Skjønnheten og Udyret ser tilbake. Og blingser.

Du vet du ikke er i takt med folk flest, når du har sett generalprøven på Nationaltheatrets Cyrano og tenker : Hvorfor setter de opp dette stykket? På denne måten? Med disse skuespillerne? Og den scenografien?

Og du dagen etter kan lese at dette er «bittersøtt og underholdende» eller «et uttrykk for en hengivenhet til teater, poesi og den store, rene kjærligheten».

Cyrano – en mann med stygg nese og vakker sjel. Foto : Øyvind Eide

Cyrano de Bergerac er en romantisk tragikomedie fra 1897, som handler om en stygg mann med en vakker sjel. Det siste vet man fordi han uttrykker den med poetisk bravur.

Han viser seg å være forelsket i sin vakre og adelige kusine, Roxane, som på sin side er forelsket i en usedvanlig vakker, men simpel soldat. Soldaten er også forelsket, såpass at han mister munn og mæle og fremstår som Dum i møte med den elskede. En katastrofe i denne sammenheng, ettersom Roxane må ha en beleven mann som kan uttrykke sine følelser på et elegant vis «ellers dør hun «.

Cyrano påtar seg rollen som sufflør og brevskriver og forfører dermed hennes sjel, om ikke hennes kropp.

I disse Tinder-tider

Stykket er både høyromantisk, filosofisk og tidsaktuelt. Nå som folk, fra 15 – 55 møtes på Tinder, etter å ha swappet seg frem til et ansikt de liker, som også liker ditt, har Trynefaktoren antatt nye høyder. Folk måler og veier og vurderer hverandre som aldri før. Uten å ta nevneverdig hensyn til «sjelen».

Kjærligheten er ikke engang ekte på teater. Foto: Øyvind Eide

Da kan det jo fort oppfattes som en romantisk lettelse når mennesker lister seg frem på silkesko med sine edle følelser, fremført på vers – noe forøvrig hele ensemblet får til å høres helt naturlig ut. En bragd i seg selv.

Og det er ikke skuespillerprestasjonene det er noe galt med, snarere tvert i mot. Men når en mann skal spille forelsket, selv om det bare er skuespill, hjelper det med en viss kjemi mellom partene. Og Bjarte Hjelmeland har åpenbart bedre kjemi med soldaten enn med kusinen.

Og siden det i denne omgang handler om neser, kommer vi ikke unna at Roxane, spilt av aldeles yndige Andrea Brein Hovig, også har en godt voksen nese. Men den er det ingen som legger merke til, selv om det altså skal være hennes ytre skjønnhet, ikke hennes sjel, som er avgjørende for de to beilerne.

Andrea Brein Hovig spiller Cyranos drømmekvinne. Fot: Øyvind Eide

Hvis dette er tenkt som en interessant vri, forsvinner den i den øvrige «teaterrealismen» av klassiske kostymer og «gammeldags» scenografi med balkonger og vertshusscener.

Jeg har såpass dyp hengivenhet til teatret (og til den store, rene kjærligheten) at jeg setter veldig stor pris på en scenografisk mix av gamle rekvisitter og projisert film. Men jeg ble såpass forstyrret av et grusomt sceneteppet, lappet sammen av liksomskriblede dikt, at jeg måtte helt ut i noen krigsscener for å bli forført visuelt.

Vakker krigsscene. Foto: Øyvind Eide

Slik jeg ble av det første, altfor korte scenebildet av Cyrano, oppe i et tre, i en månelys stjernenatt.

Så om du «unner deg denne teateropplevelsen» , som det heter i reklamen,  så vit at du ikke er alene om din lett negative undring. Du er ikke nødvendigvis en avstumpet kyniker om du ikke gråter og gleder deg over akkurat denne versjonen av den klassiske kjærlighetshistorien.

Les Mer
luxor-egypt-bodil-fuhr

Et tempel til kroppens velsignelse

Fuglene stuper inn over den hellige gaten til Paradis. Jeg er på vei inn mot det aller helligste. For hvert skritt jeg tar, stemmes jeg liksom mer og mer til andakt, som det het så vakkert i gamle dager.

I følge mine opplyste guider på denne turen, er det ikke bare en følelse, det er rene fakta. Hver eneste sten, om det så er klebersten, alabast eller granitt, har sin egen frekvens.

I fysisk sync

Og noen templer, eller stener, da, resonnerer mer med kroppen enn andre. Du kommer ganske enkelt i fysisk sync med dine omgivelser.

Du vet den følelsen du har, en vidunderlig sommerdag i skjærgården og du finner den varme stenen som passer perfekt til akkurat din kropp?

luxor-karnak-egypt-meditation
Det er godt å gå blant de 134 søylene i Hippostyle hallen. Noen er 21 meter høye, andre 10 meter. Men alle er 3 meter i diameter.

Sånn har jeg det, der jeg sitter på en søylesokkel i Luxor-tempelet. Også kalt kroppstempelet, fordi det er bygget for å resonnere med menneskekroppen, for å minne oss om at kroppen er et tempel for vår guddommelig sjel.

-Hvert tempel har en hensikt, og en egen frekvens, alt ettersom sjelen skulle stige opp til stjernene, eller komme tilbake, forteller Vivian. Og den type luftig informasjon virker helt naturlig etter en uke omringet av tempelmagi.

eypt-tempel-stone-bodil-fuhr
Man kan ikke annet enn å bli berørt. Foto: Ebba Karlsson

Og selvfølgelig er også dette tempelet bygget på en av jorden «kraftsentra» der den elektromagnetiske strålingen er ekstraordinær. Disse kraftsenterene fungerer omtrent for kloden som det endokrine systemet som regulerer hormonene i menneskekroppen. Og et tempel bygget  på en av disse kraftnodene – som et speilbilde av kosmos – vil sette menneske kroppen og ikke minst sjelen i mer harmonisk kontakt med stjernene, skriver Silva i sin bok The Divine Blueprint .

Men akkurat nå har jeg mer enn nok med å kjenne etter.

karnak-luxor-egypt-temples
Inngangen voktes behørig.

Folk hoier rundt meg, med lydene absorberes og filtreres av den gule stenen.Jeg har utsikt til et byggverk som strekker seg bakover mint 7000 år i historien, om man regner med den første gangen det ble bygget et hellig hus på dette stedet, ifølge Silva.

Og først nå, etter 7 dager på tur i Egypt, har jeg assimilert nok av menneskene, landet, de hellige stedene, for ikke å snakke om Freddy og Vivians konstante informasjonsstrøm, til å kunne lande på en sten.

I valsetakt med historiens sus

Akkurat nå kan jeg formelig kjenne historiens sus og den faktiske energien som strømmer gjennom meg.

All materie vibrerer jo i en viss frekvens. Og akkurat nå valser min kropp og tempelets i fullkommen harmoni .

Jeg makter å nedlaste i alle fall noe av den informasjonen jeg er blitt utsatt for den siste uken.

karnak-luxor-egypt-temple-mysticism
Karnak transcenderer tid og sted. Foto: Bodil Fuhr

Å reise med Freddy på en Sacred Earth Journey , er som å befinne seg i Opplysningstiden med full internett tilgang.

Freddys spesialitet er å knytte jorden sammen på en måte jeg aldri har forestilt meg. Jeg kjøper hans astronomiske og geometriske sammenfall som en fantastisk inspirasjon, fordi jeg ikke har muligheter for å etterprøve dem.

aftermath-egypt-bodil-fuhr-ebba-karlsson
Tid for ettertanke. Foto: Ebba Karlsson.

Her i Luxor – engang Egypts religiøse hovedstad – har alle sin historie . Guidene legger opp til forskjellige vinklinger, alt ettersom hvilken gruppe de leder. Det er så mange å velge mellom. Så mange inskripsjoner å tolke, så mange blikk å sile dem gjennom.

luxor-egypt-temples-everydaylife
De gigantiske tempelkompleksene dominerer i Luxor. Foto: Bodil Fuhr

Selv om etablerte forskere har knekket koden på hvordan lese hieroglyfer, er det fortsatt mange måter. Skal det være mange måter. “Hvis et utsagn ikke kan tolkes på minst seks forskjellige måter samtidig; er det ikke verdt å si, ikke verdt å tenke, Ifølge en av de gamle skriftene.

Ekstremkosmopolitt

Jeg liker Freddys måte. Han er en slags ekstremkosmopolitt som finner talende vinkler mellom Egypt og Yucatan, Skottland og Tyrkia. De skjærer gjennom tid og sted, fortid og fremtid. Alt er ett.

Og det er omtrent slik det føles, der jeg spaserer mellom hundrevis av 15 meter høye søyler og finner balansen i meg selv.

Les Mer
osirion-cult-egypt

Hvor lenge var Eva i Paradis? Eller Par Isis, da.

 Jeg har akkurat kjent på den spesielle energien til akkurat dette kapellet i Abydos-tempelet utenfor Kairo. På veggens relieff ligger Osiris på lit de parade, mens Isis, i fugleutgave,  nærmest vifter ham tilbake til livet med vingene. Det er guddommelig vakkert, slik jeg ser det.

isis-osiris-egypt-abydos
Isis sørger for at Horus blir unnfanget.

Helt til jeg blir oppmerksom på noen krafsete lyder, som om noen gigantiske kakerlakker kom marsjerende over gulvet.

Det gjør de heldigvis ikke, kan jeg konstatere.

Pipelyder fra taket

Men nå hører jeg noen små pipelyder også, oppe fra taket.

Og da ser jeg dem, de store, sorte kladdene av noen flaggermus. Og jeg lover, om en av dem faller rett ned i håret mitt, (slik jeg øyeblikkelig forestiller meg) og jeg må rive og slite for å få den ut av hårfloken , blir jeg psykotisk på sekundet.

isis-osiris-abydos-egypt
Meg i kapellet, før jeg oppdager flaggermusene i taket bak.

Jeg kommer til å “laste ned” engler, demoner og 4,5 meter høye gudemennesker!  Hva det skal være, egentlig, bare jeg slipper å forholde meg til den sorte dragen i håret mitt.

Og jeg kommer til å være i godt selskap. Mine to nye, bestiser, mine downloaders, som jeg kaller dem, laster ned vesener fra andre planeter, om jeg forstår dem rett.

Og det er det slett ikke sikkert jeg gjør, for de deler jo ikke privilegert informasjon med en uvitende skeptiker som meg.

abydos-temple-egypt
Trappen opp til Abydos tempelet maner til respekt..

Det eneste jeg kan konstantere, er at de virker fullstendig normale på alle måter; de er smarte, morsomme, empatiske og sånn passe jålete .

Med andre ord; de jordiske aspektene har et rimelig stødig grep på dem , samtidig som de altså er åpne for åndevesener, eller hva man skal kalle dem.

En alternativ våkenhet

For en psyke! Jeg blir både imponert og litt nervøs, men mest nysgjerrig.

For kanskje det ikke er så rart ? Vi drømmer jo hver natt, uten at det gjør oss sinnsyke. De fleste av oss husker det ikke engang. Men noen får altså i tillegg helt spesielle kontakter i en slags alternativ, våken tilstand.

abydos-temple-egypt
For noen holder det å filosofere .

Selv er jeg vel først og fremst utstyrt med en god fantasi, tilpasset det jeg ønsker å se.

Det nevnte kapellet , for eksempel, viser ikke en døende Osiris, men en gudekonge i samleie med kona Isis , i form av en vakker fugl, slik at hun kan unnfange sønnen Horus.

Nå var den struttende penis hakket bort i akkurat dette tablået, slik at jeg lett kunne romantisere over det korte vingespennet mellom liv og død, der under flaggermustaket. Men hadde jeg snudd meg over til motsatt side, hadde jeg sett dette.

osiris-abydos-egypt-bodilfuhr
Her er det mindre tvil om hva som foregår, selv etter at kristenfolket har hakket løs på relieffet..

Igjen er det struttende organet forsøksvis hakket bort, men mange andre steder i dette tempelet, som er viet guden Osiris, selve ikonet på den guddommelige  oppstandelsen, finnes det nok av dem.

Kanskje mye av grunnen til at de mannlige tempelvokterne finner det opportunt å spore opp kvinner på avveie fra gruppen og lokke dem med seg til de avsidesliggende kapellene med akkurat de bildene. – Look , look!

Om ikke ekstra tips, får de uansett tilfredsstillelsen av å se en vestlig kvinne bli ubekvem. Hva skal du si? – Oh, how interesting?

osirion-abydos-egypt
Tempelguide med godt grep i kjortelen foran Osirion, selve oppstandelsens vugge.

Så jeg er kort og avvisende når en hvitkledt politimann, som det er omtrent like mange av som de kjortelkledte tempelvokterne , spør hvor jeg kommer fra.

Som om en selvgestaltet «guide» er noe jeg vil bruke oppmerksomheten på når jeg befinner meg på et av verdens best bevarte kultsteder.

Resten av gruppen har nå forsvunnet til et privat besøk i det aller helligste, The Osirion, et 9000 år gammelt kultsted, der oppstandelsesmysteriet rundt Osiris ble undervist og praktisert.

Men jeg blir brått revet tilbake til nåtiden når denne politimannen sånn tilfeldigvis drar frem  maskingeværet, som til nå har hengt skjødelsøst bak på ryggen; ser på meg med harde øyne og sier med kommanderende stemme; Jeg spurte hvor du kommer fra!

abydos-temple-egypt
Lett å gå seg vill blant søylene.

-Amerika, svarer jeg, som ikke kan dy meg for et lite opprør før jeg snur og småløper etter gruppen min.

Plutselig minnet på at Egypt er en politistat, at den politiske stemningen er uhyre spent på grunn av president Abdel Fattah Al-Sisis kompromissløse politikk, at et nytt opprør er i emning ifølge politiske observatører, at alle turistbusser har politieskorte og at kvinner i alminnelighet alltid har vært spesielt utsatt i Egypt.

New Age pilgrimer

Dessuten er det mange troende muslimer som føler seg støtt av denne new age-aktige formen for pilgrimsreise til fortidens gigantiske mysterier. Så jeg minner meg selv på  respekt for landets skikker , blokker ut nåtidens tragiske omstendigheter og lar meg føre bakover i tid.

Osirion kaller!

Les Mer
freddy-selva-bodil-fuhr

Med Freddy Silva, på sporet av den spirituelle stenalderen

De varme, gigantiske stenene tar i mot om du lener deg mot dem. Noen av dem har en faktisk utstråling ; da er det bare å rigge seg til. Kjenne etter og liksom bli minnet om hvor fantastisk det er å bebo denne kloden for en stakket stund i tid og rom.

freddy-silva-egypt-ancient-hostory
Vivian og Freddy – våre guider til underverdenen. Foto: Bodil Fuhr

Kanskje få vite noe mer enn mål og vekt og avstand til nærmeste stjerne. Noe magisk som minner om eventyr og absolutt storartethet.

But of Course, spør du Freddy Silva, som har den helt store planen klart for seg. Han forholder seg til supreme beings som var de nærmeste nabo. Disse vesenene som overlevde “syndfloden” i 9703 f. kr. og siden, takket være “spirituell teknologi” forsøkte å gjenoppbygge gudenes tidligere praktverk.

Jepp, det er temmelig høyttravende og skikkelig tvilsomt, sånn vitenskapelig sett. Ref denne ferske artikkelen i Harvard News. (Takk, Karen!).

Men jeg er i Egypt for å la meg gjennomsyre av det hellige, uansett hva som er den rasjonelle forklaringen. Så da kan Harvard ha sin intellektuelle arroganse i fred for en stakket stund.

Ifølge Freddy og gamle tekster, naturligvis, skulle nemlig disse Kraftstasjonene rundt omkring på kloden tjene som selvhjelpsentre for kommende generasjoner.

Dahshur-bent-pyramid-egypt
Proporsjonene i Den Bøyde Pyramiden speiler visstnok det menneskelige DNA i sin skjulte geometri. Foto: Freddy Silva

Og jeg har, når sant skal sies, vært tiltrukket av dem siden jeg var 17 år og bare visste at jeg måtte komme meg til Macchu Picchu.

Så nå er jeg i Egypt og lar meg fascinere av Fred Silvas fantastiske teorier. Han kan  få en liten haug med stein til å vibrere av historisk merverdi med sine fantastiske kunnskaper, som strengt tatt går et godt stykke utenfor min fatteevne.

Can a temple transform a person into an extraordinary being? er et spørsmål som stilles på omslaget til boken hans, The Divine Blueprint: Temples, Power Places, and the Global Plan to Shape the Human Soul.

egypt-the-red-pyramid
På innsiden av Den Røde Pyramiden. Ganske gotisk! Ingen tilfeldighet, ref Silva. De gotiske kirkene ble bygget etter samme prinsippene.

Det vil jeg selvfølgelig gjerne finne ut av . Og ettersom vi skal besøke nitten hellige steder på denne turen regner jeg med at sjansen for at jeg treffer akkurat mitt power place er til stede. I’m in!

Den eldgamle Sfinxsen

Allerede ved Sfinxen ble jeg, ja nettopp; bergtatt av energien og mystikken som omgir dette mesterverket. Freddys plausible forklaringer om hvordan denne magiske statuen antageligvis er mange tusen år eldre enn de 4.500 årene egyptologer skal ha det til, drar fantasien til sine absolutte ytterkanter. For med dagens astronomiske verktøy kan man konstantere at sfinksen under Løvens tidsalder, sånn rundt 10.000 år før vår tidsregning, kunne se solen rett i øynene under vårjevndøgn.

egypt- serapeum- holy-taurus
Den hellige Tyren får også sitt. Dette undergrunnskammeret , Serapeum, rommer over tyve 90 tonn tunge granittbokser med mumifiserte tyrer.

Hvis statuen faktisk var bygget 2.500 år f.kr. ville de ha bygget den som en tyr, mener Freddy. Ettersom dette var Tyrens tidsalder og dette dyret vitterlig ble dyrket mange steder på kloden på denne tiden.

Pussig, ikke sant?

Men tilfeldighetene er mange, mange flere. Og for Freddy S handler det mye om å formidle logikken i det mirakuløse. Som for eksempel det faktum at den minste av de tre pyramidene på Giza-platået har noen usedvanlig  store stener i bunnen. OG jo større stenene er, jo eldre er de, ifølge Silva.

Sacred earth journey travelers – på innsiden av Den Røde Pyramiden.

Ett er nemlig helt sikkert; de hellige stedene vi ser i dag, ble bygget på toppen av andre hellige steder, osv osv. Helst opptil 13 ganger for å få et “absolutt hellig” stempel, ifølge de gamle skriftene.

Sånn passe hellig er godt nok for meg. Føler meg i grunnen ganske andektig allerede på den femte av disse 12 dagene. Vi har lagt de sensasjonelle pyramidene rundt Kairo bak oss.

Abydus tempelet venter i Sohag.

Les Mer
giza-egypt-pyramids-bodil-fuhr

Hemmeligheten ligger i stenen

Jeg lener meg mot bilvinduet. Ser de sandfarvede husene. De høyrøstede moskeene, den forurensede stjernematte himmelen over Kairos  22 millioner innbyggere og tenker; dette blir en ensom tur.

En liten rød djevel

Damen ved siden av meg i minibussen; en snakkesalig 50-åring med babystemme, har nettopp fortalt at en liten rød djevel løp foran henne og viste vei på flyplassen, før den hoppet opp og smatt inn i hennes tredje øye.

Hjelp. Tenk hvis alle de andre i gruppen er like speisa som henne!

Da blir dette en reise frem og tilbake til meg selv.

pyramid-egypt-bodil-fuhr
Siste etappe mot pyramiden gjør vi på beduiner-vis. Foto: Bodil Fuhr 

Tilbake til meg selv i en annen utgave, vil jeg tro, etter alt det jeg nå skal utsette meg for; Templer, pyramider og gravsteder fra morgen til kveld i 12 dager. Med en gjeng, hva skal jeg si; alternative tenkere, som tydeligvis tar inn signaler fra usynlige skapninger.

Uvirkelig geometri

Jeg våkner tidlig i en deilig bred seng på  Giza Marriott hotell og får bekreftet det piccoloen lovet kvelden før: Jeg har faktisk utsikt til Kheopspyramiden! Som et stykke uvirkelig geometri rager den i utkanten av den vakre palmehagen, der jeg skal spise frokost og møte mine 32 medreisende på  denne hellige turen med Sacred Earth Journeys.

Egypt-pyramids-freddy-silva-divine-blueprint
Den Store Plan-guiden Freddy Silva (til venstre) beriker oss med innsikt i geometriske detaljer. Foto: Bodil Fuhr

Jeg er mest spent på Freddy Silva, en mann med usedvanlige kunnskaper om jordens hellige steder og de oppsiktsvekkende presise korrelasjonene dem i mellom. Boken hans, The Divine Blueprint, har jeg ikke lest, jeg skal bare være tilstede og oppleve mest mulig av disse spesielle stedene.

Høytravende teorier

Og spesielle er de. Ofte på en helt annen måte enn de såkalte egyptologene vil ha det til. Vår egen  egyptolog, Vivian, har den tradisjonelle skolekunnskapen. Freddy tar liksom flukt og løfter det hele med teorier som er så høyttravende at jeg knapt kan følge med.

egypt.pyramid-camel-freddy-silva-bodil-fuhr
Høytravende innsikt fra kamelryggen. Foto: kameldriveren, som insisterte på denne latterlige poseringen.

-Hold deg fast og len deg godt bakover!

Jeg har satt meg på min knelende kamel, Moses, og venter på at den skal reise seg. Det virker helt naturstridig å lene seg bakover, når det er akkurat dit man heller, men det er litt som å kjøre motorsykkel ; du må gå med bevegelsen  – ikke mot den.

Noen slippes løs

Så det gjør jeg. Og vi. En i gruppen, en ung, nedtatovert fyr med løvehår, blir til og med sluppet løs av kameldriveren – han galopperer rundt på egen hånd til alles forlystelse.

Vi har det gøy mens spenningen bygger seg opp der vi nærmer oss den minste av de tre pyramidene på Giza-platået.

egypt-sfinxen-bodil-fuhr
Og over alle tre pyramidene på Giza-platået vokter Sfinxen.

Som Freddy Silva uttrykker det; Hvis du hadde en hemmelighet du ville gjemme for ettertiden: Ville du lagt den ut i det mest opplagte stedet? Eller ville du gjemt den unna i det lille. unnselige?

Om jeg har forstått ham riktig, handler dette om en sivilisasjon som var knyttet sammen med andre lignende sivilisasjoner på jorden: Macchu Picchu, Stone Henge, Påskeøya, for å nevne noen. Totalt malplasserte, massive stenkonstruksjoner er fellesnevneren.

Men som Freddy sier, gang på gang, om disse ufattelige presise og gigantiske konstruksjonene fra tusenvis av år tilbake ; ingen ting er skrevet i sten.

Samtidig er det jo akkurat det det er; Hemmeligheten ligger i stenen.

Er det den vi skal finne ut av ?

Les Mer
egypt-bodil-fuhr-.no

Endelig gjensyn med pyramidene i Egypt!

Nå er det dags for en tur til Egypt . En tur jeg har gledet meg til i mange år, helt siden jeg var der på en liten svipptur for over tyve år siden.

Jeg ble så grepet av de massive minnesmerkene fra en annen tid at jeg bestemte meg der og da for å komme tilbake.  Uten å måtte forholde meg til annet enn min indre opplevelse i et reiseselskap som var innstilt på det fantastiske, eller hellige , om du vil. Like fullt som de historiske og vitenskapelige fakta.

egypt-pyramide-bodil-fuhr
Man røyker ikke på innsiden av en pyramide. (Foto: Rune Venjar)

Nå har jeg funnet det. Et reiseselskap som spesialiserer seg på hellige steder på jorden. Og som visstnok leverer med en reiseplan og en guide som løfter opplevelsen til et nytt nivå.

I løpet av 10 dager skal vi besøke nesten dobbelt så mange pyramider, templer og hellige steder. Reisen starter ved et 5-stjerners-hotell i Giza med romutsikt til pyramidene og fortsetter i zik-zak langs Nilen via kamel, buss, lokalfly og et 4-dagers cruise.

Adgang til Kongens kammer

Det religionshistoriske kalaset avsluttes med et «privat besøk» i Den Store Pyramiden i Giza, der vi får til gang til kongens kammer for en siste meditasjon.

Som vår reiseleder uttrykker det i en forhåndsmail ;  man smetter ikke innom denne pyramiden første dagen. En slik opplevelse må man være sjelelig forberedt på.

egypt-pyramide-bodil-fuhr
Sjelelig uforberedt. På innsiden av Den Store Pyramiden for 22 år siden, (Foto: Rune Venjar)

Jeg gleder meg helt vilt og forbereder meg både i tanke og handling, naturligvis. Jeg skal jo ri på kameler om dagen og kle meg til femstjerners middag om kvelden, i alt fra 15 til 35 grader. Så det blir ikke den minste kofferten, for å si det sånn.

Samsonites kamskjell

Hadde det ikke vært for min bulkete gamle Rimowa, (som jeg nå må til Køln for å reparere!) hadde jeg vurdert en klassisk Samsonite med det karakteristiske kamskjell mønsteret. Bare fordi Kamskjellet jo er pilgrimenes emblem på vei til Santiago de Compostela, der den hellige St Jacob visstnok ligger begravet.

samsonite-bodil-fuhr-mikke-mus
Samsonites kamskjell kommer i mange varianter.

Og for meg blir turen til Egypt en slags pilgrimsreise. En påminnelse om den fantastiske kloden vi besøker for en kort tid . Til tross for kriger, miljøkatastrofer og et eksplosivet Midt-Østen som ikke akkurat inviterer til turisme.

Andektig turisme

Men som guiden vår uttrykker det i sin forhåndsreklame; Jeg kommer ikke med mer informasjon enn at dere kan nyte disse storartede bygningene i deres stille sinn.

En slags andektig turisme, med andre ord.

Det går jeg for!

Les Mer
flashdance-tobita-razzi-foto

Flashdance! =folkefest på Chateau Neuf

80-tallet eksploderer foran øynene i en Flashdance verdig 2018. Elektroniske sceneskift glir over som smekre drømmescenarier, de kollektive dansenumrene oser av spilleglede og orkesteret er hysterisk velblåst.

flashdance-foto-bodil-fuhr
Det begynner mørkt. Foto: Bodil Fuhr

Okei, så fremstår hun ikke akkurat som en maniac på dansegulvet, heltinnen Alex Owen, aka Heidi Ruud Ellingsen. Men hun synger og spiller med en ekte overbevisning. Og danser mer enn godt nok til å at vi lar oss rive med av henne  og resten av gjengen i Flashdance The Musical på Chateau Neuf.

Glitter og glæmm

Hele oppsetningen freser og glitrer omkapp med den filmatiske 80-talls-originalen.

Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på litt humor innimellom sentimentaliteten. Fantastiske vokalprestasjoner og raffinerte scenebilder sørger for at det aldri blir klissete.

flashdance-foto-tobita-razzi
Ellen Horn og Hilde Lyrån byr på humor. Foto: Tobita Razzi.

Ja, Heidi Ruud Ellingsen nøler et nanosekund før hun kaster seg rundt stolen i stykkets herostratisk berømte dusjscene. Men minst 80 prosent av publikum har sett filmen og vet at de snart får se en superhot kalddusj av den typen som fostret Wet t-shirts- konkurranser over hele verden. Og damer i herreskjorter ble den nye, rosa  neglisjeen.

Sexy blir stuerent

Sexy blir liksom stuerent når man går tilbake til 80-tallet . Dengang selv feminister iførte seg miniskjørt, rød leppestift og nettingstrømper (sterk overgang fra kort hår og snekkerbukser på 70-tallet).

flashdance-foto-tobita razzi
Ikke prøv dette hjemme. Foto: Tobita Razzi

For oss som husker filmpremieren på Colosseum, er dette et herlig gjensyn. 80-tallet revisited blir liksom enda mer 80-talls enn vi husker det. Paljettene blir grønnere, skuldrene blir bredere og livet blir enkelt, bare man får realisert Drømmen.

Vuggen for Me-generasjonen

Den offisielle trangen til å komme seg opp og frem; vise hvem man er, hva man er god for – ble unnfanget på 80-tallet – selve vuggen for me-me-me-generasjonen. Eventyret sluttet ikke lenger med at han fikk henne, men at hun/han fikk seg selv i suksess-utgaven.

flashdance-the-musical-norway-photo-boidl-fuhr
Askepott møter drømmen om seg selv. Foto: Bodil Fuhr

Nå som vi er blitt individualisert inntil det patetiske, (les mer om dette her) er naturlig nok 80-tallet kommet tilbake i motebildet. Og altså, musicalscenen. Stedet der dette prangende tiåret definitivt gjør seg best.

Les Mer
bodil-fuhr-collective-oslo-art-fashion-festival

Kunst og mote fusjonerer på Aker Brygge

Igjen! Går det et kreativt sus over Aker Brygge. Collective Oslo Fashion Art Festival, med multitalentfulle Hilde Pettersen Reljin i spissen, tar Oktober på alvor og lager en tre-dagers-fest av de sjeldne.

Fest og farger

Her kan man la seg berike av Talks på formiddagen (sjekk programmet her, så rekker du å få med deg dagens (lørdag) talks, som begynner kl 14.30 på Mellomstasjonen) utstillinger hele dagen og fest og performance på kvelden.

collective-oslo-fashion-art-festival
Kunst og klær over hele linja.

Jeg tok meg en tur på torsdagen for å få med meg det ekstreme mangfoldet som gjør denne festivalen så spesiell.

Men du kan komme til å trenge både google maps , god tid og en smule fantasi for å finne frem til alle kunstnerne, som viser frem klær, foto, malerier og digital kunst i alt fra handlegater til restauranter og bortgjemte lokaler du må heises opp til.

Moteblogger og it-girl Celine Aagaard lanserer både eget klesmerke og fotoutstilling denne høsten.

I går, fredag, hadde jeg gledet meg til interessante talks på formiddagen og åpningen av selve hovedutstillingen på Mellomstasjonen.

Men så ble jeg hasteinnkalt til å gjøre en talk med mesterfotografen Dusan Reljin, som jeg har hatt gleden av å følge siden han jobbet som assistent for Graig Mc Dean på 90-tallet. Den gang han ble med meg på jobb i Bret Easton Ellis leilighet på Manhattan og bidro til en kul broadsheet-helside i Aftenposten.

dusan-reljin-bodilfuhr.no-collective-oslo-art-fashion-festival
En snakk om kunst og mote med Dusan Reljin.

Siden den gang har Dusan vasset i kjendiser, kommersielt lukrative oppdrag og spennende kunsteriske utfordringer.

Arbeidene hans henger i Museum of Modern Art i New York. Og for tiden jobber han med et større kunstprosjekt med Marina Abramovic i Nasjonalmuseet i Beograd, der de begge kommer fra.

Fordi jeg måtte hjem og skrive om denne festivalen, rakk jeg bare en talk bortsett fra min egen. Og hovedutstillingen gleder jeg meg til å besøke i dag, lørdag, som også er festivalens siste dag.

extraweg-collective-oslo-fashion-art-festival

Bare et utsnitt av Extrawegs bevegelige 3D-kunst.

Særlig gleder jeg meg til Extraweg, aka Oliver Latta, en Berlin-basert designer og illustratør som lager live action imagery. En slags Gustav Vigeland i tyggis-utgave.

I tillegg til Dusan Reljins smeltende portretter – er dette årets visuelle sensasjon fra en festival som presenterer kunst over hele linja – fra det estetisk kommersielle til det fascinerende eksperimentelle.

Love it!

Les Mer

Sjuskete moro på Nationaltheatret

Åpningen er sterk; en ensom figur står høyt hevet over scenen og gir et skremmende effektivt bilde av den nerdete, sære gutten som bare er noen tastetrykk unna guddommelig status som DJ.

Savnet felleskap

Neste tablå i Arbeidstittel: Savnet felleskap viser et stort filmlerrett med fugler som flyr i såkalte skyformasjoner på vei sørover. En av klodens mest beundringsverdige flokkmentaliteter.

På scenen sitter  tre skuespillere innpakket i plast med masse grønne planter rundt seg. Drivhuseffekten er ytterligere understreket av et røykfylt drivhus som stadig vekk oppsøkes.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Drivhuseffekten får sitt.

Fuglene har skjønt det;  de drar dit de skal på rent instinkt, uten å tenke over sommerkroppen eller andre uvesentligheter før de tar av til Syden.

Menneskene, derimot, har mista det. De klarer ikke engang å snakke sammenhengende der de sitter passivt og følger fugleflukten på en skjerm.

Uten dogmer

De sammenlenkede tablåene som nå følger harselerer først og fremst over individets hjelpeløse oppgave i en verden uten dogmer, der alle fra Jesus til Det Norske Arbeiderparti har mistet sin relevans.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Jesus + Arbeiderpartiet. Også her.

Nå skal man ikke lenger finne seg selv, man må skape seg selv fra bunnen av. «De andre» er bare tilskuere, relasjonsproblemer som skal løses, fortrinnsvis av en coach som gir  «mestringsfølelse».

De sliter konstant med å komme i kontakt med hverandre , de fire skuespillerne, som sammen og hver for seg leverer slapstick på høyt nivå.

De absurde tablåene harselerer over alt vi siviliserte mennesker bedriver for å komme nærmere hverandre; fra bokklubb, til vennemiddager, dugnad og nudistleir.

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Herlig moro om kropp og sånn.

Det er morsomt, på den tidvis ubehagelige måten. Noen ganger overtydelig, på den irriterende måten. Men alle med Jon-Fosse-angst og sans for slapstick, kan trygt innta plassene på Amfiscenen.

Hva vil han si?

Der kan du lure på hva han prøver å fortelle oss med denne forestillingen; den geniforklarte Jonas Corell Petersen, som både har skrevet og regissert stykket.

Er det at vi, som fuglene, trenger å hente oss inn på en indre styrelse for å kunne oppnå et ekte felleskap? At all Solidariteten , som siden 60-70-tallet har bygget seg opp til guddommelige proporsjoner – har mistet sin kraft?

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Hver mann, sin solidaritet.

Har noen av oss – i all vår streben mot det dogmefrie mennesket, selv endt opp som de apekattene vi ler av i zoologisk hage?

Referansene er mange i dette fragmentariske stykket. For det er jo slik livet er blitt – oppstykket . Vi er alle Work in Progress – og nåde være med den som stagnerer !

Men det blir for mye , selv for et publikum som sjekker mobiltelefonen hver femte minutt. For mange gode ideer over for lang tid. Med pause innimellom!?

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Alene sammen.

Å dømme etter tittelen er det kanskje tenkt at stykket skal gjenta seg selv, være for langt, for usammenhengende, slik et utkast til et ferdig arbeid er det.

Eller så er det bare et resultat av at regissøren har skrevet stykket selv og forelsket seg i too many darlings han ikke hadde hjertet til å ta livet av.

Uansett ble det for mye moro på de samme premissene for meg . Halvannen time før pause var akkurat passe.

Les Mer

Kunsten er bare en unnskyldning, ifølge Jeff Koons.

Det kjennes lett surrealistisk å observere Jeff Koons, et selvgestaltet kunstverk, der han poserer i designer-dress foran sin famøse porselensstatue av Michael Jackson og Bubbles på Astrup Fearnley museet.

Hyper sivilisert

Begge de to verdensberømte mennene har gjort heroiske forsøk på å heve menneskets såkalt dyriske natur til eteriske høyder. Jackson ved å oppheve en sjimpanse til sin beste venn; Koons ved å gjengi sitt sexliv med pornostjernen Cicciliona i en uskyldig marsinpankake-variant verdig Marie Antionette.

Tilskueren er en viktig del av verket.

Slik altså jeg ser det. Og det er det avgjørende moment, i følge Jeff Koons, som lar det være opptil tilskueren å fullføre sine arbeider. Slik det passer dem.

Alle kikker

Blir jeg for eksempel stående litt for lenge og betrakte de hyperestetiske samleiefotografiene, (som befinner seg bak et hvitt forheng om foreldre skulle ønske å holde sine mindreårige på avstand) er jeg automatisk definert som den kikkeren pornoindustrien er helt avhengig av.

-Det er alltid tilskuerens observasjon som avslutter et kunstverk. Og den ultimate finishen for meg som kunstner, er at de forlater verket med glede. Jeg forsøker å stimulere folk med optimisme, sier Koons med dette evig barnlige uttrykket sitt.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Jeff Koons vil spre glede.

Få har som denne mannen demokratisert kunsten, tatt massenes kitschy estetikk og gjengitt den i ny, konseptuell og hyperintelektuell innpakning du må ha lest franske samtidsfilosofer for å forstå.

Slik er han beundret og respektert av såvel folk flest som museumsdirektører. Jeff Koons kan i aller høyeste grad oppfattes på flere nivåer.

Stoler på seg selv

Like fullt: kunsten har gitt ham en ekte følelse av seg selv, ikke minst da han skjønte at kunststudiet kunne knytte ham sømløst til alle andre disipliner av interesse; samfunnsfag, filosofi, andre estetiske fag.

-Jeg dro innover, sier han om begynnelsen av sine kunststudier.

Der ble han til han hadde lært å stole på seg selv og enda litt til. Så han kunne komme ut og akseptere alle andre.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Basketballer i filosofisk forkledning.

Man kunne kanskje tro at en mann som har behov for å gjengi seg selv og sin kone midt i seksualakten kunne ha noe nevrotisk over seg, men ingenting kunne vært fjernere fra denne mannen, som er like overraskende bløtt i water som de basketballene som flyter i et glassmonter like ved.

Handler om aksept

-Alle mine arbeid handler om aksept, alle har et metafysiske nivå, et aspekt av refleksjon, slik at tilskueren har noe å spille videre på.

Og  akkurat denne dialogen er essensen av hva Koons vil formidle med sin kunst. Han føler et større og større ansvar for å dele sine ideer, det er en personlig kommunikasjon med kontinuitet, som han kaller det. Og med langtrekkende konsekvenser.

jeff-koons-bodilfuhr.no-astrup-fearnley
Oppblåst og full av liv.

-Kunst er for meg bare en unnskyldning for å komme i kontakt med dialogen om stadig å bli til; muligheten vi alle har til kontakt med vårt universelle potensiale, sier Koons med denne gløden i øynene som bidrar til den profetlignenede statusen han har opparbeidet seg som samtidskunstner.

-Folk ser på mine  bilder og blir begeistret over å oppdage sitt eget potensiale! Den eneste muligheten vi har for å transcendere, er ved å finne noe større utenfor oss selv!

Michael = Maria?

Du kan i alle fall være sikker på at det sirkulerer lag på lag av symbolikk utenfor Koons’ tilsynelatende enkle objekter. Ta for eksempel hans Michael Jackson figur.

Den representerer, ifølge kunsteren selv,  en spirituell autoritet med sine mange pyramideformer og alluderer blant annet til Michelangelos La Pieta, der Maria Magdalena holder den døde Jesus i sine armer.

Intet mindre.

Les Mer