En dag er dette over. Og da er verden et bedre sted.
Det velger i alle fall jeg å tro.
At Verden, for oss bortskjemte, ikke lenger vil være en selvfølgelighet vi bare forsyner oss grådig av.
At De Andre, selv de vi ikke kjenner personlig, blir til noen vi må ta hensyn til.
At vi innser at Livet, det vi til nå har tatt som en selvfølge, faktisk er en midlertidig affære. I alle fall dette livet, i denne verden, med disse menneskene.
Disse menneskene…
Forventningens pris
Jeg skulle vært i India nå, fått sol, hav og helsebot. Jeg hadde reist, om jeg så skulle betalt for flyturen med et corona virus. Men i forrige uke stengte India døren. Alle utlendinger, bli hjemme! Vi må ta vare på våre.
Og ja, jo, jeg skjønner jo det, men du verden , så skuffet jeg ble! En dag eller to var jeg nokså sikker på at jeg hadde fått coronaviruset, så dårlig ble jeg.
Svelget skuffelsen
Men nå har jeg svelget skuffelsen, satt den i perspektiv. Innsett at jeg er heldig, som ikke behøver å bekymre meg for økonomien. Antageligvis er jeg frisk nok til å ri av et virus også, om så skulle være.
Ikke har jeg en hytte jeg ikke får lov til å besøke, heller. Og alle dere som har fulgt denne bloggen vet at leiligheten min er ferdig oppusset og følgelig et veldig hyggelig sted å være.
Vær takknemlig!
Jeg har med andre ord latt skuffelsen vike for takknemligheten, det siste buzz ordet i internasjonalt næringsliv nå. For bare noen år siden var det purpose. Alt og alle skulle ha en purpose, en mening med det de gjorde.
Jeg tror vi trenger begge dele. Og Erna, vår egen Mamma Norge, er en super rollemodell. Hun gir alt, mens hun maner til isolasjon og solidaritet. Hun er rød i øynene og slækk i diksjonen av tretthet, men hun holder stand på en måte som kan inspirere selv verdens største superegoist til dyst.
Det blir jo ikke mindre inspirerende, når den aldrende og ikke så spreke Kong Harald, vår egen Pappa Norge, sitter i tømmerhytta si og henstiller til omsorg for de svakeste blant oss.
Ja, jeg elsker
Det er så fint at, ja, ja, jeg kjenner at jeg elsker dette landet.
Og jeg liker at verden forøvrig også tar vare på sine. At land skiller midlertidig lag, vel vitende om at ingenting binder oss sammen som en felles fiende. Vi er jo nødt til å hjelpe hverandre for å hjelpe oss selv.
Om det ikke var tydelig for oss tidligere; vi trenger hverandre. Og om vi skal være til glede og nytte for de andre, må vi både holde avstand og være nær.
Tenke de store, fine tankene om Livet.
Dødsens kjedelig
For selv om det kan virke både kjedelig, mørkt og direkte stressende, er dette kanskje en gave vi har fått? Noe vi kan gjøre det beste ut av. Noe som bærer frukter hvis vi gir det arbeid og utholdenhet.
I Bhutan, verdens lykkeligste land, målt etter ikke-materielle verdier, mener man at Veien til Lykken, går gjennom tanken på Døden. Minst fem ganger om dagen! Da blir de så inderlig glad for å leve.
Hopp langt frem
Så moralen må være: Ta hver dag som den kommer. Gjør det beste ut av den, for deg og dine. Smart telefonen er heldigvis oppfunnet!
Og må du absolutt tenke på fremtiden, så hopp langt frem i tid. Til dette er over og verden er et nytt og bedre sted.
Uansett hvor bra dagen har vært: Noe må man ha å glede seg til.
Hørt om Elvekompaniet? Nei? Musicalen Bye Bye Buskerud? Nei ? Sophie Elise Isachsen? Ja?
Nettopp. Og Naturligvis. For der de to første er glansbilder på ungt talent og kvalitet, er sistnevnte et kroneksempel på et vellykket markedsførings- og business fenomen. Veldig bra det, og jeg har egentlig ikke for vane å smartmale noen for å fremheve andre.
Smart rumpefeide?
Men denne gangen ga det seg selv, ettersom Halvor Hegtun, min utmerkede ekskollega i Aftenposten, skrev en snedig lørdagskommentar om hvordan man faktisk bør ta unge influensere på alvor, selv om de skriver om mislykkede rumpeimplantater i dag. For En vakker dag sier de også nyttige ting om oppgavefordelingsutvalgets innstilling til regionreformen, skriver han på sitt muntre vis. Blir voksne, lissom.
Drammens teater – en opplevelse.
Samme kveld var jeg invitert til premiere på Bye Bye Buskerud, en ambivalent avskjedshilsen til fylket vårt, som det het i invitasjonen fra den lokale, og ikke minst: unge teatergruppen Elvekompaniet.
Byråkratisk Musical?
Jeg var ikke videre optimistisk. Byråkrati som musicalmat? Virkelig?
Jepp. Regissør, samt ide- og manusforfatter Andrea Vik og hennes medsammensvorne klarer faktisk å skape et univers av fjas, moro, mild ironi og merkelig alvor; med lite annet enn begavede skuespillere og noen kontorstoler til rådighet.
Benedikte Karine Sandberg topper et fantastisk ensemble.
Regigrepene er smarte og effektive ; som når en avkappet talerstol bæres rundt etter hvem som snakker.
Eller når Journalisten, som byråkratene frykter mer enn noen, dras opp av av et hull i scenegulvet, når man vil lekke info etter eget forgodtbefinnende.
Og når selveste Buskerudbjørnen dukker opp på scenen, stiller han i kjent kampposisjon fra Fylkesvåpenet.
Plagsom journalist, men nyttig mikrofonstativ.
Skuespillerne er sjarmerende og strålende om hverandre, enten de svever rundt som en eneste stor organisme, eller eier rommet helt alene. For noen sangprestasjoner!
Mest imponerende er likevel ide og manusarbeidet. Bare det å driste seg til å lage musikkteater av en fylkesreform! og deretter gjøre om dette tørre , byråkratiske utgangspunkt til en herlig collage av musical, slapstick, revy og litt barneteater. Av den typen vi voksne liker i all hemmelighet.
Det er deilig å se begavede skuespillere i uvante fasonger, fra den veldig høye, til den lille, lubne; eie scenen og hele det vakre gamle Drammens teatret.
Mange skuespillere – en organisme.
Det er oppløftende med intelligent fjolleri som speiler alt fra vanlige arbeidslivskonflikter, til ulykkelig barndom og jakten på tilhørighet i et ganske alminnelig kontorfellesskap.
Her har drømmen din gått i oppfyllelse , Halvor Hegtun! Dette er voksen ungdom som ytrer seg kreativt og intelligent om politikk og kommunal maktkamp på sitt mest patetiske. De er vel rundt 30 de fleste av dem. Men jeg er redd ingen av dem var opptatt av rumpeimplantater i 20-års-alderen.
Så ble det også bare to forestillinger. Med mindre Akershus og Østfold kjenner sin besøkelsestid og hyrer inn ensemblet. De er tross alt med på en happy ending for Viken hybriden.
Buskerudbjørnen går nedenom og rett hjem hos publikum.
Kom igjen! Vis for en liten gangs skyld at et godt teaterstykke selger seg selv, at kvalitet trumfer likes. At jungeltelegrafen ikke har mistet spensten. At et humørløst oppgulp av en anmeldelse fra Drammens Tidende ikke betyr noe når anmelderens fremste poeng er at han savner en dramaturgisk motor a la Stephen King i en dramahybrid av en musical!
Bingo på Salt
Hvis ikke; sjekk ut Elvekompaniets Sommerteater, til ja nettopp, sommeren , men aller først Bingo Bar på SALT, 21 februar, der nevnte regissør Andrea Vik opptrer som Bingo-vertinne. Lite motor her også, ettersom du parkerer bilen hjemme, drikker øl og bare har det gøy!
-Hvorfor er det ingen som danser når de hører musikken? Kay Hassan sitter midt i sin dagligstue av en installasjon. På teakbordet foran ham ligger knuste LP-plater i stabler. Bak ham ruver en bokhylle stappet med fillete LP-covere rundt 80-talls-pop.
Afrikas ledestjerne
-Den minner om Anselm Kiefers store installasjon som faktisk befinner seg i dette bygget! Visste du det, spør jeg begeistret. Vi er på Astrup Fearnley museet, den afrikanske utstillingen Alpha Crucis er akkurat ferdiginstallert og stemningen er generelt høy i det fargesprakende universet som nå lyser under atelierhimmelen.
Kay Hassan med sin fars platesamling fra 80-tallet.
-Ja, jøss, jeg har hørt om fyren, men hva har det med saken å gjøre? Dere europeere er så opptatt av referanser. Hvis ikke det finnes en referanse, vet dere liksom ikke hva dere skal mene.
Holder til 17.mai
Eh, ja, det har han vel rett i. Men det finnes verre syndere på området enn meg. Jeg syns bare det er herlig med elementer som binder denne verden sammen, som for eksempel Melkeveien. En av stjernetåkens mest lysende stjerner har gitt navn til denne utstillingen, men den er bare synlig fra den sørlige halvkule. En halvdel Astrup Fearnley inviterer oss inn i , helt frem til 17.mai.
Billie Zangewa broderer sine bilder på silke
Og det er en kvinne som ønsker oss velkommen. Med broderte silkegobeliner, intet mindre. » Under de uskyldige, tilsynelatende livsglade scenene, kan man ane den ekstreme brutaliteten i Sør-Afrika i tiden etter apartheid. Zangewas silkebroderier minner om stingene på sår – om motstandsdyktighetens estetikk», heter det i programmet.
En megakolorist
Jeg blir ganske enkelt betatt, og sterkt i tvil om jeg ikke skulle valgt hennes motiver på museets bærepose, istedetfor megakoloristen JP Mika, som også uttrykker seg på løst stoff fremfor lerrett.
JPMika ikledt Moods of Africa. Foto: Noah Alveberg)
Og helt i tråd (sic!) med denne vestlige hangen til referanser, klarer jeg ikke la være å tenke på Moods of Norway, når JP Mika dukker opp i en hjemmesydd kamuflasjedress til tropisk jungelbruk. Men inspirasjonen til alt fra dresser til smykker og malerier kommer visstnok fra mystiske visjoner.
Hverdagsmotiver
Motivene er hentet rett ut fra hverdagen, men alt fra portrettet av hans egen bestemor og Scooter skjønnheter, utstråler noe utenomjordisk i tillegg til den plakatlignenede estetikken.
Naimo Kahije fra afrika.no er fascinert av JPMikas bilder. Foto: Bodil Fuhr
JPMika maler helst på tekstiler av den løse typen, noe som er mye lettere å oppdrive i Khinshasa enn stramme lerretter.
Det er i det hele tatt veldig mye materielt man ikke får i Kongos hovedstad, noe som kompenseres for med en joie de vivre som griper tak i deg, forteller Andre Magnin, gjestekurator for utstillingen. Han føler seg dekonstuert og rekonstruert som menneske etter sine mange og lange afrika reiser, kunne han smette inn, der han presenterte de 17 kunstnerne for pressen.
Kriteriet for utvalget av dem. har simpelthen vært mangfold, både i forhold til alder, geografi, teknikker og budskap.
Talende fotografier fra Omar Victor Diop.
Jada. De stramme, politisk kommenterende fotoene fra Senegals Omar Victor Diop, skiller seg sterkt fra nevnte JP Mikis fargestøyende portretter. Og Lebohang Kganyes svart-hvite pappmasjevarianter av en bondegård i det innerste rommet, skaper en lun kontrast til nevnte dagligstue med Kieferisk bokhylle.
Denne livskraften
Noen helt få kunstnere skiller seg ut fra den stedstypiske, afrikanske beskrivelsen av mennesker og dagligliv; med abstrakt kunst som kunne komme hvor som helst fra.
Men over det hele, denne livskraften.
-Vi har jo sol og varme hele året. Det fyrer oss opp. Vi bare må danse, sier Kay Hassasn.
Jeg setter meg ned i den gule sofaen og løfter blikket. Alpha Crucis skinner godt nok for meg.
Du må finne Jesus i ditt hjerte, sa min skjønne tante Margaret. da jeg som liten spurte henne om hvor i all verden Gud befant seg. Hun var prestefrue og personlig kristen, naturligvis, i motsetning til min far, Erling.
… for Jesus døde for våre synder , føyde hun til. Akkurat da jeg hadde tenkt at han skulle jeg nok finne. Men jeg ble så overveldet av urettferdigheten i at selveste Guds sønn skulle lide så fryktelig for de slemme menneskene. At jeg gav opp å finne denne Jesus.
På en måte. Men siden har jeg hørt veldig gode historier. Historier som har vært begravet, fordi kirken var redd vi mennesker skulle klare oss helt uten den mektige, middelalderlige institusjonen. Hvis vi virkelig skjønte at Jesus, eller gudegnisten, som gnostikerne kaller det, finnes i hjertet på oss alle.
Vakreste krybben
Det var nesten som faren min skulle sagt det selv, ettersom han mente at Gud kunne man finne overalt, man behøvde ikke gå i kirken på søndag. Stakkars mann, han gjorde opprør mot sin egen, kristne oppdragelse, synd, død, oppstandelse, frelse, alt det der. Men var jo ikke rustet for å gjøre rede for detaljene. Sånn verbalt for et nysgjerrig barn
Men da jeg mange år senere selv fikk en datter, og plutselig fikk veldig lyst på en skikkelig julekrybbe, laget han den fineste julekrybben jeg vet om. Den som lyser opp dette bildet.
Taket på stallen er spikket av lerketre, stenene som holder det oppe, har han hugget selv og stjernen som lyser, har han sveiset. To isoporhøyder med hull til julestjerner, er lagt inn for å skape landskap rundt de vakre figurene han kjøpte i en katolske bokhandel.
Fineste bestefar
Så der har den stått, på skjenken hver eneste jul i tredve år og gitt bud om Gudesønnen som skal komme. Men særlig de siste ni årene, etter at du døde. pappa Erling, har den stått der til minne om din kjærlige omsorg, som ikke alltid kom til sin rett. Det vet vi jo, du og jeg.
Men Bettina, min skjønne datter, vet ikke det. For henne var du, Bestefar, den fineste mannen i verden, fordi det var akkurat det du ble sammen med henne.
Og ja, jeg vet at det med gjenoppstandelsen var noe av det du strevet mest med å akseptere, som den hyperrasjonelle ingeniøren du var. Men kanskje vi ikke skulle tatt det så bokstavelig? For nå har du på en måte gjenoppstått, takket være ditt elskede barnebarn, som har gitt sin førstefødte sønn ditt navn.
Navnedagen blir ikke før til sommeren, men nå ligger han der, lille Erling, i sin lyse vugge. Og speiler det nyfødte barnet i krybben med en glans det tar evigheter å fatte.
Vi sang det jo. Hvert år av full hals; Slekt skal følge slekters gang. Gjennom de fagre riker på jorden. Oss er en evig frelser født.
Messingplate på veggen, sa min venninne, det er tingen nå. Passer jo perfekt over den lille kjøkkenbenken din!
Ja! Absolutt! Men hvor får man tak i slikt?
Nei, det hadde hun ikke peiling på.
Så dette er en slags forbrukerveiledningshistorie om reisen mot den plettfrie messingplaten. Og på en måte er det reklame for, roroshetta.no, også. Ganske enkelt fordi Røroshettas metallavdeling til slutt sørget for en vakker og lykkelig slutt, etter fire mislykkede forsøk fra tre forskjellige leverandører.
Sånn var den. En vanlig hvitmalt bakvegg
For tre måneder siden begynte jeg å søke på blikkenslagere, de kan levere messingplate på mål, ble jeg fortalt.
Da jeg fremførte mitt ærend over telefon til de to første firmaene, ble jeg avspist med dårlig tid, de hadde for mange oppdrag som det var.
De to neste kunne godt ta jobben, men da fikk jeg ta mål og montere selv. Ja, særlig.
Endelig fikk jeg napp, fra et firma som skulle ha 10.500 kroner for tilpasning og montering av den lille messingbiten på 60 x 120 cm.
Stripete messingplate? Nei takk
Noen billigere? Jada, mye billigere, etter sjette forsøk sto det mellom 6500 kroner fra et firma og 5.500 fra et annet, som tydeligvis hadde lyst på oppdraget.
Jeg var happy, synes all researchen hadde betalt seg, for å si det sånn. En mann kom og tok presise mål, særlig viktig fordi det måtte kuttes ut en bit til stikkkontakter. Du finskjærer ikke en nesten millimeter tykk messingplate.
Gleden var stor da blikkenslageren bare en uke etter (det er raskt i håndverkerland) kom tidlig om morgenen med den ferdigkuttede platen, laget limmønster på veggen og lirket og presset platen på plass. Så tok han av den beskyttende plastfolien.
Lim på lim på lim på lim
Den avslørte en slags skjold over hele platen, men ingenting vi ikke kunne fjerne med litt messingpuss, tenkte vi og gned i vei. Uten at det hjalp. Ikke engang da han tok platen tilbake til verkstedet og gned den inn med polish etter alle kunstens regler. Skjolden var som støpt inn i messingen.
Alle var enig om at slik skulle det ikke være.
Jevnt stripete
Så jeg fikk ny plate, fra en annen leverandør, som forsikret at deres plater var flekkfrie.
Det hadde de forsåvidt rett i, men denne platen hadde et jevnt stripemønster over hele fjøla, for å si det sånn.
Overraskelse! Striper!
Absolutt ikke den effekten jeg var ute etter. Men det er det beste våre leverandører kan levere, sa den frustrerte håndverkeren. Han var naturlig nok ikke happy med å ta med seg den andre platen hjem.
Jeg var ikke helt fornøyd selv, der jeg satt igjen med solide mengder tørket lim som et slags mislykket pollock maleri på veggen.
Kryp til korset
Så, med en klar følelse av å krype til korset, gikk jeg til konkurrenten med det litt dyrere tilbudet, som jeg nylig hadde takket nei til. Men de var vennligheten selv, da de endelig svarte etter et par uker, og de lovet at stripete messingplater drev ikke de med.
En handyman må man ha
Slik kunne jeg omsider gjøre meg klar for et fjerde håndverkerbesøk tidlig om morgenen, med ferdig ryddet benk og tømte skuffer. Først for å ta mål.
Da han noen dager etter kom med platen, var det uten hull til stikkontakter. Det skulle han klippe opp med saks, etter å ha tilpasset en mal.
Rufsete i kanten
Jeg hadde fint levd med den litt rufsete kantingen, om denne platen , fra en tredje leverandør, ikke hadde vært stripete den også. Til tross for at også denne håndverkeren forsikret meg, gjentatte gnager, om at han hadde sjekket platen på forhånd.
Måle riktig er viktig
Da jeg etter diverse mail, meldinger og telefoner fikk kontakt med sistnevnte firma igjen, de var vel med god grunn ganske lei av meg, foreslo kundebehandleren deres at jeg tok kontakt med en kjøkkenforhandler. De kunne sikkert bestille en messingplate som var beregnet til kjøkken, ikke et tak eller peisgulv.
Ikke no problem ! Vi får levert våre messingplater fra roroshetta.no forklarte kjøkkenleverandøren, og de er perfekte. Bare noen timer etterpå fikk jeg et tilbud på 6.500 kroner. Men da måtte jeg hente platen hos dem og få noen til å montere den hos meg.
Veldig fornøyd 🙂 Foto: Noah Alveberg
Hvis du er lei av å lese om dette nå, forstår jeg det godt. Jeg var temmelig lei selv. Men siden jeg hadde fått en viss trening av alle nederlagene, ringte jeg nå Røros Metall, som firmaet heter, og spurte om jeg kunne bestille direkte fra dem og få det sendt hjem?
Jada. Ta nøyaktige mål. Husk å markere hva som er opp og ned på tegningen, (det gjorde ikke jeg, så den første platen jeg fikk, var speilvendt) og vipps så har du en to tusen kroner rimeligere, ferdig tilskåret, perfekt børstet messingplate på døren. På femte forsøk.
….og da snakker jeg ikke om privatlivet! Ha-ha-ha!
Latteren sitter løst rundt det lange bordet, der 12 power ladies er samlet til frokost på The Thief for å utdype temaet Kvinner og Ledelse #leadlikeawoman. Anledningen er lanseringen av Ralph Laurens nye duft Woman, #reklame, men vår vertinne Sophie fra Lorealluxe ber oss ikke engang lukte på lommelerken av en dyprød flaske som står foran oss. Den sensuelle duften av solbær, jasmin og vanilje får vente.
Vi må tenke! Ta stilling! Spørsmålene er allerede linet opp på tavlen foran oss ; Hva innebærer det å lede som en kvinne? Ser du forskjeller i mannlige og kvinnelige lederroller? Leder du som en mann?
Det kunne like gjerne stått Gud Forby, etter den siste setningen. Ingen av disse kvinnene vil vel lede som en mann! Selv om det finnes utmerkede mannlige ledere, er det altfor få av de kvinnelige!
En tydelig bitch
-Kvinner er generelt sett mer selvkritiske enn menn, sier en. Vi må bidra til å bygge en trygg selvfølelse hos andre kvinner, slik at de tør å ta skrittet opp til maktens tinder. For det er som regel ganske skummelt.
-Jeg hadde utslett over hele kroppen de første ukene, sier en annen, til almen nikking .
Og da er vi tilbake til hun med JA mot NEI-følelsen:
-Kvinner som vil utvikle seg i arbeidslivet bør ikke ta altfor mye hensyn til den berømte magefølelsen. Får du et stikk i magen når du står overfor store utfordringer? Selvfølgelig! Det er jo skummelt! Gjør det likevel!
-Men sett grenser mellom det å være sjef og venn, skyter en annen inn
…og gjør deg flid med tydeligheten, vær klokkeklar, selv om det gjør deg til en bitch i andres øyne. Det å være sjef innebærer også å tåle å være upopulær.
-Samtidig er det viktig å inkludere deg selv i fellesskapet, skape en lagånd og gjøre det tydelig at dette produktet lager vi sammen.
Hvilken lagånd?
Jeg liker å høre på disse kloke, morsomme damene, men her må jeg innskyte, som en erfaren journalist med mange sjefserfaringer, at min aller beste sjefsopplevde hadde jeg med min nåværende venninne Elisabeth Kjær. Hun fikk en nokså skakkjørt avdeling på kjøl ved å ta seg tid til å bli personlig kjent med hver eneste en, før hun lanserte dette med lagånd . Et nokså ukjent begrep for journalister på tidlig 90-tall. Lagånd var noe fotballspillere drev med.
Nå er fotball noe jenter like gjerne driver med og lagånden har til og med sneket seg inn i journalistikken.
-Men det er viktig at den enkelte gis rom til å utvikle seg. Jeg gir alltid mine ansatte for store bukser. Og lov til å feile, naturligvis, ellers kommer vi ingen vei.
Guttemamma eller ?
-Men hva med guttene våre, spør en bekymret guttemamma, hvordan skal vi sørge for at de henger med i en verden med så mye heiing på kvinnene? Må vi absolutt gå fra den ene ytterligheten til den andre? Kan vi snakke om likestilling, når stadig flere undersøkelser blant de kommende generasjoner, viser at guttene henger etter i skolen?
Nå går temperaturen opp flere hakk rundt bordet, for her finnes minst tre kvinner med fransk bakgrunn, og de er helt sjokkert over den norske kjønnsdelingen blant barn. Her snakker man om guttemammar og jentemammar, inviterer bare guttene i klassen på bursdag hvis man har en gutt, og gir penger til guttene og plastleker til jentene. Og så påstår man at Norge har kommet langt i likestilling!
På mange måter har de jo det, men altså… Livet er ikke så enkelt som magefølelsen vil ha det til.
Luktesansen, derimot, er uovertruffen. Og parfymen som står foran oss dufter varmt, feminint og mektig.
Jeg neglisjerer all tenkelig duftallergi og sier JA.
Ikke akkurat Titanic, men imponerende nok, Stena Saga, der hun ruger langs bryggen på Vippetangen; klar for å romme alt fra flatfyll på trange firemannslugarer til kultiverte Skagenbesøkende med sjøutsikt fra kapteinslugaren.
Fri for skam, snarere stolthet, nå som vi vet at cruiseskip bidrar til miljøvennlig svovelutslipp, entrer vi farkosten sammen med en horde mennesker vi sjelden ser maken til.
Sett Sjøbein
Her er damer med caps, boblejakke og gigantiske liksomsafirer i ørene. De har pyntet seg akkurat nok til å stå i mot vinden som blåser på røykedekket, der de aller helst befinner seg. Mennene deres har allerede satt sjøbein, og det skal komme godt med, viser det seg, selv om sjøen er helt rolig der de vaier ut på dekk sånn et sted utenfor Drøbak.
Det er søndag, og jeg lurer på om de er trygdet alle sammen, siden de kan fylle på sånn i forkant av en mandag. uten et edru gløtt i sikte. Bakrusen kan vente til man går i land på tirsdag. Nå slipper man i alle fall trusselbrev fra NAV for utidig utenlandsopphold.
Alle mann på dekk
Men hva gjør en relativt edruelig dame som meg, sånn utenom Skagensesongen, på et gjennomfuktet sted som dette?
Det begynte noen hundre meter lenger bort i gaten. En usedvanlig begavet teatergjeng, med Marthe Sofie Løkeland Eide i spissen, arrangerte en av sine utsøkte Bingo-kvelder, der publikum er ekte Bingo-deltagere og følelsen av Kanariøyene og Danskebåt er muntert påtrengende.
Fullkommen ironi
Denne kvelden hadde de 90-tallet som tema, Titanic-klipp gikk over storskjermen, og talentfulle sangere spratt opp og sang alt fra My Heart will go On til Hit me Baby One more Time. Jeg ble så intenst begeistret over denne fullkomne ironien at jeg knapt la merke til at jeg vant. To gratisbilletter med Danskebåten til Fredrikshavn. En times kjøretur fra Aalborg, min mormors by.
Bingo på Fritidsklubben
Sånt kan man ikke la gå fra seg, det ville vært en hån mot tilfeldighetene, som jeg ellers har så stor respekt for.
Så jeg bestemte meg for å avslutte forestillingen med en bølgende fanfare. I tillegg til å få bekreftet alle mine fordommer om denne forfyllede fartstripen mellom fedre- og moderlandet mitt.
Tuddelutt!
Det skal vise seg å bli en smal sak. Godt voksne menn med bart hilser oss med et tuddelutt der vi smyger oss forbi hverandre med trillekoffert i den flysmale korridoren. Konene deres har mer enn nok med å hive innpå en klunk til fra lommelerken, før de drar seg langs gelendret opp til baren.
Men heldigvis; innenfor denne baren og en slags hamburger restaurant, ligger båtens bedre restaurant, der prisene ser ut som de er gått gjennom taxfreemaskinen uten at det skorter på kvaliteten. Et glass Moet & Chandon til 105 kroner, for eksempel. Like mye som en pils på Tjuvholmen.
Et utmerket måltid
Nå seiler vi. Drøbaksundet plasker utenfor, men båten ligger støtt som en påle. Langsomt siver minnene på. Alle gangene jeg reiste med moren min som barn for å besøke mormor i Aalborg. Båten gynget mye mer da, jeg måtte få reisesyketabletter og legge meg tidlig, husker jeg. Men hva gjorde vel det! Jeg skulle til Ålborg! Med Tivoli og Zoologisk hage og fersk loff med masse smør og sjokoladepålegg til frokost.
Alle skal med!
Jeg gleder meg til gjensynet. Men først en røyk etter maten, insisterer min venninne. Veldig bra forslag, viser det seg, her samles nemlig en vennligsinnet gjeng med plass til flere medlemmer. Alle skal med, insisterer Vesla, en friskus av en dame med snakketøyet i orden, bortsett fra de brune tennene.
Sebastian, en ung mann i tyveårene, byr meg armen, og selv om jeg får en lett geriatrisk følelse, er det jo gøy å bli geleidet inn i baren, spandert på og pratet så mye tull med at det grenser til det absurde.
Hvorfor drikker Sebastian?
Vi breier oss ut på de røde skaibenkene foran dansegulvet, hele gjengen fra dekk. Ole Ivars eller deromkring er i gang, og det er en haug med pensjonister også. Par i 70-80 årene som swinger seg glade. En av dem kommer og insisterer på at denne Sebastian må danse med meg, sånt gjør man bare, men, nei, Sebastian vil prate, om farens firma som han jobber i uten at det er det han vil i livet. Han bare må likevel.
Er det rart man drikker seg fra sans og samling på firmakortet ?
Egenartet Partyzone
Hva med i morgen, da, spør jeg bekymret. Ikkeno problem, da skal han sove. Alle skal det. Denne gjengen kjøper nok sprit, røyk og godteri til å få enda en frireise fra søndag til tirsdag. Dette er deres partysone. Vi må danse! Hva med discoen, spør jeg Sebastian, kanskje litt mer dansbart der?
Disco godteri
På ingen måte. Der, oppunder øverste dekk, høres bare småpraten til en gjeng pensjonister som drikker kaffedoktor og spiser store mengder godteri .
Antropologen i meg fniser av fryd. Noen burde ta en hovedoppgave på denne gjengen. Men jeg skal legge meg på tidenes smaleste brisk og hvile ut til morgendagen.
Ingenting er som før
Ålborg kaller! En kulturby en drøy times togreise fra havnen.
Det er ikke bare enkelt å gjøre en by på de 4-5 timene vi har til rådighet, men fordelen med Ålborg er at den bare ligger der ; som en godt bevart, museal påminnelse om tider da Norge var langt tettere knyttet til Danmark enn mitt familieliv kan tyde på.
En fraflyttet ro
Det er ingenting man må. Jeg skal bare gjenoppleve den deilige barndomsfølelsen av romantisk byliv.
Og jeg prøver , der vi går i de forblåste gatene, jeg prøver virkelig. Det er en ro over byen, jada. Men mere den type ro som bare virker fraflyttet, arbeidsledig eller ganske enkelt ubrukelig. Enda vi er midt i Sentrum.
Ingen momoluft å spore
Vi går langs Boulevarden, passerer Bodolfikirken og Danmarksgate 5, der min mormor bodde for førti år siden uten at det livner til. Tvertimot.
Det jeg husker som en staselig bygg, med deilig momoluft i oppgangen, doble stuer og fiolinspillende sigøynermusikere som vi kastet mynter til nede i bakgården, fremstår nå som en dueblå gråbeingård uten så mye et stukkatur til pynt. Eller et romfolk med trekkspill, for den sakens skyld.
Shopterapi
Det er i grunnen ikke så mye ekstra pynt på noen av bygårdene i denne nøkterne byen, omgitt av bondeland på alle kanter. Og zoologiske hage og tivoli har liksom ikke samme tiltrekningskraft lenger.
Er det noe rart man tyr til shopping og lar seg lure av den dyre, danske kronen, ikke minst når vi befinner oss i en outlet store med merkevarer. Heldigvis , kan man si, for akkurat her velger min ti å gamle skinnbukse å spjære i baken.
Babyshopping i momos by
Jeg må ganske enkelt ha ny bukse, i full fart, så vi rekker toget tilbake til båten. Men alle vet hvor vanskelig det er å finne en bukse man er hundre prosent fornøyd med, i alle fall for meg. Den skal jo sitte perfekt og likevel kjennes behagelig.
Tiden er knapp og den eneste som funker sånn sett er en mørkeblå sak med pinstriper. Min stakkars venn må leve med mine klager over blå bukser til brun jakke og sort genser. Her gjelder det å ikke se seg i speilet. Eller bare tenke på noe annet.
Toget er gått!
Et nytt tankemønster inntreffer automatisk, når det viser seg at siste tog tilpasset båtavgang nettopp har gått og vi så vidt rekker en siste buss mot Fredrikshavn. Puuuh! Det skulle tatt seg ut! Havarere klin edru i Fredrikshavn i påvente av neste båt.
For vel er det gøy med noe helt annet, men det opplevde vi faktisk kvelden før. Nå utspiller det samme scenariet seg i en tammere utgave. Luften har rett og slett gått litt ut av Sebastian og gjengen. Det er grenser, selv der gården, for hvor mye party man kan utstå.
Regnbue over Akershus
Og hvem vil ikke være frisk og uthvilt når båten legger til havn i Vippetangen? Den terrorlignenede vekkerklokken av et høyttaleranlegget har truet med å skifte havn hvert kvarter siden klokken 6.00.
Stemningen er ekstremt groggy der vi tripper ned hønsetrappen og ser en Regnbue over Akershus! Tar vi ikke helt feil, begynner den akkurat over taket på Amerikalinjen, byens nye boutique-hotell. Vi tar frokosten der, bare for å få et friskt pust av fortidens storhet. Slik vi faktisk husker den.
Klarer hun det, Virginie Despentes? Å hanke meg inn på nye eventyr med Vernon Subutex, den avdankede platesjappeinnehaveren som har ligget seg fra sofa til sofa før han ender opp på gaten?
Med pittoresk utsikt til Sacre Ceur, vel og merke, i Butte Bergeyre, et for meg ukjent, men visstnok sjarmerende boligstrøk i 19 ende arondissement.
Ja. Allerede på side to har vi rigget oss til på Vernons hullete madrass, helt innstilt på dette parklivet.
Uteligg med presidenten
Er man frankofil, gir denne boken også innsikt i et liv som sjelden blinker med lysene på Champs Elysees. Men selv president Macron har prøvd å ligge ute en natt i solidaritet med de 217.000 hjemløse som etterhvert befinner seg i Frankrike, og det er besynderlig hvordan selv uteliggere får dette pariserlivet til å virke romantisk.
Bare ordet for uteligger på fransk, melder om respekt for denne type liv. Det finnes ikke noe substantiv for denslags, man er fortsatt et menneske, men et menneske uten ly (sans-abri) eller en mann i frisk luft (un homme de plein air).
Mann i frisk luft
Og det er nettopp den siste, romantiserte (bokstavelig talt, fransk tilhører den romanske språkgruppen, avledet fra skriftspråket latin) utgaven av den hjemløse som beskrives så detaljert i Andre Akt av Vernon Subutex sitt liv. Hans hallusinasjoner, eller indre liv, om du vil, som gir ham en uimotståelig tiltrekningskraft for både gamle og nye venner.
Vi vikles langsomt og sikkert inn i en slags Cola reklame fra 60-tallet, der alle; fattig og rik, gammel og ung, tar hverandre i hendene og kjenner på Livet.
Og der du bare fikk en skisse av Vernons fargerike vennegjeng i første bok, viser Despentes her mer enn originale og frekt fremstilte kultfigurer. De får blod og tårer.
Fra crack til kamomillete
De blir morsomme også; tenker ting som at Problemet med Frelsen er at det er som å gå fra Crack til Kamomillete. Du skjønner at det har noe for seg, men der og da er det først og fremst sabla mye mindre gøy.
De blir rørende, som når lesbiske Hyena drar Vernon inn i dusjen og vasker ham for første gang på mange uker. En av mange bibelske referanser i denne versjonen, som i sin ytterste potens handler om Det Hellige. Vernon har gått fra punk til hippie living.
Eller sviende såre, som i omtalen av tenåringsfaren med den opprørske datteren ; Han vet ikke om noe som gjør mer vondt enn å måtte gi avkall på rollen som elsket pappa.
Mesterlig plot
Til å begynne med drives også denne boken frem av jakten på videokassettene den avdøde rapstjernen Alex etterlot seg. Men når de endelig avspilles, er man bare halvveis i bind to.
Null problem for plotmester Despentes, som fortsatt banner i kjerka (bokstavelig talt) både til høyre og venstre, mens hun avler nye turning points som en vårkåt kanin.
Dermed er man ikke bekymret for den tredje boken, bare travelt opptatt med å tenke seg til hvordan i all verden det skal gå, når den gamle gjengen fra den første boken, nå, endelig, er sånn nogenlunde i havn.
Bygget for bråk
For som bilkongen John Ford så treffende uttrykte det en gang; Et skip ligger trygt i havnen, men det er jo ikke det den er bygget for.
Vi gleder oss allerede til siste reis, altså bok3 i trilogien. Må bare ligge unna franske TV-kanaler, der denne Booker-nominerte bestselgeren går som en farsott.
Hun var gammel nok til å vite bedre. Erfaren nok til å innse at det som ikke nytter på femte forsøk, neppe er liv laga.
Men noen ganger hjelper det lite. Det har jeg selv erfart. Flere ganger.
Derfor var det nesten som å møte en gammel, god bekjent, da jeg i går ettermiddag ble oppmerksom på en merkelig lyd. Som en negl som hakket på vinduet. Bortsett fra at lyden kom fra den andre siden av rommet. Igjen og igjen. Oppe fra taket?
En overprikket Maria
Og der så jeg henne, en overprikket Maria fly-fly som levde opp til navnet ved å fly og fly mot den store, runde kuppelen i taket; den lyste jo som en evig sol i mørket.
Det må ha gjort vondt; det smalt hørbart hver gang hun traff. Så høyt at jeg tenkte at nå brister de sprø billevingene hennes, for hun er jo en bille, innerst inne, Maria, selv om hun har gjort sitt beste for å skjule det, med den pene rødfargen og de kledelige prikkene som indikerer alle årene hun har holdt seg i live.
Kanskje hun begynte å bli lei. Etter å ha krøpet endeløst langs grå og hvite vegger øynet hun håp om det evige paradiset, da hun plutselig sanset det lovende lyset der oppe. Så nært!
Det kunne gått raskt og smertefritt.
Men der andre insekter får en brå og barmhjertig død i møtet med varmelampen eller stearinlyset, fikk hun seg bare en på trynet, Maria. Tydeligvis ikke hardt nok til å la seg avvise, for hun fikk det ikke til å stemme: Så lyst! Og så hardt?
Evig solsøkende
Denne ganske tilårskomne Mariaen var ikke typen til å gi seg. Hun kastet seg inn mot glasskuppelen som ville hun knuse all motstand og komme til kjernen av mysteriet.
Og og om igjen, så høylytt at jeg stadig ventet å finne henne på gulvet, halvt i svime.
Jeg slo av lampen, åpnet vinduer og verandadør, veivet dørene frem og tilbake, i håp om å friste med frisk luft og den faktiske solen, som skinte som en fjern appelsin der nede mot horisonten.
Men, nei, det var for sent. Autopiloten hennes var koblet på, eller alt som smakte av sunne instinkter var ute av drift, hva vet jeg. Høna fløy i alle fall like forbannet og taktfast inn i lampen.
Hun tok noen kunstpauser, det skal hun ha. Minuttlange pauser , da jeg jeg tenkte; kanskje hun har skjønt det nå? Innsett det nytteløse i dette solsøkende prosjektet?
Men, nei. Jeg kunne like godt slå på lyset og la henne holde på. Hun ville nok bli trett til slutt.
Tilværelsens uutholdelig gjentagelser
Så jeg tok meg en tur, var borte en times tid . Og kom tilbake til samme, negleklaprende monotoni.
Hun skal ha for utholdenheten, den gamle Marihøna.
Det samme kan ikke sies om meg. Etter å ha dratt det empatiske kortet, var jeg nå mest opptatt av å få slutt på det regelmessige vingesmellet, forsøksvis uten å måtte skvosje en bille med et gammelt Vogue mot den skjøre Floslampen..
Det var da jeg kom på dimmeren. Jeg pleier ikke bruke den, jeg har jo funnet ut en akkurat passe dimmet belysning jeg trives med. Ikke så altfor lys, egentlig.
Men nå var det kjørt. Dette dyreplageriet måtte stoppe! Selv om det var selvforskyldt.
Jeg vrir bryteren mot tannlegelysnivå og venter på den dødelige effekten.
Opplyst eller ikke
Men det skingrende taklyset som nå bader spisestuen, gjør bare målet enda mer attraktivt for Maria. Hun smeller til med fornyet glød , bokstavelig talt. Jeg klarer knapt å se mot den nådeløse hvitnyansen.
Dette er i ferd med å bli symbolsk. Og få ting fascinerer meg mer enn det.
Heldigvis, kan man si. For både Marihøne og Bodilkarma.
For når jeg går inn på kontoret og googler symboler og LadyBugs, som de heter på engelsk, får jeg vite at dette insektet er et utrettelig eksempel på God Lykke, eller flaks, som vi så poetisk kaller det på norsk.
Dermed vil det stedet hun lander på, for alltid være velsignet.
Vel, hun har landet på Lyset over mitt hode, så mange ganger i så mange timer at selv jeg får beskjeden; Jeg er Velsignet, Opplyst og Veldig Heldig.
Om jeg bare klarer å få det inn i hodet. All erfaring til tross.
Helt siden 1969, da de malte ansiktene og stilte seg opp i dress utenfor en museumsutstilling de ikke fikk være med på, har Gilbert og George vært sine egne skulpturer. Minst ti år før «alle» skulle være sitt eget kunstverk på 80-tallet. Skikkelig avantgarde, altså. Men ikke verre enn at folk stimlet sammen og en stor kunstsamler senere insisterte på at dette banebrytende paret også måtte lage kunst som kunne henge i et galleri.
Gilbert og George, propert dandert .
Nå, 50 år senere, sitter de like pent dresset og skulpturelt dandert i to hvite stoler på Astrup Fearnley museet. En proper innpakning med visuelt Tourettes syndrom, kan du si, men bare når de opptrer i sine egne bilder. Og det gjør de hele tiden. Enten i helfigur med anus sånn omtrent midt i det gyldne snitt, eller i form av et ansikt, omgitt av peniser eller egne kroppsvæsker. Gjerne omgitt av kors og andre undertrykkende religiøse symboler de som homofile menn , har opplevd sterkere enn andre.
Spunk money og Bum holes fra 1994.
Denne kombinasjonen av konform estetikk og provoserende innhold, har plassert dem i kunstens førstedivisjon.
Fortsatt provoserende ?
-Men er ikke luften i ferd med å gå ut av provokasjonen, her i Vesten, hvor transkjønnethet er den nye problematikken og folk flest er areligiøse? Slik kommer vi i skade for å spørre, siden de står der på gulvet, rett fremfor oss med alle penisene i bakgrunnen og lurer på om noen har noen spørsmål.
Hipster skjegget fascinerer.
Men da går skulpturstivheten over i det som kan fortone seg som livlig opprørthet, for er jeg ikke klar over hvilken verden vi lever i ? Med undertrykkelse av homofile i store deler av verden?
Nå har ikke Gilbert og George utstillinger i denne delen av verden, men de bor i Fournier Street i East London, og det er praktisk talt hele verden, kan de fortelle. Der har de en moske i den ene enden av gaten og en synagoge i den andre. Og fordi det er et fattig nabolag, har innvandrere fra hele verden anledning til å bosette seg der.
Fine dresser og faste rutiner er G&G signaturer
Men Gilbert og George blir. Som levende skulpturer har de så faste rutiner at den mest innbitte småborger kunne rødme av skam . De står opp klokken seks hver morgen, leser aviser og gjør sitt toalett før de spaserer ut klokken syv for å spise frokost på nabolagsrestauranten. Den samme de har spist alle måltider på i tredve år.
Spiser alltid ute
De har ikke mat hjemme, det ville ta for mye av deres kostbare, kunstneriske tid, de er et sjeldent produktivt kunstnerpar og de har bare en eneste assistent, som hjelper dem med sosiale medier og slikt. For publisering av kunsten er like viktig som skapelsen av den for denne duoen. Og på en måte publiserer de hver dag, bare i måten de lever på.
Provoserende – i bilde og tekst.
-Vi har den samme adressen som alltid, det samme telefonnummeret. Det er til og med trykket på flere av bildene våre. Likevel er det ingen som ringer, ingen som kommer på besøk! sier George, som overrasker med humoristisk sans
En god begynnelse er uansett The Great Exhibition på Astrup Fearnley, der de i samarbeid med museet i Arles, Reykjavik og Moderna Museet i Stockholm, presenterer den største mønstringen av duoen hittil.
Bethnal Green fra 2013.
Og her, i gjentagelsen av de mange små rammene, ser man det store bildet. Storartet, frastøtende, tiltrekkende, vakkert, overtydelig – eller kanskje ikke.
For nettopp i gjentagelsen, den trofaste, manierte gjentagelsen G&G har viet sitt liv til, kan man skimte et nytt bilde, en skulptur i sitt indre landskap man tidligere har gått rett forbi.
