Aldri for sent. Men kanskje på tide?

«Ingen situasjon i livet er så grusom at ikke en dose bitterhet og selvmedlidenhet kan gjøre den verre» . Professor i psykiatri Ingvard Wilhelmsen legger ikke fingrene i mellom i sitt oppgjør med offerrollen.

Han er som et korstog mot Jobs bok. Der Job roper til Gud; Hvorfor meg?! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? sier psykiateren: Det kan du bare blåse i. Konsentrer deg om det du kan gjøre noe med.

Humor er effektiv psykologi

Han er morsom, Wilhelmsen. Og det er effektiv psykologi. Da jeg måtte på Traffic School etter å ha kjørt i beruset tilstand i Los Angeles, brukte de samme teknikken. Fikk oss til å le, åpne opp, være mottagelige; før de viste de grusomste bilder av trafikkofre og fulle sjåfører. For at vi aldri mer skulle kjøre i beruset tilstand.

Wilhelmsen er ikke fullt så nådeløs. Han nøyer seg med logikken. Harde fakta som knuser ethvert tilløp til unyttige tanker, og dermed lite produktiv adferd.

Han er simpelthen mer opptatt av holdninger, enn folks triste oppsummeringer av egen historie, denne psykiatriprofessoren. Som nylig gjesteforeleste på Kulturhuset under Protestfestivalen.

Hvordan man tar det

Det passet fint. For den er jo ikke helt mainstream, denne rendyrkede logikken som setter tanken, ikke følelsene i høysetet. Selv om han bare børster spindelvevet av det gode gamle ordtaket; Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. På en så morsom og snedig måte at det føles helt nytt.

Selv har jeg alltid tenkt at Livet ikke er så enkelt som venstrehjernen vil ha det til. Logikken tar deg så langt , men ikke lenger.  Og den har ikke sjans når følelsene og kreativiteten fra høyresiden tar overhånd.

Har jeg tenkt. Inntil jeg altså lot meg forføre av logikken i Wilhelmsens foredrag. Han er så morsom at publikum svelger alt han sier.

-Er det ingen som er uenig med meg, koketterer han.

Nei, Selvfølgelig ikke. Alle vet jo at de fleste bekymringer er nytteløse.

Men vi har dem nå likevel. De sniker seg på. Som svarte ravńer i natten stjeler de søvn og sjelefred og etterlater oss hjelpeløst fortvilet.

Kanskje fordi vi bare er helt vanlige mennesker, uten snev av rojale tilløp.

For kongen, altså Harald, er i alle fall Wilhelmsens store ideal. Han inntar nemlig den suverene holdningen å ta livet som det er, uten dikkedarer. I alle fall når han uttaler seg på TV.

Jeg har aldri tenkt på Kongen på den måten. Men det er både inspirerende og oppløftende. Særlig fordi jeg har en tendens til å bekymre meg, trives jeg med menn som ikke har det.

Det blir bra, du trenger ikke bekymre deg, er manna i mine ører. Og fordi jeg er vokst opp i et kjønnssterotypt hjem, gjør det dypest inntrykk når det kommer fra en mann.

Det blir liksom så udiskutabelt , så soleklart, så autorisert.

Da faren min begynte å tvile

Jeg kan ennå kjenne på uroen og sviket jeg følte da den store, trygge, inntil det irriterende logiske faren min, begynte å tvile, bekymre seg, ja rent ut fantasere om alt det gale som kunne skje.

Han hadde vel tatt seg sammen for lenge. Ikke brukt de små bekymrinsslukene, man kan trenge for å legge begge hjernehalvdeler i stabilt sideleie.

Sånn som mange damer gjør, i alle fall jeg. Scanner enhver situasjon for tenkelig problematikk før jeg synker ned i den. Og lar det stå til.

Ikke noe å skryte av, akkurat, men nyttig i lengden.

Helt i tråd med Wilhelmsens filosofi altså.