Alltid den samme, aldri den samme
Jeg suger til meg den tynne luften her, 4930 meter oppi Andesfjellene. Prøver å stole på høvdingens hest, som stokker de fire bena på den bratte, steinete stien. Overkjører høydeskrekken og fokuserer på den ufattelige skjønnheten som omgir meg.
Jeg har reist langt. Tilbake til ungdommen. Til naturen. Til den gang og der mektige krefter renner som en stri elv. Helt frem til Astrup Fearnley muse
Ja, faktisk. Ikke før hadde jeg kommet hjem fra Perus mektige fjellandskap, med elver og innsjøer så rene at sjelen lutres bare ved å se på dem, så inviteres jeg til utstillingen «Between Rivers» på Tjuvholmen. Der er det minner om vann som glitrer, fra Glommas elveslam til en leirkrukke fra Kinas gule elv. I denne poetiske verdensutstillingen får jeg også vite at elvene i New Zealand nå er erklært subjekter i grunnloven, med rettigheter på linje med mennesker, altså. Fordi det er slik urbefolkningen, maoriene, ser det.
Hvert fjell sin gud
Og da kjenner jeg virkelig på den røde tråden i tilværelsen. For der jeg nå kommer fra, er hvert fjell og hver innsjø sin egen gud – altså så mye subjekt at det er blitt overnaturlig. De kalles Apuer disse naturgudene, og de er så virkelige og velkjente blant peruanere, at de ikke trenger grunnlovsbeskyttelse. Fjellgudene er også så utilgjengelige at bare hester og høydevante mennesker kan klatre opp til dem. Og når man først er der oppe på toppen, altså nesten fem tusen meter over havet, er det ingen tvil. Du er kommet til himmelen, og der er det ikke til å forundres over at man møter både guder og engler.
Jeg er velsignet. Min guide, Rufino Torpo, har fraktet meg opp i dette taggete Ausangate fjellet, helt opp til der hans forfedre ligger begravet. Hans bestefars profil ble visstnok hugget inn i fjellet etter sin død og med den utsikten skal jeg nå få utnevnt en fjellgud, som kan bistå meg i tykt og tynt.
Hvem er du ?
Akkurat nå virker det like sannsynlig som det Disneyvakre landskapet rundt meg. Jeg er jo på en slags pilgrimsreise i denne kulturen. Akkurat slik jeg var det da jeg dro til dette forjettede landet for over 40 år siden – på jakt etter et slags fotfeste – en sannere følelse av identitet enn en A4-tilværelse i Bærum kunne gi meg.
Sånt er jo ikke gjort i en håndvending. Men en eneste reise, i alle fall om den varer ett år, kan gi deg innsikter utenom det vanlige. Såsom Hvem er du når det røiner på? Når det virkelig blir farlig og alt du vil er å flykte? Men en annens liv avhenger av at du blir?
Hvem er du når magen skriker av ubehag, når hodet sprenges av mangel på søvn og høydesyke og kroppen henger etter som et dødt slakt? Velger du det bort? Spar du deg lenger inn til superkreftene dine? Eller gir du etter for gruppepresset, som mener at dette er uforsvarlig, noen må ta ansvar her og dette var virkelig ikke hva vi hadde forventet!
Lytt til krukken
Jeg kunne fortsatt, men kunstneren James Webb, som har utstilt en 4000 år gammel krukke fra et elveleie i Kina i et rom i Astrup Fearnley museet, har gjort jobben for meg. Uten snev av fysisk ubehag, men med dyp konsentrasjon om krukken, kan du lytte til hans 172 eksistensielle spørsmål som renner som en elv gjennom rommet. For eksempel What do you think would set you free?
Da bringer tanken meg tilbake til Taketak, høvdingens hest, som fraktet meg så nennsomt – helt opp til gudene i Ausangatefjellet.
Så fri har jeg aldri følt meg – omsluttet av mektig natur og favnet av bakken jeg har lagt meg ned på ; vel vitende om at også her hører jeg hjemme.
Saken er tidligere publisert i fretta.no