Hjem

  • Jordbær i januar

    Jordbær i januar

    Hva er egentlig vitsen med å bli gammel? Når alt handler om å holde seg ung? Svaret får du delvis ved Nationaltheatrets oppsetning av Jordbærstedet – der en blind bauta av en skuespiller møter sin egen sårbarhet på åh så mange måter. Spørsmålet er om Sverre Anker Ousdal faktisk spiller en rolle, eller om han bare befinner seg på scenen, med dette nydelige nærværet sitt. For selv om SAO som person formodentlige skiller seg sterkt fra den kalde, rasjonelle professor  Isak Borg, blir vi alle konfrontert med våre tidlige valg når tiårene hoper seg tilstrekkelig opp. Jordbærstedet handler om en mann så bundet av rasjonalitet og gammeldags mannsrolle at han har tenkt seg frem til alt i Livet. Eller snarere; tenkt seg vekk fra det. Så kommer drømmene og griper ham med fornyet kraft i hans ensomme, hendelsesfattige liv. Det fineste stedet han mentalt kan flykte til er Jordbærstedet , der alle hans gode minner og skjebnesvangre valg springer utifra. Det går i surr, naturligvis, både virkeligheten, menneskene og minnene. Akkurat som grensene mellom tid og sted viskes ut når Livet med sine uendelige soloppganger og solnedganger ikke er noen selvfølge lenger. Virkelig Teater Jeg så Jordbærstedet siste kvelden i Januar. Samme dag tok jeg en kaffe ved vindusbordet på Samson, der jeg betraktet livet som bokstavelig talt skled langsomt forbi på isen. Samtidig famlet en gammel mann seg frem til sidekrakken med stokk i den ene hånden og et wienerbrød i den andre. Jeg ble så glad når jeg oppdaget hvem det var! Som om teater og virkelighet liksom blandet seg sammen. Og hva snakker man om da? Alt som har skjedd før, naturligvis; Hvilken teaterkoloss han var, hvor forelsket vi alle var og hvilke uforglemmelige sceneprestasjoner han leverte uten et fnugg av oppblåst ego eller selvhøytidelighet. Ja , der satt jeg som en aldrende teatergroupie og plapret i vei. For akkurat da ble han mitt Jordbærsted, Sverre Anker Ousdal; Alle tanker og følelser fra tidlig 80-tall, da jeg studerte Teatervitenskap og så mer på teater enn TV, elsket en iskald mann som helst ville ha en rekvisitt av en kone, ja jeg kunne nevnt mange eksempler på hvorfor jeg , som andre aldrende mennesker flokker til Nationaltheatret for å se professor Borg , alias Sverre Anker Ousdal drive dommedag over seg selv. Skjellsettende For der står han SAO: på Livets Sidelinje i Sentrum av scenen. Med all sin sårbarhet synlig i hvert nølende skritt han tar. Men han tar dem, for han vil videre, det er jo det med oss mennesker. Og samtidig er det noe som holder oss igjen. Og nettopp dette motsetningsfylte rittet, som skifter takt etterhvert som vi måker oss gjennom tiår etter tiår, gir mening til alderdommen. Vi har ikke gjort menneskejobben før alle skjell har falt fra våre øyne, (ref Paulus i Apostlenes gjerninger) og det inkluderer innsikt i våre feil og mangler, ja våre mørkeste sider. For i følge den Jungianske  reklamen er det nettopp bak denne dragen i oss selv at Gullet befinner seg. Aldersfornekting «Det er akkurat som jeg vil si noe til meg selv, som jeg ikke vil høre» sier Ousdal/Dr Borg der på scenen. Men både han og publikum hører likevel. Og det er ikke bare en seier for Sverre Anker Ousdal og Nationaltheatret, men for hele haugen av oss baby boomers som blir proppet full av foryngende tiltak så aldersfornektende at hele alderdomsprosessen er blitt skambelagt.  Vi skal helst være liksomunge til vi går i graven! Kan vi ikke bare bli gamle, da? Finne tilbake til vårt Jordbærsted, sjekke ut de store, etiske linjene, legge om kursen, etterhvert som Egoet har fått så mye juling at Sjelen kan titte frem mellom sprekkene. La denne indre fornemmelsen vise oss veien mot ydmykhet, takknemlighet og tilgivelse; alle de tingene som syntes så umulige når vi er unge og fulle av oss selv. Kanskje det er selve vitsen med å bli gammel? Nå kan du endelig kan ta dette eventyret av en livsreise på alvor og sørge for en god, gammeldags (!) Lykkelig Slutt.


  • Jeg tviler, altså er jeg okei

    Jeg tviler, altså er jeg okei

    Filosofi er blitt et prestisjefag på Universitet, melder Dagsrevyen her på det blodferske nyåret. Det vanskeligste faget å komme inn på nest etter Medisin! Så oppsiktsvekkende at filosof Bjørn Torgrim Ramberg og psykolog Steinar Bjartveit ble intervjuet om fenomenet. Hvorfor er det slik? Ingen av dem ga noen klare svar, bortsett fra at ingenting er så enkelt som Dagsrevyen vil ha det. Men jeg tenker  at i en verden der folk proppes med polarisert og mer eller mindre suspekt informasjon, som deretter diskuteres aggressivt og ofte ekstremt usaklig; at tiden er inne for å tvile seg frem til åpne, undrende spørsmål. Eller filosofiske, om du vil. Autentisk selvforståelse Da er det passende å begynne med vår skandinaviske landsmann, Søren Kierkegaard, som nevnte Bjartveit så forbilledlig gjengir og tolker  i sin undervisning både på BI og via selskapet Keiron. Søren Kierkegaard mente at menneskesjelen kunne gi svar på det meste. Mens dannede mennesker i hans København på 1800-tallet var mest opptatt av å tilegne seg historisk humanitet og slik bli et dannet menneske, lanserte Kierkegaard en «identitetsdannelse», som forutsatte en «eksistensiell autentisitet». Hvilket i hans definisjon vil si at menneske er noe man skal bli – noe man må velge, forutsatt at man finner kjernen i sitt subjekt. Dernest må man velge, modta og utsondre seg selv, forklarer Joakim Garff, sjefen for Søren Kierkegaard fakultetet i København. Angst helbreder Søren Kierkegaard kan alltid føre deg videre, i retning av en dypere selvforståelse, mener Graff. Han peker på Begrepet Angest, som eksempel, og den Fortvilelse som ofte følger angsten. I denne boken anbefaler Kierkegaard oss å stå i det, bruke uroen som indre kompass, og nyte de nye horisontene man møter når det vel  er overstått. For det er i dialektikken, altså spenningen mellom to motpoler , at subjektet formes. Vi mennesker balanserer ustoppelig mellom Frihet og Nødvendighet, Fornuft og Følelser , det Timelige og det Evige. Men Fortvilelsen denne spenningen ofte medfører, rommer en helbredende kraft, eller snarere en mulighet for en ny versjon av deg selv, i følge Graf. Engst deg riktig! Og Graf utdyper; I Angsten er det klart at vi ikke automatisk er oss selv, men må bli det. Og nettopp i Angsten vises muligheten for veien videre. Søren Kierkegaard er mer bombastisk: Den som dannes ved Angsten, han dannes ved muligheten, og først den som dannes ved muligheten, dannes etter sin uendelighet. Og den som er fullstendig uten angst, er direkte åndløs ! Heldigvis kan man visstnok lære seg å engste seg på den riktige måten. Som den blandingen av dyr og menneske man er, kan man altså engstes. Og jo dypere man engstes, jo større menneske er man, ifølge Kierkegaard. Fortvilet motor Tenk å opphøye Engstelsen til noe storartet, fremfor å døyve den med Sobril og Serotonin – det burde bli alminnelig kjent! For Kierkegaard  hyller Fortvilelsen som en slags motor mot nye horisonter – ja, Friheten selv! I tillegg er den selvfølgelig et utmerket middel mot Kjedsomheten og «Gjentagelsenes dystre spøkelse» Filosofen skriver om betydningen av å velge seg selv, snarere enn å kjenne seg selv. Og han snakker om selvkjærlighet, lenge før psykologien som fag kom på banen. Det å få lov til å være seg selv – fullt ut er viktig. Kierkegaard dro det til og med så langt at han påsto at Livets mål er å være seg selv – på en autentisk måte. Så lenge mennesket har valgets mulighet er man velsignet, mente han. Det ultimate selv Man tror i alminnelighet at det å være subjektiv er ingen kunst. Nå, det forstår seg, ethvert menneske er jo også slik et stykke subjekt. Men nå å bli det man sådan uten videre er; ja hvem ville sløse sin tid på det, det var jo den mest resignerende av alle oppgaver i Livet. Det er altså en jobb å bli den man er gitt muligheten til å bli, ifølge Kierkegaard. Samtidig er han opptatt av å simpelthen være, uten alltid å måtte etterstrebe å være «den beste utgaven av seg selv». Det gjelder å finne en god balanse. Man behøver ikke være filosof for å si seg enig i det.   Saken er tidligere publisert på obm.no


  • Deilig er jorden, sånn i utgangspunktet

    Deilig er jorden, sånn i utgangspunktet

    Deilig er jorden! Ja, det er ingen tvil om det. Med sine høye fjell og grønne skoger, gyldne ørkener og uendelige hav er det faktisk majestetiske mengder av deilighet vi snakker om. Problemet er som kjent menneskene, som stadig slåss som monstre om landegrenser, om makt, om enda mere. For vi er grådige, vi mennesker. Særlig de av oss som ikke holder ut tomheten på innsiden; som fyller på med rikdom så grotesk at den virker latterlig. Vi mer vanlige velstandsmennesker nøyer oss med å utarme naturens ressurser. Bare for å holde varmen har vi valget mellom å drille etter enda mere olje, ta knekken på reindriften med vindmøller, eller, gud forby, true selve luften med atomkraftverk. Hvis vi  ikke starter med  undersjøisk gruvedrift, en virksomhet som visstnok vil føre til giftige avgasser, langt der nede på havbunnen et sted. Et problem godt utenfor rekkevidde – til havet blir så forgiftet at det går utover juletorsken. Prektig er Guds himmel! Sant, sant og i motsetning til Jorden, så kler den forurensningen ganske godt. Ingenting skaper en vakrere solnedgang over Oslo gryta enn solid opphopning av kald vintereksos. Og stjernene, våre slektninger i kjødet i henhold til moderne romforskning,  ligger så langt der ute at de ikke lar seg affisere. Til gjengjeld er de knapt synlige fra våre lystette grender; man må faktisk ganske langt ut på landet for virkelig å innse storheten i det å være et menneske på denne deilige delen av jorden. Selv måtte jeg helt opp til Rondane for å oppleve en nattlig stjernehimmel av de sjeldne. Uttrykket Naturen Kaller fikk enn helt ny dimensjon da jeg sånn ved 3 tiden våknet i soveposen og innså at her måtte jeg ut av lakenposen og soveposen og videre fomle meg frem til teltets to glidelåser etter å ha funnet frem støvlene. Jeg slapp å lete etter hodelykten, for det var jo ikke så mørkt der ute. Hvorfor fikk jeg svar på da jeg kravlet meg ut av teltet: Himmelen var pepret med glitrende stjerner! Og akkurat over Rondeslottet, sånn passelig plassert i Det Gyldne Snittet fra der jeg sto, hang månen som en lovende sigd av Lys. Halleluja! Skjønn er sjelenes Pilgrimsgang! Ja, den er kanskje det, men hvor mange er det som driver med sånt da? Sender Sjelen ut på en real pilgrimsgange? De fleste jeg kjenner tar kortversjonen til Santiago de Compostella, noen lar bagasjen fraktes i buss, og blir de for trøtte til bens, hopper de på bussen de også. Det blir ikke lutring av sjelen under såpass komfortable omstendigheter; Kroppen må helst sulte, piskes eller utmattes på andre måter, om man velger den asketiske veien til frelse. Og det er nå engang den nordiske varianten. Velger du ekstase, som også er en effektiv inngangsport, blir du fort betraktet som besatt, hvis du ikke joiner headbangerne på en Death Metal konsert. Kanskje best å holde seg til adventstidens enkle budskap. Tenne lys, for glede, håp og fred på denne jord. Nyte synet av de store papirstjernene i vinduet og kanskje spille av Innerst i Sjelen med Sidsel Kyrkjebø og Ole Paus. Han kunne som få andre se skjønnheten og storheten i det sedvanlige, lille. For deilig er jorden, bare vi gjør oss nærsynte nok. God jul!   Saken er tidligere publisert i obm.no