KulTur

Den Amerikanske Drømmen er midlertid stengt for ombygging

I mellomtiden kan du se kreative resultater av originalutgaven i Nasjonalgalleriet. Estetikken. Opprøret. Troen på en bedre verden.

Mens de selv skjelver i grunnvollene; jeg mener, ny sjef, dansk for sikkerhets skyld , og snart ny adresse, retter Nasjonalgalleriet nå blikket mot nasjonen vi likte å se på som Storebror.

Reklame fra dengang coca colaen hadde ekte piff.

Landet som satte dagsorden, enten det handlet om opprør eller establishment. USA, som kom de allierte til unnsetning under annen verdenskrig . Og etterpå.

America, the way we pictured it

Nasjonen som nå ledes av en angstbitersk kjeftesmelle, som har mer enn nok med seg selv, ja ikke det engang, han vil helst utvise 11 millioner av befolkningen !  Selv Oscarutdelingen har sporet av. Takket være en melding på Twitter – den nye talerstolen for Presidenten.

Ja, det er til å grine av. Og med Roy Licthesteins Crying Girl.

Ta deg tid til billedserien som setter tonen ved inngangen til utstillingen The Great Graphic Boom, Amerikansk grafikk fra 1960 – 1990. Det er en betimelig påminnelse om Americas Greatness.

Kunstmiljøet var nyskapende

«Med sitt flerkulturelle samfunn og sin åpenhet overfor flyktninger og immigranter, blomstret kulturen i USA, før, under og etter andre verdenskrig. Her oppsto en originalitet som fikk store ringvirkninger i kunstverden» heter det i programmet. Akk ja.

Barnett Newmans hommage til Martin Luther King.

Det første rommet er viet pionerene innen grafikken på begynnelsen av 60-tallet. De abstrakte ekspresjonistene som følte at de måtte finne andre måter å uttrykke seg på etter den store katastrofen. De demokratiserte kunsten og brøt med den hierarkiske ideen om mer eller mindre høyverdige kunstuttrykk.

Noen ganger smeller det bare

-Det er noen perioder der det virkelig smeller, det oppstår en fortetning av kreativ virksomhet, som kurator Øystein Ustvedt uttrykte det  på pressevisningen. Så elegant kan det sies.

Og så enkelt som Barnett Newmans hommage til Martin Luther King, kan det gjøres.

Jasper Johns grafikk med Munch referanser.

Men når vi kommer til The second generation i den store salen, forsvinner også ekspresjonistenes opphøyde estetikk. Trivielle motiver, såsom bokstaver, pensler og flagg opphøyes; ja et av Jasper Johns trykkene av kaffeboksen med pensler er til og med skjenket Nasjonalgalleriet som en hyllest til Dronning Sonja fra det amerikanske trykkeriet. They love her.

Minner om Dronning Sonja

Det gjorde Andy Warhol også, men i Pop kunst rommet , er det bare et minne om hans fargesprakende multiportrett av henne som regjerer.

Andy Warhols blikk på Jackies sorgtunge ansikt.

Det henger aller innerst i det babyblå Lounge-rommet og gjengir Jackie Kennedys sorgtunge ansikt. To ganger. Der andre trengte fire eller flere gjentagelser for  å bli ikoniske, trengte hun bare to.

Boomen ebber ut

Enough said, som de sier. Men det er et fjerde rom også. Viet Fusion og Nye retninger. Og akkurat som dette avsnittet kan virke litt overflødig og uten piff, opplever jeg  fusion- rommet som litt tappet for nevnte fortettede kreativitet. Naturlig nok. Det er jo her boomen ebber ut.

Statement Art in the making.

Men det er jo veldig interessant å få med seg slutten, selv om den ikke er spennende. Noe som i dette tilfellet er bøtet på med en stor tavle der du kan uttrykke deg selv. Gjerne litt opprørskt. Det hjelper alltids. 

Legg inn en kommentar