Lyden av vannet som springer ned den gigantiske trappen til underetasjen er helt gratis. Synet av den himmelstrebende stålblomsten av en bygning like så.

Og for bare 140 kroner trer du inn i Fondation Louis Vuitton kunstmuseum i Bois de Boulogne og møtes av en annen, omtrent ti meter høy stålblomst. Sånn bare for å understreke overskuddet i denne pengebingen av et showroom for kunst i verdensklasse.

Murakami

Jeg har nytt Takashi Murakami i Los Angeles og Oslo, men her i Paris kan jeg bade i hans grotesk/naive univers som aldri før. Det ekstremt maximalistiske geniet har fått en hel etasje å utfolde seg på.

Jeg fniser av hans tegnefilmer, fryder meg over den intense regnbuen av lakkblanke farger i maleriene og overveldes av hans dødsscenarier .

Kaotisk arkitektur

Godt da, og kunne gå ut i den friske vinden, på toppen av dette kunstverket av en bygning og nyte Frank Gehrys kaotiske arkitektur. Stålbjelker, skruer og treverk er skrudd sammen som om en mindre implodering har funnet sted og ingeniørene har løpt etter og forsøkt å holde det hele sammen.

Et slags oppstykket monument over en digital tid der ingenting lenger henger på greip.

Slik det med all verdens tydelighet gjør i Pompidou-senteret, dekonstruksjonens høyborg. Der den analoge tidsalder står frem med sitt indre, aldrende liv. Rettlinjet, uskjønt og tja, interessant på sitt beste.

Her er det vakkert. Foruroligende, ja. Men vakkert. Som den utstoppede hesten som henger ned fra taket. De avkuttede bena til Michelangelos David -statue og 3D filmen som gir trær og planter skremmende liv.

Her er ren, metafysisk skjønnhet i form av moderne klassikere som Mathew Barney, Gerhard Richter og Yves Klein. Men også helt nye verk fra 2010-tallet med en hyggelig overvekt av kvinnelige kunstnere jeg ikke har hørt om før.

Og verkene understrekes med  perfekt lys og masse rom, så mye at selv for meg kjente verk som Mathew Barneys bronseskulptur og Pierre Huyghes flytende sten gjør et nytt og forsterket inntrykk.

I takt med verden

Au Diapason du Monde   er tittelen på dette utvalget fra FLVs enorme kunstsamling. Det oversettes med noe sånt som I takt med Verden . Og det er akkurat slik man føler seg, der man utforsker verdenskunsten over tre etasjer.

Videokunsten er blitt 3dimensjonal (briller utdeles ved inngangen), de søte kattungene ved Davids føtter er matet ut av en 3Dprinter  og apekatten i utstillingens hovedverk har fått masken, parykken og skjørtet til en liten pike.

En slags biologitime

Hva har skjedd med oss siden Antikkens skjønne idealer rådet? Må vi gå mot det dyriske for å overprøve programmeringen av menneskelige egenskaper?  Er en verden uten mennesker der ren materie hersker å foretrekke?

The human factor er i støpeskjeen på Fondation Louis Vuitton  og det er liv laga.

Synker du helt ned i kjelleren, kan du gjenoppdage deg selv i multiplisert utgave via Olafur Eliassons installasjon av noen søyleganger.

Antageligvis pakket inn i arkitekturen, slik hans lysvegg i Den Norske Operaen er det. Jeg liker i alle fall tanken på at noe er sånn nogenlunde konstant.

En engel tråkker nærmest ut i løse luften, med basunen lett slengt til siden. Helt på kanten. Som The Fool i Tarot-stokken, eller programmet i Risør kammermusikkfestival. For her tøyes programmet helt tilbake til joiken, via Grieg og Dvorak til improvisert jazz.

Intet kammermusikalsk skal være deg fremmed når dette kalaset er over!

Det bør jo helst være litt morsomt også innimellom, når sjelen til stadighet skal strykes til fingerspissene av ømme fioliner; så lyrisk at selv den balansesikre engelen kunne falle ned fra prekestolen i vakre Risør kirke.

Det sørger Nord Europas eneste professor i joik, Frode Fjellheim for, der han står foran altertavlen og maler ut en inspirert velkomsttale med hele kroppen. På joikemåten, altså.

Kammermusikkfesten er i gang og folkemusikken, som skal prege hele årets festival frem til avslutningen søndag, har satt den opprinnelige tonen.

Men herfra går det mange veier. Ikke minst via Grieg, som vi får presentert i original versus jazzet utgave, takket være Christian Eggen og David Gordon som bytter på pianokrakken. Det lekende mennesket er i gang!

I noe mer regissert utgave, når tre gratier setter seg til med sine strykeinstrumenter og fremfører Intermezzo av Zoltan Kodály, en ungarsk komponist som høstet like ivrig fra folkemusikken som Edvard Grieg, men som altså blir holdt innenfor notearket denne gangen.

Marcus Paus + Anne Frank

Men vi skal helt frem til vår tid, også i det klassiske repertoaret, med den selverklærte antimodernisten Marcus Paus`vakre monumentalverk basert på tekster fra Anne Franks dagbok.

Risør kammermusikkfest strekker altså i sitt 28ende år sin musikalske horisont så langt den rekker. Etter så mange år fant ledelsen det naturlig å utvide begrepet Kammermusikk, som jo simpelthen betyr musikk for små rom.

Det syndes det mot allerede første kvelden, da Det Norske Jentekor, 110 jenter på det meste, toger og toger inn i den lille Kardemomme-kirken og sprer seg fra altertavle til galleri til sideskip.

Før Facebook: Laling!

Her skal det lales, en blanding av roping og sang, nært beslektet med lokken. Men der sistnevnte brukes for å lokke dyra, ble lalingen brukt for å gi seg til kjenne overfor andre mennesker over store avstander. Eller lokke dem til seg. Slik kan man i alle fall tolke denne versjone. Bare hør her:

Senere på kvelden går vi ut under åpen himmel, i Buvika, der baren er åpen og kokker fra Feinschmecker står klar ved utegrillen.

Velblåst mesterklasse

Stemningen er akkurat passe høy når vi tar med klappstolen inn i et gammelt lagerlokale og Tine Thing Helseth og visstnok «verdens beste klassiske saxofonist» Amy Dickson tar med sine mesterklasse-elever og skaper musikalsk magi av det overraskende slaget. Som når Tine Thing synger Charlie Chaplins «Smile».

Da, etter slik å ha tøyd kammermusikk-begrepet til det ytterste, kjennes det dagen etter veldig riktig å komme hjem til de små rom hos Oddvar i Prestegata, selv om han ikke bor der lenger. Den gamle konsulboligen er blitt en del av «Det lille hotell», et særlig sjarmerende hotellkonsept, fordelt på mange, små leiligheter i den vakre trehusbyen.

Aktiver joikemuskelen!

Og selv om festivalen bare er i sin spede begynnelse, er det i alle fall for meg en perfekt avrunding med den muntre professor Fjellheim, som nå, lett tilbakelent over Cembaloen, gir publikum en joikeleksjon. Jeg skal spare deg for resultatet, men la meg si det slik; Det gjelder å aktivere joikemuskelen. Og den sitter nederst i magen et sted.

PS

Når dette leses er festivalens superstjerne, den eminente Bach-tolkeren Christian Tetzlaff kommet til byen. Han er selv veldig begeistret for, «Die Wenche» som han gjerne ville ha med på laget.

Så når Det Norske Blåseensemble og Madame Myhre kommer til Stangholmen i morgen kveld, skal de blåse kammermusikken til himmels . Eller en lang marsj, om du vil.

En sort bowlerhatt blåser langs bakken gjennom en løvskog.

Kamera danser omkring. Fanger og mister hatten, om hverandre. Litt Chaplin, litt Kierkegaard, men mest Dash Snow. Bestevennen med bowlerhatt Dan Colen mistet i en overdose i 2009.

Den 39 år gamle amerikanske billedkunsteren er sommerens trekkplaster på Astrup Fearnley museet. Og han lar denne poetiske kunstfilmen introdusere de store linjene i sitt arbeide.

-Jakten på mening og hvordan manifestere den kunstnerisk, er min røde tråd. Det er et bevegelig mål, jeg er hele tiden ute etter å oppdage nye ting, forteller Colen.

Som forklaring på hvorfor hans kunst spenner fra grisete performance til nitidige oljemalerier, abstrakte installasjoner og helt konkrete skulpturer av svimeslåtte tegneserifigurer med seg selv som nakent midtpunkt.

Heldigvis for oss andre, tar han med publikum på reisen i spennet mellom det virtuelle og det virkelige livet. Hva nå det siste måtte være for en mann som har testet tilværelsens yttergrenser som få andre.

Testet livet som hamster

På 2000-tallet gjorde han The Nest, en performance sammen med den avdøde kunstervennen Dash Snow. Som to dopede rockemusikere på hotell i New York,  inntok de et gallerirom og overstrødde det med tusenvis av destruerte telefonktaloger. Litt som i et hamsterbur.

Der ble de noen dager, til stanken fra diverse festing og deres egne kroppsvæsker tok overhånd.

Det der er lenge siden nå, og Colen dropper detaljene når  han ser tilbake på sitt kunstnerliv.

Først trodde han det handlet om konseptet. At all mening var å finne der.

Så innså han at meningen, det var noe som oppsto mellom tilskueren og verket. Han måtte bare legge til rette for det. Og innse at han egentlig ikke hadde kontroll over prosessen i det hele tatt.

Mange av arbeidene hans uttrykker tap. Tap av en venn, tap av uskyld. Som når han maler opp et kitchy stearinlysmotiv fra Disneys Pinocchio-film og lar ordet FUCK avtegne seg i røyken som tegner seg etter det nylig slukkede lyset. Som fortsatt lyser.

Han vil dra oss inn. Og frastøte oss samtidig, denne mildt sagt allsidige kunstneren som anvender alt fra sin egen penis som kleshenger for et jødisk bønnesjal til maling som tilsynelatende fugleskitt i den hensikt å få oss til å se ting på en ny måte.

Og kanskje finne ny mening.

Eller bare glemme meningen, for å søke etter materialitetens essens. Noe han klart inspirerer til med sine vakre, abstrakte malerier laget av alt fra altså falsk fugleskitt til ekte tyggegummi. Eller «spray paint» malerier malt med olje. Trompe L’oeil-effekten, er en av mange kunsthistoriske referanser som interesserer denne kunsteren.

Kanskje ikke så rart, ettersom balansen mellom det virkelige og uvirkelige utgjør en stor del av hans kunsteriske forskningsprosjekt.

Lar tilfeldigheten råde

Samt altså tilfeldigheten. De 24 virkelighetstro kopiene av Hells Angels syklene han så utenfor deres klubblokaler i New York, ble ikke til kunst før han stilte dem opp etter hverandre og veltet dem over på siden i en blytung domino-effekt.

Så hva er fellesnevneren for alle hans arbeider? Om den i det hele tatt finnes?

-Det må jo være meg , i tilfelle. Det er alt jeg har, når det kommer til stykket. Og hvis noe kjennes sant for meg, er det jo å håpe at andre kjenner seg igjen i det.