-Afrikansk kunst går rett i hjertet !

Den ser gullaktig ut, den grove veven som dekker inngangen til Vestfossen Kunstlaboratorium. Deilig, patinert, forfriskende gull; som viser seg å være oppklippet plast fra jerrykanner ved nærmere ettersyn.

Resirkulert kunst

-Så typisk for afrikansk kunst, dette gjenbruket, sier kurator for Kubatana, sommerens utstilling på Vestfossen, Kristin Hjellegjerde. I to år har hun trålet det afrikanske kontinentet, spasert med løver, spist familiemiddager på sengekanten hjemme hos fattige familiemedlemmer. Og ikke minst; overtalt andre gallerier, museer og samlere til å spytte inn penger eller låne ut verk til den omfattende utstillingen.

Hun har vært effektiv. Mønstringen på Vestfossen er Nordens største samling av afrikansk kunst så langt. Og nivået er høyt;  flere av de 33 kunstnerne har eksempelvis nylig vært representert på  Venezia- biennalen og New Yorks Armory show.

Dugnadsånd

-Samholdet og dugnadsånden  er overveldende for oss som stort sett jobber med kunstnere i Vesten, sier Hjellegjerde, som sånn ellers drifter velrenommerte Kristin Hjellegjerde Gallery i London og Berlin.

Da Serge Attukwei Clottey, for eksempel, forberedte utstillingens hovedverk, var hele landsbyen i hjemlandet Ghana involvert.  Den kollektive forståelsen av kunst finnes ikke her i Vesten, mener Clottey.

Fortellinger om lidelse

Han om det. Noen av verkene som stilles ut på Vestfossen, kunne like gjerne vært skapt i Vesten. Men de fleste er umiskjennelig afrikanske. Fra det unge stjerneskuddet Eddy Kamuanga Ilungas Entre nous, til maleriske fortellinger om lidelse og imperialistiske overgrep.

-Det siste tiåret, særlig de siste fem, har interessen for afrikansk kunst eksplodert i Vesten. Hvorfor nå?, spør kunstanmelder Lars Elton. Forrige søndag ledet han en samtale med Hjellegjerde i anledning den store mønstringen.

Kinesiske penger

-Kinesiske penger! Kineserne har investert enorme summer i Afrika, som har opparbeidet en anselig middelklasse, svarer Hjellegjerde og ler den karakteristiske latteren sin. En høylytt, hjertelig latter som vipper forfinede kunstaristokrater av pinnen før de dras inn av varmen. Og profesjonaliteten.

Jeg observerte Kristin i arbeid under en ukes kunstmesse i Dubai for et par år siden, der hun , i motsetning til alle andre, inviterte de besøkende inn på champagne, rungende latter og interessant kunnskap.

Hovedutstilleren der, var Davit Abebe, en fantastisk etiopisk kunstner, som nå utgjør hjertet i utstillingen på Vestfossen. Hans kunst zoomer inn på individet i form av store, nakne, sårbare kropper, omringet av bittesmå poiltikere og andre symboler på maktspill.

Hvordan plukker hun så ut , disse kunstnerne, Kristin Hjellegjerde? Hvorfor er akkurat disse kunstnere samlet i dette fabrikk-kule galleriet mellom Kongsberg og Drammen?

-Jeg velger det som rører mitt hjertet, og tenker; da rører det også ditt. Det er god kunst for meg, sier Kristin.

-Afrikanere har en egen evne til å ta et vestlig uttrykk og gjøre det til sitt eget, påpeker Elton I motsetning til kineserne, som på sitt usedvanlig dyktige vis kopierte den vestlige formen.

Ingen -ismer

-Afrikansk kunst er her og nå! Det finnes ingen -ismer, kunsten er i bevegelse i kraft av seg selv. Den er ikke vannet ut ennå. Den bringer noe helt nytt. Den overrasker deg!  Nyt det mens du kan, insisterer Kristin. På den overtalende måten sin. Her spares det ikke  på argumentene.

Kubatana – nordens største mønstring av afrikansk samtidskunst, som i følge Lars Elton skulle være helt umulig å sette sammen for så lite penger, holder fortet frem til 22 september.