Tomme flasker fra Vinmonopolet knuser metallisk mot gjenbrukscontaineren rundt hjørnet. Den gamle Porschen over gaten buldrer seg i gang, som hevn over alle Teslaene som glir lydløst mot elparkeringen. Trygt i skyggen av gigantiske kastanjetrær og glade hvin fra de små menneskene som skal i barnehagen. Jeg er hjemme på Frogner. Og det er så deilig å våkne opp i egen seng; se opp mot anhengene på krystallkronen som vaier lett, nesten som blader i vinden. Det er kanskje bare naboens skritt, men jeg, som nettopp har kommet tilbake fra telting i Rondane, har fortsatt naturen i bakhodet. Nærmere bestemt Rondane nasjonalpark, som har sneket seg inn i alt fra Nasjonalgalleriet til Aulaen med Harald Solbergs «Vinternatt overRondane» til Åsmund Olavson Vinjes dikt «Ved Rondane». Senere tonsatt av Edward Grieg og så vanskelig å synge at bare Lise Davidsen mestrer det til fingerspissene. Naturen er oss Men jeg prøvde, der jeg sto med mektig andakt i sinnet i en liten morenegrop og stirret mot selveste Rondeslottet. Jeg vet ikke hvor langt opp mot toppen jeg kom, da jeg i mine tenår nærmest ble tauet rundt i disse traktene av min fjellglade far. Men det skal du vite, faren min, at all denne motviljen nå er transformert til en nasjonalromantisk eufori som gjør følgende Vinje-dikt til et passende uttrykk for mine følelser : No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg og same vind den heite panna svalar og gullet ligg på snø som før det låg Det er eit barnemål som til meg talar og gjer meg tankefull men endå fjåg Med ungdomsminne er den tala blanda Det strøymer på meg så eg knapt kan anda…. Ja, dette bakkelivet, omgitt av klamme tekstiler og oseaner av frisk luft, gjør noe med meg. For Naturen er jo ikke bare Rondeslottet med sine mektige medsøstre av noen fjell. Naturen er oss, dette stjernestøvet som har antatt menneskelige former etter milliarder av år, så mange at vi nå streber etter å kopiere oss selv, lage perfekte kopier i vår egen støpeskje, så vi kan drepe oss selv langsomt, glemme disse premissene som ikke er til å holde ut; Vi fødes og vi dør. Stykkevis og delt Hva er vitsen? Spurte jeg min mor, omtrent på den tiden da vi tråkket rundt i fjellheimen, fra hytte til hytte i all slags vær. Rondvassbu, Memurubu, Leirvassbu og hva de nå het, alle disse hvilestedene vi lengtet mot hele dagen. Det må du spørre noen andre om, svarte hun, på sitt kontante vis. Hun var så på plass i sine tilkortkommenheter, min mor. Jeg kunne spurt min far, men han gikk så langt foran, med sine lange ben, og han brød seg ikke med slikt. Han skulle bare streve seg til toppen av fjellet, nyte utsikten og takke sin skaper for at den lange tilbakeveien gikk i nedoverbakke. Og så enkelt kan det gjøres, dette livet , det bør fortrinnsvis betraktes i etapper, altså oversiktlige etapper. Slikt blir en dyd av nødvendighet midt oppi den ubønnhørlige naturen. Der ute i det store og mektige gir grensene seg selv. Fjelltur i byen Jada, naturen gjelder for folk og fe på Frogner også, men her er grensene utvisket. Vi må streke dem opp på nytt, der vi sitter en fredags kveld og lurer på om vi skal åpne den andre flasken med vin; der vi ligger i sengen dagen etter og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Helt til de små menneskene kommer på banen. De er helt avhengig av grenser disse  kraftbombene i pågående eksplosjon. Dermed setter de også grenser for alle rundt seg. En smårolling i full blomst deler livet opp i overkommelige etapper – fra full action til dyp søvn. Lager liksom en liten fjelltur ut av hver eneste dag. Naturen på Frogner er de små menneskene.   Saken er tidligere publisert i obm.no

Jeg har en nær venninne. En av de beste. Av og til tviler hun på seg selv, andre ganger kan hun rent ut mislike den hun er. Da, når hun har tråkket seg fast i sine egne tilkortkommenheter, minner jeg henne på hvem hun også kan være; hvem hun er er i det store og det hele. Så ler vi sammen og vet at i morgen kan alt føles mye bedre. Og heldigvis gjør hun meg samme tjenesten når jeg trenger den. Detransition, baby Men denne oppskriften hjelper ikke for alle. Jeg har lest Torrey Peters Detransition, Baby,  årets gjennomroste transroman, der hovedpersonen, som er født mann (altså menneske med penis), velger å bli hormonbehandlet og definert som kvinne, men kjenner at det blir for vanskelig og velger å bli mann igjen. Men ikke helt mann, naturligvis. (Ingen lever et par år som «kvinne» uten å bli merket av det). Men penisen hens henger fortsatt med, nok til å gjøre en kvinne med livmor gravid. På gamlemåten. Boken er underholdende, men først og fremst informerende på sitt selvrettferdige vis. Vi er i New York, der menneskelig mangfold har lange tradisjoner, og takket være en cis-kvinne (heterodame med livmor) som stiller de rette, dumme spørsmålene du og jeg ville spurt, lærer vi hvordan vi kan tolerere og respektere denne nye mennesketypen som strever med å få kroppen til å matche de indre følelsene. Kroppsdysfori Det kalles kjønnsdysfori, men hvis vi kaller det kroppsdysfori er det noe mange av oss tilårskomne mennesker kan identifisere oss med. Jeg, for eksempel, som fortsatt er mitt utforskende/livsglade jeg, blir rammet inn av stadig flere rynker og slappe muskler. Og sånn for å gni det inn, krever alle utskeielser lenger og lenger restitusjon, hukommelsen sakker akterut og synet blir stadig dårligere. Men hysj om det. Alderdom er fortsatt så skambelagt, at vi bare snakker om hvordan vi kan kvitte oss med den i svært engere kretser. Og uansett hvor kraftig min dysfori utvikler seg, så tviler jeg på om Folkeregisteret ville gå med på å redusere min alder med ti år. Selv om jeg føler meg minst tyve år yngre enn kronologien tilsier! Og kanskje derfor betraktes som en slags bedrager, som ikke stolt røper sin alder, for så å nyte de sjokkerte fjesene etterfulgt av kommentaren: Hva!? Jeg hadde aldri trodd du var sååå gammel! Vi blir til i møte med de andre, sies det i psykologi-kretser. Så når andre endelig har fått plassert meg i gammelboksen sin, blir jeg jo det i deres øyne. Men jeg vil ikke defineres av min alder! Og jeg vet vi er flere. Livmor-misunnelse Men tilbake til boken, der identitetsproblemene i Detransition, Baby, har langt flere parametre enn mann vs kvinne og ung vs gammel. Selve hovedtema for boken er det dypt urettferdige i at en mann, som føler seg som en kvinne, ikke kan føde barn. Vi snakker livmor-misunnelse. Et fenomen som har eksistert til alle tider, i følge den avdøde sosialantroplogen Jan Brøgger, som var ekstremt politisk ukorrekt allerede på 70-tallet med sine biologiske forklaringsmodeller fra steinaldresamfunn; der kvinner fødte barn og sanket planter, mens mennene dro ut på jakt. Men Brøgger snakket også om menns psykologiske hjelpeløshet i forplantningsrollen; hvordan kvinner per definisjon er betydningsfulle når de bærer frem et barn, ammer det og sørger for nytt liv. Mens mannen, stakkar, må bevise seg selv på andre måter; tenke smartere, bygge høyere, tjene mer. Hvordan kan han ellers føle egenverdi? Per i dag vet jo alle at Patriarkatet løste den saken. Men selv Barbie har skjønt at Patriarkatet knaker i skyskraperne; Moder Jords naturkatastrofer tar seg opp og miljøbevegelsen er blitt en dyd av nødvendighet. Hele Carl Gustav Jungs identitetsprosjekt, der hvert enkelt individ kobler sin indre mann/kvinne med sitt faktiske kjønn og dermed blir til et helt menneske, har spilt fallitt. Nå skal alle fra 14-års-alderen selv bestemme hvilket kjønn de føler seg som, selv om alle voksne vet at de stakkars tenåringene allerede befinner seg i den store, forvirrende transformasjonen fra barn til voksen. Rimelig kaotisk, ja. Så jeg deler min gamle uteliggervenn Willys identitetskritiske Universalråd ; Vær dæ sjæl, du. Så blirukke verre.   Saken er tidligere publisert i obm.no

Jeg sitter gjennomvåt på en gummimadrass og gruer meg til å møte knottskyen utenfor teltet. Men ut må jeg. Naturen kaller! Ja, nettopp. Jeg har vært der. Og gjort det. Passert 6 døgn i Femundmarka uten andre fasiliteter enn dem du kan bære på ryggen. Min natur, som liker bløte senger, varme måltider og ikke minst tørre føtter har gått i hardtkorn med Naturen selv, den som regner, blåser og gjerne skrur ned temperaturen når det faller den inn. Hvis du ikke har problemer, sørger du for å skape dem, pleide min salige far å påpeke da jeg var tenåring. Det hadde han nok rett i. Hvor kjedelig er vel ikke tilværelsen for oss generelt sett priveligerte uten en oppkonstruert problemstilling eller to? Primus + kaffe Så jeg bestemte meg altså for å dra på denne fryktinngydende utflukten med vann i bekken, do i bakken og soverom like så. Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var Femundens uutholdelige skjønnhet; stolte furutrær og slake fjellkjeder rundt en blondebelagt sjø. Hvis pjaskende bølgeslag vugget meg i søvn hver natt. (Jeg hadde tross alt sørget for et 12 cm høyt liggeunderlag og en søvndyssende Zyrtec, som nok også sørget for å ta støyten av alle mygg- og knottstikken. Jeg merket ingenting!) OG morgenkaffen! Som jeg hadde gruet meg til å hente vann, fyre opp primus og nøye meg med pulverfløte. Helt unødvendig! Man har selvfølgelig vannet klart! Melken liggende i den kalde sjøen og primusen klar for action. Jeg hadde glemt den deilige lukten og lyden av en primus. En bukett myrull Og der! Er kaffen klar:) Jeg tar meg selv i å nynne. Rusler en morgentur inn i skogen, røres til tårer av en bukett myrull som har dandert seg på en tue, møter de andre til frokost nede ved sjøen og spiser Real turmat (gjennom raske løft av myggnettet, mens jeg sympatiserer med alle kvinner som bærer niqab ufrivillig). Jeg nikoser meg For her ved Femunden henter jeg opp min 9 år gamle indre pike – hun som alltid var glad, alltid nysgjerrig og som alltid så noe spennende ved de enkleste ting. Tegningene i tømmerveggen på hytta vi leide, for eksempel. Fascinerende! En magisk bok Hun finner en brungylden bok beskyttet av de knoklete røttene til et gigantisk furutre; en magisk bok toppet med en vakker gråsten. Det er som et tegn; en melding spesielt til meg. Hva slags dypsindig litteratur kan det være som åpenbarer seg under dette årkloke treet? Jeg åpner boken med andakt… Når hvalene synger  Tittelen høres jo helt magisk ut.  Niåringen er fortsatt fornøyd. Resten av meg er litt skuffet, for dette er en paperback, skrevet av Jojo Moyes, altså det mitt litterære jeg vil kalle en kioskroman. Men ingen av oss, for å si det sånn, ville drømme om å neglisjere et budskap som er pakket så nydelig inn, midt inni skogen. Real overraskelse Så jeg kjøper boken om et lite kystsamfunn i New Zealand, der hvalene passerer tett inntil land og gjør noe med menneskene. Og jeg tenker; New Zealand! Bucket list material! Garantert ekstremt ukomfortabel reise, resten overlater jeg til den vakre naturen filmskaper Jane Campion har delt så rikelig med oss. Men jeg blir nok overrasket likevel. Ting viser seg sjelden å være akkurat slik de fremstilles på film, eller i din egen, mer eller mindre imbesile fantasi.   Saken er tidligere publisert på obm.no