prada-sport-bodil-fuhr

Prada tilbake til gammel glory

«Så mange mennesker sier at skjønnhet vil redde verden, men jeg tror ikke det. Verden vil reddes av intelligens, menneskelighet, generøsitet – og muligens kjærlighet».

Takk Gud for Miuccia Prada. Ikke overraskende er det denne utdannede statsviteren motepressen får de mest interessante svarene fra når de vil ha en forklaring på sesongens metainspirasjon. Slik Luke Leitch for Vogue fikk det under Milanos Moteuke for menn. Som naturligvis også inkluderer kvinner i disse androgyne tider.

prada-black-label
En boblejakke uten bobler. Fra Prada.

Og konkurransen kan ikke være særlig hard når det er nødvendig å avvise skjønnhet som en gamechanger i en verden » der vi alle er kontrollert av alle forskjellige slags maskiner» for igjen å sitere den utholdende motedronningen. Hennes label har vært ledende siden hun gikk inn i familiefirmaet og på 80-tallet lanserte sorte nylonbager med en liten metalltrekant på. Raskt et  absolutt must på  veskefronten.

Arkitekt + design + mote = Prada

I tillegg har hun nå, kanskje for å livnære seg på den mer intellektuelle estetikken i arkitekturens og designens verden, slått seg sammen med toppnavn som Ronan & Erwan Bouroullec, Konstantin Grcic, Herzog & de Meuron and Rem Koolhaas – særlig kjent her hjemme for utbyggingen av Vestbanen i Oslo.

Oppgaven i forbindelse med denne visningen var adskillig enklere; de skulle alle bidra med sin tolkning av svart pocone nylon, et signaturstoff fra 90-tallets voluminøse og minimalsitiske kreasjoner som skapt for ditto tolkninger i 2018. Ikke så veldig mye nytt under solen, med andre ord.

prada-stationary-fashion
Men jeg har et ekte penal!

Men er man så heldig å ha en ekte Prada-bag fra 90-tallet er tiden inne til å dra den frem. Jeg var såpass ubemidlet på den tiden, at jeg måtte nøye meg med i en god kopi fra Chinatown i New York, og det er jo det med second hand, man gjemmer det ikke til fremtidig bruk.

Men jeg har et penal! Akkurat smalt nok til å smette inn i budsjettet den gangen. Pluss et par sandaler på loftet.

Dårlig utvalg på Dubai Mall

Og hadde utvalget av svarte Prada nylonvesker vært litt større på Dubai Mall i våres, hadde jeg kjøpt meg en ny, bløt reiseveske, enda så overpriset som de er. Ikke verst for en antiretro person.

Men selv om den ikke er helsvart, er min koksgrå lille vindjakke fra Prada sport, et av de mest vellykkede kjøp jeg har gjort noengang. Den er alltid med på reiser, enten som praktisk sportswear, eller bare som chic sportwear til et silkeskjørt, for eksempel. Veldig populær hos arkitekter er den også, som arkitekt Kristin Jarmund sa de hun observerte den på meg i et selskap; si fra når du ikke trenger den der lenger.

prada-fashion-identity
Man må ta eierskap.

Det skjer aldri. I alle fall ikke nå, med verdens fremste arkitekter og designere i spissen for en Prada kolleksjon i kunststoff med identitetskort hengende rundt halsen, bare sånn for å markere hvem vi er i en altså stadig mer umenneskeliggjort verden.

Vel, det er ikke første gangen. Kanskje litt mer diskret, men på innsiden av min Prada Sport jakke, er det også en vaskeseddel for mine data. Trendy, altså.
Medaljens bakside? Kunststoff er ingen fornøyelse for en som vanligvis puster gjennom huden og får åndenød når materialtettheten blir for intens. Derfor egner den kule jakken seg strengt tatt best som treningstopp på en blåsete dag.

Les Mer
sun-meaningful-life

2018! Året for de brysomme forandringene

Jeg elsker nye starter. Reboot. Ut med det gamle – inn med det nye. Alle vet jo at fornyelser er bra! Forandring fryder! Med mindre alt fungerte fint fra før av, kanskje. Men selv da kan et friskt pust, om ikke annet, føre til en bedre fortsettelse.

For det er sånn vi er laget. Vi må ha ny pust hele tiden. Omtrent tolv ganger i minuttet. Tolv ganger i minuttet!

Snart sulten. Igjen!

Maten vi putter i oss har også begrenset med drivstoff. Uansett hvor økologisk dyrket og biodynamisk korrekt føden måtte være – etter sånn cirka fem timer blir du sulten igjen.

Kjempesulten! Og får du ikke i deg mat innen rimelig tid, blir du både slapp og utafor. Noen av oss blir til og med ganske irritable.

daily-routines-are-boring
Uansett hvor sunt vi spiser, må det snart gjøres om igjen.

Jeg hater å måtte nevne det, av hensyn til alle med lakenskrekk der ute, men tilstrekkelig søvn er også en livsnødvendighet for både fysisk og mental helse.

Selv folk som har stappet max aktivitet inn i livet sitt, holder nå foredrag på TED.com om betydningen av nok søvn.

Gudene vet hvilke mareritt vi kan støte på

Men uansett hvordan og hvor lenge vi sover; hver eneste kveld lukker vi øynene for alt som er kjent og kjært rundt oss og svimer av sted til en annen dimensjon. Enda gudene vet hvilke mareritt vi kan støte på.

Søvnperioden er liksom en tillitssak mellom oss og vår egen underbevissthet. Den som rommer så mange hemmeligheter at vi ikke vil vite om dem engang.

Det eneste som er ganske sikkert, er at vi våkner opp, tar et dypt innpust og før eller siden kjenner sulten gnage i magen.

sleep-nighttime-dreams
Natten kan bli nokså uforutsigbar. (Foto: Jordan Bauer)

Deretter kan allting skje. Du kan miste jobben, svikte en du elsker eller vinne i Lotto.

Det eneste som er helt sikkert, er at du blir tørst og sulten igjen, uansett hvor dypt og langsomt du puster.

Livet dundrer av sted, det er stort og sultent, og det er vi som må fore det. Og selv om det av og til føles som om du personlig må dra i gang hele universet bare for å komme deg ut av sengen om morgenen, er det jo i prinsippet helt fantastisk!

Du kan velge hva du putter på denne automaten av en tidsmaskin!

Likevel dilter vi som oftest av gårde, som om vi ikke hadde noe valg. Kanskje er det de ustoppelige gjentagelsene som gjør oss blinde for tiden vi bruker på meningsløse uvesentligheter?

Samme det. Nå er det  tid for filosof Lars Fr. Svendsens kortversjon av veien til et meningsfylt liv innimellom rutinene. En slags tretrinnsrakett på tvers av fastlagte rutiner. Så hold deg fast! Og:

  1. Finn ut av hva du virkelig bryr deg om.

2. Sjekk ut hva du faktisk burde bry deg om.

3. Gå for mest mulig action der de to lar seg kombinere.

2018! Året for de brysomme forandringene. Eller meningsfylte, om du vil. Det går ofte ut på samme sak.

Les Mer
diane-von-furstenberg-bluse-perfekt

Bare eeen bluse til. Gjerne fra Diane von Furstenberg

Det er klart man kan få nok silkebluser. Mer enn nok. Det bare føles ikke sånn når man kommer over den ultimate versjonen fra Diane von Furstenberg. Silkesort, med passe diskret mønstring i helt riktige farger.

DvF – denne belgiske prinsessen av et moteikon fra 70-tallet – pleide å levere big time så sent som på 90-tallet. Fantastiske bluser og omslagskjoler i jersey eller kvalitetssilke i bare akkurat den rette fasongen og de rette fargene.

Slik har det ikke vært på denne siden av årtusenskiftet. Posete, tantete kreasjoner i skrikende blåtonefarger er i alle fall ikke noe for meg. Men jeg sjekker alltid ut kolleksjonen hennes. For få andre designere har så bra kvalitet til så god pris.

diane-von-furstenberg-dress
Bra på Diane von Furstenberg, men ikke min stil.

Og så kom 2017. Året da Diane von Furstenberg, Diane, som hun omtales i motekretser, dukket opp på nettet som lærer i Masterclass for moteelever, kanskje etter å ha ansatt nytt og friskt blod i egen bedrift.

For plutselig fant jeg både det ene og det andre i racken hos Høyer på EGERtorget. En kremfarget silkebluse med sorte prikker, som falt så nydelig ned mot hofter og håndledd at jeg aldri ville drømme om å vaske den, bare rense. Hadde ikke fargen vært akkurat litt for hvit, hadde jeg tatt meg råd til den.

Og kjolen! I min absolutte yndlingskombinasjon: kamelfarget bunn med sorte flekker. Litt sånn leopard uten å bli tacky.

diane von furstenberg bluse
Fiin, men litt for hvit.

Men kjole? På lange meg? Det ser helt supert ut på min tilsvarende høye venninne, men hun er liksom kjoletypen, i motsetning til meg.

Bra for dem med timeglassfasong

Feel like a woman, wear a dress, var Diane von Furstenbergs slogan da hun slo gjennom med sine omslagskjoler på 70-tallet. Disse småmønstrede kjolene i tykk jersey-kvalitet er like aktuelle i dag – for dem med timeglassfasong og kanskje et par ben de helst vil skjule.

Jeg har ingen av delene og føler meg hverken mer velkledt eller kvinnelig når jeg prøver meg på en utgave. For selvfølgelig har jeg prøvd dem – kjolene er fantastiske.

diane-vin-furstenberg-dress.leopard-print
For mye kjole for meg.

Men denne Diane von Furstenberg kjolen har noe ekstra, den er nemlig så flortynn at jeg kan bruke den som lang jakke over jeans og t-skjorte. Den perfekte måten å kle seg opp på ferie i Los Angeles, der dressing down på dagtid er selve urkoden. Men man har jo lyst til å føle seg fin for det. Uten å krepere i varmen.

Bra på eksotiske reiser!

Dessuten blir jeg minnet om mine seneste reiser til Thailand, Dubai og Gambia, der kjole med lang arm og skjørt godt over kneet var et must , jeg følte meg helt overeksponert med mine kjoler til rett over kneet.

Og jeg som skal til Egypt til høsten! På Mystery Tour! Kanskje jeg må ha den likevel. Nå som den er på salg og allting. Hvis jeg er riktig heldig, da. Håper det!

Les Mer
katta-rundt-groten-kaster-bort-tiden

Noen tar 7-mila rundt grøten og får aldri sagt det

Vi er alle tjent med litt mellommenneskelig diplomati. Men noen ganger kan budskapet bli så uklart at det blir ubegripelig.  Eller enda verre; bli så fleksibelt at det kan passe inn i en hvilkensomhelst tolkning.

Det siste kan gjerne skje hvis man har mannet seg opp til å si noe betydningsfullt, men tatt høyde for at dette ekstra følsomme mennesket må forberedes på en sannhet som er for tung å bære, sånn på strak arm.

Ekstra ille kan det bli om man faktisk forsøker å skvære opp i en vanskelig situasjon og det ender med at all skylden overføres på deg og den ekstra følsomme frikjenner seg selv. For de er på ingen måte tapt bak en vogn, disse konfliktskye menneskene. De har bare gjemt seg der til det er trygt å komme frem igjen.

elefanten i rommet
Den skremmende elefanten.

Uansett har jeg, fru klar tale in persona, en tendens til å møte mennesker som tvinger meg til å være romanforfatter i mitt eget liv; altså holde tilbake mest mulig fakta for å opprettholde spenningen, eller stemningen. om du vil.

For man vil for all del unngå at trollet sprekker. Eller alle skrekkscenariers mor:  At elefanten i rommet manifesterer seg og tramper over oss alle.

Forstå meg hvis du kan

Dette maskespillet faller meg usedvanlig tungt. Ikke bare fordi jeg er journalist av den gamle skolen; den gang man fortalte poenget først og tok det derfra. Men fordi alt for mange uuttalte saker tynger meg ned og fratar meg den etterlengtede følelsen av å bli forstått. Sett, som det heter nå.

Da kan det være godt i disse postjuletider, etter at familier har vært samlet og generasjonsgamle traumer er blitt tvangsinnlagt under teppet; å trøste seg med at noen har det verre. For eksempel alle folka i Helga Flatlands trilogi Bli hvis du kan.

helga-flatland-bli-hvis-du-kan
Trøstebok for klare talere.

Der i gården, nærmere bestemt et trangt dalføre på Vestlandet et sted, er det nemlig ikke ende på alt det som ikke blir sagt. Det tar nesten livet av noen hovedpersoner i boken. Og faktisk livet av andre.

Både forfatteren, hvis jobb det er å holde tilbake informasjon, og de ekstremt innadvendte romanpersonene, holder igjen til bristepunktet.

Helt til de møter et friskt pust fra min hjembygd Bærum, faktisk. Og han er hellig overbevist om at alt ordner seg, bare man snakker om det.

Klar tale fra Bærumsfolk ?

Og jeg som trodde det bare var meg. Men for utenforstående er det kanskje et typisk trekk ved Bærumsfolk at «de snakker om det».

Det varierer, for å si det forsiktig. Noen jeg kjenner veldig godt fra den kanten, kan aldri få sagt det. Mens andre «sier det som det er». Det kan jo fort bli helt galt den andre veien. Og dessuten; hvem har monopol på den faktiske virkeligheten? Finnes den?

Noen ganger hadde det kanskje vært best å ikke si noe. Særlig hvis man er sint og såret. Som en direktespørrende Journalist fra Bærum vet jeg mye om akkurat det.

Den-gyldne-middelvei-klar-tale-mot sosial-smoring
Alt peker mot Den Gyldne Middelvei.

Så da går det som det pleier. Alt peker mot Den Gyldne Middelvei faren min prediket. (At han hadde det fra Platon, hadde jeg ingen anelse om , da hadde jeg nok vist større respekt og ikke fnyst det bort som typisk bærumsk besteborgerlighet.)

Pussig nok skriver den klokkeklartalende kommentatoren Therese Sollien om tilsvarende kommunikasjonsproblemer i den offentlige sektor i dagens Aftenposten. Mange av de filosofisk baserte rådene kan med fordel også benyttes i privatlivet.

Da blir fasiten omtrent slik; De som absolutt vil snakke om det, får ta en runde med sensuren. Mens de aller mest fåmælte,  får finne seg en tolk. Bare ligg unna meg. Jeg har gjort unna plikttjenesten på livstid.

Les Mer
new-ears-surf.nyttar

Nyttårslivet – litt sånn etter innfallsmetoden

Jeg har sjelden planlagt de store tingene i Livet. Tilfeldighetene har vært generøse med meg. Så jeg har latt det stå til. Gått med flyten, helst den stormende, dype, dragende flyten.

Og jeg har sjelden kjedet meg.  Men vært i overkant både redd og trist. (Langt inni meg, der færrest mulig ville legge merke til det, selvfølgelig. Kanskje litt ensomt, men det går fortere over da, tenker jeg. Dessuten slipper jeg den dunsten av skadefryd som kan følge når noen opplever at også du, heldiggrisen, får deg en på trynet av og til.)

nytt-ar-nye-muligheter
Ahh, den dype, dragende flyten! (Foto: Viktor Jakovlev)

Jeg har vært veldig heldig, nemlig. Fordi altså tilfeldighetene har gitt meg så mange muligheter. Det har vært litt som å sitte under et tre og plukke. Eller rase rundt i verden og plukke, da. Jeg har ikke sittet så mye stille.

Men herfra og ut tenkte jeg å gjøre det anderledes. Kanskje ikke planlegge så mye, men velge mer bevisst. Tenke utover de tilfeldighetene som melder seg.  Selv om jeg ofte ender opp med noe som ligner.

nytt-ar-nye-muligheter
Herfra og ut – velger jeg selv. (Foto: Christian Holzinger)

Jeg må for eksempel akseptere at jeg har levd så lenge nå, at folk jeg er veldig glad i dør. De blir borte for alltid og etterlater et hull i hjertet.

Men her kommer valget; jeg kan enten la det blåse kalde vinder gjennom det hullet, eller fylle det opp med varme minner og sørge for at jeg ærer det livet jeg fortsatt har i gave.

Jeg må også akseptere at folk rundt meg ofte har nok med sitt, at mitt kjære barn har sitt eget liv, men at jeg kan velge å finne måter å gjøre meg viktig på, ikke bare i teorien.

For det er en av fallgrubene med å bli eldre; du får masse frihet til å gjøre akkurat hva du vil, men det betyr også at du ikke er like relevant lengre. Du regnes ikke med på samme måten, fordi du ikke teller på samme måten. Da gjelder det å gjøre seg nyttig og/eller rendyrke sin sjel.

mount-rock-die
Bestige en klippe og dø? (Foto: Denys Nevozhai)

I de gamle indianersamfunnene gikk utdaterte jegermenn opp på en klippe for å kaste seg utfor. Stammen hadde nok med å fø på de små barna som skulle sikre fremtiden.

De gamle kvinnene kunne brukes til å passe de små mens mor var ute og sanket mat. Og noen av dem hadde samlet ekstra kunnskap, både medisinsk og menneskelig, til å utøve legekunst både for kropp og sjel.

Jeg syns den siste blandingen er fin. Så i 2018 velger jeg å reise til Hawaii for å studere yoga teknikker. Og er tilfeldighetene like gode med meg som de pleier å være; blir jeg bestemor også.

Godt nyttår! Og de beste ønsker om at akkurat dine velsignelser blir realisert i 2018, kjære leser!

Les Mer
jesus-godschild-christmas

Velkommen skal du være, lille gudebarnet

Du må finne Jesus i ditt hjerte, sa min tante til meg da jeg som liten spurte hvordan man ble kristen. Det kunne jeg nemlig tenke meg å bli, ettersom de voksne jeg kjente av den kristne typen virket som de hadde noe ekstra. En dyp glede jeg ikke helt fikk tak på.

Det var sommer, og jeg hadde glemt Jesusbarnet

Men Jesus i mitt hjerte? Skulle den lidende, nakne og blødende mannen finnes i mitt hjerte?  Noe så trist var jo ikke til å fatte. Langt mindre tro på som en sannsynlig gledesspreder.

Det var sommer og jeg hadde helt glemt tanken på det uskyldige lille Jesusbarnet, den skjønne lille klumpen i krybben, midt under Betlehemsstjernen. Så jeg lot saken ligge. Innså at det kristne nok ikke var noe for meg, som ville være glad og fornøyd. Helst hele tiden.

star-winter-clear-christmas
Om vinteren blir det stjerneklart. (Foto: Aaron Burden)

Siden har jeg lært meg å tolke Bibelen mer symbolsk. Jeg har til og med overhørt fantastiske tolkninger som går ut på at Korset Jesus henger på symboliserer vår menneskelige og guddommelige side og at det er balansegangen mellom disse to som utgjør en Smertens vei for oss alle.

I hjertet, der det gjør mest vondt

For de møtes jo akkurat i hjerteregionen, disse to motstridende sidene. Akkurat der det gjør mest vondt. Og mest godt. Det sies at denne Korsveien til og med kan føre frem til Paradiset.

Var det glimtet av dette jeg ante i øynene på min fromme tante?

rose-hjerte-symbol
Rosen er et velkjent symbol for hjertet.

Eller liker jeg bare å forskjønne tanken på morgendagens store fødselsdagsfeiring, når jeg , som en-dag-i-året-kristen går hånd i hånd med mine kjære gjennom havet av telys på kirkegården for å tenne egne lys.

Slekt skal følge slekters gang.

De døde blir jo så ekstra levende på denne kvelden, oss fra Jorden opp til seg, rett og slett, enda det er en evighet til Påsken og Oppstandelsen. Den nøtten har jeg latt ligge. Ikke engang tanten min ble bedt om å knekke den.

labyrinth-christmas-resurrection
Oppstandelsen krever mye omtanke. (Foto Robert Lukeman)

Men av og til kan det være greit å rygge tilbake til det barnslige og bokstavelige. Bare sånn for å åpne opp for muligheten av det grandiose, gleden av det aller innerste slaget , den min tante snakket om.

Slik kan jeg kjenne det nappe i hjertet, omtrent midt i korsveien. Det er tross alt jul. Og selv om den varer helt til påske, er det nå det gjelder. I morgen, altså.

Les Mer

Godt nyttår fra Astrup Fearnley

Etter et rekordår med 119000 besøkende, er det vakre museet på Tjuvholmen klar for 25 års jubileumsfeiring i 2018. Men julen er så absolutt tilstede, når pressen samles til lunch på Vingen restaurant en dag i desember.

Menyen, inspirert av Mathias Faldbakken, byr også på noe grisegreier, men Bjarne Melgaard tar definitivt kaka med sitt juletre i foajeen til Astrup Fearnley museet.

Du gyldne, glitrende penis, goddag!

Inspirert av den symboltunge grisen (selvfølgelig!) har Melgaard behengt treet med girlandere og pappmasjefigurer som «reflekterer grisens rolle i den germanske kulturen», for å sitere museumsdirektør Gunnar Kvaran.

Han ble overrasket over at Melgaard ikke var mer provoserende i sin julehilsen til publikum. Du må for eksempel lete litt før du spotter gull-ogsølvblanke peniser.

juletre-bjarnemelgaard-astrupfearnley
Bjarne Melgaard innleder tradisjonen med kunstner-juletre.

Men altså, det nye året.  Her ligger hendelsene så tett at museet har måttet hyre inn forsterkninger. Og blant de månedlige nyutstillingene av museets gigantiske samling på 1500 verk, og tre nye hovedutstillinger, er det et utenlandsk samarbeid som skiller seg særlig ut for meg.

På orgonjakt med Marianne Heske

Jeg oppdaget Anselm Kiefer da jeg i 1991 var på orgonjakt i Berlin sammen med kunstneren Marianne Heske. Hun forberedte en utstilling, der hun utforsket Wilhelm Reichs kontroversielle teorier  om orgastiske energier og andre tabubelagt emner. Men innimellom munter sightseeing med presidenten i Wilhelm Reich Gesellschaft i baksetet på den lille Porschen hans, rakk vi  også over interessante kunstbesøk.

Jeg kan fortsatt se for meg de metallbleke flyene til Anselm Kiefer som opptok store deler av plassen i det historiske museet Martin Gropius Bau, midt mellom øst-og vest-Berlin, som symbolsk nok huset den enorme kunstmønstringen Metropolis.

astrup-fearnley-anselm-kiefer-art
Anselm Kiefers High Priestess er et nøkkelverk hos Astrup Fearnley.

Og jeg kan fortsatt oppleve gjenkjennelsesgleden jeg følte da hans gigantverk The High Priestess dukket opp på det nyåpnede Astrup Fearnley museet noen år senere.

Og nå er denne skulpturen hovedgrunnen til at den travle kunstneren har sagt ja til invitasjonen om å lansere et prosjekt i samarbeid med museet!

Anselm Kiefer kommer!

Gunnar Kvaran hever den velmodulerte stemmen til nye høyder når han formidler denne sensasjonelle nyheten. Det er virkelig stort.

Så stort at at museet samarbeider med Jan Michalski-stiftelsen i Sveits og en kunst-og litteratur-ekspert fra Pompidou-museet i Paris for å utforske bruken av litteraturreferanser i Kiefers arbeider.

Oktober 2018 åpner utstillingen i Sveits. Februar 2019 kommer den til Oslo.

emilfinnerud-kunstner-gateavisa
Relanserte Gateavisas redaktør, Emil Finnerud, lytter engasjert.

Men det viktigste, mener Kvaran, er at jubileumsåret er en anledning til å vise bredden i samlingen til et av verdens største privatmuseer. Hver måned skal velkjente verk få en ny anledning til å skinne, i de ikke alltid like egnede lokalene på Tjuvholmen.

Selvaags samling skal vises

Renzo Pianos fantastiske bygg var nemlig ikke i utgangspunktet bygget for å fremvise billedkunst. Men det har ikke manglet på kunstinteressen hos Selvaag, som fikk i oppdrag å bygge ut Tjuvholmen. Til sommeren skal deler av  hans samling vises som en av jubileets tre hovedutstillinger.

fredrik-verslev-astrup-fearnly-art
Fredrik Værslev har vært ung og lovende en stund.

Men allerede i februar får vi ri på en deilig LA-bølge fra kunstnerduoen Lizzie Fitch/Ryan Trecartin. Deres videoinstallasjoner kretser rundt amerikansk ungdomskultur, reality-tv og sosiale medier. En alternativ virkelighet som utfylles av deres skulpturer, riktignok plassert i en kunstig «skultpurhage» i museets hovedsal. Og uttrykk for et grotesk syn på menneskets natur, ifølge omtalen.

Godt da, med norske Fredrik Værslev røffe hverdagsestetikk som tar over stafettpinnen i september. Akkurat i passe tid før de ivrigste drar til Sveits for å få med urpremieren på Kiefer og Litteraturen.

Les Mer
utsikt fra TAK-Stockholm-At-six

En topptung Sekser i Stockholm

Diskret plassert i et gammelt horestrøk, i tekkelig gåavstand fra Centralstasjonen, NK og Gamla Stan, tårner 5-stjernerhotellet AtSix, Norges hippeste export-artikkel akkurat nå. Sammen med HOBO, et hipsterhotell i Ace-inspirert luksus-amish-stil og TAK, en eksklusiv nordisk-asiatisk fusion restaurant i 16ende etasje, har Petter Stordalen fått det siste word on the street i Stockholm akkurat nå.

Atsix.stockholm-mar-listening
Resepsjonen er noe for seg selv.

-Alle vil jo dit, forteller min venninne Margareta Hedin, husastrolog hos Damernas Varld. Og er det noen som vet sånt, så er det vel henne.

Bestill bord i tide!

Og man bør helst være fortrolig med stjernene om man bare vil spise et smaklig måltid høyt der oppe blant alle Stockholms in folk som har hatt vett på å bestille bord i tide. For på TAK er det fullbooket i ukesvis fremover, enda det er knallsurt på uteterassen og man må ta heis og tror man er havnet på avveie for å komme dit, hadde det ikke vært for alle de uniformerte mennene som nikker og geleider en i riktig retning.

TAK-restaurant-stockholm-at-six
På TAK kan du lage din egen sushi-kebab. Bruksanvisning følger med.

Man slipper i alle fall kø til langt utpå gaten slik det var i våres, da det nettopp hadde åpnet, kan min datter informere meg. Hun har invitert mor på en liten sightseeing på en av de mange arbeidsplassene hun frekventerer som Group Coordinator hos Nordic Choice Hotels. Fancy. Og festlig for mor, som gjenopplever dagene som Model Mom, da mitt lille praktverk var toppmodell og jeg reiste verden rundt for å passe på henne.

Sjeldent vakker utsikt

Nå er det mest hun som passer på meg. Hun er jo på jobb, og stiller presis i frokostsalen, i motsetning til sin mor. Jeg er helt bergtatt av hotellrommet, der jeg nå kan se solen stå opp, i samme bildet  som nyhetene ruller over TV-skjermen.

Hele langveggen i suiten jeg er booket på, består av vinduer fra gulv til tak. Jeg kan til og med gå ut på en liten veranda, enda jeg bor i fjortende etasje! Med usikret, fritt fall rett ned.

Solnedgangen er ikke verst, den heller.

Men hvem har lyst til å kaste seg utfor når estetikken innenfor er så forførende?

Når garderobeskapet er trukket med semsket mørkegrønn alcantara og skrivebordet er et eneste vakkert stykke marmor?

Badet mitt er finere

Når kaffemaskinen faktisk lager god kaffe og den lille hjørnesofaen inviterer til å slenge bena oppi?

Når du kan pusse tennene med utsikt til himmelen gjennom speilet? (Den eneste lille effekten, ja, bortsett fra den gigantiske størrelsen, da, som gjorde dette rommet finere enn det mitt nye badeværelse:)

sunset in bathroom-mirror-at-six
Sjelden man pusser tennene med solnedgang i bakgrunnen!

Men det er altså et liv utenfor dette rommet. En herlig frokostbuffet blant annet, også for oss som ikke orker frokost, som bare vil ha et glass ananas og spinat juice, litt svensk kvarg med valnøtter og et så rikelig fruktutvalg at man skulle tro man var i California.

Metervis med marmorhode

Herfra er ikke veien lang til lobbyen og den signatur-piecen som skiller AtSix fra andre raffinerte, mørke, modernistiske luksushoteller man kjenner; nemlig det minst fire meter høye kvinnehodet som troner i marmortrappen.

at-six-stockholm-reception
Marmorhodet speiler seg i døren.

Mar listening heter Jaume Plensas skulptur. Hun lytter altså etter havet, som seg hør og bør en skulptur i et zen-renset miljø, med akkurat den avslappede roen travle forretningsreisende setter pris på.

Også vi litt mer avslappede mødre da. Uten annen agenda enn å nyte hotellet fra topp til tå.

Les Mer
fodt-sensitiv-prinsesse-martha-louise-elisabeth-nordeng

Høysensitivt møte med Prinsessen og Sjelevennen

Jeg sitter klemt inntil Prinsesse Märtha Louise i baksetet på en BMW SUV som knapt får plass i de smale gatene i Son. Vi snakker ikke så mye. Prinsessen har lagt det brukne benet til hvile mellom setene. Hun er sliten. På hennes andre side sitter Elisabeth Nordeng. Hun slipper en og annen kommentar, men jeg har dem mistenkt for å tune inn nå. Klikke auraen på plass. Kjenne jordkontakten. Hente inn englene.

Eller så har de blitt så rutinerte at auraen bare er på plass, englene likedan. Og jordkontakten? Den er jo ikke til å komme utenom når man brekker et ben.

Og de skal tross alt bare bokbades på en hyggelig restaurant i Son. Noe de har gjort hundrevis av ganger før.

Bakenglene: Carina Scheele Carlsen og Tonje Mostad.

Jeg, derimot har aldri gjort akkurat dette. Og jeg er typen som helst skulle gjort ting andre gangen først. Den eneste måten jeg kan imøtekomme dette helt umulige ønsket på, er ved  forberede meg til fingerspissene.

Så mye har jeg spurt og gravet om bøker og tape fra tidligere intervjuer at pressekontakten Carina Scheele Carlsen vel kan begynne å lure på om jeg har tenkt å grille de to forfatterne av den ferske boken FØDT SENSITIV.

De er virkelig strålende

Men selvfølgelig har jeg ikke det.

Jeg er jo født sensitiv selv, og glad for at tema kommer på banen. Ikke bare fra fagfolket.

Dessuten har ikke folk kommet for å kritisk journalistikk. De vil bli opplyst. Ikke bare av bokens innhold, men av Lyset disse jentene etter sigende utstråler.

Mârthaliljer og masse lys hører med.

Og de lyser opp. Stråler, ganske enkelt. Selv der jeg ankommer presseagentens private hjem for å få en slags følelse av damene før vi hopper i badet.

For å la dem få en følelse av meg. For det har de fortalt i boken, at de som høysensitive tar inn følelsen av folk.

Vi snakker om selveste Kongsdattera

Det gjør jeg også, på min måte, men dette tilfellet er spesielt. Jeg liker best å tenke på meg selv som det motsatte av kjendiskåt, jeg blir nesten uvel av kjendiseri, men her snakker vi om selveste Kongsdattera i dette landet; jeg har lest og hørt om henne siden hun var liten, ja, grått i bryllupet hennes, til og med. Jeg kjenner henne, liksom. Og da er liksom det bærende ordet.

prinsesse-martha-louise-fodt-sensitiv
Hun er jo en ordentlig prinsesse!

Da kan det være godt å ta Prinsessen ut av Eventyret, bare møtes hjemme hos pressekontakten, dra frem matpakken og gomle litt kneip og gulost, mens Märtha Louise tar av seg skoen og hviler den pene foten på et lass av fløyelsputer. En dæsj Askepott der, toppet med Prinsessen på Erten.

Jeg må ta meg sammen for ikke å dra frem  mobilkamera. Det gjelder jo å holde tilbake før man blir litt bedre kjent.

Showtime!

Men det blir vi, plutselig, der vi, uten mikrofon, nå vagler på tre barkrakker rundt et bord med 50 ivrige tilhørere på alle kanter.

-Du må snakke høyere! roper Elisabeth til meg. Hun har for lengst tatt inn at mange av tilskuerne ikke hører godt nok.

-Ta på deg sersjantstemmen!  stemmer Martha Louise i, den er visstnok noe hun er ekspert på.

Og jammen. Jammen går det opp for meg at dette gjør vi sammen. Dette kommer til å gå fint, dette er jenter som heier, ikke bare på hverandre , men på meg og alle de andre også.

De snakker ikke bare om å være tilstede i øyeblikket, de er der. Det blir fokus av sånt, nærvær også.

Jeg tar meg selv i å kose meg, enda så urolig jeg har vært på forhånd for hvordan i himmelens navn dette skulle gå.

Så jeg lar det stå til. Spør de høysensitive, englenære kvinnene om tabubelagte følelser som sinne og sjalusi som ikke omtales i boken; Kanskje fordi de ikke lenger er i kontakt med slike følelser?

Latterkule! Sjekk videoen!

Ha-ha-ha-ha-ha !!!!! nå ler sjelevennene så de nesten detter av stolen. Ofte er det nemlig slik med høysensitive at det positive er like finurlig sammensatt og intenst som det negative . Sinna? Selvfølgelig! Hva tar du oss for! Ha-Ha-Haa!!

Så tar vi det derfra. Bokbader i det sensitive, snille og sinnsykt morsomme.

Det kan bli en God Jul av sånt.

 

Les Mer

Hva får du når du mixer en laks fra Norge med en ku fra Italia?

De fleste av oss ville endt opp med et uspiselig måltid, men Elisabeth Benonisen ribber dyrene til skinnet, og designer unike vesker for Studio EBN. Store vesker, små vesker, ishavshvite eller knallorange, men samtlige kalvebløte og faste i fisken, noterer vi der vi føler oss frem på pressefrokost på F5, motebutikken med fokus på norske designere.

Lakseskinn er sterkest

Og de utfyller hverandre perfekt, kua og laksen, altså, mener designer Elisabeth Benonisen, ettersom kuskinn har rette fibre og lakseskinn har kryssfibre. Det siste passer best på de utsatte stedene, ettersom det er mye sterkere enn kuskinn.

vesker-EBNstudio-lakseskinn
Veskene kommer i mange farger og fasonger

-Så hva får en moteutdannet sykepleier fra Bodø til å gå løs på et slikt prosjekt?

-Respekt for naturen har alltid ligget dypt i meg, kanskje fordi min ene bestefar var sjøsame, forteller Elisabeth.

Sko av fiskeskinn under krigen

Samtidig som hun var opptatt av mote, var hun også klar på at det var vesker hun skulle designe da hun gikk på ESMOD. Hun ville bruke lakseskinn, gjøre noe med forankring i lokalmiljøet.

-Fiskeskinn ble så sent som under krigen brukt til sko og andre skinnvarer nordpå, forteller Elisabeth. Hun  er så lavmælt og beskjeden at man kan undre seg over hvordan hun har fått drevet sin utmerkede ide og design så langt som hun har.

noione-EBNStudio-lakseskinn-vesker
The Noione Ladies kan sine kvalitetsprodukter. (Foto Yoo Sun)

Men sammen med de driftige og internasjonalt erfarne damene bak Noione, Hilde Pettersen Reljin og Rita Larsen, har fire år gamle Studio EBN tatt en ny og eksklusiv form det siste året.

-Samtidig som vi holder en ok pris, skyter Hilde inn. Affordable Luxury, som de kaller det.

Slår an i utlandet

De rene, klare og langstrakte, arktiske linjene er fremtredende i  designen, og selv om veskene allerede slår godt an i utlandet, behøver du ikke være japansk turist for å få lyst på en StudioEBN veske. Dette er hverken slange eller krokodilleskinn, men noe midt imellom, som koster langt mindre. I enhver forstand.

-Jeg er veldig opptatt av at produktene skal være bærekraftige, sier Elisabeth.

bærbar-bærekraftig-EBNstuidio
En StudioEBN veske er både bærbar og bærekraftig.

Og er det noe Norge har nok av, så er det lakseskinn. Det er jo et avfallsprodukt. Men det skal brukes til siste trevl, spør du Elisabeth. Derfor lager de nøkkelringer, veskepynt og kortholdere, små søte bruksting i 11 forskjellige farger.

Bark og urin til bruntoner

Og hvilke farger. Den orange fargen har Hermes look og den gule er den perfekte nyansen mellom sennep og kylling.

Og bruntonene har hun foreløpig unngått , Eliasabeth. Der bruker man bark og urin for å få den rette fargen.

lakseskinn-avfall-bærekraftig-mote-veske
lakseskinn er et avfallsprodukt, som brukes til siste trevl.

I alle fall på Island, der Elisabeth foreløpig garver alle skinnene sine. På den øya vet man nemlig hvordan man garver et fiskeskinn.

-Men jeg har som mål å starte både ett og flere garverier nordpå, altså, understreker Elisabeth.

Hun samarbeider allerede med et lokalt firma, som skal foredle laksen lokalt.

Tenk å kunne bidra til et bærekraftig produkt i tillegg til arbeidsplasser! Som ikke er avhengig av oljeindustrien!

Det passer Elisabeth Benonisen som hånd i veske.

Les Mer