Du vet den følelsen? Når du har stilet, strevet og gledet deg mot et mål du endelig har nådd? Og så bare sitter du der på toppen – uten andre følelser enn tomhet. Og en uendelig tretthet, naturligvis. Var dette alt? Neida. Det er nå det virkelig gjelder. Å tromme opp alt det man måtte ha av tålmodighet, utholdenhet, ja, nettopp ; evnen til å holde ut –  helt ut til den ytterste kanten. For nå går det nedover. Riktignok enklere enn å klatre opp, det går fortere og fortere, men det er ingen fordel, for plutselig er du der – på bar bakke.  Ground Zero, tilbake til Null, eller Start, om du vil. Nå begynner  noe å skje, noe helt nytt. Du legger bare ikke merke til det ennå. Men ganske så langsomt oppdager du en annen. En mer erfaren og forhåpentligvis bedre utgave av deg selv. Nå kan du galoppere avsted som en glad hest; du er blitt salet av og kan bare nyte hvor lett og lystig alt er . Med nye øyne Kanskje får du et nytt syn på naturen? På trærne som samler seg i klynger eller det ene som rager alene på en fjellknaus? På menneskene, som kanskje skinner med et nytt lys; eller tynges av en skjult tristesse? På hele Skapelsen, som ligger i mørket, mens vi samles rundt et stort bål. Der vi kan hive alt vi ikke trenger lenger, og synge mens vi gjør det. «Livet er ikke det verste man har, men om litt er kaffen klar» som Povl Dissing sang på Reiseradioen i gamle dager. Den gang optimismen var barsk og forventningene behersket. Nå har liksom alt rent over. Vi har fått så mye at det er vanskelig å lengte etter mer. Hva skulle det være? Vi har jo alt, vi som har levd en stund (igjen, denne bloggen er forbeholdt mine norske lesere). Og nybegynnerne i dette Livet? De får alt de ønsker seg før klokken har slått elleve. Hvem er jeg når? De har det så lett at de må gjøre det tungt for seg. Mens vi voksne nøyer oss med kalde dusjer , asketiske dietter og anstrengende toppturer for å gjenopprette dopamin-balansen, tar de unge det et skritt lenger (som vanlig). De problematiserer helt ned til suicidale dybder det som før var helt alminnelig vanskelig. Hvem er jeg egentlig? Hva vil det si å være Kvinne? eller Mann? Hvorfor er det så vanskelig å snakke i en forsamling ? Eller til og med holde tale for dem jeg faktisk kjenner? Det er ikke lett, jeg vet det. Undersøkelser viser at folk flest er mer redde for å holde tale, enn Døden ! Det sier litt om at de fleste av våre problemer er oppkonstruerte (med mindre du er lut fattig, alvorlig syk eller i dyp sorg) For vi trenger problemer! De er jo med på å skyggelegge livet – gi det dybde og mening. Så vi plukker våre problemer der de dukker opp – gjerne fra et sted nede i underbevissthetens dyp. Frem og tilbake og frem igjen Jeg vil bare helst at mine problemer skal være interessante! Og fortrinnsvis by på en belønning når de er vel overstått. Og da er jeg tilbake ved foten av fjellet. Det samme fjellet. Ja, faktisk, det er interessant nok for meg. Det var så mye jeg ikke fikk med meg sist, jeg hadde jo mer enn nok med å komme meg opp! Holde ut meg selv… Jeg er en annen nå, mer erfaren. En som sikkert vil oppdage noe nytt underveis.  Eller lenge etter nedkomsten. Det er belønning nok for meg.   Denne artikkelen er tidligere publisert i Fretta.no

Den fuktige tåken er den samme og den mektige trollhatten av et fjell ruver som før. Men stiene mellom ruinene er beskyttet av plastmatter og hvert skritt vi tar er overvåket av vakter. De skal  sikre at turistene beveger seg fra det ene majestetiske utkikkspunktet til det andre, uten for lange opphold. Sist jeg besøkte Machu Picchu for over 40 år siden, veivet jeg rundt på lykke og fromme i tre dager – omtrent like omtåket i hodet som toppen av det ikoniske fjellet. Man er det i 20-årene, hjernen har jo så mange oppgaver i tillegg til bare å være. Denne gangen er jeg vel forspent; ikke bare med min egen evne til nærvær, men med en guide som har lært av de gamle, peruanske mestrene; hvor er kraftsentrene i denne forlatte byen? Hvor kan man formelig føle liv, selv hundrevis av år etter at folk forlot åstedet? Ikke spør meg om å peke ut disse stedene, eller gjengi noe så subtilt, som man kanskje både må være troende og litt ekstra sensitiv for å oppleve. Varme kilder og kalde steinvegger Men helt siden min far fortalte meg at Gud like gjerne kan finnes i naturen, som i kirken, har jeg vært tiltrukket av naturreligioner. Da jeg var liten laget jeg ofte små stenbed med blomster i på våre mange søndagsturer. Kanskje solguden, som jeg hadde oppnevnt til en opplagt autoritet i god, primitiv stil, ville bli glad? På 80-tallet bestemte jeg meg altså for å ta denne barnslige tilbøyeligheten på alvor. Jeg ville dra til sten-tempelet over dem alle, Machu Picchu. Og jeg ville ta meg god tid. Nærmere bestemt ett år, så jeg kunne lære litt spansk og nærme meg målet med andakt. Det jeg husker best er lukten av ferske maispannekaker og de varme kildene ved foten av Macchu Pichu. Og ikke minst; den helt særegne følelsen av høye, gamle, presist renskårne steinvegger jeg liksom ble omfavnet av på vei til min daglige morgenkaffe i sentrum av Cusco – Inka-rikets hovedstad. En stille storhet Nå sitter jeg med en Latte i pappkopp midt mellom disse veggene. Mine medreisende er dypt inne i sine personlige problemer, som har en tendens til å dukke opp, når kroppen utsettes for jetlag, høydesyke og annen fremmedfølelse. En solid gruppe turister er også ankommet med en høyttaler av en guide, som formidler årstall og almen forundring over et så presist arbeid for så mange år siden. Frustrasjonen min vokser. Hvordan kan folk være så opptatt av så uinteressante ting når de sitter midt i en helligdom? Som kanskje, hvis alle var musestille. hadde noe å fortelle? Veldig urealistisk, selvfølgelig, både at folk skal tie stille og at steinvegger skal snakke, men jeg søker tilflukt der jeg alltid har gjort det på reise – i kirken; der folk fortsatt er stille og kanskje absorberer storheten, stemningen, ja, selve energien i det hellige rommet. Strålende Soltempel De fleste kirkene i Cusco er nemlig bygget over gamle inka ruiner. Og var det noe inkaene var gode på, så var det lokalisering av energi. De laget til og med et kart over de særlige energi-stedene i Cusco og omegn. Sol-tempelet, som fortsatt ruver i byen, var betraktet som Verdens Navle og utifra den strålte såkalte zeke-linjer, som solstråler, om du vil. På hver av disse linjene var det punkter for såkalte energisentre. Og enten inkaene dyrket grønnsaker eller guder, forholdt de seg til disse sentrene som livsnødvendige styrelser. Det er disse punktene jeg og mine medreisende forholder oss til. Og selv om mye er direkte trampet ned etter 40 år med tiltagende masseturisme – vi går altså i kø på Machu Picchu, de varme kildene er gjort om til offentlig bad og Cusco er blitt en støyende millionby – så er det fortsatt liv i de gamle stenene. Len deg inntil – kjenn etter og for sikkerhets skyld : legg igjen en liten souvenir i en fjellsprekk.  Så kan dere huske hverandre til nesten gang.   Saken er tidligere publisert i fretta.no