Hjem
-
Etter toppen er alt nedtur
Du vet den følelsen? Når du har stilet, strevet og gledet deg mot et mål du endelig har nådd? Og så bare sitter du der på toppen – uten andre følelser enn tomhet. Og en uendelig tretthet, naturligvis. Var dette alt? Neida. Det er nå det virkelig gjelder. Å tromme opp alt det man måtte ha av tålmodighet, utholdenhet, ja, nettopp ; evnen til å holde ut – helt ut til den ytterste kanten. For nå går det nedover. Riktignok enklere enn å klatre opp, det går fortere og fortere, men det er ingen fordel, for plutselig er du der – på bar bakke. Ground Zero, tilbake til Null, eller Start, om du vil. Nå begynner noe å skje, noe helt nytt. Du legger bare ikke merke til det ennå. Men ganske så langsomt oppdager du en annen. En mer erfaren og forhåpentligvis bedre utgave av deg selv. Nå kan du galoppere avsted som en glad hest; du er blitt salet av og kan bare nyte hvor lett og lystig alt er . Med nye øyne Kanskje får du et nytt syn på naturen? På trærne som samler seg i klynger eller det ene som rager alene på en fjellknaus? På menneskene, som kanskje skinner med et nytt lys; eller tynges av en skjult tristesse? På hele Skapelsen, som ligger i mørket, mens vi samles rundt et stort bål. Der vi kan hive alt vi ikke trenger lenger, og synge mens vi gjør det. «Livet er ikke det verste man har, men om litt er kaffen klar» som Povl Dissing sang på Reiseradioen i gamle dager. Den gang optimismen var barsk og forventningene behersket. Nå har liksom alt rent over. Vi har fått så mye at det er vanskelig å lengte etter mer. Hva skulle det være? Vi har jo alt, vi som har levd en stund (igjen, denne bloggen er forbeholdt mine norske lesere). Og nybegynnerne i dette Livet? De får alt de ønsker seg før klokken har slått elleve. Hvem er jeg når? De har det så lett at de må gjøre det tungt for seg. Mens vi voksne nøyer oss med kalde dusjer , asketiske dietter og anstrengende toppturer for å gjenopprette dopamin-balansen, tar de unge det et skritt lenger (som vanlig). De problematiserer helt ned til suicidale dybder det som før var helt alminnelig vanskelig. Hvem er jeg egentlig? Hva vil det si å være Kvinne? eller Mann? Hvorfor er det så vanskelig å snakke i en forsamling ? Eller til og med holde tale for dem jeg faktisk kjenner? Det er ikke lett, jeg vet det. Undersøkelser viser at folk flest er mer redde for å holde tale, enn Døden ! Det sier litt om at de fleste av våre problemer er oppkonstruerte (med mindre du er lut fattig, alvorlig syk eller i dyp sorg) For vi trenger problemer! De er jo med på å skyggelegge livet – gi det dybde og mening. Så vi plukker våre problemer der de dukker opp – gjerne fra et sted nede i underbevissthetens dyp. Frem og tilbake og frem igjen Jeg vil bare helst at mine problemer skal være interessante! Og fortrinnsvis by på en belønning når de er vel overstått. Og da er jeg tilbake ved foten av fjellet. Det samme fjellet. Ja, faktisk, det er interessant nok for meg. Det var så mye jeg ikke fikk med meg sist, jeg hadde jo mer enn nok med å komme meg opp! Holde ut meg selv… Jeg er en annen nå, mer erfaren. En som sikkert vil oppdage noe nytt underveis. Eller lenge etter nedkomsten. Det er belønning nok for meg. Denne artikkelen er tidligere publisert i Fretta.no
-
På sporet av den tapte tid
Den fuktige tåken er den samme og den mektige trollhatten av et fjell ruver som før. Men stiene mellom ruinene er beskyttet av plastmatter og hvert skritt vi tar er overvåket av vakter. De skal sikre at turistene beveger seg fra det ene majestetiske utkikkspunktet til det andre, uten for lange opphold. Sist jeg besøkte Machu Picchu for over 40 år siden, veivet jeg rundt på lykke og fromme i tre dager – omtrent like omtåket i hodet som toppen av det ikoniske fjellet. Man er det i 20-årene, hjernen har jo så mange oppgaver i tillegg til bare å være. Denne gangen er jeg vel forspent; ikke bare med min egen evne til nærvær, men med en guide som har lært av de gamle, peruanske mestrene; hvor er kraftsentrene i denne forlatte byen? Hvor kan man formelig føle liv, selv hundrevis av år etter at folk forlot åstedet? Ikke spør meg om å peke ut disse stedene, eller gjengi noe så subtilt, som man kanskje både må være troende og litt ekstra sensitiv for å oppleve. Varme kilder og kalde steinvegger Men helt siden min far fortalte meg at Gud like gjerne kan finnes i naturen, som i kirken, har jeg vært tiltrukket av naturreligioner. Da jeg var liten laget jeg ofte små stenbed med blomster i på våre mange søndagsturer. Kanskje solguden, som jeg hadde oppnevnt til en opplagt autoritet i god, primitiv stil, ville bli glad? På 80-tallet bestemte jeg meg altså for å ta denne barnslige tilbøyeligheten på alvor. Jeg ville dra til sten-tempelet over dem alle, Machu Picchu. Og jeg ville ta meg god tid. Nærmere bestemt ett år, så jeg kunne lære litt spansk og nærme meg målet med andakt. Det jeg husker best er lukten av ferske maispannekaker og de varme kildene ved foten av Macchu Pichu. Og ikke minst; den helt særegne følelsen av høye, gamle, presist renskårne steinvegger jeg liksom ble omfavnet av på vei til min daglige morgenkaffe i sentrum av Cusco – Inka-rikets hovedstad. En stille storhet Nå sitter jeg med en Latte i pappkopp midt mellom disse veggene. Mine medreisende er dypt inne i sine personlige problemer, som har en tendens til å dukke opp, når kroppen utsettes for jetlag, høydesyke og annen fremmedfølelse. En solid gruppe turister er også ankommet med en høyttaler av en guide, som formidler årstall og almen forundring over et så presist arbeid for så mange år siden. Frustrasjonen min vokser. Hvordan kan folk være så opptatt av så uinteressante ting når de sitter midt i en helligdom? Som kanskje, hvis alle var musestille. hadde noe å fortelle? Veldig urealistisk, selvfølgelig, både at folk skal tie stille og at steinvegger skal snakke, men jeg søker tilflukt der jeg alltid har gjort det på reise – i kirken; der folk fortsatt er stille og kanskje absorberer storheten, stemningen, ja, selve energien i det hellige rommet. Strålende Soltempel De fleste kirkene i Cusco er nemlig bygget over gamle inka ruiner. Og var det noe inkaene var gode på, så var det lokalisering av energi. De laget til og med et kart over de særlige energi-stedene i Cusco og omegn. Sol-tempelet, som fortsatt ruver i byen, var betraktet som Verdens Navle og utifra den strålte såkalte zeke-linjer, som solstråler, om du vil. På hver av disse linjene var det punkter for såkalte energisentre. Og enten inkaene dyrket grønnsaker eller guder, forholdt de seg til disse sentrene som livsnødvendige styrelser. Det er disse punktene jeg og mine medreisende forholder oss til. Og selv om mye er direkte trampet ned etter 40 år med tiltagende masseturisme – vi går altså i kø på Machu Picchu, de varme kildene er gjort om til offentlig bad og Cusco er blitt en støyende millionby – så er det fortsatt liv i de gamle stenene. Len deg inntil – kjenn etter og for sikkerhets skyld : legg igjen en liten souvenir i en fjellsprekk. Så kan dere huske hverandre til nesten gang. Saken er tidligere publisert i fretta.no
-
Alltid den samme, aldri den samme
Jeg suger til meg den tynne luften her, 4930 meter oppi Andesfjellene. Prøver å stole på høvdingens hest, som stokker de fire bena på den bratte, steinete stien. Overkjører høydeskrekken og fokuserer på den ufattelige skjønnheten som omgir meg. Jeg har reist langt. Tilbake til ungdommen. Til naturen. Til den gang og der mektige krefter renner som en stri elv. Helt frem til Astrup Fearnley muse Ja, faktisk. Ikke før hadde jeg kommet hjem fra Perus mektige fjellandskap, med elver og innsjøer så rene at sjelen lutres bare ved å se på dem, så inviteres jeg til utstillingen «Between Rivers» på Tjuvholmen. Der er det minner om vann som glitrer, fra Glommas elveslam til en leirkrukke fra Kinas gule elv. I denne poetiske verdensutstillingen får jeg også vite at elvene i New Zealand nå er erklært subjekter i grunnloven, med rettigheter på linje med mennesker, altså. Fordi det er slik urbefolkningen, maoriene, ser det. Hvert fjell sin gud Og da kjenner jeg virkelig på den røde tråden i tilværelsen. For der jeg nå kommer fra, er hvert fjell og hver innsjø sin egen gud – altså så mye subjekt at det er blitt overnaturlig. De kalles Apuer disse naturgudene, og de er så virkelige og velkjente blant peruanere, at de ikke trenger grunnlovsbeskyttelse. Fjellgudene er også så utilgjengelige at bare hester og høydevante mennesker kan klatre opp til dem. Og når man først er der oppe på toppen, altså nesten fem tusen meter over havet, er det ingen tvil. Du er kommet til himmelen, og der er det ikke til å forundres over at man møter både guder og engler. Jeg er velsignet. Min guide, Rufino Torpo, har fraktet meg opp i dette taggete Ausangate fjellet, helt opp til der hans forfedre ligger begravet. Hans bestefars profil ble visstnok hugget inn i fjellet etter sin død og med den utsikten skal jeg nå få utnevnt en fjellgud, som kan bistå meg i tykt og tynt. Hvem er du ? Akkurat nå virker det like sannsynlig som det Disneyvakre landskapet rundt meg. Jeg er jo på en slags pilgrimsreise i denne kulturen. Akkurat slik jeg var det da jeg dro til dette forjettede landet for over 40 år siden – på jakt etter et slags fotfeste – en sannere følelse av identitet enn en A4-tilværelse i Bærum kunne gi meg. Sånt er jo ikke gjort i en håndvending. Men en eneste reise, i alle fall om den varer ett år, kan gi deg innsikter utenom det vanlige. Såsom Hvem er du når det røiner på? Når det virkelig blir farlig og alt du vil er å flykte? Men en annens liv avhenger av at du blir? Hvem er du når magen skriker av ubehag, når hodet sprenges av mangel på søvn og høydesyke og kroppen henger etter som et dødt slakt? Velger du det bort? Spar du deg lenger inn til superkreftene dine? Eller gir du etter for gruppepresset, som mener at dette er uforsvarlig, noen må ta ansvar her og dette var virkelig ikke hva vi hadde forventet! Lytt til krukken Jeg kunne fortsatt, men kunstneren James Webb, som har utstilt en 4000 år gammel krukke fra et elveleie i Kina i et rom i Astrup Fearnley museet, har gjort jobben for meg. Uten snev av fysisk ubehag, men med dyp konsentrasjon om krukken, kan du lytte til hans 172 eksistensielle spørsmål som renner som en elv gjennom rommet. For eksempel What do you think would set you free? Da bringer tanken meg tilbake til Taketak, høvdingens hest, som fraktet meg så nennsomt – helt opp til gudene i Ausangatefjellet. Så fri har jeg aldri følt meg – omsluttet av mektig natur og favnet av bakken jeg har lagt meg ned på ; vel vitende om at også her hører jeg hjemme. Saken er tidligere publisert i fretta.no