Hjem

  • Villmarken gjør seg kostbar i Byjungelen

    Villmarken gjør seg kostbar i Byjungelen

    Nå skal jeg utfordre meg selv. Noe så inn i granskauen. Fem netter i Femundmarka uten bad, toalett, kjøkken, for ikke å snakke om soverom. Her skal det ligges rett på bakken, som kan bli frysekald , selv sommerstid, har jeg hørt. Bade kan man gjøre i iskalde Femunden. Og sitt fornødne? Rett i bakken det også. Det nærmeste jeg kommer comfort på  denne turen befinner seg  i liggeunderlaget og soveposen. Jeg må i Sportsbutikken! Innerst i Villmarksavdelingen, der jeg aldri har satt mine ben. Datteren min er med som støttekontakt og kan berolige meg med at dette ikke blir dyrere enn noen netter på hotell. Men titusenvis av kroner for noen netter i telt??!!  Jeg er målløs Hvor mange R sa du? Det burde være en enkel sak. Men nå skjønner jeg hvorfor A-magasinet har hatt villmarksreportasjer i årevis og mine kolleger i Harvestmagazine.no har hatt så stor suksess. Bare det å kjøpe en sovepose med liggeunderlag krever både journalistisk innsikt og et hardcore shopping stamina. For hvor mange R vil du ha i liggunderlaget? Skal det være selvoppblåsbart? Eller med pumpe? Dun eller syntetisk? Lakenpose også kanskje? I silke,da? Og en liten pute, kanskje? Ullundertøy? Hodelykt? Hjelp!!! Jeg har jo ikke engang tak over hodet! Langt mindre en romslig ryggsekk… Kanskje jeg bare skulle bli hjemme? Skifte Georg Jensen sengetøyet i min Hasten seng og sove som en dronning? Først yte, så nyte Nei! Det er jo nettopp det som er problemet! All denne komforten, tryggheten i Grotten min, den må utfordres, om jeg skal ha glede av den på sikt, sier hjerneforskerne. Kronisk Dopamin-stimuli uten noen skikkelige ubehagelige øvelser innimellom fører til langtidsletargi, sier de. Eller som vi sa i gamle dager ; Først yte, så nyte! Og det gjelder ikke bare meg, selv om de er ulikt fordelt; det finnes faktisk to krefter i oss; den ene komforttrengende latsabben som trives best i sofakroken og den andre omstillingsdyktige, som faktisk blir trigget av litt trøbbel. Ved å veksle mellom de to får vi trent opp evnen til omstilling, denne flexi-muskelen som visstnok er helt sentral for vårt velvære på sikt. Jeg pleide å være helt rå på akkurat den biten. Dro alene på loffen i Latin Amerika for å kjenne Livet på Strupen, for eksempel. Høyspenning hele veien til Macchu Picchu, der. Det var vel snarere sofakroken og evnen til å slappe av som ble underprioritert i mitt unge, voksne liv. Hengebro og Selvbetjening Nå som jeg er godt voksen er jeg relativt god på begge deler, synes jeg. Drar på mystiske turer med vilt fremmede mennesker, går på ballettskole med aldrende ballerinar, uten noensinne å ha inntatt en førsteposisjon, leser meg opp på ny forskning – stanger hodet oppi mitt inkompetansetak så det smeller. Men alt det der er ingenting i forhold til denne villmarksturen. Vel besteg jeg Besseggen med egen opppakning som 6-åring og geitet rundt i den norske fjellheimen hver sommer til jeg var 14. Smurte inn helene med illeluktende  talg så vi ikke skulle få gnagsår av de lange turene, gikk over dinglende hengebroer med løse planker (fortsatt hovedingrediens i  mine sjeldne mareritt) dusjet i isvann på Memurubu, spiste knekkebrød og delte rom med svettende voksne på Selvbetjeningshytter. Tilbudsjungelen Det forklarer kanskje hvorfor jeg ikke lengter etter dette Villmarkslivet som er blitt så populært. Jeg overdoset på et tidlig stadium; fokuserte på varmere strøk og har aldri følt for å vende tilbake. Men det er en tid for alt. Vel er jeg ikke så gammel at jeg har gått i barndommen, men skal jeg tråkke opp dette sporet, må jeg gjøre det nå. Så jeg kaster meg ut i tilbudsjungelen på nettet. Og der kan det se ut til at jeg blir en stund. Pris vs kvalitet, riktig størrelse, riktig produkt, er ikke så enkelt som min fjellguide i XXL skulle ha det til. Men jeg har i alle fall funnet ut av den såkalte R-verdien, som jeg nå har maxet opp til 7, med to madrasser som overgår et reinsdyrskinn. Dette døde dyret skal visstnok gi den beste beskyttelsen mot både kulde og fukt, men det var likevel et ikke-valg som var lett å ta. Skinnet både røyter og lukter. Og jeg har hatt min dose av talgvoks og svettelukt for livstid.   Saken er tidligere publisert i obm.no

  • Kubisten som kom inn i Rammen

    Kubisten som kom inn i Rammen

    Hva har Ballett, Kubisme og Relativitetsteorien til felles? Blant andre Thorvald Hellesen, omtalt som Norges første kubistiske maler. For over 100 år siden ble han jaget ut av landet som en kunstner » uten Gnist av Talent». Nå gjør han solid comeback med en bred mønstring på Nasjonalmuseet. For Hellesen var nemlig etablert i Paris før kritikerslakten han ble utsatt for med sin storslåtte Oslo-utstilling i 1919.  Fra 1911 bodde han midt i Verdens Veikryss, som Paris ble kalt på den tiden. En fantastisk skole i modernistisk maleri, skulle man tro, ettersom Kubismen ble introdusert der, og snart vakte almen forargelse  på Høstsalongen i 1911. Men selv åtte år senere var ikke sambygdingene i Oslo klar for Hellesen, som lot broren fly med reklamebannere for utstillingen på Oslos Tivoli (der Espresso House i Klingenberggaten ligger nå). En utstilling der man forgjeves speider etter en smule talent, skrev blant annet datidens rådende kunstanmelder Jappe Nielsen. Detroniser perspektivet Så vår egen Verdensmann og Avantgarde kunstner dro altså  tilbake til Paris; ble litt filmstjerne, litt proffbokser og ikke minst: smart giftet til både penger og status. Dermed ble han introdusert til de store gutta; sammen med blant andre Fernand Léger og Man Ray utforsket han skamløst denne kantete, maleriske tradisjonen som ble verdensberømt med Braque og Picasso. Albert Einstein, og hans oppdagelse av relativitetsteorien, denne underlige korrelasjonen mellom tid og rom, simultanhendelsen av  fortid, nåtid og fremtid, var en av de intellektuelle som antageligvis inspirerte Kubistene til å skape i primære, geometriske former. Det har i alle fall inspirert mange kunsthistorikere, som jo lettere kan forene strømningene i tiden, enn dem som står midt oppi dem. Picasso, for eksempel, nektet gjerne for å være inspirert av noe som helst, hvis han hadde en dårlig dag. Men i følge de førstnevnte, handlet det for datidens intellektuelle, om å se det som ikke var synlig; Anskue tingenes egentlige tilstand; se dem fra mange vinkler. På en gang. Med andre ord; detronisere perspektivet, som hadde vært rådende i malerkunsten til da. Picasso & Einstein Sjelden har kunst og vitenskap vært mer samkjørte enn i denne modernistiske begynnelsen av det forrige århundre. Kunsten hadde sin Picasso, vitenskapen sin Einstein. Begge utforsket det  materielle og maskinelle; hvordan er denne verden egentlig skrudd sammen? Einstein tok for seg universet , så til de grader at hans flerdimensjonale teorier fortsatt holder mål, de bare utvides og spesifiseres i det uendelige. Picasso tok for seg menneskekroppen, denne maskinen vi alle er utstyrt med, og som ballettdansere har bedre kontroll på enn de fleste. Og i motsetning til andre eminente idrettsfolk, er de opptatt av menneskekroppens matematikk og geometri, som de inkorporerer og opphøyer til stor kunst. Hold Kvadratet! roper stadig min ballettpedagog Ludmila, på søndagstimen hun holder for aldrende ballerinaer. Og da mener hun firkanten mellom skuldre og hofter, hvorfra det ene benet kan sparkes rett ut og lage en trekant, eller begge armene kan gå over hodet og skape en sirkel rundt en sirkel. Bevegelig geometri der, altså. Hellesens Blå Trikk Ikke rart kubistene var opptatt av dansere; Picasso, selvfølgelig, men også vår mann Hellesen, som selv var en habil tangodanser og dessuten tilknyttet et eget dansekompani, som plakatmaler. Noen av de mest markante bildene i Nasjonalmuseets utstilling, viser nettopp denne bevegelige geometrien i kledt «fargeorgier som er slængt hen i veggene» for å sitere Aftenpostens anmelder fra 1917. Takket være velvillige utlånere og kurator Steinar Gjessing, som sørget for at Nasjonalgalleriet kjøpte inn noen verk på 70-tallet, kan man nå berike seg på ikke bare Hellesens, men også Kubismens utvikling fra sal til sal. Først de mer collage-pregede arbeidene, så de maskinelle og de mer krystallinske formene. Til slutt blir vi kjent med Hellesens dekorative kunst; fra dekor av Sjøfartsbygningen til tekstiltrykk og plakater. Hellesen var, som de andre kubistene, opptatt av å estetisere hverdagen. Og den som ikke tar hele veien til Nasjonalgalleriet, kan daglig glede seg over Hellesens fargesans i de blå bytrikkene. Det er Hellesens blå tone.   Saken er tidligere publisert i obm.no

  • Se opp for Sologamistene!

    Se opp for Sologamistene!

    Det ser ikke spesielt livlig ut, det snetunge tuntreet utenfor vinduet mitt. Men jeg vet at under kastanjetreets  søkkvåte bark er det i ferd med å skje ting av stor betydning. Om bare noen uker vil det springe knopper ut av de nattsvarte grenene – og det uten noen som helst form for pollinering. Hvis ikke dét er egenkjærlighet på høyt nivå , så vet ikke jeg. Ja, for det finnes grader av denne kjærligheten også. Noen tar det så langt som til å gifte seg med seg selv. Senest i Kampen kirke. Men erkjennelsen av, hva skal jeg si, denne edle egenkjærligheten (altså ikke ren og skjær egoisme), er ingen ny oppfinnelse. Kjærlig botaniker Jeg  hadde forsovet meg denne siste morgenen etter tre intense Kierkegaard-seminardager i fjorårets København. Jeg sitter på bakerste benk og spiser min morgenmad, til formodentlig irritasjon for teologen Pia Søltoft, som skal snakke om boken hun har skrevet om Søren Kierkegaard og Kjærlighetens gjerninger. Like fullt; jeg er mer enn middels interessert i denne grunnleggende, totalt uregjerlige kraften i mennesket. Men det kan jo ikke Søltoft vite, der jeg sitter og gumler i meg et knasende varmt rundstykke, som lager en slags knekkebrødlyd hver gang jeg biter i det.. -Søren K nærmer seg Kjærligheten som en botaniker går rundt i en hage, sier Søltoft. -Han skriver om Kjærlighetens mange Skikkelser. Som om det var en egen persona som inntok oss, enten vi rammes av den sanselig-erotiske kjærligheten til en annen eller den åndelig-erotiske kjærligheten til oss selv. Kjærlighet på papiret Ja, det mener han altså, filosofen, at både selvkjærlighet og nestekjærlighet er erotisk – men altså åndelig-erotisk. Og kjærligheten til våre barn sidestiller han med kjærligheten til våre nærmeste venner – den kaller han sjelelig-erotisk. -Erotisk i den betydning at den er lidenskapelig, understreker Søltoft, når hun spotter overraskelse hos opptil flere av oss. Jeg tør jo ikke snakke, med mat i munnen og greier, men finnes det virkelig folk som har et lidenskapelig-erotisk forhold til seg selv? -Han botaniserer, fortsetter Søltoft. Han iakktar, beskriver og gjenkjenner. Lidenskapelig Og analytisk, ville jeg ha tilføyet. For Kierkegaard giftet seg aldri, men elsket visstnok sin Regine Olsen på trygg avstand resten av livet.  Sånt kan man jo bli botaniker av. Og veldig kjærlighetskyndig. På egenkjærlighet. Gift deg med deg «All kjærlighet har denne dobbeltstruktur; Eros, som elsker for å få og Agape, som elsker for å gi» skriver Kierkegaard. Og få har vel løst akkurat det dilemmaet mer effektivt, enn de danskene (og nordmannen) som nå har giftet seg med seg selv, for å besegle den formodentlig lidenskapelige selvkjærligheten de føler. Søltoft, som også er prest, har viet flere av dem. Og fenomenet Sologami har spredt seg. Helt siden Carrie Bradshaw i Sex og Singelliv  bestemte seg for å gifte seg med seg selv i 2003, er det blitt så populært blant japanske karrierekvinner at det i Kyoto finnes en egen bryllupsplanlegger for slikt. Og nylig giftet en indisk kvinne seg med seg selv etter alle hindutradisjonelle regler. Perfekt trekant Men fortsatt finnes det mang slags kjærlighet i Kierkegaards hage, som involverer minst to mennesker; og Søltoft ramser dem opp; Den Forføreriske, der målet er å bli elsket, uten å elske selv, den Bedratte, som ikke tør elske lenger, den Mistroiske, som alltid har fryktet kjærligheten, men tristest av alt, Den Fortvilede, som har mistet Kjærligheten til seg selv. Dermed bedrar hen seg selv for kjærligheten både til livet og seg selv. Her kan selvmordet bli den ultimate reaksjon, ifølge Kierkegaard. Jeg har svelget unna både morgenmad og kaffe og kjenner meg mildere stemt overfor de såkalte Sologamistene. For en vidunderlig feiring av Livet og Kjærligheten! For Kjærligheten, den forløser individet, mener Kierkegaard – enten det er kjærligheten til andre, deg selv eller Gud. Fortrinnsvis alt i en salig blanding, naturligvis.   Innlegget er tidligere publisert i obm.no