Addis Abeba for nybegynnere

Der sitter jeg altså, i en tom frokostsal i selveste Addis Abeba; en aldrende, overtrett blondine etter et døgns reise fra India. Midtøsten-krisen i Al Jazeera utgave flimrer over den store TV-skjermen. Utforskertrangen ligger under pari, men jeg bare må ha frisk luft og grunn under føttene før mitt neste reisedøgn videre til Oslo.

Addis Abbeba. Man forventer liksom noe eventyrlig med det navnet. Noe Ali Baba aktig med den perfekte blanding av Afrika og Midt Østen. Etiopia er landet som aldri lot seg kolonisere,  som er hovedsakelig kristent og som hadde et føydalsk, men nettop derfor eventyrlig keiserstyre helt frem til 1970-tallet.

Etiopia er kaffens opprinnelsesland, her er kaffen like seremonielt viktig som teen i Japan. Landet er også hovedsete for Den Afrikanske Union, noe som forklarer hvorfor hovedstadens Sheraton hotell strekker seg over et område på størrelse med den gigantiske nasjonalparken. Dette kan jeg bekrefte ved personlig øyesyn ettersom jeg bestemmer meg for å hyre en guide som kan ta meg gjennom noen highlights de nærmeste timene.

Et hellig språk

Mike, en blid fyr i 30-årene med kopierte merkeklær og stort kors rundt halsen, er kontaktet av hotellresepsjonisten, som nok får sin del av de 50 dollarene jeg betaler for 2-3 tomers sightseeing. Men jeg skal først og fremst holdes våken i frisk luft og Mike vet alt om denne byen. Jeg har googlet på forhånd og ber om å få se den berømte Trinity kirken,  nasjonal parken og kanskje et besøk i gamlebyen for en kaffeseremoni?

Ikkeno problem, ifølge Mike , som kjører rett til kirken. Det er søndag og han er tydelig kristen. Men den åttekantede kirken er dekket til og stengt pga messen. som man kan følge utenfor porten via store, sprakende høyttalere. Dette kan da umulig være byens hovedkirke?

Ehh, nei, sier Mike, som forstår akkurat så mye engelsk som passer ham. I Etiopia snakker de Ahmarisk, et av verdens eldste skriftspråk, nært beslektet med Arameisk, språket Jesus snakket.

Løven av Juda

Mike tar meg gjerne til en større kirke, men den store, kjente kirken er så dyr å komme inn på at vi kanskje heller kan dra til en annen?

Nasjonalparken rett ved siden av hadde selvfølgelig vært å foretrekke, men der er inngangsbilletten over 30 dollar, påstår Mike og ved nærmere googlesøk ligner den mest på et kommunistisk manifest over en lykkelig stat (aka Etiopia inntil 1991)

Solen skinner og min tur er kort , så jeg går for St. George kirken. Like gammel som byen -grunnlagt på 1800-tallet og med en lang, uttørket allé opp mot det løvebeskyttede bygget. Nærmere bestemt Løven av Juda, som var selve keisersymbolet, i likhet med stjernen som topper kronen på bygget – symbolet på rikets spredning i alle himmelretninger.

Jeg setter kursen mot løvene. men Mike holder meg igjen;

Fortidsroboter

Se, sier han og peker inn i det tørre, sandstrødde buskaset

Hva da? sier jeg litt irritert nå, vi har jo ikke hele dagen.

Men så ser jeg – en gigantisk skilpadde på størrelse med et kumlokk som krabber langsomt fremover på de forhistoriske bena sine. Og der enda en! Og langt der borte en til!

Det er helt uvirkelig å oppleve dem på nært hold – liksom et snev av den forhistorien som også befinner seg på Etiopias Nasjonalmuseum – nemlig Lucy – verdens eldste kvinne.

Uten tvil mitt fineste møte med Addis Abbeba, skilpaddene altså,  der de følger  meg opp til selve kirken – omringet av åtte løver og opplyst av den stjerneskinnende kronen som gjorde keiser Haile Selassie guddommelig.

Skyskraper vs slum

Nå er det andre tider. Modernismen raser frem på kinesiske og saudiarabiske penger – gatene ser ut som avenyer i Abu Dhabi med sine vakre blomsterformede gatelykter og alle husene som omgir oss er i et eller annet stadie av nybygging.

De river alt! påpeker Mike som nå har svettperler i pannen.

Og så bygger de nye apartment buiildings ingen har råd til å bo i. Denne byen er enten slum eller skyskraper, sukker han.

Men kan du ikke ta meg til gamlebyen, til en tradisjonell kaffeseremoni på en tradisjonell restaurant, ber jeg,

Joda, det kan Mike godt. Han kjører og kjører gjennom nettopp slum vs skyskrapere og enorme gatekonstruksjoner til vi svinger opp en gate som egentlig er stengt, mot Kaffeland. Høres spennende ut, men «landet»er i virkeligheten bare en liten moderne kaffebar blant andre moderne villaer.

Kaffe og popcorn

Ved ingangspartiet i en kunstig grotteformasjon sitter en kvinne og lager kaffe. Hun begynner med risting av grønne, ferske bønner og avslutter i små leirkopper med popkorn som tradisjonelt følge. Den eneste overraskende innsikten på denne meningsløse avstikkeren som antagelig handler om at Mike vil ha en kaffe akkurat her .

Jeg tenker pytt, pytt, men da vil jeg i alle fall oppleve noe autentisk – som Afrikas største utendørsmarked før vi drar tilbake til hotellet. Mike kjører og kjører, rushtrafikken strammer seg til og det gjør mine sightseeingnerver også. Så da vi begynner å kjøre gjennom et slumområde, med skurlignende butikker på hver side og Mike kaller det «markedet» innser jeg at vi like gjerne kan dra tilbake til hotellet.

Jeg har tross alt et fly jeg skal rekke.