Jeg vet ikke om det skyldes den friske luften, de rosa fjellene eller ganske enkelt det faktum at min venninne er både vakker og sjarmerende. Og spansktalende da. Men helt siden nevnte venninne flyttet inn i sitt nykjøpte minihus i en liten husklynge på toppen av en åskam langt ute i det spanske ødelandet, har naboene vært på døren. Med selvplukket villasparges, hjemmebakte mandelkaker og bugner med småkvist som gir lettere fart i den helt nødvendige ovnsvarmen nå som det er vinter. Buena Gente Litt drevet av nysgjerrighet, tenker jeg, men først og fremst styrt av et urgammelt instinkt om å være der for hverandre, fordi det er nødvendig i en tøff hverdag. Omtrent alle som bor i denne husklyngen har vokst opp her. Den gang tettstedet rommet bakeri, skole, kirke, bar og en liten landhandel. Nå jobber de fleste i Malaga, en times kjøretur unna og alle kollektive tiltak er nedlagt. Men det vennlige naboskapet har overlevd. For dem som har en rimelig grad av fjellvett, skal det vise seg. Jeg får godkjentstempelet etter en strabasiøs, men vidunderlig fjelltur guidet av stedets storkar. Det faktum at jeg gledet meg vilt over det eventyrlige landskapet, de uforstyrrelige fjellgeitene  og mandelblomstene som så vidt stakk snuten frem, kvalifiserte meg som Buena Gente, altså bra folk. Magisk landskap Her til fjells fokuserer man ikke på vonde ben, stupbratte, steinete stier eller det faktum at «rundturen» inn i fjellheimen er langt lengre enn forventet. Man må stå i det , smile som om alt er i orden og gå på. Samtidig som man viser stor begeistring for landskapet – selve grunnpilaren i dette samfunnet, der oliven- og mandeltrær for bare en generasjon siden var selve livsgrunnlaget. Men like viktig; man tar hensyn til hverandre og viser respekt. En tidligere nabo ble mottatt like godt som min venninne, men etterhvert begynte hun å snakke stygt om både den ene og den andre. Dermed ble det slutt på både mandelkake- og asparges-visitter, knapt nok et kort Buenos Dias under tilfeldige møter. Altså slett ikke noe hyggelig å bo på et bittelite sted. Nabo på avveie Langt mer utrivelig ble det for nordmannen som bor alene langt oppi gaten. Eller gjør han det? De små vinduene i det engang vakre, hvite murhuseet er spikret igjen med plater på innsiden. Bakdøren kan muligens være i bruk, men inngangspartiet er fullt av søppel, og selv på utsiden av det lille murgjerdet står en musespist sofa lent opp mot en skitten bil med knuste ruter der villkattene søker ly for regnet. Naboene tolererer ham, fordi de mener han er psykisk syk. De har også tilbudt ham både mat, ryddehjelp og medisiner, men han vil bare være alene. Kanskje særlig etter at han fikk seg en på tygga etter å ha flørtet med en gift dame. Englevakt Fjellreglene bør med andre ord overholdes. Men du verden så mye man får til gjengjeld. Jeg tar meg i å misunne min venninne. Tenk å ha et sånt naboskap i en verden der ensomhet er et økende problem. Gode relasjoner er jo livsnødvendig for et godt liv. Men så kommer jeg på mine egne naboer. Det er mange av dem i blokka der jeg bor og hjertet synger ikke nettopp i takt med alle sammen. Men hva gjør vel det; når en av dem gir meg nøkkelen til sin leilighet, så jeg kan bruke hennes bad fritt under oppussing av mitt eget. Når en annen kommer på døren med hjemmelagede stoffengler som en aldri så liten velsignelse. Og en tredje gir meg klippekort på sin muskelsterke mann om jeg skulle trenge til bærehjelp. Det er dårlig med frisk fjelluft og vill asparges her nedi Oslo-gryta. Men vi har jo utsikt til både Holmenkollen og Ekebergåsen. Og skulle man plutselig kjenne på den isolasjonsglade, norske følelsen, er det lov  å være helt alene flere dager i strekk uten at noen vurderer din psykiske helse.

Mye av grunnen til at jeg pløyer meg gjennom Karl Ove Knausgårds ofte intetsigende hverdagsbeskrivelser , er gullkornene som plutselig dukker opp i form av interessante funderinger eller ren kunnskap. De setter jo i gang mine egne assosiasjoner, selve ideen med all kunst. Så når han «tar en Ulysses», bytter ut Dublin med Arendal og lar sin helt vake rundt et døgn i Arendal med «den trofaste Penelope» ventende et hav av noen kilometer unna, så gleder jeg meg over denne utvidende litterære referansen. Men emosjonelt lar jeg meg bare rive med denne frostdrevne romanen – jeg har jo så mange minner fra byen også. Varme, glade sommerminner, som nå presenteres for sin urovekkende, iskalde skyggeside. Sommerferiens marerittutgave, om du vil. Og likevel leser jeg videre; for har ikke fyren tenkt å kjøre bil ut på isen! Suse avgårde på knakende, svart hav rett inn i universet av stjerner? Ja, nemlig , etter å ha plaget oss til det kjedsommelige med bilprat og brune puber løftes vi med ett inn i så storartede beskrivelser at selv januar fremstår som gloriøs. Januarblues Og det trengs. For oss som bor i byer og  ikke står på ski, oppleves januar gjerne som en såpeglatt plage av en sort-hvitt film. De korte dagene smyger seg avgårde som en skilpadde med gåstol og den eneste redningen er Søvnen. Fortrinnsvis med drømmer av den typen som gir deg lyst til å kontakte en jungiansk terapeut. Hvordan skal man tolke all denne surrealismen? Et tomt badekar med våte håndklær? En bil som fortsetter å kjøre uten motor? Marmorerte trapper opp i evigheten? Hvis du ikke allerede har prøvd: spør ChatGBT. Bare å laste ned appen gratis, skrive inn drømmen på engelsk, siden det meste av kunnskapen er på dette språket og spør What is the symbolic meaning of this? Hvis svaret er litt uklart kan du spesifisere i det uendelige, eller be om en jungiansk tolkning, som vektlegger arbeidet med din egen skygge. Det er både skamfullt og smertefullt å bli kjent med våre mørkeste impulser. Kanskje derfor jeg blir så provosert av Knausgård. Han vasser jo i mørke impulser og skaper mareritt på høylys dag med et pennestrøk eller to. Drøm & Mening I tillegg opplever hans Arendal-karakter, Syvert, drømmer som totalt meningsløse: «Det merkelige med drømmene, og det som gjorde at jeg fikk øynene opp for den nakne verden, altså verden slik den hypotetisk var før fortolkningen av den, helt og fullt blottet for mening, var at drømmene ikke lot seg forstå, ikke lot seg forklare, ikke inngikk i noen begripelig sammenheng. Vi forstod verden, det vil si at vi skapte en forståelse av den, men vi forstod ikke drømmene». Er det noe rart han føler seg fortapt?  Denne tankegangen skal riktignok foregå midt på 70-tallet, da tilgang til jungiansk terapi ikke var fullt så tilgjengelig. Snorres Saga Men alle som har lest Snorres Saga vet hvilken betydning drømmetolkning hadde allerede for tusenvis av år siden. Det var der man fant sannheten, selve virkeligheten bak alt det daglige kaoset som forvirrer følelsen av oss selv. Bibelen følger opp med Paulus`berømte brev til korinterne: Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil i en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt.  Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut… Det er her drømmene kommer inn, tenker jeg. Og Karl Ove Knausgård. Sammen blir de virtuelle kjøretøy mot en mer begripelig og opplyst verden. Og like langsomt som nevnte  skilpadde, men like sikkert som at Mars måned (eller kanskje til og med «da») engang inntreffer, får også Januar liv og farge – på den meningsfulle måten.