Bret Easton Ellis på Litteraturhuset! Et kvart århundre etter at jeg intervjuet ham hjemme på Manhattan! Slike muligheter for perspektiv er verdt litt stalker virksomhet og en pinlig forespørsel om selfie. Ingen tok pulsen på 80-tallets pengegriske, upersonlige og amoralske verden som forfatteren av American Psycho, Bret Easton Ellis. Men den Aristoteliske  ideen om Katharsis, altså der leseren forløses via Heltens reise, interesserte ham ikke da jeg intervjuet ham for 24 år siden -Jeg skriver ikke for å redde mine lesere, det ville antageligvis kjede dem, kunne han fortelle meg der jeg satt, bokstavelig talt oppskjørtet, i hans ettroms-leilighet på Upper East side Manhattan. Den notoriske forfatteren hadde akkurat utgitt romanen Glamorama – om vakre modeller som ideelle terrorist-kandidater. Akkurat passe indignerende for en motejournalist fra Aftenposten. Likevel. -Spør meg om hva som helst , sa han og satte seg litt lenger ut på kontorstolen  i en slags defensiv imøtekommenhet. Fyren mottok tross alt jevnlige dødstrusler for sin American Psycho roman om en iskald massemorder som slipper unna med det. Men hvorfor leserne identifiserte Ellis selv, en fortapt kunstnersjel, med den iskalde massemorderen, hadde han aldri forstått. Express Yourself! Likevel måtte jeg spørre; hva er det som driver en forfatter til å skrive en sånn bok? Hva er poenget med det? -All kreativitet er utrolig selvopptatt. Du uttrykker deg, og nærmere en perfekt tilstand kommer du ikke på denne jorden . Tre ganger sa han det; Express yourself. Express yourself. Express yourself! Det var altså i 1999. Takket være Internett har svært mange tatt ham på alvor siden. Nå, et kvart århundre senere, sitter han  mer trett enn avslappet på Litteraturhuset, i et slags høflig grillparty med Emma Clare Gabrielsen ved stekespaden. Og svarer følgende på samme spørsmål: -Det å skrive har alltid vært en måte for meg å utforske ;  hvorfor opplever jeg denne smerten? Jeg er interessert i Nummenhetens Teknologi. Voldsromantiker Han er gammel, i følge seg selv. Gabrielsen er ung, våken og stappet med forhåndskunnskaper  om hva han gjorde de to timene han slappet av på hotellrommet, for eksempel. Det var ikke med en pornofilm, enda så glad han er i det, kan hun fortelle. HBO har til og med spurt Ellis om å skrive en pornoserie for dem, må vite. Det er sånne snuskete ting som oppleves som relevant når man intervjuer en fyr som skriver om vold og sex med samme intense poetiske nerve som Charles Baudelaire. Og et mer spesifikt spørsmål er fortsatt; Hvorfor er han så uendelig fascinert av denne volden? Svaret er mer utfyllende denne gangen; som ung gutt i 80-tallets Los Angeles, også kalt The city of Massmurderers kunne han lese om massemordere annenhver dag. Han ble fascinert av estetikken og dramaturgien i grusomhetene deres. Han opplever seg altså som en slags litterær Quentin Tarantino med naturlig nysgjerrighet på de mørkeste sidene ved menneskets natur. -Vi ville jo gjerne sjokkere og provosere. Og selvfølgelig bli sjokkert, fornærmet  og provosert tilbake. Det utvidet vår horisont, vitaliserte oss. Så det. En sann visjonær Hva med samtidslitteraturen, hva synes han om den, spør Gabrielsen. -Nå er det jo ingen kunstnere som tør å provosere lenger bortsett fra Michel Houllebecq. Han gjør et imponerende arbeid, fordi han ikke bryr seg om hva andre mener. Men Romanen og kunstnernes kår generelt er truet. Faren for å bli kansellert om man mener eller sier noe upassende preger litteraturen og gjør den stort sett uinteressant, mener Ellis. Så, i likhet med mange andre 50 + mennesker har han vendt tilbake til klassikerne. W.H. Auden og dess like. -Det er en intim glede i det å lese en god bok, finne akkurat den boken som drar deg ut av din egen virkelighet og inn i den andres. Men jeg tror altså det er en utdøende aktivitet, både på grunn av unge menneskers manglende lesekapasitet og den offentlige kneblingen av forfatteres uttrykksform. Og når Bret Easton Ellis tror noe, er det verdt å lytte. For 24 år siden uttalte denne visjonære mannen til Aftenposten Det å bli sett er for mange blitt synonomt med å være. Vi er mer opptatt av å formidle øyeblikket enn å leve det.  Troll i ord, der altså.   Saken er tidligere publisert i obm.no

Jeg gleder meg til det er helt over, sa Shabana Rehman. Jeg traff henne i hyggelig lag et halvt år før hun fikk den fatale kreftdiagnosen. Fortsatt frisk, altså, men uglesett av mange og skjøvet ut i kulden for mulig misbruk av offentlige midler, selv om hun var juridisk renvasket. Spør fetteren til Birgitte Tengs hvor mye det har å si. Så Shabana søkte indre styrke andre steder i heksebål og sjamantromming. Noe hun var ganske åpen på da hun som relativt upopulær Farmen deltager søkte offentlig tilgivelse i et forsøk på å vise hvem hun dypest sett var. Spør prinsesse Martha Louise hvor hardt det kan slå tilbake. Alle skuffelsers mor Forventninger er alle skuffelsers mor, sies det. Men er det grunn nok til ikke å ha dem? Som rimelig regelmessig optimist hadde jeg aldri trodd jeg skulle stilt spørsmålet. Jeg næres av forventninger som en tørst plante etter sommerferien. Men etter å ha tilbragt årets julaften og nyttårsaften alene- to av årets festligste høydepunkter med familie og venner – har jeg tatt opp spørsmålet til indre debatt. Finnes det noe mer malplassert og hverdagstrist enn uoppakkede julepresanger etter 24 desember? Disse gavene som man har valgt ut med omhu og gledet seg til å gi på akkurat denne gaveglade kvelden der man gir og tar i mot det man har ønsket seg. Berømmelsens pris Veldig små problemer, jeg vet jo det. Og med fare for å profitere på kjendishysteriet og den plutselige omsorgen som ble Shabana Rehman til del da hun delte sin dødsprosess, tar jeg sjansen på å bruke henne som et eksempel på at selv de mest fantastiske forventningene har en verdi i seg selv. Shabana hadde et brennende engasjement for såvel individets frihet som de sårbares rettigheter. Hennes stjerne hang høyt for dem hun gjerne ville respekteres av. Men så kom fallet, ydmykelsen, mistenkeliggjøringen. De som alltid hadde ønsket hennes avmakt, fikk overtaket i det offentlige rommet. Shabana Rehman var «død». Ikke rart hun kjempet for et offentlig comeback, dro på Farmen med kofte, fletter og sjamantromme. Hun ville så gjerne bli sett og elsket, ikke bare av sine nærmeste, men av hele Norge. Som den morsomme råkjeften, den smarte debattanten, den kloke konen og den følsomme jenta hun var. Smilte mot Døden Vær forsiktig med hva du ønsker deg, det kunne bli virkelighet, er det noen som sier. Med det mener man at disse ønskene har konsekvenser. Eller omkostninger. Ingen stilte spørsmål ved Shabana Rehmans habilitet etter at den alvorlige kreftdiagnosen ble kjent. Hva var det denne kraftstasjonen av et menneske gjorde som plutselig løftet henne opp til Ytringsfrihetspris og begravelse på Statens regning? Det hun hadde gjort, selvfølgelig. Men kanskje aller viktigst; Hun gav den tabubelagte Døden et ansikt og gikk den smilende i møte. Hun bestemte seg for å leve som om hver dag var begynnelsen på noe helt nytt. Hun forelsket seg , hun håpet på bedring mot alle odds. Hun skrev og snakket og spilte trommer for et sanselig lydhørt publikum som så denne livslystne damen skrumpe sammen dag for dag. All denne livslysten. All denne gleden. Alt dette håpet i den mørkeste av all motgang. Historiefortelling med Livet som fyllepenn. Det var den store gaven du gav oss, Shabana Rehman. Påminnelsen om at vi alle har en utgangsdato. Og at det gjelder å leve hver dag som var det den første . Og den siste. Hvil i fryd og kjærlighet, du skjønne menneske. Saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo