper ikke pressen fra å være kritisk overfor både markedsføring og innhold  av noe som har fått det norske Prinsessestempelet. Selvfølgelig ikke. Det er tross alt et statlig kvalitetsstempel og pressens oppgave er å overvåke at dette ikke misbrukes.

Men for meg, som har vært pålagt dette kritiske presseblikket i over 30 år, kjennes det vidunderlig å bare kaste seg på et morgenfly, betrakte den programforpliktede, kritiske presssen i arbeid, og tillate meg bare å oppleve. Jeg har selvfølgelig scannet Sjaman Dureks virksomhet på Youtube og funnet at han holder mål etter mine begreper.

prinsessen-sjamanen-spiritualitet-bodil-fuhr
Veldig glad for å ha møtt disse to i aksjon. Power couple!

Hvordan omtaler du andre mennesker? Fokuserer du mye på det negative? Hvorfor gjør du ting så komplisert?

Slike , konstruktivt kritiske tanker, putter jeg i min mentale minnebok etter workshopen. Klar for nye ark!

Da jeg kommer hjem sent samme kveld, etter en flytur med så kraftig turbulens at jeg trodde jeg skulle dø (flyet krenget over på siden og falt nedover),  satt en rosakledt, liten baby og sov i stolen sin rett innenfor inngangsdøren.

Oppe i leiligheten min hadde et maleri av en vakker, men trist og ensom blomst ramlet rett ned på kjøkkenbenken.

Nå vurderer jeg å erstatte det med et maleri av en hel bukett.

Vi er sammen om dette.

Les Mer
drama-wetserdal-screenwriting-bodilfuhr.no

Generasjon Perfekt dramatiserer Livet bak fasaden.

Ungdom i dag sliter med sitt. Det får man litt for mye informasjon om i alt fra avisenes spørrespalte, til statskanalen P3 bramfrie redaksjon der jeg til min store overraskelse overhørte en klitquiz (!?) forleden. En gutt og en jente skulle svare på diverse spørsmål om klitoris -ha-ha-ha-ha og kalaset ble avsluttet med en siste lydprøve; var dette en fittefis eller en fjert?

Gleden jeg følte etter en STUNT festival med 11 enaktere fra studenter på Høyskolen Kristiania, ble derfor iblandet lettelse, fordi handlingen i stor grad gikk ut på å vise hvor vanskelig det er å være et autentisk menneske i en jungel av gjennomtenkt innpakningspapir. 

Ingen kledte helt av seg. Og direkte seksuelle referanser ble brukt bare to ganger.

Lun humor

Samtlige verk var offentlige debutarbeider for både manus, skuespill, regi og produksjonsledelse – alt gjennomført på seks dager!

Det er altså fortsatt håp for de unge, lovende, selv sett med middelaldrende kjerringøyne. Noen få av dem går på Høyskolens manuslinje, der de under kyndig ledelse av professor i screenwriting, Siri Senje, skaper ny dramatikk som forhåpentligvis vil komme mange til gode etterhvert.

For her var det sarte følelser og lun humor i kreative schwung av små historier. Jeg ankom midt i den fjerde enakteren, så det var først med Sigurd Odnes Kløvnings «Elsker å hate» at jeg ble med på festen. En herlig harselering over tilgjort intense følelser som formidles til overmål. Når det kommer til stykket, er det ingen ord igjen.

Pangstarten kom bokstavelig talt med  Einar Fadnes’ «Bond, James Bond», en heldigvis ikke altfor opplagt radbrekking av mannsrolllen, slik vi kjenner den. Den er jo ikke erstattet av en ny mannsrolle, men en «menneskerolle» slik det kjønnspolitisk korrekte Skandinavia ser det. Hen hvor det går !

Mister grepet på Spillet

Den ensomme selvstendigheten får sitt pass påskrevet i «Min Situasjon» der henholdsvis hans og hennes perspektiv får sin plass i god Gone Girl tradisjon. Hvordan danne et fungerende par, når alle er oppdratt til å tenke på seg selv først? Kjærlighet vs Frihet er bra dramamat.

Sjarmetappen sørget Erik Barlinn Korvald for med «Noe Annet». Piken som setter seg på toget uten billett eller særlige destinasjonsplaner klarer å formidle noe dypt eksistesielt på en lett og underholdende måte.  En veldig fin tur!

manus-westerdal-screenwriting-bodilfuhr-no
Ut på tur, aldri sur.
Foto: Jonatan Quintero

Hvis jeg skulle peke ut en favoritt blant enakterne må det likevel være Linn Marie Fiksdal Lundhs «Oss». Han møter Henne og hun mister fullstendig grepet på Spillet. Hvordan presentere seg selv overfor en fremmed man er vilt tiltrukket av? Det er kanskje 10.000 sykler i Beijing, men hvor mange stoler finnes det i Japan?

Ut på YouTube!

Snehvit har alltid vært en av mine eventyrlige favoritter. Ikke så for Nicolai Samir Houmid, som lar henne gjennomgå en feministisk transformasjon i tospann med Askepott. Godt tenkt, men feminisme sett med mannens blikk, blir litt for skeivt for meg.

snehvit og askepott - manus- studenter-westerdal
Snehvit & Askepott tar affære.
Foto: Siri Senje

Beste, dramatiske karakter går til Aleksander Stavnes for «En fisketur», en Jon Fosse-ish enakter med  lange pauser og tonnevis med undertekst, likevel lykkelig befridd for gravalvor og gjentagelser inntil det kjedsommelige.

Få frem et kamera og selg disse elevarbeidene inn som alt fra mellomprogram-mat til youtube-snutter. Folk må opplyses i det teatrale og dette er forbilledlig startmateriale – også for et publikum.

Les Mer
studio10-bodilfuhr.no-kjokkenfronter-eikefiner

-Akkurat så mørkbeiset skal eikedørene være!

Hal-lo? Stines stemme sprekker litt der hun langer av gårde innover Valdresflya. Det er vinterferie, men hun har telefonen på, Studio 10 s alltid imøtekommende sjef. Dette er en bitteliten familiebedrift som leverer eksklusive skapfronter til rimelige, men visstnok bærekraftige IKEA-stammer. Et helsveiset grep

Da kan man jo tillate seg litt luksus når det gjelder skapfrontene, som jeg gjerne vil ha i mørkbeiset eikefiner. Med helsveiset grep, så jeg slipper knotter og annet rask på de vakre overflatene.

-Er du sikker på at du ikke vil ha en liten messingtapp sånn øverst i skapet? Spør Stine.

-Det kan jo bli lekkert siden du skal ha messingkran og gullspeil over vasken.

-Sikkert, sier jeg, uten å tenke meg altfor godt om, jeg bare vil ha helsveiset grep. Rene flater er tingen.

studio-ti-eikefiner-kjokkenfronter
Stine inspiserer skapfrontene.

Da får jeg heller leve med at denne avgjørelsen kostet meg 10.ooo kroner i ekstra-utgifter og enda lenger ventetid, fordi en ekstrakloss i hel eik må limes oppå døren for å ha noe å sveise et grep i, viser det seg.

-Men da blir jo den hele, rene tegningen i treet forstyrret likevel?

Ustoppelig voksenopplæring

-Ikke hvis du beiser treet veldig mørkt, da blir ikke skillet så tydelig, lover Stine. Hun bedriver ustoppelig voksenopplæring i kjøkkenfront-universets mange gåter og jeg er vel en av de mer vitebegjærlige elevene i klassen.

Det er så mye jeg ikke vet om et moderne kjøkken, og folk som driver med kjøkken tror man vet veldig mye.

studio10-kjpkkenfront-eikefiner
Indre skuffer venter på ytterskuff.

For eksempel hvordan man deler inn en kjøkkenseksjon i to høye skuffefronter, slik at man får en jevn stripe over midten. Så lager man heller småskuffer innenfor. Det er jo kjempesmart, men ikke åpenbart for oss som har levd med en gammeldags kjøkkenskuff-rekke hele livet.

En engels tålmodighet

Da er det greit å ha Stine med på laget. Hun har en engels tålmodighet og en vilje til kundepleie som overgår alt jeg har opplevet på denne kjøkkenveien. Og det sier ikke så lite. Hilde hos Fresh Interiør, skaffet meg Mieleprodukter med 25 prosent av slag, Christine hos Thaugland, gav seg ikke før hun fant en overgangslist i ekte messing med akkurat passe lange skruer med flatt hode.  Kanskje damer har en egen forståelse for andre damer som forsøker å orientere seg i byggebransjen?

wood-eikefiner-kjokkenfront
Et helsveiset grep in the making.

Det er i alle fall mye som skal klaffe når man river ned tre vegger og ender opp med to forskjellige gulv og tre forskjellige takhøyder. Og mye er skjedd siden jeg pakket og ryddet ut den gamle kjøkkeninnredningen som ble revet 30 januar. Men ikke nok.

Åtte ukers levering

Det kjennes lenge å vente 2-3 uker på den endelige finishen. Frontene, som får alt til å henge på greip, tar 8 uker fra du legger inn bestilling til de leveres på døren. For snekkere trenger tid og de har mye å gjøre. Derfor er det med stor takknemlighet jeg blir med Stine på besøk i selve den velluktende trehulen, der eikefiner i metervis klebes opp på huntonitt-plater, kuttes til kjøkkendør-størrelse og beises etter kundens ønske.

studio10-kjokkenfrontet-bodilfuhr-no
Litt mye zebra. Et strøk til!

De snedige maskinene har regnet ut akkurat den mørkebrune valøren jeg vil ha, men med bare ett strøk ser eiketreet ut som et sebraskinn som har krympet i vask.

-Det er jo et levende materiale, du må regne med litt variasjoner, sier Stine.

Tillitt er en skjør blomst

-Ja, men ikke så mye variasjoner, sier jeg . Vi er jo blitt så godt kjent, etter våre mange møter, dobbelt så mange telefonsamtaler og enda flere mail og smser, at jeg er nokså sikker på at Stine skjønner hva jeg mener. Men hva med snekkerverkstedet?

Nå må jeg simpelthen stole på ekspertisen. Hjelpes meg, tillitt er en skjør blomst i dette landskapet. Håndverkere gjør ofte det de syns er best, selv om det ikke rimer med dine synspunkter.

kjøkken-studio10-eikefronter
Nytt kjøkken. Check.

-Hallo?

Det er Stine. Det er bare dager igjen til en velfortjent påskeferie. Frontene er levert på døren

-Ble det bra?

Stemmen er lys og rett på. Hun har jo sjekket ut resultatet på forhånd, vet hva som venter.

-Litt rødere enn forventet, men veldig vakkert. De kan være så utskiftbare de vil, disse frontene, dette skal jeg leve med. Herfra og ut.

Les Mer
trond-moi-miele-bodilfuhr.no

Skal du ofre et påskelam, gjør det langsomt

Og gjør det i en dampovn, sier Trond Moi, sjarmtroll fra Kvinesdal og gjestekokk hos Miele. Etter å ha kjøpt alle mine hvitevarer der, har jeg fått et kokekurs i presang. Så nå sitter jeg benket med et glass champagne og beundrer en småsnakkende og grønnsakshakkende Moi.

Jeg har ikke dampovn, jeg vil ikke ha en masse finesser jeg aldri kommer til å bruke, men et lammelår må da kunne bli like fint i en vanlig stekeovn? Spør jeg. Læreviljen har gått rett til hodet på meg.

Natur over opptuktelse

Trond Moi er en blid og trivelig sørlending med røtter langt inn i Sarons dal, der moren hans var kasserer for Arild Edwardsen. Sterkt kristen oppdragelse, altså. Men nå , i sin forbløffelse over et så dumt spørsmål, går naturen svakt over opptuktelsen:

Har jeg for eksempel sittet i en tørr badstu i 60 grader? Ja, det har jeg sikkert. Men hadde jeg blitt sittende hvis noen helte en bøtte vann på varmen ? Antageligvis ikke, kan Moi fortelle meg, mens han drar parmesanosten hardt over svigermor, som han kaller rivjernet.

trond-moi-paskelam-miele-bodilfuhr.no
Lammecarre lar seg preppe på gamlemåten.

Det blir nemlig så forferdelig mye varmere. Hvilket er grunnen til at et lammelår kan langstekes på enda lavere temperaturer og beholde enda mer av fuktigheten i en dampovn.

Hvor mange her har dampovn? spør han muntert den glade klassen på 18 godt voksne mennesker. Det har alle unntatt tre av oss.

To klyper salt

-Det blir omtrent som å knote i vei på en gammel Nokia i sammenligning, forklarer stjernekokken, som nå har arrangert seks lamme knoker i en stekepanne og helt over løk, tomater, oliven og buntvis av friske urter

Uansett hva som står i oppskriften, så tar du dobbelt så mye. Dobbelt så mye smør, olje, fløte, salt, persille.Uansett, smiler han og pøser på tre liter fløte i de fantastiske stekepannnene som kan brukes på både ovn og stekeplate. De er på tilbud i kveld. Bare tre tusen kroner med lokk!

tron-moi-miele-bodilfuhr.no
Poteten hører med.

Fristende, men hvor ofte steker jeg så store mengder mat og putter den i stekeovnen etterpå? Ikke så ofte.

Da er ikke sannsynligheten så stor for at du kommer til å gjøre det heller, sier en hyggelig medelev. Leoparden skifter ikke flekker, vet du.

Hva sa du? Det er jo fantastisk! Et uttrykk jeg aldri har hørt for ! Mye morsommere enn det der med at du ikke kan lære en gammel hest å sitte.

Eller som min mor pleide å si; Slik er man og slikere blir man, føyer mannen hennes til.

Er det mulig? På kokekurs med stjernekokk lærer jeg lite om lammelår jeg kan bruke i den gamle Nokia ovnen min. Men hva gjør vel det når jeg får to splitternye ordtak på kjøpet!

paskelam-trond-moi-miele-bodilfuhr.no
Påskens fremste delikatesse.

Og du, sier han med den slikere moren, ikke vær lei deg. Vi som har dampovn har ikke Pyrolyse. Det vil si at vi må vaske ovnen på den gammeldagse måten.

En nyhet som nå er helt på høyde med det antall champagne og rødvinsglass jeg har måttet svelge etter dampovnnederlaget. For vel er det smørblidt og rosa det dampkokte lammekjøttet vi nå smelter i oss, men likevel foretrekker jeg plutselig den helt vanlige Nokia-ovnen min. Som blir helt uvanlig når man Pyrolyser den opp til megatemperaturer og svir av alle innvendige matrester som bare kan tørkes av med en klut etterpå.

Skal du rengjøre en ovn, gjør det så raskt som mulig.

Les Mer

Atlantis – et Disneyland for meg

Fikk bare lyst til å minne om dette besøket for to år siden, etter å ha sett filmen om Aquaman – visstnok en sønn av Atlantis. Da var denne nedturen av et helt annet kaliber.

-Er du klar for en reise uendelig langt tilbake i tid? spør CK, guiden inntil det undersjøiske og eventyrlige Atlantis. Den avanserte sivilisasjonen sank, ifølge legenden, til bunns med alt sitt gods og guddommelige gull for 11.000 år siden. Nå er en bitteliten del av den gjenfunnet i Dubais mest gigantiske hotellkompleks, der man kan fryde seg over alt fra dypvannsfisker til atlantiske datamaskiner.hotel-atlantis-dubai

Fra hotellet mitt, som ligger på Marinaen, kan jeg se det rosa luksushotellet hotellet som ligger ytterst på «Palmen»  – de kunstige øyene som er formet som en palmegren av øyer og altså ender opp i et slags eventyrslott av et hotell.

En virkelig skatt mellom vanntankene

Og til min store overraskelse huser herligheten en virkelig skatt innimellom de gigantiske vanntankene i det enorme palassets private akvarium. Det sunkne Atlantis, eller altså restene av det, er gjengitt slik Platon beskrev det for 2.377 år siden i dialogen Kritias.atlantis-the-lost-continent

To gigantiske stenskulpturer ved siden av det som ligner kister, vokter inngangen til den tapte sivilisasjonen.

Poseidon var faren til kongen av Atlantis

Poseidon, havguden, var visstnok faren til kong Atlas og hans ni brødre ved samme navn, så der i gården kommuniserte man på guddommelig vis via store krystallkuler og tankekraft.CK-my-guide-to the-underworld

Guiden forsøker å få oss interessert i fiskene, som svømmer forbi, men hvem bryr seg om regnbuefisk og hummer når du står overfor en slags minibank anno 11000 før vår tidsregning?

Hemmelige skrifttegn på veggene

Når veggene er kledt med hemmelige skrifttegn jeg kjenner igjen fra andre, esoteriske skrifter og det ene grottelignende rommet etter det andre nesten svømmer over av eksotiske vanndyr som stirrer oss dovent inn i øynene og minner om at det er mye mer mellom himmel og jord enn vi aner – nemlig det underjordiske!as-above-so-below

Denne kong Atlas med sine vis menn var også verdensvante. De kjente både jorden og stjernene, og når de bestemte seg for å reise langt, hadde de egne flymaskiner. Det er så man nesten tror på det, i dette dunkle mørke. De «opprinnelige» konstruksjonene fremstår  som i en gammeldags scifi-film med sjødyr som levende vitner.

Forført før Tronsalen

Åh, dette er så fint tenkt, så overbevisende utformet og nennsomt gjort, at allerede før vi kommer til selve høydepunktet, er vi forført.rainbow-fish

Så når guiden, på sitt mumlende srilanka-engelsk, proklamerer at vi er i selve tronsalen, stjerneobservatoriet, der kong Atlas samlet de syv vise menn for å holde råd og  ta inn kunnskap fra den «organiske computeren»  som rager over tronen hans, nærmest detter vi ned i det dype skallet av en trone og kjenner på kraften av bedet med hvite krystaller som omgir computer-tronen.atlantis-the-throne

For her nede, på vandring mellom de 10 grottene,  kan man sette seg hvor man vil og ta på det man føler, Atlantis er ikke et museum , men en fornøyelsespark. Av det slaget som er så fantastisk at man får lyst til å tro at det er sant.

Og om det ikke er sant, så er det i alle fall svært godt funnet på.

PS

Rundet av besøket med å snike meg inn i hotellresepsjonen på Atlantis – dit du egentlig bare kommer om du har en reservasjon.hotel-atlantis-dubai

Men hadde det ikke vært for den fantastiske utsikten, hadde dette gigantiske sukkertøypalasset vært en gedigen skuffelse. Skal man gjenopplive en legende, er det nok best å legge den under vann og dempe belysningen.

Les Mer

Det får briste eller bære

Hvor lenge var Eva i Paradis? Omtrent like lenge som i Helvete. Ting ordner seg som ved et herrens mirakel. Stenprosjekt – gjengen kommer faktisk for å ta mål, men de er minst tre timer forsinket og kan fortelle min allerede irriterte byggeleder at det svakelige IKEA skroget må forsterkes .

Freden er sikret. Byggefolket bonder over den elendige IKEA-kvaliteten og skandinavisk uskikkethet i sin alminnelighet. To tredjedeler av dem er fra Litauen.

Dette kan gå bra.

Tidsoptimist

-Vi leverer på torsdag, sier Erling, Stenprosjekt in persona. Det er om to dager. Dagen før han selv drar til Spania og sikkert har et par andre ting å gjøre. Mannen er dessuten tidsoptimist.

Jeg belager meg på tett oppfølging. Dette må gå bra.

Jeg drar ut til det gamle fjøset på Fossum, der den alltid behjelpelige Stepas har dratt frem den vakre platen min. Vi skal bestemme hvilke deler som skal ligge hvor på de drøyt fire meterne jeg skal ha.

Vi måler og måler . Og uansett hvor mange ganger vi gjør det, blir det for lite. 12 cm for lite.

stenprosjekt-erling-kristensen
Erling impregnerer den skjønne.

Min indre byggeleder er på randen av nervesammenbrudd. Heldigvis er resten av meg fornuftig nok til å tenke klart. Tror jeg, da.

For der, ved siden av «min» plate som er trukket ut, dukker det plutselig opp en lignende plate; litt lysere i fargen og bare 2 cm tykk, men fortsatt fin og med de vakreste tegninger.

Vi tar selvfølgelig den i stedet.

Nok ombestemming

Morgenen etter kommer Erling med et regnestykke på sms fra Spania, som kan gjøre den andre platen stor nok med bare en skjøt. Men da blir skjøten hengende i løse luften på det allerede svakbente IKEA skroget. Ikke lurt.

Dessuten får jeg ikke mailen før jeg har bestemt meg, jeg orker ikke mer ombestemming nå, jeg har brukt opp min allerede skrantne ta-avgjørelse-kvote.

marmor
Marmorårene renner ned i vasken.

Først etter at platen er skåret til, med uthulinger til kum og stekeplate, som veier flere titalls kilo, fordi viften er integrert og sitter i underkant, våkner jeg med et rykk midt på natten og tenker;

Var ikke det den platen som ikke kunne brukes? Som hadde så mange svake punkter at den ville brekke hvis den så en sag? For ikke å snakker om , fikk en blytung stekeplate på ryggen? Det var derfor den var så vakker?

Vakker, men ubrukelig?

Nå er jeg ganske sikker på at det var nettopp den Erling sa vi ikke kunne bruke. Og akkurat nå er han i Spania.

Mens Herman og Stapos er på døren. Uanstrengt bærer de plate for plate med tung marmor opp tre etasjer. Jeg føler at jeg bærer selv, så spent er jeg på om platen passer, om den tåler presset, om IKEA-benken tåler presset….

stenprosjekt-bodil-fuhr-herman kristensen
Herman limer kummen

-Dette er en risikisport, sier Herman, han er vant til å spille tennisturnering og klaske til i siste sekund. Ikke rart han er rolig.

Jeg, derimot, er nå så nervøs at jeg må ty til vaskebøtta for å finne roen. Der er det nok av lise. På tredje forsøk er steinflisene i gangen sånn nogenlunde rene etter tre uker i sementørkenen.

Og nå ligger alle tre platene pent og pyntelig på rekke. På plass!

Da er det bare skapdørene som mangler. Og noen lister. Og ekstra forsterkninger til IKEA-skroget. Det helvetes IKEA-skroget.

Les Mer
marble-armani-stenprosjekt

Jakten på den perfekte marmorplaten

Marrmor, du må jo ha marrmorplate, Boddil! Min islandske venninne, er av den overbevisende typen. Det er noe med dette stadige trykket på første stavelse som liksom avgjør alt.

Men jeg kan ikke bare skylde på henne for at jeg nå befinner meg i et stenlandskap, der hvert skritt jeg tar, gjør meg mer og mer usikker. For jeg vil gjerne ha en marmorert benkeplate, men den kaldhvite carreramarmoren med grå regnværsflekker, er ikke noe for meg.  Jeg vil ha en lysebrun marmorplate med litt sånn Jan Groth aktige streker på tvers. Ren kunst på stengrunn. Det er bare så veldig vanskelig å oppdrive.

Men hvit marmor er veldig tidsriktig , da. Annethvert interiørmagasin har en carreraplate på forsiden. Operaen i Bjørvika har lenge vist vei og nå kommer sukkerbiten på toppen av det nye Nasjonalgalleriet. Ti gigantiske stenplater står klare ute hos Ellinggard, en stenhandler ytterst ute på Alnabru. Bare det å komme seg helt ut dit, med en  googleguide som sier: sving mot nordøst, som om jeg skulle vite hvor det var, er en prøvelse.

stenprosjekt-magisk-bodil-fuhr
Mann og maskin må til om du vil se tegningene i stenen.Foto: Bodil Fuhr

Og til tross for en stor mengde sten og en stappfull katalog av forskjellige stentyper, ser jeg ingen lysebrun sten med hvite og rosa striper, den svinedyre typen jeg har sett både hos Fired Earth, Boffi og Expo Nova. Jan Groth må ha gått lenge hvis det var i naturen han fant inspirasjon til sine organiske streker over sort bunn.

Alle platene de marmorhandlerne jeg hittil har oppsøkt kan by på, er noe sølepyttfargede greier oversstrødd med et kaotisk spindelvev-mønster. Og uansett hva de skal levere, vil det ta fra 4 -8 uker. Da går hele logistikken min i vasken. Hverken den eller kokeplate kan monteres før benkeplaten er på.

-Hvorfor  drar du ikke bare ut til Stenprosjekt på Fossum? Der har de masse fine plater som kan leveres på 2-3 dager.

Min mrs-fix-it-all-venninne Hilde kommer meg igjen til unnsetning. Men kan det være mulig ? Så rask levering? Stenprosjekt kan bli min redning. Må bli min redning. Logistikken er i ferd med å gå opp i limingen. Og det er jeg også.

armani-marble-stone-stenprosjekt
Mørk Armani – lekker!

Showrommet på Røa er stengt. Heldigvis, faktisk. For nå kommer jeg rett til lageret, langt inne på trelast-tomten til Løvenskiold.

Her er det tre og stein – naturens vakre flater som gjelder. Ikke minst oppe på det gamle fjøset der Stenprosjekt har spredt sine skatter mellom gummibatonger av den solide sorten. En tre ganger tre meter marmorplate kan veie oppimot et halvt tonn.

Store deler av den mektigheten skal ligge oppå mitt IKEA-skrog, som min byggeleder har erklært «ubrukelig».

Hvordan skal dette gå? Jeg villl ha marmorplate!

Men først må jeg finne den rette.

 

armani-marble-stenprosjekt-bodil-fuhr
Denn vil jeg ha!

Det er i alle fall ikke utvalget det står på her på Fossum. Hundrevis av  marmorplater er linet opp – noen smaragdgrønne og så vakre at jeg nesten vil ha det i stedet – andre krystallhvite eller sølepyttbrune.

Nei, nei.nei.

Men så, omtrent midt på,  hviler en sten etter mitt hjerte. En Armani, hva ellers.

-Nei, sorry, den kan jeg ikke selge, den er booket av Fired Earth.

Den ved siden av, da? Den er jo også vakker?

-Den er for svak. Den kommer til å brekke når vi skjærer i den. Ikke sjans.

Hjelp. Hva gjør jeg nå?

Armani-pris

Legger inn støtet. Overtaler, tigger og ber. Om akkurat den stenen. Det er  den eneste jeg vil ha.

Og det virker!  Armani-platen blir min, til en Armanipris, naturligvis, det er ikke det rimeligste valget.

Nå spørs det om han kan levere på tid også. Det spørs veldig. Det er vinterferie. Stepas, han som skjærer stenen og monterer den, skal reise bort om en uke, Det skal Erling også. Sønnen Herman på 21 holder fortet. Hjelpes meg.

Kanskje best å vente. Men jeg får hverken vask eller kokeplate til å virke før benken er på plass, og da er jeg støkk i min støvete hybeltilværelse.

Et helvete.

Les Mer
old-kitchen

Orker du å pusse opp kjøkkenet ?

Ja. Jeg har ingen tid å miste, tenker jeg. Skal jeg ha skikkelig glede av et lekkert kjøkken, er det bare å sette i gang. Velge en praktisk og pen kjøkkenløsning, noe som gjør kjøkkenet litt stueaktig. Heldigvis har jeg bare en anelse på dette tidspunktet om hvor uendelige mange småvalg som skal tas underveis. En ekstra påkjenning for meg, som liker å gjennomprøve alternativene før jeg bestemmer meg.

mayhem-from-now-on
Her begynner det. (Foto: Bodil Fuhr)

Men en ting er sikkert: Jeg skal rive veggene inn mot kjøkkenet, jeg skal slippe lyset inn. Og da er det litt som med homeopati; før det hjelper, gjør det skikkelig vondt.

-Først må du kontakte en statiker, ellers kan du få trøbbel med naboene, sier Christian, en meget praktisk venn som dealer med eiendom.

Skal  bli ! For er det noe jeg fikk dosen på under badeoppussingen, så var det nabotrøbbel. Advokattrusler og trenering av arbeid var bare en del av festen.

Venninne englene

Dernest må jeg få innspill fra venninnekoret, som Lena Andersson kaller dem. Mine flinke, praktiske, interiørkunnige venninner, som i tillegg til engelen av en arkitektvenninne, Helga Juliana Vilhelmsdottir, hjelper meg å komme frem til den maksimale kjøkkenløsningen. Den som slipper mest mulig lys inn, samtidig som jeg får plass til nesten alt de gamle skapene har rommet. Men bare nesten. Den gamle anretningen, i et eget, lite hjørnerom, ryker.

mange-kokker-mye søl-
Mange kokker, mye søl, skal det vise seg. Foto: Bodil Fuhr

Det gjør netcomen og netttilgangen også, skal det vise seg , når rivingen begynner. Og det går plutselig veldig fort, når statiker har gitt grønt lys og jeg har bestemt innredning. Da blir håndverkerne, disse halvgudene du blir fullstendig prisgitt i ukesvis, plutselig ledige.

-Vil du ha det gjort nå? Eller i midten av mars? spurte byggeleder.

Nevrotisk ? Jeg ?

-Jeg syns du skal gjøre det nå, du blir så nevrotisk når du pusser opp, sier min venninne Hilde. En dame som arrangerer gigantisk kunstfestival og pusser opp en hel villa på si. Uten å bli nevrotisk.

Jeg skjønner jo hva hun mener, jeg mister likevekten når hulen min invaderes. En ting er å sitte i en slags eksklusiv flyktningeleir av et hjem, der fire rom er pakket over i to, mens grått sementstøv senker seg over absolutt alt og fremmede mennesker tråkker ut og inn fra klokken åtte om morgenen. Men virkelig nervepirrende blir det først når de ikke kommer, når de gjør feil (som du betaler for) og budsjettet sprekker som en middels stortingsgarasje.

pusse-opp-jatakk
Elektrikere og snekkere samarbeider ikke alltid like godt. ( Foto Bodil Fuhr)

Den gamle sikringsboksen kan du bare glemme. du må ha en ny, større. Men får den plass innenfor det skapet den skal være i? Og husker han å sette opp alle kontaktene, dette purunge mennesket som er satt på jobben? Han klarte i alle fall ikke å fixe nettkontakten eller ringeklokken. Det ordner seg vel etterhvert, men hvor mye vil det koste?

Og må de rive ned noe av det fantastiske arbeidet som snekker Leo har gjort? Han som kommer på timen hver morgen, jobber hardt hele dagen og går når han har gjennomført dagens plan?

Lyset insisterer

Bortsett fra plagen med enda mer borring, murstøv og dritt, da den purunge måtte skjære hull i Leos slette, fine gipsvegg, følte jeg meg støtt på Håndverkernes vegne. En ekstra arbeidsdag tok det å fixe veggen etter at el-kontaktene omsider hadde kommet langt nok inn.

Men lyset insisterer. Sprer seg gjennom støv, verktøy og IKEA-pakker, for ja, jeg har valgt IKEA-kjøkken, skroget altså. Hvorfor skal jeg forklare mer om i en annen blogg.

Les Mer
merete muhleisen i samtale om sitt verk

Magiske møter på Astrup Fearnley Museet

-Jeg tenker på språk som et slags vesen, tenker på den formen vi gir det, den bevisstheten det uttrykker, sier Mercedes Mühleisen.

Akkurat nå sitter denne representanten for Neste Generasjon i Norsk Samtidskunst på huk ved «en snakkende dam» – hennes bidrag til utstillingen Sol og vår i januarAstrup Fearnley museet.

Men når hun arbeider frem et kunstverk rigger hun seg gjerne til blant gamle boksamlinger og åpner seg for det som måtte finnes der .

En poetisk overraskelse

I dette tilfelle Marvels of Pond life, en botanisk  studie fra 1861 – omtrent på den tiden mikroskopet ble tilgjengelig for folk flest. Forfatteren studerte myriadene av liv der i over 4 år, mens Mühleisen har hatt et drøyt år på å utvikle sin skorpe-skapning. En poetisk overraskelse i seg selv med sin blanding av hjemmelaget naivitet og avansert digital kunnskap.

Men for virkelig å forstå dybden i dette verket bør man lese kunstskribenten Nora Joungs presentasjon av Mercedes Mühleisen i den lille boken som følger denne spesielle utstillingen, der samspillet mellom kunstner, kritiker og samler vektlegges.

Ingen heksekunst

bulmeurt-heks-astrupfearnely-bodil-fuhr
Miriam Hansen med sine bulmeurter. Foto: Bodil Fuhr

De komplementerer hverandre på flere måter, damene i Astrup Fearnley museets annen etasje. Mercedes Muhleisen med sin turkisgrønne ramme rundt en levendegjort dam og Miriam Hansen med sine dekorative, men giftige bulmeurt-planter i rosa belysning.

Fly me to the moon

Hansen er fascinert av heksa som en politisk motstandsfigur. Men først og fremst handler hennes installasjon om hvordan man overleverer informasjon og forflytningen av det narrative. For eksempel den historien om at hekser kunne fly til Bloksberg når de hadde smurt inn staven med bulmeurt – såkalt flyvesalve. Det kunne like gjerne være et blomstrende uttrykk for en ekstatisk orgasme som resultat av onani med nevnte stav.

astrup-fearnley-henrik-olai-kaarstein-boidl-fuhr
Detalj fra Henrik Olai Kaarsteins fantastiske collager

Mühlheisen & Hansen er to av seks begavede kunstnere som ble plukket ut av Talent Norge for to år siden. Et syltrangt nåløye som ville skremt alle andre enn dypt dedikerte kunstere.

Det var da også en av kriteriene når museumsdirektør Gunnar Kvaran plukket ut seks unge kunstnere til dette unike prosjektet, der samlere, kunstskribenter og kunstnere kobles sammen i et helt nødvendig triangel.

Forbilledlig tekst

-Vi syns det var viktig å fokusere på kunstkritikken for en gangs skyld, derfor de fått et eget hefte, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran.

Og det er mye lettere å forstå for eksempel en neomodernistiske skulptur når man kan lese ting som man vanskelig kan tenke seg til selv. Det utdyper den umiddelbare opplevelsen av verket på, eh, forbilledlig vis.

constance-tenvik-astrup-fearnely
Myk romferd med Constance Tenvik

Grunnen til at jeg opplever det rosa lille drivhuset til Miriam Hansen som uhyre interessant , er jo fordi jeg hører henne fortelle, om heksene som visstnok kunne fly helt til Bloksberg, når de smurte inn stokken med bulmeurt-salve og stakk den inn i kroppen som en annen dildo.

Begrepet Bloksberg får liksom en helt annen betydning, og det er nettopp en av grunnene til at Hansen finner dette interessant; forflytning av betydninger, hvordan opplevelsen av et objekt tar farve av omgivelsene den befinner seg i, selve konseptkunstens kongstanke.

Kunstglade mesener

Kjente  kunstsamlere som Knut og Cecilie Brundtland og Christian Ringnes har sørget for den kostbare gjennomføringen av verkene som de seks unge kunstnerne har arbeidet med i over et år. Men den største velgjøreren i dette tilfelle er Talent Norge, et slags Innovasjon Norge for Kunststudenter, som skal sikre god oppfølging av unge rett etter utdanning. De har initiert dette prosjektet for å hjelpe unge, begavede billedkunstnere frem i lyset.

talent-norge-astrup-fearnley
En stolt Maria Mediaas Jørstad fra Talent Norge

-Så hva ble avgjørende for Astrup Fearnley i dette havet av kunstnerisk talent, Gunnar Kvaran?

-Det blir  jo subjektivt til syvende og sist, men ettersom det ikke finnes noen felles «skole» for unge kunstnere i dagens Norge, valgte vi mangfoldet som tema. En fra hvert segment, slik at vi har fått en variert utstilling med skulptur, maleri, installasjon, teater og botanikk.

Kunstnerne skulle ha et sterkt og personlig uttrykk og ikke minst; gjennomføringskraft. Det krever mye å arbeide frem så omfattende utstillingsmateriale som hver enkelt har bidratt med.

Les Mer
Bodil og Karl

Tudos.no – med blanke ark og all slags penner til

Denne reklamen burde vært håndskrevet. Ja. for dette er reklame. Ektefølt reklame for min dyktige svigersønn, Karl, som har gjort et levebrød ut av fyllepenner og andre skrivesaker via nettstedet Tudos.no.

Kanskje ikke så rart, ettersom en vakker penn, til alt fra 50 til 979.00 kroner, er den perfekte gaven til hvem det skulle være.

Tudos Pop Up

Og som om et nettsted med 1.700 produkter ikke skulle være nok, har Karl nå åpnet en pop up store, for oss som liker å ta og føle på ting før vi kjøper.  Midt oppi de kuleste sjappene i Øvre Slottsgate 20, bare et kvartal fra Stortorvet, der Richard Andvord ruvet i forrige århundre. Palasset der vi skriveglade kunne velge og vrake i almanakker, time managers, penner og ikke minst, deilig brevpapir.

remington-tudos.no-bodilfuhr.no
Moderne nostalgi

Tudos.no ble startet opp for to år siden som en nettbutikk for skrivesaker. Først og fremst penner – sinnsykt dyre og ganske rimelige fyllepenner – sånne med slangetungespiss som lekker ut akkurat nok blekk til å formulere de vakreste setninger. I alle fall sånn utseendemessig.

Hellig handling

Kalligrafi heter det på fagspråket. Og som så mye annet som vi har importert fra Østen handler det om å være i nuet; legge hele sjelen i den ene streken og bli ett med vår guddommelige natur.

Neida, jeg bare tuller . All skjønnskrift utført med penn krever enorm konsentrasjon. Og det er det. Men opprinnelig var altså denne skrivekunsten en hellig handling.

tudos.no-bodilfuhr.no
Blide notisbøker også

Nå er det blitt en trendsak. Kalligrafene samles i grupper på nettet, de blogger og de møtes på kongresser, men de tegner for hånd. Og da gjelder det å ha utstyret i orden.

Jeg har alltid ønsket meg en Mont Blanc fyllepenn, en sånn som Jan Kjærstad bruker når han skriver bøkene sine, noe av det ypperste av fyllepenn luksus jeg kunne tenke meg. Inntil jeg oppdaget Tudos.no, der  fyllepenner altså selges for 979.000 kroner!

Og det gjelder ikke bare Kjell Inge Røkke, som trenger noe kostbart å pynte Armani-jakken sin med; men nerdete fyllepenn- aficionados som prioriterer slikt, kanskje sparer de i årevis, for alt jeg vet.

tudos.no-benedicte-sande-bodilfuhr.no
Håndmalte kort fra Benedicte Sande.

Selv er jeg særlig fascinert av notis bøkene. De små i A6 format fra Fabriano eller Moleskine. De er akkurat små nok til å putte i den minste vesken . Og det er viktig for en som plutselig kan komme på noe vesentlig. Eller må notere inntrykk under en teaterforestilling.

Og bindersene. Små, hvite binders formet som fugler.

Nå venter jeg på brevsettet. Det gulnede, gamle brevsettet Alvøen produserte i gamle dager. Det kommer nok snart. Min svigersønn har et forfriskende talent for blanke ark og fargestifter med nostalgisk preg.

Kudos, Karl!

Les Mer