Helt siden 1969, da de malte ansiktene og stilte seg opp i dress utenfor en museumsutstilling de ikke fikk være med på, har Gilbert og George vært sine egne skulpturer. Minst ti år før «alle» skulle være sitt eget kunstverk på 80-tallet. Skikkelig avantgarde, altså. Men ikke verre enn at folk stimlet sammen og en stor kunstsamler senere insisterte på at dette banebrytende paret også måtte lage kunst som kunne henge i et galleri.
Gilbert og George, propert dandert .
Nå, 50 år senere, sitter de like pent dresset og skulpturelt dandert i to hvite stoler på Astrup Fearnley museet. En proper innpakning med visuelt Tourettes syndrom, kan du si, men bare når de opptrer i sine egne bilder. Og det gjør de hele tiden. Enten i helfigur med anus sånn omtrent midt i det gyldne snitt, eller i form av et ansikt, omgitt av peniser eller egne kroppsvæsker. Gjerne omgitt av kors og andre undertrykkende religiøse symboler de som homofile menn , har opplevd sterkere enn andre.
Spunk money og Bum holes fra 1994.
Denne kombinasjonen av konform estetikk og provoserende innhold, har plassert dem i kunstens førstedivisjon.
Fortsatt provoserende ?
-Men er ikke luften i ferd med å gå ut av provokasjonen, her i Vesten, hvor transkjønnethet er den nye problematikken og folk flest er areligiøse? Slik kommer vi i skade for å spørre, siden de står der på gulvet, rett fremfor oss med alle penisene i bakgrunnen og lurer på om noen har noen spørsmål.
Hipster skjegget fascinerer.
Men da går skulpturstivheten over i det som kan fortone seg som livlig opprørthet, for er jeg ikke klar over hvilken verden vi lever i ? Med undertrykkelse av homofile i store deler av verden?
Nå har ikke Gilbert og George utstillinger i denne delen av verden, men de bor i Fournier Street i East London, og det er praktisk talt hele verden, kan de fortelle. Der har de en moske i den ene enden av gaten og en synagoge i den andre. Og fordi det er et fattig nabolag, har innvandrere fra hele verden anledning til å bosette seg der.
Fine dresser og faste rutiner er G&G signaturer
Men Gilbert og George blir. Som levende skulpturer har de så faste rutiner at den mest innbitte småborger kunne rødme av skam . De står opp klokken seks hver morgen, leser aviser og gjør sitt toalett før de spaserer ut klokken syv for å spise frokost på nabolagsrestauranten. Den samme de har spist alle måltider på i tredve år.
Spiser alltid ute
De har ikke mat hjemme, det ville ta for mye av deres kostbare, kunstneriske tid, de er et sjeldent produktivt kunstnerpar og de har bare en eneste assistent, som hjelper dem med sosiale medier og slikt. For publisering av kunsten er like viktig som skapelsen av den for denne duoen. Og på en måte publiserer de hver dag, bare i måten de lever på.
Provoserende – i bilde og tekst.
-Vi har den samme adressen som alltid, det samme telefonnummeret. Det er til og med trykket på flere av bildene våre. Likevel er det ingen som ringer, ingen som kommer på besøk! sier George, som overrasker med humoristisk sans
En god begynnelse er uansett The Great Exhibition på Astrup Fearnley, der de i samarbeid med museet i Arles, Reykjavik og Moderna Museet i Stockholm, presenterer den største mønstringen av duoen hittil.
Bethnal Green fra 2013.
Og her, i gjentagelsen av de mange små rammene, ser man det store bildet. Storartet, frastøtende, tiltrekkende, vakkert, overtydelig – eller kanskje ikke.
For nettopp i gjentagelsen, den trofaste, manierte gjentagelsen G&G har viet sitt liv til, kan man skimte et nytt bilde, en skulptur i sitt indre landskap man tidligere har gått rett forbi.
Oslo Runway er vel overstått. Og det er CollectiveOsloFashionArtfestival også. De har nemlig slått seg sammen til Fushion, en ytterligere sammenkobling av kunst og mote. Tidvis svært vellykket, som når Tonje Plur og Michael Olestad presentere sine kolleksjoner. Andre ganger bare gøy, som når FWSS lager feststemning i sin butikklokaler. Og noen ganger litt flaut, som når duoen bak Avenue mener det er kunst nok og ha den mektige Stenersen villaen som bakteppe for en helt ordinær kolleksjon.
Futuristisk fun hos FWSS
For nå handler det ikke bare om å kle seg moteriktig, det skal helst går opp i en høyere dimensjon, i tillegg til å være bærekraftig, økovennlig, unisexuelt, eller asexuelt om du vil. Alternativt langt tilbake til de opprinnelige og kyske kjønnsrollene med viktorianske kjoler til henne og jeans med bukseseler til far.
Perfekt Fushion hos Hammel
Og her er Cathrine Hammel den absolutte dronningen. Hun har lenge dratt det lengste økologiske strået, som nå er slått ut i full blomst. Ikke minst i hennes bakhage i Oscarsgte, der noen modeller gravde i den permanente kjøkkenhagen, mens tekstilene blåste friskt rundt de mer stillestående kollegene – litt sånn a la Tsjekovs Kirsebærhagen. (Se toppbildet).
Spikket statement jewelry hos Tonje Plur
Stoffligheten, dette vesentlige kunstbegrepet, har fått ny moteaktualitet med lag på lag av flagrende gevanter. Ingen serverer dette mer presist enn norsk motes mest begavede nykommer, Tonje Plur. Bakteppet for hennes korte visning var et digitalt tekstil, og den gravidvennlige hardanger-bunaden et av flere utgangspunkt for de forseggjorte tekstilene. Norsk folklore er hennes hovedinspirasjon, og de spikkede grenene a la reinsdyrhorn, kan garantert kåres til sesongens mest originale og tidsriktige statement smykke.
Metamote med Michael Olestad. Foto: Bodil Fuhr
Michael Olestad hadde et vellykket kunst/mote prosjekt i samarbeid med fotografen Jacob Landvik. Fotografier av Olestads kolleksjon var plassert på stoler i en sirkel. Men klærne kom først til sin rett når levende modeller fjernet bildene og satte seg der. En perfekt fushion-performance.
Ren kunstopplevelse
Som ren kunstopplevelse var det takknemlig å oppleve performance artisten Ahmed Umar, en homofil som ble utstøtt fra sin familie i Somalia. Han har gjort lengselen etter og forbitrelsen over sine nære og kjære til en forestilling av de sjeldne.
Ahmed Omar og hans kunstfamilie.
Bare opplyst av stearinlys sto de der, leirskulpturne han lager på løpende bånd, slik at tilskuerne kan plukke dem opp og forme dem videre i sitt bilde. Kanskje er det noen du elsker, som du vil ta hånd om, bokstavelig talt, og sørge for. Eller noen som har såret deg, noen du vil legge langt bak deg, som du kan knuse i tusen biter når leiren er blitt hard nok.
Hilde Pettersen Reljin og Ditte Kristensen har sørget for at Oslo kan meske seg med kunst og mote-fest, samtidig. Bravo!
Mistet motet
Vakkert med en real kunstpause innimellom alle inntrykkene, var det i alle fall. For moten, den har mistet motet oppi alle de politisk korrekte direktivene . Ikke til å undres over, når et av direktivene går ut på å kjøpe færre klær. Da bør jo det vi ender opp med, være så nøytralt og holdbart som mulig
Passer fint for oss voksne. Så kan vi heller gøye oss med sko og vesker, eller spikke oss et statementsmykke fra Hardangervidda, alternativt nabolaget . Det bør jo helst være kortreist.
Andre er så heldige at de er gode venner med disse, slik at de kan komme på besøk og bli noen dager. I sitt eget hus, intet mindre, siden et av øyas fem hus var ledig denne uken.
Men det hadde jo ikke vært noe moro, om det ikke hadde vært et stenkast til i alle fall tre av de andre husene på denne femte generasjons familieøya.
Noen liker seg veldig tett, andre vil ha litt avstand.
Og det er her John Donne kommer inn i bildet med sitt berømte tekst som begynner slik : No man is an island. Den store engelske poeten påpekte på 1600-tallet det new agere etter fattig evne forsøker å formidle i dag; alle mennesker hører sammen. Vi er alle en del av et større kontinent, selv om havet tilsynelatende skiller oss fra hverandre.
Sammen alene
Denne samhørigheten kan ofte være vanskelig å få fornemmelsen av, når man som meg og omtrent halvparten av Oslos befolkning, bor alene. Da våkner man etter å ha breiet seg alene i sengen, går ut på et bad som alltid er ledig og er i grunnen såre fornøyd med det.
Alene er vel og bra.
Men morgenkaffen skulle man gjerne delt med noen en solfylt sommerdag med ledige timer.
Da er en 100 mål stor øy med fem store hus og max 12 voksne og 4 barn tingen. Rikelig med natur og tumleplass, men alltid noen å leke eller virke med.
Bustete god morgen
Heldigvis gjør naturskjønne øyer noe med den urbane trangen til å ha orden på utseende før man ser naboen i øynene. For allerede i lett bustete morgenutgave, tassende over mot utedoen, kan man møte noen – løpende ned mot brygga fra det øverste huset.
Ragnhild må se langt etter naboen.
Men hva gjør vel det. En enkel tannpuss og et friskt morgenbad senere, er jeg klar for morgenkaffen i Ragnhilds gjestmilde hus.
Kråkestup i stuen
Hun har rullet ut en ekstra yogamatte for å gjøre plass til brorens barnebarn som nå stuper kråker rundt i den romslige stuen.
Bodiiil!!! hviner de henrykt når de ser meg i døren og jeg lover at det må omtrent en velkomst på det nivået til for at jeg skal utsette morgenkaffen i minst ti minutter til og yoge litt rundt på matten, jeg også.
Alle øyer henger sammen med en annen øy.
Men jeg fornemmer kontinentalsokkelen langt der nede i dypet et sted. Og når 7-åringen rigger seg til på magen min og bruker lårene som ryggstøtte, mens treåringen balanserer på toppen av knærne i en acro-yoga posisjon av de sjeldne, er det nesten så jeg bunner.
Og så er kaffen klar. Ut på terrassen foran huset, puter foran og bak; Bena på det hvite Skagenbordet; orkesterplass mot den vakre rekken av ospetrær som skjermer mot sundet der nede.
Men sammen klinger bedre…
-Hører du? spør Ragnhild.
-Vinden i ospetrærne er helt spesiell.
Jeg hører. Og hører litt til.
Joda, det er et eget sus over disse trekronene. De små, runde bladene klinger jammenmeg som bjeller.
Jeg er liksom innviet i mini-menneskeheten på øya nå. Det er jeg veldig takknemlig for. Og som den gode John Donne-elev jeg er, spør jeg ikke hvem klokkene ringer for. De ringer selvfølgelig for oss.
PS
Og ja, For whom the bell tolls er tittelen på Ernest Hemingways mest berømte roman, men det avslutter nevnte John Donnes tekst No man is an island . Trykk på lenken og les hele det vakre diktet.
Hun har svettet ut en hel bok, Renee Toft Simonsen. Om å være kvinne på randen av den kvinneligheten hun kjenner. Om å være mor, ektefelle og ikke minst seg selv; på nye premisser. Mens kroppen tar fra henne nattesøvnen og kaster henne inn i voldsomme hetetokter, natt etter natt.
Ja, hadde det ikke vært for 52-åringens hetetokter, hadde aldri denne reflekterte boken blitt skrevet. Jeg hadde aldri oppdaget hvor godt jeg likte denne tøffe dama med det sarte indre, hvor mye hun minner om meg selv, fordi de fleste kvinner etter femti forsøker å holde fortet så godt de kan, selv om kroppen forråder oss , litt etter litt , hver eneste dag.
80-tallets Supermodell
Jeg har aldri vært plaget av hetetokter, men det er ikke derfor jeg reagerer på tittelen «Jeg er f*cking hot!» . Bortsett fra det opplagte, spiller den på at Simonsen var supermodell på 80-tallet og fortsatt ser usedvanlig bra ut. Men boken er heldigvis ikke et slag for kvinners attraktivitet, uansett alder. Det ville jo være fortrengningens kunst tatt til livstruende høyder! Boken er et forsvar for sårbarheten, slik det står på coveret. Eller snarere; en oppdagelsesreise mot en del av seg selv forfatteren ikke har vært villig til å akseptere tidligere.
En klok psykolog
Simonsen er, foruten å være superhot ex-modell, også utdannet psykolog. Siden hun i tillegg er en klok kvinne, gir det henne et helt unikt utgangspunkt for selvrefleksjon. Et utgangspunkt hun bruker med flid og omtanke for sine lesere. Hun gir oss «verktøy» (som det heter i de kretser), i omgang med vår indre dialog og ikke minst; forståelsen av forskjellige sider ved personligheten. Veldig nyttig når for eksempel «villkvinnen» tar kommandoen, naturen går ut over opptuktelsen og du for eksempel skriker umotivert til din elskede som i dine øyne oppfører seg som en idiot. Han går følgelig ut av døren med et smell; «villkvinnen» fordufter og du blir sittende, desperat alene med «det indre barnet», som nå er i oppløsning.
Hudløs utlevering
Hun utleverer seg selv inntil det hudløse, Simonsen, fordi det er veien til intimitet, ifølge både henne selv og Brenee Brown, som er Simonsens guru på dette feltet. Brown er blant de aller mest sette foredragsholderne på TED.com. En varm kvinne med en stemme på kanten av gråt og nerver. Hun tuller ikke når hun snakker om skam og sårbarhet.
Det gjør ikke Simonsen heller. Hun beskriver sine minst sjarmerende sider med en passe dose selvironi. Heldigvis. Alt fra Det lille Barnet, som ikke vil sitte alene i parken, til Villkvinnen , som ber hele verden dra til helvete når hun trenger aller mest til omsorg.
Bambi Love
Og det er her, i sistnevnte innsikt, at Renee og jeg blir hjertevenninner. Hun har nemlig sett på Villkvinnen som sin ypperste forsvarer hele livet, inntil hun i en ledet meditasjon oppdager en liten hjortekalv, en Bambi, som sitt «totemdyr». Hun, som hadde sett for seg en panter, eller noe annet livsfarlig og imponerende, innser omsider at sårbarheten er nøkkelen til styrke.
En Bambi. Den er til og med tegnet på side 300 (se bildet over). Akkurat en slik faren min kjøpte til meg i Sveits på 60-tallet. Jeg har lett etter den mange ganger, det var det nærmeste jeg kom et kosedyr i min barndom, men den har aldri latt seg finne.
Sommerens strandlektyre
Når har Renee brakt den på banen. Sammen med mange andre kloke, varme historier jeg har gledet meg over i denne godhjertede boken med den sinte tittelen.
Og glovarm eller iskald: står du med et ben på hver side av femti-tallet, er dette sommerens strandlektyre for deg. Den vil gjøre deg klokere, sterkere og mindre redd for å være sårbar. Om du altså lar din «kloke kone» lese mellom linjene og sørge for at budskapet siver langt inn.
Den ser gullaktig ut, den grove veven som dekker inngangen til Vestfossen Kunstlaboratorium. Deilig, patinert, forfriskende gull; som viser seg å være oppklippet plast fra jerrykanner ved nærmere ettersyn.
Resirkulert kunst
-Så typisk for afrikansk kunst, dette gjenbruket, sier kurator for Kubatana, sommerens utstilling på Vestfossen, Kristin Hjellegjerde. I to år har hun trålet det afrikanske kontinentet, spasert med løver, spist familiemiddager på sengekanten hjemme hos fattige familiemedlemmer. Og ikke minst; overtalt andre gallerier, museer og samlere til å spytte inn penger eller låne ut verk til den omfattende utstillingen.
Spennende å samle afrikansk kunst.
Hun har vært effektiv. Mønstringen på Vestfossen er Nordens største samling av afrikansk kunst så langt. Og nivået er høyt; flere av de 33 kunstnerne har eksempelvis nylig vært representert på Venezia- biennalen og New Yorks Armory show.
Dugnadsånd
-Samholdet og dugnadsånden er overveldende for oss som stort sett jobber med kunstnere i Vesten, sier Hjellegjerde, som sånn ellers drifter velrenommerte Kristin Hjellegjerde Gallery i London og Berlin.
Eddy Kamuanga Ilunga: «Entre nous»
Da Serge Attukwei Clottey, for eksempel, forberedte utstillingens hovedverk, var hele landsbyen i hjemlandet Ghana involvert. Den kollektive forståelsen av kunst finnes ikke her i Vesten, mener Clottey.
Fortellinger om lidelse
Han om det. Noen av verkene som stilles ut på Vestfossen, kunne like gjerne vært skapt i Vesten. Men de fleste er umiskjennelig afrikanske. Fra det unge stjerneskuddet Eddy Kamuanga Ilungas Entre nous, til maleriske fortellinger om lidelse og imperialistiske overgrep.
Ibrahim El-Salahis Meditation Tree.
-Det siste tiåret, særlig de siste fem, har interessen for afrikansk kunst eksplodert i Vesten. Hvorfor nå?, spør kunstanmelder Lars Elton. Forrige søndag ledet han en samtale med Hjellegjerde i anledning den store mønstringen.
Kinesiske penger
-Kinesiske penger! Kineserne har investert enorme summer i Afrika, som har opparbeidet en anselig middelklasse, svarer Hjellegjerde og ler den karakteristiske latteren sin. En høylytt, hjertelig latter som vipper forfinede kunstaristokrater av pinnen før de dras inn av varmen. Og profesjonaliteten.
Kristin Hjellegjerde og Lars Elton i hjertelig samtale om afrikansk kunst
Jeg observerte Kristin i arbeid under en ukes kunstmesse i Dubai for et par år siden, der hun , i motsetning til alle andre, inviterte de besøkende inn på champagne, rungende latter og interessant kunnskap.
Hovedutstilleren der, var Davit Abebe, en fantastisk etiopisk kunstner, som nå utgjør hjertet i utstillingen på Vestfossen. Hans kunst zoomer inn på individet i form av store, nakne, sårbare kropper, omringet av bittesmå poiltikere og andre symboler på maktspill.
Hvordan plukker hun så ut , disse kunstnerne, Kristin Hjellegjerde? Hvorfor er akkurat disse kunstnere samlet i dette fabrikk-kule galleriet mellom Kongsberg og Drammen?
Pamela Phatsimo Sunstrum «The Ostrich».
-Jeg velger det som rører mitt hjertet, og tenker; da rører det også ditt. Det er god kunst for meg, sier Kristin.
-Afrikanere har en egen evne til å ta et vestlig uttrykk og gjøre det til sitt eget, påpeker Elton I motsetning til kineserne, som på sitt usedvanlig dyktige vis kopierte den vestlige formen.
Ingen -ismer
-Afrikansk kunst er her og nå! Det finnes ingen -ismer, kunsten er i bevegelse i kraft av seg selv. Den er ikke vannet ut ennå. Den bringer noe helt nytt. Den overrasker deg! Nyt det mens du kan, insisterer Kristin. På den overtalende måten sin. Her spares det ikke på argumentene.
Kubatana – nordens største mønstring av afrikansk samtidskunst, som i følge Lars Elton skulle være helt umulig å sette sammen for så lite penger, holder fortet frem til 22 september.
Det går an å ha det bra, selv om man har det dårlig, mener Yogi Suleman Alakin Malik. Den tidligere yrkessoldaten og fotballspilleren har kommet en lang vei. Fra å leve livet som forventet av en begavet sønn i en pakistansk innvandrerfamilie, har han over de siste ti årene utviklet seg til en yogi det står både respekt og kjærlighet av. Når du ligger bakover etter en av hans intense yogatimer med dyp pust, tunge løft og stadig smidigere strekk, er det som om kroppen ligger igjen på matten, mens du reiser et annet sted.
Litt som å fly
Eller blir. Fordi Sulemans behagelige stemme, den har omtrent samme frekvensen som en munnharpe, ber deg kjenne etter. Kjenne hvordan livet flyter fra føttene gjennom bena, baken, magen, hjertet, halsen og hodet. Det er litt som å fly avsted og være helt tilstede på en gang. Yoga, med andre ord.
– Yoga betyr forening av motsetninger, sier Suleman. Og så sier han ikke mer. Vi er en sammensatt gruppe denne uken på Sicilia med yogaretreat.no Noen har så vidt dyppet foten i dette universet og betrakter yoga som bra trening og behagelig avslapning i en og samme jafs. Det er den også , denne eldgamle oppskriften på menneskelivet.
Tenke, snakke, handle yoga
Men yoga er så mye mer enn de fysiske øvelsene, det ble jeg ettertrykkelig gjort oppmerksom på under tre ukers teacher training på Hawaii i fjor. Yoga innebærer også måten du handler, snakker og er på, hvordan du behandler andre mennesker, hvordan du behandler deg selv.
Rå mat og fine damer.
-Men hvordan lever du så med føttene på jorden og håret i himmelen? Når livet går deg i mot, når alt er mørkt og folk kan snakke om lyset så mye de vil, men du ser det ikke. for alt er så mørkt.
-Kjærlighet, sier Suleman. Bare gi det kjærlighet, gjentar han, uten at det høres banalt eller latterlig ut.
Kanskje fordi vi er på Sicilia, fordi den fysisk tøffe morgentimen er over , dagen ligger lys og vennlig foran oss, vi skal på tur med våre skjønne medyoginier og først skal vi nyte et bugnende frokostbord av det sunne og overdådige slaget. Lyset truer med å blende oss.
En mørk flekk
Men ingen fare. Det er alltid en liten mørk flekk og klamre seg til når situasjonen truer med å bli altfor lys. Jeg pleide å klage over denne lille slangen i paradiset. Den plutselige, negative situasjonen som dukker opp når alt er på det skjønneste. Hvorfor kan ikke alle, i alle fall vi som er født med alle fordeler her på jorden. bare ha det hyggelig, ta hverandre i hendene og danse rundt jorden, som en gammeldags coca-cola- reklame? Hvorfor må det alltid være noen som slenger ut en sårende bemerkning, lager dårlig stemning eller tar en harsk avgjørelse?
Bare gi det kjærlighet.
Det er som det skal være , i følge det taoistiske yin-yang-tegnet. Den mørke flekken fungerer nemlig som et lite anker der inne i Lyset.
Man skulle tro det motsatte ville være strålende; altså når alt bare er lys. Men for de fleste av oss utgjør dette den siste tunnelen mot Døden, så vi kan like så godt venne oss til å inkorporere den lille mørke flekken.
-Aksept, sier Suleman. Og kjærlighet. Bare gi det kjærlighet, sier han. Igjen og igjen. Og hjelpe meg som han får kjærlighet tilbake.
Triste tanker
Alle elsker Suleman. Alle de mer eller mindre middelaldrende kvinnene på denne retreaten, alle mennene og kvinnene i alle aldre, som har funnet frem til hans timer på SATS.
Men selv en yogi kan ha triste tanker når solen skinner over et bugnende frokostbord på Sicilia. Må ha triste tanker, for å vite at de der tankene legger vi i et stabilt sideleie. Som et anker for alt lyset. All kjærligheten.
Hun kupper Motekalenderen, den usedvanlig pipestilkede utstillingsdukken med det bustete hodet i Galleri Soft. Mens verdens Motehus gjør seg klar for sommerens Haute Couture visninger i Paris, har tekstilkunstneren Julie Skarland allerede utstyrt og utstilt sin muse med tre eventyrlige kreasjoner; heklet og håndsydd av resirkulerte stoffer.
Suksess i Paris
-Det i seg selv er en utfordring; man vet ikke helt hvordan stoffene vil te seg, sier Julie Skarland. Som har solid skredderbakgrunn for en slik uttalelse. I tyve år bodde hun også i Paris, der hun etter designstudier lanserte egne Julie Skarland kolleksjoner. I tillegg til å drive egen butikk og produksjon i Princess Factory.
Den lille, rødhodede mauren er Julie Skarlands muse. Foto: Bodil Fuhr
Hennes tekstilarbeider er både eventyrlige og fabelaktige i ordets rette forstand. Ikke bare beveger hun seg sømløst mellom kunst- og moteverdenen,hun opphøyer gjerne en maur til en mannekeng eller en pike til en prinsesse.
Princess Factory
Hennes kolleksjoner fra Princess Factory på 90-tallet finnes i scrapbook-format på en liten hylle innerst i lokalet. Strikkehalser og mansjetter, gjerne i kombinasjon med tyll, men alltid med et prinsessekronestempel – hennes signatur på den tiden.
Men under det ti år lange oppholdet i New Delhi, der hun ble landfast på grunn av et brukket ben, har hun liksom beveget seg fra det eventyrlige til det fabelaktige.
Kjærsten til Angeline har vinger.
-Jeg begynte å brodere insekter. De ligner jo på modeller; de er sexy og litt skumle, mener Skarland .
Ikke uventet var det en såkalt fløyelsmaur som fikk status over de andre insektene. Og her er såkalt det operative ordet. Fløyelsmauren er nemlig en hunnveps som mangler vinger. Til gjengjeld kan hun stikke, i motsetning til hannen, som bare har vinger. Begge har tykk, fløyelsbløt pels i kraftige farger.
Fabelaktig materiale
Skikkelig fabelaktig materiale, altså. Vepsemauren fikk til og med et overjordisk navn: Angeline og endte opp som Skarlands muse.
-Fløyelsmauren biter som faen sjøl og har forskjellige knallfarger på det bustede hodet. Du må nesten være i India for å bli fascinert av noe sånt, smiler Skarland.
De vevede ryene er billedvakre fra begge sider.
Men fascinasjonen har holdt seg, også etter at hun i 2014 flyttet tilbake til Norge og holdt sin første utstilling med den bittelille maurdamen i hovedrollen.
Nå er Angeline blitt like skyhøy som en modell og like liten som en Barbiedukke. Hun muterer og kler seg i siste sesongs mote, selvfølgelig. Samtidig som hun i bakgrunnen beskyttes av en slags persienne. Den er vevet med filleryeteknikk av resirkulerte stoffer.
Skarland Triangelet
Bak «persiennen» vises enda en utgave av Angeline – brodert i sitt opprinnelige miljø – på en videoskjerm. Nydelig gjengitt i foto etter foto, som en langsom film. Akkurat så langsom at vi også føler fascinasjonen for den mauraktige vepsen. Særlig etter denne bittelille eventyrreisen i Skarland-triangelet mellom Oslo – Paris og New Dehli.
Det siste var et kraftuttrykk faren min brukte når det var skikkelig fare på ferde. Når strikken var tøyd langt nok. Han var jo født omtrent på den tiden brødrene Wright hadde fått dreisen på flymaskinene , dengang det å frese opp i luften ble regnet som noe av det mest utfordrende en jordisk skapning kunne foreta seg. En mannlig jordisk skapning, vel å merke.
Verdens første kvinnelige flyver ble betegnet som de vanskapte menneskene man kunne se på sirkus på 1800-tallet: En kuriositet.
Siden har flyindustrien tatt seg opp så til de grader at det noen ganger er billigere enn å ta toget.
Hybris straffer seg
Og som den godeste Ikaros fikk erfare , da han fløy for nære solen; hybris, eller overmot, som det heter på norsk, straffer seg. Det skal være eksklusivt å fly, det er fortsatt helt sensasjonelt at en gigantisk stålfugl dundrer så fort over rullebanen at den til slutt letter . Letter og letter til den befinner seg over skyene. Og der blir den til den synker, og synker og synker så det sprenger i ørene.
Jeg elsker å fly, men jeg innser at det miljømessig ideelle hadde vært om vi alle seilte over Atlanteren i glidefly. Så jeg smører meg med tålmodighet og håp om at det snart finnes et godt alternativ til både bensin- og elfly.
Sunt med skam?
I mellomtiden må jeg bære over med en generasjon med bokstavelig talt bedrevitende ungdommer, som mener jeg bør fylles av Flyskam . Det kan til og med være sunt, ifølge en tyveåring som mener noe i Aftenposten.
At noen som helst form for skam er sunt, kan man bare påstå når man er vokst opp med kronisk beundrende foreldre. Foreldre som aldri ba deg om å skamme deg, hvis du hadde gjort eller sagt noe galt.
Jeg er gammel nok til å ha overvekt av skam i håndbagasjen . Og jeg har ikke behov for å sjekke inn ekstra kolli, så mye som det koster.
Jeg elsker å fly!
Flyskrekk er heller ikke noe alternativ. Selv om den sikkert bidrar til å holde flyskammen i sjakk;( ingen jeg kjenner med flyskrekk, flyr mer enn høyst nødvendig), så er prisen for høy.
Dessuten: Jeg elsker å fly! Finne setet mitt, kvitte meg med den blytunge håndbagasjen, finne frem boken, ullsokkene, roen. Mens denne uvirkelige maskinen tar meg opp over skyene og inn i natten, langt langt av sted.
Men så skulle det altså bli en liten smutt tur fra København som satte en solid strek av flyskrekk i meg også.
En wing tip vortice
Jeg hadde rigget meg til på min foretrukne vindusplass, hilst pent på det hyggelige paret ved siden av meg, før jeg lente meg bakover og mimret over min spennende sjamanreise med Prinsessen og hennes nye kjæreste.
Jeg ante med andre ord fred og ingen fare da flyet plutselig krenget over på siden og falt rett ned, som i en sjakt, før den vanlige, bankende turbulensen inntraff.
Fallet var langt nok til at jeg rakk å tenke; Nå styrter vi. Dette kan være mine siste sekunder på jorden! Eller i himmelen, da.
Solen skinner alltid på min jobb, forsikrer pilot Catharina Nilsson. Foto: Bodil Fuhr
.Men det var ingen egentlig fare, kunne den søte blondinen ved siden av meg fortelle. Det var bare en wing tip vortice, forårsaket av et tomrom fra et fly foran oss.
Flyskam = statusfall
-Hva? Er du flyvertinne, siden du vet dette helt av deg selv?
-Nei, jeg er pilot, forklarte den søte blondinen, på den smilende flyvertinnemåten sin.
Jeg fikk et umotivert latteranfall. Mest for å være i live, men ganske mye over min egen, kjønnsstereotypiske hjerne. Selv om den har solid basis i statistikken.
Vi har fløyet en lang vei siden Baronesse Raymonda de Laroche lettet fra bakken i 1909. Likevel utgjør kvinner fortsatt bare fem prosent av pilotene på verdensbasis.
Kanskje det tar seg opp, nå som flyskammen brer om seg?
Et statusfall i en yrkessektor kommer alltid kvinnene til gode.
Tør å være den du er! Ikke bry deg om dem som vil dømme deg!
Prinsesse Märtha er ikke nådig overfor dem som tvinger andre mennesker inn i en boks. Dem om det. Men hvorfor lar vi andre oss kue på denne måten? spør hun retorisk, mens hennes nye kjæreste, Sjaman Durek, står på siden og liksom sender kraft inn i henne; fyrer henne opp, jorder henne ned, gjør henne indignert og trygg og kjærlig på en gang.
Det kan man i alle fall tenke seg, siden han et par timer uti denne tre timer lange workshopen i København, skal demonstrere noen formidable evner til å aktivere energier. Han skal piske dem opp, disse uforklarlige åndeenergiene og la dem arbeide seg gjennom hele forsamlingen, så sterkt at noen skriker og stønner av forløste energier.
Men først til preppingen, oppvåkningen, om du vil, til de tingene som virkelig betyr noe her i verden.
Jeg sitter på annen stolrad i et anonymt loftsværelse, som en slags hybrid mellom en dedikert deltager og en observerende blogger. Jeg har så vidt stukket foten ut av det spirituelle skapet og innrømmet overfor både Dagsrevyen og TV2 at jeg gleder meg til å oppleve sjamanen. Jeg har troen på både guddommelig oppvåkning og indre renselse, nemlig.
Hyggelig å møte Kristi Maria og Henrik Fra Dagsrevyen på morgenflyet. De må også gjøre jobben sin.
Og jeg kan formelig kjenne hvordan ikke bare journalistens blikk, men min egen rasjonelle venstrehjerne dømmer meg som en naiv stakkar som har skjøvet all sunn fornuft til side for å få en slags mening her i livet.
Light yourself up!
Og der er jeg inne på noe vesentlig, forstår jeg. Særlig etter første øvelse i workshopen, der min sidemann Kevin og jeg skal se hverandre inn i øynene og med jevne mellomrom si «Light yourself up». Det er nemlig oss selv vi ser i hverandres øyne, ifølge Sjaman Durek, selv om det er en person vi aldri har sett før. Og når du ber den andre personen om å lyse opp, snakker du samtidig pent til deg selv. I motsetning til hva du kanskje pleier å gjøre.
Det er effektivt, Kevin og jeg blir gode venner. Vi er sammen i dette. Selv om vi er der alene, begge to. Jeg har lest om undersøkelser der fremmede mennesker har sett hverandre inn i øynene i minimum tre minutter i strekk og blitt forelsket. Kraftige saker altså, burde innføres i all parterapi, spør du meg, for nå er samtlige 47 deltagere, minus de ti journalistene, kanskje, opplyste og velvillig stemt for neste kapitel av workshopen.
-En sjaman er tradisjonelt en observatør, en som en utenfor stammen og ser til at den beveger seg i riktig retning, forklarer Sjaman Durek. Eller som han sier det i en YouTube-video, en sjaman betyr en som vet og en som fasiliterer din kunnskap om deg selv og de kreftene du har.
Jeg må klype ham i armen, Sjaman Durek, for å kjennne at jeg er virkelig. I am another you, som det heter i de kretser.
Sjaman Durek plukker så ut «et demonstrasjonsobjekt», en frivillig pike i salen, en litt sånn prinsessevakker pike, med flommende langt hår og rosa blondekåpe, hun har pyntet seg for å møte sin sjaman, som hun elsker, det har hun allerede fortalt til VG, før hun går inn til Workshopen.
Han ber henne sette seg på en stol foran oss alle og spør litt tøysete om hun er sikker på at hun tør dette. Han tøyser mye, sjamanen.
Joda, hun tør. Så når han ber henne holde ut hånden og kjenne den ballen av energi som vibrerer der, så gjør hun det. Når han ber henne trekke denne energien inn i hele kroppen, gjør hun det også. Det kjennes varmt, får vi vite, når han spør henne. For han spør henne hele tiden, hvordan det kjennes, mens han tilsynelatende skrur opp frekvensen på de energiene som kjører gjennom henne, simpelthen ved å be åndene om å øke den fra 400 -600-1000-1100…
Every Breakdown is a Blessing
Jeg kjenner en mild uro der jeg sitter. Hva om hun bryter fullstendig sammen?
-Det hadde jo vært en velsignelse, every breakdown is a blessing, sier Sjaman Durek i pausen, når jeg spør.
-Men hva om noen mister det totalt? Blir psykotisk og ikke kommer tilbake til normalen?
-Det skjer ikke. Åndene forteller meg hvor grensen går, sier Durek og ser på meg med disse kjærlige øynene. Jeg får lyst til å speile meg lenge, bli bedre kjent med denne kjærlige og vennlige siden av meg selv. Kjempekoselig er det. Litt som da jeg fikk audiens hos Dalai Lama, jeg fikk bare lyst til å le . Og være der.
Det kjennes litt som da jeg intervjuet Dalai Lama, for tyve år siden.
Prinsesse Märtha kommer inn i rommet, de må gjøre seg klar for siste runde. Workshopen nærmer seg slutten.
-Du kan ikke kjenne på sjalusi, da, når kjæresten din er så kjærlig med alle andre? Kaller både den ene og den andre for My love? spør jeg. Helt umusikalsk. Atonalt, kan du si.
-Hva ? spør Prinsessen tilbake , som om jeg virkelig snakket om en alien, ikke de vanlige åndene. Jeg gjentar spørsmålet. Dette handler mer om meg enn henne, kjenner jeg.
-Sjalusi er ikke noe jeg forholder meg til, sier Sjaman Dureks kjæreste . Så likegyldig at det virker helt overbevisende.
Pausen er over. Nå er det hele gruppens tur til å oppleve sjamankreftene.
Vi inhalerer åndene
Vi setter oss til, fjerner belter og klokker, fester føttene godt i bakken, holder øynene oppe.
-Åpne øyne er viktig i sjamanisme, du skal ikke forsvinne , men være her, puste dypt, bruke to finger til å banke taktfast på pulsen på den venstre hånden. Dette er et viktig punkt på kroppen, herfra kan vi hente informasjon om oss selv, for det er visstnok det vi gjør , mens sjaman Durek går rundt blant oss og tilsynelatende maner frem forskjellige energier i rommet.
Og vi gjør som han sier: Puster dypt inn og ut og bokstavelig talt inhalerer de åndene han har manet frem med sine Samurai-lignende bevegelser, mens vi banker taktfast med to fingre mot det venstre håndleddet.
Det er utrolig hvor mye sjamanistisk kraft som kan aktiveres i akkurat dette punktet, sier Sjaman Durek. Han sier mange kloke ting vi burde huske for alltid og ikke minst leve etter mens vi banker og puster og gjesper. Andre hoster og noen begynner å ule langsomt.
Forfedrene overdøves av ulvehyl
Uheldigvis er sistnevnte han bak meg. Han uler etterhvert så høyt at jeg ikke engang legger merke til mine forfedre, som nå downloades og går inn i samtlige av mine celler, ifølge sjaman Durek.
Men jeg får med meg min farfars ansikt, mens han spiller fiolin og gråter, før andre ånder inviteres inn av sjaman Durek, de skal trekke alle de vonde minnene ut , mens jeg banker og banker på håndleddet. Det kjennes fint, men jeg gjesper og gjesper . Og akkurat når jeg syns det kan være nok, ber Sjaman Durek oss om å stoppe, gripe hardt rundt håndleddet og ta en pause.
Før vi fortsetter med en ny runde og en ny runde etter det. Jeg gjesper litt mer og scanner kroppen etter reaksjoner. De er enten ekstremt moderate eller hysjet ned av han som sitter bak meg og nå skriker så uhemmet at jeg må ta meg sammen for ikke å holde for ørene. Men jeg trenger jo begge hendene til viktigere ting..
En spirituell soldat
Gunilla ved siden av meg lar seg ikke affisere, hun adlyder sjamanens ordre som en spirituell soldat; når han høyner frekvensen på åndeenergien , hoster hun høyere og høyere. Og når han til slutt ber oss om å le ukontrollert, ler hun så hun rister.
Få er bedre til å le ukontrollert enn meg, moren min måtte fike til meg en gang, fordi jeg var helt blå i ansiktet av latterkrampe, har hun fortalt. Men jeg ler ikke på kommando, ikke engang fra en sjaman. Jeg bare smiler. Veldig. Og gjesper litt til.
Det kjennes helt riktig i kakafonien av utagerende mennesker. For kanskje er det slik for meg etter alle disse årene med selvbearbeidelse, at jeg har kvittet meg med de verste demonene, eller de gamle familiespøkelsene, om du vil. Det velger jeg i alle fall å tro.
Slik jeg velger å tro på Sjaman Dureks mektige kapasitet . Fordi han kjennes autentisk, godhjertet og ja : utvalgt som et slags sendebud mellom to verdener.
Alt han gjør er såpass storartet at det fort kan virke åndssvakt (!) å formulere det i korthet. Men Sjaman Durek bor i Los Angeles, der din spirituelle utvikling er en del av dagligtalen, din indre guide er en del av selvopplevelsen og folk flest aksepterer at storartede ting formuleres på en populær måte.
Vil man gå i dybden på den vitenskapelig forklaringen bak hans krefter, har indremedisiner og ayurveda-ekspert Deepak Chopra skrevet minst 15 bøker om Quantum Healing og hvordan det har seg at syke menneske kan bli friske av tilsynelatende uforklarlige medisinske grunner.
Nødvendig kritikk
Men det stopper ikke pressen fra å være kritisk overfor både markedsføring og innhold av noe som har fått det norske Prinsessestempelet. Selvfølgelig ikke. Det er tross alt et statlig kvalitetsstempel og pressens oppgave er å overvåke at dette ikke misbrukes.
Men for meg, som har vært pålagt dette kritiske presseblikket i over 30 år, kjennes det vidunderlig å bare kaste seg på et morgenfly, betrakte den programforpliktede, kritiske presssen i arbeid, og tillate meg bare å oppleve. Jeg har selvfølgelig scannet Sjaman Dureks virksomhet på Youtube og funnet at han holder mål etter mine begreper.
Veldig glad for å ha møtt disse to i aksjon. Power couple!
Hvordan omtaler du andre mennesker? Fokuserer du mye på det negative? Hvorfor gjør du ting så komplisert?
Slike , konstruktivt kritiske tanker, putter jeg i min mentale minnebok etter workshopen. Klar for nye ark!
Da jeg kommer hjem sent samme kveld, etter en flytur med så kraftig turbulens at jeg trodde jeg skulle dø (flyet krenget over på siden og falt nedover), satt en rosakledt, liten baby og sov i stolen sin rett innenfor inngangsdøren.
Oppe i leiligheten min hadde et maleri av en vakker, men trist og ensom blomst ramlet rett ned på kjøkkenbenken.
Nå vurderer jeg å erstatte det med et maleri av en hel bukett.
Ungdom i dag sliter med sitt. Det får man litt for mye informasjon om i alt fra avisenes spørrespalte, til statskanalen P3 bramfrie redaksjon der jeg til min store overraskelse overhørte en klitquiz (!?) forleden. En gutt og en jente skulle svare på diverse spørsmål om klitoris -ha-ha-ha-ha og kalaset ble avsluttet med en siste lydprøve; var dette en fittefis eller en fjert?
Gleden jeg følte etter en STUNT festival med 11 enaktere fra studenter på Høyskolen Kristiania, ble derfor iblandet lettelse, fordi handlingen i stor grad gikk ut på å vise hvor vanskelig det er å være et autentisk menneske i en jungel av gjennomtenkt innpakningspapir.
Ingen kledte helt av seg. Og direkte seksuelle referanser ble brukt bare to ganger.
Lun humor
Samtlige verk var offentlige debutarbeider for både manus, skuespill, regi og produksjonsledelse – alt gjennomført på seks dager!
Det er altså fortsatt håp for de unge, lovende, selv sett med middelaldrende kjerringøyne. Noen få av dem går på Høyskolens manuslinje, der de under kyndig ledelse av professor i screenwriting, Siri Senje, skaper ny dramatikk som forhåpentligvis vil komme mange til gode etterhvert.
For her var det sarte følelser og lun humor i kreative schwung av små historier. Jeg ankom midt i den fjerde enakteren, så det var først med Sigurd Odnes Kløvnings «Elsker å hate» at jeg ble med på festen. En herlig harselering over tilgjort intense følelser som formidles til overmål. Når det kommer til stykket, er det ingen ord igjen.
Pangstarten kom bokstavelig talt med Einar Fadnes’ «Bond, James Bond», en heldigvis ikke altfor opplagt radbrekking av mannsrolllen, slik vi kjenner den. Den er jo ikke erstattet av en ny mannsrolle, men en «menneskerolle» slik det kjønnspolitisk korrekte Skandinavia ser det. Hen hvor det går !
Mister grepet på Spillet
Den ensomme selvstendigheten får sitt pass påskrevet i «Min Situasjon» der henholdsvis hans og hennes perspektiv får sin plass i god Gone Girl tradisjon. Hvordan danne et fungerende par, når alle er oppdratt til å tenke på seg selv først? Kjærlighet vs Frihet er bra dramamat.
Sjarmetappen sørget Erik Barlinn Korvald for med «Noe Annet». Piken som setter seg på toget uten billett eller særlige destinasjonsplaner klarer å formidle noe dypt eksistesielt på en lett og underholdende måte. En veldig fin tur!
Ut på tur, aldri sur. Foto: Jonatan Quintero
Hvis jeg skulle peke ut en favoritt blant enakterne må det likevel være Linn Marie Fiksdal Lundhs «Oss». Han møter Henne og hun mister fullstendig grepet på Spillet. Hvordan presentere seg selv overfor en fremmed man er vilt tiltrukket av? Det er kanskje 10.000 sykler i Beijing, men hvor mange stoler finnes det i Japan?
Ut på YouTube!
Snehvit har alltid vært en av mine eventyrlige favoritter. Ikke så for Nicolai Samir Houmid, som lar henne gjennomgå en feministisk transformasjon i tospann med Askepott. Godt tenkt, men feminisme sett med mannens blikk, blir litt for skeivt for meg.
Snehvit & Askepott tar affære. Foto: Siri Senje
Beste, dramatiske karakter går til Aleksander Stavnes for «En fisketur», en Jon Fosse-ish enakter med lange pauser og tonnevis med undertekst, likevel lykkelig befridd for gravalvor og gjentagelser inntil det kjedsommelige.
Få frem et kamera og selg disse elevarbeidene inn som alt fra mellomprogram-mat til youtube-snutter. Folk må opplyses i det teatrale og dette er forbilledlig startmateriale – også for et publikum.
