Jeg har alltid vært interessert i språk. Nå vet jeg hvorfor.

En av de vakreste filmene om sår hverdagsromantikk jeg vet om, kretser rundt et italiensk-kurs. Der har en gjeng lett mistilpassede individer av de forskjelligste grunner funnet dette språket som fellesnevner.Italiensk for begynnere utvikles romansene ispedd passe mengder pasta og opera, og man tror selvfølgelig at dette har noe med det italienske å gjøre. Kjærlighetens og sensualitetens språk og kultur vil naturlig føre med seg slikt.

Hjernen er stjernen

Og ja, kanskje det , men det kunne like gjerne være tysk! eller kinesisk! får jeg vite etter å ha lest om hjerneforsker Kaja Nordengens bok «Hjernen er stjernen». Der fremkommer det at «å lære nye ord setter i gang de samme belønningssystmene i hjernen som aktiveres av god mat, sex og rusmidler.

hjernen-er-stjernen-nevrovitenskap-stimulerende
Deilig med populærvitenskapelige bøker som sier sex.

Whååååt!? Jeg har alltid interessert meg for språk. Jeg kan vel til og med kalles en slags filolog, etter et godt brukt mellomfag i engelsk og et grunnfag i spansk. Sistnevnte grundig forberedt i Mexico og omegn; altså med rikelig tilgang på sydlandsk fynd og klem.

Hvor tilfredsstillende kan det bli?

Men jeg kan ikke huske et eneste øyeblikk av sanselig tilfredshet der jeg curlet meg fremover til en slags forståelse av dette vilt fremmede språket. Et midlertidig fravær av frustrasjon, sånn innimellom, ja. Men det var også det hele.

glossary-teaching- french
5 om dagen er nok.

Kanskje fordi jeg var ung? Og hele tilværelsen var såpass kaotisk at det var vanskelig å skille klinten fra hveten?

Vanskelig å skille de sanselige nytelsene

Men jeg har jo forsøkt å lære fransk også. Først på kombinert sommerferie/språkkurs en sommer i Cannes, der jeg ærlig innrømmer at det var vanskelig å skille de sanselige nytelsene fra hverandre. Den daglige menyen besto av gåseleverpate,  sjokolademousse og champagne. Ja, det var andre goder også. Og jeg var fortsatt ung.

champagne-smorer-tungebåndene-
Talegavene får gjerne et oppsving med champagne.

Men for bare noen år siden dro jeg på en måneds språkkurs i Juan les Pins, full av pågangsmot og ganske mange franske gloser jeg hadde plukket opp på en blanding av intuisjon og hukommelse.

Verdens vakreste språk

Og jeg var klar for flere! Mange nok til at jeg kunne diskutere eller bare dvele ved hva som helst på dette språket som i min verden er det aller vakreste.

larousse-fransk-sprakkurs
Gulnet, javel. Men glosene er vel stort sett de samme?

Men da hadde jeg ikke tatt høyde for grammatikken. Dette firkantede bolverket som kan ta knekken på enhver gloselært og sanselig glede.

Jeg lærte om konjunktiv og preteritum, futurum og whatthenotum. Så stappet ble jeg av fortid og tenkt fremtid at jeg mistet både munn og mæle.

Slakteren prøvde seg på engelsk

Jeg aksepterte det endelige nederlaget som et faktum, da jeg ankom den lokale slakteren og stotret og stammet så fælt at han , den fåmælte slakteren, prøvde seg på engelsk.

Siden har jeg ikke snakket et ord fransk.

Men nå, takket være Kaja Nordengen, har jeg dratt frem Larousse, den franske ordboken.  Og, ja. Jeg lot grammatikk-bøkene ligge.

Så får vi se om det virker.

1 comment

Legg inn en kommentar