Astrup Fearnley utstillingen Lutz Bacher : Burning the days  – inviterer til en forvirrende form for nostalgi. Hennes utvalgte arbeider fra 60-tallet og frem til 2018 er mye mer enn det første øyekastet skulle tilsi. Det er fascinerende å se billedserier av Jackie Kennedy som en rocka form for readymade, men er det faktisk henne? Og den trykte dialogen med Kennedys angivelige morder er den egentlig en fiktiv dialog kunstneren har med seg selv? Snøhvit på Vei I disse tider hvor ingenting nødvendigvis  er det de utgir seg for å være – med AI genererte sannheter og ekkokamre tilpasset den enkeltes virkelighet  fremstilles det særlig visjonært. Her er ingenting hva det gir seg ut for å være ved første øyeblikk   – to åttekantede aluminiunskofferter man nesten snubler over der man nesten blir svelget av  9 gigantiske overvåkingsfotografier av en Vei – viser seg å være koffertene de opprinnelige filmrullene til Snehvit-filmen ble båret rundt i. Her er det bare å ta på seg eventyrbrillene og bevege seg inn i skogen av forvirrende referanser til en virkelighet som engang eksisterte uten å gjøre det. Svarte stressballer For Harvey Lee Oswald har aldri hatt en poetisk konversasjon om eksistensielle temaer. Og Paparazzien som jaget Jackie O Kennedy gjorde seg neppe akkurat de tankene som gir billedtekst til hans avfotograferte bilder – men hele denne utstillingen er mer enn noen åpen for tolkning – Kunstneren som ikke en gang heter Lutz Bacher var prinsipielt motstander av skråsikkerhet. «Walk around in Wonder» heter et av verkene og det gir seg nesten selv når du kommer inn i det «innerste rommet»  der du må passe deg for ikke å skli på sorte, såkalte stressballer. Som et kræsjlandet univers av sorte hull ligger de der og gjør studiet av de små sort-hvite bildene av stjernekonstellasjoner på veggen plutselig interessante. Himmelsk orgel Mannen til denne Batcher gjennom mange år var en kjent astronom og verket Yamaha – som gjennomsyrer første etasjen med sine langtrukne mollstemte orgeltoner er en hommage til ham. Hva de gamle orgelpipene som lener seg kryssende over orgelet skal symbolisere er vanskelig å tenke seg, men de bar jo engang høyt til himmels. Jeg må innom T-skjortene med de følelsesfremkallende spørsmålene «In memory of my feelings» – de er liksom et håndfast bevis på at vi alle baler med de samme tingene – og heldigvis, for når jeg kommer opp i annen etasje er det som om magien er borte – verkene  blir for meg intetsigende, tenkt, flinke, ja til og med morsomme, men de rører ikke meg. Do you love me? Kanskje jeg rett og slett ble brukt opp der nede i første etasje . Kanskje jeg må komme tilbake en gang til og gjøre andre etasje til førstegangsopplevelsen. I mellomtiden gleder jeg meg til å tenne lys  en høstmørk kveld hjemme og lytte til Bacher timelange intervju med diverse familie og venner under tema «Do you love me?» Kjærligheten overvinner som kjent alt. Og skulle du tilfeldigvis passere museet og lure på hva du hører, så er det Darth Vader-stemmen som leser stamtavlen til Jesus fra Matteus-evangeliet. Det brenner hardt – i begge ender på Astrup Fearnley for tiden. Ut hele året.

Det er mørkt, det er trangt og det er ensomt, men mye er både rørende og vakkert på årets Høstutstilling. Til tider også humoristisk – som for eksempel når vi ser  ni gamle TV-skjermer vise slutten på 60-talls cowboy-filmer , der The End alltid kom opp med store bokstaver. En dommedagsprofeti av den muntre sorten – nydelig parert av et portrett av det som kan være en etnisk indianer – med blond småpikeparykk og The Pain trykket på T-skjorten. Jeg får opp den gode (!) gamle cowboy-indianer-polariteten, den gang verden ble oppfattet analogt og stort sett beveget seg langs den samme aksen fra godt til vondt. Se meg! Ett av de mange videoverkene viser en utviklingshemmet portrettmaler fra Vidaråsen Landsby, som fanger essensen av sine objekter – uten omveier. Jeg blir forelsket i alle sammen – den merkelige blandingen av ubehag og glede over å bli sett uttrykkes så tydelig gjennom disse menneskene, som ikke forstiller seg, enda de blir dobbelt sett av både maler og filmskaper. Allerede halvveis opp i annen etasje blir vi ledet inn i Klagebyrået – en kunstnergruppe som aksjonerer mot den trangsynte definisjonen av «det normale». Ikke spør hva som er galt med meg, men hva som har skjedd med meg, er deres parole. Videre oppover og inn til høyre møtes vi av en utrolig stor, flink og sammensatt konstruksjon, som liksom skal få orden på det hele. Kyss meg ! Men jeg trekkes mot de enkle utrykkene – som det håndvevede bildet av kvinnen som vasker sine klær i en sjø – med store ringvirkninger . Og et annet vevet verk Kyss meg, som forestiller en forknytt menneskeskikkelse som vil ha kjærlighet, om hun så skal kysse frosker for å få det – ref toppbildet. Disse taktile arbeidene, som det nesten botaniske verket Grøne Vekster og den gigantiske tegningen på fondveggen er en romantisk og følsom kontrast til de lineære og teknisk kompliserte arbeidene som tilsynelatende prøver å romme det hele – enda så trangt det blir. Utenforskapet De som har kommet seg ut av disse trange skapene – det være seg normalitetsbegrepet eller nasjonal tilknytning – kjenner på nettopp det – Utenforskapet. Nydelig formidlet  i Peri, der kvinnen med englevinger og hennes datter er rammet inn av et orientalsk, flyvende? teppe. Like så den fraflyttede kunsteren fra Bangladesh som har fotografert forfallet av sitt barndomshjem og hengt det opp i små, nydelige rammer med lysende bakgrunn som speiler hans levende minner. Og hele det ukrainske traumet speiles i soldatmoren som sitter ved sin sønns urne og venter på et sted hun kan begrave ham. Hennes land er borte – uten at hun har flyttet seg en centimeter. Tragisk glory Og ikke minst; verket The colour of paradise der et teppe av 3500 påfugfjær representerer de jesidiske  kvinnene som overlevde bortførelse og seksuelt slaveri av IS i 2014. Det viktigste symbolet i jesidienes religiøse kultur er påfuglengelen Melek Taus. Så fraværende da disse kvinnene ble bortført. Så nærværende her. Jeg må tilbake og gjenoppleve  noen av disse verkene. Og ikke minst; få med meg lydverket Silence in Blue som glimret ved sitt fravær grunnet «vedlikehold». Installasjonen/lydverket «vekker fjerne, uklare minner om stille atmosfærer og en lengsel etter fred som er uoppnåelig». Videre, i følge programmet: «Lydbildet utforsker stillhet som en form for kommunikasjon og gulvet – dekket av tusenvis av blå perler – blir en fortellerarena der spiritualitet og håndverk kobles sammen». Sterk søknad!