Åndenød i Åndenes Hus

Pusten går i dype hiv. Det er bekmørkt rundt meg, men jeg kan høre de andre gispe etter luft. 12 glødende stener er akkurat overøst med hellig vann. Og der! kjenner jeg ferten av min indre Pocahontas.

Noen ganger vil man bare legge alt bak seg. Få det ut! Vekk! Starte med blanke ark. Da kan en sweatlodge være tingen. Skal vi tro forhåndsreklamen, blir man ganske enkelt født på ny.

I nærmere to timer sitter iallefall 13 halvnakne og forhåpningsfulle  mennesker tett i tett  i nærmere 80 fuktige varmegrader. Man kan trygt si at denne livmoren av en ulldekket hule binder oss nærmere sammen, ikke minst fordi vi synger ekte indianersanger i kjølvannet av sjamanen Cato Nystads klare stemme og taktfaste tromme.

Snakk med livet

Dette skal visstnok være en virkelig prøvelse, men av en eller annen pervers grunn, føler jeg meg hjemme. Her vil jeg være. Lenge. Kanskje fordi jeg for mange herrens år siden ble født for tidlig? Så tidlig at de måtte dra meg ut med en sugekopp?

Jeg spør ingen. Indianere snakker mellom linjene har min kloke veileder i dette urgamle majalandskapet forklart. Sjamanisme er å snakke med hele livet på en gang, sier han. Og har du et spørsmål, så rett det mot deg selv. Der finner du svaret, forutsatt at du har en viss kontakt innover, da.

Det har Cato Nystad, som har gått en lang skole, blant sjamaner i både Nord- og Sør-amerika

Hvor lang tid tar det å bygge en sweat lodge? spurte han en av sine læremestre.

Det kommer an på hvor langt det er mellom hodet og hjertet, svarte høvdingen.

Ikke spør!

Så jeg spør så lite som det er mulig for et spørrende menneske, der jeg inviteres inn i byggingen av vår alles lille svettehule.

Særlig nå, når vi lærer at hver knute enten representerer en planet eller en medisinplante, at trestammene er plassert i syv retninger fra hjertet og at veden som skal brenne de 20 stenene glovarme, er velsignet gjennom hele dagen av ildvokteren; en og en skal de bæres gjennom den trange åpningen inn til sweatlodgen, lempes videre inn til det hellige ildstedet med elghornklør. Ingen tid til nøling da.

Det er bare å svette det ut- i strie strømmer, skal det vise seg -all nølingen, alle de vonde tankene, de smertefulle minnene.

Naboen ligger med hodet i bakken og ber om styrke til å holde ut. En har allerede krøpet ut. Jeg, som har fått den ærefulle oppgave å strø tørket bøffelmøkk på stenene så det gløder av englestøv, trives fortsatt, nettopp, som plommen i egget.

Og snart, nå som jeg har fokusert på min lysende fremtid, den jeg  vil skal skal prege livet mitt fra nå av, kan jeg krype ut på alle fire, dra mitt første, friske åndedrag og føle meg som født på ny. Faktisk.