Som gigantiske, gjennomsiktige  glasslamper henger de der, virusene. Ser du nærmere, huser de pappkartonger, av den typen man samler personlige kontorsaker i, når man mister jobben. You’re fired!

En kunster skal jo, på det mest ideelle, speile ikke bare samtiden, men også den nære fremtid. Den amerikanske kunstneren Josh Kline levererer på begge så det knirker i pappkartongene som tidvis dekker både vegger og gulv i det for anledningen snedig innrettede Astrup Fearnley museet.

Omfavnet av kunst

All ære til kurator Therese Möllenhoff. Og til museets nye direktør, Solveig Øvstebø, som åpner dørene for publikum med en sjeldent aktuell utstilling.

Jeg elsker kunstinstallasjoner som pakker deg inn og lar deg oppleve verket med hele kroppen. Sjelden er jeg blitt mer berørt enn under torsdagens pressevisning.

Selv om det er noe kjølig og klinisk over Klines 3D-produserte silikonfigurer, rører de oss i sine hjelpeløse posisjoner, pakket inn i plast og klare for søppelkassen.

Det er forbrukersamfunnet som får gjennomgå. Sett gjennom arbeiderklassens og snart middelklassens trette, utmattede og langt på vei overflødiggjorte kropper.

Det grådige menneske

Derfor er de også pakket inn i plast, som alt annet kjøtt vi konsumerer i vår grådige del av verden.

Kjøtt som etterhvert vil ble erstattet av sunnere og mer miljøvennlige alternativer.  Og det finnes jo ikke noe mer miljøfarlig enn et menneske. Vi er blitt vår egen største fiende, på så mange nivåer. Og Josh Kline tar dem for seg, steg for steg.

Alt vi putter i oss, fra kaffe til sovepiller, for å fungere i en verden Menneskekroppen ikke er skapt for. UtstillingsTittelen Antibodies er mest presis på engelsk. Den dekker all kroppsfiendtligheten, fra nevnte virustrusel til avkuttede kroppsdeler og videoverket der hodene til demonstranter  er koplet på politimenns kropper.

They shoot horses, don’t they?

I Civil War, den aller mest dystopiske avdelingen, ligger middelklassens etterlatenskaper samlet i fargeløse søppelhauger. Akkurat som hestene ble overflødiggjort etter bilindustriens inntog, er menneskene i ferd med å overflødiggjøre seg selv med kunstig intelligens.

Det er gått av hengslene, det er helt sikkert. Og det ganske fort. Utstillingen er utarbeidet de siste 15 årene, for det meste etter finanskrisent i 2008. Det meningsfylte arbeidslivet, det anstendige mennesket, den aksepterte sannheten, er ikke lenger hva det var for bare tyve år siden.

Kroppen er kjørt

Men kroppen er like skjør som den alltid har vært. Og med dagens utflytende arbeidsliv, blir den kjørt som aldri før. Kline tar bokstavelig talt for seg våre flytende kroppsvæsker og utstyrer alt fra blod til urin med oppkvikkende og beroligende midler. Oppsummert i intravenøse poser , ser det temmelig tragisk ut.

Heldigvis avsluttes utstillingen med et optimistisk budskap. I glassrommet over broen, har Kline laget en slags reklamefilm for borgerlønn. Den er såpass kitch og trofast mot reklamens virkemidler, at mange har trodd den er ironisk ment.

Robotene tar over

Men ifølge Möllenhoff som har skypet med Kline til siste time før åpningen, er det ramme alvor. Når robotene har tatt over og arbeidsledigheten er så massiv at NAV vil se på 2020 som et hvileår, bør alle innbyggere i et industrisamfunn sikre sitt livsopphold gjennom en borgerlønn. Et slags førtidspensjonsliv for alle.

Hvor er Kaoset, spør Aftenpostens anmelder i sin anmeldelse av årets Høstutstilling. Hvor er Livet?

De har gått i dekning, naturligvis. Visste han ikke det?

Jeg synes det er fantastisk at den i det hele tatt ble noe av, men hvis Høstutstillingen skal vise bredden i norsk samtidskunst, har vi fått et usedvanlig høyt antall tekstilkunstnere i frontlinjen.

Isolert verden

Folk må gjerne få ta på bildene mine, utbrøt maleren Lars Elling etter sin vernissage på Galleri Brandstrup i forrige uke. I ren frustrasjon, går jeg utifra, over det isolerte kunstnerlivet i en covid-verden.

Men det er ikke så tilfredsstillende å ta på et oljemaleri, som for eksempel et vevet maleriteppe fra en fattig landsby, lubne filtfriser, eller tre gigafigurer i PVC, stoff og lær.

Mellom kunst og mote

Den utsøkt begavede motedesigneren Admir Batlak har lenge balansert mellom kunst og mote. Her tar han steget helt over med utstillingens mest interessante skulptur , som også har fått behørig plass i første etasjen. Og har mottatt Norske Kunstforeningers Debutantpris 2020.

I motsetning til noen overtydelige referanser til miljøkrisen (f.eks. stappet, gul søppelpose med ditto video) falt jeg for Vibeke Slyngstads romantiske og pastellfargede blomstereng. En befriende kontrast til de kubistiske, skjematiske, primærfargede verkene det er så mange av i denne strenge samlingen av samtidskunst.

Tann for kropp

Takke meg til Anna Ihles overdimensjonerte bittskinne i blått, som hun selv søker tilflukt i med jevne mellomrum under utstillingen. Et trist og tydelig bilde på en innadvendt verden, der navlebeskuelse er den nye normalen.

Selv den meste energiske aktivist kan bli nedslått av det store fotografiet av en demonstrasjon fra 70-tallet, der lesbisk økofeminimse lanseres som eneste mulige løsning. Går verden videre? Eller beveger den seg bare i sirkler?

Konseptuelt forvirret

Det tok i alle fall tid før jeg skjønte at den engelsktalende og nokså vintagepregede video-serien i første etasje, ikke hadde noe med Høstutstillingen å gjøre. Det var bare en slags bonus , noe Kunstnerforbundet holdt på med. Man kan bli konseptuelt forvirret av mindre.

Er det rart man ender opp som kunstpublikum statist i en spillefilm? Bare for å kunne snakke litt nonsens om kunsten på veggen, som ikke er der engang?  Eller  tulleskulpturen i hjørnet som hadde mer fortelling i seg enn noe i alle fall jeg opplevde på Høstutstillingen?

Eller vent! Untatt den beroligende meldingen som møter deg når du kommer opp trappen.

Everything will be ok. Gullbokstavene er støpt av smykker som flyktninger har solgt for å komme seg til en bedre verden. The Golden Wish heter Scwan Dier Qaradakis verk.

Neste gang skal jeg få med hele videoen som gir liv til disse nyaktuelle bokstavene, dette Håpet, denne Optimismen vi er helt avhengig av for å komme oss ut av Kaoset og inn i Livet.

Hørt om Elvekompaniet? Nei? Musicalen Bye Bye Buskerud? Nei ? Sophie Elise Isachsen? Ja?

Nettopp. Og Naturligvis. For der de to første er glansbilder på ungt talent og kvalitet, er sistnevnte et kroneksempel på et vellykket markedsførings- og business fenomen. Veldig bra det, og jeg har egentlig ikke for vane å smartmale noen for å fremheve andre.

Smart rumpefeide?

Men denne gangen ga det seg selv, ettersom Halvor Hegtun, min utmerkede ekskollega i Aftenposten, skrev en snedig lørdagskommentar om hvordan man faktisk bør ta unge influensere på alvor, selv om de skriver om mislykkede rumpeimplantater i dag. For En vakker dag sier de også nyttige ting om oppgavefordelingsutvalgets innstilling til regionreformen, skriver han på sitt muntre vis. Blir voksne, lissom.

Samme kveld var jeg invitert til premiere på Bye Bye Buskerud, en ambivalent avskjedshilsen til fylket vårt, som det het i invitasjonen fra den lokale, og ikke minst: unge teatergruppen Elvekompaniet.

Byråkratisk Musical?

Jeg var ikke videre optimistisk. Byråkrati som musicalmat? Virkelig?

Jepp. Regissør, samt ide- og manusforfatter Andrea Vik og hennes medsammensvorne klarer faktisk å skape et univers av fjas, moro, mild ironi og merkelig alvor; med lite annet enn begavede skuespillere og noen kontorstoler til rådighet.

Regigrepene er smarte og effektive ; som når en avkappet talerstol bæres rundt etter hvem som snakker.

Eller når Journalisten, som byråkratene frykter mer enn noen, dras opp av av et hull i scenegulvet, når man vil lekke info etter eget forgodtbefinnende.

Og når selveste Buskerudbjørnen dukker opp på scenen, stiller han i kjent kampposisjon fra Fylkesvåpenet.

Skuespillerne er  sjarmerende og strålende om hverandre, enten de svever rundt som en eneste stor organisme, eller eier rommet helt alene. For noen sangprestasjoner!

Mest imponerende er likevel ide og manusarbeidet. Bare det å driste seg til å lage musikkteater av en fylkesreform! og deretter gjøre om dette tørre , byråkratiske utgangspunkt til en herlig collage av musical, slapstick, revy og litt barneteater. Av den typen vi voksne liker i all hemmelighet.

Det er deilig å se begavede skuespillere i uvante fasonger, fra den veldig høye, til den lille, lubne; eie scenen og hele det vakre gamle Drammens teatret.

Det er oppløftende med intelligent fjolleri som speiler alt fra vanlige arbeidslivskonflikter, til ulykkelig barndom og jakten på tilhørighet i et ganske alminnelig kontorfellesskap.

Her har drømmen din gått i oppfyllelse , Halvor Hegtun! Dette er voksen ungdom som ytrer seg kreativt og intelligent om politikk og kommunal maktkamp på sitt mest patetiske. De er vel rundt 30 de fleste av dem. Men jeg er redd ingen av dem var opptatt av rumpeimplantater i 20-års-alderen.

Så ble det også bare to forestillinger. Med mindre Akershus og Østfold kjenner sin besøkelsestid og hyrer inn ensemblet. De er tross alt med på en happy ending for Viken hybriden.

Kom igjen! Vis for en liten gangs skyld at et godt teaterstykke selger seg selv, at kvalitet trumfer likes. At jungeltelegrafen ikke har mistet spensten. At et humørløst oppgulp av en anmeldelse fra Drammens Tidende ikke betyr noe når anmelderens fremste poeng er at han savner en dramaturgisk motor a la Stephen King i en dramahybrid av en musical!

Bingo på Salt

Hvis ikke; sjekk ut Elvekompaniets Sommerteater, til ja nettopp, sommeren , men aller først Bingo Bar på SALT, 21 februar, der nevnte regissør Andrea Vik opptrer som Bingo-vertinne. Lite motor her også, ettersom du parkerer bilen hjemme, drikker øl og bare har det gøy!

-Hvorfor er det ingen som danser når de hører musikken?  Kay Hassan sitter midt i sin dagligstue av en installasjon. På teakbordet foran ham ligger knuste LP-plater i stabler. Bak ham ruver en bokhylle stappet med fillete LP-covere rundt 80-talls-pop.

Afrikas ledestjerne

-Den minner om Anselm Kiefers store installasjon som faktisk befinner seg i dette bygget! Visste du det, spør jeg begeistret. Vi er på Astrup Fearnley museet, den afrikanske utstillingen Alpha Crucis er akkurat ferdiginstallert og stemningen er generelt høy i det fargesprakende universet som nå lyser under atelierhimmelen.

-Ja, jøss, jeg har hørt om fyren, men hva har det med saken å gjøre? Dere europeere er så opptatt av referanser. Hvis ikke det finnes en referanse, vet dere liksom ikke hva dere skal mene.

Holder til 17.mai

Eh, ja, det har han vel rett i. Men det finnes verre syndere på området enn meg. Jeg syns bare det er herlig med elementer som binder denne verden sammen, som for eksempel Melkeveien. En av stjernetåkens mest lysende stjerner har gitt navn til denne utstillingen, men den er bare synlig fra den sørlige halvkule. En halvdel Astrup Fearnley inviterer oss inn i , helt frem til 17.mai.

Og det er en kvinne som ønsker oss velkommen. Med broderte silkegobeliner, intet mindre. » Under de uskyldige, tilsynelatende livsglade scenene, kan man ane den ekstreme brutaliteten i Sør-Afrika i tiden etter apartheid. Zangewas silkebroderier minner om stingene på sår – om motstandsdyktighetens estetikk», heter det i programmet.

En megakolorist

Jeg blir ganske enkelt betatt, og sterkt i tvil om jeg ikke skulle valgt hennes motiver på museets bærepose, istedetfor megakoloristen JP Mika, som også uttrykker seg på løst stoff fremfor lerrett.

Og helt i tråd (sic!) med denne vestlige hangen til referanser, klarer jeg ikke la være å tenke på Moods of Norway, når JP Mika dukker opp i en hjemmesydd kamuflasjedress til tropisk jungelbruk. Men inspirasjonen til alt fra dresser til smykker og malerier kommer visstnok fra mystiske visjoner.

Hverdagsmotiver

Motivene er hentet rett ut fra hverdagen, men alt fra portrettet av hans egen bestemor og Scooter skjønnheter, utstråler noe utenomjordisk i tillegg til den plakatlignenede estetikken.

JPMika maler helst på tekstiler av den løse typen, noe som er mye lettere å oppdrive i Khinshasa enn stramme lerretter.

Det er i det hele tatt veldig mye materielt man ikke får i Kongos hovedstad, noe som kompenseres for med en joie de vivre som griper tak i deg, forteller Andre Magnin, gjestekurator for utstillingen. Han føler seg dekonstuert og rekonstruert som menneske etter sine mange og lange afrika reiser, kunne han smette inn, der han presenterte de 17 kunstnerne for pressen.

Kriteriet for utvalget av dem. har simpelthen vært mangfold, både i forhold til alder, geografi, teknikker og budskap.

Jada. De stramme, politisk kommenterende fotoene fra Senegals Omar Victor Diop,  skiller seg sterkt fra nevnte JP Mikis fargestøyende portretter. Og Lebohang Kganyes svart-hvite pappmasjevarianter av en bondegård i det innerste rommet, skaper en lun kontrast til nevnte dagligstue med Kieferisk bokhylle.

Denne livskraften

Noen helt få kunstnere skiller seg ut fra den stedstypiske, afrikanske beskrivelsen av mennesker og dagligliv; med abstrakt kunst som kunne komme hvor som helst fra.

Men over det hele, denne livskraften.

-Vi har jo sol og varme hele året. Det fyrer oss opp. Vi bare må danse, sier Kay Hassasn.

Jeg setter meg ned i den gule sofaen og løfter blikket. Alpha Crucis skinner godt nok for meg.